Noen dager er jeg litt ekstra trøtt, og i dag var en av dem. Jeg sto opp nøyaktig ti minutter før jeg måtte springe ut ytterdøren for å komme meg til jobb, noe som gjør at jeg tar det første og beste å slenger på meg, stapper håret i et strikk og røsker med meg et eple til frokost. Ute i bilen våknet jeg litt mer, og min første tanke var at nå har jeg glemt ungene! Heldigvis har vi avlastningshelg, så det var altså ikke tilfelle.
Etter jobb ramlet jeg ned på sofaen å ventet på at middagen skulle bli servert hos min mor, og jeg sovnet selvfølgelig. Det ble 20 fantastiske minutter i drømmeland, før jeg måtte tvinge opp øynene og få meg mat.
Middagen ble inntatt i en rasende fart, og etter litt snakk med minstemann evakuerte jeg hjem. Der fant jeg igjen fram til sofaen, og sovnet før jeg i det hele tatt fikk satt meg ned. (Det føltes i alle fall slik når jeg våknet med armer og ben alle veier etter fire timer.) Så du kan trygt si at det er stor fare for at nattesøvnen blir litt komplisert, men så trøtt jeg er enda er det en liten sjanse for at det skal gå bra.
(Ikke i nærheten av de varene jeg handlet i dag, men orket liksom ikke forlate sofaen, finne frem kamera, ta bilde, legge det inn på maskin for så å legge det ut på nett! Latskapen lenge leve!)
Når jeg våknet var jeg selvfølgelig sulten, og siden ingen av ungene er hjemme hadde vi muligheten å dra på butikken. Som de fleste vet, er det ikke så lurt å handle på tom mage rett etter at du har våknet. Så nå er kjøleskapet fylt av masse god mat, som jeg virkelig skal kose meg med de neste dagene.
Helgen skal brukes til å sove masse, spise og bare ta det med ro! Rett og slett hverdagslykke for en litt småsliten mamma som av og til trenger en liten pause.
Avlastning er virkelig en nødvendighet når man skal leve med så lite søvn som vi gjør, og så lenge jeg vet at guttene har det god selv om de ikke er sammen med meg, sover jeg med den beste samvittighet.
Overskriften er kanskje litt misvisende, ettersom jeg ikke er en stein som ligger i havet. Dessverre tenkte jeg ikke over at jeg en dag skulle skrive en slik overskrift!
Beklager at jeg ikke kommer med innlegget som jeg har lovet, men jeg er åpenbart ikke så flink å beregne tiden min. Så når jeg endelig fikk ramlet ned i sofaen oppdaget jeg at klokken var mye mer en jeg hadde forventet, og med tanke på at jeg må se gjennom over 400 blogginnlegg for å finne høydepunktene må jeg bergene litt mer tid enn jeg har før sengen skal besøkes.
Men siden jeg tross alt har vært ?blogger? i et helt år i dag, må jeg jo komme med noen vel utvalgte ord. (Okei, mulig jeg lyver en smule nå, for egentlig skriver jeg bare det første som faller meg inn!)
For et år startet jeg bloggen fordi jeg ønsket å vise at hverdagen ikke nødvendigvis kan være som den ofte fremstilles i sosiale medier, uten rosa skyer og andre elementer som pynter på sannheten. Jeg valgte rett å slett å vise frem det som er bak fasaden, og jeg føler egentlig at det har jeg klart. Når jeg var helt fersk kunne jeg ikke forstå hvordan toppbloggerne klarte å få så mange lesere, og det kan jeg for så vidt ikke skjønne nå heller.
Men litt faste lesere har jeg, og det gleder meg å se at statistikken går oppover, for det betyr at jeg må klare å få til noe bra. Så det neste året er målet å doble mitt antall lesere og følgere på facebook. Jeg kom frem til at det ikke var realistisk å sikte seg inn som toppblogger, for det har tydeligvis ikke bloggen potensialet til å bli så lenge jeg ikke er mann, jålete, huslig eller ekstremt provoserende. Og jeg er dessverre bare litt av delene. (Du leste rett, ifølge min bedre halvdel er jeg litt mann, spesielt når det kommer til den romantiske biten!)
Bloggen gir meg mye, og alle som følger den gir meg motivasjon til å forsette! Så tusen takk for at akkurat du velger å bruke av din tid til å lese om en ganske håpløs småbarnsmor som ikke klarer bestemme seg for om hun skal være humoristisk eller alvorlig, som skriver om alt mulig og som ikke klarer holde seg til et bestemt tema. Uten deg ville det ikke vært noe vits med alle skriveriene mine!
(Til ære for min mor, som motiverer meg når jeg har lyst å gi opp! )
Her i huset har vi ikke klistret oss på den nye trenden shoppestopp, og jeg må si som sant er at jeg ikke helt kan forstå hvordan i alle dager småbarnsfamilier klarer å shoppe så mye at de går i økonomisk ruin. (Spesielt ikke om de foresatte står i full jobb og gjerne har flere barn!)
