Jeg er ikke klar for å få flere barn med det første, og kan skrive under på at det holder med de to jeg har, spesielt med tanke på hverdagen vår. Men det bryr ikke minstemann i familien seg om, for han har funnet ut at vi må få en baby i julegave, en jentebaby! Jeg kjenner panikken bre seg med tanken, og ser for meg et liv helt uten søvn, en kropp som blir hundre ganger mindre samarbeidsvillig enn i dag og en særdeles umulig oppgave med å løse logistikken rundt hverdagen.
Jeg griner nesten når jeg kommer til tanken om at jeg faktisk må gå gravid igjen, og får angst når jeg husker på hvordan det var å føde. For ikke snakk om at jeg har noen romantiske tanker om å først vagge rundt som en oppblåst flodhest for så å skulle gå gjennom et mareritt av smerter uten sidestykke, frivillig!
Babyer er søte de, og jeg synes det er kjempekoselig å holde på dem. Men når vi endelig har kommet oss gjennom den slitsomme småbarnstiden med bleier, røre alt som ikke er lov og konstant våke over perioden føler jeg ikke for å ta fatt på det igjen. Så jeg foretrekker å låne babyer, for så å returnere dem i det samme de lager litt for mye lyd!
For jeg nyter at vi ikke må bytte bleier, gjemme unna alle småleker, drasse på en enorm barnevogn og alltid sitte ytterst på sofakanten for å være klar til redningsaksjon.
Så jeg må bare skuffe den lille tassen som ønsker en jentebaby i julegave, for ut av meg vil det ikke komme noen babyer med det første, og det har jeg heller ingen problemer med å innrømme.
Og han ønsker seg virkelig en baby i familien, for han er villig til å dele på mamma og pappa, sove hele natten i egen seng og måtte vente på tur når babyen trenger hjelp. Han har til og med lovet å gi mat til babyen og bytte bleier! Og som han sa: ?Mamma du kan jo bare prompe ut lillebabyen, for den kommer jo ut av rumpa! Det e ingen problem det!?
