Jeg kom desverre til verden med noen skjønnhetsfeil, liker å kalle dem det selv om de holder til på innsiden av huden min. Og dette medfører at jeg får ekstreme smerter i perioder, og som regel blir jeg alltid like overumplet av dem. Og som de fleste med barn vet, er det komplett umulig å bli liggende en dag eller to uten å kunne gjøre noen ting, for alt du må utsette hoper seg opp i store fjell rundt omkring i den lille leiligheten vår. Og som lyn fra klar himmel slo smertene ned i går, rett før jeg skulle dosere medisner, rydde bort klær og forberede den nye uken. Og som vanlig ramlet jeg ned på gulvet uten å tenke en eneste fornuftig og positiv tanke. For siden smertene er så sterke er jeg sikker på at jeg skal stryke med hver eneste gang de kommer, og som vanlig har den distre parten av meg funnet ut at det var lurt å ikke bestille de sterke smertestillende jeg bruker i nødsfall. 

Den beste plassen i leiligheten når jeg har det slik er på badegulvet, der er det varmt og godt. Og heldigvis hadde vi vasket der inne tidligere på dagen, så jeg slapp unna selskap fra hybelkaniner og hårballer som vaskemaskinen spytter ut etter hver klesvask. Om noen av de andre jeg deler hus med skulle være så uheldige å måtte på do, får de bare vente til jeg er klar for å komme ut. Eller de får gå til naboen for å gjøre sitt fornødende. Jeg blir nemlig veldig selvsentrert når jeg prøver å puste meg gjennom smerter som jeg på mange måte sammenligner i styrke med de jeg hadde da ungene skulle ut av magen min. 

Siden legene på sykehuset ikke klarer bli helt enige med seg selv om hva som feiler meg, får jeg heller ingen annen behandling en smertelindring når det står på. Og jeg kan derfor ikke skrive noe om årsaken til plagene, selv om jeg har en mistanke om hva som feiler meg. Det har hendt at smertene har vært så gale at jeg er blitt hentet i sykebil, noe som både er falut og veldig ubehagelig. For hver lille bevegelse gjør plagene større, og det føles ikke godt å være festet i en båre på nord-norske dårlig asfalterte veier. Så etter en runde i sykenbil vet jeg nøyaktig hvor alle humpene er. Det positive igjen er vel at ungene synes jeg er kjempetøff som har kjørt sykebil, for de vil jo også gjøre det. (Og er det ikke fantastisk at de kan ignorere det faktumet at jeg var syk da jeg kjørte den, og at de alltid fokuserer på det positive!) 

Heldigvis er smertene mindre i dag, og av erfaring bør jeg vel ringe til legen min for å få resept på smertestillende som kan gjøre kvelden bedre. Men av en eller annen grunn synes jeg det er veldig flaut å ringe å be om dette, for hva om de tror at jeg bare sutrer? (Jeg vet jo innerst inne at det bare er i mitt hode at de tenker sån, men det hjelper ikke…) Og jeg hater å føle meg syk, og være redusert til en sofaliggende krøpling. Og jeg håper at legene en dag får ut fingern og bestemmer seg for at kvinnesykdommer er noe som må forskes mer på, så de kan gi oss den behandlingen vi trenger. 

Og nå har jeg enda noen timer der jeg kan ligge å synes synd på meg selv, før ungene og mannen kommer hjem. Så resten av tiden skal jeg bruke på badegulvet, i selskap med edderkoppen som holder til under vaskemaskinen. 

Så dette er altså meg, og kjært barn har mange navn. Men i hovedsak lystrer jeg mamma for det meste, og de sjeldene gangene noen bruker mitt fornavn blir jeg så overasket at jeg glemmer å svare. 

Siden det er så populært velger jeg å legge ut et bilde av meg selv, tegnet av den eldste sønnen min for noen år siden. Så jeg har tydeligvis stort hode, øyne i ulik størrelse og fire armer. Og utifra bildet tolker jeg kroppsfasongen min til epleform med tannpirker armer og ben. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er utdannet som omsorgsarbeider og har jobbet turnus siden jeg startet i arbeidslivet for mange,mange år siden. Men nå er det stopp, jeg må gå over i dagjobb og står med et skille i livet for hva jeg skal gjøre videre. Noe jeg synes er nesten umulig, for jeg hadde planer om å jobbe innen pleien frem til ungene var litt større, videreutdanne meg og fortsette i samme sporet. Men etter at minstemann kom til verden har jeg måtte legge mange planer på hyllen, og forstå meg rett, det er virkelig verd det. Han krever at foreldrene er hjemme på ettermiddagen og i helgene for han har et mye større omsorgsbehov en du forventer av en gutt på 3år, så vi må tilpasse oss. Etter hvert vil jeg sikkert skrive litt om hvordan det er å få et barn med spesielle behov og utfordringene jeg møter i arbeidslivet, for det er mange!

