Når vi har avlastning prøver vi å få litt ekstra god kvalitets tid med eldstemann, så i går fikk han vår fulle og hele oppmerksomhet. Men som regel er han ikke så oppmerksom på oss da, men det viktigste er vel at han vet at vi er der, selv om han ofte ignorerer våre nok så teite forslag om aktiviteter.
“Du mamma, du vet at du har ei sånn der strømpebukse?!” Eldstemann ser på meg med et ganske sleipt glis, og et tydelig glimt i øyet etter at han har sett ett bilde av en strømpebukse laget for å skjule glattbarberte legger med et lag av hår. Veldig lekkert, og sikkert ganske fint for den som insisterer på at kvinner skal holde seg unna barbering.
Jeg for min del prøver i det lengste å skjule mine hårete legger som er dekket av pels ganske store deler av året, og spesielt i vintersesongen der jeg absolutt kan ha bruk for all varmen jeg kan få. Det er faktisk så ille at jeg unnskylder meg til manuellterapeuten som holder min feilproduserte kropp i vater, selv om hun garantert ser legger som er mye mer hårete en mine tynne strekføtter. Jeg gremmer meg også for å prøve bukser i prøverom når de er slik, ettersom noen faktisk kan tro jeg er en mann som har sneket seg inn der for å snike på halvnakne damer som fortvilet prøver å klemme seg inn i nye plagg uten rett passform.
“Nei, jeg har vel ikke slike strømpebukser!” Av utrykket til eldstemann kom jeg med det svaret han ønsket, for han så særdeles fornøyd ut! Og gliset ble enda større! Med andre ord fare på ferde…
” Jo, du kan jo bare ta på deg en av de nylonstrømpebuksene du har, så vil ALLE hårene dine stikke ut! For nå har du virkelig mannelegger igjen mamma, så da vil det se HELT likt ut!!”
Sjarmerende type den sønn min, og det ble liksom ikke bedre av at mannen i huset var helt enig med han. Og når hans kommentar om at jeg kunne jo klippe ullen og bruke den til garn kom, vurderte jeg å kaste dem ut vinduet!
“Neeeeei, for all del! IKKE ta bilde av leggene!”
Ps. Det verste av alt er at jeg fant frem skum og høvel før leggetid, og fjernet det ikke fult så vakre laget med hår av mine legger! Så nå skal jeg aldeles ikke høre snakk om mannelegger på en stund, forhåpentligvis!
Som du kanskje legger merke til har jeg flyttet bloggen min tilbake til blogg.no, eller nesten i alle fall. Jeg venter fortsatt på at arkivet skal overføres. Det er flere grunner for dette, men den viktigste er at jeg ønsker at dere som leser bloggen min får en ryddig og stabil blogg.
Selv om ikke alt er helt ferdig, velger jeg å skrive, for nå må jeg ærlig talt innrømme at jeg har latet meg alt for lenge.
Dagene går merkelig fort, og jeg skulle virkelig ønske jeg noen ganger kunne bremse tiden. Helt til de dagene kommer at jeg faktisk vil spole fremover.
Dessverre er ingen av delene mulig, å jeg må innfinne meg med å leve i nuet.
Heldigvis har jeg funnet ut at det er bortkastet å bekymre seg for noe jeg uansett ikke kan påvirke, så jeg bruker heller tiden til å klage på ullsokken som fikk hull på stortåen, eller et kjøkkenskap fritt for sjokolade. Ting som rett og slett kan ordnes av meg selv.
For tiden står jeg midt inne i en slags virvelvind, der nye hendelser raser forbi før jeg får tenkt meg om. Jeg snurrer og snurrer og undrer meg over når det vil stoppe.
Så får tiden vise hva som er rundt meg når alt roer seg.
Meg tegnet av fantastisk dyktige Rolf Klaudiussen. Føler bilde viser hvordan jeg føler meg, selv om jeg ikke er helt sikker selv hva det er.
Det er bare så koselig å våkne med enorme buser i nesen, piggtråd i halsen og en ganske irriterende hodepine. Så når jeg slo opp øynene i går ville jeg jublet om ikke stemmen hadde forduftet over natten. Jeg var selvfølgelig med godt mot, og tenkte at noen baselusker ikke skulle stoppe meg fra å dra på jobb.
