Wow, det kan se ut som at våren er på vei! Selv om jeg bare kan snø og enda mere snø utfoe vinduene. For hver vår får vi besøk av noen små kryp, som gjerne drar med seg støvet under sofaen og ut på gulvet. Men siden jeg ikke ønsker at de skal havne i støvsugeren har jeg ikke hjerte til å fjerne det.(Også er det en veldig god unnskyldning å utsette husarbeide litt til…for kan jeg ikke støvsuge må jeg hoppe over støvtørkingen og for å ikke skaffe mer støv må jeg sannelig hoppe over klesvasken også!)

Her har du bilde av småkrypet jeg har døpt til Rambo. Heldigvis er jeg god venn med han, så er bare glad for selskapet. Men det spørs om jeg er like fornøyd når sommer er i anmasj og mauren finner veien inn… Men der vil jeg garantert skrive mer om når vi går inn i juni/juli.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når du ser en kvinne som ser uflidd ut, og gjerne har noen barn sammen med seg har vi for vane og tenke at hun er ikke så nøye på det. Men stemmer egentlig dette? Det er noen kjennetegn du kan se etter, for å finne ut  hvor mye hun egentlig bryr seg. 

1. Flekker på bryste/skulder, flekker på låret og generelt på resten av kroppen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Disse kommer ikke av at hun aldri vasker klær, men fordi hun alltid velger å prioritere barnet sitt først. Flekkene på skuldrene viser at hun alltid holder barnet inntil seg og trøster det når det gråter. Hun løfter alltid barnet sitt opp, uavhengi om det har skittene sko eller ikke. Hun bryr seg ikke om at barnet tar på henne med søle/syltetøy hender, for det er viktiger å vise barnet at hun alltid er der for det.  

2. Klærne som ser to nummer for store ut er ikke et resultat av at hun aldri ser i speilet, men fordi hun har valgt å bruke pengene sine på barnet etter at det kom til verden. Og klærne brukte hun under svangerskapet, og de ble automatisk for store. Der ligger også forklaringen på at hun ikke følger motebilde.

3. Håret er i uorden og trenger en klipp. Også her velger moren å prioritere barna. Selv om hun er veldig bevist på at hun skulle tatt bedre vare på seg selv, går det aldri fremfor barna. Og mest sansynlig måtte hun avlyse sist frisørtime for en av gullskattene ble syke. Hun hadde også ordnet håret før hun gikk ut døren, men under påkledning av barnet rotet det til håret. Og hun hadde rett og slett ikke tid til å gjøre det på nytt. 

4. Hun ser sur ut, men egentlig er hun bare trøtt. Hun mener ikke å sende ut singnaler om at hun er sur, det er fordi hun har vært våken hele natten med et barn som trengte hennes nærhet og ubetingede kjærlighet. Og tiden hun skulle bruke til å sminke seg, gikk med til å holde en liten kropp på fanget. 

Så neste gang du ser en sliten, uflid mamma, skal du tenke over denne listen og vurdere situasjon på nytt. For kanskje det er slik at mammaen bryr seg så masse, at hun ikke har tid til sitt eget utseende. For henne vil barna komme først, og da får det heller være at resten av verden dømmer henne når hun ikke følger siste mote, er skinnende ren og smiler hele tiden. 

#mammablogg

Og nærme seg et kjøpesenter en fredags ettermiddag med to små gutter er ikke en ekstremsport vi ofte begir oss ut på. Vi og guttene er slitene etter en lang uke, og da er offentlig plass et område som regnes til faregrad 4. (Der 0 er ingen fare, og 5 er ekstrem fare.) 

Men i dag måtte vi altså bevege oss inn i det farlige området, og ansvarlige som vi er hadde vi forberedet guttene og avtalt på fårhånd hvordan regler vi skal bruke, og hva de oppnår med å følge disse. Solbrillene til minstemann var klare, og med tanke på at det er stor sjangse for at vi får et glimt av solen i løpet av helgen ville vi hente dem så fort som mulig. 

