Å kjøpe kaffe i sverige var en nedtur, og jeg fikk akutt hjemlengsel. Som vanlig kjøpte jeg latte med karamell smak, og så frem til å nyte den. Men den smakte dårlig traktererkaffe med sirup. Og da snakker jeg ikke om karamellsmak med den ekte seige sirupen.
Og det hjelper ikke at det var fancy kopp, kaffen var like kjip! Tror bare jeg holder meg unna dette til vi kommer oss hjem igjen, så jeg kan få favoritten min. Hurra for kaffekroken i tromsdalen?
Her er noen grupper mennesker som tilbringer så mye som mulig med tid på campingplasser. De lever for hvert besøk de kan ta til sin favorittplass og snakker alltid om campinglivet.
Det finnes enda flere typer campingmennesker, men de får jeg skrive om en annen dag! Jeg skal nemlig finne frem «sov i ro» å dytte inn i ørene til ungene, for på den ene siden av campingvognen bor nattebråkerne og på den andre siden dansebandfolket. Hurra for campinglivets gleder!
(Bilde tatt under et møte med en av bobilfolket for noen uker siden…etter mange,mange mil kom vi oss forbi!)
Etter ønske fra noen av mine fine venner legger jeg uten noen bilder fra i går.
Vi er nå i Umeå, været er topp og vi kan helt klart gå rundt i kortbukse uten å fryse smådjevler på oss. Med andre ord luksus for en nord-norsk sommerkropp.
Ungene har tatt helt av, og sov lenge i går, noe som var helt fantastisk. (Og mest sannsynlig et engangstilfelle, sukk!)
Alle de tre fine guttan mine, på vei til 4H gården de har rett utenfor campingplassen vi bor på.
“Det hvite får!” Ikke så farlig å være det sorte mer med andre ord…
“Mamma, æææsj, kua bæsja!” Minstemann synes ikke dem lukte spesielt godt heller, så han beordret meg heller til å ta bilde av “blåblåene!” (Kanin.)
Fant to griser, men er litt usikker på om de var ekte ettersom de ikke rørte på seg når vi var der! Eller døde som storegullet sa, for det surra jo mange fluer rundt dem. Og fluer liker dødt kjøtt. Ikke snakk om noe koseprat med andre ord.
En kanin! (Det var svært viktig at jeg tok minst 8-10bilder av den.
En hybelkanin, eller lodott. Litt usikker, kan være en blanding av begge deler. Synes den ligner på de jeg har under sofaen min hjemme!
Enda en kanin…
Neimen se, en tredje kanin!
Eldstemann er faktisk ganske flink å ta bilder! Bilde er altså av meg, ikke en kanin om noen skulle lure.
Minstemann fant seg en blåklokke som han hadde med seg på tur. Søte gutten min.
En nydelig sommerdag i Umeå i Sverige, tenk alle de fantastiske bildene jeg kunne tatt her. (Hadde bare guttene sammarbeidet og ikke gjort sitt beste for å dytte hverandre i vannet…)
Meg og lillegull som beundrer utsikten. Men skal si det var god trening å bære han hele veien tilbake! (Neste gang skal vi ta med vogn, vi har lært…)
Utsikt over vannet som ligger rett ved siden av campingen, veldig sjarmerende med et “havhus” som eldstemann døpte det. Ser for meg at det er litt upraktisk å bo der ute, spesielt når det er mye bølger.
Storebror som hjelper lillebror å holde balansen oppe på en stein.
De har sine gode stunder, uten krangel om hvem som er serkest eller hvem av dem som hopper høyest.
Så noen personlige beskjeder, som kanskje ikke blir så personlige når jeg publiserer dem på en blogg:
Fine Cecilie, æ har enda ikke funnet en god boks. Men satse på at den rette dukke opp ganske snart! 😀 Og igjen, tusen takk før at du orka å pynte på mæ!!
Søte Linda, nu kom bildan du ønska dæ! Skal se om æ ikke legg ut flere etter hvert som turen går videre 🙂 Neste år må dåkker nesten være med, tenk kor gøy det kan bli 😀 DET må være drømmeferien!
Til lillesøster: Som også går under navnet utennavn.blogg.no. La du merke til de råe skoan mine! Å om noen av skoan som blei igjen heime e borte når æ kommer, så VET æ kæm som har nøkkel O.o (Ps, pass dæ før lodottan under sofaen!)
Tøffe BVP Julius: Kan du se innlegget riktig nu? Trur æ fant ut kordan æ endra det 😀 Sjekk ut nyskoan i sist innlegg, vi må altså bare finne ei helg når æ e tilbake der vi begge har fri! Æ treng å vise dem frem 😛
Ifølge min eldste sønn drukner vi i sko, og han vil få mareritt om vi går inn i flere skobutikker. Minstemann er heldt enig og understreker brorens poeng med å sukke høylytt og si « åhh hergud!!».
