Jeg lurer virkelig på hvem som har et horn i siden på meg, for etter i natt er jeg overbevist om at jeg ikke bare kan ha uflaks!
Minstemann hadde en utmerket natt, han var faktisk bare våken en gang iløpet av natten, og lå roligere enn på lenge.
Men eldstemann, han var så uheldig å våkne med vondt i magen rett etter at de voksne i huset hadde slept seg i seng. Og jeg kunne se langt etter nattesøvn. Heldigvis ble han bedre utpå morgenkvisten, og vi fikk endelig litt søvn. For selv om det var han som hadde ondt i magen, blir jeg en håpløs hønemor når ungene er syke. Jeg får ikke sove, og ser for meg alle mulige farlige situasjoner. Håpløst, unødvendig og helt uunngåelig.
Så mellom alle rundene med trøsting iløpet av natten konkluderte jeg med at jeg åpenbart aldri skal få sove en hel natt med unger i hus.
Forstå meg rett, jeg er meget fornøyd med ungene mine altså, men jeg skulle virkelig ønske at de fikk sove godt hver eneste natt! Og ikke minst at jeg skulle få sove, i den varme gode sengen vår, alene med min bedre halvdel, tre tepper og to hodeputer. Og sikkert noen milliarder småkryp jeg egentlig ikke bør tenke på finnes!
Så det sier vel seg selv at jeg så ut som et troll da jeg endelig klarte å stå opp en time etter at vekkerklokken på fire år ringt, og en halv time etter at den klokken vi helst vil følge hadde informert om at det var morgen. Jeg klaget ganske høylytt over at jeg var trøtt, og da kom det fra minstemann “Ikke skyld på meg!”. Og jeg måtte le litt, og si meg helt enig!
“Ikke skyld på meg, bøkene gikk dit av seg selv, helt sant!”
Ps. “Ikke skyld på meg” er blitt standardkommentaren, så da det var kommet noen lekre grønne tusjmerker på et av skapene i går, var minstemann snar å rope dette ut før han sprang å gjemte seg på rommet…
Jeg lurer på om jeg har gjort noe veldig dumt, når jeg inngikk samarbeid med Netflix! For det jeg har oppdaget de siste dagene er at mye av tiden min på kveldene går til film, og ikke til klesvask og andre ufattelig kjedelige sysler. Det er heldigvis ikke blitt så ille enda at vi lever i et grisehus, men jeg mistenker at vi må sette opp noen nye husregler!
Lego i litt større format en hva den bruker å være!
Det er ikke lov å se på tv før leiligheten er ryddet for kvelden, alle blader skal legges på plass, kjøkkenbordet skal ryddes og vaskes, klærne skal fjernes fra gulvet og legges i rett skittentøykurven.
Det er kun lov å se på tv mellom klokken 2130 og 2230. I helgene er det lov å se film helt til klokken 2300.
Det er ikke lov å se filmer som kan gi mareritt, ikke engang på dagtid!
Alle skal få lov å bestemme hvordan film som skal vises, og ved diskusjon får den ene velge først, så får den andre velge neste gang.
Ungene skal også få lov å se film, og de har bestemmelsesrett mellom klokken 1800 til 1900.
Innbydelser til sosiale aktiviteter skal ikke avslås til fordel for sofa og film. Selv ikke når du holder din bedre halvdel i hånden.
Pakker i posten som inneholder ting som skal være til barna skal ikke inndras fordi foreldrene vil leke med dem selv! Ikke engang når de lyser, og ser ekstra tøffe ut i mørket!
Et par ekstra øyne!
Det skal sies at jeg har sett like mange filmer den siste uka, som jeg har gjort det siste året til sammen. Så jeg håper jeg klarer å følge mine egne regler, for jeg vil helst ikke gi meg selv noen konsekvenser som inndragelse av tv-tid eller i verste fall totalnekt.
To veldig, veldig fornøyde gutter som fikk bruke nettbrettet.
Netflix er en leverandør der du kan se filmer og tv-serier på nett for en veldig ok sum i måneden. Du finner det meste der, både til barn og voksne. Men husk, sett opp regler før innkjøp!
Yvonne gjør ting hun ikke kan.
