Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

Endelig kunne jeg synke ned i sofaen, etter hele dagen utenfor hjemmets litt småstøvete vegger. Dagen startet ganske brått da mistemann i familien ikke fant blåbamsen, og mamma måtte på leteaksjon. Og selvfølgelig var det ikke snakk om å sove mer, selv omd et var natt. (Men jeg sneik meg til et par ekstra timer søvn, ettersom jeg syntes pappaen så mer våken ut en meg!) At jeg ser mer trøtt ut er vel fordi det ene øye mitt nekter å smarbeide, så det jeg ser litt slik ut O.o…

Notat til meg selv: Husk når eldstemann kommer hjem fra faren at du liker småkrangling mellom brødrene om morgenen, i dag ble det nesten for stille og det ble svært vanskelig å våkne. (Sov over to alarmer og en del mas fra min bedre halvdel som er A-menneske…) 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så gikk turen i barnehagen for å levere en småsint treåring som insisterte på at han ikke skulle ha utejakken på. Heldigvis var det ingen problemer med leveringen, og jeg klarte mest sansynlig å presse ut noen ord om hvordan helgen hadde vært. Samt ønske dem en god dag, men er ikke helt sikker på om jeg egentlig bare tenkte det. 

Så gikk turen på jobb, og jeg oppdaget at jeg ser tydeligvis dårligere en vanlig, for jeg kræsjet i ytterdøren på vei inn. (Kan heller ikke skylde på at den bare er av glass, desverre!)

Dagen gikk unna med en dundrende hodepine, og jeg priset meg lykkelig når timen hos optikkern kom. Men det viste seg at skiten som teroriserer øye mitt ikke er borte, og at jeg må til øyelege i morgen…Sukk, med andre ord ny stressrunde på slutten av dagen! (Noe jeg overhode ikke har tid til.) 

Så var det å hente minstemann i barnehagen, som ikke var helt enig i at han skulle til bestemor og bestefar. (Fikk beskjed om å høre etter, han skulle nemlig sove i mammas seng!) Og siden hode mitt på denne tiden holdt på å eksplodere fant jeg ut at bestikkelse var en sikker vinner, og det var han helt enig i…

Så gikk turen for å få gjort unna alt vi ellers ikke får gjort, med et lite stopp innom en av byens lokale pizzahus for å få påfyll. (Fantastisk å spise maten sin i ro og fred, uten å passe på at ingen stjeler den eller tørker tomatsaus på genseren min!) 

Vi måtte også bytte telefon jeg hadde kjøpt til mammaen min, og det var nesten litt småflaut å skulle kreve en telefon med disse kriteriene: Kamera, facebook, nokia og gud forby ingen touch skjerm! Og for å si det slik, det er ikke spesielt godt utvalg. Men til slutt ble vi enige om en med delvis touch, og jeg regner med at jeg kommer til å bli småsprø før hun har lært seg med den. (Selv om hun sikkert klarer det helt fint, hun er bare vanskelig som hevn for alle mine trassanfall i småbarnsalder!) 

Så gikk turen innom min kjære venninne som fikset øyenbrynene mine, hva skulle jeg gjort uten henne? (Eller hvordan skulle jeg sett ut uten henne!??) Desverre måtte jeg ofre farging av øyenvipper, så de får bare være kjipe og bleike! Måtte det idiotiske såret gro fort etter at jeg har fått ut skiten som lager det.

Så var det å dra innom mamma med telefon, og gi henne en opplæring og innføring. Et prosjekt som kan være ganske krevende når jeg ikke er dirkete våken og opplagt og stort sett bestandig blir sur når jeg skal bruke nokiatelefoner. De har et kjipt system og er bare skit! Men så er det heldigvis ikke jeg som skal være fornøyd, det er hun. 

Så 14timer etter at jeg gikk ut ytterdøren i dag er jeg endelig hjemme, og resten av kvelden skal brukes til ingenting. Til nøds kan jeg ta en dusj når jeg flytter meg fra sofaen til sengen. Jeg skal jo tross alt bruke avlastningen til å slappe av…(Som om det er teknisk mulig, siden jeg må utsette alt som skal gjøres ettermiddagstid til denne dagen!) 