Men det var helt til jeg kom inn på badet, og lyset traff meg i øynene. Det var da den meget irriterende hodepinen melde seg, så jeg kastet et blikk i speilet for å se hvordan smådjevler som satt å hamret på det. Synet som møtte meg var et sørgelig bilde. Blå ringer under øynene, en grågufsen hud og en knallrød nese fullproppet av gørr! (Omentrent samme farge som slimet som fulgte smålekene guttene digger!)
Jeg klarte å halte meg inn i stuen, og innså at mitt fra før av ganske umulige bekken ikke samarbeidet spesielt godt. Jeg sank sammen på sofaen og innså at slaget var tapt i det samme skundet min fire år gamle sønn ga meg beskjed om å holde rumpen i ro! Mamma, du får ikke gå på jobb når du e syk, men pappa kan kjøpe dæ cola!. Og jeg innså ganske fort at han hadde rett, for så ubrukelig som jeg ar vært i dag er det like greit at jeg fikk være i ro og fred hjemme.
Litt utpå dagen forsvant hodepinene, og jeg hørte enda guttungens ord i hode. HOLD DEG I RO! Så jeg fant frem nettbrettet som på mystisk vis lå ved siden av sengen, og fant frem Netflix!
Jeg er laget for å være i bevegelse, og er om mulig enda vanskeligere enn barna når det kommer til holde seg i ro til formen blir bedre. Men i dag pakket jeg meg inn i dyna og fant frem serien LIFE som handler om hvordan dyr og planer klarer seg. Den perfekte underholdning når formen er dårlig og hjernen ikke fungerer til mer enn noen minutter av gangen.
Fikk dessverre ikke tatt noe bilde i går da jeg lå i sengen med rød nese og hår til alle kanter. Så dagens bilde får holde!
Ps. Min bedre halvdel sponset meg med colabokser og sjokolade, så jeg regner med at dette også må komme synlig frem så jeg ikke bryter regelverket for reklame!
Her om dagen tenkte jeg å være supersnill mamma, og servere sjokoladepålegg til kveldsmaten. (At vi hang etter skjema på leggetid, og at mor i huset var superkvalm var nok en ganske stor faktor i avgjørelsen til å være snillmamma, og ikke minst usunnmamma!) Så når jeg publiserte hva pålegge denne kvelden skulle bli, regnet jeg med jubel og lovnader om at jeg var verdens beste mamma. Forsåvidt hadde jeg nesten rett i min antakelse, for eldstemann jublet og sa han skulle spise 10 brødskiver minst. Men reaksjonen på minstemann var jeg ikke forberedt på! Han satte i et hyl, og jeg trodde først at han hadde slått seg.
Så etter en god del hulking, og mas fra min side hylte han ut:
Du kan vel trygt si at jeg sperret opp øynene, og broren måtte enda til spørre om han hørte rett. Men joda, den lille tassen ville helst ha kaviar på brødskiven, og tenk at moren var så slem at hun skulle gi han noe så grusomt som sjokoladepålegg! Det ville han aldeles ikke ha!
Så jeg måtte bare bite i det sure eple, finne frem den stinkende kaviaren og holde meg for nesen mens jeg laget maten. For kaviar og kvalme fungerer veldig dårlig i lag.
Minstemann, når han ikke er helt fornøyd med morens oppførsel!
Her i huset fungerer det med andre ord ikke å sluntre unna med usunne løsninger i matveien! (Ikke at jeg tror at et måltid nå og da med sjokolade på skiven gjør så stor skade!)
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den som først arrangerer de helt store kreative utfluktene på ettermiddagstid, dessverre. Det er sikkert mange som vil dømme meg nedenom og hjem, men for all del, jeg ville garantert dømme dem tilbake. Men jeg tenker som så at ungene har godt av å leke seg selv litt, uten den helt store innblandingen av en voksen som har en lei tendens til å styre leken. Ikke frivillig selvfølgelig, men på grunn av mine voksene tanker om at kjøkken skal være kjøkken og dukke skal være dukke, og ikke kjøkken som romstasjon eller dukke som hund.
