Slå tilbake!

"Ærlig talt mamma, det kommer ikke på tale at jeg slår!"

Det var ved middagsbordet jeg ble irettesatt av min 7år gamle sønn, når jeg hadde et spontant og riktig unødvendig utbrudd preget av frustrasjon. Et barnslig utbrudd jeg helt klart skulle latt være.

Heldigvis har guttungen lært gode verdier, og i dag satte han standaren for resten av familien. Verdier som sier vi skal gå rett vei når noe vondt hender oss.

Han er blitt slått på skolen, av en annen elev. En opplevelse jeg håpet vi aldri ville oppleve, en situasjon jeg krysset fingrene for var en enkeltsituasjon. Men så hendte det noe vondt igjen, og det hele var plutselig blitt noe mer en et sammenstøt mellom tilfeldige elever. Det ble med et alvorlig.

Og da ble jeg redd, frustrert og sint som mamma, og min første tanke sa forsvar. Du skal ikke bare stå der å ta imot. Men man skal jo ikke slå tilbake, man skal be om hjelp. Det vil bare eskalere om et slag blir besvart med et annet.

Det rette av meg ville vært å med det samme å si at han skulle forlate situasjon. Finne en voksen, også neste gang dette hender. Det hadde holdt at jeg sa han skulle gi beskjed til skolen så de kan passe ekstra på. At vi voksene skal ha kontrollen å hjelpe han, og snakke med den andre eleven.

Men noen ganger er det vanskelig å være mamma, og jeg feiler. Heldigvis kunne jeg også si det til han, si at mamma fikk en vondt klump i magen som fikk henne til å si en dum ting som ikke var den rette. Og jeg fikk også si at han var tøff og modig som velger å gjøre det han synes er rett, selv om mamma sier noe helt annet. For han er klok som forstår at hevn ikke er rette veien å gå.

Facebooksiden min finner du her!

@steinihavet på insta og snap.

Boller i ovnen!

Forestillingen om at jeg skulle bli en hjemmeværende husmor som bakte herlige bakverk, holdt leiligheten skinnende ren, trente daglig og disket opp med middag til mannen når han kom hjem hang over meg for 12år siden når jeg ble mor for første gang. Ja jeg så på det hele med hjerteformet blikk og rosa pudder rundt hode. Naiv og godtroende, for jeg hadde da virkelig opplevd hvordan min mor hadde det med 4troll til unger. Men jeg ramlet rimelig kjampt ned på gulvet, og det rosa puddere ble erstattet av gul/grønn røyk fra en stinkende bleierompe. Middagen ble utsatt til mannen kom hjem å laget den, og om jeg fikk vasket halve gulvet før en baby krevde sitt var det det reine skjære lykken. Ja leiligheten så bombet ut, og for hver nye unge har det blitt verre og verre. Nå får mannen værsegod ta seg av støvsuging, gulvvask, middagslaging og høre på min høylytte klaging om såre ammepupper, manglende måltider og hvor jævlig kjipt det er å være våken hele døgnet. Men jeg tar meg altså tid innimellom å gi han et kyss og en klem, for vi kan jo ikke miste hverandre helt i barseltiden. 

Hva mamma måtte holde ut med da jeg var lita…

Det som prioriteres av husarbeid er klesvask, klesvask og evigvarende rydding etter alle de andre! Og jeg hater det, og innser at jeg egentlig trenger en hushjelp som liker denne typen sysler. Heldigvis liker jeg ungene da, så jeg klarer å se gleden mellom sur melkelukt og manglede orden i kaoset. 

Så når jeg var så idiot å bestemme meg for å bake i går hadde jeg meg selv å takke, ærlig talt, har jeg virkelig ikke lært noen ting de siste 12årene? Jeg er da trebarnsmor og burde vite bedre. Tanken var å bake så ungene kunne komme hjem til et velduftende hus og nybakte boller. Vel, for det første er ikke kjøkkenskapene mine oppdatert, så jeg manglet både det ene og det andre, og hadde det ikke vært for Google ville jeg ikke kunne laget noe som helst. På dette stadiet hadde jeg enda en rosa sky rundt hode, og jeg tenkte at å mikse en deig går jo kjapt. Så jeg ringte mine foreldre så de kunne komme innom med melk, og holde sjarmtrollet mens jeg gjorde den jobben. (Litt har jeg lær med andre ord.) Dessverre kunne jo ikke de sitte der hele dagen, og med tanke på at tørrgjæret var utgått på dato ville hevingen ta all verdens tid. Og det gjorde den, jeg venta og venta og venta. Og når deigen var passe bra, var det på tide med mat til en søt liten frøken, som ikke var så veldig søt når hun hylte av full hals. For hun var både sulten og tørst. Bollene fikk vente…

