At jeg ikke har grønne fingre er et faktum, og jeg kan knerte en kaktus uten å gjøre annet enn å eie den. Det har hendt at jeg har kjøpt meg planter som liksom skal pyte opp stuen og gi den et bedre innemiljø, men det ender med katastrofe hver eneste gang. Jeg hadde sikkert ikke klart å holde liv i ugress om jeg prøvde, og priser meg lykkelig for at jeg ikke tok jobb som gartner. 

For all del, jeg liker blomster og kunne godt tenkt meg å pytet opp med alle mulige vakre kreasjoner. Men det går rett og slett dårlig hver gang jeg prøver meg på dette. Jeg er et håpløst tilfelle på dette punktet, og vil mest sannsynlig være det for bestandig. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men jeg har også funnet ut at om det er min bedre halvdel som eier blomstene så overlever de, så det må være noe med meg og eierskapet. For vi gjør altså ingen forskjell på blomstene, de behandles helt likt. Men med det samme jeg sier at det er min plante, faller den død om.

For eksempel denne planten kjøpte jeg før sommeren, og til tross for godt stell når vi var på ferie døde halvparten. Og det gikk ikke lang tid før hele var historie.

Siden jeg klok av skade ikke kan eie noe grønt og levende, valgte jeg å gi en gressmann til storegullet mitt. OG det funket! 

Så neste gang det skal kjøpes inn noe slikt i mitt hjem, skal den eies av ungene eller mannen. (Det eneste jeg kan få er blomster som uansett dør etter en stund, eller de falske av plast!)

Da kan jeg fornøyd konstantere at jeg har fått meg nytt kjøkken! Mulig det kan bli et problem med tanke på høyden min, men tror det skal gå bra. Det er i alle fall nytt! 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Nå ser jeg helst at du ser mellom fingrene på rote i bakgrunnen, det er nemlig mannen i huset sin arbeidsoppgave og han var desverre ikke hjemme og ryddet før fotografering! (Og ikke orket jeg å gjøre det, ettersom jeg hadde nok arbeid med en sint treåring som brukte “NEI” som dagens ord!)

Plutselig oppsto den skumle stilheten som jeg har beskrevet før! Minstemann har tegnet i boken til storebror! 

“Hva er det du har gjort, har du tegnet i boken til storebror? Nå blir han veldig lei seg!”

“Hææ, storebror ikke komme hjem i dag, komme hjem anna dag!” 

Og så mente minstemann at problemet var løst, for han hadde tross alt tegnet en veldig fin mus og en isbjørn! 

Som småbarnsmamma er jeg blitt vant med at ting ikke ligge på de plassene de vanligvis skal ligge, og jeg har etter hvert måtte innse et lego og småstein er like vanlig i sengen som pute, teppen, 20-30bamser, lekebiler, traktor, et ganske stort antall bøker, to unger og en mann. Jeg undrer meg ofte over hvordan jeg hadde det før guttene kom til verden, og har kommet frem til at det må ha vært litt kjedelig og ensomt. 

I går når middagen skulle lages fant jeg en sokk og en trepinne på steikovnen, og jeg holdt på å kaste sokken inn i stuen. (Ut av syn, ut av sinn!) Men den var full av stein!?? Og da snakker jeg ikke om smågrus, men store gråsteiner som tydeligvis var plukket ut nøye på skoleveien hjem, med en pinne i den andre hånden. (Og skoene og den andre sokken i sekken, noe som faktisk gjorde meg veldig stolt. For jeg har etter hvert blitt ganske vant til at det mangler en av alle tingene som kommer i par!) Og av erfaring valgte jeg å ikke komme med noe spørsmål om hvorfor. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

(Orket ikke vaske steikovn før bilde ble tatt, og innrømmer at noen ganger så glemmer vi det etter matlagingen. Sorry, men det er HELT normalt hos de fleste!) 

Jeg blir heller ikke forundret når jeg finner blyantstreker på doringen, bordet eller veggen og jeg er veldig vant til å finne leker i kjøleskapet. Og jeg har mer en en gang opplevd at gardinene er brukt som snørrpapir, for ungene har selektiv hukommelse og glemmer gjerne at dette ikke er lov. 

(Det hender at også vårt kjøleskap er overfylt med mat. Og for meg som mammablogger å legge ut bilde av kjøleskapet, blir nesten det samme som en moteblogger å legge ut bilder av seg selv i bikini. Ganske avslørende med andre ord. ) 

Så jeg har kommet frem til at jeg egentlig hadde feil forestilling av hva som var normalt før jeg fikk barn. For etter min erfaring er det disse tingene som er normale. Og det unormale er når du har et ryddig hjem der alt ligger på rett plass, der du er ensom i sengen og der du ikke finner kunst overalt. 

(En liten svale tegnet med tusj på kjøkkenbordet, vakker kunst som skal få være der en stund. Før jeg prøver å finne ut en mulig løsning for å ta det bort uten å skade bordet!) 

I dag viser jeg frem noen bilder av hjemmet mitt. Ettersom jeg bor sammen med tre gutter som har et annet syn på rydding en meg, er det alltid mye rot. Og siden jeg vil vise et så realistisk bilde av hverdagen min som mulig, er bildene som de er…

Bade, like ryddig som alltid. Og legg merke til den usedvanlig fine gulfargen på veggen. Siden guttene ikke helt ser vitsen med å legge klærne i kurven, slenges de på gulvet for å pynte opp rommet litt ekstra. Og siden yttergangen er svært liten, må skoene tørke på badet. Hurra for vår og snø og regn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så langt kom klærne jeg tørka å bretta i går. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lagt dem i skapet og de havnet på gulvet. Teppetrekket ver jeg ikke helt hvor kommer fra, og jeg mistenker at den minste i familien har funnet det frem. Her ligger også mattene som skal være på badet…

Resultate av de fem minuttene minstemann var inne på rommet før han dro i barnehagen idag. Jeg kan enda ikke forstå hvordan han klarer å rote ut så mye på den korte tiden. (Løsningen ble at jeg slo av lyset og lukket døren!)

Min nye bordpynt, veldig personlig og orginal. Tenker den skal få bli der en stund til. Sån for å være sikker på at alle får med seg hvor smart det er å pynte med klær?!!

Kjøkkenbordet, med en bok som omhandler bæsj. Kanskje ikke det mest delikate jeg kunne pynte med, men tydeligvis synes eldstemann at den hører hjemme der. Vanligvis har jeg en duk på bordet, men om jeg ikke tar helt feil ligger den under sofaen. Sikkert edderkoppen jeg så om dagen som har lagt den der! Duken som faktisk ligger der, hører hjemme på en benk. Så hvordan den har kommet seg dit er vanskelig å svare på. 

Stuen, pyntet med dvdesker. Når dette ble utført oppsto stillheten jeg snakket om i går! Minstemann er flink å finne på nye måter å pynte på, og det er ingen ting galt med kreatviteten her i huset.

Håper jeg ikke er alene om å ikke ha et perfekt hjem. Men i dag skal det ryddes og med litt flaks holder det seg bra til i ettermiddag:-) 

Hvordan har du det hjemme i dag?

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten…Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet…Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. “Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!” Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10…) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen…Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene…

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.