"Denne dagen har jeg sett frem til med skrekkblandet fryd. I dag var skolestart og den første hverdagen etter at jeg ble trebarnsmor! (Hjeeelp, litt vanskelig å innse at jeg har så mange unger, jeg som bare skulle ha en for 12år siden…)"
Vel som vanlig kom første skoledag som et sjokk, og fint lite var planlagt. Ikke var det kjøpt inn nye klær og ikke hadde jeg satt på vekkeklokke. Jeg var helt uforberedt, og det er jo ikke så lurt når klær,matpakker, unger, baby, voksene, brystpumpe og skolesekker skal organiseres på under en time.
Så morningen den første hverdagen kan best beskrives som kaos. Mannen føyk ut døra grytidlig og jeg fikk gleden av å styre skipet på hjemmebane utrygt i havn. Og selv om det ble litt småbølger underveis klarte jeg å få ungene tidsnok til skolen, med matpakker og rimelig anstendig kledd. Det ble treningsbukse på en av dem, men jeg gidder ikke krangle med en som blir 12 om buksevalg før 8 om morgenen. Jeg håper i det minste at eldstemann kom tidsnok, for han ville ikke gå i god tid sammen med mora og broren.
Resten av uken har bestått av førsteklasses sjonglering av timeavtaler av div kaliber og ikke minst fotballkamper for arvingene. Og puslespillet har gått opp, heldigvis.
Du finner meg på insta og snap som @steinihavet ☺☺
Greit, nå får det holde med superperfekte hjem for en stund, og siden det var så vanskelig å oppdrive noen interiørbilder med støvkorn og rot legger jeg det ut selv. (Sådeså!) Ikke at jeg har det så fryktelig uryddig, men de fleste bildene jeg har sett i ettermiddag (når jeg har klart å gjemme meg inne på do en stund) er av ryddige hjem der ingen barn kan bo. Eller i alle fall må det være veldig lydige barn som aldri springer inne, for så mange dyre og skjøre ting gir meg pusteproblemer. Her i huset glemmes regelen om å gå inne hvert femte minutt, og det jeg har av verdi som jeg er redd for er langt unna rekkevidde for aktive barn. Ja utenom macen, men som regel holder dem seg langt unna strikkehjørnet mitt. Ingen ting ondt om de som verdsetter hjemmet sitt mer en meg, men jeg føler at vi av og til trenger å se noen vanlige hjem også. De med hybelkaniner og riper i gulvet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste har det jeg beskriver som vanlige hjem, og det er ikke de folkene som poster bildene sine i sosiale medier.
Mine bilder er selvfølgelig helt ferske, og jeg har ikke ryddet eller vasket før jeg tok dem. Jeg er irriterende sliten etter en lang dag og en enda lengre ettermiddag siden minstemann har hatt fryktelig vondt. Sist uke skrøt jeg til legen om at det var veldig, veldig lenge siden han har hatt smerteanfall av denne typen, så de ordne må jeg pent bite i meg. Og det virkelig river i hjerte når barnet mitt gråter og gråter fordi det gjør så fryktelig vondt. Det krever energi, og når guttene endelig hadde sovnet pustet jeg lettet ut både fordi han endelig fikk sove og fordi jeg omsider kunne slappe av. Jeg trenger noen timer pause før jeg skal legge meg og antakeligvis få en elendig natt med søvn. Og alt dette er grunnen til at jeg i dag ville se et helt vanlig hjem, bare for å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene.