Jeg bor i den lille byen Tromsø, som for tiden er rimelig gjemt i et hav av snø. Nå bor vi i et kott av en leilighet og har en dag et ønske om å få større plass og hus, men markede er umulig for småbarnsfamilier. Og vi har ikke muligheten til å flytte en plass det koster mindre å bo, så vi får gjøre det beste ut av situasjon. Så etter hvert har jeg blitt ekspert på lagring og praktiske løsninger, for det er helt utrolig hvor mye plass utstyret til ungene tar. Og jeg burde vel kanskje nevne at jeg alltid har litt for mye garn og sko, så de krever også kreative og gode løsninger med tanke på plasering. 

Jeg liker å tro at jeg er unik, litt morsom og en god venn, men det får mine nærmeste bekrefte om du skulle møte på dem. For mine gode venner regnes også inn i kategorien “nærmeste”. Og av negative sider kan jeg liste opp mer, siden jeg legger bedre merke til dem en de positive. Jeg kan være veldig distre, er elendig når det gjelder å huske navn og kjenner aldri igjen de jeg møter på min vei. Jeg går rett og slett i min egen lille verden, og kan pasere mine foreldre uten å se dem. Men dette er medfødt, og ønsker du kontakt må du gjerne stoppe meg og si hei. 

Ellers er jeg veldig fasinert av mennesker, og det er svært sjeldent at jeg misliker noen. Jeg elsker å se alle de ulike personene som finnes der ute, og sammler på gode vennskap. 

Jeg har to barn, begge gutter og har funnet den store kjærligheten. (Og jada, jeg vet at det høres veldig rosa og klisjeaktig ut, men det er faktisk sant.) Vi har et solid og godt forhold, og om jeg må finne noe jeg kan være misfornøyd med må det være at han legger buksen i stuen, istedenfor å henge den opp på bade. Så jeg er veldig fornøyd i mitt valg, og liker å tro at han er like fornøyd med meg. Selv om jeg aldri putter koppene inn i vaskemaskinene når jeg er ferdig med dem. Og siden vi har vært gjennom veldig mange utfordringer de siste årene, vet vi at vi holder godt sammen i tykt og tynt, så etter hvert vil vi gjennomføre bryllupet vi har utsatt siden minstemann kom til verden. 

Jeg elsker cola og kan godt kose meg med sjokolade til frokost, og jeg sier aldri nei til et godt måltid laget av noen andre, selv om du kanskje ikke tror det når du ser meg. For til tross for at jeg blir tengnet som en ganske rund dame, er jeg veldig slank. Jeg ligger godt under gjennomsnittet og det er slik jeg er skapt. Jeg har langt hår, og har ingen planer om å endre frisyre før etter at jeg er blitt en kone. Jeg elsker klær, men desverre har jeg ikke tid til shopping som i gamledager, så jeg går stort sett i treningsbukser. De er praktiske i en hverdag med små barn, så det får være at andre ser på det som et teng på uflidhet. Sko har lenge vært en stor lidenskap, og desverre kjøper jeg ikke så mange par som jeg ønsker. Jeg får alltid en god følelse når jeg finner de perfekte skoene og endelig kan ta dem i bruk. Så på det punktet er jeg vel en smule matrealistisk og overfladisk, men jeg prøver heller ikke å være perfekt. 

Og sist vil jeg skrive mitt favorittmotto, som har reddet meg mange ganger når jeg har vært på grensen til å legge meg ned å dø av ulike grunner. Som når jeg sparker foten i bordkanten eller er så trøtt at jeg bare svimser rundt. Eller når jeg er flau av en eller annen grunn, eller når jeg ser hvor mye snø som er kommet iløpet av natten og vet at den må ryddes bort!

“Du kan ikke drepe deg selv ved å holde pusten!” 

Da var det rundt tre uker siden sist, og vi skal på nytt få et lite pusterom i hverdagen, til å samle nye krefter og sove. 

Siden minstemann har vært borte siden i går, har jeg sovet lenge i dag, i alle fall lenge i min verden. Og til en forandring kunne jeg stå opp, tasse i dusjen og sitte så lenge som jeg ville på do. En luksus som sjelden forekommer her i huset, for hver eneste gang jeg skal på do er det mas fra smårampen min. “Maaaammma ditt og maaaaammma datt”. Og siden vi har en treåring i huset står det ikke nøkkel i do-døren, og jeg kan garantere at jeg aldri husker å låse den. Så det betyr at jeg som regel får en eller to tilskuere, når jeg helst ser at jeg får være alene. For selv en mamma har naturlige behov, som dobesøk og privatliv når hun sitter der. Og ikke snakk om at det hjelper å jage dem ut, for som alle som har barn vet, gjør de nøyaktig hva de vil så lenge du ikke sitter med makten. (Og makten minster du i det sekundet du setter deg ned på rammen, for så å få den tilbake når du har vasket fingrene etterpå!) 

