Det har vært en hærlig morgen med slotskamper, barnekrangling og en rømling. Jeg fikk sitte på do i fred i nøyaktig ti sekund og frokosten ble inntatt stående ved kjøkkenbenken. Mens jeg forhindret verdenskrig og det som værre var.
Humøret er på topp, og ikke engang gråvære ut kan gjøre noe med det.
Ikke snakk om at et lite sår får lov å hindre meg i en shoppingrunde uten mann og barn, spesielt ikke noen dager etter at feriepengene kom på konto.
Har klart å få et sår inne på øyet, som som har resultert i ganske redusert syn. Noe som igjen er en dårlig kombinasjon med tanke på hvor distré jeg er i utgangspunktet.
Så jeg dro på shopping, og kan ikke si annet enn at det var fantastisk!
Ingen barn som sprang rundt, ingen mulighet for at det var jeg som ble ropt opp over høytaleranlegget med beskjeden «Kan mamma Yvonne komme til informasjon, politimester venter, han er ca 3 år.». Jeg kunne ikke annet en å smile når jeg så mødre streve med betalingen i kassen med en unge på armen og en annen som prøvde å stikke av. Og det var heldigvis ikke jeg som ble blottet i prøverommet av en nysjerig treåring som hadde lyst å finne ut hva mammaen holdt på med.
Jeg kunne sette meg ned å spise maten min, uten å gi noen andre mat først og passe på at arvingene oppførte seg nogenlunde som folk.
Og best av alt kunne jeg bruke så lang tid jeg ville, i godt selskap av mitt kjære søskenbarn.
Jeg burde kanskje unnskylde meg ovenfor alle de jeg kjenner som jeg gikk rett forbi, men det var altså ikke fordi jeg ikke ville møte på deg. Det var heller det faktum at jeg ikke så deg.
Jeg må også skryte av den utrolig flinke og profesjonelle jenten som jobbet på netcom på jekta, uten at jeg vil gå så mye inn på hvorfor! Men hun fortjener virkelig en stjerne i boken, og jeg håper dette innlegget vil nå hennes øyne! Og sjefen hennes, for det er langt fra alle som er like dyktige i jobben sin, til tross for hva som måtte oppstå iløpet av arbeidsdagen.
Ellers kom jeg hjem med ganske mye mer en jeg vanligvis bruker, og har kommet frem til at det må være fordi jeg ikke klarte lese prislappene så nøye!
I alle fall har jeg kjøpt 5bukser, 3shorts, 3gensere, 2topper, sminkefjerner, hundkrem og 3kopphånduker! (Desverre ikke bare til meg selv…)
Men nå må jeg desverre avslutte, på tide å skylde øyet mitt igjen. Jeg vil helst ikke ha noe infeksjon og risikere et besøk på legevakten iløpet av natten/morgendagen!
Snufs,snufs, nesen er like tett som doen når ungene har lekt med dopapiret, og øynene ser like mye som bilvinduet etter en kjøretur gjennom de finskemyrer en sen sommernatt.
Jeg hadde helt glemt hvor allergisk jeg er med tanke på nyklipt gress, og når jeg i tilegg klarte å glemme medisin før jeg la meg, ble starten på dagen rimelig ubehagelig.
Takk og pris for at jeg har husket å hente ny nesespray og har en rekke veldig myke papirlommetørkler slik at nesen min får skånsom behandling.
(Synes ikke det er så sexy med knallrød nese etter litt for mye sandpapir!)
Mangler bare øyedråper, men satser på at medisin løser det problemet når den får virket en stund!
(Spesielt siden jeg skal på lisekontroll i dag, og det hadde vært en fordel å ha linser på!)
Jeg skal også på en etterlengtet shoppingtur uten unger, med mitt kjære søskenbarn. Så kan den syke(bokstavelig talt) familien min ligge hjemme på sofaen og se på tv i mellomtiden. Tipper de klarer seg uten maset mitt noen timer, så det er en vinn,vinn situasjon.
