Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

Noen dager hadde det vært best å holde sengen, ikke for min egen del men for alle andre som er nødt til å sosialisere seg med meg. For etter en natt med to unger som har funnet ut at de skal være våkene, er jeg trøtt og grinete. Vanligvis er det bare minstemann som våkner og krever mammas oppmerksomhet, noe jeg er ganske vant til etter tre år. Men når storebroren også finner ut at han skal våkne, utenom tidspunktene til broren blir det mer krevende. Så etter fire-fem runder med jeg må på do, jeg er tørst, jeg er redd, jeg får ikke sove osv mistet jeg mote, men siden jeg ikke hadde muligheten til å krype under sengen å gjemme meg, holdt jeg ut. Å med det samme storebror sovnet, så fant minstemann ut at han skulle våkne, og vi hadde det gående igjen. Så til sammen har jeg vel kanskje sovet fire timer, noe som danner et dårlig grunnlag for resten av dagen. 

Og du vet at det blir en dårlig dag med det samme du åpner øynene, og det hele forsterkes når du går ut av sengen og trår på en legokloss. (Som egentlig er strengt forbudt å drasse inn på mamma og pappas soverom…) Jeg hinker ut av soverommet og lirer av meg noen gloser som overhode ikke passer for en småbarnsmamma. Det jævla lille torturinstrumente skulle vært ulovlig, for jeg kan ikke tenke meg til noe som er værre. (Velger å ignorere tanken om at avbrutt søvn er en godt kjent måte å torturere folk på..)

Når jeg endelig når badedøren oppdager jeg at den er åpen, noe som betyr iskaldt bad. Og jeg kjenner frustrasjon vokse innerst inne i magen, for nå blir i alle fall dagen et mareritt. Jeg har fortsatt ikke fått opp øynene såpas mye at jeg oppdager vannet på doringen, så jeg slenger meg ned og aner fred og ingen fare. Jeg kjenner det våte, og tenker automatisk at en av guttene har vært uheldige. (Jeg sjekket etterpå, det var vann etter en aldri så liten “vannlekasje” fra vasken. Minstemann har funnet ut at han skulle stelle seg selv, og har lekt med vaskeklut og vann…du kan tenke deg til skadeomfanget om du har vært i nærheten av en aktiv treåring som skal gjøre alt selv!) 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Så etter et kaldt og vått dobesøk finner jeg frem dagens antrekk, og for å si det sån jeg havner ikke i et moteblad med det første. Jeg river ut den føste treningsbuksen jeg ser fra skapet, pluss skjorten som ligger øverst. Så får det bare være at fargene ikke stemmer. Ikke verdens fineste klær vil klare å forbedre humøret mitt. 

Jeg tasser ut i stuen, og oppdager at nå er regnet kommet. Og selvfølgelig har jeg mange ting jeg må gjøre på dagen i dag, noe som mest sannynlig betyr at jeg vil trø meg våt i løpet av dagen. For støvler blir for kaldt, og de andre skoene synes det er helt greit å slippe inn vann. Og jeg skal ikke bynne på katastrofen som venter meg når guttene skal hentes, for desverre lages ikke uteklærne for at de skal tåle ekte nord-norsk vinter. Så i kveld vil bade være fylt av våte, stinkende uteklær. 

Etter de vanlige diskusjonene om matpakker, påkledning og div andre verdensproblemer er guttene klare. Og jeg sender dem med pappaen, så får han levere i dag. Ikke snakk om at jeg vil møte på noen andre en de i familien de neste timene, så ondskapsfull er jeg ikke. Jeg skal synke ned i sofaen og småsove litt før jeg må gjøre meg klar til møte litt senere, med en boks cola og macen i fanget. 

Så var vi der igjen, den krevende ettermiddagen som må fungere på et vis. Jeg skal lage middag, passe på barna, være hushjelp og hjelpe med lekser. Vanligvis ville dette vært null problem, så lenge både mor og far er hjemme. Men så har det seg slik at pappaen er mer på jobb en hjemme, og jeg står her alene med en 3åring som krever det dobbelte av oppmerksomhet en barn flest og en 7åring som har tusen “gode” ideer som han bare må prøve, og som vil ende i katastrofe om jeg ikke følger med. 

