“Du mamma, døde den ugla?” Minstemann ser spørrende på meg under kveldens tv-program.
“Ja, den ble alvorlig syk og døde.” Jeg svarer og håper at ikke ordene skal få tårene til å strømme på guttungen som er en veldig sympatisk type, vanligvis.
“Hvorfor det da, den så ikke syk ut!?” Minstemann er kommet i alderen der hver svar følges opp av flere spørsmål.
“Nei, kroppen til ugla klarte ikke å leve mer, og selv om den ikke så syk ut så ble den det.” Jeg sitter på nåler å bare venter på tårene og prøver å finne noen gode svar for å triste den lille tassen som for noen dager siden gråt over ponnien som var død. Den han fikk ri på for over et år siden.
“Sa det BOOOM da den døde?” Minstemann ser forventningsfullt på meg.
“Nei, hjerte stoppet helt stille, så den eksploderte ikke.” En storøyd mamma innså plutselig at vi må begrense timene guttungen får se på tegnefilm iløpet av uken!
Mandagen min startet i samme sjangeren som helgen, men det hele endret seg på magisk vis rundt middagstider. Det var langt fra forventet, men absolutt et kjærkommet avbrudd fra krangel og diskusjon. Og det var faktisk ikke på grunn av sjokoladen mannen min ble beordret inn på butikken for å kjøpe på vei hjem, som jeg rev av papiret og stappet i meg. (Vi går en slitsom uke i møte, ettersom jeg bare må ha sjokolade på sekundet. Og mannen forsto tydeligvis tegningen siden han sprang inn å kjøpte den før jeg fikk et raseriutbrudd og slengte meg ned på parkeringsplassen. Minuspoeng til meg og plusspoeng til mannen.)
Mannen i huset sto som vanlig for middags lagingen, og halvveis i skjæring av grønnsaker fikk familien et nytt kjæledyr. Han fikk navnet Johs hos den yngste, og merkelig nok var eldstemann helt enig. Jeg mistenker at den lille tassen fikk navnet sitt etter bestefar i overetasjen, selv om de ikke finnes det spor av likhetstrekk mellom de to. Min pappa er verken liten eller brun/grå og han har jo både armer og føtter.
Jeg er faktisk litt usikker på hvordan skapning det er som har sneket seg inn i paprikaen for å komme seg hjem til oss, men han ligner litt på sånne små larver vi bruker til isfiske. Men det var altså helt uaktuelt at han skulle brukes til det, og minstemann måtte gråte litt bare sånn i tilfelle vi skulle tenke tanken om å knerte han. Etter noen tårer fikk han frem at vi aldri, aldri, aldri, aldri måtte drepe han, og at de var bestevenner.
Tror ikke Johs vil stjele så alt for mye av matbudsjettet om jeg holder han borte fra resten av grønnforet i kjøleskapet.
Nå var det jo litt synd at denne larven hadde flyttet inn i paprikaen som skulle være til middagen vår, for den var mer svart på innsiden en rød. Og vi prøver jo så godt vi kan å få ungene til å spise frukt og grønt, selv om vi ganske ofte sliter litt på det punktet. Eldstemann på sin side var strålende fornøyd med larven, for han ble jo tross alt reddet fra å spise paprika i dag. Og minstemann var veldig fornøyd med å endelig ha en kamerat som er like liten som han, som kan se på når han kjører bil-spill på nettbrettet. Jeg bare venter på at kravet om ekstra spilletid vil komme siden de fra nå av skal være to som deler på nettbrettet.
Jeg lurer veldig på hvor den paprikaen er dyrket, og hvordan småkryp som finnes der. Jeg regner med at den lille saken ikke har overlevd kulden i kjøleskapet, men det er også en ørliten sjanse for at det har overlevd. Noe som betyr at jeg risikere at den utvikler seg til et monster av ukjent karakter. Det vil jeg ikke, så nå må jeg finne på en smart plan for å få den ut av huset, uten å knuse hjertene til mine barn som “elsker” den og insisterte på at den kan sove ved siden av sengen deres. Så den kan ikke bare kastes, og da er vel det eneste alternativet å sende den tilbake.
Johs sin midlertidige seng, han bor inne i en pose som jeg har dobbeltsjekket er helt lukket!
Men først skal vi se om vi finner ut hvordan rase de lille saken er, og så tror jeg at vi må sende den tilbake til familien sin! Må bare finne ut hvor den kommer fra, pakke den inn i en eske og sende den avgårde! Mulig jeg også bør ta en telefon til der den hører hjemme og si at den er funnet, og at rømlingen snart kommer tilbake. De er sikkert redde for den og blir helt sikkert glad for å få vennen sin tilbake.