Strikkehjørnet mitt, med noen få av alle prosjektene som er på gang. Genseren med traktor må jeg rekke opp igjen, den er ikke god nok. Dessverre kan jeg bare skylde på meg selv, for jeg kunne vært mer nøye når jeg strikket. Den rosa dotten vet jeg faktisk ikke hva er, men det tilhører en av ungene. Muligens er det en videreutviklet hybelkanin. Og av alle ting har Macen klart å støve ned, så det betyr at det er lenge siden sist jeg blogget. Kjapp tur innom badet, og der var det ingen som hadde ryddet siden i dag tidlig. Det ødelagte strikket kunne med fordel funnet veien til søppelbøtten bare en meter unna. Og om du er av det oppmerksomme slaget vil du se at jeg fortsatt ikke har gjort noe med hyllen, den er fortsatt like lekker som før der den pynter opp badet med sponplatene sine. Det skal egentlig ikke være klær på hyllen, men de finner stadig vekk veien dit. Ja å bare så det er informert om så er den ledningsbiten helt ufarlig, men veldig irriterende. Vaskemiddelet skal være på øverste hylle på grunn av sikkerhet, men når jeg tenker meg om klarer begge guttene å kom seg dit opp om de vil. Hva dopapiret gjør der vet jeg ikke, det skal egentlig være innen rekkevidde, og om du ikke har armer på 1,5meter så feiler den nye oppbevaringsplassen. De hyllene var en gang veldig ryddige, og det var når vi pusset opp rommet sist sommer. Etter det har ungene innredet etter eget ønske, og de foretrekker usymmetrisk oppstilling og et hint av uorden. Vaskekluten er faktisk limt fast i den skoesken, men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. “Mellomgangen” er oppsamlingsplass for alt, og der er det aldri orden. Jeg har fortsatt ikke funnet motivasjon til å prøve å lage noe fornuftig system, så alt bare stables der det er en liten overflate. Men siden jeg skulle ta bort duken for noen dager siden måtte jeg fjerne alt som var der, så nå ser det i grunnen ganske fint ut. Ellers er det vinteruke på skolen og i barnehagen så turutstyr ligger over alt. Yttergangen som skal inneholder alle klærne våre. Dessverre er ikke “skal” et realistisk ord, så nå kryper klærne lengre å lengre inn sammen med all småstein vi drar med oss. Skoene kan stilles opp pent, men kun min bedre halvdel setter sine to par sko på plass. Rema-posen hører ikke til i lue/votter/hals hyllen, og teknisk sett kan de lukkes igjen. Men om jeg gjør det blir ungene sure, så jeg har gitt opp den kampen. Den evige papirmøllen har flyttet inn for godt, og nå er det en søknad om hjelpemidler som skal avgårde, heldigvis er den ferdig utfylt så jeg må bare signere og sende. De nøklene hører i alle fall ikke til der, og den skyldige kan du nesten se. Og sannelig fikk jeg ikke med meg all påskepyten, så det egget får bare ligge der frem til neste år. Kjøkkenkroken i all sin prakt, som gjerne blir en tiltrekkende oppsamlingsplass. Vinflaskene har jeg fått, og de skal forvandles til vaser når jeg finner limet jeg har kjøpt, men det er på mystisk vis forsvunnet. Jeg drikker så å si aldri vin, så da må jeg få flasker hos andre. Bordpynten min som dukket opp to sekunder etter at duken ble lagt på plass. Og til slutt har du påskepynten min som garantert blir stående der noen uker til, oppå er enda et klesskap. De klærne var jeg på jakt etter i dag tidlig, men da lå de en annen umerket plass. (Påskepynten fikk omhyggelig plass i esken, og jeg nekter å åpne den fordi jeg har glemt 1 egg!)
Vel da er dagens rundtur over, og jeg skal ta fatt på den kjipe oppgaven det er å rekke opp x-antall omganger på en genser som skulle vært ferdig for noen uker siden. Minstemann går rundt i en alt for kort genser, og selv om våren er i luften må han bruke den enda en god stund. Så de neste 4-5 dagene skal jeg strikke på meg brannsår i fingrene, ønsk meg lykke til!
Auda, da har jeg klart det igjen. Jeg har enten glemt eller fortrengt at minstemann skulle ha med seg et ark med bilder av nære og kjære på til barnehagen. Hva har liksom hendt? Jeg som alltid var så flink å følge opp slike ting med den største iver, og med evne til å levere inn lenge før fristen. (Eller, jeg liker å tro det i alle fall.)