Okei, det er lov å låne lekene til ungene etter leggetid! Men pass på at de ikke får det med seg, for da vil du mest sannsynlig får høre det i lange tider, og måtte låne bort mobiltelefon, hårstrikk og andre ting du helst ser langt unna barnehender.
Noen dager gjør alt vondt. Det er vondt å røre seg, det gjør vondt i magen og det gjør vondt i hjerte.
Hele kroppen roper stopp, den vil bare sove. Alle vonde muskler og ledd vil hvile og alle de vanskelige tankene vil vike for gode drømmer.
Jeg vandrer rundt og føler at jeg ikke kommer noen vei. Konsentrasjonen viker for tankene som vandrer, og frustrasjon over egen håpløshet gjør det hele mer komplisert enn det er.
Men man kan ikke bare legge seg ned, du må stå opp og fungere. Du må bare være mamma, du må bare være kollega å du må bare være kjærest. Men det blir så halvhjertet, så vagt.
Disse dagene krever så enormt mye energi, de krever at du skal smile selv om du vil gråte. Du skal delta, være sosial og fungerer i rollene du har, selv om du bare vil være lille deg, helt alene.
I dag er en slik dag, en dag der jeg føler at jeg vil gi opp. Ikke fordi det har hendt noe spesielt, ikke fordi jeg burde være mer sliten eller har mer smerter enn normalt. Men det bare er slik.
Det eneste som gjør at jeg holder ut disse dagene er de små klemmene fra de fine guttene mine, den gode armkroken til min kjære og tanken om at neste dag er alt bedre. Disse dagene vil alltid være her, og så lenge de ikke kommer for ofte er det greit. For det kan være godt å kjenne på også de vonde følelsene, for å huske alt det gode jeg har rundt meg.
Siden det ikke holdt med sjakk OL i Tromsø, slo vi like greit til med avslutningen på Arctic race med det samme.
Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er den som bryr meg mest om denne typen arrangement, for om det var opp til meg hadde jeg rømt byen. For meg ser det mest ut som kaos og stress, og ingen av delene er det jeg liker å bruke fritiden min til. Men nå er det nå en gang slik at jeg blir nedstemt av de tre andre i familien, og jeg måtte pent stille opp etter veien for å se på syklistene suse forbi.
I dag har Kvaløya vært isolert halve dagen, og om du skulle over mot Tromsø måtte du ta buss før veiene ble stengt, sykle eller rett og slett gå. Ingen av delene er noe alternativ for oss, så vi holdt oss like greit hjemme.
Jeg ser for meg at det var mange frustrerte folk som ikke kom seg fra jobb under vaktskiftet midt på dagen, og jeg lurer på om det ikke kunne vært en ide å hatt veiene åpene i tidsrommet der folk skulle til og fra jobb, slik at folk fikk komme seg hjem. Syklistene dekket jo ikke hele strekningen, og når ikke de var der så kunne de vist litt medfølelse for alle de som har familier hjemme. Det gikk buss, men dessverre er det ikke alle som kommer seg dit de skal med den. De har i alle fall min fulle medfølelse.
Ettersom mannen og guttene var fult oppdatert om hvor sykkelfolkene var i felte, gikk vi ned før de skulle passere, og jeg drasset selvfølgelig kamera med meg. En perfekt mulighet å prøve det nye kamerastativet mitt!
Første pulje, om jeg ikke husker feil. Ingen anelse om hvem dem er! (Kan ikke skryte av å være ivrig sykkelsupporter!)
Hadde ca tre sekunder på å ta bilder før de var borte.
Så kom resten av gjengen, og jeg må bare understreke at bilde er i vater. Problemet er veien som jeg ikke kan si det samme om!
En stor veltrent saueflokk! Mulig jeg må sove på sofaen for den kommentaren, men sauer går også midt på veien i flokk!
Tro om de fikk fartsbot, mistenker at de hadde høyere fart enn lovlig!
Etter sykkelfolkene kom tjenerne, eller teamene som det så fint heter.
Medisinsk personale var også med i toget, men minstemann var en smule misfornøyd for de hadde jo glemt vennene sine! (Les: brannbil!)
“MAMMA, TA BILDE!!” Minstemann var strålende fornøyd med politibilene, og glemte nesten at brannbilen ikke fikk være med å kjøre.
