Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

De siste dagene har minstemann hatt mer smerter en på lenge, og han har vært utslitt når han kommer hjem fra barnehagen. Det er blitt kaldere igjen, og været bytter fra time til time, så vi tror at det kan spille inn. Når du har vondt og sover lite blir du fort nærtagen, sint, frustrert og trist. Og da er det ekstra vanskelig å kjenne at kroppen ikke virker som den skal. På dagen har han det fint, men jo mer han er i bevegelse jo kjipere blir ettermiddagen. 

Det svir å måtte si nei til at en femåring vil sykle etter middag fordi du vet så alt for godt hva som hender etterpå, når smertene overtar og det lille barnet ligger å vrir seg fanget ditt. Hjerte gråter når du ligger våken time etter time for å masere små føtter som verker og trøste en liten gutt som bare vil sove, men ikke får til. Han snubler lettere enn før, og både briller og knær har fått seg merker. Knærne og leggene er fulle av blåflekker og brillene har fått mange nye riper. 

De siste gangene han har vært i terapi-svømming har han ikke orket så mye som vanlig, og han har “gitt opp” halvveis, selv om han elsker å være i det varme vannet og leke sammen med andre barn og fysioterapeutene som er med. Fredag denne uken er siste gang før sommeren, og vi håper at vi kan forsette med tilbudet til høsten. For varmen gjør han godt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helgene trenger han til å hente seg inn, og det er vondt å se at den lille solstrålen vår har mindre energi enn vanligvis bruker å ha. Han orker mindre, og vil ikke dra noen plasser, ikke på butikken, ikke på besøk og ikke på tur. Vanligvis er han den første som når ytterdøren når vi skal noen plass, men nå vil han helst bare være hjemme, i ro.

Ordene er også blitt vanskeligere å skjønne, og han blir så frustrert når vi ikke forstår. Og selv om vi virkelig prøver er det ikke alt vi oppfatter, og treningen med rett lyder er nesten umulig å gjennomføre. Han trenger å øve på bokstav-lydene, men vi kan ikke presse han mer enn vi gjør. 

Det er tøft å være mamma å se at barne sitt ikke har det så bra og det merkes at vi sover alt for lite. Dagene blir lange når du alltid går rundt og tenker på en lang natt med søvn. Den ene natten i uken vi får sove er langt fra nok, men den hjelper så vi klarer å holde hode over vannet. Så når neste avlastnings helg kommer skal vi prioritere søvn, før alt det andre vi gjerne skulle ha gjort. Det sosiale voksenlivet kommer i bakerste rekke, etter barna, jobb og hverdagsrutiner som krever det vi har av energi. Men noen dager gnager en vondt følelse som sier at det er urettferdig at vi voksene får sove, når ikke han får det. Og da vil jeg bare gråte, av frustrasjon og smerte. Hvorfor kan ikke barnet mitt få ha det bra? Vil han ha det slik resten av livet? 

Vi går en lang sommer i møte siden vi ikke skal dra bort noen plass, for sommerferiene de siste årene har vært preget av sol og varme, noe som har gjort at vi fikk et pusterom i hverdagen der minstemann fikk sove. Og jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tar han med til en plass der det er varmt, men denne gangen går det ikke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Minstemann er en skravlebøtte, og han har gjerne en aldri så liten utspørring av oss andre når vi spiser middag. Det er nesten så han ikke har tid til å spise, for det er jo bare så mye som skal fortelles, spørres og tenkes på. 

“Bror, ka du skal bli når du blir stor?” Minstemann ser spørrende på eldstemann, dagens tanker går tydeligvis fremover i tid.

“Vet ikke…” Eldstemann er av typen som ikke utdyper svarene, og spesielt ikke når han er opptatt med å spise ovnsbakt laks med stekte potetbåter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Eller, jo… Æ skal bli en sånn som fester mye!” Eldstemann ser meget fornøyd ut med eget svar. 

“Hæ, skal du drikke øl da?” Minstemann har tydeligvis en oppfatning om hva voksene gjør på fest, selv om han aldri har vært på en. 

“Neida, æ skal drikke masse sprit, danse til kul musikk og se på pene damer!” Rampen gliser med tanken, mens lillebroren blir stor i øynene. 