Det er også veldig fint å kunne stelle seg, uten at noen kommer springende inn på bade for å “bomelomme” (er litt redd for at noen skal ta seg nær av dette innlegget, i og med at dobesøk som regel er veldig privat, men desverre er de rammene visket ut for meg etter at jeg ble mor.) For når du står å tar på deg parfyme og deilige luksuskremer du egentlig ikke burde bruke penger på, er det ikke spesielt gøy å kjenne stanken av dårlig mage…Litt av gleden blir automatisk borte, og du vet at “mamma, tørke mæ” kommer tre sekund etterpå. Og uansett hvor lenge jeg har jobbet i omsorgsyrket og vært småbarnsmor kommer jeg aldri til å bli konfortabel med bæsjlukt og rutinene rundt dette. Så i dag passet jeg på å bruke ekstra lang tid på bade, bare fordi jeg kunne være alene der. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er også svært godt å kunne dusje uten selskap, for med det samme dodøren åpner seg blir det kaldt inne på bade. Og jeg HATER å fryse, spesielt når jeg er trøtt og nydusjet. Og småguttene kommer gjerne inn på badet for å kragle litt, bare for å være sikker på at jeg får det med meg. Så som regel må jeg avslutte dusjen med delvis vasket hår, for å mekle mellom småenglene mine. Så når jeg har muligheten prøver jeg å dusje så lenge at det blir fritt for varmtvann. (Det er desverre ikke så veldig lenge, siden vi har en liten tank!) 

Og etter en time på badet, subber jeg meg inn i stuen, finner fram en boks cola og tar frem macen. For alt dette er ting jeg ikke kan gjøre til vanlig, og det er derfor setter jeg også så stor på pris på det. 

Jeg elsker ungene mine, og kunne ikke byttet de bort mot noe. Men selv jeg trenger en pause, for det har vi aldri muligheten til ellers. Vi lever i en hverdag der vi få følge faste rutiner og oppgaver og prioriteringer for at barna våre skal ha det best mulig. Så jeg er så fantastisk glad for at vi har muligheten for å få avlastning gjennom kommunen, for det er tøft å skulle leve uten pauser, spsielt når vi har en liten gutt som krever så utrolig mye mer en det som er forventet av en 3åring. 

Siden snøen tar opp store deler av dagen har jeg ikke annet valg en å blogge om det. Siden jeg har sakt mitt om saken i et tidligere innlegg legger jeg ut bilder denne gangen.

Synet som møter meg når jeg går ut døra, spaden har til og med stilt seg opp til bruk. Vi er veldig samkjørte nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Utsikten mot bilen min, som vi forøvrig fikk hjem i dag. ( Den har koset seg inne hele påsken på verkstedet.)

Klesstativet mitt, tror bare jeg skal droppe tanken om å tørke klær ute de neste 2-3 mnd. Og enda er det meldt mer snø de neste ukene. Hurra for værgudene og nordnorge…

Og til slutt den fantastiske utsikten, vurderer å pynte inne i snøhulen. Fordelen med null utsyn er at ingen ser inn heller. Så om vi skulle ønske kan vi gå rundt uten klær, og problemet med tørkeplass til klærne er løst.

Først vil vil æ advare mot at det her innlegget e skrevet på ekte nordnorsk og om du har et problem med det bør du gå videre ganske så fort. Så vil æ medele at æ skriv det kun for å syte og klage, før nu e æ dritlei sny og jævelskap som ramle ned fra himmeln. Så om du ikke vil høre min lille klage om været e det her garantert feil innlegg før dæ. 

Så vil æ si at du bare kan drite i å kommentere om du ikke e enig med mæ, før æ vil garantert svare på en frekk og uhøflig måte. Før når været e som nu, blir æ dritsur og vanskelig å ha med å gjøre. Om du kommentere at du e enig, e du hjertlig velkommen til støtte opp om den fanastiske sutringa mi. 