Så når jeg først bestemmer meg for å gjøre noe med ungene, så er jeg også i et slikt humør at ungene får bestemme og at jeg følger opp alle de magiske veiene fantasien deres tar. (For det meste, jeg prøver i alle fall hardt å ikke overføre mine ideer til dem!)
Av og til er jeg å roter litt i forutsetningen med leken, og det gjorde jeg i dag da jeg fant frem lekeleire. (Et besøk innom lekebutikken for noen dager siden resulterte i at mammaen hadde lyst å leke, så hjem kom flere pakker fargerik leiere.)
Så var det bare å åpne pakkene, og se hva ungene fant på.
Tenk alt man kan lage av litt farget deig.
Minstemann laget «magetarmer», og du leste helt riktig. Han laget tarmer, som er inne i magen. Det var til og med mine tarmer han laget, og de var fine og røde. Litt usikker på hvor han har hentet inspirasjon til dette.
Mine tarmer, ifølge minstemann. De var til og med fine!
Eldstemann var mer opptatt av mat, og en av favorittrettene måtte lages. Så en fristende taco ble til, og nøye forklart til en mamma som prøvde å lage sin egen ting i skjul bak leirebokser.
Eldstemanns gårdsplass. Legg merke til hytten i treet!
Men hun ble oppdaget, og ungene bestemte seg for å lage det samme. (Jeg sa jo at jeg som regel styrer leken, selv om jeg ikke vil.)
Min lille gård, med hus og hytte, minst fem soverom og en liten bekk som renner utenfor vinduene.
Heldigvis bestemte eldstemann seg for å overgå moren, og en spennende gårdsplass med epletrær og magiske hus ble til, mye bedre enn mammas faktisk!
Minstemanns gårdstun, med to hus og et epletre!
Noen planeter ble også til underveis!
Inspirert av dagens vær! Våknet til vinter, og innså at vi var en av de få som faktisk byttet til vinterdekk sist uke! Vi slapp faktisk helt å stå i kø, så jeg bør vel ikke klage på været! (Kjører piggfritt, så har litt å gå på i forhold til vær skifte.
Minstemann måtte også lage dette, og imponerte stort med sine ferdigheter. Her ble også hus og epletre til! Men hus og trær gikk fort over i en herlig pizza og en tøff racerbil!
Racerbilen til minstemann, utstyrt med masse viktige greier så den skal gå ekstra fort.
Pizza med masse ost!
Også pappaen til eldstemann stakk hode innom, til eldstemanns store glede. Så der satt vi tre voksne og to små gutter og laget spennende figurer. (Samtidig som min bedre halvdel, eksen og mine to barn rottet seg imot meg og påsto at mensen ikke betyr lov å spise sjokolade i ukedagene! Sånt tull, det står skrevet i jenteloven at jeg har rett på det!)
Mannen i huset imponerte også stort!
Når barne-tv nærmet seg avsluttet vi, og jeg tenkte som så at dette må vi gjøre oftere. Men siden jeg har en smule selvinnsikt vet jeg at ofte er et ganske vidt begrep. Noen dager er vi for slitene til at samspillet skal fungere på en god måte, og da er det faktisk best at vi ikke prøver oss på denne typen aktiviteter. Jeg ser liksom for meg lekeleire flagre veggimellom og meg selv små kjefte der jeg prøver å holde styr på alt.
Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært mor i snart ni år, men jeg har en smule vanskeligheter med å forstå at guttungen faktisk ikke må overvåkes døgnet rundt og at han kan skjære brødskiven selv.
Så da spørsmålet om han kunne dra på klubben ramlet ut for noen dager siden, ble jeg svar skyldig. Jeg kjente den håpløse mammaskrekken kaste seg over meg, og jeg så som vanlig for meg ganske mange grufulle situasjoner. Jeg vurderte å si nei, kommer aldri på tale fordi mammaen din ikke takler at du holder på å bli stor gutt, men blikket fra min bedre halvdel ba meg bruke de små grå. Så jeg sa at jeg skulle tenke på det.
At jeg egentlig hadde håpet han skulle glemme hele klubben var vel litt i overkant urealistisk.
Så jeg tenkte at en rasjonell spørsmålsrunde til meg selv ville gi meg svaret.