Denne gangen har vi ikke fått noen frist, og det kan muligens være problemet. Jeg var alltid i siste liten med lekser på skolen, og dette kan jo nesten regnes som en innlevering. Siden jeg ikke har bilder liggende i papirformat, og heller ikke har skriver hjemme eller er så løsningsorientert at jeg kan skrive ut bilder på jobb, måtte jeg bestille dem på nett. Det tok selvfølgelig ganske lang tid, ikke fordi leveringstiden var lang, men fordi jeg led av hukommelsessvikt hver kveld etter at ungene var i seng og jeg kunne sette meg ned å velge ut bilder.
Etter mange, mange uker (rødmer litt) kom endelig bildene i hus, og du skulle tro at det bare var å lime dem på arket å få dem avgårde. Men selvfølgelig slo hukommelsestapet inn igjen, og hver kveld når ungene var i seng ble jeg litt for opptatt med serien jeg ser på Netflix og strikkingen til at jeg husket hva jeg burde gjøre. (Rødmer enda mer, dette burde jeg klare bedre.)
Men i dag, har jeg altså klart å få bildene fast i arket, og selv om jeg ikke burde er jeg rimelig fornøyd med egen innsats. Jeg kåres helt klart ikke til årets mor, men jeg gleder meg stort til at minstemann får se bildet i morgen tidlig. For der henger alle oss som han har ekstra nær og kjær, og venter på å bli utstilt i barnehagen.
Så får jeg heller love bedring til neste gang, eller vurdere om jeg skal lage meg en liste der jeg skriver ned ting som skal gjøres, og når de skal være ferdige. Så slipper jeg å være flau der jeg kommer tassende inn i barnehagen med halen mellom bena og husker hva jeg atter en gang har glemt.
“Hva har jeg glemt nå da?!”
Det store spørsmålet nå er om vi husker arket når vi forsvinner i dragsuget ut døren i morgen tidlig.
Jeg kunne valgt å ta en ganske stor løgn i kveld, men innser at jeg kommer lengst med ærlighet. Det hadde jo vært fint å pyntet litt på den perfekte fasaden og informert om at jeg er tidenes supermamma som velger å sy kostymet til mitt barn, istedenfor å legge meg langflat på grunn av kjøpepress. Det høres jo ganske sjarmerende ut å gjøre slikt, men den mammaen er jeg uheldigvis ikke.
Minstemann har pirat-dag i barnehagen i morgen, og denne alt for vimsete moren hadde selvfølgelig glemt det, til tross for gjentatte beskjeder fra både min sønn og min samboer. Jeg er litt usikker på om jeg har fortrengt informasjon, eller om jeg rett og slett har beregnet at begivenheten finner sted i en av de neste ukene. Men i alle fall, klokken 19:47, ganske nøyaktig fikk jeg spørsmål om kostymet var klart til i morgen. Det var det ikke, og dessverre for meg er kostymet som har vært brukt tidligere både skittent og alt for lite, så redningen ble mine elendige sy-kunnskaper. Fordelen er jo at sjørøvere ikke er kjent for rette sømmer, så her var mitt handikap en fordel.
Jeg ropte “jada, kostymet er straks klart” mens jeg rev garn og rot ut av ekser og hyller. Jeg har vært i uføret før, så buksen var ganske ferdig, men måtte finpusses litt. Genseren ofret jeg uten de helt store problemene, ettersom vi som regel bare bruker ull på minstemann uansett. Og så ble nålen funnet frem, etter en nervepirrende halvtime med eks antall stikk i fingeren hadde jeg snøret sammen noen ferdig klipte hull. En ny lapp var festet på buksen, og nye kanter til genseren hadde tatt form.
Resultatet ble ikke så verst, men det faller ikke noen dom før i morgen tidlig når minstemann skal prøve antrekket. Han kan være ganske nådeløs, men jeg krysser fingre, tær og hår for seier. Minstemann kan være en nådeløs dommer, men jeg regner med at de stygge stingene gir meg en fordel. Ingen pirater med respekt for seg selv går rundt i perfekte klær.
