Før vi fikk barn tenkte vi på romantikk som gode middager alene eller på en fin resturant, med stearinlys og gjerne god drikke. Blomster og sjokolade var ofte en viktig ingrediens. For ikke snakke om romantisk musikk.
Vi kunne skrive søte lapper til hverandre, legge dem på strategiske plasser.
Jeg kunne overaske med nydelig, sexy undertøy, og vi kunne nyte lange netter med intimt samvær før vi sovnet i hverandres armkrok utpå morgenen, i et varm og god dobbeldyne.
En overraskelsestur til fjerne og eksotiske steder er også veldig populært innen romantikkens verden.
Kroppskontakt var også svært behagelig, og lange turer hånd i hånd i måneskinn var ikke å forakte.
Kyss og klem forekommer regelmessig gjennom hele dagen.
Men så kom barna…
Nå er vi fornøyde om vi kan spise en grandiosa etter leggetid uten at noen roper mamma eller pappa. Stearinlysene er byttet med taklampen og musikken kommer fra nyhetene på tv. Middag ute betyr en tur på burgerking og alene er et begrep vi for lengst har glemt. Om vi får blomster er det som regel fra en liten barnehånd som har vært i naboens hage.
Om vi er så heldige å finne noe å skrive med, blir de søte små lappene fanget av smårampen, som bruker dem som papirfly.
Sexy undertøy er byttet ut med store mammatruser som fremmer komfort og mulighet til bevegelighet. Vi er fortsatt lenge våken, men det er for å passe unger. Det intime samværet er byttet ut med en kjapp femminutter, om vi er heldige. Dobbeldynen er byttet ut med enkelt teppe. Og som regel er det umulig å ligge nært hverandre siden der er 1-2 unger i midten av sengen med det samme du prøver å oppnå fysisk kontakt med din partner.
Overaskelsestur betyr som regel Rema1000 uten unger, forsåvid kan det også være ganske eksotisk så lenge vi ser på fruktdisken.
Om du nå er ute å går i måneskinn er det fordi du haster til nærmeste legevakt med en syk unge i armene. Og holder du noen i hånden er det for å passe på at arvingen ikke stikker av eller får deg opp i en ubehagelig situasjon.
Kyss og klem kan du bare glemme, med det samme du prøver på dette går sirenen, og du har noen illsinte små mennesker som prøver å legge deg i gulvet. Tenk at du prøver å røre mamman eller pappaen deres…
Jævla sinkekjørere som faen ikke klarer å holde fartsgrensen til tross for at det ikke finnes spor av is, snø, regn eller andre faktore som skal gjøre at du må senke farten. Måtte dæm brenne i hælvete de jævla rævhållan. Satan å, æ hate når vi ligg bak dem, å må irritere oss over den jævla dårlige kjøringa!
Og selvfølgelig er det vi som får skylden, for ingen klarer å se forbi den enorme hvite saken som vi drasser rundt. Men det har seg altså slik, at det ikke er vi som kjørere sakte. (Såfremst ikke fartsgrensen går over 90km/h, for vi har ikke lov å kjøre fortere en dette!) Men her i nord er det ingen 100soner så det går helt fint for oss å holde farten, og vi er faktisk så smarte at vi har kjøpt en bil med motor som kan dra vognen og litt til.
Vi har desverre ingen muligheter å kjøre forbi, vi er nødt til å bli sluppet forbi av disse idiotene som aldri ser i speilene og stopper slik at milevis med kø kan slippe forbi. De snegler seg frem i sin egen lille verden til stor iritasjon for alle andre, og desverre blir de ikke luket ut av trafikken, selv om de er like farlige som råkjørerne.
Men nå går vi heller over på litt mer positiv snakk om livet på veien. For i dag var faktisk jomfruturen til bilen og campingvognen sammen, og det gikk strålende. BMWen hadde ingen problemer med å trekke, og vi merker at det er mer kraft i motoren (Newtonmeter eller noe slikt jeg ikke har planer om å forstå!) enn den gamle SUVen vi hadde. Veien ut fra hytten er alt annet en god, så bilen og vogna fikk virkelig rørt på seg, og alle smålekene som har forsvunnet under skap og senger kom frem. Vi hadde heller ikke problemer med å rygge opp til huset, noe som er serdeles krevende for bilen. (Men skal innrømme at det luktet litt suspekt av bilen etterpå, den har tross alt aldri kjørt med noe så tungt før. Så satser på at det er derfor!)