Innslag etter veien. Mannen kunne fortelle at Thor ikke var Tor med hammeren, men en av de som syklet. Han skal vi pensjonere seg eller noe sånt.
Det var stengte veier over alt, og jeg følte meg nesten litt kriminell når jeg gikk under sperringen.
“MAMMA, SE! TA BILDE FORT!”
En av bilene, litt usikker på hvorfor jeg tok bilde av den. Mulig det var den som snakket til oss!
Det er ikke så ofte jeg planlegger et besøk utenfor hjemme på ettermiddagstid i ukedagene, og i alle fall ikke uten å ha mann og barn med meg. Men i dag skulle jeg altså ut å spise med jobben, og jeg gledet meg stort. Mat laget av andre og servert rett foran deg er virkelig luksus for en sliten mamma.
Men som vanlig når jeg skal utenfor husets fire vegger må det komme noen småsteiner i veien…
Da eldstemann kom hjem fra skolen observerte jeg en enorm kul i pannen hans, og jeg fikk forklaringen om at en stein hadde truffet han der. Jeg syntes det var litt merkelig at vi ikke hadde fått telefon fra sfo, og omtrent med det samme jeg tenkte tanken tikket det inn melding på telefon om ubesvarte anrop. TYPISK! Her har vi telefoner i alle retninger, men når noen virkelig må ha tak i meg så er nette nede. Men jeg fikk ringt sfo, og fikk bekreftet at en stein hadde truffet han i hode. Men de kunne tilføye at en annen unge hadde plukket den opp samtidig som rampen min hadde bøyd seg ned. Heldigvis var ikke sammentreffet for galt, og det ser ut til at han kommer seg fint. Kulen minsker og ingen tegn til større skade.
Men det holdt liksom ikke, mor i huset skal ikke slippe så lett ut av døren!
Mannen nemlig var i kamp med det som mest sannsynlig var en veps i helgen, noe han tydeligvis ikke har vært før om vi skal tro på legen. Så en liten stund før han skulle kjøre meg avgårde oppdaget han at leggen var blitt dobbel størrelse, og det lille svakt røde stikket ikke var lite mer. Det var blitt stort, med en hissig rød farge som betyr bare en ting. Infeksjon. Siden det kan bli ganske alvorlig, var det på tide å benytte seg av legevakten i byen, og av erfaring bruker det å ta lang, lang tid! Gjerne hele kvelden.
Min første tanke var å ofre en hyggelig kveld med god mat og voksent selskap, for eldstemann kunne jo ikke være alene hjemme etter å ha slått seg i hode.
Men mamma reddet dagen, og over tok den minste pasienten så den andre fikk dra på legevakten, og jeg fikk ta turen til byen for å nyte en biff i fantastisk selskap. Og jeg kunne ikke hatt en bedre kveld, jeg storkoste meg virkelig.
Etter en halvtime tikket meldingen fra mannen inn, han var ferdig hos legen!? og jeg ramlet nesten av stolen, for det har vel aldri hendt oss før. Ikke at vi har brukt legevakten mer en høyst nødvendig, og som regel med veldig god grunn. Men jeg minnes timesvis med venting og et system som sviktet. Men i dag skal dem absolutt ha skryt, for ifølge min informant var systemet mye bedre enn sist vi satte våre ben inn der!
Det legen kunne fortelle var at han er ekstremt allergisk mot vepsestikk, og en av de få som faktisk kan bli veldig syk av det. Så nå blir det en aldri så liten pillekur på min bedre halvdel, med beskjed om å heve beinet og holde seg i ro.
Flaks for han at jeg fikk min nye sponsorpakke i dag, men den skal jeg fortelle mer om i et annet innlegg.
Tenkte at et familiebilde var passende i dag, ettersom det er den minste pasienten som har tegnet det!
Nå er det leggetid, for når vi har avlastning benytter jeg muligheten til å sove så mye som mulig! Må bare opp noen få ganger iløpet av natten å sjekke at eldstemann har det bra, for litt hønemor må jeg jo være.
Jada, da var vi kommet i den sjarmerende perioden som inneholder slag, spark og ganske ufine gloser. Min yngste sønns ordforråd viser seg å være meget fyldig. I alle fall til negative navn på sine foreldre og alt annet som går han imot. Som lekebiler og togskinner som ikke er på rett plass, storebror som ser på han og boken som vi ikke klarer å lese opp ned!