Yes, så var dagen kommet for en aldri så liten oppdatering på interiørfronten, dokumentert med nøye utvalgte bilder av mitt ytterst perfekte hjem.
Friske blomster er et must for å få den perfekte look i vinduskarmen. Blomstene var nye utvalgt av meg selv som et hit til min bedre halvdel om at det er på tide å skjemme meg litt bort. Han tok hintet og dagen etter sto det en 10pakning cola i kjøleskapet. Videre har jeg benyttet meg av reklamen som dumper ned i postkassen som en alternativ duk, og til pynt har jeg ofret min beste brystholder av typen bestemorstil. Sokkene er tilføyet av eldstemann, og for å understreke det hele fant jeg frem et par av mine sommersokker. Penklær som er for små fungerer utmerket som blikkfang mellom kjøkken og stue, og den sorte sammenrulla duken er siste tilskudd på interiørfronten. Også gangen har fått en oppdatering, og temaet er blanding. Som du ser er varme-sokker, caps og papirer fra forsikringsselskapet med på å skape et lekkert blikkfang. Den gamle tven som ikke virker har fått hedersplass på hyllen, og kom godt til nytte når jeg ville fremheve det tykke støvlaget som skaper et tilbakeblikk fra gamle dager. På badet har jeg brukt mange uker på å skape den perfekte look, men jeg ga meg ikke før det var perfekt. Hver lille hårstrå er nøye plassert og tannkremtuben bryter opp fargebildet og gjør det hele mer lekent. Nydelig, rett og slett. Hånddukene er nøye utvalgt til å utgjøre den sjarmerende helheten på badet, og meningen er at de skal matche med alle de ulike sokkene vi har. Hyllen til hånddukene er nøye limt sammen med gaffatape for å fremme det lekene og upersonlige preget jeg ønsker rundt meg. Stuen er under stadig endring, men slik ser den ut i dag. Her har jeg brukt klær for å skape et inntrykk av en varm atmosfære og hvem sier at klær bare varmer kroppen?! TVen gir den perfekte bakgrunnslyd til lekende barn og stuen har selvfølgelig mange innslag av legoklosser for å gi et lekende inntrykk.
Jeg må si meg svært fornøyd med alle endringene, og håper du har likt mine hjemmekoselige bilder.
Om du noen gang har prøvd å vaske en neve med gele, vil du forstå hva jeg snakker om i denne beretningen.
Når pøbelungen kommer inn med never fulle av et eller annet gris som er klint på kjea til sykkelen bør en lampe lyse over hode mitt, men hver eneste gang går jeg i den enorme frustrerende fellen. Guttungen igjen ser forhåpningsfullt på meg, og gleder seg til det som kommer…
Hybermobile ledd er ikke noe unormalt, og noe vi i grunnen ikke tenker på i hverdagen. Ikke fører det til smerter og ikke er det noe hinder, heller tvert opp. Jeg mistenker at ekstra mobile ledd har spart oss for en rekke benbrudd etter hårreisende stunt som kan få enhver bestemor til å grine av skrekk! (Og bank i borde, for jeg håper det holder seg slik. Gips og barn høres ikke ut som noen festlig opplevelse.)
Men så kommer de gangene da, der de mobile leddene virkelig kommer til sin nytte i form av underholdning. Ikke for meg som voksen, men for den hyl-flirende niåringen som nesten tisser på seg av morens tydlige frustrasjon der hun river seg i håret og bannes som en gammel bryggesjauer. Jada, her renner glosene om jeg blir irritabel nok, og min kjære sønn blir med andre ord disponert for et særdeles fargerikt språk. Han har fått beskjed om at han ikke får bannes på andre folk, men det er helt greit om noen salige gloser renner ut når kneet treffer bordkanten og tvinger deg i baken. Helt klart pedagogisk feil, men han hadde nå en gang lært seg de ordene uansett om de kom fra min munn eller noen annens.