– Javel, enn de voksene da? (Nå kan du høre en mamma som er litt irritert, og vurderer å ringe barnehagen for å spørre hva det er snakk om.)
– Ja det var en voksen der, og hun spiste snø! å Hun gravde jeg ned i snøen og da trodde en ørn at hun var en makk, og kom og spiste henne! (Guttungen forteller med dramatisk stemme og veiver med armene.)
– Hva er det du sier? Forteller du eventyr nå? (Se for deg en mamma som skjuler et smil bak hånden, og sier seg selv at hun virkelig må slutte med tendensene til hysteri.)
– Nei, det er helt sant! Og jeg er sikker på at snø er sunt for meg, så det kan jeg spise masse av! Er ikke det bra mamma? (Nå er stemmen til femåringen blitt triumferende, fordi han har fått frem poenget om at barn kan spise snø, selv om ikke voksene kan!)
“Mmmm, godt og sunt!”
Han har stadig noe nytt å fortelle fra barnehagen, men noen ganger har jeg en ganske stor mistanke om at han finner stor glede i å lurer meg!
Og det får meg jo på tanken på hva han igjen forteller i barnehagen. Han har jo insistert på at jeg kan flyge på sopelime for å møte vennene mine, så det er ikke helt usannsynlig at han dikter opp en historie om at mamma skal koke padder i en stor svart gryte på bålet i skogen, og at han må spise paddesuppen. Det er heller ikke usannsynlig at jeg har hale og enorme føtter heller, for det har jo alle troll, også trollmødre. Og som du vet så knyter trollmødre ungene sine sammen om kvelden, før hun synger til dem…
I går da jeg kom hjem fra jobb oppdaget jeg en lapp på kjøleskapet, og la meg spesifisere ovenfor dere som faktisk har sett kjøleskapet vårt, det var en helt ny lapp mellom timeinnkallinger, tegninger x 100, skattekart, julekort fra i sist jul, diplomer, timeplan og andre ark som ikke har noen fast plass i leiligheten og ikke kan kastes.
Denne lappen var skrevet for hånd, og jeg mistenker at det lå en god del spekulasjon og beregning i ordene og tallene som sto på denne. Jeg tror til og med at før arket ble skrevet hadde det vært en vurdering av verdi, og hva som var realistisk og forvente. Nesten som et lønnskrav, der du egentlig bare vil ha mer lønn, men må prøve å holde deg på matten og opptre som et voksent menneske. (Det skulle tatt seg ut at du skrev på kravet en sum med så mange nuller at du ikke kan uttale det.)
Jeg gjennkjente min eldste sønns håndskrift, som faktisk nesten ser penere ut en min. Det sier mest om meg, han er tross alt ganske så flink om han legger godviljen til. Og budskapet var lett å oppfatte, da han faktisk hadde skrevet overskrift, noe jeg muligens må takke læreren for! (Det er i alle fall ikke jeg som har lært han det.) “UKELØNN”
Min første tanke var at nå har vi det gående, ni år har vi klart å lure oss unna denne diskusjonen og heller stukket til han noen småpenger med behov, eller når vi har følt oss litt ekstra snille. Og han har i grunnen vært fornøyd med det, helt til i går altså. For nå skal han utfordre min mening om at alle i familien skal bidra ut i fra egne evner, og jeg får tross alt ikke penger for å vaske skittene sokker og truser. Jeg får heller ikke lønn for å plukke opp de sokkene fra kriker og kroker og legge dem i skittentøykurven. Og jeg betaler i alle fall ikke mannen for å lage middag, eller ta oppvasken!
Så nå er spørsmålet, skal vi innføre ukepenger?
Men først skal kravet vurderes, og innkreveren skal få argumentere hvorfor han fortjener lønn, samt om lønnen følger tariff. Vi må muligens vurdere arbeidstid, og hyppighet på utbetaling. En annen vurdering er om han skal lønnens pr oppdrag, eller om han skal ha faste oppdrag slik at lønn blir den samme hver uke. Så fremst han ikke får trekk på grunn av manglende dokumentering av fravær.
Jeg må bare si at jeg blir ganske stolt når jeg ser min sønns skriveferdighet, for han er absolutt bedre i skriftspråket enn moren var på samme alder! Så igjen må jeg takke læreren, for eldstemann har sannelig teken på dobbeltkonsonanter!