Men siden det tross alt er helg velger jeg å ta helgetrynet på meg, bare se på det sjarmerende bilde jeg fant på facebook!
I dag føler jeg meg ikke som en vellykket mamma, overhode ikke.
Jeg er sliten, lei og sur, jeg blir gal av alt rote rundt meg, av fjellet med rene nyvaskede klær på kjøkkenborde, alle de skittene kopper og kar på kjøkkene og leker som er slengt over alt. Jeg har lyst til å hyle av hybelkaninene som har okkupert hver eneste overflate og jeg har mest lyst å sette den syke mannen min ut på trappen til ungene er i seng.
Jeg har lyst til å legge meg, ramle ned i den kalde, myke sengen og sove helt til i morgen. Ikke røre så mye som en muskel og enda mindre ta vare på to gutter som krever sitt, som krangler så busta fyker og som overhode ikke vil noen av de tingene jeg sier. For det er ikke snakk om at de skal gjøre som de får beskjed om, alle regler og grenser skal testets, i det uendelige. Jeg har mest lyst å be ungene om å stelle seg selv og komme seg i seng.
Min ganske så velutviklede tålmodighet er krympet til en flue, og den kan flyge avgårde nårtid som helst.
Men jeg biter tennene sammen og gjør det som kreves. Jeg følger rutiner og gir den omsorgen som kreves. Til tross for at hode vil eksplodere og det klør i øynene av trøtthet. Jeg gir barna klem og suss, legger teppe godt rundt dem og sier jeg elsker dem høyere en alt annet. For til syvende og sist gjør jeg det, enda så mye de kan utfordre meg.
Og selv om jeg sikkert burde ha dårlig samviktighet for at jeg tenkte at endelig er de i seng, så har jeg ikke det.
I dag er helt klart ikke dagen å lese blogger som omhandler hvor jævla perfekt alt skal være hele tiden, og jeg lurer på hvor det blir av de gode bloggene som omhandler de ekte følelsene som de fleste av oss innehar. For jeg nekter å tro at alt er så bra som enkelte skriver, jeg er faktisk ikke så dum at jeg går med på det faktum at livet er å sveve på en rosa sky. At noen alltid er stylet fra topp til tå, har englebarn som alltid hører etter og et perfekt hjem.
Så i dag vil jeg ærlig innrømme at livet mitt er like mye en grå sky som en rosa, og at jeg er langt fra en supermamma som står gjennom storm med et smil om munnen. Jeg er drittlei, og har mest lyst å rope til alt og alle.
Heldigvis kommer det en ny dag i morgen, med de samme utfordringene og forhåpentligvis et bedre humør.
Det er en del tabber som vi foreldre burde unngå for alt i verden, men som vi til tross for bedre viten ramler inn i. En av dem er å svare uten å tenke.
«Kan jeg få den, snille mamma min?» Minstemann ser på meg med tårevåte og bedende øyne, med øynene som kan smelte is og som kan få selv det mest forsteinede hjerte til å bli mykt. Og jeg hører plutselig munnen min si «Selvfølgelig lille vennen min, du skal få den hos mamman og pappan din!»
Desverre tenkte jeg ikke på at det var mulighet for at lekebutikken ikke hadde leken på inne, og at produsenten ikke hadde noen flere igjen. Jeg tenkte heller ikke på hva som ville hende om vi kom hjem uten en leke og jeg tenkte i alle fall ikke på hvor dyrt det er å finne en leke som ligner.
Det hele endte i en rundtur innom nesten alle lekebutikkene i byen, på vill jakt etter et lekekjøkken som ikke var rosa. For ikke snakk om at vi skulle såre den syke lille gutten som ventet spent hjemme på fanget til bestefar…
Vi måtte også finne noe til storebror, for vi skal ikke gjøre forskjell på dem på dette punktet. Og siden vi ikke fant det vi skulle ha, betyr det at summen vi hadde regnet med ble femdobblet.