Han blir stort sett rasende for det meste vi gjør, og gud nåde om jeg legger pålegge på feil vei eller tar frem feil sokker. Om jeg er så uheldig å ta ordet nei i min munn, blir jeg kastet ut hjemmefra og får aller nådigst komme hjem og lage mat og vaske klær.
Eldstemann hoppet over denne fasen, og var en smule mindre hissig en sin bror på samme alder. (En hel pose med smuler faktisk, når jeg tenker tilbake.) For all del, han hadde sine trassige dager, men som regel skulte han bare på meg og gikk på rommet. Ingen leker som flagret veggimellom og ingen dører som nesten ble revet ned når de traff dørkarmen.
Minstemann slektes tydeligvis på sin mor, for jeg er blitt fortalt at jeg kunne være et fint lite troll da jeg var jentunge. Og ettersom jeg har fått høre hadde jeg et ganske velutviklet språk. Jeg er altså ikke slik i dag, selv om det kan hagle gloser om jeg treffer en legokloss på vei ut av sengen eller kneet møter bordkanten i litt for høy hastighet. Men det går ikke ut over andre, og selv om jeg kan heve stemmen til trollungene så er det sjeldent så galt at veggene rister. Mannen har for så vidt fått møte min vrede en gang, men det telles ikke for jeg var høygravid, ekstremt hormonell og helt sikker på at han hadde forlatt meg! (Han hadde bare latt meg sove lenge og kjørt for å fylle diesel, men det kunne da ikke jeg vite! Hjernen var overtatt av hormonell små monster som gjorde meg utilregnelig!)
I dag måtte jeg nekte minstemann å dra på hytta med besteforeldrene i morgen, siden han fortsatt har feber og må holde seg i ro hjemme. Og du kan tro at det ikke ble godt mottatt, så jeg fikk beskjed om at jeg var verdens verste mor, og at jeg skulle kastes til måsene! Om blikk hadde kunne drepe, hadde jeg ramlet sammen midt på stuegulvet.
Storebror synes dette er ganske morsomt til tider, og kan fort fine på å se litt ekstra hardt på lillebror, og da kan du være sikker på at 3 verdenskrig er i gang. Men heldigvis er eldstemann en tålmodig gutt, og som regel ignorer han bare lillebroren når han terroriserer han med lekebiler eller prøver å erte han på seg med å si stygge ting. Han kaster bare et blikk på oss, og så får vi ta oss av den rasende gutten som holdes borte med en hånd. (Noe som ikke gjør saken bedre, for han blir enda mer sint av at broren ikke tar seg nær av at han skal selges til en gammel trollkjæring!)
Han har også gått i gang med å trene til en karriere som proffbokser, så det er bare å vokte sine skritt i hjemmet. For plutselig blir du angrepet av en illsint fireåring som hørte et feil ord i setningen du utalte. Jeg tror for så vidt han vil bli en meget dyktig bokser, for det kjennes godt når de små knyttnevene treffer meg i lårene og magen.
Så om du ser meg bære rundt på en rasende unge som denger løs på meg av all kraft og hyler at han skal bytte meg ut, så er det bare å lat som ingenting. For det er nøyaktig det jeg gjør, i et håp om at det skal være mer effektivt enn å snakke fornuft med en fireåring som ikke vil høre på fornuft. Å prøve å ta opp denne kampen på en annen måte enn å ignorere, er tapt sak, før vi i det hele tatt har startet.
Det er bare å håpe at denne perioden går over relativt raskt, men om jeg skal tro på det som ble fortalt om meg er det mulig at vi kan holde på slik ganske lenge.
“Mamma, slutt å ta bilda!”
Ps. Han har til nå bare vært snill med alle andre enn oss i familien, så det er ingen fare for at han vil gå løs på lekekameratene eller voksingene i barnehagen!
Den første forkjølelsen er i hus, og vi har offisielt startet hverdagen etter en sykdomsfri ferie. (Rekord for minstemann faktisk, for han har vel aldri gått 6 uker uten noen form for virus eller bakerier som har plaget han!) Men nå har altså småkrypene lusket seg inn døren, og en feber syk liten tass ligger å vrir seg i søvne. Det betyr som regel enda mindre søvn en vanlig.