Når jeg tenker meg om kan det være at de har et lite poeng, jeg har kanskje tatt med litt for mange par, og kommer garantert til å kjøpe meg flere gjennom ferien.
Med et uhell fant jeg ut at jeg skulle telle hvor mange sko jeg hadde med meg, men velger å holde det sjult av fare for at min bedre halvdel leser dette innlegget og sier jeg er gal. Men det er i alle fall et tosifret tall…
Jeg har også funnet ut at Sverige har søndagsåpent på de fleste butikker, og kunne fornøyd drasse med meg noen mer eller mindre misfornøyde gutter på shopping i dag. Og til min store glede oppdaget jeg at søndag er shoppingdag nr1 for meg!
Skoene jeg fant kan jeg faktisk forsvare også, for de kan brukes selv når det er nord-norsk sommervær ute! OG da kunne jeg ikke la være å kjøpe dem.
Nå kan det jo diskuteres hvor forsvarlig det er med styltehæler, både med tanke på bekkene mitt og at jeg som regel må springe etter to stykk smågutter. Men det er en bekymring jeg får ta når den tid kommer!
(Hvem sier at ikke penger kan gjøre deg lykkelig? Kan love deg at jeg føler meg litt bedre en før jeg kjøpte skoene! 😀 )
Den siste tiden har jeg sammarbeidet med zalando.no, noe jeg er ganske stolt over ettersom det var de som fant fram til bloggen min og ønsket meg til å gjesteblogge for dem. Ikke dårlig for en ganske småsliten småbarnsmamma som føler at verden går henne veldig imot for tiden.
Jeg var litt nervøs for resultatet, for jeg har tross alt ikke skrevet noe på bestilling før på denne måten. Andre ganger har nettsider ønsket å bruke innlegg jeg allerede har skrevet og publisert.
Så med hjerte i halsen rablet jeg ned noen linjer og sendte over til det som virker som en veldig hyggelig person. Og det viste seg at det jeg hadde skrevet var som de hadde tenkt, og fornøyd kunne jeg konstantere at jeg hadde lyktes med oppgaven.
Det ene innlegget handlet om mammaklær, og jeg fant ut fort at her har jeg mye å skrive om. Det er tross alt ikke så lett å glemme tiden da jeg følte meg som en flodhest, og ikke fant et eneste plagg som jeg likte.
«Pust, pes», jeg river ut plagg etter plagg fra klesskapet i vill panikk, ingen ting passer og jeg kjenner at pulsen øker i takt med at skapet tømmes. Jeg hører det slamre i ytterdøren, min bedre halvdel har luktet lunten og forsvunnet før jeg eksploderer i en symfoni av sinne og bedrøvelighet.
Hvem er den tullingen som påstår at man skal «skinne» som gravid, og at det skal være den beste tiden i livet mitt? Her står jeg med en mage på størrelse med mount everest, legger like store som tømmerstokker og en blære som rommer like mye som en ert. Jeg tvinger på meg stygge joggeklær som er langt fra så konfortable som de høres ut, og er dødelig sjalu på alle de som går i «normale» klær. Jeg har allerede avlyst et selskap fordi jeg ser ut som en flodhest, og er stygt redd for at jeg skal isolere meg inne de resterende 5mnd av graviditeten. Hormonene har tatt helt over, og jeg griner med det samme jeg ser de superfine damene på TV, med store mager og nydlige klær. Dumme,dumme dem som har stylister og spesialsydde klær. De har sikkert aldri måtte sette sine ben inn i en kjedebutikk for å finne fine rimlige klær, som skal være beregnet for en voksende mage. Og de har heller ikke opplevd at dette ikke finnes.»
Resten av teksten finner du på zalando.no under alle mammaklærne.
De har forsåvidt et veldig godt utvalg, og jeg må si at hadde jeg kunne finne slike klær da jeg var gravid sist ville min bedre halvdel jublet av lykke. Jeg var rett og slett smågal hver gang jeg nærmet meg klesskapet, noe jeg forsåvidt er enda når jeg tenker meg om….
Man skulle kanskje tro at det var ungene som var den største utfordringen på kjøretur, at det er de som maser og blir lei etter kort tid. At det var de som ville stoppe hele tiden og de som maset om alt mulig. Men ikke hos oss nei, her er det nemlig jeg som er problemet. Den ganske unge mammaen som skal ta med barna sine på bilferie.