Jeg satte nesten maten i halsen, for jeg hadde absolutt ikke forventet det svaret, er dette noe å planlegge så tidlig?! Og hvor i alle dager har han fått den ideen? Greit nok at han fortalte som treåring at han bare drakk øl til bestemora, men det var nå langt fra sannheten. Niåringen min er åpenbart kommet over stadige der han skal bli brannmann, kokk, forsker eller konge, men jeg velger å tolke samtalen dit at han skal bli student, men at faget fortsatt er litt uklart. Han har heldigvis mange år på seg før han må bestemme seg for retningen han vil gå, og før den tid er forhåpentligvis ikke festing det han mest vil gjøre. Så jeg puster lettet ut, og går heller over til å bekymre meg for noe annet. 

Facebooksiden min finner du her.

#bakfasaden #fest #sprit #ungdomsfylla #bekymringer #fremtidsplaner #utdannelse 

Egentlig er mandag kveld satt av til sofakos og tv-titting, men siden jeg med stor sannsynlighet ikke vil få sove noe de neste to ukene på grunn av Game of Thrones kan jeg like greit komme med noen ord i dag også. (Jeg takker min skaper for at det er sol hele døgnet nå, for jeg kommer til å se skumle udyr i alle mørke kriker og kroker.) 

Det har seg slik at jeg leste en overskrift i VG som handlet om at speiderne oppfordrer foreldre til å la barna sine klatre i trær. En ganske grei oppfordring om barna dine gjør nøyaktig som du sier. Men det er faktisk bedre å nekte dem det, for da kan du ta deg faen på at de sitter i en buske topp langt over hustaket. Men nå var det ikke det som var problemet, det var heller det at foreldre er for hysteriske og nekter sine barn å utfolde seg. Det er jeg enig i, for jeg har sett mange eksempler på barn som vokser opp med fastbroderte puter sydd i korssting over det hele, og en finger fastlimt på en datamus med firkantete øyne. 

Jeg er for aktiv barnelek, og trenger mer en 10 fingre for å telle alle buksene som det er blitt hull i de siste 6 månedene, men til tross for vilter adferd og knall og fall er ikke barna mer skadet en noen saftige blåflekker på knær og legger. Og når det kommer til å klatre i trær har jeg en regel, og det er at om de kommer seg opp, ja da må dem komme seg ned også. Du vil ikke se meg balansere på en stige for å hente ned et pøbelfrø som ikke ser løsninger. Nå er det foresten mer sannsynlig at mine barn vil nekte å komme ned, så om du skulle se meg med en stige er det fordi jeg skal ha dem til å gjøre lekser eller rydde legoklosser som er strødd på hver eneste millimeter med overflate i leiligheten. Men å nekte dem å klatre i trær fordi jeg er hysterisk når jeg ser de øverste greinene bøye seg under vekten av ungen min som vifter stolt ned å sier at han nådde opp, vil ikke falle meg inn. De skal få lov å klatre og de skal få lov å slå seg, og med litt sunn fornuft i lommen tror jeg det vil gå helt fint, selv om høydeskrekken min slår inn når de passerer to meter. Men nå er det ikke jeg som skal opp i busken heller. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg tenker meg om har jeg foresten to regler, og den andre er at det aldri under noen omstendigheter er lov å klatre opp på skoletaket, selv om det er mulig! 

Og til dere som nå anser meg som å være uansvarlig, ta deg en bolle og klipp bort noen puter. Barn dør ikke av å klatre i trær, og det er vel med stor sannsynlighet mer fare for at de skader seg innomhus en ute i skogen. Ikke undervurder vurderingsevnen deres, for om du lar dem holde på vil du få den en ahaopplevelse. Det har seg nemlig slik at de som regel ikke klatrer lenger en de mestrer og det jeg kan se av de barna jeg har observert i tretoppene er at de blir mer forsiktige jo høyere dem kommer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jeg lærte å klatre på den harde måten, og deiste ned i bakken, og kom tilsynelatende fra det uten skader. Men av det lærte jeg å sjekke om grenen var råtten før jeg la hele vekten min på den. Og dette vil antageligvis mine barn også lære med tiden. Ja det kan skje ulykker, men det kan det også når de sykler, når de spiser, når de hopper på trampoline, når de bader og når de sitter i bil, når de er lamme andre barn og egentlig over alt i alle situasjoner.  