(Fine vognen og bilen min <3 Synd at været var kjipt vær i byen, men vi har hatt sol hele dagen i ullsfjorden så trenger ikke sutre over det nå! )
Så endelig er babyen min kommet hjem, og om ikke så alt for lenge tar vi ferie.
(Du tenker kanskje at jeg er litt dum som publiserer at vi skal bort her, men vi er ikke alene i huset og resten av familien blir hjemme! Ikke har vi mye av verdi heller, og det som koster noe tar vi jo med oss!)
Kunne du tenke deg å leser mer om campingvognlivet og våre erfaringer rundt dette?
Feks hvor gøy det er å være på campingplass med tunghørte eldre folk som spiller svensk dansebandmusikk så det skurrer i høytalerne, sent på natten så ungene vekkes.
Eller hvor hærlig det er å dusje i fellesdusj der det bor hårete troll i sluken og andre slipper ut litt småkjipe kroppslukter som svir i nesen.
Eller hvor bra det kan være å kjøre dagesvis med unger i bilen, og tips om hva som kan gjøre turen bedre.
Eller litt om ting du må kunne for å kunne dra på ferie med vogn.
Kom gjerne med forslag om det er noe du ønsker å vite mer om, jeg har jo tross alt levd dette livet siden jeg var barn og har litt mer en middels intresse/kunnskap for temaet.
Som jeg har skrevet om før vet jeg ikke hva det vil si å sitte alene på do, om du ser bortifra når jeg er på jobb.
De siste dagene har jeg klart å huske å låse døren når jeg har vært på do, men desverre har minst 1 gutt stått utenfor døren å ropt mammmmmmaaaa! Og når jeg sa jeg vil sitte i fred på do fikk jeg til svar.
Jeg fikk også spørsmål om hva jeg gjorde der inne, og svarte som sant var at jeg bæsjet! (Om du er av den typen som tror at damer ikke gjør slike ting, kan jeg med det samme avlive myten om dette! Vi driter like mye som menn, og det stinker like mye!)
Men da fikk jeg beskjed om at det fikk jeg ikke lov til, så jeg kunne bare åpne døren og komme ut.
Desverre glemte jeg å låse døren i dag, og inn kom treåringen med noe som minnet om et strengt blikk, og med pekefingern hevet fikk jeg denne beskjeden:
«Fy mamma min, du må låse døren!»
Når jeg sa at han kunne jo bare gå ut og lukke døren, sa han at nei det kunne han ikke. For jeg måtte jo huske å låse døren så han ikke kom inn. Snakk om bestemt liten tass, han kunne også fortelle at jeg hadde tisselur, og at det stinket. Men ikke snakk om at han skulle gå ut og lukke døren.
Nåja, jeg regner med at det ca er 4år til jeg helt sikkert kan nyte noen minutter i fred mens jeg gjør unna meget private behov.
Tenker jeg legger med noen innlegg jeg har skrevet før om dette temaet, sån i tilfelle du ønsker å lese litt mer om denne saken.
Jada det er fult mulig å blogge klokken åtte på morgenen, jeg har faktisk vært våken en god stund. Men jeg nekter å gå ut av sengen, selv ikke hoppeangrep fra småguttene fikk med ut av teppet.
Det første jeg burde se når jeg våkner! ( Og ikke en tissvåt bleierumpe tre cm fra nesen…) Legg merke til det tøffe innslaget av et fiskelys i taket, skal jeg liksom dele den med guttene?!
Sengteppe har jeg også, og jeg blir veldig,veldig sur om noen prøver å ta det ifra meg… Faktisk passer fargen på trekket inn i rommet med "nøye" utvalgte hvite møbler og blå vegger. Kryss i taket for det!