Men om ikke annet får jeg forhåpentligvis sove hele natten, og med litt flaks plager øye meg mindre i morgen slik at hodeverken holder seg borte!

(Siden jeg ikke legger ut noen bilder i kveld, lover jeg å legge ut noen fra helgen i morgen. Harrytur til sverige betyr også en god grunn til å drasse med seg kamera!)

10 Fordeler med å ha barn. 

1. Du blir aldri ensom og du trenger ikke bekymre deg for at du får et eneste sekund alene. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

2.Du kan dra på kino å se barnefilmer uten å bli beskyldt for å være smårar, eller en tvilsom type. 

3. Du kan rote så mye du vil og skylde på ungene. (Litt ufint kanskje, men dog så deilig å gi bort skyld!)

4. Du trenger ikke dra på treningssenter. Hold følge med barna og du vil garantert komme i god form, på en svært rimelig måte. 

5. Du trenger ikke være redd for at vekkeklokken ikke fungerer, ungene står uansett opp lenge før den ringer. 

6. Du har en svært god grunn til å kjøpe Donald hver uke, og ingen vil hevet et øyebryn. 

7. Du kan fjerte på butikken og skylde på ungen.(Husk at barnet bør være ved siden av deg, og det helst børe være en «sniker»! Dette er vel også ufint…) 

8. Du kan bygge så mye du vil med lego, også etter leggetid i påskudd om at du skal glede ungene neste dag med nybygde kreasjoner. 

9. Du kan slutte å bekymre deg for at pengene brenner inne i lommeboken, de blir brukt lenge før de kommer dit. 

10. Du kan kjøpe deg en ekstra julegave og si den er fra nissen. (Gjerne en litt dyr en, siden nissen har som oppgave å oppfylle ønsker!) 

Ha en fin dag, del gjerne innlegget videre 🙂 

(Du finner også bloggen min på facebook og bloglovin!) 

Selv om jeg liker shopping, er handleturen langt fra så positiv som jeg kan få det til å høres ut. Det er helt klart at jeg finner mye glede i det, men også svært mye frustrasjon og sorg. Frustrasjon over at jeg ikke har en kropp som passer inn og sorg over at vi som samfunn ikke kan godta at alle må ha lov å være ulike. 

For hvert eneste plagg jeg prøver kjenner jeg motløsheten stige, og for hvert eneste plagg jeg må legge fra meg faller en tåre inne i meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg går fra butikk til butikk, jeg leter og håper. 

Jeg kjenner frustasjon vokse og jeg har mest lyst til å hate alle de rundt meg som finner noe som passer dem. 

Hvorfor skal det være så vanskelig å kjøpe inn noen flere størrelser?

For jeg er overhode ikke alene om min størrelse, vi er mange som har samme tankene og følelsene. 

Vi føler oss unormale, vi føler at vi må endre oss og selvbilde vårt brytes ned for hvert eneste plagg som ikke passer, for hver eneste plagg vi må legge fra oss. 

Jeg håper vi en dag kan få et samfunn som tar hensyn til alle, som tenker på de som ligger  utenfor de normale størrelsene. For jeg vil så gjerne være som alle andre, kunne velge klær etter smak og ikke etter hva som passer. Om jeg i det hele tatt er så heldig å finne noe. Jeg vil gå inn i hvilken som helst butikk å kjøpe meg det jeg ønsker, i den størrelsen jeg trenger. 

Men dette er en drøm, et håp som aldri vil hende. For så lenge vi ikke tar hensyn til at alle er ulike, vil vi heller ikke kunne endre måten vi tenker på. Vi vil for alltid dømme og vi vil alltid sette noen i en gruppe som kalles unormal. 

Og siden ingen vil være unormal, må vi endre oss selv for å bli godtatt. 

Det har vært en hærlig morgen med slotskamper, barnekrangling og en rømling. Jeg fikk sitte på do i fred i nøyaktig ti sekund og frokosten ble inntatt stående ved kjøkkenbenken. Mens jeg forhindret verdenskrig og det som værre var. 

Humøret er på topp, og ikke engang gråvære ut kan gjøre noe med det. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så resten av dagen kan vi like greit tilbringe i bil, på harrytur til Sverige. 