I alle fall, rampen kommer inn med hender svarte som natten,og for at de skal få noe som ligner hans normale dagslyse hudfarge betyr dette gnikking og enda mer gnikking. Jeg tar fatt på oppgaven og klærsjer en god dose kroppsskrubb i hendene, i et håp at de små kornene skal løsne noe av skiten. Jeg tar fatt i handen og skal til å gnikke, og hva hender? Joda, fingeren glir til siden! Det demrer for meg, men jeg prøver på nytt å holde fingeren godt fast, men da går det ene leddet bakover, og jeg går over til å holde både fingertupp og første ledd. Oppgaven gjenopptas mens jeg kjenner rødfargen stige oppover halsen, og tror du ikke neste ledd går andre veien?! Jeg prøver å holde både fingertupp, ledd nr1 og ledd nr2 og starter med skrubbingen. Men da glir selvfølgelig det siste ledde sin egen vei og jeg er nesten på gråten. For nå har alle minnene om tidligere forsøk på håndvask kommet til overflaten i en overarbeidet mammahjerne.
Du tenker kanskje at dette umulig kan være noe problem, men det kan jeg love deg at det er. For på en hånd er det fem fingre! FEM fingre som skal holdes fast i alle ledd mens jeg skal skrubbe bort skit og lort, som åpenbart har bestemt seg for å bite seg fast. Og husk det, at også der jeg holder skal skrubbes, og det er ca 90prosent av hånden!
Svetteperlene renner i ansiktet, og for hver dråpe som renner nedover ser jeg det storfornøyde blikket til min sønn lyse mer og mer opp! Han nesten tripper av glede over morens åpenbare tap, og jeg er helt sikker på at han priser seg lykkelig for den fantastiske muligheten å terge sin mor. Ja jeg mistenker at han til og med griser litt ekstra med olje med den hensikt å få moren til å slite.
Men i alle fall, jeg prøver på nytt å holde hånden, men for hver eneste bevegelse med vaskekluten kan du ta deg faen på at et ledd går feil vei og jeg må starte på nytt. Irritertrynken i pannen dirrer, og det værste av alt er at jeg ikke kan bli sint på den fnisende ungen som observerer morens totale fall i avgrunnen når det kommer til grunnleggende mammaoppgaver. For ærlig talt, kan jeg virkelig ikke vaske mitt barns hånd uten å tabbe meg totalt ut?!
Det er ikke så lett som det ser ut, og jeg garanterer at det er enklere å vaske en blekksprut!
Om bare min kjære sønn hadde brukt like mye tid på leksene, som han bruker på å unngå dem…
Om jeg er sta, så er min eldste sønn det dobbelte. Og i dag hadde han bestemt seg for å ikke gjøre mattelekser, og hver eneste beskjed om at dette skulle gjøres er blitt møtt med et surt blikk og noen grynt som kunne tolkes negativt. Han har diskutert på alt, og han skal ha det at han går ikke tom for argumenter med det første. Han finner stadig mer oppfinnsomme svar på min gjentagende beskjed om at “Nå skal du gjøre matteleksene!” og “Gå tilbake til bordet og fortsett med matteleksene!”. Han har til og med ymtet frampå at han det er ulovlig å tvinge han til å gjøre lekser, og at dette bør vi straffes for. (Jeg unnlot å si noe om at det er straff nok å bruke hele ettermiddagen på å mase og beordre noen til å gjøre lekser.)
Tålmodigheten min har virkelig blitt satt på prøve, og jeg har flere ganger telt til ti på både norsk, svensk, engelsk, tysk og noe som ligner samisk, uten at det har fått humøret opp. (Uten hell, selvfølgelig, for jeg er overhode ingen supermamma med knapper som kan bestemme humøret.) Mine beskjeder om at dette hadde jeg gått igjennom som barn ble møtt av svaret “Ikke rart du er så dum i dag da…”. For en lykke, virkelig et kompliment som smører den allerede tynnslitte mammaselvtilliten. Flaks jeg har vært ute en vinterdag før, og ikke minst husker hvor rasende og umulig jeg noen ganger var på min egen mor. (Sorry mamma for alle de dagene du holdt ut med meg og trassen min, bare fordi du ville at jeg skulle få best mulig utgangspunkt som voksen. Men om ikke annet kan du trøste deg med at nå får jeg gjennomgå!)