Vi bor i et lite kott, og alle tingene jeg er heeelt sikker på at vi trenget men aldri bruker har fått plass på klesskapet. For å gi det et røft inntrykk ligget ungenes kunstverk etter fingermaling der…(Det skal egentlig brukes til å lage en serie bilder som skal rammes inn, men det får vente til jeg er ferdig med å bruke det som "klesskappynt". Råstilig, ikne sant.
Om vi flytter blikket litt ser du litt mer av rommet. Veskesamlingen min stikker strategisk ut, slik at jeg ikke skal glemme at de er der. Skapet er fylt med bøker, strikketing, et par flasker vin og alt som ikne trenger å ligge fremme i dagens lys. Takk og pris for at bokhyller kan ha dører på! Oppå det tøffe ikeaskapet er det enda mer oppbevaring. Men vet ærlig talt ikke hva som ligger i boksene…(Og i gangen er det enda mer lagringsplass!)
Et bilde min bedre halvdel hadde i sin eie da vi ble et par, som er veldig bra til å dekke over stygge merker i tapeten…har ogdå barnebilder av meg selv på veggen, som den selvdiggeren jeg er.
Vi arvet en tv for en stund siden, og den eneste litt ledige plasseb var het inne. Så nå kan vi ligge på sengen å se film en rolig morgen…(bare synd vi aldri har dette! Så den er foreløpig ubrukt.)Det er også her jeg lagrer en del av utstyret til minstemann, som sprøyter osv. Noen strikke/heklebøker må også få stå framme i dagens lys. Tomme skoesker er også gode til å pynte med…
Siste bildet blir jo nesten som å legge ut nakenbilde av seg selv. Et intimt innblikk på nsttbordet vårt. (Og som du ser ligger brillene mine der, så jeg skylder på at jeg ikke ser om du finner stavefeil i teksten!)
Håper du liker omvisningen fra soverommet, som er ordnet slik at det skal se litt overfylt og rotete ut, sett fra sengen. (Ligger å drømmer om besøk fra ekstrem oppussing, det hadde gjort seg i hele den veldig familieinspirerte leiligheten…)
I kveld har jeg ingen gode ord om helsenorge, det eneste jeg vil er å finne noen jeg kan legge skylden på og kritisere for det elendige systemet vi har i Norge. Jeg har lyst å hyle og slite meg i håret, gråte av frustasjon og l noen andre få gjennomgå.
Og jeg driter i om det er mange ting som er bra, for jeg nekter å være fornøyd før alt er perfekt. Jeg vil at alle skal få den hjelpen de skal ha, den støtten de trenger og den informasjon de har rett på.
Minstemann har hatt det vondt i ettermiddag, det har vært så ille at han bare lå å hylte mens tårene trillet. Selv ikke smertestillende klarte å hjelpe han, og det eneste vi kunne gjøre var å bære han rundt og vente til det gikk over. Hjerte mitt blør, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta plassen hans, overta plagene og smertene. Jeg føler meg så hjelpesløs når selv ikke trøsten og nærheten min kan gi han ro.
Og jeg vet at vi blir fri for medisin iløpet av helgen, for resepten jeg skulle hente på sykehuset var ikke ferdig. Den lå ikke i informasjon som den skulle, for en eller annen har glemt oss, igjen. Til tross for at jeg ringte i dag å sa at dette måtte ordnes.
Sist gang ringte jeg to uker før jeg skulle hente, for at jeg ville være sikker på at den var klar. Til ingen nytte! Jeg vet ikke om det er person som tok imot beskjeden eller den som skulle gjøre dette arbeidet som har sviktet, og det bryr meg egentlig lite. Det viser bare at vi har et system som ikke virker, som berører små barn på det strekeste og gir dem mer ubehag enn det som skal være nødvendig.
Hvorfor kan ikke sykehuset i Tromsø har e-resept som alle legekontorene? Da hadde det kanskje vært mulig for oss å få det vi trenger, når vi trenger det. Uten at vi må dra mange unødvendige turer for å hente papirer som ikke er der.