Når jeg omsider hadde fått den overtrøtte jenta til å sove og hadde klasket labbene ned i bakebollen hørte jeg et grin, etterfulgt av et hyl. Hun skulle ikke sove nei… Så det var bare å tørke av nevene på genseren å jogge inn på rommet, for hun hadde sovnet i storsenga og den kan hun fint ramle ut av så mye som hun ruller og kravler rundt. Så jeg tok med babyen inn, satte henne i vippestolen og puttet på nytt labbene i bakebollen. Jeg fikk vel ca rullet ut 2 stykker før det buldret så det ga jordskjelv i Oslo i stjerten på jentungen, og du kan trygt si at bleien ble fylt opp til randen. Katastrofen var et faktum, bollene fikk igjen være og turen gikk inn på badet hvor jeg gjennomførte en større vaske prosedyre.  Denne gjentok jeg foresten tre ganger, før jeg var ferdig med å rulle ut de satans bollene. Den rosa skyen var byttet ut med noen svarte på dette stadiet. Vel, så var det på tide med heving atter en gang. Dumme, trege boller, jeg var jo sulten! Etter et hav av venting kunne jeg hive dem inn i ovnen, og selvfølgelig var det på tide med foring av arvingen. Det går som regel kjapt, men ikke i går nei. For når bollene var i ovnen skulle hun spise og spise, og det går veldig dårlig når du bare har ca 12minutter og 30sekunder før skiten i ovnen blir svidd. Det endte med at jeg måtte lure ut puppen, noe som er like vanskelig som å stappe en hel tube tannkrem inn igjen. Hun ble selvfølgelig rasende, og det ble ikke bedre da jeg la henne ned for å ta ut bollene hadde fått en flott brunfarge. (Og det var ikke brun de skulle være!) 

Bilde av perfekte boller jeg ikke bakte i går, og muligens de beste jeg noen gang har klart å produsere!

Men ungene fikk i alle fall boller når de kom hjem, og alle kommentarer om at de så litt mørke ut ble besvart med et stygt blikk fra meg. Ikke faen at det er kos med baking i permisjonstiden. Det er arbeid nok å ivareta en søt liten baby! 

Facebooksiden min finner du her! Og jeg er fortsatt @steinihavet på snap og instagram. 

Nei til Halloween!

Nei, jeg liker ikke halloween, sånn er det bare. Det er en kjip dag, og jeg har ikke gledet meg! Jeg synes det er unødvendig stress i hverdagen som allerede er fullpakket av andre ting, og jeg kunne fint klart meg uten mas om godteri, kostymer og mest sannsynlig mareritt i ettertid. 

Men jeg setter meg ikke på bakbena som en real surkjærring altså, det blir litt sånn som med fotball. Ungene snikinfører det i hjemmet, og til slutt vil jeg ta meg selv i å glede meg litt over det. Jeg kommer nok aldri dit at jeg vil elske denne dagen, men en plass midt i mellom havner jeg nok. Jeg må bare bli vant til det, og innse at verden går videre selv om jeg gjerne kan være litt vrang å sette bremsene på. Ikke at det hjelper altså, men jeg får i det minste klaget litt. 

For om jeg vil det eller ikke så er det kommet til Norge, og jeg skal virkelig ikke være den sure mammaen som nekter mine barn å kle seg ut å være sammen med vennen sine på denne morsomme dagen. Og det selv om jeg hater alle kiloene med godteri som skal inn i hus. De har gledet seg i ukesvis, og man må være et veldig kaldt menneske om man ikke klarer å glede seg over gleden til barna. Jeg skal ta bilder av dem, formane dem om god folkeskikk, og grue meg til diskusjon om hvor mye godteri de får spise de neste dagene. 

costumed for Halloween
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Og i år har jeg til og med kjøpt meg heksehatt, siden min søster er litt yngre en meg å har en helt annen oppfatning om denne dagen. Så det betyr at vi skal til en skummelt pyntet leilighet til glede for store å små barn i ettermiddag. Jeg kunne selvfølgelig vært en heks å sakt at nei det gidder vi ikke. Men nå er det nå en gang mer koselig å være lamme andre, istedenfor å sitte hjemme i kjelleren og surmule fordi verden utvikler seg og vi lager oss nye tradisjoner. 