Besøket hos optikker gikk bra, minstemann fikk tilpasset brillene sine og var veldig forundret over at han kunne se godt med dem. Det er første gang han har solbriller med styrke, siden det ikke ble oppdaget før sist høst at han trengte det. (Og siden vi har det mørkt hele vinteren er ikke solbriller det første vi prioriterer.) Og jeg er glad for at vi ventet, for nå fikk vi kjøpt gode briller inkl glass til en veldig overkommelig pris. Også storebror fikk nye, og jeg må ærlig innrømmet at jeg nesten er litt sjalu. For favoritten min er pilotbriller, og jeg kunne godt ha tenkt meg noen som så lik ut. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter dette gikk vi på kafe, og det er vel den beste belønningen vi kan få, smakfull kaffe og kakao/juice til guttene. Siden vi møtte en av mine beste venner der, satt vi en stund. Og vil lovet guttene en tur innom lekebutikken som belønnig for at de satt i ro ved bordet. Og hvis du ser bort i fra noen små forglemmelser og distraksjoner gikk det overaskende greit. Det var nesten så jeg mistenkte at vi hadde vurdert faregraden feil. Men så kom turen til lekebutikken, og pappa tok med guttene dit, mens jeg gikk på apoteket. Og her ble det noen små utfordringer, for ikke snakk om at guttene ville gå samme vei, og siden ikke pappaen kunne dele seg i to ble det vanskelig for han å holde utsikten. Heldigvis er det god mobildekning i dette senteret, så han fikk ringt etter assistanse før skaden ble for stor. 

Vi avsluttet handleturen og retunerte hjem, for det er aldri for sent å snu. 

Når jeg har muligheten henter jeg alltid minstemann tidlig i barnehagen. Han blir fort sliten og ettermiddagen kan være tøffe for han. Så det var en veldig fornøyd og glad gutt som ble hentet i dag. Og jeg så muligheten til litt språktrening, som til bare får til i helgene. Siden minstemann snakker lite skal vi trene så mye som mulig på dette, men alltid på hans premisser. Når vi øver har jeg kjøpt noen kort med bilder, og vi øver på å se hva som er på bildene, sette ord på dem og øve på begreper som over/under, farger og former. Når han sier et ord bekrefter jeg med å gjennta dette, uten å si at det er feil selv om ikke utalen er perfekt.

Det er fantastisk å kunne sitte sammen med barnet sitt og gjøre noe begge trives med. Og jeg blir glad når jeg ser gleden og mestringen gutten føler. Og ikke minst stolt når jeg hører at han prøver nye ord og av og til bruker dem i det daglige. Vi leser mye ned barna og ser resultatet av dette gjennom storebroren. Han har veldig godt utviklet språk og kan lese svært godt i forhold til alderen. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter med en klump i halsen og tåre i øyenkroken når han leser for lillebror. Da ser vi godt hvor glade guttene er i hverandre.

På bilde ser du esken til kortene, i alle fall litt av dem. For lille engelen insisterte på at hånda skulle være med på bilde. Jeg har kjøpt dem gjennom en bokklubb på nett, og selv om de handler om å lære seg å lese er de perfekte til å lære ord. Så om du har barn som strever med språket kan disse være et godt hjelpemiddel. Så selv om vi har mange utfordringer i hverdagen, er det også mange som gir oss glede. Og treningstiden er en unik tid vi har, bare jeg og gutten sammen uten forstyrelser fra andre ting. 

Er der noen andre som har erfaring med språkstrening på små barn?

Noen dager hadde det vært best å holde sengen, ikke for min egen del men for alle andre som er nødt til å sosialisere seg med meg. For etter en natt med to unger som har funnet ut at de skal være våkene, er jeg trøtt og grinete. Vanligvis er det bare minstemann som våkner og krever mammas oppmerksomhet, noe jeg er ganske vant til etter tre år. Men når storebroren også finner ut at han skal våkne, utenom tidspunktene til broren blir det mer krevende. Så etter fire-fem runder med jeg må på do, jeg er tørst, jeg er redd, jeg får ikke sove osv mistet jeg mote, men siden jeg ikke hadde muligheten til å krype under sengen å gjemme meg, holdt jeg ut. Å med det samme storebror sovnet, så fant minstemann ut at han skulle våkne, og vi hadde det gående igjen. Så til sammen har jeg vel kanskje sovet fire timer, noe som danner et dårlig grunnlag for resten av dagen. 

Og du vet at det blir en dårlig dag med det samme du åpner øynene, og det hele forsterkes når du går ut av sengen og trår på en legokloss. (Som egentlig er strengt forbudt å drasse inn på mamma og pappas soverom…) Jeg hinker ut av soverommet og lirer av meg noen gloser som overhode ikke passer for en småbarnsmamma. Det jævla lille torturinstrumente skulle vært ulovlig, for jeg kan ikke tenke meg til noe som er værre. (Velger å ignorere tanken om at avbrutt søvn er en godt kjent måte å torturere folk på..)