Nå må jeg ringe igjen til sykehuset, kreve å snakke med vakthavende barnelege, forklare hele sykdomshistorien for 100gang og be om en ny resept. Så må vi igjen kjøre for å hente den, finne parkering der det ikke finnes parkering og bruke unødvendig tid og krefter på noe som skulle vært automatisk.
Jeg er så lei av at jeg hele tiden må mase om slike ting, jeg har faktisk ikke behov for ekstra bekymringer i hverdagen vår. Det holder i massevis å hele tiden kjenne på frustrasjon over den stakkars lille gutten min som ikke skal få lov ha det like godt som andre barn.
Jeg går også og irriterer meg over NAV, over hvor idiotisk det er at vi må vente 4-5mnd på svar på en stønad vi aldri har blitt opplyst om at vi skulle ha rett på. Gjennom tre år er det ikke et eneste menneske vi har møtt på vår vei som har sakt at vi kunne be om dette, fordi vi har mye mer utgifter en andre. INGEN har tatt seg bryet og sakt at dette er noe dere bør ha, til tross for at vi har spurt om hjelp og råd. Det heter seg at NAV skal hjelpe, men til nå har jeg følt liten hjelp på den økonomiske siden. Og desverre overtar det negative alle de positive tingene jeg kunne ha husket.
Sinne koker og jeg skulle gjerne stilt de ansvarlige i Norge noen sprsmål.
«Skal det være slik at små barn skal pines med smerter i årevis mens de venter på utredning og behandling.»
«Skal barn stå på venteliste i månedsvis fordi Norge er så kjipe at de ikke vil bruke penger på de svakeste i samfunnet?»
«Skal det være slik at veldferdsordningene forskjelsbehandler og gjemmes for vanlige folk? Slik at det bare er flaks som gjør at vi finner ut hva vi har rett på og hvordan vi skal få dette. For ikke snakke om flaks når det gjelder om vi får avslag eller ikke!?»
Jeg har mange andre spørsmål, men jeg orker faktisk ikke å kjempe for å få disse menneskene i snakk. Og jeg er desverre redd for at jeg heller ikke vil få noen svar, bare bortforklaringer og lovnader som aldri blir holdt.
Jeg håper vi en dag et samfunn som faktisk hjelper alle, som tar vare på de svakeste og som vil gå foran resten av verdens som et godt eksempel. Men jeg er desverre redd for at dette for alltid vil være en drøm, et håpe som snart slukkes.
Det er jo så populært med den der 30dager utfordringen på bloggene, og jeg prøver jo så godt jeg kan å henge med på lasset.
Men nå har det seg slik at jeg tviler på at jeg kommer til å gidde å følge opp etter noen dager, jeg er tross alt ikke så veldig dreven blogger, og jeg har litt for mange andre ting jeg vil skrive om!
Så jeg har jukset det «enkelt» for meg selv, jeg tar alt på en dag!
Dag1. Et ca fire år gammelt bilde av deg selv.
Jeg som gravid, ganske smårund på alle måter!
(Var litt lei på denne tiden, for hadde enda 8uker igjen å bære rundt på magen…Og i gravidtid er dette veeeeldig lenge!)
Dag2. Mitt siste innkjøp.
Det var faktisk i dag, kjøpte meg en plastblomst å en skål jeg kan ha den i. Så i morgen skal jeg pynte på kontoret jeg har okkupert:D
Dag3. Din yndligssang nå.
Ehh, ettersom jeg stort sett synger barnesanger og siden «hjulene på bussen» må synges minst 20ganger før leggetid må det bli den. (Det er i alle fall favoritten til minstemann!)
Dag4. Noe du savner.
Egentlig et lett spørsmål å svare på, jeg savner søvn! Og om du skal se på andre ting så må det være en dag på spa med hærlige behandlinger og bare luksus for en sliten mammakropp…
(Jeg blir ikke fornærmet om noen skulle tilby meg dette gratis, ettersom jeg desverre må prioritere pengebruk på andre ting som medisiner og utstyr til ungene. Mat på bordet er heller ikke så dumt!)
Dag5. En artist du har sett i live.