Når minstemann spurte om jeg kunne lære han å strikke i var jeg snar å finne frem garn og pinner. Først la jeg opp masker på noen ganske tykke pinner, men de var så glatte at vi bestemte oss etter noen runder for å finne frem noen nye. Og da ble det fart i sakene, og etter noen runder med “Under, over, gjennom og dra” forsto han han hvordan det skulle gjøres og klarte det helt selv. Jeg hjalp bare litt med å holde når han skulle snu, siden de første maskene var litt vanskelige å få til. Og det var en veldig stolt gutt og en om mulig enda stoltere mor som la seg på fredagskvelden. På lørdag bestemte vi oss for handletur, og da spurte jeg forsiktig om vi kunne dra innom garnbutikken. Vanligvis sier han bestemt “Nei, aldri i livet”, men nå som han hadde lært seg å strikke var det en selvfølge at han skulle dit. Han informerte om at han skulle kjøpe noen knapper og kanskje et garnnøste. Mor selv var strålende fornøyd med at hun fikk selskap, uten å bestikke noen eller skynde seg mens guttene venter utenfor. Det er ikke alle mødre som kan skryte av at femåringen vil være med på garn-shopping.

Han er snar når han lærer noe nytt, og jeg ble veldig imponert. Ganske sikker på at jeg brukte mye lengre tid på å lære når jeg var på hans alder. 

Vi hadde planer om at i dag skulle vi strikke masse, men etter en slitsom natt hvor minstemann hadde høy feber har han for det meste bare ligget på sofaen å sett på tv. Men noen runder hadde vi i dag også. Han lurte veldig på om han kunne bli flinkere enn moren, og jeg sa at om han øver litt hver dag så vil han helt sikkert det. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Litt vanskelig, men øvelse gjør mester. 

Jeg måtte også finne frem en egen strikkekurv til han med plass til knappeboksen og det nyinnkjøpte garnnøstet. 

Knappene kan fint brukes til å leke med, frem til de skal pynte et egenstrikket skjerf. 

Det varmer mammahjerte å se at guttungen vil lære seg den gamle strikkekunsten, og siden han har bøttevis med tålmodighet og konsentrasjon tror jeg at han vil forsette. Det blir spennende å se om interessen varer, eller om det bare er en periode. 

Det er veldig viktig å få med at hengeren tilhører en John Deer Traktor, for den er den tøffeste. Og siden vi ikke har en slik traktor, må vi på ny shoppingrunde snart for å se om noen av butikkene har det. 

Jeg har dilla på knapper og har etter hvert fått en ganske bra samling og når minstemann strikker må jo han også få seg en samling. Så han fikk velge noen hos meg som kunne holde de to han kjøpte på Bundingen med selskap i legoesken. 

En til mamman og en til minstemann. 

På mine pinner har jeg en ny ullbukse til minstemann, for selv om det er sommer kan vi ikke forvente bare varme dager her i nord. Ullklær slites fortere enn andre, og siden han får mer smerter om han fryser er det bare å strikke i vei. Jeg lager mønsteret selv, og skal denne gangen huske hvor jeg skriver det ned. Siden han trenger noen tynne ullsokker må jeg vel bite i det sure eplet å strikke noen par, selv om jeg ikke liker det.  Kan jeg unngå å strikke sokker så gjør jeg det, og spesielt når jeg skal strikke med tynt garn. Mye mer morsomt å strikke større prosjekter.

Facebooksiden min finner du her.  

I dag har jeg vært en dårlig forelder pedagogisk sett, og jeg kan krysse av ganske mange punkter på listen over “Fy, det må du ikke gjøre”. 

Det hele startet en gang før klokken fem i dag tidlig, og om vi hadde fått en ok morgen ville jeg helt sikkert klar å holde meg på matten. Men når det er en overtrøtt femåring du har med å gjøre innser du ganske fort at kampen er tapt før du starter den. Det hele tegnet til å bli en særdeles slitsom dag hvor tålmodigheten skulle testet. Det hadde jeg ikke lyst til og vi gikk for det som omtales som dårlig oppdragelse. 