Takk og pris for at jeg fikk påfyll på kontoen i går!
På den siste butikken, fant vi et kjøkken som var brukbart, og vi krysset fingrene for at minstemann ikke var så nøye om fargen ikke var rød.
Heldigvis ble mammahjerte så glad når det så gleden til guttene som hadde julaften på en helt vanlig torsdag, noe som svært sjeldten har hendt.
Så jeg kan se gjennom fingrene på at dette kan være en virkelig «bjørnetjeneste» for egen del, men jeg krysser fingrene for at det skal gå bra.
Og jeg skal heretter tenke før jeg sier noe!
(I alle fall helt til neste unge lurer mammahjerte i et svakt øyeblikk!)
(Ps. Om du aldri har skrudd opp et lekekjøkken og ikke vet hvor mye arbeid det er, følg med på bloggen min og du vil få en oppdatering ganske snart!)
Jeg våknet til noen kvalmende lyder i dag, lenge før klokken seks.
(Noe av grunnen til at jeg faktisk kan blogge litt før klokken syv om morgenen…)
Siden minstemann har sovet dårlig valgte jeg å la han sove i sengen vår, mens pappa ble kastet ut av soverommet.
(Her lyver han, for midt på natten måtte jeg stå opp, gå inn i stuen og slå av TVen…)
Selv var jeg så smart at jeg tok kveld samtidig som guttene!
Så jeg våknet altså av de kvalmende lydene, som desverre kom ut av munnen til minstemann. Og jeg kjente panikken ta meg, for jeg takler ikke å bli tilgriset av gårsdagens matrester iblandet magesyre.
Jeg hylte etter hjelp, men mannen er nesten halvdød når han sover så jeg klarte på mystisk vis å legge teppe under oss slik at minstemann kun griset til teppen, pute og mamma.
Så du kan vel si at morgenen min ikke startet helt bra!
(Skal huske å ta med munnbind hjem fra jobb!)
I dag skal pappa i familien få være hjemme, så tar heller jeg neste runde sykdom som forhåpentligvis ikke vil inneholde oppkast…
(Og jeg krysser fingrene for at jeg ikke er syk, siden jeg er ganske så kvalm etter noen runder med «spyvask!»)
Så kom kravet om at mannen skal inn på heimværnsrep til høsten, med hele enn dags mulighet å klage!
For å si det slik, de kan bare drite i det! Hvordan i alle dager skal jeg klare en uke alene med guttene, der den minste er våken 60prosent av natten og jeg sover ca 4timer i døgnet om jeg ikke har hjelp? Og i tilegg skal jeg jobbe…Jeg kjenner panikken tar meg, og det slår meg hvor avhengie vi er av hverandre for at hverdagen skal gå nogenlunde greit. Det er ikke mye tid på en ukedag å sette oss ned å slappe av, vi er hele tiden opptatt med noe, og som regel ramler vi sammen med det samme ungene er i seng om kvelden. Det er svært krevende å leve med et barn som har større utfordringer en andre på samme alderen, og en av oss blir på mange måter låst til han. Han krever sitt, og han trenger tryggheten og kjærligheten vi gir han.
Så for vår del trenger faktisk vi begge å være hjemme, vi må ha hjelp av hverandre for å ha det bra.
Mange ganger ønsker jeg at situasjon var andeledes,og jeg sitter ofte med dårlig samviktighet for at jeg tenker at jeg ikke klarer med guttene alene. Men ingen kan gå i dagesvis med så lite søvn, og den eneste måte blir at vi er to om det.
Så nå skal det sendes inn klage, og selvfølgelig fikk vi ikke beskjed om dette før den samme dagen de skulle ha svaret. Og det er ikke første gangen det har vært kort klagefrist på dette. Og for alle som noen gang har prøvd å få legeattester fra ulike instanser, så vet de at det tar lang tid…Så vi får bare håpe at de godtar at papirene ettersendes.