Nå er jeg av den distre typen, og jeg har klart å nesten gå på byens ordfører uten å oppdage hvem det var før en liten tass kom å tiltalte han som ordfører…Men jeg var på konsert med Bryan Adams for noen år siden, og tok bilder av han. Så er med andre ord helt sikker på at han har jeg sett 😀
Dag6. En sang som får deg til å gråte.
Nå er jeg ikke av den sentimentale typen, men jeg kan fort finne på å grine av frustrasjon og sinne om campingvognen ved siden av oss spiller svenskemusikk på full guffe sent på natten og vekker opp ungene mine…DA griner jeg garantert!
Dag7. Skriv om din sivilstatus.
Jeg er i et “ekte forhold”, og forlovet med drømmemannen.
(Du vet at du er i et ekte forhold når du kan drite i samme rom som din bedre halvdel, uten at noen svimer av pga av flauhet. Lukt telles ikke, sån i tilfelle at gassen slår deg ut!)
Dag8. 5 ting du ønsker deg.
En dag på spa med alle mulige behandlinger som kan presses inn på tidsskjemaet! (Og gjerne hårfjærning på div overgrodde skogsområder…)
Ny mobiltelefon, helst veldig fort.
En boks iskald nydelig cola.
Tre par nye sko.
Penger så jeg kan kjøpe meg alle tingene ovenfor!
Dag9. En gjennstand du ville tatt med deg på en øde øy.
Ullsokker, gode og varme.
(Pluss familie, en luksusbåt, god mat og drikke, solkrem osv…Hvem kan vel velge bare en ting??)
Dag10. En sang du er ordentlig lei av.
«Jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang….»
Heldigvis har ingen av ungene lært seg denne enda, det holder med at søstrene mine gikk meg på nervene for en del år tilbake!
Dag11. Et bilde av deg selv som barn.
Siden data ikke var et aktuelt tema på denne tiden ser det dårlig ut med bilder av meg selv uten å finne frem mamma og pappas album.
Dag12. Et bilde tatt av deg selv i dag.
Ehh, jeg har ingen bilder tatt av meg selv i dag, så vi hopper over dette punktet og døper om listen til en 29dagersutfordring.
Dag13. En ting du hater.
Maur, de ekle små krypene som skal prøve å bortføre meg. Slemme, slemme udyr!
Dag14. Et sted du vil reise til.
Island kanskje, eller skottland. Vet ikke helt, er egentlig fornøyd så lenge vi kommer oss en tur til Sverige iløpet av sommerferien.
Dag15. Skriv om tattoveringene dine.
Den siste jeg tok var en søt liten rosa katt, heldigvis kunne jeg vaske den bort med vann en liten stund etterpå. (Ikke like populært når treåringen oppdaget at mamma hadde sneket seg til å ta den bort, han syntes jo den passet veldig godt på mammas arm, sammen med et dødninghode, en pirat og en lilla enhjørning!)
Dag16. Parfymen du bruker.
Det må være jordbærsyltetøy eller leverpostei. To klare vinnere for minstemann i familien, som også må gi mamma en klem hver eneste gang han har spist med hele ansiktet og brukt hendene som papir. (Mammas genser passer også til dette!)
Dag17. Bildedryss fra uken.
Trykk her så kommer du til de siste bildene jeg la ut, dette innlegget vil ta aaaalt for stor plass om jeg skal legge ut nye.
(Og det er mulig at det også ligger litt latskap bak!)
Dag18. Din værste uvane.
Siden jeg liker å gå rundt å tro jeg ikke har dette, spurte jeg min bedre halvdel om svar. «Det må være at du ligg å spille i timesvis i senga å vække mæ!»
(Jeg er helt uenig, han våkner fordi han snorker så høyt!!)
Dag19. Favorittproduktet ditt nå.
Colabokser, jeg bare elsker dem og er helt avhengi. Og sjefen sier at jeg ikke skal ha dårlig samviktighet for at jeg må drikke dem, så da fortsetter jeg bare!
Dag20. Hvordan føler du deg i dag.
Helt forjævlig, har lyst å kutte av beina men er redd for at jeg da vil få fantomsmerter og det som farligere er. Dumme smerter og teite smertestillende som ikke ville virke i dag!