Middagslagingen utførte jeg med en 3åring på armen, som i tilegg hyler av full hals. Jeg mistenker at vi har fått besøk av et nytt virus, og kan forvente noen dager uten sosialisering og søvn. Jeg sjonglere mellom kasseroller, matvarer og 3åringen, og klarer heldigvis å utføre oppgavene med en hvis form for sikkerhet. For ikke snakk om at jeg vil risikere stikkskade eller brannskade og måtte oppsøke legevakten. (Det er faktisk den siste plassen jeg vil sette mine ben, etter litt for mange negative opplevelser.) Midt ute i kokingen oppdager jeg en eim av mindre god lukt, minstemann har funnet ut at kjøkkene og armen til mamma er et fint toalett. Hva i alle dager gjør jeg nå? Ikke kan jeg slå av varmen og maten kan heller ikke passe seg selv. Så jeg ringer mamma, som heldigvis bor i etg over meg, hyler ut min nød og spør pent om hun kan komme ned fem minutter å passe på middagen, så jeg får vasket lillemann. Heldigvis kan hun det, og maten er reddet. (Matlysten kan jeg ikke gjøre noe med, og jeg kan love deg at de få tyggene jeg presset ned smakte alt annet en godt!) 

Selve måltidet går rimelig greit, hvis du ser bort i fra et veltet glass med solbærsirup, en dusj av gryterett i ansiktet og et serdeles høyt lydnivå. Jeg har heldigvis innlagt vann og rikelig med vaskekluter. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Etterpå er det tid for lekser med 7åringen, noe han er svært misfornøyd med. Han har minst tusen unnskyldninger for hvorfor han ikke skal gjøre dem og jeg må innrømme at jeg desverre er enig i de fleste. (MEN det sier jeg ikke til han, og prøver etter beste evne å motivere han til å gjøre så godt han kan.) I tilegg sitter minstemann å storgråter på fanget mitt, og jeg tror ærlig talt ikke han helt vet hvorfar han gråter. (Og jeg fant heller ingen god grunn, så jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne.) Han får lov til å ha sutten i munnen, noe som vanligvis er fy,fy når det er uteom leggetid. Etter en lengre diskusjon om hvordan han skal regne ut en matteoppgave kan vi gå videre, nå er det norsk som står på planen. Han skal skrive en historie, om en spade i “jeg” person, med fokus på stor forbokstav og punktum. Desverre har han funnet ut at dette er kjedelig, og ikke snakk om at han vil skrive mer en det som alerede er kommet på papiret. Han sutrer og klager, men til slutt har han skrevet et par linjer, som jeg godtar under tvil. 

Nå kjenner jeg virkelig hvor lite jeg sov i natt, og verkingen i foten min øker i styrke. Det har vært en lang dag, og jeg kjenner godt at jeg har vært hos “nåledamen” for en behandling. Men ikke snakk om at det er noe unnskyldning når du skal være en velfungerende mamma, som holder orden i hjemmet og har bøttevis med tålmodighet. Guttene krangler, og lydnivået jeg trodde var på maks øker noen hakk, det er på tide med handling. Jeg anstrenger hjernen og kommer opp med en genial løsning, snømåkking for penger og barnetv. 

Eldstemann blir storfornøyd med at han kan tjene noen kroner, kaster på seg klærne og springer ut. (Hvorfor kan det ikke være like enkelt å be han kle på seg om morgenen??) Han skal måkke av bodtaket, så jeg selv slipper det. (Jeg er litt redd for å bli beskyldt for barnearbeid eller bestikkelse, men så lenge gutten og jeg er fornøyd kan jeg beskyldes for hva som helst!) Minstemann får sitte i armkroken, se på barnetv og ha sutten i munnen, og jeg nyter tre minutters ro. Desverre må jeg sette på en maskin klær, de vasker ikke seg selv. Etter det må jeg rydde opp etter middagen, og så må jeg brette alt som allerede er tørt og så legge det på plass. Å da er garantert tiden inne for en ny runde med mat, så kveldsstell og så leggetid. 