Jeg har ikke ro i kroppen når det kommer til å sitte uvirksom i timesvis, og løsningen har vært alt fra bøker til strikking. Men i det siste har ingen av de delene vært spesielt effektive, og jeg tror at min bedre halvdel har sett med gru på den forestående ferien vår.
Desverre har jeg en del smerter i beina mine, som ofte fører til at dem dovner bort om jeg sitter for lenge i ro. Så jeg har altså god grunn til å stoppe litt ofte.
Når det kommer til maset om at nå skulle vi vært framme og egentlig skulle vi kjøpt cola osv så har jeg ingen ting å skylde på. Jeg er rett og slett umulig.
Men i år har mannen i huset vært smart, han har bestemt at vi skulle kjøpe inn nett som vi kan bruke under kjøring, noe som betyr at jeg i alle fall i noen timer blir opptatt med macen og skrivingen.
(Om du tenker over sikkerhet kan jeg bekrefte at det er en smule usikkert å sitte med en data i fanget, så jeg får bare håpe det ikke hender noe som gjør at den flagrer i hode mitt!)
Foresten var faktisk minstemann ute før meg i dag, og etter bare ti minutter i bilen kom spørsmålet om vi var snart på campingplassen. Desverre var det minst 9timer og 40min igjen. Og det er uten stopp for å jage ut fluer fra bilen, tissepauser, prøve å tissepauser, spising, strekke på bena osv.
Heldigvis er guttene noen englebarn i bilen, og selv storebror som skulle få lov til å være våken så lenge han ville sovnet før klokken ble 2200 eller 2300, ikke godt å si så ofte klokken byttet mellom finsk og svensk tid. (Ligger å kjører helt i grenseland, på finsk side!) Og siden det er mindre trafikk på kvelden og minstemann sover godt i bil velger vi å kjøre langt i dag.
Og til spørsmålet om det er ansvarlig å la barna sitte i bilen å sove noen timer vil jeg bare si at det får bli opp til hver enkelt mor og far. Vi synes det er bedre å kjøre når det er mindre trafikk på veien, risiko for ulykker blir tross alt mindre. Og siden barna sitter i gode bilstoler sover de også godt. Jeg minnes også med glede slike turer fra min egen barndom, det var det som var sommerferie.
Fikk storfint besøk på jobb i dag, og drar konklusjon av at julenissen passer på at jeg er flink.
Den prøvde til og å med å ta turen inn, så jeg håper ikke han legger merke til at jeg bruker arbeidstiden til å blogge!
Ha en strålende dag:)
De siste dagene har vi fått mange gullkorn fra minstemann, som har en usedvanlig god periode og snakker på inn og utpust. Han har mange meninger og det er godt å høre hvor flink han er å finne ord. Og ikke minst forstå betydningen av dem. Noen lysglimt trenger vi i en småslitsom hverdag, som ikke helt går vår vei for tiden.
«Se mamma, det bilde er fra da jeg var helt ny!» Søte lille gutten min ser på babybilder av seg selv, og det er jo helt sant som han sier 🙂 Han var jo helt ny da.
En ettermiddag vi kom hjem fra barnehagen gikk han rett bort til campingvognen og klapper på den. Så hører vi: «God vogn, veldig god vogn!» Han var på vei mot bilen, men heldigvis fikk pappaen stoppe han…(Det holder med ripene og bulken etter at noen rygget på oss i vinter og stakk av…drittfolk!)
«Men mamma da, det må du bare forstå!» Jeg er tydligvis ikke så smart som jeg trodde, ettersom jeg ikke kan forstå at lillegutten ikke kan legge seg uten å ha ryddet opp lekene under sengen!
(Bilde av tiden da minstemann var helt ny! Tør ikke tenke på hvor gammel jeg faktisk er, ettersom han selv på litt over tre år ikke er ny lenger!)
Storebor har også sine gullkorn og under en samtale for noen dager siden kunne han fortelle at det var siste dagen til rektoren på skolen. Jeg spurte hva hun skulle og han funderte litt på det. «Ho skal kanskje dø, eller så skal ho flytte. Æ vet ikke helt, dem sa bare at det va hennes siste dag!» Skjønner godt at han ikke var sikker, for det høres jo ganske dramatisk ut med «Hennes siste dag!»
Mer morsomt var det da han kom hjem med nyplukkede blomster til sin mamma, og publiserte fornøyd at dem hadde han plukket i hagen til naboen.
(Så om min nabo leser dette må jeg bare si unnskyld, jeg skal prøve å lære han at det ikke er lov å plukke blomster i hagen til andre, ikke engang når det er til meg!)
