Da er jeg kommet dit at jeg skal bestemme meg for hvem som skal få min stemme med valget. Det er jo selvfølgelig et problem at jeg ikke husker mer en en håndfull navn av gangen, og at jeg gjerne lager andre navn på folk enn det dem har. Men jeg regner med det er lov å ta med en jukselapp inn i det trange rommene som holder på å ramle ned når jeg skal gi min stemme uten at noen andre skal se det. Sist jeg skulle inn i en slik luke holdt jeg på å rive over en hel rekke med «bokser» når jeg var uheldig og prøvde å røre på armene. Og jeg tør vikelig ikke tenke på hvordan min bedre halvdel klarer seg der inne, når jeg synes det er for lite plass. Jeg håper de har festet båsene bedre i år, slik at jeg ikke trenger være redd for å avsløre hva alle andre skal stemme. Der har jeg en fordel, for jeg blir sikkert ikke å huske navnet uansett.
Men i år skal jeg stemme etter noen nye kriterier, nemlig utseende. Det er jo så populært å fokusere på det i dag, så hvorfor ikke bare velge en som ser kjekk ut og som har vært heldig med klesutvalget sitt. Til nå har han litt småsøte i krf fanget min oppmerksomhet, han har så behagelig stemme at jeg kan sovne av den. OG det er helt klart en positiv egenskap, så sur som jeg vanligvis blir om noen sier noe jeg er uenig i. Humor har han også, og det skulle absolutt flere partier tenkt på når de valgte sin kandidat eller leder.
Om du nå sitter å tenker at jeg er helt håpløs, så kan jeg bare skyte inn at jeg de siste årene har mistet alt håp om at noe skal bli bedre, uansett hvem som sitter med makten. For så mye alle sitter å kritiserer hverandre så kan de umulig snakke sant, og det er kanskje på tide at de snakker om egen politikk istedenfor å synes og mene om de andre partiene. Og ikke har jeg noe håp om å få en enklere hverdag uten å måtte krangle med nav eller vente i unedelig lage sykehuskøer. Og ikke har jeg noe drøm om at arbeidsplassen min i helsenorge skal få de midlene den fortjener, for da ville vel det vært ordnet for lenge siden. For meg er svært mye av dagens politikk kun tomme ord, fra mennesker med litt for mye fantasi. Og frem til den dagen at de som sitter og styrer i Norge faktisk hører på folket sitt, så vil jeg fortsette å stemme etter den jeg synes er penest.
(Og så et rolig bilde siden jeg blir litt småsur når jeg tenker på politikk og hvor irriterende vanskelig vi har opplevd helsenorge! )
Fysj faen kor jævlig idiotisk det e at vi får de satans helvetes visdomstennern! Det e jo fantastisk at vi i dagen supersmarte samfunn ikke har funne en måte å få vækk skiten før den bestemme sæ før å gi oss et spark i kjæften. Før det føles faktisk som at noen har trødd en vernesko med pigga der! Jævlig koselig med andre ord. Å nu har æ faen mæ så ondt at æ ikke klare å klage heller, så æ må faktisk ty til skriftspråket. Å så jævlig masse æ snakke hele tida e det veldig problematisk, katastrofalt. Æ sku faen mæ ha pressa ut et par unga i dag, istedenfor å ligges å langpines av ei pittelita tann! Når en unge kommer ut kan æ i det minste førstå koffer det gjør så jævla ondt! Så i dag har æ vandra rundt som ei bomba, før humøret blir jo ikke akurat bra. Æ prøvde å stappe i mæ nån ymse tabletta, men det eneste dem gjor va å gjøre mæ trøtt i tilegg. OG da blei æ ikke direkte medgjørlig. Jada, men æ kom mæ nu gjennom arbeidsdagen uten å ha laga alt før mye rot i systemet, selv om de stakars kollegan mine muligens hadde sett at æ holdt mæ heime. Før det e jo tross alt ikke såå gøy å høre på noen huffe og stønne hele dagen, men det skit æ langveis i.