Heldigvis har jeg selektiv hukommelse, og husker ikke tiden før jeg fikk barn, så jeg vet med andre ord ikke at dette er veldig slitsomt. Og når du ikke vet om noe annet, så klarer du deg fint med det du har! 🙂 

I dag regner det ute, ifølge været som var meldt i går. Men jeg selv tror det heter snø og vind! Så legger ut et bilde av synet som møtte oss når vi skulle ut døren i dag…

Så da var det bare å lete etter spaden, og hive unna. Noe som kan være svært vanskelig ti min etter at vi er våknet. For av alle ting forsov vi oss, noe jeg trodde var teknisk umulig med to barn i huset. Så om du har barn selv kan du tenke deg kaoset. Klær som flyger alle veier, matpakker som skal smøres og unger som springer i alle retninger. Rett og slett hverdagsgøy!? (Jeg prøver i det minste å være positiv!)

Som du ser har vinden laget ekstrajobb til meg, vanligvis kommer det aldri snø inn mot ytterdøren. Så når vi åpnet den ramlet det snø inn, noe jeg er svært misfornøyd med. Måtte våren komme, fort!

Nå er jeg helt sikker på at noen har hatt det veldig morsomt når de lærte meg hva de ulike værtypene heter, eller så snakker metrologer et annet språk en oss. 

Til i dag var det meldt sol. Så solbrillene var lagt frem på nattbordet og jeg var klar for å ha den tynne ullhuen på meg, og bare den tykke vinterjakken på vei ut for å hente posten. Og med godt mot og en drøm om å få litt d-vitamintilskud, som jeg for tiden er serdeles underernært på åpnet jeg ytterdøren. Og hva møter meg? (Jeg er litt usikker hva jeg skal skrive her, for jeg er veldig forvirret med tanke på hva typen vær egentlig heter…) Jeg tror det er snø og vind som møter meg, i alle fall ramler det mye hvit ned fra himmeln, og det fyker rundt. Jeg snur, går inn å kler på meg den tykke luen, en ekstra jakke og vinterbuksen. Har ingen planer om å bli funnet livløs på vei til postkassen. “Kvinne funnet livløs ved postkasse, hun hadde solbriller på!”. Jeg tasser ut og prøver å se opp mot himmelen, ingen stor gul kule der, bare masse hvite støvkorn som treffer meg i øyet. 

Vel inne igjen setter jeg meg ned for å lese nettavisene, og oppdager en artikkel om været. Og der meldes det om store mengder nedbør, også kaldt regn på metrologenes talemåte. Det betyr med andre ord at vi får det ekstremt glatt, slafsete og vått de neste dagene. Og verst av alt, den snøen vi ikke har ryddet av tak, boder og veranda må bort, helst før regnet setter inn. Vekten vil garantert bli det dobbelte med disse små vanndråpene som ramler fra himmelen, og jeg vil helst sitte med taket over hode, ikke på hode. Men jeg er litt usikker, for hva om det ikke blir regn? Kan jeg da utsette den dumme snøryddingen til i morgen, for jeg har overhode ikke lyst til å krype opp på taket i dag. (Og garantert ikke i morgen heller…) 

Og igjen spør jeg, hvem i helvete er det som sitter å bestemmer at vi må ha så jævlig dårlig vær? Kan vi ikke til en forandring slippe unna? Faens jævelskap! 

Men tilbake til metrologene, hvorfor kan vi ikke samkjøre ordene våre slik at vi faktisk kan tolke værmeldingen på rett måte? Det er ikke lenge siden det ble meldt om ekstremvær og at alle burde holde seg inne. Men hva opplevde vi? Joda, noen få snøkorn og frisk bris. (Og jeg snakker om før vi fikk de enorme mengdene snø som vi har nå…)

Jeg har også registert at det ofte meldes om vår og sommer, gjerne to ganger i året, men har enda ikke opplevd dette! For ikke snakk om at regn og maks 10 grader er sommer, og når det er vår forventer jeg hestehov ute, ikke snø og enorme hvite fjell uansett hvor jeg snur meg. 