Med kranglende barn og dårlig musikk på radioen. X-antall tissepauser er også regnet inn.

Men hva gjør man ikke for litt billig brus, kjøtt og snus? 

Det vil med andre ord bli en idylisk søndagstur, med den lille familien min. 

Ha en super dag du også, uansett hvordan faktore som måtte spille inn! 🙂 

Ikke snakk om at et lite sår får lov å hindre meg i en shoppingrunde uten mann og barn, spesielt ikke noen dager etter at feriepengene kom på konto. 

Har klart å få et sår inne på øyet, som som har resultert i ganske redusert syn. Noe som igjen er en dårlig kombinasjon med tanke på hvor distré jeg er i utgangspunktet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jeg dro på shopping, og kan ikke si annet enn at det var fantastisk! 

Ingen barn som sprang rundt, ingen mulighet for at det var jeg som ble ropt opp over høytaleranlegget med beskjeden «Kan mamma Yvonne komme til informasjon, politimester venter, han er ca 3 år.». Jeg kunne ikke annet en å smile når jeg så mødre streve med betalingen i kassen med en unge på armen og en annen som prøvde å stikke av. Og det var heldigvis ikke jeg som ble blottet i prøverommet av en nysjerig treåring som hadde lyst å finne ut hva mammaen holdt på med.

Jeg kunne sette meg ned å spise maten min, uten å gi noen andre mat først og passe på at arvingene oppførte seg nogenlunde som folk. 

Og best av alt kunne jeg bruke så lang tid jeg ville, i godt selskap av mitt kjære søskenbarn. 

Jeg burde kanskje unnskylde meg ovenfor alle de jeg kjenner som jeg gikk rett forbi, men det var altså ikke fordi jeg ikke ville møte på deg. Det var heller det faktum at jeg ikke så deg. 

Jeg må også skryte av den utrolig flinke og profesjonelle jenten som jobbet på netcom på jekta, uten at jeg vil gå så mye inn på hvorfor! Men hun fortjener virkelig en stjerne i boken, og jeg håper dette innlegget vil nå hennes øyne! Og sjefen hennes, for det er langt fra alle som er like dyktige i jobben sin, til tross for hva som måtte oppstå iløpet av arbeidsdagen. 

Ellers kom jeg hjem med ganske mye mer en jeg vanligvis bruker, og har kommet frem til at det må være fordi jeg ikke klarte lese prislappene så nøye! 

I alle fall har jeg kjøpt 5bukser, 3shorts, 3gensere, 2topper, sminkefjerner, hundkrem og 3kopphånduker! (Desverre ikke bare til meg selv…) 

Men nå må jeg desverre avslutte, på tide å skylde øyet mitt igjen. Jeg vil helst ikke ha noe infeksjon og risikere et besøk på legevakten iløpet av natten/morgendagen! 

(Jeg er med andre ord her igjen…) 

Snufs,snufs, nesen er like tett som doen når ungene har lekt med dopapiret, og øynene ser like mye som bilvinduet etter en kjøretur gjennom de finskemyrer en sen sommernatt. 

Jeg hadde helt glemt hvor allergisk jeg er med tanke på nyklipt gress, og når jeg i tilegg klarte å glemme medisin før jeg la meg, ble starten på dagen rimelig ubehagelig. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk og pris for at jeg har husket å hente ny nesespray og har en rekke veldig myke papirlommetørkler slik at nesen min får skånsom behandling.

(Synes ikke det er så sexy med knallrød nese etter litt for mye sandpapir!) 

Mangler bare øyedråper, men satser på at medisin løser det problemet når den får virket en stund!

(Spesielt siden jeg skal på lisekontroll i dag, og det hadde vært en fordel å ha linser på!) 

Jeg skal også på en etterlengtet shoppingtur uten unger, med mitt kjære søskenbarn. Så kan den syke(bokstavelig talt) familien min ligge hjemme på sofaen og se på tv i mellomtiden. Tipper de klarer seg uten maset mitt noen timer, så det er en vinn,vinn situasjon. 

Men siden det tross alt er helg velger jeg å ta helgetrynet på meg, bare se på det sjarmerende bilde jeg fant på facebook! 