Frokosten ble ikke som forventet, og minstemann nektet å spise. Slår du sammen overtrøtt og sulten får du en katastrofe. Etter både lirking og luring fikk vi i han noen tygger av en sjokoladekjeks. Så første punkt på listen “Fy, det må du ikke gjøre” ble krysset av. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så skulle vi dra på handling, det ville overhode ikke den minste i familien og han satt seg ned med armene i kryss, skulte på oss og sa “NEI, aldri!”. Etter litt fram og tilbake sa han ja til å dra, om han fikk sushi. Jeg svarte ja med det samme, og punkt nummer 2 var krysset av. 

På butikken ville mor innom en klesbutikk, hun har lagt seg godt ut over hoftene og trenger en ny bukse. Det falt ikke i god jord hos dem minste, og istedenfor å diskutere ga vi etter og gikk til lekebutikken. Punkt tre var et faktum, men alle var mer eller mindre i godt humør. 

Til slutt skulle vi handle mat, noe som var helt uaktuelt. Vi prøvde oss først med at mat på vi ha, men det bryr ikke en sint femåring seg om. Han ville ikke på butikken, og vi var dumme. Løsningen ble bestikkelse, og han fikk seg et nytt blad. (Selv om han også fikk et i går, og egentlig ikke skulle ha noe i dag…) Med andre ord var punkt 4 på plass. 

Så skulle vi velge middag, og vi voksene vil helst han noe sunt og godt. Men den miste ville ha pannekaker, og istedenfor at han skulle hive seg ned på gulvet å hyle så høyt han klarte ga vi etter, og det ble pannekaker med sukker til middag. Punkt 5 er jo ikke så ille, egentlig. 

Punkt 6 ble til etter at vi bestemte oss for å ikke dra på bilrace siden været er ekstremt ustabilt og den minste ikke fult så lysten på å samarbeide med foreldrene. Det resulterte i snørr og tårer, og når ikke trøst hjalp bestakk jeg han med at vi kan dra på kino i morgen. 

Det siste punktet på listen ble krysset av når spilletiden var over. Minstemann får en time med nettbrettet på lørdager, og siden han var så fornøyd bestemte jeg meg for å glemme å se på klokken. Han fikk godt over to timer med nesen klistrer i skjermen. 

Sukk, det er virkelig ikke lett å være en pedagogisk riktig mor, men heldigvis har vi sjeldent to slike dårlige dager på rad, så i morgen er jeg tilbake der vi bør være. Med vanlige regler, ingen bestikkelser og immunitet mot krokodilletårer som krever blader, sushi eller godteri. Og det kommer nok til å gå helt fint, selv om den minste har fått viljen til det meste i dag. Og for å forsvare egen oppførsel kan jeg informere om at nå er både mor, far og barn i godt humør, noe vi ikke ville vært om vi hadde diskutert og satt tålmodigheten på prøve hele dagen. 

Facebooksiden min finner du her! 

Er det ikke rart at i vårt rike land som skryter av god velferd er det noen barn som får dekket utgifter til briller, og andre som ikke gjør det, selv om begge deler har like stort behov for korrigering av synet. To barn med like stort behov for å ha et godt syn til læring, lek og alle mysteriene de oppdager hver eneste dag. To barn som begge trenger og må bruke briller, uansett hvor god råd foreldrene har, eller ikke. 

Vi er “heldige”, om du kan beskrive et svekket syn på den måten, for vi får dekket liten del av innfatningen og glass som fort kan komme opp i 4000-5000kroner.  Nav betaler, og vi betaler med innbetalte skatter og avgifter, og vi er evig takknemlige, for uten det ville vi hatt en ekstrautgift på 4000-5000 hver eneste gang brilleglassene er så slitte at du ser mer ut av bunnen på en colaflaske enn dem. For det sier seg selv at en fem år gammel gutt ikke sitter mer i ro en han må, og heller ikke en jente for den saks skyld. Barn skal leke uten begrensinger når de kan det, uten at voksene springer over dem og passer på at dyrebare briller holder stand enda en stund, for konsekvensen om de ryker er dyr. Og når de først blir ødelagt, hva gjør du da? For da står du uten noe alternativ, og må vente til nye briller er klare, så fremst du ikke har brukt enda mer penger på reserve briller. 

Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er noen ekspert på regelverket til NAV og hva grunnlaget for vurderingene er, og jeg skal være så ærlig å si at jeg forstår fint lite av anisometropi, dioptrier, astigmatisme, stabisme, eller prismedioptrier, men en ting vet jeg sikkert og det er at om du har svekket syn trenger du briller, uansett årsaken og grad av problemet. Og er du en mamma og pappa gjør du alt du kan for å ha råd til briller, selv om du må betale mer enn du har råd til, for du vil det beste for barnet ditt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hentet fra NAV sine sider. 

Så er det ikke litt urettferdig at noen barn får dekket utgifter til briller, men ikke alle? Selv om begge deler har like stort behov for det? 

En annen ting som er merkelig er at vi overhode ikke fokuserer på forebygging og beskyttelse av øyne som allerede er svekket av ulike grunner, så det er ikke bare vanlige briller noen foreldre må kjøpe til sine barn, de må i tillegg bruke tusenvis på solbriller så små øynene beskyttes for UV-stråler. NAV dekker ikke utgifter til solbriller så om et barn skal ha dette må foreldrene betale selv. Jeg har forståelse for at innfatningen må vi betale selv på lik linje med alle andre foreldre som har barn som ikke bruker briller, men det er glassene som koster, og de burde dekkes på lik linje som med vanlige glass. Og slik bør det være til alle.

Hentet fra Nav sine sider.

Har du tenkt på hvor mange kroner dette kan koste en familie i løpet av barndommen til en liten gutt eller jente, fordi de uheldigvis har dårligere syn en andre barn. Synet er alltid i forandring, og om du må justere styrken ofte, ja så må du også kjøpe nye briller ofte. Og har du flere barn som trenger briller, øker summen betraktelig. 

Så hva vil jeg med dette blogginnlegget? Jeg vil at det skal deles, og jeg vil at det skal få deg til å tenke, for kanskje er akkurat du den som kan fremme et forslag for endring, for bør det ikke være slik i Norge at barn har rett til gratis helsehjelp, også når det kommer til syn og viktigheten med å bevare det så godt som mulig i form av gode hjelpemidler som foreldre i dag må betale selv?! 

Facebooksiden min finner du her. 

#briller #nav #stønad #velferdsnorge #barndom 

Akkurat når jeg trodde grensen for uflaks var passert med god margin biter livet meg i leggen på nytt. Og for øyeblikket synes jeg det er fryktelig urettferdig, selv om jeg ikke ønsker ulykken på noen andre altså. Dette er et realt klageinnlegg, så du er herved advart om sørgelig lesing og negativ energi. 

Jeg er atter en gang syk, og og kaktusen jeg hadde i halsen for en stund siden er på plass igjen. Den gjør livet mitt i overkant surt, sammen med antibiotikaen som skal fungere som politi. Det hjelper heller ikke på at dårlig nattesøvn er en del av hverdagen når kroppen sliter, og selv om vi bytter på å sove blir man ekstra sliten. Minstemann er inne i en dårlig periode, og det merkes god på antall timer han sover, uroen når han faktisk sover og det dårlige humøret på ettermiddagene og kveldene når han er sliten. Men det kan jeg for såvidt leve med, problemet er bare når alt annet svikter rundt oss. 