1. Vil han være langt hjemmefra, og lenger en hva han vanligvis bruker?
Nei, han vil faktisk være nærmere hjemmet en han vanligvis bruker, og jeg kan nå frem iløpet av fem minutter om katastrofen er et faktum. Jeg kan sette skoene fremfor døren slik at jeg bare kan springe dem på meg, nøkkelen kan jeg ha klar i hånden og telefon kan overvåkes svært nøye!
2. Vil han være sammen med vennene sine?
Ja, og faktisk en god del av dem. Og om jeg skal tro arvingen selv, så får ALLE lov å være der. (Mistenker at det kan være en sannhet med modifikasjoner, men jeg lar dett passere!)
3. Er foreldrene til de andre barna som får lov, normale og fornuftige voksne.
Ja, de fleste foreldrene jeg har møtt er faktisk helt normale, og ser tilsynelatende ut til å yte svært god omsorg for sine barn. (Ikke at man skal hoppe i havet fordi alle andre gjør det, men man trenger heller ikke hoppe i havet fordi ingen andre gjør det…)
4. Vil han ha det så morsomt der at han aldri kommer hjem?
Neppe, for før eller senere må han bli sulten! Og om ikke annet nærmer vi oss bursdag, og han vil sikkert ikke gå glipp av gaven. Mulig jeg sier han kan få sjokoladepålegg til kveldsmaten, bare for å være helt sikker på at han returnerer til avtalt tid.
5. Vil han finne på noe ulovlig der?
Ikke noe mer en hva de kan finne på når de er på sykling rundt i nærmiljøet. Og forhåpentligvis har vi klart å lære han litt normal folkeskikk i det minste, slik at han unngår trøbbel med det første. Og trusler om inndragelse av data og spilletid er fortsatt svært skremmende.
6. Vil han hate meg for resten av livet fordi jeg oppfører meg som en hysterisk mamma som pakker han inn i bobleplast?
Absolutt, og det vil jeg jo ikke risikere før jeg absolutt må. (Og jeg mistenker at vi er på vei inn i et minefelt i oppdragelsen, med tanke på at jeg har null erfaring med store barn! )
8. Har jeg noen ganger lest om uheldige situasjoner i media fra juniorklubben, og kjenner jeg noen som har jobbet der og gitt meg tilbakemeldinger.
Nei, det har jeg faktisk ikke lest om og de jeg kjenner som faktisk har jobbet på klubb kan fortelle om at de driver dette på en trygg og bra måte.
9. Vil mannen i huse si jeg er hysterisk?
Stort ja, han vil også si at jeg må slutte å sy puter rundt ungene, samt spørre om hva jeg bedrev da jeg var på samme alder siden jeg er så skeptisk.
Så da pappaen til eldstemann ringte om dette i dag, måtte jeg si ja. Jeg var selvfølgelig litt hysterisk, og insisterte på at han måtte kjøres og hentes der. (Og jeg vurderte å sende ut spioner i form av tanter og slikt, men ble stoppet av min bedre halvdel!)
Mulig det er på tide å la han utforske verden litt på egenhånd!
Jeg fikk opplyst at det hadde gått helt fint, og at det var en fornøyd gutt som la seg i kveld! Så nå puster jeg lettet ut, og klapper meg selv på skulderen. Det er jo heldigvis en hel uke til neste gang!
Jeg er straks inne i mitt 9år som mamma, og de siste dagene har jeg fundert litt over dette. For jeg synes jo ikke det er så fryktelig lenge siden jeg lå på fødestuen for første gang, totalt uvitende om hvordan resten av mitt liv skulle bli. Jeg hadde vel egentlig ingen tanker om hvordan fremtiden skulle være, for jeg har en teori om å ta ting som de kommer. Og når du aldri har vært mamma, er det ikke så lett å forestille seg hva det vil si å ha det fulle og hele ansvaret for en liten skapning som bære dine gener, eller andre sine for den saks skyld. Tror faktisk ikke det er så stor forskjell om barnet er genetisk mitt eller ikke. Men det er en annen sak som bør skrives litt mer om enn bare noen setninger, og det vil uansett bare være antagelser fra min side.
Gjennom disse ni årene har vi vært gjennom ulike faser med ulike gjøremål og vaner. Men noen ting har virkelig satt seg fast.