I dag føler jeg meg ikke som en vellykket mamma, overhode ikke. 

Jeg er sliten, lei og sur, jeg blir gal av alt rote rundt meg, av fjellet med rene nyvaskede klær på kjøkkenborde, alle de skittene kopper og kar på kjøkkene og leker som er slengt over alt. Jeg har lyst til å hyle av hybelkaninene som har okkupert hver eneste overflate og jeg har mest lyst å sette den syke mannen min ut på trappen til ungene er i seng.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har lyst til å legge meg, ramle ned i den kalde, myke sengen og sove helt til i morgen. Ikke røre så mye som en muskel og enda mindre ta vare på to gutter som krever sitt, som krangler så busta fyker og som overhode ikke vil noen av de tingene jeg sier. For det er ikke snakk om at de skal gjøre som de får beskjed om, alle regler og grenser skal testets, i det uendelige. Jeg har mest lyst å be ungene om å stelle seg selv og komme seg i seng.

Min ganske så velutviklede tålmodighet er krympet til en flue, og den kan flyge avgårde nårtid som helst. 

Men jeg biter tennene sammen og gjør det som kreves. Jeg følger rutiner og gir den omsorgen som kreves. Til tross for at hode vil eksplodere og det klør i øynene av trøtthet. Jeg gir barna klem og suss, legger teppe godt rundt dem og sier jeg elsker dem høyere en alt annet. For til syvende og sist gjør jeg det, enda så mye de kan utfordre meg. 

Og selv om jeg sikkert burde ha dårlig samviktighet for at jeg tenkte at endelig er de i seng, så har jeg ikke det. 

I dag er helt klart ikke dagen å lese blogger som omhandler hvor jævla perfekt alt skal være hele tiden, og jeg lurer på hvor det blir av de gode bloggene som omhandler de ekte følelsene som de fleste av oss innehar. For  jeg nekter å tro at alt er så bra som enkelte skriver, jeg er faktisk ikke så dum at jeg går med på det faktum at livet er å sveve på en rosa sky. At noen alltid er stylet fra topp til tå, har englebarn som alltid hører etter og et perfekt hjem. 

Så i dag vil jeg ærlig innrømme at livet mitt er like mye en grå sky som en rosa, og at jeg er langt fra en supermamma som står gjennom storm med et smil om munnen. Jeg er drittlei, og har mest lyst å rope til alt og alle. 

Heldigvis kommer det en ny dag i morgen, med de samme utfordringene og forhåpentligvis et bedre humør. 

Det er en del tabber som vi foreldre burde unngå for alt i verden, men som vi til tross for bedre viten ramler inn i. En av dem er å svare uten å tenke. 

«Kan jeg få den, snille mamma min?» Minstemann ser på meg med tårevåte og bedende øyne, med øynene som kan smelte is og som kan få selv det mest forsteinede hjerte til å bli mykt. Og jeg hører plutselig munnen min si  «Selvfølgelig lille vennen min, du skal få den hos mamman og pappan din!» 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Desverre tenkte jeg ikke på at det var mulighet for at lekebutikken ikke hadde leken på inne, og at produsenten ikke hadde noen flere igjen. Jeg tenkte heller ikke på hva som ville hende om vi kom hjem uten en leke og jeg tenkte i alle fall ikke på hvor dyrt det er å finne en leke som ligner.

Det hele endte i en rundtur innom nesten alle lekebutikkene i byen, på vill jakt etter et lekekjøkken som ikke var rosa. For ikke snakk om at vi skulle såre den syke lille gutten som ventet spent hjemme på fanget til bestefar…

Vi måtte også finne noe til storebror, for vi skal ikke gjøre forskjell på dem på dette punktet. Og siden vi ikke fant det vi skulle ha, betyr det at summen vi hadde regnet med ble femdobblet. 

Takk og pris for at jeg fikk påfyll på kontoen i går! 

På den siste butikken, fant vi et kjøkken som var brukbart, og vi krysset fingrene for at minstemann ikke var så nøye om fargen ikke var rød. 

Heldigvis ble mammahjerte så glad når det så gleden til guttene som hadde julaften på en helt vanlig torsdag, noe som svært sjeldten har hendt. 