(Puhh, det var godt å syte litt!!)
Dag21. Tre ting du liker best med deg selv.
Jeg er en flink mamma, selv de dagene jeg ikke ser det selv.
Jeg har en veldig fin mage uten tegn til to svangerskap med mye vektøkning.
Jeg blir fort brun og har til nå aldri vært solbrent.
(Bank i borde for den siste, har ingen planer om å bli det heller!)
Dag22. Noe du synes er flaut.
Skulle uttale meg om noe på personalmøte her om dagen, og skulle frem til at jeg ikke klarte å få alt på plass etter at jeg ble friskmeldt til jeg gikk på ferie. Så ramlet ordene ut slik «Siden jeg har hatt ferie i et halvt år, blanla….» Det var flaut det :S
(Kan heldigvis flire av det nå, egentlig ganske godt sakt med tanke på hva jeg faktisk har vært gjennom det siste halve året, ikke mye ferie for å si det slik!)
Dag23. Din favorittfilm.
Det må jo være alle de geniale videosnuttene vi har klart å fange opp av ungene, treåringen som sitter å synger av full hals «ØØØLLLL,ØLLLLL, meeeeje øøøølllll.» Eller storebror som danser rundt med et energinivå som tilsier en kartong redbull!
Dag24. Din favoritt sitat.
«Du kan ikke drepe deg selv med å holde pusten!»
Dag25. Et bilde av dagens outfitt eller antrekk for oss som foretrekker norsk.
(Det hender faktisk at jeg går i normale klær, og jeg har faktisk tatt bilde av dette bare for å kunne bevise det!!)
Dag26. Mobilen din.
En samsung s2 som desverre synger på siste vers. Katastrofe for jeg er vist litt mer avhengi av den en jeg trodde. Men den har holdt ut lengst av alle de stakkars telefonene som har vært i mitt eie. Men nå må jeg kjøpe en ny, og det ser ut til at jeg skal bruke veldig mye penger på en s4. (Weee, kan nesten ikke vente, må bare finne ut om jeg faktisk kan ta meg råd til dette, vi overlever sikkert på knekkebrød og vann en stund…)
Dag27. Innholdet i vesken din.
Det er jeg faktisk ikke sikker på selv, ettersom alt jeg ikke vet hvor jeg kan rydde bort havner der. Mannen i huset bruker å spørre om jeg har stein i den, og når jeg tenker meg om er det en stor mulighet for det. Jeg vil også tippe at jeg har x-antall pakker åpnet tyggis i den, en pakke tørrfisk, div nøkler til kjente og ukjente låser, telefon, avtalebok, 7-8 penner og alt det andre jeg ikke vet hva er.
Dag28. Et bilde av håndskriften din.
Jeg har ikke verdens peneste håndskrift, det er faktisk så ille at syvåringen i huset skriver finere en meg. (TAKK og pris for datatiden…) Men når jeg virkelig konsentrerer meg kan andre forstå det jeg skriver, og det kan nesten se pent ut.
(Så legger selvfølgelig ut et bilde av det, og siden spa står litt i hode på meg måtte det jo dreie seg om det…)
Om du trykker på bilde får du grunnen til at det handler om spa!
Dag 29. Den rareste tingen du har.
Siden jeg synes alt jeg har er normalt er det litt vanskelig å svare på dette, og det min bedre halvdel svarte kan jeg desverre ikke publisere. Tenker at jeg skal spare dere for den biten, jeg er jo ikke ondskapsfull heller!
OG ENDELIG
Dag30. 5 fakta om meg selv.
Jeg eier både bil og en ganske ny campingvogn.
Jeg hater folk som stinker på butikken.
Jeg hater rot og blir småsprø om det ikke er system rundt meg.
(Upraktisk egenskap så lenge jeg er mamma til to små rotekopper, trøster meg met at det blir bedre når de flytter hjemmefra!)
Jeg liker ikke å stole på folk, men er veldig glad i dem som jeg ser på som mine venner.
Jeg elsker å strikke, hekle og drive med håndarbeid, og har en blogg som omhandler dette som jeg oppdaterer i periodevis.