Så i snart ni år har vi hver eneste kveld, med bare noen få unntak, lest en bok. Noen ganger har vi virkelig hatt lyst å lese og funnet frem lange bøker med mange ord, og andre kvelder har vi ikke vært like entusiastiske og funnet frem bøker med så få ord som vanlig. Vi har latt guttene velge, og vi har valgt selv. Vi har diktet litt ekstra tekst, og vi har på mystisk vis hoppet over litt av teksten. Vi har lest en bok hundrevis av ganger, og andre bøker bare en eneste gang. Vi har lest hjemme, på besøk, på ferie eller på sykehus. Vi har sett eldstemann lære seg og lese, og vi har latt han lese for oss. Og uansett hvordan form og humør vi har vært i, så har lesingen vært en fast del av kveldsritualet.
Lesingen har blitt et fast innslag, og jeg klarer liksom ikke se for meg at vi noen ganger kan slutte med dette. For det handler ikke bare om boken vi leser, det handler også om å ha noe fast og trygt og forholde oss til. Noe som kan gi rom for avslapping i en hverdag som alt for ofte preges av stress, og mange ganger endringer i rutiner. Men uansett hvor vi er, så leser vi. Akkurat som vi ville gjort om vi var hjemme på sengekanten.
Begge guttene har ulike bøker de liker best, så minstemann stemmer alltid for bøker som handler om brannbiler, sykebiler eller politibiler. Mens storebror helst ser at vi leser faktabøker, eller bøker om drager og andre magiske skapninger.
Guttene har også lært verdien av bøker, og jeg blir stolt og glad når jeg hører eldstemann lese for minstemann. Og kan aldeles ikke slutte å skryte av hvor flink han faktisk er, der han leser med bedre flyt en svært mange voksne. Den flinke lille gutten min som knekte lesekoden etter noen få måneder i førsteklasse! Og selvfølgelig liker jeg også å tro at det ble litt lettere for han å lære seg å lese, siden vi tross alt har brukt hver kveld siden han var så stor at han kunne lyte, til å lese om alt fra biler til monster.
Bøker som brukes til noe helt annet en lesing!
Gjennom årene har vi fått en stor bokhylle full av bøker, der noen er byttet ut og andre er kjøpt inn. Noen ganger har vi tatt turen innom biblioteket og andre ganger har vi lånt bøker fra andre. Vi har til og med lest bøker som mine foreldre leste for meg da jeg var liten jente.
Så denne tradisjon har jeg tatt med hjemmefra og jeg håper at om mine barn en dag blir foreldre, vil de ta seg tid å lære sine barn tradisjonen med lesing på sengekanten.
Jeg trodde det var en enkel og grei oppgave å male en bokhylle!
Når hyllen var i hus måtte jeg gå til innkjøp av maling, og mine ferdigheter innen dette holder seg stort sett til vegger der farge og utstyr har vært kjøpt av andre. Men denne gangen måtte jeg altså gjøre jobben helt selv, og det betyr et besøk på malingsavdelingen. En plass jeg har holdt meg langt unna frem til nå!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så forskjellen på de ulike hvitfargene, og jeg antar at jeg mangler et eller annet kvinnelig gen som skal hjelpe meg på vei å se forskjellen på hvit og hvit! Jeg valgte hvithvit, tror jeg!
«Hvordan glans skal det være på den?»
Her kunne jeg selvfølgelig ikke si høyt hva min første tanke var, men jeg har et vagt minne fra skolen og seksualundervisning. Glans hører penis til, ikke hvitmaling. Men jeg valgte den typen som skal være lettest å få fin, og gudene skal vite at det trengs.
Etter litt trasking mellom enorme hyller med duppe dingser som åpenbart hører malingens verden til, fant jeg en malerkost og en rulle som kunne brukes.
Vel hjemme måtte hyllen vaskes, bøtte og grønnsåpe ble funnet frem, og jeg satte i gang med stor iver. Dessverre hadde jeg glemt at det var noe dritt å vaske ubehandlet tre, og det er vel også litt av grunnen til at driten skal males. På dette stadiet var jeg ganske sikker på at jeg hadde satt i gang med et ikke fult så smart prosjekt, og jeg forbannet samtlige sider på nett som påstår at interiør og maling er en koselig søndagsyssel.
