I dag har minstemann vært 776 meter over havet, og dit har han gått på sine egne små føtter. En bragd som hans mor mest sannsynlig ikke ville taklet. Hun ville antakeligvis ligget i en bærtue på vei opp, fullstendig utslitt!
Men den lille tassen har altså vært på toppen av Rødtinden i Tromsø, et av fjellene her på Kvaløya vi bor. Og han har kommet seg dit for egen maskin.
Da vi pakket tur sekken i dag tidlig, hadde vi ikke regnet med at han ville klare å gå hele turen. For vi vet av erfaring at lignende turer ikke har gått så bra, og at de har måtte blitt avbrutt underveis. Men vi ønsker at han ikke skal ha noen begrensninger, og om han vil får han lov.
Og den lille gutten vår er både sta og viljesterk, så når han bestemmer seg for noe, skal det godt gjøres at han gir seg med det første. Så når han sa at han skulle gå til toppen i det vi gikk ut ytterdøren, skulle vi bare tatt han på ordet.
Det er sjeldent vi har sett han være så stolt som da han kom ned fra fjellet og møtte oss! Vi har også sjeldent sett han så full av gjørme heller, og når vi dusjet han fant jeg sand både inn og utenpå klærne. Men det strålende fornøyde ansiktet vil jeg huske i lange tider, og den følelsen jeg fikk inni meg kan ikke beskrives. For det er ingen selvfølge at han vil klare en slik tur, og når han gjør det er det ekstra stas.
«Mamma, tenk, dem hadde en postkasse på toppen! Med en bok inni, og det var rart!»
Han var med andre ord tydelig fascinert over hva vi voksen finner på, for hva i alle dager skal vi med en postkasse på fjellet når ingen bor der!
Turen opp hadde ikke bare vært enkel, og han hadde falt en god del ganger, noe vi tydelig kunne se på fjeset og brillene. Men han hadde reist seg opp og gått videre, selv om han hadde valget om å la være.
Det høres kanskje ikke så stort ut, men for oss som lever i en hverdag der han til tider er svært plaget av smerter er det ingen selvfølge at han ville klare dette.
Ettermiddagen har ikke vært så lett, men varm dusj, massasje, skryt og ubegrenset med nettbrett i mammas armkrok har vært en god trøst, og ikke minst vissheten om at han har gått hele veien opp på rødfjellet som han selv omtaler det som.
Så i kveld sovnet han med et smil om munnen, og det vil jeg og pappaen også gjøre. Tenk at den tapre lille gutten vår har klart noe så stort! Så skal vi vel klare å komme oss gjennom natten som vil bli lang, for jeg tror at fordelene med det han mestrer er større en ulempene han opplever i etterkant. Plagene hans skal ikke bli et større hinder i hverdagen en hva som er absolutt nødvendig, og når han har en god dag skal ha få delta på det alle andre barn kan være med på!
Facebook siden min finner du HER!