Først bestemte campingvogna seg for å gi husly til regent uten vår tillatelse. Ufint og unødvendig om du spør meg, men nå har den nå ikke spurt om lov heller. Siden det er under fem år siden vogna ble kjøpt bør dette være en ganske grei reklamasjonssak. Men ettersom de vi kjøpte vognen hos ikke eksisterer her i Tromsø, og nye eiere har flyttet inn i bygget mangler dokumentasjon på gjennomførte servicer og fukt-test er det trøbbel i vente. En eller annen i det gamle firmaet har med andre ord ikke registrert at denne feilen har vi vært inne med før og heller ikke fått med at vi faktisk har sjekket vognen fra før. Det gjør at det nye firmaet mener at vi ikke får det på garantien hos Adria, og mener det er en forsikringssak. Forsikring betyr egenandel, noe som ikke passer for øyeblikket og heller ikke er det som burde brukes på en feil som har vært meldt ifra om tidligere og som åpenbart er en feil på vognen. Men uansett hva resultatet blir så regner jeg med mye venting, som igjen gjør at vi blir sittende hjemme alle helgene med finvær vi hadde tenkt å tilbringe ute i Ullsfjorden. Vi har skrevt til forsikringsselskapet og håper de kan være til hjelp. (Krysser fingrene og velger å ikke tenke på alle negative omtaler av dem.) 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om vogna ikke blir klar før sommeren blir vi sittende hjemme de fire ukene vi har fri, for i år har vi ikke råd til noen lang reise til varmere strøk der vi kan sitte på stranden i minimum 25 varmegrader og nyte livet uten verk i små og store føtter. Og av erfaring tar alltid slike saker lang, lang tid, og det er alt annet en lang tid til kalenderen sier sommer. 

Men det var selvfølgelig ikke nok med campingvogna som tar inn fremmede gjester, for sannelig har vi fått et problembarn til. Men han lar være å slippe ut vannet, og heter vaskemaskin. Den ufordragelige saken har bestemt seg for å slutte å virke, og ikke før neste tirsdag får vi en reparatør på besøk som kan se hva problemet er. Og med våres flaks kan du ta deg faen på at det må bestilles deler, som igjen tar minst 2 uker. Altså sikkert 21 dager uten vaskemaskin, en situasjon jeg ikke unner min værste fiende engang. En uke klarer vi oss uten at klær må vaskes, på vinteren når det ikke finnes sølekaker eller sandkasser som innbyder til fristende lek. Nå er det vår, og det betyr maks fire dager før klærne er på vei ut av skittentøyskurven. Og jeg har liten lyst å ta skittentøyvasken offentlig, men det ser ut for at jeg må gå på gårdene for å få vasket vårt skittene undertøy. Å gid hvilken lykke. Nå får vi bare håpe at dette går som en garantisak, for vi trenger ikke en ekstra utgift i tillegg til andre uforutsette utgifter som har kommet i vår vei den siste tiden. 

Måtte bedre dager være rundt svingen, for nå synes jeg vi fortjener det! 

Facebooksiden min finner du her.

“Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!” Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte. 

Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna. 

“Hvor hadde du han sist?” spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, “Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!”. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar “Jeg er så bekymret for herr Skilpadde.” Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke. 

Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. ” Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!” 

I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg. 

Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm. 

Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver. 

Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig. 

Facebooksiden min finner du her. 

En eller annen gang i løpet av de siste syv dagene her jeg lovet å lage kake sammen med minstemann, jeg mistenker at det kan ha vært på tirsdag eller onsdag når jeg sov middagshvil på sofaen. Og siden jeg hadde veldig lyst på sjokoladekake i dag siden halsen er hundre ganger bedre enn i går, var det på tide å holde mitt løfte. (Jepp, kake to ganger på en uke, men tenker det jevner seg ut med alle de andre ukene i året jeg ikke vil være husmor.)

Minstemann er en veldig flink hjelper, og han imponerte med eggknuser ferdighetene sine. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han informerte om at han var supermann og siden han var så strek eksploderte det siste egget når han tok i det. 

Etter en liten brifing rundt sikkerhet fikk han lov å helle smøret i bakebollen, og det var stor stas. “Mamma, dette er første gangen jeg tømmer smør i bakebollen!”. 

Egg, sukker og smør, en smakfull blanding som vi selvfølgelig måtte smake litt på! 

Jeg fikk til og med smuglet inn noen regnestykker, sånn for å godgjøre den dårlige samvittigheten for at det har blitt litt for mye kake de siste dagene. 

Han fikk det ærefulle oppdraget med å telle t-skjene med bakepulver, og han utførte oppgaven perfekt. 

Melken må også i bollen, selv om minstemann ikke synes at den smaker godt. (Han tåler små mengder melk, men foretrekker den vi blander ut til han.) 