Dagen etter var det tid for maling, og litt motvillig gikk jeg med på at minstemann skulle være malehjelp. Med tanke på at jeg ikke akkurat kan påstå jeg er noen ekspert i faget, var det ikke usannsynlig at minstemann ville ha mer erfaring fra vannmaling i barnehagen. Og jeg ville jo ikke risikere at fireåringen var bedre enn meg.
Minstemann var korrekt kledd i arbeidsbukser og en alt for kort genser!
Vi fikk av lokket, og vi satte i gang. På forhånd hadde jeg maset hull i hode på minstemann om å ikke grise, men det første han klarte var å male meg i håret. Jeg innså at dette ville bli en lang dag, og ble ikke mer begeistret da jeg oppdaget at hyllen slukte mer maling en hva som var beregnet.
Siden jeg hadde tyv lånt yttergangen til mine foreldre, var jeg i tillegg livredd for å søle maling på pappas blå vegger, eller gulvbelegget for den saks skyld. Da første dråpe maling traff gulvet var jeg på randen av sammenbrudd, og minstemann ble sendt til sin far. Jeg påsto at faren sikkert spiste is uten oss, så da var han snar ut døren. Sikkert litt ufint og langt ifra pedagogisk riktig, men det var effektivt.
Legg merke til stilen! Det var jo tross alt hviledag, og da arbeidet jeg like greit i snegletempo!
Malingen ble tørket opp, og jeg fikk male resten av hyllen uten de helt store katastrofene og med selskap av kun en edderkopp som prøvde å tippe malingspannet gjentatte ganger!
Når jeg kom til hyllene måtte kreativiteten frem, og jeg bestemte meg for at en søppel bøtte, to store malingspann og en lim bøtte ville gjøre susen. Unnskyld for søppelbøtten mamma, men jeg tenkte den var bedre å bruke en kjøkkenstolene!
Selvfølgelig ble jeg fri for maling underveis, og etter en nød samtale til min far fikk jeg noe maling han hadde i boden. Han var litt usikker på hva det var, og det vet ikke jeg heller. Men det så hvit ut, og det luktet som maling. Jeg krysset fingrene for at det ville gå bra, og denne gangen var hellet på min side!
Etter sikkert hundre runder med kosten kunne jeg si meg så fornøyd som det er mulig å bli med mine amatørpregede malings kunnskaper. Og det var bare å sette seg ned å se på malingen tørke, en aktivitet som anbefales om du vil unngå andre former for husarbeid.
Det obligatoriske før og etterbildet! Har litt lyst å pynte skapet med noen barnetegninger, av typen strekmann. Men var litt usikker på om jeg ville utsette meg selv for enda et besøk innom malingsbutikken!
Resultatet ble egentlig ganske bra, i alle fall om du tar av brillene å står noen meter unna.
Så nå er spørsmålet, skal den bli hvit, eller skal jeg være så overivrig at jeg pynter den på en eller annen måte?! For etter store protester måtte jeg innse at den skal inn på barnerommet, og ikke bli min nye oppbevaringshylle for garn.
Når du har barn som går på skolen, forventes det at vi alltid gjør leksene sammen med ungene våre. At vi følger dem opp 110prosent og er helt involvert i alt de skal gjennomføre hver dag etter skoletid. I det tidsrommet de absolutt er minst motivert til hjemmeoppgaver som både er kjedelige og noen ganger helt uforståelige. For ikke snakke om pinlig irriterende, som penskrift. (Må bare beklage til mine tidligere lærere, men selv om dere var fantastisk dyktige klarte jeg ikke å få penere skrift enn den femåringer generelt har. Og det er bare et fåtall som kan lese mine kråketær om de legger godviljen til!)
Hemmeligheten min er at jeg faktisk ikke gjør lekser sammen med guttungen hver dag, noen ganger gidder jeg ikke gå gjennom ild for å få gjennomført oppgavene som sirlig er nedskrevet på timeplanen. Noen ganger sier jeg bare «Gjør dem selv, så ser jeg over det du har gjort etterpå», uten å sitte på sidelinjen som en mentor eller sportskommentator. Noen ganger setter jeg meg faktisk ned i sofaen og ser i taket, og drømmer meg bort. Samtidig som guttungen putrer over alt som må gjøres i andre enden av rommet.