Helgen har vi brukt i campingvogna, med noen fine turer i fjæra. Lørdagen var kaldt og sur med tåken langt nede i fjellene, og nordavind på besøk. Men i dag var det strålende, og faktisk så varmt at jeg måtte ta av ullsokkene og finne frem kortbukse. Men i morgen er arbeidsdag, så utpå dagen måtte vi ta turen hjem.
Minstemann koser seg i fjæra. Han legger vannledning faktisk, sånn i tilfelle vi vil ha vann i naustet!
Fisk fikk minstemann og pappa når de var en tur på havet, og ifølge lillesjefen skal den bli middag i morgen! Vet ikke helt om jeg er enig med han der, for jeg tror ærlig talt ikke det er mye mat i den lille saken.
Nydelige og vakre Ullsfjorden. Skal jeg finne ro og slappe av er det hit jeg må ta turen, og det er like vakkert uansett vind og vær!
Det eneste som ikke var så fint med helgen var at kamerastativet mitt tok kveld, og det rett før jeg skulle jakte på noen kaniner! (Okei, jeg skulle bare “skyte” bilder av dem, å de heter vel harer.) Men fikk fanget noen bra bilder av dem, der jeg sto og småputret på det idiotiske stativet som burde holdt i mange flere år. Så mannen skal dra å se om han får byttet det, for det bør vel holde lenger en fra jul til nå! Ellers har jeg funnet ut hva jeg ønsker meg i bursdagsgave.
Men noen bilder fikk jeg kaninene! De var ikke lette å se i gresset, og hadde det ikke vært for lyste fra kamera hadde jeg vel ikke sett dem.
Denne lille tassen var en tøffing, så den var å luktet på føttene mine før den hoppe videre.
Eldstemann er endelig kommet hjem fra pappaen sin, men det var ikke mye vi så til han. Han var innom å ga lillebroren litt oppmerksomhet, før han sprang ut døra å var borte til leggetid. Mer spennende var vi altså ikke. Det merkes at han ikke er den lille babyen min mer!
I morgen er det jobb igjen, og jeg regner med det blir en lang og slitsom uke. For det er litt slitsomt å skulle fungere optimalt med veldig lite søvn og veldig mange bekymringer. Men om ikke formen til lilletassen blir veldig dårlig, skal vi ha noen dager avlastning i uken. Han skal nemlig bli med besteforeldrene til hytta, og vi skal konsentrere oss om eldstemann.
Etter å ha sett en episode av politipatruljen fra Tromsø, må jeg bare innrømme at det ikke er så rart at vi som er herfra har et ganske dårlig rykte når det kommer til fyll og enda mer fyll. For nesten alle sakene handlet om en mer eller mindre beruset sjel som kanskje hadde smakt litt for mye på godsakene. Her var det sjangling i klasse 10, snøvle som får en 1 åring til å høres ut som verdensmester i det norske talespråk og en skyhøy promilleføring. Det skal sies at det var lite bråk, og det som hadde vært en slåsskamp kan vel strengt tatt ikke regnes som annet enn litt knuffing mellom noen pøbelfrø som egentlig ikke hadde lyst å gå og legge seg. Noe som vel ikke er så rart, med tanke på den der promilleføringen i byen. Et kriminelt innslag av typen sykkeltyveri og dop, av en av byens løsere fugler ble også festet til filmen, men selv det gikk meget pent og rolig for seg.
Jeg mistenker også at tilfellet av skade som ble filmet, var et resultat av promille. For det må jo nesten regnes som et kunststykke å ramle midt på gaten å slå en skulder ut av ledd. Men for all del, jeg føler virkelig med den stakkars jenten som måtte stappes inn i en taxi for å bli fraktet til legevakt, det kan ikke ha vært annet en helt forjævlig, om jeg har lov å blande inn litt nord-norsk i teksten. Jeg håper nesten at hun også hadde så høy promilleføring at hun ikke husket så mye av smertene dagen etter! Flaks at det finnes dyktige helsepersonell som hjelper til selv når de har fri, og som muligens også hadde tatt en liten knert under kveldens utflukt.