Så om du har lest gjennom alt jeg har skrevet håper jeg du likte svarene, og at du ser mellom fingrene på at jeg gjorde alt på en dag.
Er det noe mer du lurer på kan du bare spørre så kjører jeg en runde om en stund med spørsmål og svar, ettersom det OGSÅ er en viktig bloggsak. Jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke prøver å passe inn i denne snåle bloggverden. (Som jeg egentlig liker veldig godt!)
Etter middagen i dag ramset jeg opp alt jeg må få gjort i ettermiddag, en liste som er langt som et vondt år.
Jeg må sortere og vaske en maskin klær, brette de som er tørre, rydde dem på plass i skap jeg ikke har. Jeg må dosere opp medisiner og trekke opp ca 40sprøyter. Så må jeg pakke klær, medisiner og utstyr til nattens avlastning for minstemann. Lekser skal gjøres med storegullet og jeg skal prøve å få ryddet plass til et nytt klesskap. Så skal det støvsuges og bade må rengjøres i dag. I alle fall vasken, doen og dusjen, så kan det andre vente til i morgen. Jeg må skrive ned handleliste slik at vi får oss middag i morgen, og huskeliste over det som må gjøres i morgen.
I går fikk vi et nytt familiemedlem, en liten grønn sak. Den hadde flyttet inn uten min tilatelse gjennom å henge seg fast i klærne til den største apekatten min.
Jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er med dette, men minstemann var veldig klar på at larven er og blir en del av familien vår.
«mamma, du surtrusa, du oppføre deg, lillelarve ikke sove aleina ute, den sove lamme meg!»
(Av en eller annen grunn snakker minstemann veldig fint, imotsetning til vi andre som sier mæ og dæ eller æ.)
Jeg prøvde meg på å si at lille larve liker seg best ute, men da økte lydnivået på treåringen til et ganske ulevelig nivå og tårene strømmet. Tenk at mamma kunne være så slem med lille larve, jeg måtte jo forstå at den ble redd alene ute. Hallo, hvor umenneskelig kan jeg liksom være?!
Etter litt om og men ble vi enig i at den kunne bo ute i en boks, og at den kunne få to poteter som mat, samt en hel del ugress som ungene mente var fine møbler.
Men minstemann var ikke ferdig med at larve skulle sove alene ute, og jeg fikk beskjed om at han skulle sove ute sammen med larven.
Det gikk en stund, så kom to lure gutter tassende inn i stuen. Jeg spurte hva de holdt på med, og det viste seg at lille larve var inne på besøk!!? For det er jo lov å ha besøk i det minste, for ingen av oss er allergisk mot larver.
Etter noen runder ble vi til slutt enig i at den hadde det bra i esken sin ute, og at de kunne få leke med den i morgen.
(Jeg tror egentlig larven var litt glad for det, og jeg håper virkelig den har overlevd natten! Ellers får vi en veldig trist og utrøstelig treåring i kveld.)
Men jeg kan i det minste glede meg over at lillemann har empati og kan vise omsorg. Selv om jeg ikke er så glad i å huse småkryp av ulike slag.
(Priser meg ofte lykkelig over at det ikke enda har vist seg å være slanger så langt nord som vi holder til, for de liker jeg virkelig ikke!)
Og eldstemann viste tydelig at han er en smart unge, for han prøvde å bestikke meg med noen nydlige blomster slik at jeg skulle bli så overrasket og glad at jeg sa ja til å ha den inne…
Noen dager har ungene klistret igjen øynene, og uansett hva du sier hører de ikke etter. Og desverre har jeg ikke all verdens tålmodighet, så det ender med en sur mamma som gir seg totalt faen i hva som er pedagogisk riktig. Jeg gir ungene klar beskjed om at nå er mamma sur, og at om de ikke slutter med ropingen, springingen, diskusjon, kranglingen, ropingen, rotingen, hylingen og ropingen vil mamma eksplodere og bli virkelig sint.