For det første er det ekstremt sjeldent jeg kommer meg på shopping, og det er kun når jeg absolutt må ha noe at jeg tar den farefulle ferden innom fristelsenes verden. (Som når minstemann plutselig har 5cm for korte bukser eller når eldstemann plutselig stjeler mine sokker.) Det er ikke det at jeg unngår shopping, men hver gang jeg er så uheldig å planlegge et besøk innom et av byens kjøpesenter så kommer et eller annet i veien. Trøtt unge, snørret unge, sint unge eller utslitt mamma. At mannen også må lokkes med gjør jo sitt at det settes en automatisk stopper for denne typen aktivitet.
For det andre så har jeg bommet stygt da jeg produserte barn, og fått noen som hyler hjelp i det samme sekundet jeg prøver å slepe dem med inn på en butikk som ikke inneholder leker eller bøker. Da krangler de høylytt og blir plutselig omformet til potetsekker! (Nesten som transformers, bare at de ikke er roboter som blir biler!) Om jeg prøver å forberede dem på hva vi skal før vi går ut døren vil de bruke all verdens tid på å komme seg ut døren, som de ekspertene de er på å hale ut tiden så butikkene stenger før vi har det minste sjanse til å nå frem.
For det tredje så har jeg faktisk ikke så mye penger til overs at jeg kan kaste dem bort på innkjøp som jeg ikke har bruk for. Av en eller annen merkelig grunn er det en feil med kontoen min, så med det samme lønnen kommer inn, går den ut til div andre kontoer. Regningene skal betales, mat skal handles og til slutt skal jeg fordele resten til sparing og nødvendige innkjøp som når minstemann plutselig går med piratbukser og jeg blir fri for sokker. Og om du en dag har vandret rundt barføtter i 10 minusgrader lærer du deg å prioritere hva pengene skal brukes på.
Og for det fjerde har jeg faktisk ikke plass å kjøpe inn alt som faller i smak, for når du bor i en minileilighet med mann og to barn, ja da kan du bare ha det som er høyst nødvendig. (I alle fall om du ønsker å ha det rimelig ryddig, slik jeg helst ser at det skal være.) Om jeg skal anskaffe noe nytt, ja så må jeg velge ut noe gammelt som skal bort. Og det skal jeg si deg, med det personlige forholdet jeg har til mine sko, så kan jeg faktisk ikke bytte dem ut med noen nye!
(Et sjeldent bilde her i huset! Klær og sko til mor muligens kunne klart seg uten sammen med mer nødvendige barneklær!)
Så jeg trenger med andre ord ikke å sette noe kjøpestopp, den er allerede gjennomført i form av voksenliv med barn som bonus. Her er det ikke rom for romantiske middagsdater, ubegrenset med sko og vesker i alle mulige fasonger og farger?
(Men for all del, om jeg hadde hatt ubegrenset med penger kunne jeg godt brukt litt ekstra på klær til meg selv, spa, hushjelp, jålesaker, andre saker osv. For så å sette en stopp når jeg ble lei av sløsingen. Men det ser altså ikke ut til at det vil hende med det første, selv om jeg hver eneste dag ønsker så hardt jeg klarer og jeg til og med har skrevet ønskeliste til julenissen. Så jeg får bare forsette som før med hjemmespa i form av delvis mishandling. LES mer om det her!)
Minstemann synes verden er en spennende plass, noe som er ganske morsomt når det kommer til ting jeg ser morsomheten i å lære bort. Som hvorfor det ikke er blader på trærne og hvorfor snøen er hvit. Kanskje ikke så veldig morsomt når jeg ikke kan svare, men det gir meg i alle fall en gylden mulighet til å lære noe nytt, og google er helt klart min venn. (Jeg prøver selvfølgelig å holde meg til seriøse nettsider, slik at jeg unngår vranglære som må plukkes bort når han setter sine ben på skolen.)
(Hvorfor må bollene være like store?)
I dag er det de dagligdagse tingene som har krevd en forklaring. Noen av dem går for så vidt greit, som hvorfor det kommer bæsj ut og ikke mat, hvorfor menn ikke kan føde babyer og hvorfor vi spiser med munnen og ikke nesen. Og dette er spørsmål som går greit, og som gjerne kommer med 5-10minutters mellomrom.
Så kommer vi til de litt mer flaue spørsmålene, som jeg tipper noen vil snu seg bort å rødme av, men som fortsatt krever en forklaring til 4åringen. Og som gjerne kan komme når vi er ute blant folk. Hvorfor henger det en tråd ut av tissetassen din mamma?(Les: tampong.) Hvorfor kan ikke mannfolk gulpe ut babyer? Hvordan kom babyen inn i magen? Når tid skal vi dra på nudiststrand igjen? (Vi har ikke prøvd det, men igjen er et ord som ofte henger seg fast i setningene til ungene.) Hvorfor får jeg ikke drikke øl, igjen? Hvorfor har ikke du hår på tissen mamma? Listen er uendelig lang, og jeg må si at etter snart ni år har jeg blitt ganske flink å svare uten å le, for man skal jo ta spørsmål seriøst. At folk rundt oss ramler sammen i latter kan være litt upraktisk, men så lenge de ikke blir sure går det jo stort sett bra.
(Hvorfor må du ta bilde av lillebror?)