Det e plukk umulig å ete nåkka åsså, og det e jo kjæmpegreier, før æ like jo liksom mat. Æ e faktisk avhengi av det før å leve, og saken blei litt vel krevanes når mamma laga kjøttsuppa å det faen ikke smakte nåkka før æ har bedøvd kjæften med nåkka rosa skvip som skal redde mæ fra døden. Eller nåkka sånt, ikke vet æ før hjernen min e opptatt med å sende ut meldinge om at æ må trekke den jævla tanna sjøl!
Å oppi alt det her skal æ liksom fungere som mamma, ja særlig. Så i dag måtte far i huset være mamma også, nåkka han førsåvidt nesten blei når han va så uheldig å si at æ kjente litt godt etter. Flaks før han at æ lå i fosterstilling på golve og va helt sikker på at min siste dag va kommen. Æ vurderte faktisk å ringe ho mamma, bare sån før å gjøre det. HO må jo ha gjort et eller anna når æ va lita å fikk tenner, ettersom æ ikke kan huske at det va så satans jævlig ondt.
Takk gud før at det e den siste visdomstanna som skal ut, før må æ gjennom det her en gang til så går det bare ikke. Satans jævla skit, æ går å legg mæ under senga!
Jeg lurer egentlig litt på hvordan du utfører dine huslige plikter eller utfordringer. Gjør du det samme hver dag og er det i en spesiell rekkefølge.. Flott hvis du kunne skrive litt om det .. Siden du er en sånn topp-blogger så er det mulig du kan sette standard for oss andre rævdiltere :))))
For en tid tilbake, lovet jeg i et av mine svake øyeblikk å skrive om noe mine lesere ønsket. Heldigvis var det bare en som ytret ønske om noe, og her kommer altså resultatet.
Som regel utfører jeg mine huslige plikter med hendene, men det er ikke sjeldent jeg må ta i bruk en fot for å forhindre større katastrofer når begge armene er opptatt. F.eks. når jeg ikke vil at melken skal renne under kjøleskapet, så alt under det må frem i dagens lys. Eller når jeg prøver å lukke opp døren med armene fulle av søppelposer. Munnen kan også brukes til svært mye, og som regel blir det til at den må hjelpe til å bære. Dessverre er det også litt upraktisk med tanke på at jeg ikke kan snakke, og som regel benytter ungene sjansen til å gjøre noe galt når jeg ikke kan si ifra. (Snakk om å være utspekulert, jeg ville gjort nøyaktig det samme!)
En vanlig dag i mitt liv starter med et kaos uten like, jeg ramler ut av sengen i det sekundet vekkerklokken ringer. (Altså minstemann, han er veldig kreativ og liker å tegne med tusj!) Videre snubler jeg inn på badet og ramler ned på ringen, for så etter hvert å få opp øynene. (Vi har en regel i huset at do lokket skal være oppe, av åpenbare årsaker!) Så får jeg på meg klær, og greier håret, og om jeg har flaks husker jeg tannpussen. Nøyaktig i den rekkefølgen, det er farlig å avvike fra normale vaner!
(Kunstverk på kjøkkenbord!)
Så må jeg fange minstemann så han kan bytte til dag klær, mens jeg maser på eldstemann at han skal kle på sine! (Ser ikke for meg at det er helt «lovlig» å sende dem til skole/barnehage med nattpysj som er tre nummer for liten!) Så er det tid for medisinering av minstemann, og da er han som regel ute av syn. Han har funnet ut at det er usannsynlig morsomt å stikke av, så jeg må vakle rundt for å fange han. (Ikke så lett å bevege seg om morgenen, siden kroppen min helst vil sove videre, hode også når jeg tenker meg om!) Matpakkene er en oppgave jeg har delegert til min bedre halvdel! På dette punktet kan jeg ikke skryte på meg noen husmor poeng, og passer ikke han på at det er tatt brød frem dagen før, er det heller ikke brød der!
Så kommer vi til det mest kritiske punktet, når vi skal ut av døren. Det er her vi får problemer med påkledning! For ikke snakk om at vi skal kle oss etter været, eller etter mammas lov nei. Her skal det krangles om den minste ting, og siden vi på dette punktet har dårlig tid ender det som regel med at minstemann har skinnlue på når det er 20grader og sol, og eldstemann har på den gamle og stygge jakken jeg hele tiden glemmer å kaste.