Når jeg endelig når badedøren oppdager jeg at den er åpen, noe som betyr iskaldt bad. Og jeg kjenner frustrasjon vokse innerst inne i magen, for nå blir i alle fall dagen et mareritt. Jeg har fortsatt ikke fått opp øynene såpas mye at jeg oppdager vannet på doringen, så jeg slenger meg ned og aner fred og ingen fare. Jeg kjenner det våte, og tenker automatisk at en av guttene har vært uheldige. (Jeg sjekket etterpå, det var vann etter en aldri så liten “vannlekasje” fra vasken. Minstemann har funnet ut at han skulle stelle seg selv, og har lekt med vaskeklut og vann…du kan tenke deg til skadeomfanget om du har vært i nærheten av en aktiv treåring som skal gjøre alt selv!) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så etter et kaldt og vått dobesøk finner jeg frem dagens antrekk, og for å si det sån jeg havner ikke i et moteblad med det første. Jeg river ut den føste treningsbuksen jeg ser fra skapet, pluss skjorten som ligger øverst. Så får det bare være at fargene ikke stemmer. Ikke verdens fineste klær vil klare å forbedre humøret mitt. 

Jeg tasser ut i stuen, og oppdager at nå er regnet kommet. Og selvfølgelig har jeg mange ting jeg må gjøre på dagen i dag, noe som mest sannynlig betyr at jeg vil trø meg våt i løpet av dagen. For støvler blir for kaldt, og de andre skoene synes det er helt greit å slippe inn vann. Og jeg skal ikke bynne på katastrofen som venter meg når guttene skal hentes, for desverre lages ikke uteklærne for at de skal tåle ekte nord-norsk vinter. Så i kveld vil bade være fylt av våte, stinkende uteklær. 

Etter de vanlige diskusjonene om matpakker, påkledning og div andre verdensproblemer er guttene klare. Og jeg sender dem med pappaen, så får han levere i dag. Ikke snakk om at jeg vil møte på noen andre en de i familien de neste timene, så ondskapsfull er jeg ikke. Jeg skal synke ned i sofaen og småsove litt før jeg må gjøre meg klar til møte litt senere, med en boks cola og macen i fanget. 

Så var vi der igjen, den krevende ettermiddagen som må fungere på et vis. Jeg skal lage middag, passe på barna, være hushjelp og hjelpe med lekser. Vanligvis ville dette vært null problem, så lenge både mor og far er hjemme. Men så har det seg slik at pappaen er mer på jobb en hjemme, og jeg står her alene med en 3åring som krever det dobbelte av oppmerksomhet en barn flest og en 7åring som har tusen “gode” ideer som han bare må prøve, og som vil ende i katastrofe om jeg ikke følger med. 

Middagslagingen utførte jeg med en 3åring på armen, som i tilegg hyler av full hals. Jeg mistenker at vi har fått besøk av et nytt virus, og kan forvente noen dager uten sosialisering og søvn. Jeg sjonglere mellom kasseroller, matvarer og 3åringen, og klarer heldigvis å utføre oppgavene med en hvis form for sikkerhet. For ikke snakk om at jeg vil risikere stikkskade eller brannskade og måtte oppsøke legevakten. (Det er faktisk den siste plassen jeg vil sette mine ben, etter litt for mange negative opplevelser.) Midt ute i kokingen oppdager jeg en eim av mindre god lukt, minstemann har funnet ut at kjøkkene og armen til mamma er et fint toalett. Hva i alle dager gjør jeg nå? Ikke kan jeg slå av varmen og maten kan heller ikke passe seg selv. Så jeg ringer mamma, som heldigvis bor i etg over meg, hyler ut min nød og spør pent om hun kan komme ned fem minutter å passe på middagen, så jeg får vasket lillemann. Heldigvis kan hun det, og maten er reddet. (Matlysten kan jeg ikke gjøre noe med, og jeg kan love deg at de få tyggene jeg presset ned smakte alt annet en godt!) 

Selve måltidet går rimelig greit, hvis du ser bort i fra et veltet glass med solbærsirup, en dusj av gryterett i ansiktet og et serdeles høyt lydnivå. Jeg har heldigvis innlagt vann og rikelig med vaskekluter. 