Så siden jeg stort sett bare blir forvirret av værmeldingen, velger jeg å holde meg borte fra denne. Og har derfor en bønn om at lokalavisene lar være å publisere artikler ang morgendagens værtype. (For unasett hvor mye jeg prøver å holde meg borte fra disse, må jeg trykke meg inn på dem, og får falske forhåpninger.)

Som regel er det en stor sammenheng mellom sykehusbesøk og venting. Vi venter på time, vi venter på svar, vi venter på lege, vi venter på blodprøver og vi venter på å vente. Men etter noen år i systemet har vi bygget opp en enorm mengde tålmodighet (ca 7timer holder vi ut før lagrene er tømt!) når vi skal ta turen inn for krontroll, og minstemann har blitt godt kjent med lekerommet. Han er alltid like fornøyd når han får kjøre “postman Pat” bilen som står der, og han har heldigvis ingen negative følelser ang UNN. Vi kan ikke si det samme, siden vi desverre forstår litt mer en det han gjør. Og vi har opplevd mye arroganse og ansvarsfraskrivelse. Men i det siste har vi opplevd det motsatte og til og med ventetiden er gått ned. (Om du ser bort i fra 3juledag da vi ventet i syv timer på en respet, pga av en lege som var mer opptatt med å subbe hull i skoene en å hjelpe oss…og derfor vet jeg at vi har tålmodighet i syv timer, men ikke mer en det! )  

Den fantastiske legen til minsmann har sluttet, og jeg må si at vi har vært svært bekymret for hvordan oppfølging vi ville få etterpå, for hun var unik. Kanskje en av de beste legene jeg har møtt per idag, og det er ikke få, desverre. Men før hun sluttet henviste hun oss til en nevrolog, og jeg priser meg lykkelig for dette. Selv om vi bare har vært hos han to ganger, og vi enda ikke har noen svar, så jobber han like aktivt med å finne ut av plagene som skatten vår har. Så jeg er faktisk positiv til framtiden, og det er jo et svært stort pluss i boken at han ikke lar oss vente i timesvis før vi får komme inn. Han er ærlig og sier som sant er, at de vet ikke hva de leter etter, og det er ikke sikkert vi vil få svar, men han gir oss heller ikke opp. Og et ganske stort team er koblet inn for å finne en årsak. 

En av de tingene vi snakket om i dag var en del sykdommer som kunne være mulig årsak, og når legen plutselig ramset opp alle mine symtomer gjorde jeg store øyne. Kan det stemme at vår antagelse om at mine plager ligner på guttungen sine, selv om det aldri er registrert barn som har denne diagnosen? Vi har lege vist at uansett hva som feiler han så vil det være svært sjeldent, og kanskje det første dokumenteret tilfellet. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg skal ærlig innrømmet at jeg ikke hadde forventet at jeg kanskje får en løsning på mine plager, og i alle fall ikke når vi var hos en barnelege. Så det skal nå sendes henvisning til spesialistnevrolog, som skal utrede meg, for en sykdom jeg ikke viste fantes. (Jeg velger å ikke tenke over de undersøkelsene jeg må igjenom, ettersom de hørtes veldig smertefulle ut. Og at hvis jeg tar disse er det svært lite sannsynlig at minstemann må gjøre dem med det første, uansett resultat! Det jeg fikk med meg om testene var et eller annet med biopsi, altså en prøve av vevet. Som igjen betyr at de må pirke i meg, tro om jeg kan forlange narkose!? Ettersom jeg holder på å dø ved en liten blodprøve i fingern, må dette være hundre ganger mer ubehagelig. Ikke snakk om noe verdens tøffeste i disse tilfellene…)

Det som forunderer meg er at mange av de tingene jeg trodde var normale er symptomer, og jeg har derfor ikke nevnt de for legen min heller. Og at ved en tilfeldighet har jeg brukt en litt spesiell smertelindring, som tydeligvis gir gode resultater på denne sykdommen. (Og det forklarer jo hvorfor jeg har null effekt av feks paralgin forte, som bare gjør meg grinete og trøtt. Samt noen udelikate bivirkninger du garantert ikke vil høre om, såfremst du ikke har en eller annen for for spesiell fetisj!) 