(Det var veldig varmt den dagen, mor i huset hadde på kortbukse og t-skjorte …)
Leveringen går som regel greit, og det hender at vi faktisk husker alt vi skal ha med oss. På de dagene bruker jeg å feire med en liten sjokolade eller noe annet god i det sekundet jeg har kommet meg ut av barnas synsfelt. (Det er jo liksom ikke lov å spise snop i ukedagene …)
Så går turen på jobb, som faktisk blir en rolig stund i hverdagen til tross for at det kan være mye som hender der også. Etter mange år med turnusarbeid må det enda litt tilvenning til før jeg er vant til å bare jobbe på dagen, og faktisk sitte i ro store deler av den tiden jeg er der. Jeg drikker som regel alltid en boks cola med det samme jeg kommer dit. Til lunsj blir det tre brødskiver med yoghurt på, eller kyllinglår fra nærbutikken. (Som sagt, noen ganger har jeg ansvar for å ta opp brød!)
Etter jobb skal guttene plukkes opp. Vi starter som regel med eldstemann, og det er ikke bestandig like greit å finne han. Og når vi endelig har lokalisert han skal alle klær samles sammen og bæres ut i bilen samtidig som vi maser om at han må få opp farten. Minstemann igjen går jo i barnehage, med et mye mindre område å lete på. Han er også som regel overlykkelig når vi henter han, så han finner som regel oss først.
På vei hjem må vi skaffe forsyninger, for vi er ikke spesielt flinke til å planlegge og handle inn middag for en hel uke. Der har vi absolutt forbedringspotensiale. Og det sies jo at friske grønnsaker er det beste, og jeg tolker det til at de må kjøpes samme dag som de spises!
(Noen ganger handler vi for flere dager av gangen, men det er sjeldent!)
Vel hjemme føles det noen ganger som at vi blir angrepet av en tornado som surrer sammen barnegråt, middagslaging, lekser, støy og leker. Som regel roer det seg litt rundt barne-tv, for så å øke i styrke igjen med kveldsmat, bading, tannpuss, og alle de andre tingene som må gjøre før ungene sovner. Jeg springer rundt som en gal for å holde styr på alt, og lurere veldig på hva vi gjør galt. Noen ganger prøver vi å være sosial i tillegg til dette, som regel går det ikke så bra. Men jeg bruker å advare de som ikke hører til i huset om at de bør ha hjelm, hørselvern og vernesko på seg!
Etter dette har jeg som regel lyst til å ramle ned i nærmeste seng, men nå skal skolesekker ordenes til morgendagen, noen dager skal det doseres medisin, det skal vaskes klær og ryddes etter dagen. Jeg skal planlegge morgendagen og holde kontroll på tusenvis av avtaler hos leger og behandlere og andre som trenger litt av vår oppmerksomhet. (Og det er mange som trenger den, dessverre!) Takk og pris for at vi er to, så han får ta seg av oppvask, dovask og andre ting jeg ikke synes noe særlig om. Her har vi likestilling på vår måte, vi gjør det vi kan leve med, og resten gjør den andre.
(Stuen når den er ryddig, finner ikke kamera på slutten av dagen!)
Så kommer min lille time med internett, der jeg skriver på bloggen. Og sniker på andres liv og håper jeg skal lese at andre har det like travelt som oss. Jeg blir nesten litt sur om jeg bare leser om avanserte middager og perfekte unger, helt til jeg husker at det som regel bare er fantasitanker fra de som skriver. Jeg blir alltid like fornøyd når jeg kan lese andre mødres beretninger om travle dager, og humrer når jeg ser folk uten unger mangler forståelse for hva som har gjort oss til levende zombier, i det sekundet barnet kom ut av magen vår.
Så får jeg endelig tid til en velfortjent dusj, og finner sengen. Av og til belønner jeg meg selv med litt fuktighetskrem, det er jo tross alt viktig å tenke på utseende. (Her skal det stå noen setninger til, men velger å droppe dem siden mamma leser blogge min!) Det hender at jeg får et par timer med søvn, før en liten mann trenger mammaen sin. Så går resten av natten til litt små soving, massasje og trøst. Eller irritasjon over en mann som snorker, en flue som holder meg våken eller andre faktorer som spiller inn på min ruinerte nattesøvn. (Har sovet så lite de siste årene, at når jeg kan sove går det ikke uansett!)