RYDDE 10kr Første oppgave han legger inn krav for er rydding, men her føler jeg at arbeidsbeskrivelse må vektlegges. Skal denne ryddingen gå på tid, eller er det for mengden har rydder. Gjelder dette også når han rydder etter seg selv? Kan jeg regne med at garnnøstene mine havner sammen med ullsokkene, eller vil han følge systemet som er i bruk. Vi kan muligens utarbeide en ny rutinebeskrivelse, men det er ikke prioritert.
VASKE 10kr Også en oppgave som bør utdypes mer, og jeg er veldig spent på hva som ligger til grunn for denne. Er det snakk om kjøkkenbordet og benker, eller toalett og vask? Og må vi beregne at noen av oppgavene skal utløse smusstillegg.
LAGE MAT 15kr Se der, nå øker han summen. Mistenker at han ikke synes det er så fryktelig stas å lage mat, men jeg tror han vil få avslag på denne siden han stort sett lager mat til seg selv. Og du skal vel ikke få lønn for det? Om ikke det menes som lønnet matpause.
BÆRE SØPPEL 5kr Også en overkommelig sum, men her må vi passe på forbruket og forsikre oss om at det er per gang og ikke per pose. (Kildesortering = Mange poser.)
TA OPPVASK 10kr Denne skal jeg glatt betale han for, jeg skal til og med øke summen når han er ferdig med lærlingperioden og kan ta ansvar for dette selv!
brette klær 10kr Mistenker at guttungen plutselig kom på at mamma alltid maser om at han skal bruke små bokstaver. På dette punktet er jeg spent på om han i tillegg skal legge klær på plass, eller om det vil medføre en ekstra utgift.
TA PÅ SENGE TREKK 10kr Så lenge husket han mine ord ja? Litt usikker på om denne oppgaven er det smarteste, for jeg mistenker at den kan øke risiko for putekrig, hopping i mammas seng, sniking på julegaver som er godt gjemt og sengtrekk/putetrekk i hummer og kanari. (Mor i huset har muligens et snev av tvangstanker.)
Listen er egentlig ganske grei, og med litt utdyping av oppgaver kan denne familien få en ny ansatt. Men først skal det finregnes litt på hva de faktiske utgiftene blir. Vi må også ta med i utregningen om det skal lønnes for kveld og helgearbeid i form av ekstra timelønn innen gitte klokkeslett.
De siste dagene har denne mammaen husket at det finnes noe som heter lås på toalettdøren! Jeg har til og med gitt mine søte små beskjed om å gå på do før meg, så jeg faktisk har en ørliten sjanse for å sitte der fem minutter i fred. Men som regel svarer de alltid, nei vi må ikke på do, til tross for at jeg ber dem kjenne ekstra godt etter.
Selv om jeg egentlig bør innse at det er deres jobb å alltid forstyrre meg når jeg ramler ned på ringen, har jeg bestandig et håp om at denne gangen skal jeg få sitte der alene.
I går gikk vi gjennom den vanlige rutinen der jeg forsikret meg om at ingen måtte på do, før jeg forsvant inn på badet og vred om låsen. På side fem i mitt nyinnkjøpte blad hørte jeg dundring på døren, og innså at resten av bladet måtte vente til sengekanten. (Jada, bladet blir med meg ut av do, selv om noen kanskje synes det er ufattelig ekkelt! Men jeg bruker å unngå å putte det i do før jeg tar det med meg, og vi har som regel rikelig med toalettpapir. Og om noen virkelig skal være hysterisk, tenk på tannbørste som svært ofte holder til bare få meter unna toalettet… )
Det var minstemann som måtte på do, og jeg ropte at jeg skulle gjøre meg ferdig fort. Men det gikk åpenbart ikke fort nok, og jeg hørte ytterdøren slamres opp. Jeg tenkte som så at han sprang rundt huset og inn hos besteforeldrene, og konkluderte med at det var et smart tenkt.
Siden han som regel glemmer å lukke ytterdøren når han suser forbi den, måtte jeg lukke den. Og syntes som møtte meg var ikke helt som ventet. For rett utenfor sto minstemann, og tisset i snøen! Han var åpenbart strålende fornøyd med egeninnsatsen. Og hadde overhode ingen forståelse for at mor i huset helst så at han ikke tisset rett utenfor ytterdøren!