Etterpå er det tid for lekser med 7åringen, noe han er svært misfornøyd med. Han har minst tusen unnskyldninger for hvorfor han ikke skal gjøre dem og jeg må innrømme at jeg desverre er enig i de fleste. (MEN det sier jeg ikke til han, og prøver etter beste evne å motivere han til å gjøre så godt han kan.) I tilegg sitter minstemann å storgråter på fanget mitt, og jeg tror ærlig talt ikke han helt vet hvorfar han gråter. (Og jeg fant heller ingen god grunn, så jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne.) Han får lov til å ha sutten i munnen, noe som vanligvis er fy,fy når det er uteom leggetid. Etter en lengre diskusjon om hvordan han skal regne ut en matteoppgave kan vi gå videre, nå er det norsk som står på planen. Han skal skrive en historie, om en spade i “jeg” person, med fokus på stor forbokstav og punktum. Desverre har han funnet ut at dette er kjedelig, og ikke snakk om at han vil skrive mer en det som alerede er kommet på papiret. Han sutrer og klager, men til slutt har han skrevet et par linjer, som jeg godtar under tvil. 

Nå kjenner jeg virkelig hvor lite jeg sov i natt, og verkingen i foten min øker i styrke. Det har vært en lang dag, og jeg kjenner godt at jeg har vært hos “nåledamen” for en behandling. Men ikke snakk om at det er noe unnskyldning når du skal være en velfungerende mamma, som holder orden i hjemmet og har bøttevis med tålmodighet. Guttene krangler, og lydnivået jeg trodde var på maks øker noen hakk, det er på tide med handling. Jeg anstrenger hjernen og kommer opp med en genial løsning, snømåkking for penger og barnetv. 

Eldstemann blir storfornøyd med at han kan tjene noen kroner, kaster på seg klærne og springer ut. (Hvorfor kan det ikke være like enkelt å be han kle på seg om morgenen??) Han skal måkke av bodtaket, så jeg selv slipper det. (Jeg er litt redd for å bli beskyldt for barnearbeid eller bestikkelse, men så lenge gutten og jeg er fornøyd kan jeg beskyldes for hva som helst!) Minstemann får sitte i armkroken, se på barnetv og ha sutten i munnen, og jeg nyter tre minutters ro. Desverre må jeg sette på en maskin klær, de vasker ikke seg selv. Etter det må jeg rydde opp etter middagen, og så må jeg brette alt som allerede er tørt og så legge det på plass. Å da er garantert tiden inne for en ny runde med mat, så kveldsstell og så leggetid. 

Heldigvis har jeg selektiv hukommelse, og husker ikke tiden før jeg fikk barn, så jeg vet med andre ord ikke at dette er veldig slitsomt. Og når du ikke vet om noe annet, så klarer du deg fint med det du har! 🙂 

I dag regner det ute, ifølge været som var meldt i går. Men jeg selv tror det heter snø og vind! Så legger ut et bilde av synet som møtte oss når vi skulle ut døren i dag…

Så da var det bare å lete etter spaden, og hive unna. Noe som kan være svært vanskelig ti min etter at vi er våknet. For av alle ting forsov vi oss, noe jeg trodde var teknisk umulig med to barn i huset. Så om du har barn selv kan du tenke deg kaoset. Klær som flyger alle veier, matpakker som skal smøres og unger som springer i alle retninger. Rett og slett hverdagsgøy!? (Jeg prøver i det minste å være positiv!)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som du ser har vinden laget ekstrajobb til meg, vanligvis kommer det aldri snø inn mot ytterdøren. Så når vi åpnet den ramlet det snø inn, noe jeg er svært misfornøyd med. Måtte våren komme, fort!

Nå er jeg helt sikker på at noen har hatt det veldig morsomt når de lærte meg hva de ulike værtypene heter, eller så snakker metrologer et annet språk en oss. 

Til i dag var det meldt sol. Så solbrillene var lagt frem på nattbordet og jeg var klar for å ha den tynne ullhuen på meg, og bare den tykke vinterjakken på vei ut for å hente posten. Og med godt mot og en drøm om å få litt d-vitamintilskud, som jeg for tiden er serdeles underernært på åpnet jeg ytterdøren. Og hva møter meg? (Jeg er litt usikker hva jeg skal skrive her, for jeg er veldig forvirret med tanke på hva typen vær egentlig heter…) Jeg tror det er snø og vind som møter meg, i alle fall ramler det mye hvit ned fra himmeln, og det fyker rundt. Jeg snur, går inn å kler på meg den tykke luen, en ekstra jakke og vinterbuksen. Har ingen planer om å bli funnet livløs på vei til postkassen. “Kvinne funnet livløs ved postkasse, hun hadde solbriller på!”. Jeg tasser ut og prøver å se opp mot himmelen, ingen stor gul kule der, bare masse hvite støvkorn som treffer meg i øyet. 