(Noen ganger er det plass til oss også i sengen, men som regel ikke!)
Og det rareste med alt er at jeg faktisk elsker livet mitt som det er, jeg har verdens beste unger og har funnet min bedre halvdel. Ja det er krevende, ja jeg kan klage, men til syvende og sist ville jeg ikke byttet det ut for alt i verden. Det er rett og slett en kjempeklisje som jeg fint kan skrive, så kan jeg lese den neste gang jeg sliter meg i håret av frustrasjon og lurer på hvordan jeg skal overleve.
(Tenk at det kan gjemme seg en veldig vanskelig hverdag bak dette romantiske bilde!)
Tenker jeg skal en gang i nærmeste framtid skrive om en dag når ungene er borte, om noen skulle ønske å høre mer om det!?
Det er vel og bra at barneTV prøver å lære barna ulike ting, men det er ikke like gjennomtenkt bestandig hva de faktisk oppnår med budskapet de sender ut.
For eksempel så jeg en episode av robot etellerannet, og priset meg lykkelig for at vi ikke har noen form for levdende fisk i leiligheten. Det hadde seg nemlig slik at den lille fisken i glassbollen var trist, og de måtte finne han en ny venn. De dro til en annen planet og fant noen venner til fisken. Og det er her jeg ser det kan bli problemer! For de fant nemlig ut at fisken skulle få slippe fri til vennene sine!
Så jeg ser for meg at minstemann på tre kunne finne på det samme, og siden det nærmeste vi finner sjø er doskålen ville en evt fisk ende livet sitt der.
Jeg har prøvd å forklare minstemann at han ikke kan kaste ting i do, for vannet og det som skylles ned, havner i en stor tank. (Prøvde å unngå at viktige ting som fjernkontroll, mobil og div leker skulle bade i do!) Men jeg tror ikke min hysteriske forklaring gikk inn, samtidig som jeg prøvde å fiske opp en dorull og noen lekebiler, før han fikk tid å «dra i snora»!
Så til alle dere med barn og akvarium, pass på at ikke ungene blir alene med fiskene, til og med katten er et tryggere alternativ til fiskepasser!
Jada, da var første skoledag over for 3klassingen i huset. Han kunne fortelle at det hadde vært en veldig kjedelig dag, punktum. Ikke snakk om noe utfyllende forklaring om hva de hadde gjort, eller om han hadde noen beskjeder hjem nei.
Jeg prøvde å lure ut noen setninger til, og fikk beskjed om at bokbindet til bøkerne hadde læreren inndratt! (Men fikk altså ingen forklaring på hvorfor, men tipper at det har vært brukt som kikkert, stav eller kanon!)
Oppdaget også at han hadde noen helt andre klær på seg enn de jeg hadde funnet frem i morgentimene før vi stresset ut døren som galninger for å rekke jobb og skole. (Av en eller annen grunn kommer skolestart som en overraskelse hvert år, og selvfølgelig har ungene all verdens med tid nøyaktig denne dagen!) Jeg fant etter hvert klærne, og min første tanke var å beskylde min sønn for å ha vært ute uten klær i regnet. Men dammen under de helt nye og ikke minst tette regnklærne tydet på noe annet. De var faktisk mer våt på innsiden enn utsiden. Jeg konstanterte at nå var det høst, og at vaskemaskin vil få kjørt seg ekstra det neste halvåret.
Det skulle vise seg at han hadde dusjet under et hull i en takrenne, med halvåpen regnjakke. Jeg stusset litt over at han syntes det var komfortabelt å få iskaldt vann over seg, men kom frem til at han slektes på meg og nekter å innse at sommeren er over. Når jeg spurte om hvorfor han gjorde dette, fikk jeg til svar at det var gøy å vaske håret. (Får bare håpe han sier det samme til kvelden når han skal bruke sjampo!)