Så har vi selvfølgelig de litt mer irriterende spørsmålene som kommer på løpende bånd uten noen form for pause imellom. Og uansett hva du måtte gi til svar, kommer et nytt spørsmål i retur.
«Hvorfor snakker du mamma?» For å gi deg beskjed om hva du skal gjøre!
«Hvorfor det mamma?» For at jeg vil du skal kle på deg!
«Hvorfor det mamma?» Fordi jeg ikke vil du skal fryse!
«Hvorfor det mamma?» Fordi det føles vondt å fryse.
«Hvorfor det mamma?» Fordi kroppen er laget slik!
«Hvorfor det mamma?» HVORFOR spør du så mye?
«Fordi jeg vil, hvorfor svarer du ikke mamma?» Jeg vet ikke!
«Hvorfor det mamma?»
Du skjønner tegningen, her skal det settes et hvorfor med nøyaktig alt, og uansett hva jeg svarer vil jeg ikke slippe unna spørsmålsfellen som egentlig bare er skapt for å teste tålmodigheten min. (Som for øvrig er gangske bra, når jeg tenker etter!)
(Hvorfor har du så lange pupper mamma?)
Et par pinlige spørsmål har det jo blitt opp gjennom årene, og selv om jeg kan le så jeg griner av dem i dag. Så var det nesten så jeg sank i jorden da de plumpet ut av munnen til mine barn.
En gang var vi på badeland, og vi satt i boblebadet for å varme oss. Guttungen satt å surret for seg selv, og jeg og min bedre halvdel slappet av. Ut av det blå dukket det opp en herremann som var (sliter litt å finne et ikke-diskriminerende ord som kan unngå at jeg fornærme noen!) litt stor. Han var tre ganger så stor som min bedre halvdel, som heller ikke er noe smågutt, og han hadde retning rett mot oss. Guttungen gjorde store øyne, før han ropte «Mamma, hvordan skal han store mannen få plass oppi her?! Boblebadet er for lite!» Jeg hadde mest lyst å dø og fordømte bråket boblene laget så guttungen ropte så alle i lokalet hørte oss. Vi avsluttet baderunder ganske raskt, samtidig som jeg mumlet at man ikke måtte si sånt og slepte etter meg en liten tass som overhode ikke kunne forstå hva han hadde gjort galt. «Mannen var jo kjempestor, som Senjatrollet!» (Et enormt troll som er bygget på Senja, som bærer en ekte båt under armen og som rommer et hus i magen…) Jeg håper fortsatt at mannen ikke fikk med seg den lille talen til guttungen, og jeg må virkelig bare beklage! (Og jeg har virkelig prøvd å oppdra dem til å ikke kommentere andres utseende, men de har av og til litt vansker med å oppfatte hva som var negativt og hva som var positivt. For i guttungens verden var det bra å være så stor som mulig, så han synes jo det var et kjempe kompliment!)
En annen gang hadde jeg med meg guttungen i undertøysavdelingen, der jeg skulle handle meg strømpebukser. Gutten var meget ivrig å skulle hjelpe sin mor, så han studerte innpakningene veldig nøye. Plutselig hører jeg «Se her mamma, her er strømpebukser for gravide mannfolk! Hvorfor henger dem lamme dameklærne?» Om ikke butikkene hadde vært full av folk, ville det ikke vært så flaut. Men innen hørevidde sto en eldre herremann med ekte kulemage, som så ut som han hadde svelget en sur sitron! Det ble ingen bh på meg den dagen, og jeg har etter dette lært at snakkesalige små gutter skal få slippe å være med sin mor på undertøyshandling.
En annen gang var det tanten som fikk unngjelde da vi var på vei på feire. Guttungen satt lenge stille i baksete, før han snudde seg mot tanten og utbrøt «hvorfor bruker du bh?» Vi lurte selvfølgelig på hvorfor han spurte om det, og kan kunne fortelle at tanten hadde ikke pupper, så da ble det også unødvendig med bh. (Beklager lillesøster, håper du ikke har traumer!)
En annen gang fikk jeg spørsmål om hvorfor damen bak kassen hadde så lang nese, og om hun var en heks! For hekser hadde lange neser, for det hadde jeg fortalt han. Jeg tror faktisk ikke det finnes noen form for mulighet å redde seg ut av en slik situasjon, og jeg håper ikke damen tok seg nær av han. Hun hadde jo ikke så lang nese som han ville ha det til, og hun kunne jo ikke vite at han hadde kommentert ørene til en eldre mann bare noen minutter før. Han så nemlig ut som den disney elefanten, var det Dumbo han het?
(Hvorfor kan jeg ikke flytte disse steinen til campingvognen?)
Jeg kunne holdt på i evigheter, for det er ikke sjeldent at vi får søte små gullkorn hos guttene som kan få enhver person til å gjemme seg under sengen. De er og blir noen vitebegjærlige småtroll som gjerne vil vite hvordan alt fungerer. Så får jeg bare trøste meg med at de må gjennom det samme om de noen gang skal være så heldige å få egne barn!
Når spørsmålet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg møtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker på om oppmerksomheten var det jeg ønsket.