På all filming gjort i byen, kunne du tydelig se fulle folk vagge rundt som forvirrede pingviner i et ørkenlandskap, etter at de var sluppet ut av et romskip. Men det skal de ha, de fleste pingvinene var i usedvanlig godt humør, og til tross for diverse dult borti andre var det ingen som gikk av skaftet for den grunn. Vi er med andre ord ikke bare drikkfeldige, men også tålmodige! At det var god tilgang på alkoholholdige varer var vel ikke et sjokk, og sannelig fikk politiet tømt ute en god del av godsakene eller djevelskapen, alt ettersom øyet som ser.
Ikke alle holder seg til små flasker!
Nå er det nord-norske folk viden kjent for å overdrive, og at vi kan finne på å fortelle en god historie er vel ikke unormalt. Så hvordan i alle dager skal vi få folk som ser programmet til å faktisk tro det er filmet på en lørdagsnatt? For ikke bare var det høylys dag ute, det var åpenbart varmt også tatt bekledningen i betraktning. Og alle vet jo strengt tatt, at Nord-Norge stort sett ikke er kjent for varme netter. Ikke dager heller for den saks skyld! (Om du ikke befinner deg inne på et soverom, for da kan de være veldig varme her oppe. Vi har jo tross alt rimelig mange «voksenlekebutikker» i byen så jeg tolker det som et tegn på aktiv sengehygge som varmer opp kalde kropper!) Og når solen i tillegg viser seg frem fra sin beste side, og lyser opp bylandskapet i et ganske romantisk skue, så er det vel ikke så rart at vi får rykte på oss for å være noen brautete fyllebøtter som fester til alle døgnets tider.
Første arbeidsdag etter ferien startet med at jeg snublet over en togbane, innså at jeg overvurderte egne evner til å stå opp før småfuglene, og bare med flaks klarte å huske hvor jeg hadde gjort av nøklene til jobb når jeg gikk på ferie. At jeg klarte å komme meg på jobb til rett tid anser jeg som et under, men det blir heldigvis bedre i morgen. (Liker jeg å tro, mulig det går en uke eller to før jeg husker hvordan jeg sjokkstarter hjernen når den helst vil sove enda mer. For selv ikke alle gangene jeg er våken iløpet av natten kan sammenlignes med tanken om å gå ut ytterdøren kort tid etter at jeg ramler ut av sengen!)
I morgen blir minstemann sin første dag i barnehagen etter mange,mange uker hjemme, og han gleder seg stort. Så vi krysser fingrene for at han får en god natt. Barnehagestart betyr også at jeg må gå over klærne hans, og merke alle de nye vi har kjøpt iløpet av ferien. Noe jeg selvfølgelig burde gjort når de kom i hus, men jeg tenkte at jeg sikkert ville like å springe tulling rundt for å leite frem nye plagg. Mulig dette heretter vil bli en oppgave jeg påtvinger min bedre halvdel, sammen med oppvasken, toalettvask og støvsuging. Shoppingen av klærne skal jeg forsatt takle, så fremst jeg kan gjøre den uten unger tilstede, og helst rett etter at lønnen er kommet inn på konto og og når det er salg i butikkene.
Resten av uken vil gå slag i slag, men vi kommer vel ikke helt inn i hverdagen før eldstemann kommer hjem fra pappaen sin.
Mulig jeg må slutte å klage på alle andre som ikke ser i kamera når jeg tar bilde, for jeg klarer det tydeligvis ikke selv heller!
Siden jeg dessverre ikke fikk fanget meg på film når jeg sto opp i dag, trøtt og jævlig legger jeg heller med noen bilder jeg tok i helgen, av meg selv, i fjæra, med formål om å legge ut i bloggen så jeg kanskje får noen komplimenter, så jeg kan skryte til mannen om hvor fantastisk heldig han er som har en så lekker dame. Bare synd jeg ikke kan stå i ro…
Mulig jeg forsatt har en liten drøm om å bli en vakker ballerina som danser rundt!
Det var selvfølgelig noen flere bilder, men jeg føler virkelig at jeg balanserer på kanten i forhold til antall lovlige “selfies” på et blogg innlegg, så jeg gir meg når leken er godt. Å sparer noen av dem til en annen dag! (Så jeg sparer meg arbeid i å fotografere den ganske umulige meg!)