Så jeg kan se gjennom fingrene på at dette kan være en virkelig «bjørnetjeneste» for egen del, men jeg krysser fingrene for at det skal gå bra. 

Og jeg skal heretter tenke før jeg sier noe! 

(I alle fall helt til neste unge lurer mammahjerte i et svakt øyeblikk!) 

(Ps. Om du aldri har skrudd opp et lekekjøkken og ikke vet hvor mye arbeid det er, følg med på bloggen min og du vil få en oppdatering ganske snart!) 

Jeg våknet til noen kvalmende lyder i dag, lenge før klokken seks. 

(Noe av grunnen til at jeg faktisk kan blogge litt før klokken syv om morgenen…) 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden minstemann har sovet dårlig valgte jeg å la han sove i sengen vår, mens pappa ble kastet ut av soverommet. 

(Her lyver han, for midt på natten måtte jeg stå opp, gå inn i stuen og slå av TVen…) 

Selv var jeg så smart at jeg tok kveld samtidig som guttene! 

Så jeg våknet altså av de kvalmende lydene, som desverre kom ut av munnen til minstemann. Og jeg kjente panikken ta meg, for jeg takler ikke å bli tilgriset av gårsdagens matrester iblandet magesyre.

Jeg hylte etter hjelp, men mannen er nesten halvdød når han sover så jeg klarte på mystisk vis å legge teppe under oss slik at minstemann kun griset til teppen, pute og mamma. 

Så du kan vel si at morgenen min ikke startet helt bra! 

(Skal huske å ta med munnbind hjem fra jobb!)

I dag skal pappa i familien få være hjemme, så tar heller jeg neste runde sykdom som forhåpentligvis ikke vil inneholde oppkast…

(Og jeg krysser fingrene for at jeg ikke er syk, siden jeg er ganske så kvalm etter noen runder med «spyvask!»)

Så kom kravet om at mannen skal inn på heimværnsrep til høsten, med hele enn dags mulighet å klage! 

For å si det slik, de kan bare drite i det! Hvordan i alle dager skal jeg klare en uke alene med guttene, der den minste er våken 60prosent av natten og jeg sover ca 4timer i døgnet om jeg ikke har hjelp? Og i tilegg skal jeg jobbe…Jeg kjenner panikken tar meg, og det slår meg hvor avhengie vi er av hverandre for at hverdagen skal gå nogenlunde greit. Det er ikke mye tid på en ukedag å sette oss ned å slappe av, vi er hele tiden opptatt med noe, og som regel ramler vi sammen med det samme ungene er i seng om kvelden. Det er svært krevende å leve med et barn som har større utfordringer en andre på samme alderen, og en av oss blir på mange måter låst til han. Han krever sitt, og han trenger tryggheten og kjærligheten vi gir han. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så for vår del trenger faktisk vi begge å være hjemme, vi må ha hjelp av hverandre for å ha det bra. 

Mange ganger ønsker jeg at situasjon var andeledes,og jeg sitter ofte med dårlig samviktighet for at jeg tenker at jeg ikke klarer med guttene alene. Men  ingen kan gå i dagesvis med så lite søvn, og den eneste måte blir at vi er to om det. 

Så nå skal det sendes inn klage, og selvfølgelig fikk vi ikke beskjed om dette før den samme dagen de skulle ha svaret. Og det er ikke første gangen det har vært kort klagefrist på dette. Og for alle som noen gang har prøvd å få legeattester fra ulike instanser, så vet de at det tar lang tid…Så vi får bare håpe at de godtar at papirene ettersendes. 

(Og vi har heldigvis grunnlag til at han ikke skal delta!)  

For å være helt ærlig håper jeg at søknaden vi blir å sende inn om at han  ikke kan være med på dette mer vil gå i orden, for i livet vårt er det ikke plass eller mulighet til slike ting. Hverdagen vår er avhengi av oss begge, og jeg får vondt i magen når jeg tenker over muligheten for at vi kunne vært alene. 

Jeg er så uendelig glad for at jeg er i et forhold der vi elsker hverandre og har det bra sammen til tross for alle våre utfordringer.

For det er ikke like lett for alle, svært mange går fra hverandre når de får syke barn fordi de ikke takler presset.