Om du noen gang har reist med barn, vet du kanskje at dette kan være både stressende og til tider umulig. For et besøk innom flyplassen betyr mye venting, kø vandring og støy. Du må være ute i god tid, ha øyne i nakken og stålkontroll på barna i den enorme folkemengden som gjerne sluses gjennom lufthavnen. Og jo flere barn du har, jo mer supermenneske må du være. Har du i tillegg småbarn, må du også ha spesialbagasje i form av vogn og eventuelt bil stoler. For ikke snakke om klær og utstyr.
Du vet kanskje også hvor slitsomt det er å bære en unge på armen, samtidig som du håndterer all bagasjen, holder styr på billetter og manøvrerer deg frem til rett innsjekking og rett terminal. Det vises lite hensyn, og de fleste har mer en nok med sitt eget stress. Forståelig nok, ettersom de fleste opplever flyplasser som noe negativt, et nødvendig gjøremål som må til for å komme til belønningen.
Første og eneste gangen vi har reist med minstemann, ble en opplevelse vi helst aldri ville gjenta. Vi opplevde en time i før sikkerhetskontrollen, en gråtende gutt på armen, sure blikk fra våre medpassasjerer i køen som helst så at vi kom oss langt unna dem, svært mange spørsmål rundt medikamenter i håndbagasjen og absolutt ingen mulighet til å ta barnevogn med oss gjennom sikkerhetskontrollen.
Tiden det den gang tok i sikkerhetskontrollen resulterte i at vi måtte springe gjennom hele flyplassen, fortsatt med en gråtende unge på armen, flere kilo håndbagasje fordelt i ryggsekker og vesker, en ikke fult så samarbeidsvillig storebror på slep og navnene våre ropt ut på høyttaleranlegget med informasjon om at vi mest sannsynlig utsatte ganske mange mennesker for unødvendige forsinkelser fordi vi ikke klarte å innta supermannfart på vei til gaten. Og alt dette selv om vi ankom flyplassen nesten to timer før flyet skulle gå.
Og etter dette bestemte vi oss for at det mest sannsynlig skulle stå om livet for at vi skulle gjenta opplevelsen en gang til.
Men så fikk vi ordnet med rullestol, og plutselig kom muligheten for en reise plassert rett i fanget på oss. En reise som innebar kort svarfrist og flyreise. Så vi tenkte, ok, vi prøver igjen.
Og du kan tro at opplevelsen ble annerledes denne gangen, nesten så lett og enkelt at jeg mistenker at vårt første forsøk på flyreise var et mareritt av verste sort. For tenk, denne gangen gikk det smertefritt, ikke var vi utslitte i armene når vi kom frem og 95 prosent av ventingen var tryllet bort.
Vi sjekket inn som alle andre, fikk levert fra oss kofferter og registrert rullestol. For så å sikte oss inn på den verste etappen, sikkerhetskontrollen. Men nesten fremme ble vi stoppet av en fantastisk hyggelig dame, som viste vei hvor vi skulle, registrerte billetter og stoppet køen så vi fikk komme forbi. Det var nesten som at jeg kastet meg rundt halsen på henne av takknemlighet, for så mye som jeg hadde gruet meg var nervene tynnslitte. Vi fikk lagt håndbagasjen i x-antall esker, ingen spørsmål med posene med medisiner og stor forståelse for at vi brukte litt mer tid en andre. Minstemann fikk sitte i stolen, noe som var bra siden han ikke var i den beste formen. Han hadde vondt, og hadde ikke mye lyst å samarbeide med sine stressede foreldre som skulle holde styr på ungene, all håndbagasjen og få med oss informasjon fra vekterne. Det er dessverre ikke alltid så lett å planlegge reiser til gode dager.
Minstemann ble kroppsvisitert av vekterne, og jeg må skryte av at de var flinke å forklare hva de gjorde. Så den lille tassen i stolen så på det hele som en morsom ny opplevelse han kunne fortelle om hjemme. Og vips var vi ferdige i det som før har vært et langt og uutholdelig opplegg og grunn nok alene til at vi ikke reiser med fly.
Siden flyene hjem til Tromsø står helt på enden av jordkloden, eller i alle fall andre enden av Gardermoen, hadde vi en ca 15 minutter lang spasertur foran oss. (Den beryktede gate 19!) Og se for deg hvordan det er å ha en sekk på ryggen fylt av flytende medisiner og alt annet som ikke kan risikere blir borte i den vanlige bagasjen og en liten gutt på armen når du baner deg vei mellom folkemassene som overhode ikke leer et øyelokk når de står midt i veien og delvis tvinger deg til å smyge deg mellom benker, skilt og annet som står i veien. Og se så for deg lykken når du faktisk slipper dette, når du kan gå i vanlig tempo, slippe å bære og henge de tyngste tingene på rullestolen. Og ikke minst lykken når du oppdager at menneskene foran deg faktisk lager plass så du kommer frem, med et smil om munnen!
Det var ikke bare vi voksne som fikk en bedre tur, men også ungene, og da spesielt den minste som faktisk ikke har alle forutsetningene som andre barn har.
Fremme med utgangen til flyet fikk vi gå inn først, og var på plass når resten av passasjerene skulle på. Rullestolen fikk være med helt til døren, og vi kunne synke ned i flysetet uten å føle at vi hadde sprunget halvmaraton med en 20 kilos sekk i armene og en til festet på ryggen.
Rullestolen gjør med andre ord at vi kan fungere mer som en normal familie, uten begrensningene vi hadde før. For nå får minstemann den avlastningen han trenger når små føttene verker og han trenger hvile, og ikke minst slipper vi belastningen på kroppen av å faktisk bære han. For uansett hvordan du ser på saken, så vil han trenge litt mer hjelp en andre barn, og om vi ikke gir han den, ja da må vi bare bli hjemme.
Men det som virkelig gjorde denne reisen så utrolig mye bedre, var all forståelsen og medfølelsen vi faktisk opplevde fra andre reisende og ikke minst personalet vi møtte på vår vei!
Facebook siden min finner du HER!