Men etter å ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har fått i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi støtte til andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker å skrive, og det gir meg mye å omdanne tankene som surrer rundt til ord.
Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke tørr å snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil gråte litt for dem, for det er så vondt å skulle gjemme unna noe så stort og tøft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk når jeg ser at andre finner trøst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville fått seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vært berørt.
Når jeg startet å blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller får en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som står i ryggen min. At jeg valgte å skrive om temaer som ofte er litt på kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i å snakke om skittentøys vasken som holder på å spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berørt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rømme til månen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter å hører på mine barn som krangler så hårtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan få kjennskap til, eller ikke.
At jeg skriver både humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har også evnen til å ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.
Jeg håper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg må bare takke til alle som velger å følge bloggen min på facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått, de gjør meg både rørt og litt flau. Jeg har vist enda litt å lære før jeg kan takle så mange positive ord på en gang!
(Bilde har jeg tyvlånt fra Nordlys sin side, så får jeg bare håpe ingen blir sure!)
Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gått meg til hode, så jeg har enda bena godt plassert på landejorden. (Enn så lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!)
Ikke for å provosere halve befolkningen, men jeg må bare si som sant er. Krokodilletårer finnes, i høyeste grad! Jeg vet jo at det sies at vi ikke skal bruke ord som trassalderen, og da antar jeg at det også gjelder krokodilletårer.
Har du noen gang opplevd den lille sneipen sette i et hyl uten sidestykke i det samme sekundet som ordet nei forlater leppene dine? Og det lille trollet hyler og hyler, helt til du snur ryggen til, da blir det musestille. Så stille at du kan høre en knappenål falle? For så å åpne munnen og slippe ut en lydstrøm som kan måles på samme skala som jordskjelv når du ser på arvingen igjen?
Dette er krokodilletårer, tårer som skal få deg til å krøke tærne i medlidenhet å kjenne hjerte blø, så du skal omgjøre NEI til JA i lynets hastighet, selv om tårene muligens er en smule fremprovosert.
Unger er noen smarte små skapninger, og de vet utmerket godt hva som skal til for å få ja, godklem og kos fra sine foresatte. (Jada, det er sikkert noen som er veldig uenig! Men jeg har gjort min egen forskning, både på egne barn og i form av observasjoner fra historier om da jeg var et lite troll!)
Om du lurer på hvor krokodilletårer kommer fra så er det et utrykk som visstnok skal ha oppstått i middelalderen, i form av at krokodiller gråt som babyer for å lokke mennesker til seg for å spise dem. Altså falske tårer. Dette påstår i alle fall wikipedia, og en del andre nettsider. Nå har dette endret seg litt med tiden, for vi mener vel strengt tatt ikke at små barn prøver å spise oss etter å ha lokket oss med hylingen, og av og til noen magisk fremtryllede tårer.
Men at unger gråter for å få viljen er sikkert, og senest i dag så jeg et forsøk på dette. Vi bruker som vanlig på søndagene å se en film på formiddagen, og annen hver gang får guttene velge hva vi skal se på. Eldstemann synes dette er en helt grei ordning og er meget flink til å holde oversikten over hvem sin tur det er, minstemann igjen synes ikke noe om det. Han vil helst se brannmann Sam hver eneste gang, og det er alltid hans tur. Og når vi sier at nei, i dag er det storebror som skal velge blir han rasende og presser ute noen søte små tårer der han stormer ut av rommet. Etter ganske nøyaktig ti sekunder hører vi en liten pause, han sjekker rett og slett om vi følger etter. Når vi ikke gjør det, flytter han seg nærmere og nærmere stuen, samtidig som lydnivået øker. Her skal hver minste lille bit av mammas samvittighet stå til prøve, og jeg mistenker at minstemann tenker: “Om jeg gråter ekstra høyt, synes de ekstra synd i meg, så jeg får ekstra masse tid til brannmann Sam! Jeg klarer sikkert å øke lydnivået litt til!”
Dessverre for minstemann synes jeg ikke så synd i han at jeg gir etter, og han må bare innse at han kommer lenger med ord enn krokodilletårene. Denne mammaen har vært ute en vinterdag før!
Andre situasjoner disse tårene kommer er ved godtehyllen i butikken, ved inngangen til lekebutikker, når jeg nekter godteri på mandager og når det er noen andre sin tur, og da spesielt storebrødres!
(En situasjon der krokodilletårer kan oppstå!)
Ps. Også voksne kan prøve seg på krokodilletårer, så om du ser en godt voksen dame gråte sine modige tårer i skobutikken, er det mest sannsynlig fordi hun prøver å få mannen til å kjøpe sko, som han nekter!
Når jeg leser disse nydelige kakebloggene som viser noen nydelige kreasjoner uten sidestykker får jeg også lyst til å være en perfekt husmorkakebakermammablogger! Så i dag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk, for dette ser jo virkelig enkelt ut. Bare se på alle de lyse vakre bildene som viser ryddige kjøkkenbenker og ingredienser oppmålt i fancy målebeger og boller.