Så nå er spørmålet, skal jeg google det og proppe hode fullt av informasjon som mest sannynlig ikke stemmer, eller skal jeg vente til jeg kan få fornuftige svar hos en lege? 

(Kjenner jeg meg selv godt,  blir det en aldri så liten søkerunde…håpløs nysjerrig som jeg er!) 

Det er tid for kveldsmat, ungene har omsider funnet plassen sin ved bordet etter 4-5 runder med “skal bare”, “må bare” og “vil ikke”. (Og etter en trussel om at om de ikke setter seg til bordet må de legge seg uten mat!) De har spist det meste av maten og det er på tide med ny runde drikke. Vanligvis ber minstemann om eplejuice eller jordbærsaft(også kaldt solbærsirup av oss andre…) men ikke i dag. Han har tydeligvis utvidet ordforådet sitt. (Noe som er helt fantastisk tatt i betraktning at han ikke snakker så mye enda!) 

Siden det er pappaen som er skipper i dag, ligger jeg i ro på sofaen og “smuglytter” til praten rundt bordet. (Smuglytter er vel kanskje ikke det rette ordet, i og med at de har et lydnivå som er veldig langt over innestemme…) Og det meste går inn det ene øre og ut det andre. 

“Æ vil ha øl!” 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg setter vannet jeg drikker i vranghalsen, hva var det minstemann sa? Hvor i alle dager har han lært det, ingen av oss drikker øl. Og når bestefaren gjør det ber han aldri noen om å gi han ei øl. Og hvorfor i alle dager vil han ha det til kveldsmaten? 

Og hva hender når vi sier “Nei, du kan ikke få øl”. Han blir sint, for han VIL ha øl og han vil ha det nå. Og som alle som har/hatt treåringer i hus vet, kan de være små bomber som går av med den minste motgang. Så gode råd er dyre, og jeg oppdager at pappen finner frem eplejucen, skjenker i glasset og sier ” Her får du ei øl!”. (Jeg orker ikke skrive noe om hva som er etisk og pedagogisk riktig, for alle slike ting går litt i glemmeboken når vi står midt i trassalderen.) 

Jeg gruer meg til det som etter hvert vil komme fra barnehagen ” Vi(barnehagen) lurer på hvorfor minstemann sier han vil ha øl til maten, og når vi sier nei sier han at pappa gav han det!?” 

Mulig jeg må nevne dette i morgen når vi leverer han, for jeg ser helst at vi slipper noen misforståelser. 

Jeg kom desverre til verden med noen skjønnhetsfeil, liker å kalle dem det selv om de holder til på innsiden av huden min. Og dette medfører at jeg får ekstreme smerter i perioder, og som regel blir jeg alltid like overumplet av dem. Og som de fleste med barn vet, er det komplett umulig å bli liggende en dag eller to uten å kunne gjøre noen ting, for alt du må utsette hoper seg opp i store fjell rundt omkring i den lille leiligheten vår. Og som lyn fra klar himmel slo smertene ned i går, rett før jeg skulle dosere medisner, rydde bort klær og forberede den nye uken. Og som vanlig ramlet jeg ned på gulvet uten å tenke en eneste fornuftig og positiv tanke. For siden smertene er så sterke er jeg sikker på at jeg skal stryke med hver eneste gang de kommer, og som vanlig har den distre parten av meg funnet ut at det var lurt å ikke bestille de sterke smertestillende jeg bruker i nødsfall. 