Selvfølgelig hører de ikke etter, og jeg kjenner at den tynne tråden jeg har igjen av tålmodighet stadig blir tynnere, helt til jeg får min dose ulydighet. Jeg hever stemmen, noe jeg vet er veldig lite effektivt i lengden og sender de på rommet. (Mens jeg tenker at ungene kan være usannsynlig irriterende og at de garantert må ha arvet dette av fedrene…)
Det blir stille i ca fem minutter etter dette, og jeg nyyyter dem uten det minste dårlig samviktighet.
Etter en stund går jeg inn til ungene og forklarer hvorfor jeg ble sint og hvorfor jeg brukte «utestemme» inne. Og jeg husker alltid å si at selv om jeg er sint så er jeg like glad i dem, og at det blir akurat det samme som når de er sinte på meg fordi de ikke får lov til noe de vil eller ønsker. Og de bruker jo å være like glad i mamma en liten stund etterpå, og vi blir fort venner.
Det ser faktisk ikke ut til at de tar skade av det, til tross for alle meninge enkelte faglærte skulle ha om saken. For jeg er veldig sikker på at alle barn bør få se at foreldrene har følelser, både positive og negative.
Og jeg tror også det er helt greit at foreldre noen dager gleder seg til at ungene er i seng og sover søtt, for vi har faktisk lov å være sliten vi også. Og det betyr overhode ikke at vi er mindre glad i ungene våre av den grunn.
(Om du vil lese mer om voksene og trass alderen kan du finne det her!)
Og har du noe imot det jeg skriver i dag, vil jeg anbefalle deg å vente til i morgen før du kommenterer noe om det. Ellers kan jeg garantere at jeg svarer på en veldig frekk og usaklig måte jeg ikke kommer til å være stolt over, så du er herved advart.
Av erfaring burde jeg vite at det er mindre smart å sove med liser, spesielt linser som er til endagsbruk. Men noen kvelder er jeg rett og slett så trøtt at jeg ramler i seng, uten å ta ut synet. Når jeg tenker meg om vil jeg faktisk si at det er helt forjævlig å våkne med linser på…
Så i dag da jeg våknet følte jeg meg nesten bildn, og lurte veldig på hvordan det kunne ha seg at jeg bare så prikker og tåke!
(Nesten slik så jeg når jeg våknet, med andre ord ikke helt i vater!)
Skulle til å ta på meg brillene, og oppdaget at de ikke lå på sin faste plass på nattbordet. Min første tanke var å skylde på noen andre, siden det er mest praktisk…Vurderte å rope ut noen gloser og se om jeg fikk reaksjon, men var heldigvis for trøtt!
Jeg fikk lirket ut linsene, en ganske så ubehagelig opplevelse. Med andre ord ingen håp om at jeg kan ha nye på meg i dag, så jeg er faktisk glad for at vi har regn! (Kan ikke være uten solbriller ute i solen, blir automatisk en halvgammel surkedame da!)
Det blir heller ikke bedre av at jeg er den allergiske typen, og at allergimedisin gjør meg trøtt.(Egentlig en veldig dårlig kombinasjon med tanke på hvor lite jeg sover…)
(Og slik vil jeg gå resten av dagen, mysende og småtrøtt!)
Det er en rolig morgen, om en stund skal jeg med en småsur nattevåker på sykhuset. Det dårlige været gjør sitt til at han sover dårlig, og vi har vært gjennom 4-5 små kriger denne morgenen! For hvem vil vel ha medisin, klær, gå på do, la sofaputene ligge i sofaen så mamman får sitte og spise? Ikke minstemann i alle fall.
Vi skal sjekke synet hans i dag, og det betyr at vi endelig kan kjøpe nye briller til gutten. De han bruker nå synger på siste vers, og er i fare for å smuldre opp iløpet av dagen.
(Heldigvis har vi ekstrabriller, så det er ikke noe stor krise om det skulle hende. Vel brukte penger så mye som de har vært i bråk det lille året han har brukt briller!)
Men nå er feminuttene mine over, minstemann sier jeg må reparere campingbilen, for 7gang på disse fem minuttene. Og jeg mistenker at han bare vil ha mammas oppmerksomhet, som nå er festet på en datamaskin.