Så i samme slengen som vi tok helgehandelen plukket jeg med meg diverse bakevarer som åpenbart egentlig skal være en selvfølge i ekte husmødres kjøkkenskap. Jeg vred hjernen det lille jeg klarte for å huske alle ingrediensene til den nydelige suksesskaken jeg så bilde av i går, og handlet på innpuls. På magisk vis klarte jeg å få med meg hjem alt jeg trengte, i rett mengde. Så jeg konkluderte med at enten må jeg være et kokketalent uten sidestykke eller så har jeg bedre hukommelse når det kommer til tall enn hva jeg skulle tro. Ti kroner på sistenevnte.
Jeg ventet til etter leggetid før jeg kastet meg ut i utfordringen med et strålende humør, siden kjøkkenbenkene var lovlig ryddige. (Grunnen var et aldri så lite besøk av lokalavisen tidligere på dagen, der jeg forsøkte å gi et inntrykk av at jeg ikke er like mye rotehode som det kan høres ut.) Jeg fant fram alt jeg trengte og klappet meg selv stolt på skulderen. Her skulle det virkelig husmorpoeng på plass. Jeg drømte om å sitte i sofaen med opptrekte ben og et smakfullt og delikat kakestykke søndag formiddag, mens ungene satt dypt konsentrert over tegne blokken.
(Kaken etter steking, tror jeg muligens hadde for mye eggehvite i forhold til mandler! Men den smakte himelsk! Cola-boksen er en selvfølge når jeg skal utføre vanskelige oppgaver, og oljen brukte jeg til pynt?!)
Jeg burde vel egentlig innsett at i det samme sekund det som dagdrømmen slo inn var alt håp ute, og spesielt da jeg i min egen lille verden holdt på å bruke litt i overkant mye melis, istedenfor å følge oppskriften. Jeg reddet meg i siste sekund.
Etter noen minutter så det ut som at en bombe hadde eksplodert på kjøkkenet, med eggehviteprydete vegger og melisglasert kjøkkenbenk. Men humøret var på topp, og kaken havnet i ovnene.
(Oisan, ikke helt som jeg tenkte nei! Men den smakte også godt!)
Så kom kremen som skulle være inni, og jeg innså at jeg muligens kunne trengt litt veiledning eller større kunnskaper om mer enn bare tall. Den så ut som en klump med flytende smør. Jeg stappet det inn i kjøleskapet å håpet på det beste. Samtidig som jeg prøvde å dele den teite kaken å flytte den. DET var langt fra enkelt, og den porøse skiten gjorde sitt beste for å irritere meg grønn. Etter en del krangling la den seg der jeg ville ha den, og jeg tenkte som så at den skulle jo ligge helt i ro så om den ikke var hel gikk det bra.
(Det så mer ut som kålrotstappe enn kakefyll, men den smakte forsatt nydelig!)
På dette stadiet forbannet jeg enhver idiot som kan påstå at å bake er lett, og vurderte å drefse faenskapen i søpla og aldri røre bake sakene igjen. Men nå hadde jeg også virkelig lyst på kake, og til tross for maltraktert utseende smakte kaken godt. (Jeg sjekket nøye underveis, for å se at alle delene var som de skulle. Selv om jeg ikke kan bake kaken, vet jeg hvordan den skal smake!)
(Kanskje ikke så veldig delikat nei, og om du ser ekstra nøye legger du merke til resultatet av kranglingen når den skulle på plass! Skal ikke komme med noen kommentar om hvordan den ser ut, men den smaker fortsatt strålende!)
Jeg tok en pause, furtende i sofaen over manglende evner som baker, og vurderte neste trekk. Jeg kom frem til at jeg måtte sjekke kremen jeg stappet i kjøleskapet, og til min store forundring ble den som den skulle når jeg rørte i den. Humørmåleren gikk i taket, og jeg la kremen på kaken og prøvde igjen å flytte en aldeles latterlig bunn som overhode ikke ville samarbeide. Til slutt landet den på rett plass, til tross for at jeg flyttet den med øynene lukket i samme tempo som lynet har. Jeg pustet lettet ut og tok en velfortjent smakebit. Kaken smakte aldeles nydelig.
(Valgte et nydelig orange plastfat kjøpt på slag en eller annen gang som skulle fremheve kaken, det har blitt merket av div kjøkkenkniver og ser godt brukt ut. Viktig å holde seg til bakfasaden-stilen jeg fører, også når det kommer til smakstest av kake!)
Siden jeg var ganske lei av hele bake greien, fant jeg ut at jeg like greit kunne vente med sjokoladetoppingen til i morgen. Det har jeg laget 3746 ganger før, minst, så den kan rett og slett ikke bli mislykket.
Men uansett hvordan det gikk krever jeg en hel haug med husmorpoeng, spesielt for oppryddingen av kjøkkenet etter bake gilde. Heretter overlater jeg bakingen til dem som kan det, og skal heller oppsøke et konditori når jeg først finner ut at jeg må ha kake. Og ikke minst fortjener jeg poeng siden jeg bruker lørdagskvelden til husmorting!