Vi har faktisk brukt hele ettermiddagen på det som vanligvis vil ta i underkant av en time. Eller om du ser på tiden som faktisk er brukt på lekser, så stemmer jo den ene timen for resten av tiden har gått til kriging mellom to stormakter.
Avledningsmanøvrene har vært mange, men jeg kan nevne at blyanten har falt på gulvet 210ganger med det jeg mistenker var et håp om at blyet skulle gå i stykker så den ble ubrukelig. Det er også blitt observert en betraktelig oppgang i antall toalettbesøk, og lengden på disse har økt med et gjennomsnitt på 5 minutter. Så har viskelæret på mystisk vis forsvunnet, for så å dukket opp i ermet på genseren etter noen glefs fra øverstkommanderende. (Altså meg, og ja jeg glefset etter x-antall forsvinninger!) Videre har jeg fått mistanke om mulig diabetes ettersom tørsten har blitt helt ekstrem og arvingen gjentatte gang har forsøkt seg på at han var svimmel og derfor ramlet i gulvet. Men konklusjon min var at blodsukkeret skulle være ganske stabilt med tanke på matinntaket etter skoledagens slutt. Videre har den yngste i familien fått en del skyld, ettersom han bråket for mye når han satt på gulvet å lekte med en klistremerkebok. (Vi var ikke enige om dette, for det har vel sjeldent vært så stille som akkurat da når begge guttene er hjemme.)
Og det hele endte selvfølgelig med en irritert mor og en sur sønn som hadde fått inndratt muligheten til klubb denne uken. For en av husreglene er at om han skal dit, så skal leksene gjøres uten diskusjon og skrives slik at andre kan forstå dem. (Og de reglene henger på kjøleskapet så vi unngår enda mer tidsbruk på krangling.) Så er det bare å be til høyere makter om at vi klarer oss med noen små trefninger i morgen når resten skal gjøres ferdig…
Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser.
Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten.
Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter.
Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.
Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek.
En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara!
Første arbeidsdag etter ferien startet med at jeg snublet over en togbane, innså at jeg overvurderte egne evner til å stå opp før småfuglene, og bare med flaks klarte å huske hvor jeg hadde gjort av nøklene til jobb når jeg gikk på ferie. At jeg klarte å komme meg på jobb til rett tid anser jeg som et under, men det blir heldigvis bedre i morgen. (Liker jeg å tro, mulig det går en uke eller to før jeg husker hvordan jeg sjokkstarter hjernen når den helst vil sove enda mer. For selv ikke alle gangene jeg er våken iløpet av natten kan sammenlignes med tanken om å gå ut ytterdøren kort tid etter at jeg ramler ut av sengen!)
I morgen blir minstemann sin første dag i barnehagen etter mange,mange uker hjemme, og han gleder seg stort. Så vi krysser fingrene for at han får en god natt. Barnehagestart betyr også at jeg må gå over klærne hans, og merke alle de nye vi har kjøpt iløpet av ferien. Noe jeg selvfølgelig burde gjort når de kom i hus, men jeg tenkte at jeg sikkert ville like å springe tulling rundt for å leite frem nye plagg. Mulig dette heretter vil bli en oppgave jeg påtvinger min bedre halvdel, sammen med oppvasken, toalettvask og støvsuging. Shoppingen av klærne skal jeg forsatt takle, så fremst jeg kan gjøre den uten unger tilstede, og helst rett etter at lønnen er kommet inn på konto og og når det er salg i butikkene.
Resten av uken vil gå slag i slag, men vi kommer vel ikke helt inn i hverdagen før eldstemann kommer hjem fra pappaen sin.
Mulig jeg må slutte å klage på alle andre som ikke ser i kamera når jeg tar bilde, for jeg klarer det tydeligvis ikke selv heller!