Den beste plassen i leiligheten når jeg har det slik er på badegulvet, der er det varmt og godt. Og heldigvis hadde vi vasket der inne tidligere på dagen, så jeg slapp unna selskap fra hybelkaniner og hårballer som vaskemaskinen spytter ut etter hver klesvask. Om noen av de andre jeg deler hus med skulle være så uheldige å måtte på do, får de bare vente til jeg er klar for å komme ut. Eller de får gå til naboen for å gjøre sitt fornødende. Jeg blir nemlig veldig selvsentrert når jeg prøver å puste meg gjennom smerter som jeg på mange måte sammenligner i styrke med de jeg hadde da ungene skulle ut av magen min. 

Siden legene på sykehuset ikke klarer bli helt enige med seg selv om hva som feiler meg, får jeg heller ingen annen behandling en smertelindring når det står på. Og jeg kan derfor ikke skrive noe om årsaken til plagene, selv om jeg har en mistanke om hva som feiler meg. Det har hendt at smertene har vært så gale at jeg er blitt hentet i sykebil, noe som både er falut og veldig ubehagelig. For hver lille bevegelse gjør plagene større, og det føles ikke godt å være festet i en båre på nord-norske dårlig asfalterte veier. Så etter en runde i sykenbil vet jeg nøyaktig hvor alle humpene er. Det positive igjen er vel at ungene synes jeg er kjempetøff som har kjørt sykebil, for de vil jo også gjøre det. (Og er det ikke fantastisk at de kan ignorere det faktumet at jeg var syk da jeg kjørte den, og at de alltid fokuserer på det positive!) 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Heldigvis er smertene mindre i dag, og av erfaring bør jeg vel ringe til legen min for å få resept på smertestillende som kan gjøre kvelden bedre. Men av en eller annen grunn synes jeg det er veldig flaut å ringe å be om dette, for hva om de tror at jeg bare sutrer? (Jeg vet jo innerst inne at det bare er i mitt hode at de tenker sån, men det hjelper ikke…) Og jeg hater å føle meg syk, og være redusert til en sofaliggende krøpling. Og jeg håper at legene en dag får ut fingern og bestemmer seg for at kvinnesykdommer er noe som må forskes mer på, så de kan gi oss den behandlingen vi trenger. 

Og nå har jeg enda noen timer der jeg kan ligge å synes synd på meg selv, før ungene og mannen kommer hjem. Så resten av tiden skal jeg bruke på badegulvet, i selskap med edderkoppen som holder til under vaskemaskinen. 

Så dette er altså meg, og kjært barn har mange navn. Men i hovedsak lystrer jeg mamma for det meste, og de sjeldene gangene noen bruker mitt fornavn blir jeg så overasket at jeg glemmer å svare. 

Siden det er så populært velger jeg å legge ut et bilde av meg selv, tegnet av den eldste sønnen min for noen år siden. Så jeg har tydeligvis stort hode, øyne i ulik størrelse og fire armer. Og utifra bildet tolker jeg kroppsfasongen min til epleform med tannpirker armer og ben. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg er utdannet som omsorgsarbeider og har jobbet turnus siden jeg startet i arbeidslivet for mange,mange år siden. Men nå er det stopp, jeg må gå over i dagjobb og står med et skille i livet for hva jeg skal gjøre videre. Noe jeg synes er nesten umulig, for jeg hadde planer om å jobbe innen pleien frem til ungene var litt større, videreutdanne meg og fortsette i samme sporet. Men etter at minstemann kom til verden har jeg måtte legge mange planer på hyllen, og forstå meg rett, det er virkelig verd det. Han krever at foreldrene er hjemme på ettermiddagen og i helgene for han har et mye større omsorgsbehov en du forventer av en gutt på 3år, så vi må tilpasse oss. Etter hvert vil jeg sikkert skrive litt om hvordan det er å få et barn med spesielle behov og utfordringene jeg møter i arbeidslivet, for det er mange!