Men om ikke annet tisset han ikke i en støvel, kjøkkenvasken, under sengen eller i en av de fem blomsterpottene vi har! (Jepp, du leste rett! Jeg har hørt om de som har slått lens i de nevnte objektene!)
Så om noen så han, så må jeg bare innrømme at det var mor i huset som brukte for lang tid på do, og vi prøver virkelig å lære guttene at vi ikke skal tisse offentlig. En lærdom de vil ha bruk for når de runder 18 og tar fatt på voksenlivet som ofte inkluderer mye drikke på kort tid! Jeg ser nemlig helst at de unngår anklager som å urinere på offentlig plass! Heldigvis har vi enda litt tid på oss før vi blir stoppet av lovens lange arm, når guttene bare må tisse en eller annen plass der det ikke finnes do innen rimelig avstand!
Når vi har avlastning prøver vi å få litt ekstra god kvalitets tid med eldstemann, så i går fikk han vår fulle og hele oppmerksomhet. Men som regel er han ikke så oppmerksom på oss da, men det viktigste er vel at han vet at vi er der, selv om han ofte ignorerer våre nok så teite forslag om aktiviteter.
“Du mamma, du vet at du har ei sånn der strømpebukse?!” Eldstemann ser på meg med et ganske sleipt glis, og et tydelig glimt i øyet etter at han har sett ett bilde av en strømpebukse laget for å skjule glattbarberte legger med et lag av hår. Veldig lekkert, og sikkert ganske fint for den som insisterer på at kvinner skal holde seg unna barbering.
Jeg for min del prøver i det lengste å skjule mine hårete legger som er dekket av pels ganske store deler av året, og spesielt i vintersesongen der jeg absolutt kan ha bruk for all varmen jeg kan få. Det er faktisk så ille at jeg unnskylder meg til manuellterapeuten som holder min feilproduserte kropp i vater, selv om hun garantert ser legger som er mye mer hårete en mine tynne strekføtter. Jeg gremmer meg også for å prøve bukser i prøverom når de er slik, ettersom noen faktisk kan tro jeg er en mann som har sneket seg inn der for å snike på halvnakne damer som fortvilet prøver å klemme seg inn i nye plagg uten rett passform.
“Nei, jeg har vel ikke slike strømpebukser!” Av utrykket til eldstemann kom jeg med det svaret han ønsket, for han så særdeles fornøyd ut! Og gliset ble enda større! Med andre ord fare på ferde…
” Jo, du kan jo bare ta på deg en av de nylonstrømpebuksene du har, så vil ALLE hårene dine stikke ut! For nå har du virkelig mannelegger igjen mamma, så da vil det se HELT likt ut!!”
Sjarmerende type den sønn min, og det ble liksom ikke bedre av at mannen i huset var helt enig med han. Og når hans kommentar om at jeg kunne jo klippe ullen og bruke den til garn kom, vurderte jeg å kaste dem ut vinduet!
“Neeeeei, for all del! IKKE ta bilde av leggene!”
Ps. Det verste av alt er at jeg fant frem skum og høvel før leggetid, og fjernet det ikke fult så vakre laget med hår av mine legger! Så nå skal jeg aldeles ikke høre snakk om mannelegger på en stund, forhåpentligvis!
Eldstemann: “Joda, det er helt sant, alle mennesker er homo sapiens!”
Minstemann: “Nei, for jeg er Kaptein Morgan!”
Jeg måtte le høyt, for tonen på den minste var svært bestemt. Og så slo tanken meg at hvordan i alle dager kan han vite hva Captin Morgan er, ikke drikker vi aldri i nærvær av ungene og heller har vi ikkehatt noe slikt i hus.
Men etter litt ransakelser innerst i de minste krokene av hjernen kom jeg få at det er en sang som går slik, og siden vi som regel hører på radio i bilen må det være der han har fanget det opp.
Så om noen skulle høre at min søte lille sønn synger så høyt at hele nabolaget hører “Bli med meg og kaptein Morgan, trallalallaaaa” eller “plukket opp noe alkohol på danskebåten” eller “Hiv og hoi, og en flakse med rom, bli med meg og vi drikker den tom!” så har han tydeligvis klisterhukommelse når de kommer til sanger som ikke passer seg for barn!
(Og forhåpentlig vis vil jeg slippe opplevelsen med å hente han i barnehagen stående på et bort å synge “har du bæsj, har du prompa, har du danglebær i rompa!”, for det opplevde jeg med eldstemann! Da vurderte jeg å gå ut igjen og sende mannen for å hente han resten av året, i redsel for å bli beskyldt av andre foreldre for dårlig oppdragelse. Men jeg må innrømme at jeg lo så jeg nesten måtte grine når jeg fortalte det til mannen!)