De dagene bruker jeg å huske ekstra godt hvor irriterende jeg selv syntes det var å sitte med blyant og viskelær og herme etter de kunstferdige bokstavene som skulle øves inn. Og jeg fryder meg litt over mitt eget opprør!
“Kjære lille venn, jeg skjønner godt at du vil ut å sykle, men først må DU gjøre lekser!”
Jeg er ingen supermamma, og jeg er ikke perfekt. Og dette innrømmer jeg helt uten problemer, og uten redsel for at guttungen blir hengende etter faglig sett. Han klarer seg helt fint om jeg er litt fraværende i leksegjøringen en gang i blant, så lenge det ikke blir hver dag.
Så sånn er det med den saken, jeg er en håpløs mammaleksehjelper til tider.
Jeg fikk vondt i magen og ble kvalm da vi fikk beskjed om at det vil bli en ny sykehusinnleggelse for å se om de kan finne noe i forhold til minstemann sine plager. Jeg hadde mest lyst å hyle nei, og si at vi orker ikke det meningsløse opplegget en gang til. Jeg orker det bare ikke, for følelsen vi bruker å sitte igjen med etterpå er at vi er til bry for sykehuset.
Men jeg nikket, svarte ja og klistret på meg et slags halvhjerta smil, fordi jeg vet vi ikke har noe valg. Vi må gjennom dette, igjen og igjen, helt til vi står med noen svar.
Det er så vondt å være innlagt, for selv om minstemann har sine plager er han frisk i forhold til andre barn. Han blir selvfølgelig nedprioritert, og vi møter på ansatt etter ansatt, som ikke klarer å observere gutten vår godt nok, for de har ikke tid å gjøre seg kjent med han. De ser ikke alle symptomene på smertene han så godt gjemmer. De ser ikke den lille rynken i pannen, de ser ikke foten som er vrid fast i sengekanten, de ser ikke frustrasjonen i øynene på den lille gutten. De tolker ikke sinnet som smerter, de tolker det som dårlig oppdragelse. Og vi føler at vi ikke blir lyttet til, vi føler oss mistrodd, tilsidesatt og sutrete. Det er akkurat som at de ikke forstår at selv om han har smerter, så gråter han ikke hele tiden. Han er født slik, og for han er smerter hverdagen. Noen dager mer og andre dager mindre. Men selv om han ikke gråter, så har han vondt.
Når minstemann forsto at vi snart må på sykehuset og sove igjen, gråt han. Han vil ikke være der, han vil ikke snakke med alle folkene. Han er redd for prøvene, og han har tydelig fått mindre og mindre positive relasjoner med sykehuset. Og det gjør vondt i magen min at jeg ikke kan love han at vi vil bli tatt godt vare på. For selv om det jobber mange dyktige mennesker på avdelingen, trengs det bare en eneste person som ødelegger hele inntrykket av faglighet og omsorg.
For selv om ikke minstemann er alvorlig og synlig syk, så er han syk. Vi er ikke på sykehuset fordi vi har lyst, vi er der fordi vi må, fordi vi håper at vi en dag vil få noen svar på hva smertene skyldes. Og selv om det absolutt er nødvendig og prioritere de sykeste barna først, så må også de andre barna bli husket på.
Jeg vet godt hvor presset det norske helsevesenet er, jeg jobber i det selv. Og jeg vet hvor vanskelig det er å klistre på seg et smil når du er på jobb, og mest vil hyle av frustrasjon. Men det er så viktig å huske på at ditt stressa svar kan være nok til å gjøre et barn redd deg.
Og selv om jeg ser nødvendigheten med alt er jeg kvalm, det vrir seg i magen og jeg gruer meg til beskjeden kommer om når vi skal innlegges. Vi vet at vi skal inn så snart som mulig, og jeg vet at jeg frem til innleggelsen er over vil gå med noen vanskelige følelser i magen, som jeg må skjule for den lille gutten min. Han skal slippe å se meg bekymret og han skal slippe og kjenne min frustrasjon.
