Jeg fikk vondt i magen og ble kvalm da vi fikk beskjed om at det vil bli en ny sykehusinnleggelse for å se om de kan finne noe i forhold til minstemann sine plager. Jeg hadde mest lyst å hyle nei, og si at vi orker ikke det meningsløse opplegget en gang til. Jeg orker det bare ikke, for følelsen vi bruker å sitte igjen med etterpå er at vi er til bry for sykehuset.
Men jeg nikket, svarte ja og klistret på meg et slags halvhjerta smil, fordi jeg vet vi ikke har noe valg. Vi må gjennom dette, igjen og igjen, helt til vi står med noen svar.
Det er så vondt å være innlagt, for selv om minstemann har sine plager er han frisk i forhold til andre barn. Han blir selvfølgelig nedprioritert, og vi møter på ansatt etter ansatt, som ikke klarer å observere gutten vår godt nok, for de har ikke tid å gjøre seg kjent med han. De ser ikke alle symptomene på smertene han så godt gjemmer. De ser ikke den lille rynken i pannen, de ser ikke foten som er vrid fast i sengekanten, de ser ikke frustrasjonen i øynene på den lille gutten. De tolker ikke sinnet som smerter, de tolker det som dårlig oppdragelse. Og vi føler at vi ikke blir lyttet til, vi føler oss mistrodd, tilsidesatt og sutrete. Det er akkurat som at de ikke forstår at selv om han har smerter, så gråter han ikke hele tiden. Han er født slik, og for han er smerter hverdagen. Noen dager mer og andre dager mindre. Men selv om han ikke gråter, så har han vondt.
Når minstemann forsto at vi snart må på sykehuset og sove igjen, gråt han. Han vil ikke være der, han vil ikke snakke med alle folkene. Han er redd for prøvene, og han har tydelig fått mindre og mindre positive relasjoner med sykehuset. Og det gjør vondt i magen min at jeg ikke kan love han at vi vil bli tatt godt vare på. For selv om det jobber mange dyktige mennesker på avdelingen, trengs det bare en eneste person som ødelegger hele inntrykket av faglighet og omsorg.
For selv om ikke minstemann er alvorlig og synlig syk, så er han syk. Vi er ikke på sykehuset fordi vi har lyst, vi er der fordi vi må, fordi vi håper at vi en dag vil få noen svar på hva smertene skyldes. Og selv om det absolutt er nødvendig og prioritere de sykeste barna først, så må også de andre barna bli husket på.
Jeg vet godt hvor presset det norske helsevesenet er, jeg jobber i det selv. Og jeg vet hvor vanskelig det er å klistre på seg et smil når du er på jobb, og mest vil hyle av frustrasjon. Men det er så viktig å huske på at ditt stressa svar kan være nok til å gjøre et barn redd deg.
Og selv om jeg ser nødvendigheten med alt er jeg kvalm, det vrir seg i magen og jeg gruer meg til beskjeden kommer om når vi skal innlegges. Vi vet at vi skal inn så snart som mulig, og jeg vet at jeg frem til innleggelsen er over vil gå med noen vanskelige følelser i magen, som jeg må skjule for den lille gutten min. Han skal slippe å se meg bekymret og han skal slippe og kjenne min frustrasjon.
Facebooksiden min finner du her.
Stakkars lillegutt, og stakkars dere. Men det er viktig å utrede også slik at man finner ut av hva smertene skyldes. Finner man årsaken, er det enklere å behandle det! Det er veldig viktig at helsepersonellet lytter til dere. Det er dere som er vandt til å observere han. Føler dere at dere ikke blir hørt, så si i fra! Lykke til med oppholdet til dere begge. Klem fra ei mor som både er sykepleier og pårørende til et kronisk sykt barn.
Stakkars lillemann <3 Håper virkelig at dere får noen svar denne gangen og slipper å være innlagt så veldig lenge <3 Stor klem til en frustrert mamma og en god klem til lillemann som helt vil være uten smerter og bli tatt vare på <3
Ønsker dere lykke til! Kan dere ikke få tildelt en person som kan være sammen med dere hele tiden og observere?
Klem
Huffa meg det er så trist å lese det su skriver
jeg håper de finner det ut denne gangen, at du vil få en positiv opplevelse denne gangen..
All verdens tanker går til dere.
Det må være tungt og krevende å være den sterke når motstanden fra helsevesenet er så stor. Og du selv ikke kan gjøre noe særlig mer enn å være der, for å være der for en som er syk virker så lite en del ganger.
Ønsker god bedring!
Ja, det er absolutt viktig, for med en årsak vil vi også vite mer om hva som kan gjøres og kanskje om hvordan fremtiden blir. Får bare håpe at det går bedre enn sist 🙂 Takk for omtanken, den varmer virkelig!
Ja, krysser fingrene for at det ikke blir så mange dagene, og at vi ikke må vente så alt for lenge på å bli innlagt. Ventetiden er ofte verst siden vi vet hva vi går i møte. Takk for omtanken 🙂 <3
Takk <3 Satser på at vi får det denne gangen, og i alle fall ikke et nytt menneske for hver eneste vaktbytte dem har når vi er innlagt. Det skal observeres mer, så da bør dem jo ha noen som blir mer kjent med han.
Det er ikke så lett å skrive disse tankene, men tilbakemeldingene gir meg så mye! Vi håper også at dette blir et positivt besøk for minstemann! Takk for omtanken <3
Nei, det er ikke lett. Og selv om jeg vet hvordan systemet er, så blir jeg så håpløst lammet når vi selv står i situasjon. Jeg blir liksom den klagende mammaen, og får ofte inntrykk av at det ikke lyttes til det vi sier. Men det blir vel bedre med tiden! Takk for omtanken 🙂