Det første vi ser når vi legg oss e sny, og det første vi ser e enda større menga. Æ sku faen mæ tru at himmeln prøvde å dumpe alt den jævla mannskiten på oss med vilje. Og æ kan ikke fatte å førstå kæm som i utgangspunkte fant ut at dem sku bosette sæ på en så idiotisk plass som det her. Tromsø e faen mæ værdens største snyhåll, og ikke helvet at snyen kan fordeles jevnt over hele vintern, som forøvrig vare i 9måna. Før jul ser vi kanskje to tre hvite snøkorn, og i januar ramle det ned et par til. Men så kommer februar å vi e rimelig lei vintern, å da sir det BANG. Himmeln åpne sæ å det kommer en enorm mengde på kort tid, så går det noen uke og skiten regne bort. Noe som betyr slaps, glatte veia og is. Så kommer mars og himmeln åpne sæ på nytt, men da vet vi også at den stakkars mengden som kom i februar e barnemat i forhold til ka vi vente oss. Men det e bare et helt vanlig år, så kommer de tidene der mengden blir ekstrem i nordnorsk målestokk. Da snakke æ om en 2-3meter sny i døgnet. (Mulig mengden ikke stemme helt, men det føles faen mæ sån når vi må ut å måkke av take et par ganga i uka så det ikke skal klappe sammen. ) Hadde vi kunne pakka skiten og flytta hadde vi gjort det, men vi e desverre innesnød og har ingen mulighet å forlate området. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Siden vi har god erfaring med veintern kan æ love dæ at utstyret e på plass, fres, spada til de ulike typan sny og ekstra mat og medsin i tilfelle vi blir innestengt over en lenger periode. (Når det kommer en meter sny om natta så e det faktisk umulig å få opp ytterdøra, uten å kravle ut av et vindu. Såfremst du bor i 2etg, for bor du i en kjeller e du fanga!) Takk og pris før telefon og internett så vi ikke daue av kjedsomhet. Tven gidde æ ikke ha på, før æ kan garantere at den kastes t vindue så fort våren kommer, før det eneste som vises omhandle “våren, pollen og gressbrann” sør i lande. Satans idiota som styre tvsendingen. (Det hende at det kommer et og anna innslag herifra, som når det går dødsras, og det e overhode ikke god underholdning.) 

Så har vi den fantastiske påska der det førventes at det skal være sol, bålkos og ferie, og æ lure på kas hjernedau person som fant på det der, før æ kan ikke huske ei eneste påske der vi faktisk va innom alle de delan. Dem kan heller bynne å asosiere påska med ras, store nedbørsmengda, stengte veia og minimalt med fri. Før selv om vi ikke e på det vanlige arbeide våres, kan æ garantere at vi står ute å måkke den jævla snyen unna før å ha rømningsveia 20tima i døgnet. Og de stakkars timan vi får med søvn så trur du faen ikke vi drømme om mannskiten som lave ned ute, og vi sku være så uheldig å drømme om nåkka anna går det takras. Å da kan æ garantere at både vi og ungan våkne, og det e like greit å ta mårra. 

Det e faktisk kommet så mye sny nu at ungan e lei, å det sir jo litt om mengden. Dem vil heller ligge inne og trille istedenfor å gå ut så fort dem får muligheten. Ikke engang de enorme snyhulen vi har lage e brukanes til lek, før snyen fylles like fort i dem som vi måkke dem opp. Ake kan vi bare glømme, før selv akebakkan e rasfarlig. 

Skal vi på bytur må vi gå midt i veien, før på samtlige hus e det så lange istappa at dem kan spidde ka det måtte være som e så uheldig å gå under dem. Og du kan jo være sikker på at du får takras i hode hvis du e så uheldig at du skal springe dæ inn på en butikk, såfremst dem ikke har klart å holde taket snøfritt. (Med andre ord umulig, ettersom skiten lave ned forter en vi klare å måkke.) Og parkere du bilen burde du ha søker på den, og spade med dæ. Før når du kommer tilbake kan æ garantere at den e innebrøyta, nedsnyd og umulig å finne. Se før dæ frustrasjon når vi må måkke frem to-tre bila før vi finn den rette. 

Etter et par uke med ekstreme mengda snykasting har æ så ondt i kroppen at æ vurdere å legge mæ under senga å daue! Det gjør ondt i hver lille muskel kroppen har, og kroppen prøve å tvinge mæ til å ligge helt musestille når den opdage at æ nærme mæ yttergangen før å finne frem uteklean.  Og æ gir mæ nu vel faen i kor godt trent æ blir, æ foretrekk faktisk å være utrent og smertfri…Det e faktisk så ille at æ snart kan gifte mæ med spaden sia æ ser den mer en kjæresten min, og æ gidde ikke engang bli sjalu over at han har et forhold med fresen. (Som forøvrig sa god natt i går, når det e helligdag og ingen mulighet for å få nye dela til den. Jævla dritt, kan dem ikke lage utstyr som tåle ekte vinter? ) 

Så nu går æ å trekk før gardinan, fyre så mye at vi får en sån passe god sommertempratur inne og kler på mæ bikinien æ kjøpte for 10år sia. Ettersom den ser ubrukt ut kan det så være at æ ikke har samme kroppen.

Æ håpe den jævla vintern e over snart eller at æ vinn såpas mye i lotto at vi kan ta første flyet sørover.