(Og vi har heldigvis grunnlag til at han ikke skal delta!)
For å være helt ærlig håper jeg at søknaden vi blir å sende inn om at han ikke kan være med på dette mer vil gå i orden, for i livet vårt er det ikke plass eller mulighet til slike ting. Hverdagen vår er avhengi av oss begge, og jeg får vondt i magen når jeg tenker over muligheten for at vi kunne vært alene.
Jeg er så uendelig glad for at jeg er i et forhold der vi elsker hverandre og har det bra sammen til tross for alle våre utfordringer.
For det er ikke like lett for alle, svært mange går fra hverandre når de får syke barn fordi de ikke takler presset.
Under min kjære mammas bursdagsselskap i dag fant lillesøsteren min frem en del ting hun skulle ha med seg hjem, hun er den siste i søskenflokken som har forlatt barnerommet.
(Jeg har altså flyttet, flyttet og flyttet hjem igjen, så det teller ikke…)
En av tingene hun fant fra var et bilde, og min eldste sønn bekreftet mistanken min om at han kunne mer om forplantningsteorien enn jeg var sikker på!
«Du tante, det e jo en naken mann å ei naken dama! Og tisseluren ligg der!» Han peike ivrig og e veldig fornøyd med egen kunnskap. Han vet godt hvordan barn blir laget, og kan fortelle om sædcellen og eggcellen.
Tanten ble litt småbryd, men hadde hun sett fortsettelsen på samtalen hadde hun ikke leet et øyelokk.
«Tante, dem ligg å pule vet du!»
Tanten måpte, og jeg var neste litt redd for at hun skulle få kjeven ut av ledd. Hun fikk ikke ut et ord, og så på oss med store øyne for å være sikker på at hun hadde hørt rett.
(Ca slik var utrykket hennes!)
«Daaah, tante det må du jo vite!»
Så nå vet altså tanten på 18år at kunsten hun skal ha på veggen er av et par som «puler».
Tar en kjapp lunsjpause og benytter anledningen til å blogge litt. Må jo prøve nytelefon når jeg kan. Kjøpte den i går å trur jeg har funnet ut de viktige tingene… Facebook, mail, spill osv. Hvem trenger liksom å ringe?
Slenger med bilde av deb ekte plastblomsten min som jeg har på kontoret. Satser på at den vil leve lenge, i alle fall lenger en de ekte som av og til kommer i min fangenskap. ..
Vi hadde sommer noen uker, men det ser ut til at den er på vei å fordufte. Men uvær er ikke så dumt å ta bilder av det heller.
Bilde tatt fra huset, skulle gjerne vært en plass jeg kom unna strømledninger. Men var redd for at regne skulle ta meg, så holdt meg på trygg avstand fra huset.
Som regel kommer alltid regnet først til tromsdalen, så igjen kan vi si at vi bort på rettsiden av Tromsøya. 😀
Bilde av Tromsø tatt fra malangssiden en vakker sommerdag i juni. Legg merke til sola på fjellene i bakgrunnen.
Tror jeg skal bruke litt penger på ny linse etter hvert, hadde ikke vært så dumt å fange motiver som er langt borte.
Et stykke videre på turen måtte jeg ta noen flere bilder. Noen ganger viser naturen seg fra sin beste side.
Gammelt naust, like fint å ta bilde av hver gang. Spesielt med den mektige naturen i bakgrunnen.
Og igjen kommer uværet, så det er bare å hoppe i bilen å kjøre vår vei.
(Blir ikke så alt for mange bilder når vi har ro litt utålmodige unger i bilen som vll kommer fortest mulig frem…De ser ikke helt vitsen med at mammaen skal hoppe ut av bilen å ta bilder hele tiden…)