Jeg bor i den lille byen Tromsø, som for tiden er rimelig gjemt i et hav av snø. Nå bor vi i et kott av en leilighet og har en dag et ønske om å få større plass og hus, men markede er umulig for småbarnsfamilier. Og vi har ikke muligheten til å flytte en plass det koster mindre å bo, så vi får gjøre det beste ut av situasjon. Så etter hvert har jeg blitt ekspert på lagring og praktiske løsninger, for det er helt utrolig hvor mye plass utstyret til ungene tar. Og jeg burde vel kanskje nevne at jeg alltid har litt for mye garn og sko, så de krever også kreative og gode løsninger med tanke på plasering. 

Jeg liker å tro at jeg er unik, litt morsom og en god venn, men det får mine nærmeste bekrefte om du skulle møte på dem. For mine gode venner regnes også inn i kategorien “nærmeste”. Og av negative sider kan jeg liste opp mer, siden jeg legger bedre merke til dem en de positive. Jeg kan være veldig distre, er elendig når det gjelder å huske navn og kjenner aldri igjen de jeg møter på min vei. Jeg går rett og slett i min egen lille verden, og kan pasere mine foreldre uten å se dem. Men dette er medfødt, og ønsker du kontakt må du gjerne stoppe meg og si hei. 

Ellers er jeg veldig fasinert av mennesker, og det er svært sjeldent at jeg misliker noen. Jeg elsker å se alle de ulike personene som finnes der ute, og sammler på gode vennskap. 

Jeg har to barn, begge gutter og har funnet den store kjærligheten. (Og jada, jeg vet at det høres veldig rosa og klisjeaktig ut, men det er faktisk sant.) Vi har et solid og godt forhold, og om jeg må finne noe jeg kan være misfornøyd med må det være at han legger buksen i stuen, istedenfor å henge den opp på bade. Så jeg er veldig fornøyd i mitt valg, og liker å tro at han er like fornøyd med meg. Selv om jeg aldri putter koppene inn i vaskemaskinene når jeg er ferdig med dem. Og siden vi har vært gjennom veldig mange utfordringer de siste årene, vet vi at vi holder godt sammen i tykt og tynt, så etter hvert vil vi gjennomføre bryllupet vi har utsatt siden minstemann kom til verden. 

Jeg elsker cola og kan godt kose meg med sjokolade til frokost, og jeg sier aldri nei til et godt måltid laget av noen andre, selv om du kanskje ikke tror det når du ser meg. For til tross for at jeg blir tengnet som en ganske rund dame, er jeg veldig slank. Jeg ligger godt under gjennomsnittet og det er slik jeg er skapt. Jeg har langt hår, og har ingen planer om å endre frisyre før etter at jeg er blitt en kone. Jeg elsker klær, men desverre har jeg ikke tid til shopping som i gamledager, så jeg går stort sett i treningsbukser. De er praktiske i en hverdag med små barn, så det får være at andre ser på det som et teng på uflidhet. Sko har lenge vært en stor lidenskap, og desverre kjøper jeg ikke så mange par som jeg ønsker. Jeg får alltid en god følelse når jeg finner de perfekte skoene og endelig kan ta dem i bruk. Så på det punktet er jeg vel en smule matrealistisk og overfladisk, men jeg prøver heller ikke å være perfekt. 

Og sist vil jeg skrive mitt favorittmotto, som har reddet meg mange ganger når jeg har vært på grensen til å legge meg ned å dø av ulike grunner. Som når jeg sparker foten i bordkanten eller er så trøtt at jeg bare svimser rundt. Eller når jeg er flau av en eller annen grunn, eller når jeg ser hvor mye snø som er kommet iløpet av natten og vet at den må ryddes bort!

“Du kan ikke drepe deg selv ved å holde pusten!” 

Da var det rundt tre uker siden sist, og vi skal på nytt få et lite pusterom i hverdagen, til å samle nye krefter og sove. 