Så noen kakeblogger blir jeg helt klart ikke, den biten overlater jeg til de magiske menneskene som allerede er der ute. (De må være magiske så ryddig som de har det når de baker, og så flotte kaker de skaper. For de søler sikkert aldri og de kan garanter ikke gjøre feil!) Og om du fikk lyst til å prøve litt kake terrorisme, sjekk ut denne siden detsøteliv. Her kan du sikle over de lekreste fristelser, og om du har litt mer husmorevner enn meg, finne oppskrifter til å lage dem også!
Ps. Jada, vet at man ikke skal spise kake på søndag. Men feirer at jeg ehhh, har vasket klær i helgen og da må det være lov med kake!
Om du synes en EMG-undersøkelse høres harmløst ut og skal på det innen rimelighetens tid, ikke på under noen omstendigheter les videre på dette innlegget!
Det er litt mye sykdomsprat på meg for tiden, men det er vel ikke så rart med tanke på produksjonsfeilene som på mystisk vis har kommet frem i dagens lyd de siste årene. Men det er nå en gang denne sykehusturen som har vært innholdet i dagen min i dag, så da blir det også det jeg skriver om.
Dagen startet lenge før småfuglene, men denne gangen var det fordi jeg hadde time på sykehuset klokken åtte. Et tidspunkt som kan høres greit ut, såfremt du ikke må kjøre i kø i 30-45 minutter for å komme frem. Hurra for veitilbudet i Tromsø, og de fantastiske bussene som jeg overhode ikke stoler på så bil blir det beste alternativet. Det hjelper jo ikke på at vi har bare en bil, to unger som skal leveres ulike plasser og alt dette før vi egentlig er våkene.
Men jeg rakk sykehuset med god margin, og satt meg til å vente på at klokken skulle bli åtte. Jeg var meget rolig, uten de helt store bekymringene for hva de neste timene skulle inneholde, og sovnet. Og hvordan i alle dager jeg klarer å sove i en korridor der det springer forbi meg hundrevis av folk er meg et mysterium, men jeg var åpenbart veldig trøtt. Heldigvis prøvde ingen å rane meg eller vekke meg før de åpnet luken så jeg kunne melde min ankomst. (Som jeg etterpå leste var helt unødvendig, jeg kunne bare vandret inn på avdelingen og satt meg på en av de vonde trestolene med det samme. Istedenfor den godt polstra sofaen jeg fant.)
Jeg ble ropt opp ganske nøyaktig klokken åtte, tror jeg i alle fall. Og kom inn til en hyggelig dame som fikk æren av å starte undersøkelsen, og den mest hyggelige delen av den. Små støt med strøm gjennom føttene i form av duppedingser som festes her og der. Dette var ganske så greit, og det det føltes som små myggstikk som får tærne til å krølle seg. Hun fikk litt trøbbel med det tekniske, og det ble noen runder ekstra myggstikk. Ikke så galt at jeg synes det var ubehagelig, så jeg tenkte at dette ville bli en helt ok dag. Men hjelpe meg så feil jeg kan ta…
Siden de fleste sikkert ikke vet hva jeg babler om er litt fakta på sin plass, jeg kan dessverre ikke bekrefte om jeg snakker sant eller ikke, men håper at en eller annen fagperson kan legge til en kommentar å rette på meg om jeg forteller eventyr. Nevrografi og EMG (elektromyografi eller noe sånt) er undersøkelser som skal sjekke funksjon i armer og bein. Og nevrografi sjekker vel nervene og EMG musklene om jeg ikke drømte det damen jeg fikk forklart. Dette utføres med at strøm sendes gjennom armene og beina, og de lærde kan lese noen kråketær på en datamaskin å få et fornuftig resultat.
Første delen av EMGundersøkelsen var helt grei, men den andre delen kan ifølge kjentfolk få voksne mannfolk til å grine. Her skal det nemlig føres en nål inn i muskelen for å sjekke den elektriske aktiviteten, som sender strøm. Det første stikket gikk helt greit, og kan sammenlignes med en passe stor flis i hånden. Lyden av muskelen var også ganske bråkete, så om du hater skurr på radioen vil jeg anbefale ørepropper. På dette tidspunktet var jeg fortsatt ganske positiv, og tenkte at dette skal jeg vel klare ganske bra. Men det var helt til nålen traff en eller annen plass på leggen. Det ramlet ut et høylytt «faen…» og hadde jeg ikke vært sånn passe godt oppdratt av mine foreldre ville det kommet en glose som den mest hardbarka sjømann ville vært stolt av. Det gjorde pissvondt, så vondt at jeg hadde mest lyst å løpe ut av rommet, uten en tanke for at jeg ikke hadde buksen på, som igjen beviste at jeg bruker store, gode bestemortruser som ser mer grå ut en hvit.
Jeg fikk valget om å avslutte, men å risikere å måtte gjøre dette en gang til er ikke et alternativ så jeg bet sammen tennene og holdt ut resten av stikkene. Som kjentes som strikkepinner som ble stukket gjennom foten.
Videre var det på tide å bytte rom, og jeg kjente antydninger til at behandlingene av føttene muligens kunne gi meg litt trøbbel resten av dagen.
Nå skulle det termotest og hudbiopsi på plass, og sistenevnte var den jeg bet meg mest merke i. For biopsi bruker som regel å handle om å skjære i noe, og i dette tilfellet var det vel ganske åpenbart at jeg var den uheldige.