Vel hjemme sjekket jeg sekken og fikk en del informasjon som er kjekt å vite, som feks hvor de har klasserom, skoletider og at blyant og viskelær på passes godt på. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe en eske av begge deler. (Jeg er i grunnen fornøyd når han husker å ta med sekken, som jo er litt slitsom å drasse rundt med!)
Men leksene gikk greit om ikke annet, han elsker bøker og hadde lest gjennom dem lenge før jeg fikk ukeplan opp av sekken. Og jeg konstanterte fornøyd at alle pengene jeg har lagt ned i bøker og donaldpocket har holdt lesingen vedlike i sommer. Han er nesten litt for flink å lese, så nå kan ikke jeg og min bedre halvdel skrive ned hemmlige beskjeder til hverandre. (Ikke at vi gjorde det før altså, helt sant!)
Jeg elsker gaver, og synes det er helt fantastisk å få dem.
Men jeg liker ikke at jeg skal være nødt til å lyve om saken, for ellers blir jeg stemplet som kravstor og egoistisk. (Okei, jeg driter i det og forteller alle som vil høre at jeg elsker det, men du skjønner poenget.)
Hvem er det som sier at det skal være så galt å få gaver og være glad for det. Selvfølgelig forventer du gaver på bursdagen din, det er jo fordi du er vant til det. Vant til den fine overaskelsen som ligger i å åpne en pakke og se hva noen andre har tenkt passet til deg. Det er ingen ting egosistisk med det, så lenge du ikke sier du ønsker deg en ting og bare blir glad for å få nøyaktig den tingen.
Det er ikke innholdet i pakken som er viktigst for meg, selv om det ville være å lyve å si at jeg hadde blitt like glad for en tom gave. Men om det er en genser eller en nydelig tegning laget av en barnehånd gir meg like mye glede. Det er tanken bak gaven som gjør at jeg elsker å få dem.
Nå skal det sies at jeg elsker å gi gaver også, mye fordi jeg vet hvor glad jeg selv blir for å få noe!
I dag er det nøyaktig 1uke til jeg har bursdag og feirer 18årsdagen min for niende gang. Og jeg gleder meg til kake og gaver, uten dårlig samvitighet!
(Slik ser jeg ut når jeg feirer bursdag!)
Ps. Her kommer ønskelisten du ba om kjæresten, skriftlig!
Sko, str 37.
Ulljakke som ikke klør.
Bøker, gjerne noen som er litt mystiske eller som handler om mennesker som e litt uteom det vanlige.
Ny tvserie til campingvogna.
Et til kurvstativ til klesskapet, pluss nye plasthengera.
Parfyme og bodylotion.
Spa
Fotoprogram til macen
Ei sån mappe til verktøy på biltema, som æ kan ha strikkepinna i.
Nye gardina til stua, vi treng 6stk.
Nytt stort ullteppe
Klær, du vet nu ca kordan æ like dem. Xs burde stort sett passe.
Ny sån treningsbukse æ like i str s.
Fleecejakke med lomme som har glidelås, som den blå/lilla æ har.
Om du sku vinne i lotto før mandag ønske æ hus også, å en sydentur 😀
Siden vi ikke har noen sjangse å komme oss på boligmarkedet pga av regelen om egenkapital og husprisene i Tromsø fant jeg ut at en hytte kunne hjelpe litt på savnet etter noe eget. Dagen startet ikke som forventet, istedenfor sol var det mørke skyer på himmelen. Men hytte skulle det umsett bli.
Drømmen var jo selvfølgelig å se det samme været som i går, men nei. Hyttebyggingen var litt for å holde ungene i aktivitet, men med det samme himmelen kastet ned noen bøtter vann ble de borte. Så jeg ble stående alene igjen å bygge, finne småbusker rundt omkring og plages med en idiotisk hammer.
Den gamle barnesengen ble brukt som grunnmur, og tomten gikk jeg ut inne i mamma og pappas hyttehage. Siden himmelen bestemte å bytte ut bøtter med badebasseng måtte jeg til slutt evakuere under tak jeg også. Og når jeg fikk studert byggverket må jeg si meg ganske fornøyd. I alle fall når det er sol! Så i dag ble jeg endelig hytte eier, for bare dem som hjelper til får eie den… Og det beste av alt er at den er laget på ekte #DIY vis. (Gjør det selv, for oss som snakker norsk!)