På vei til skolen, barnehagen og jobben i dag satt de to minste i familien å kranglet i baksetet. Eldstemann slektes litt for mye på meg og blir sur når han vekkes, og minstemann hadde sovet alt for lite. Vi to som er foreldre var så trøtte at vi ikke orket å hysje på de krigerske guttene, og fant ut at det var et fint tidspunkt for dem å øve seg på forhandlinger til senere i livet, eller noe sånt.
Plutselig hyler minstemann ?Ananas!?
Eldstemann blir stille og kommer med ?Hæ, ka du sa???
Jeg er ikke klar for å få flere barn med det første, og kan skrive under på at det holder med de to jeg har, spesielt med tanke på hverdagen vår. Men det bryr ikke minstemann i familien seg om, for han har funnet ut at vi må få en baby i julegave, en jentebaby! Jeg kjenner panikken bre seg med tanken, og ser for meg et liv helt uten søvn, en kropp som blir hundre ganger mindre samarbeidsvillig enn i dag og en særdeles umulig oppgave med å løse logistikken rundt hverdagen.
Jeg griner nesten når jeg kommer til tanken om at jeg faktisk må gå gravid igjen, og får angst når jeg husker på hvordan det var å føde. For ikke snakk om at jeg har noen romantiske tanker om å først vagge rundt som en oppblåst flodhest for så å skulle gå gjennom et mareritt av smerter uten sidestykke, frivillig!
Babyer er søte de, og jeg synes det er kjempekoselig å holde på dem. Men når vi endelig har kommet oss gjennom den slitsomme småbarnstiden med bleier, røre alt som ikke er lov og konstant våke over perioden føler jeg ikke for å ta fatt på det igjen. Så jeg foretrekker å låne babyer, for så å returnere dem i det samme de lager litt for mye lyd!
For jeg nyter at vi ikke må bytte bleier, gjemme unna alle småleker, drasse på en enorm barnevogn og alltid sitte ytterst på sofakanten for å være klar til redningsaksjon.
Så jeg må bare skuffe den lille tassen som ønsker en jentebaby i julegave, for ut av meg vil det ikke komme noen babyer med det første, og det har jeg heller ingen problemer med å innrømme.
Og han ønsker seg virkelig en baby i familien, for han er villig til å dele på mamma og pappa, sove hele natten i egen seng og måtte vente på tur når babyen trenger hjelp. Han har til og med lovet å gi mat til babyen og bytte bleier! Og som han sa: ?Mamma du kan jo bare prompe ut lillebabyen, for den kommer jo ut av rumpa! Det e ingen problem det!?
I dag ble vi vekket av to svært ivrige gutter, og de ropte ut at det var kommet store mengder med snø i løpet av natten. Jeg så selvfølgelig for meg en vegg av hvit masse utenfor døren, for med den iveren de hadde kunne det ikke være bare noen få snøkorn. Hele bilen var dekket av snø sa de, og jeg fant ganske fort ut at det ikke var så bra siden vi enda ikke har fått vinterdekk på den. Videre kunne de fortelle at nå skulle de lage snømann, og at vi måtte gå ut med det samme.
Jeg var ikke helt enig i at vi skulle gå ut i sekstiden en lørdags morgen, og fikk de på tanken til å vente til etter frokost. Noe de gikk motvillig med på.
Ettersom rapporten fra guttene var at snøen hadde lagt seg så jeg for meg en skitjobb med snøkasting, og prøvde å huske hvor vi la spaden før sommeren.
Når jeg tenker meg om er jeg ikke helt klar for snøfall enda, for jeg er ikke den største fan av kulde og merarbeid når det kommer til snømåking.
(“Stor mengder snø har falt i Tromsø i natt, det grenser til rekord ifølge barna jeg har snakket med”)
Det første jeg gjorde da jeg kom meg ut av sengen var å kaste et blikk ut vinduet, og det skulle vise seg at jeg kunne pustet lettet ut. De enorme mengdene med snø var altså bare noen få snøkorn som lå rundt omkring. Jeg jublet, ingen snømåking i dag med andre ord. Ungene igjen jublet fordi de endelig skulle få leke i snøen.
Da er vinteren offisielt startet, og i dag skal jeg rote frem vintersko og vinterdresser. Så er vi klar for noen lange måneder med mørke og kulde.