Termotesten forteller om du har normal oppfattelse av temperatur, og kan gi en indikasjon om det er noe feil i nervetrådene. Den utføres med at du skal trykke på en knapp når du kjenner forskjell i form av varme eller kulde på en dingseboms som holdes mot huden. Kulde og smerte er på en måte to ulike typer bilder, som begge kan kjøre på motorveien som nervetrådene er. Dingsebomsen så ut som en dings med en metallplate på, festet til en ledning som igjen var festet til et apparat. Også her ble det registret noe greier på en datamaskin som de lærde må tyde. Jeg synes i grunnen undersøkelsen gikk greit, men nå synes jeg jo det er ganske ubehagelig å få noe varmt rett mot huden så jeg hadde klart meg fint uten den prøven.
(Jeg haddee en mistanke om hva som ventet…)
Etterpå var det biopsien sin tur, og den er til for å sjekke hvor mange tynne nerveceller jeg har i hudens ytre lag. Så det betyr at de må pille av noen biter av meg. Det utføres så sterilt som mulig, med at det bruker en minikakestikker som lager små hull i huden, en pinsett som må være særdeles upraktisk å jobbe med som holder huden og en skalpell som skjærer den løs. Så puttes det i noen plastbokser av det lille slaget og leveres en eller annen plass for å undersøkes. Du får selvfølgelig lokalbedøvelse først, noe som sikkert er like greit etter det du har vært gjennom. Sårene ble tapet sammen av strips og plastret over. Og jeg fikk beskjed om å holde dem tørre i en uke.
Etterpå kan du være i aktiviteten som mulig, og legg merke til ordet KAN! For etterpå hadde jeg faktisk ikke bare litt ondt, men jævlig ondt i føttene. Og jeg måtte få samboeren til å kjøre en omvei før jeg kunne sette mine ben på jobben. Når jeg kom dit gjorde jeg mitt beste med å konsentrere meg, men jeg kjente at jeg ble mer og mer urven i takt med at smertene ble verre. Til slutt måtte jeg kapitulere og dra hjem, etter å ha prøvd å ignorere den voldsomme dunkingen i bena. Og jeg ringte min far som måtte stå for redningsaksjonen, og fikk spørsmål hos min mor hvorfor jeg må være så veldig sta når det kommer til å presse meg til det ytterste. (Mamma, det er fordi jeg slektes på deg!)
Vel hjemme ramlet jeg inn på badet, og på dette tidspunktet svirret det i hode av smerter, og for første gang etter sist barnefødsel kastet jeg opp av smerter. DET hadde jeg aldri trodd etter en harmløs liten undersøkelse. Til slutt fikk jeg krøket meg til sofaen der jeg sovnet ganske fort.
Resten av kvelden har jeg fungert heller dårlig, og det til tross for noen rosa piller jeg har puttet i meg!
Så får vi bare håpe at de kjipe undersøkelsene fører med seg noen svar som kan hjelpe meg og forhåpentligvis også minstemann. For når jeg også har smerter i bena, er det veldig sannsynlig at vi har det samme.
Ellers kan jeg komme med noen små tips:
1. Barber leggene før du drar på en slik undersøkelse, i alle fall om du er redd for at noen skal se urskogen du dyrker på leggen om vinteren. Er du mann kan du vel slippe unna, eller om du ikke har problemer med at andre ser litt hår på kroppe din. Men vær obs på plaster, det kan være litt ubehagelig å dra av om det tar med seg noen småhår som klorer seg fast.
2. Ikke bruk feit krem før du drar dit. (Sto i brevet jeg fikk med dato og oppmøtested!)
3. Ikke planlegg fyll og fanteri i timene etterpå. Jobb kan gå bra om du sitter helt i ro og gjør noe som ikke krever den helt store hjernekapasiteten.
Nå kan det selvfølgelig være mindre smertefullt for mange, men det vet du jo ikke før du har prøvd!
Når jeg traff den berømte veggen var det så hardt at muren slo sprekker og bærekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttårn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon.
Den første uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvileløs søvn langt inne i et urolig mørke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra å leve til å eksistere.
Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. Øynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp!
Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov når jeg trengte og jeg løftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun på meg selv, for første gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjærest. Nå var det min tur å la noen andre ta vare på meg.
Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gått ut på dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor håpløs jeg følte meg. For barna som måtte se sin mor gråte, for kjæresten som måtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg følte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg.
Den femte uken klarte jeg å se noen små lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte følelsene, og jeg innså at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjærest og som kollega. Og jeg så at det var på tide å ta et oppgjør med alt i livet.
Jeg lærte litt etter litt at jeg ikke var mislykket når jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit å støvsuge bare når jeg så det var behov for det. Jeg lærte at det var lov å hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brødskiver eller frokostblanding, jeg lærte at det er helt normalt å føle seg lei når du er mamma, jeg lærte at jobben ikke er alt i livet og jeg lærte at venner skal du beholde om de har tid å vente på deg. Jeg lærte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker på min måte uansett hva andre måtte tenke om dem saken. Jeg lærte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede på hver eneste foreldremøte og jeg lærte at kjæresten skal ta like stor del av familielivet som meg. Jeg lærte at jeg ikke må gi av meg selv hele tiden, og jeg lærte å finne gleden i håndarbeid igjen.
Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mørke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette å tårer å komme seg på bena igjen. For veggen måtte bygges opp, bærekonstruksjon måtte forsterkes og sår måtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp.
Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom på lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sår. Du kan bli helt frisk, du kan få ettervirkninger og du kan bøte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mørket. En sykdom som ikke sees utenpå, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som får deg til å tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til å tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har på mange måter sine egne tanker, negative tanker som gjør alt for å dra deg ned i støvet og lenke deg fast der.
Men jeg ble frisk, helt frisk etter å ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den småvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt.
Jeg lærte at jeg ikke må være perfekt for å fylle rollene mine, jeg lærte at det er lov å si nei og jeg lærte å velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjør at jeg i dag vet når jeg skal bremse for å ikke treffe veggen på nytt. Jeg lærte meg å stole på meg selv.
Jeg håper at mine ord kan være med å motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt å bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i å tenke at det er flaut at jeg har vært så dårlig som jeg var, at det er et tegn på svakhet. Men egentlig så er det et tegn på sunnhet, et tegn på at du er et ekte menneske med tanker, følelser og sanser. Og jeg håper at en dag vil depresjon være like naturlig å snakke om som en skadet fot.
Nå føler jeg meg jukset igjen. Skal liksom ikke trassalderen være når ungene er tre år? Ikke fire? Og du hørte helt rett, jeg sier trassalderen, ikke «en eller annen håpløs alder!».
Minstemann er fire år, og har helt klart noen egne tanker om hvordan hverdagen skal være. Se bare på noen av situasjonene vi har vært gjennom de siste ukene, som har krevd en stor porsjon tålmodighet hos oss.
En dag oppfattet han at de norske herrene sviktet på ski, noe som ifølge han var grusomt. Han satt i et skrik som kunne overgå selv den skumleste dinosaurus og ville overhode ikke la seg trøste med at det var trippelt gull på jentene. «Jeg liker ikke jenter!» Han holdt på slik i en time før han oppdaget at han heller kunne leke med småbilene, i sofaen, der han ikke får lov å leke med dem?
En annen episode var på vei hjem fra barnehagen, vi måtte stoppe på butikken og far i huset trakk det lengste strået og gikk for å handle. Igjen i bilen satt jeg og minstemann, og det gikk nøyaktig tre sekunder før han spurte: «Er pappa ferdig snart?» Når jeg var uheldig å svare at nei han er ikke kommet seg inn på butikken enda satt han i et hyl som nesten knuste vinduene på bilen, han ville hjem NÅ. Og han kunne aldeles ikke vente på noe pappa, for det var kjedelig. «Kjør hjem uten pappa, han kan gå!» Vi holdt ut i nøyaktig 18minutter før pappaen kom seg i bilen, og han fant ut at han heller kunne være sint for at vi ikke skulle ha is til middag.
Så kom det en påkledningssituasjon, og du kan tro han ble sint når han måtte ha klær på seg. Hvorfor det liksom? Vi kunne jo bare fyre i ovnen å være hjemme, han trengte ikke dra i noe barnehage og jobben var bare teit. Faktisk kjempeteit, for å sitere han nøyaktig. Så sirenen ble skrudd på og vi brukte en halv time å lure på et par sokker. Jeg tørr faktisk ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på alle klærne samtidig. For naken ut i 10minus var ikke et alternativ.
“Neeeeei, æ vil det skal være sommer!”
Og så kan du være sikker på at det alltid er feil forelder gjør noe, så når lørdags snaksen skulle utdeles av meg, slo han munnen opp å hylte ut at jeg gjorde det helt feil. Jeg måtte jo forstå at jeg ikke kunne gi han godteri, det måtte faren gjøre. Problemet var at faren ikke var hjemme, og når jeg sa at da trengte han ikke snaks var han heller ikke enig. Det var også feil, og slik holdt han på til han heller bestemte seg for å «låne» godteri hos storebroren, som ikke ville dele.
Videre finner vi stadig frem feil sko om morgenen, ja og jakke. For det er jo helt klart at en fireåring ikke kan gå i den samme jakken to dager på rad, faktisk ikke to ganger på samme dag heller. Og skoene må jo passe til bilen?! Ikke spør meg hvor bilen kommer inn i det her, og hvordan det kan ha seg at den tydeligvis endrer farge stadig vekk.
Matpausene gir også rom til uenighet, og her om dagen hadde vi smurt smør på feil side av brødskiven faktisk. Og ikke snakk om at han ville høre på at den var helt lik på begge sider. Han kunne ikke spise en ødelagt brødskive, det måtte vi da forstå.
Alt i alt synes jeg vi fortsatt har litt i overkant mange krasj enda i forhold til at han er fylt fire. Her hadde jeg forventet at når han sto opp på bursdagen skulle det være slutt på krokodilletårer og diskusjoner om småting som egentlig ikke er ting i det hele tatt. Men nei, vi holder fortsatt på som før.
Så får jeg bare krysse fingrene for den femte bursdagen!