Vel inne igjen setter jeg meg ned for å lese nettavisene, og oppdager en artikkel om været. Og der meldes det om store mengder nedbør, også kaldt regn på metrologenes talemåte. Det betyr med andre ord at vi får det ekstremt glatt, slafsete og vått de neste dagene. Og verst av alt, den snøen vi ikke har ryddet av tak, boder og veranda må bort, helst før regnet setter inn. Vekten vil garantert bli det dobbelte med disse små vanndråpene som ramler fra himmelen, og jeg vil helst sitte med taket over hode, ikke på hode. Men jeg er litt usikker, for hva om det ikke blir regn? Kan jeg da utsette den dumme snøryddingen til i morgen, for jeg har overhode ikke lyst til å krype opp på taket i dag. (Og garantert ikke i morgen heller…) 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og igjen spør jeg, hvem i helvete er det som sitter å bestemmer at vi må ha så jævlig dårlig vær? Kan vi ikke til en forandring slippe unna? Faens jævelskap! 

Men tilbake til metrologene, hvorfor kan vi ikke samkjøre ordene våre slik at vi faktisk kan tolke værmeldingen på rett måte? Det er ikke lenge siden det ble meldt om ekstremvær og at alle burde holde seg inne. Men hva opplevde vi? Joda, noen få snøkorn og frisk bris. (Og jeg snakker om før vi fikk de enorme mengdene snø som vi har nå…)

Jeg har også registert at det ofte meldes om vår og sommer, gjerne to ganger i året, men har enda ikke opplevd dette! For ikke snakk om at regn og maks 10 grader er sommer, og når det er vår forventer jeg hestehov ute, ikke snø og enorme hvite fjell uansett hvor jeg snur meg. 

Så siden jeg stort sett bare blir forvirret av værmeldingen, velger jeg å holde meg borte fra denne. Og har derfor en bønn om at lokalavisene lar være å publisere artikler ang morgendagens værtype. (For unasett hvor mye jeg prøver å holde meg borte fra disse, må jeg trykke meg inn på dem, og får falske forhåpninger.)

Som regel er det en stor sammenheng mellom sykehusbesøk og venting. Vi venter på time, vi venter på svar, vi venter på lege, vi venter på blodprøver og vi venter på å vente. Men etter noen år i systemet har vi bygget opp en enorm mengde tålmodighet (ca 7timer holder vi ut før lagrene er tømt!) når vi skal ta turen inn for krontroll, og minstemann har blitt godt kjent med lekerommet. Han er alltid like fornøyd når han får kjøre “postman Pat” bilen som står der, og han har heldigvis ingen negative følelser ang UNN. Vi kan ikke si det samme, siden vi desverre forstår litt mer en det han gjør. Og vi har opplevd mye arroganse og ansvarsfraskrivelse. Men i det siste har vi opplevd det motsatte og til og med ventetiden er gått ned. (Om du ser bort i fra 3juledag da vi ventet i syv timer på en respet, pga av en lege som var mer opptatt med å subbe hull i skoene en å hjelpe oss…og derfor vet jeg at vi har tålmodighet i syv timer, men ikke mer en det! )  

Den fantastiske legen til minsmann har sluttet, og jeg må si at vi har vært svært bekymret for hvordan oppfølging vi ville få etterpå, for hun var unik. Kanskje en av de beste legene jeg har møtt per idag, og det er ikke få, desverre. Men før hun sluttet henviste hun oss til en nevrolog, og jeg priser meg lykkelig for dette. Selv om vi bare har vært hos han to ganger, og vi enda ikke har noen svar, så jobber han like aktivt med å finne ut av plagene som skatten vår har. Så jeg er faktisk positiv til framtiden, og det er jo et svært stort pluss i boken at han ikke lar oss vente i timesvis før vi får komme inn. Han er ærlig og sier som sant er, at de vet ikke hva de leter etter, og det er ikke sikkert vi vil få svar, men han gir oss heller ikke opp. Og et ganske stort team er koblet inn for å finne en årsak. 