Siden minstemann har vært borte siden i går, har jeg sovet lenge i dag, i alle fall lenge i min verden. Og til en forandring kunne jeg stå opp, tasse i dusjen og sitte så lenge som jeg ville på do. En luksus som sjelden forekommer her i huset, for hver eneste gang jeg skal på do er det mas fra smårampen min. “Maaaammma ditt og maaaaammma datt”. Og siden vi har en treåring i huset står det ikke nøkkel i do-døren, og jeg kan garantere at jeg aldri husker å låse den. Så det betyr at jeg som regel får en eller to tilskuere, når jeg helst ser at jeg får være alene. For selv en mamma har naturlige behov, som dobesøk og privatliv når hun sitter der. Og ikke snakk om at det hjelper å jage dem ut, for som alle som har barn vet, gjør de nøyaktig hva de vil så lenge du ikke sitter med makten. (Og makten minster du i det sekundet du setter deg ned på rammen, for så å få den tilbake når du har vasket fingrene etterpå!) 

Det er også veldig fint å kunne stelle seg, uten at noen kommer springende inn på bade for å “bomelomme” (er litt redd for at noen skal ta seg nær av dette innlegget, i og med at dobesøk som regel er veldig privat, men desverre er de rammene visket ut for meg etter at jeg ble mor.) For når du står å tar på deg parfyme og deilige luksuskremer du egentlig ikke burde bruke penger på, er det ikke spesielt gøy å kjenne stanken av dårlig mage…Litt av gleden blir automatisk borte, og du vet at “mamma, tørke mæ” kommer tre sekund etterpå. Og uansett hvor lenge jeg har jobbet i omsorgsyrket og vært småbarnsmor kommer jeg aldri til å bli konfortabel med bæsjlukt og rutinene rundt dette. Så i dag passet jeg på å bruke ekstra lang tid på bade, bare fordi jeg kunne være alene der. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er også svært godt å kunne dusje uten selskap, for med det samme dodøren åpner seg blir det kaldt inne på bade. Og jeg HATER å fryse, spesielt når jeg er trøtt og nydusjet. Og småguttene kommer gjerne inn på badet for å kragle litt, bare for å være sikker på at jeg får det med meg. Så som regel må jeg avslutte dusjen med delvis vasket hår, for å mekle mellom småenglene mine. Så når jeg har muligheten prøver jeg å dusje så lenge at det blir fritt for varmtvann. (Det er desverre ikke så veldig lenge, siden vi har en liten tank!) 

Og etter en time på badet, subber jeg meg inn i stuen, finner fram en boks cola og tar frem macen. For alt dette er ting jeg ikke kan gjøre til vanlig, og det er derfor setter jeg også så stor på pris på det. 

Jeg elsker ungene mine, og kunne ikke byttet de bort mot noe. Men selv jeg trenger en pause, for det har vi aldri muligheten til ellers. Vi lever i en hverdag der vi få følge faste rutiner og oppgaver og prioriteringer for at barna våre skal ha det best mulig. Så jeg er så fantastisk glad for at vi har muligheten for å få avlastning gjennom kommunen, for det er tøft å skulle leve uten pauser, spsielt når vi har en liten gutt som krever så utrolig mye mer en det som er forventet av en 3åring. 

Siden snøen tar opp store deler av dagen har jeg ikke annet valg en å blogge om det. Siden jeg har sakt mitt om saken i et tidligere innlegg legger jeg ut bilder denne gangen.

Synet som møter meg når jeg går ut døra, spaden har til og med stilt seg opp til bruk. Vi er veldig samkjørte nå.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Utsikten mot bilen min, som vi forøvrig fikk hjem i dag. ( Den har koset seg inne hele påsken på verkstedet.)

Klesstativet mitt, tror bare jeg skal droppe tanken om å tørke klær ute de neste 2-3 mnd. Og enda er det meldt mer snø de neste ukene. Hurra for værgudene og nordnorge…

Og til slutt den fantastiske utsikten, vurderer å pynte inne i snøhulen. Fordelen med null utsyn er at ingen ser inn heller. Så om vi skulle ønske kan vi gå rundt uten klær, og problemet med tørkeplass til klærne er løst.