Siden jeg dessverre ikke fikk fanget meg på film når jeg sto opp i dag, trøtt og jævlig legger jeg heller med noen bilder jeg tok i helgen, av meg selv, i fjæra, med formål om å legge ut i bloggen så jeg kanskje får noen komplimenter, så jeg kan skryte til mannen om hvor fantastisk heldig han er som har en så lekker dame. Bare synd jeg ikke kan stå i ro…
Mulig jeg forsatt har en liten drøm om å bli en vakker ballerina som danser rundt!
Det var selvfølgelig noen flere bilder, men jeg føler virkelig at jeg balanserer på kanten i forhold til antall lovlige “selfies” på et blogg innlegg, så jeg gir meg når leken er godt. Å sparer noen av dem til en annen dag! (Så jeg sparer meg arbeid i å fotografere den ganske umulige meg!)
En av tingene jeg hater med sol og sommer er flis, som stikker seg inn i hender og føtter og krever at jeg må være en monstermamma.
For jeg kan jo ikke nekte guttene å være ute, og jeg kan heller ikke nekte dem å ha fri lek. Jeg vil jo at de skal få oppleve leken som noe befriende uten tusenvis av regler som begrenser dem.
Men når kvelden kommer og vi sjekker føttene, må nål og pinsett til. Og det er like grusomt hver gang jeg skal stå der å stikke barnet mitt, for å få ut den lille trebiten som holder på å skape betennelse i huden.
Det blør i mammahjerte når minstemann gråter, men tappert sitter i ro så jeg skal få ut flis så fort som mulig, uten å påføre mer smerte en høyst nødvendig. Og det blør i mammahjerte når jeg ser eldstemann være tapper, selv om jeg vet at han synes det er ubehagelig.
Det føltes nesten som et overgrep. Men det ville vært like ille å la den stå i huden, for betennelse gjør vondt mye lengre.
Og egentlig gjør det vel ikke så vondt for barnet, det er kanskje mest skummelt. For hvem vil vel frivillig ha en nål mot huden, eller en skummel pinsett.
Jeg får så vondt i hjerte når jeg må ta ut flis fra de små føttene og hendene til mine barn. Jeg gråter nesten med dem, der jeg står og skal være modig. Jeg godsnakker, forklarer og skulle så inderlig ønske at de ikke fikk flis.
Minstemann er heldigvis blitt så stor at han ikke må holdes når de små trepinnene må ut. Og jeg kjenner enda på følelsen der vi holdt det gråtende lille barnet, følelsen av tvang og maktesløshet. Det var så vondt å høre den såre gråten og redselen, panikken for å få smerter. Men flisen må ute, for om den blir igjen i huden kan den gi enda mer smerte.
Jeg kan ikke pakke barna inn i bomull, selv om det ville gitt meg litt mindre mammasmerte. De må få lov å utforske, leke og lære. De trenger å få erfaringen en liten flis kan gi, og de vil etter hvert lære at det egentlig ikke er så galt.
Så for hver flis vi trekker ut, jubler vi høyt og gleder oss over hvor stor den var. For i barnas verden så blir de litt ekstra tøffe når de drar ut en stor flis, noe de kan ringe og skryte til bestemor eller bestefar om.
Sommeren er ikke bare lykke, og flis er dessverre en stor del av hverdagen når små føtter springer bare i gresset og små hender får utforske gleden med hammer og spiker.
Og heldigvis finnes det belønning, for selv om barnet synes det er fryktelig vondt, kan jeg i alle fall gi den en positiv følelse etterpå. Så blir kanskje neste gang litt lettere, når de vet at de får noe igjen for det etterpå.
Så får det heller bare være at enkelte mener at man ikke skal gi belønning for slike ting, men jeg tror det er med på å lære mine barn at selv om noe er ubehagelig og må gjøres, så blir det bedre etterpå.
Fine, søte, tøffe, kreative og arbeidsomme barnehender.
Og det er like stor glede for meg å se barna få lov å klister små merker på et papir, som en stolthetstabell over hvor dyktige og tøffe de er.