Sukk, tenk at den lille skatten min er blitt så stor! 

“Se mamma, nå blir det sjokoladekakedeig!” 

Smaksprøver er obligatoriske, og vi var veldig enige om at røren smakte veldig godt. 

Snart er kaken klar, og magene rumler.

Minstemann trengte en sittepause så jeg avsluttet prosjektet. 

Den siste og beste ingrediensen er på plass, og kaken kan ta turen i ovnen. 

Han var flink å passe på kaken, og informerte om hver eneste endring han så. 

Jeg klarer aldri å vente til kaken er avkjølt før jeg prøvesmaker, og det selv om sjokoladekremen på toppen smelter. Den fikk terningkast fem, og og det var sjokoladekremen som trakk den ned. Så jeg må med andre ord prøve en ny variant neste gang. 

Når kaken var ferdig overlot jeg oppvasken til min bedre halvdel, som den kjipe dama jeg er. Det er jo han som sier at jeg er allergisk mot oppvaskmaskin, så den tør jeg ikke røre. (Og han fikk nystekt sjokoladekake, så han skal ikke klage!) 

Facebooksiden min finner du her. 

“Takk mamma for at æ fikk kake i mårest, det va veldig snilt!” Eldstemann gliser i det han kommer inn døren etter skolen. Han ser meget, meget tilfreds ut, og jeg står der som et spørsmålstegn og prøver å huske om jeg har gitt lov til dette. 

Det er fredag morgen, og jeg sover. Min bedre halvdel står opp med guttene og lar meg sove siden jeg atter en gang har fått halsbetennelse. Mannen kjører minstemann i barnehagen, og pøbelfrøet venter på at klokken skal gå så han kan dra til skolen. Som regel bruker han å la sin mor sove i fred når hun først gjør det, og han benytter muligheten til å se på tv. 

“Hæ? Ka du snakke om? Æ har nu vel ikke gitt dæ lov til å ta kaka” Jeg hveser ut ordene siden halsen fortsatt skaper trøbbel, å stirrer strengt på eldstemann.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Ja, du sa jo ja når æ spurte om å få kake til frokost i mårrest”. Han gliser enda mer, og jeg mistenker at han føler seg svært fornøyd meg egne handlinger. 

Den eldste trollungen min har åpenbart funnet den godt gjemte hemmeligheten min. Som betyr at om han spør moren om noe når hun sover så får han ja til svar, uten at mor i det hele tatt vet hva hun svarer på. Han var tydeligvis smart nok til å spørre etter at min bedre halvdel hadde kjørt, så han ikke skulle bli stoppet i planene om å få sjokoladekake til frokost. Og han var også smart nok til å innse at dette ville hindre straffereaksjoner etter tyveri av kake.

Nå må jeg med andre ord slutte å sove lenge.

Tyven tatt på fersken i sine yngre dager. Hvordan han hadde fått opp låsen på kjøleskapet er fortsatt et mysterie, men hva gjør man ikke for en kakebit?! 

“Kan jeg få en ponni?”, “Kan jeg få ny sykkel?”, “Kan jeg gå i shorts selv om det er 5grader og regn?”, “Kan jeg skulke skolen og se på tv hele dagen?” og “Kan jeg få med sjokoladeplaten og potetgullet på skolen?” er spørsmål som jeg mistenker vil komme, og det i kombinasjon med at jeg har lært ungene å holde det de lover vil skape mer trøbbel en det jeg fortjener. Så alternativene er at jeg A, lærer meg å si nei istedenfor ja eller B, slutter å sove lenge eller C, får noen til å stå vakt i soveromdøren og stoppe alle som prøver å spørre meg om noe. Jeg tror alternativ C er den beste løsningen, og søker herved om dørvakt til soverommet. 

Faceboksiden min finner du her. 

PS. Om noen fra skolen leser dette så har vi ikke for vane å spise sjokoladekake til frokost, og jeg må bare beklage om min kjære trollunge var litt i overkant aktiv og muligens skrøt høyt over dagens første måltid. Jeg lover å låse inne sjokoladekakene heretter, selv om han har klart å åpne åpne låste dører før.