En av de tingene vi snakket om i dag var en del sykdommer som kunne være mulig årsak, og når legen plutselig ramset opp alle mine symtomer gjorde jeg store øyne. Kan det stemme at vår antagelse om at mine plager ligner på guttungen sine, selv om det aldri er registrert barn som har denne diagnosen? Vi har lege vist at uansett hva som feiler han så vil det være svært sjeldent, og kanskje det første dokumenteret tilfellet. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg skal ærlig innrømmet at jeg ikke hadde forventet at jeg kanskje får en løsning på mine plager, og i alle fall ikke når vi var hos en barnelege. Så det skal nå sendes henvisning til spesialistnevrolog, som skal utrede meg, for en sykdom jeg ikke viste fantes. (Jeg velger å ikke tenke over de undersøkelsene jeg må igjenom, ettersom de hørtes veldig smertefulle ut. Og at hvis jeg tar disse er det svært lite sannsynlig at minstemann må gjøre dem med det første, uansett resultat! Det jeg fikk med meg om testene var et eller annet med biopsi, altså en prøve av vevet. Som igjen betyr at de må pirke i meg, tro om jeg kan forlange narkose!? Ettersom jeg holder på å dø ved en liten blodprøve i fingern, må dette være hundre ganger mer ubehagelig. Ikke snakk om noe verdens tøffeste i disse tilfellene…)

Det som forunderer meg er at mange av de tingene jeg trodde var normale er symptomer, og jeg har derfor ikke nevnt de for legen min heller. Og at ved en tilfeldighet har jeg brukt en litt spesiell smertelindring, som tydeligvis gir gode resultater på denne sykdommen. (Og det forklarer jo hvorfor jeg har null effekt av feks paralgin forte, som bare gjør meg grinete og trøtt. Samt noen udelikate bivirkninger du garantert ikke vil høre om, såfremst du ikke har en eller annen for for spesiell fetisj!) 

Så nå er spørmålet, skal jeg google det og proppe hode fullt av informasjon som mest sannynlig ikke stemmer, eller skal jeg vente til jeg kan få fornuftige svar hos en lege? 

(Kjenner jeg meg selv godt,  blir det en aldri så liten søkerunde…håpløs nysjerrig som jeg er!) 

Det er tid for kveldsmat, ungene har omsider funnet plassen sin ved bordet etter 4-5 runder med “skal bare”, “må bare” og “vil ikke”. (Og etter en trussel om at om de ikke setter seg til bordet må de legge seg uten mat!) De har spist det meste av maten og det er på tide med ny runde drikke. Vanligvis ber minstemann om eplejuice eller jordbærsaft(også kaldt solbærsirup av oss andre…) men ikke i dag. Han har tydeligvis utvidet ordforådet sitt. (Noe som er helt fantastisk tatt i betraktning at han ikke snakker så mye enda!) 

Siden det er pappaen som er skipper i dag, ligger jeg i ro på sofaen og “smuglytter” til praten rundt bordet. (Smuglytter er vel kanskje ikke det rette ordet, i og med at de har et lydnivå som er veldig langt over innestemme…) Og det meste går inn det ene øre og ut det andre. 

“Æ vil ha øl!” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg setter vannet jeg drikker i vranghalsen, hva var det minstemann sa? Hvor i alle dager har han lært det, ingen av oss drikker øl. Og når bestefaren gjør det ber han aldri noen om å gi han ei øl. Og hvorfor i alle dager vil han ha det til kveldsmaten? 

Og hva hender når vi sier “Nei, du kan ikke få øl”. Han blir sint, for han VIL ha øl og han vil ha det nå. Og som alle som har/hatt treåringer i hus vet, kan de være små bomber som går av med den minste motgang. Så gode råd er dyre, og jeg oppdager at pappen finner frem eplejucen, skjenker i glasset og sier ” Her får du ei øl!”. (Jeg orker ikke skrive noe om hva som er etisk og pedagogisk riktig, for alle slike ting går litt i glemmeboken når vi står midt i trassalderen.) 

Jeg gruer meg til det som etter hvert vil komme fra barnehagen ” Vi(barnehagen) lurer på hvorfor minstemann sier han vil ha øl til maten, og når vi sier nei sier han at pappa gav han det!?” 

Mulig jeg må nevne dette i morgen når vi leverer han, for jeg ser helst at vi slipper noen misforståelser.