Etter at jeg fikk roet meg ned litt, gikk det opp for meg hva det idiotiske avslaget på søknad om grunn og hjelpestønad fra NAV betyr.
De har med andre ord tenkt å sabotere den veldig velfortjente ferien vår, ettersom jeg ikke tør å vente i tre uker med å ordne og sende inn klagen. Jeg har tross alt seks uker på meg, men man vet aldri hvordan nav faktisk regner ut hvor mange dager seks uker inneholder. OG ja, jeg vet jeg var usakelig nå, så du trenger ikke kommentere det!
Så fredagen vil komme og gå uten at vi kommer oss avgårde, for hvordan jeg skal klare å skrive en klage til nav, hente inn ny dokumentasjon og lete gjennom lovverk i tilegg til full jobb og pakking kan jeg ikke forstå!
Og det er jo helt klart en selvfølge at ferien ikke skal gå som den burde, noe annet ville jo være veldig rart. Sist ferie ble jeg syk og lagt inn på sykehus, ferien før det ble minstemann syk osv. Så nå når fomen til alle er rimelig bra må det jo komme noe annet i veien.
Om det viser seg at loven faktisk tilsier at du ikke skal få stønad uten diagnose, har jeg store planer om å gjøre noe med det. Jeg kan faktisk ikke sitte her og se på at vi skal slite oss gjennom hverdagen med nøyaktig de samme utfordringene som andre med sykdom. Og jeg kan i alle fall ikke sitte å vite at andre har det slik, og ikke har de resusjene som kreves for å gjøre noe med det. Da må norges lov endres, og for at den skal endres må det komme frem i lyset hva som ikke fungerer med det.
Men jeg vet ikke enda om det faktisk stemmer, om vedtaket om avslag er riktig begrunnet eller ikke. Så det får tiden vise, kamp blir det uansett, for ifølge det jeg kan lese meg frem til har vi mer en god nok grunn til å få hjelpen vi har søkt om. Desverre er ikke alle enig med meg, eller retselse, kun NAV er ikke enig med meg!
Spørsmålet blir hvor lenge det blir venting!
Jeg må bare si som sant er, jeg er jævla dritlei av å vente!
Om du skulle være så uheldig å få et sykt barn i veldferdslandet Norge må du belage deg på en kamp uten sidestykke. Og jeg velger bevisst å bruke ordet uheldig, ikke fordi jeg ikke ønsker barnet men fordi jeg desverre daglig ser hvor umulig det er å få hjelp.
For mange, mange måneder siden sendte jeg en grunn og hjelpestønad til NAV, en godt utfylt og detaljert søknad. I denne kommer det frem at vi ikke har diagnose på barnet vårt, og at vi må beregne å vente lenge på å få det. Om vi i det hele tatt noen gang får svar på hva som feiler han, en bekymring vi synes holder i massevis.
Så jeg har nå gått å ventet i fem jævla måneder på svar.
Men nå har det seg slik, at jeg har fått avslag på søknaden, fordi vi ikke har en diagnose. Betyr liksom det at vi ikke har de samme utfordringene som andre, at alt er som normalt? Jeg skulle ønske at den som behandlet søknaden kom hjem til oss og gikk i mine sko noen dager.
Kanskje mennesket ville sett litt mer en noen tall og bokstaver på et papir.
Min konklusjon er med andre ord at hvis du skal ha hjelp i veldferdsstaten Norge, må du ha en diagnose. MEN hvordan i faen skal vi liksom trylle den frem, når selv legene sier at de ikke vet om vi vil få noen svar. Skal vi gå resten av livet uten noe form for hjelp, fordi vi har bestemt i loven at kun dem som har en ferdig diagnose skal få hjelp?
Jeg har mest lyst å skrive en hel rekke stygge ord om NAV, men velger å avstå fra dette fordi de sikkert klarer å snu det til at jeg truer dem.
Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har stor tiltro til de som behandler søknader, for de kan umulig ha lest alt som står i den. Man skulle nesten tro at det var personen som behandlet søknaden som skulle betale ut penger fra egen lomme.
Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine, jeg søkte ikke om dette fordi jeg hadde lyst. Jeg gjorde det fordi vi trenger støtten!
Så nå må jeg igjen finne frem krefter til å kjempe, krefter jeg ikke har. Hverdagen vår er vanskelig nok fra før, den må ikke bli sabotert av et veldferdssystem som tydeligvis ikke er ment for alle.
Så nå har jeg seks uker på å klage, i motsetning til de fem måneder de har brukt.
Og jeg kan nesten garantert være sikker på at vi få avslag når de på nytt har brukt fem måneder på å gjøre seg ferdig.
Hvorfor må alt være så vanskelig?