Siden jeg er så oppsatt på å følge denne bloggverden, skal jeg ha en slik «gi bort» sak som alle andre har. (Har forstått det slik at det er VELDIG viktig om du skal passe inn, og det vil jeg jo selvfølgelig!)
Det fineste smykke du kan ha på deg er et barn som henger om halsen på deg. Men det sier seg selv at det i lengden er litt upraktisk. (Og til dels ubehagelig både for deg og barnet!) Så jeg velger å gi bort et håndlaget smykke som jeg brukte noen timer på en vinternatt når minstemann var liten og sov ekstremt lite. Så mellom alle gråteøktene satt jeg å laget smykker.
Smykke som skal passe de fleste siden det er langt.
Nydelig glassperle som hovedpynt.
Og som jeg skrev for lenge siden skulle jeg gi bort et nydelig smykke laget av glassperler når jeg fikk 300 liker på facebooksiden min. (Noe jeg ikke hadde regnet med skulle bli med det første…) Men nå mangler jeg altså bare 11 liker før jeg skal dele dette med en av dere som følger bloggen min.
Synes det er fantastisk gøy at så mange ønsker å følge meg og skrivingen min. Så da er det kjempefint å kunne dele noe med dere.
Så følg med, kanskje du er den heldige 😀 (Eller uheldige om du ikke syntes det var spesielt fint, men det får bli ditt problem!)
At jeg ikke har grønne fingre er et faktum, og jeg kan knerte en kaktus uten å gjøre annet enn å eie den. Det har hendt at jeg har kjøpt meg planter som liksom skal pyte opp stuen og gi den et bedre innemiljø, men det ender med katastrofe hver eneste gang. Jeg hadde sikkert ikke klart å holde liv i ugress om jeg prøvde, og priser meg lykkelig for at jeg ikke tok jobb som gartner.
For all del, jeg liker blomster og kunne godt tenkt meg å pytet opp med alle mulige vakre kreasjoner. Men det går rett og slett dårlig hver gang jeg prøver meg på dette. Jeg er et håpløst tilfelle på dette punktet, og vil mest sannsynlig være det for bestandig.
Men jeg har også funnet ut at om det er min bedre halvdel som eier blomstene så overlever de, så det må være noe med meg og eierskapet. For vi gjør altså ingen forskjell på blomstene, de behandles helt likt. Men med det samme jeg sier at det er min plante, faller den død om.
For eksempel denne planten kjøpte jeg før sommeren, og til tross for godt stell når vi var på ferie døde halvparten. Og det gikk ikke lang tid før hele var historie.
Siden jeg klok av skade ikke kan eie noe grønt og levende, valgte jeg å gi en gressmann til storegullet mitt. OG det funket!
Så neste gang det skal kjøpes inn noe slikt i mitt hjem, skal den eies av ungene eller mannen. (Det eneste jeg kan få er blomster som uansett dør etter en stund, eller de falske av plast!)
Så var mine 15 minutter i rampelyset over for denne gang, og det er like greit. Blir smårar i hode av å følge med på statistikken lager et stort hopp på den vanligvis så rette linjen av lesere. (Forstå meg rett, jeg er glad for at folk ønsker å lese bloggen min, men jeg liker også rette linjer!) Skal selvfølgelig innrømme at det er morsomt å ligge på topp, men jeg risikerer også å bli høy på pæra. Så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna den slags oppmerksomhet. Ikke vil jeg bli kjent som silikondamen heller, når jeg tenker meg om.
Grunnen til mitt hopp opp på topplistene er en link på nettavisen, eller det var. (Nå er den borte!) Topplisten er foresten en liste over mest leste blogger dagen før, og jeg forstår det slik at det er veldig bra å ligge på dem.
Så resten av helgen skal jeg med andre ord leve som normalt, med normale lesertall og normale skriverier. (Og ikke minst den vanlige hverdagen!) Såfremst inne noen andre medier finner ut at de skal bruke silikoninnlegget!?? mitt som sak på nettsiden deres. (Høhø, silikoninnlegg faktisk.)