Facebooksiden min finner du her og jeg er fortsatt @steinihavet på insta og snap. 

4måneder og trassalder!

Viste du at babyer på fire måneder har en egen trassperiode bare for å teste om foreldrene vil takle rollen sin fremover? Da lar de være å sove, de tuller gjerne med puppen og de slenger over en usynlig navelstreng som gjør det umulig for mor å forlate dem mer en tre sekunder uten at sirenen går. Helt sant, alt sammen. Fire måneder gamle babyer er så smarte at de kan manipulere foreldrene, det er jeg sikker på. De smarte små trollungene. (Og ja, jeg snakker bare tull, vet da utmerket godt at en fire måneder gammel baby bare trenger nærhet og kjærlighet mens de blir kjent med kroppen sin og alt som hender rundt dem. Men litt humor skader ikke her jeg sitter bleik i trynet og så trøtt at det høres ut som en drøm å gå på trappa å legge seg å sove i snøen.)

Vel, som du kanskje skjønner river jeg meg i håret om dagen, og hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å vekke babyen ville jeg hylt av frustrasjon, slengt meg ned på gulvet og dundret knyttnevene i gulvet! For hun våkner av så lite som at en fjær treffer gulvet, om jeg i det hele tatt får den overtrøtte ungen å sove. Og det hjelper ikke særlig at hun har to brødre, så det er sjeldent stille her i huset. Jeg har foresten truet dem med utkastelse både en og to ganger, uten at de har tatt det videre seriøst. Men det ser ut til at trusselen om at den som vekker babyen må bære henne resten av dagen hjelper. 

Jeg håper i alle fall denne perioden snart er over, for det er ikke noe godt å ha en misfornøyd frøken i hus. Men heldigvis har hun ikke smerter som broren hadde, selv om jeg får litt vondt i magen hver gang hun gråter. Hva om hun i dag får vondt… Det er tøft å huske hvor vanskelig vi hadde det da mellomstemann kom for syv år siden, den stakkars gullskatten min som var så ufattelig plaget. Han er heldigvis tøff, og lar seg ikke knekke av smerter. 

“Neeei, ikke spis på platten, se heller i kamera vær så snill!” 

Dessverre for min del merker jeg godt at det er jeg som må ta meg av babybæringen her i huset, og til tross for godt bæreutstyr kjenner jeg det verker i ryggen. Men min fine lillesøster kommer heldigvis ofte å hjelper til, noe jeg er henne evig takknemlig for. Å bestemor kommer gjerne springende når den flotte lille frøkna “blomstrer” i bleien. Min bedre halvdel har ikke skuldre til å bære, så han får ta seg av guttene. Men sånn er det bare. 

Første møte med snø, den skulle smakes på! 

I dag ble det vinter, snøen daler og jeg ser frem til lysere dager selv om det innebærer mer jobb hver gang vi skal ut av døren. Og det blir ikke like lett å bare gå seg en tur for å få snuppa å sove på magen. 

Facebooksiden min finner du her og jeg prøver etter beste evne å oppdatere instagram med et bilde om dagen. På snap under @steinihavet spammer jeg gjerne, sånn innimellom. 

Min velutviklede baby.

Min perfekte, vakre og særdeles smarte baby har lært seg et nytt triks. Ja hun må være verdens smarteste baby som er kommet mye lenger en ALLLLLLLLE andre! Garantert. Hun imponerer så stor at jeg forventer store nyhetsoppslag om det. Ja til og med innslag riksdekkende nyheter. Lille geniet, hun må slektes på faren. For det er ikke meg hun har lært dette av, så han får æren denne gangen! 

Hun har nemlig funnet ut at hun kan spytte, og her snakker vi om store, klissete klyser som sendes i øst og vest. Hun sikter seg inn på målet og har en overraskende treffsikkerhet. Særlig når det i tillegg er gulp i emningen. Hun dusjer alle tekstiler, og den stakkars vaskemaskin tar helt av på badet. Den jobber for harde livet nå, jeg tror den ser døden i hvitøyet! Det er sikleklyser på klær, i håret og på alt som er innenfor en halvmeters avstand. Og om jeg ikke tar helt feil antar jeg at øvelsene hun driver med vil føre til at radiusen for sikkert område økes til en meter. Hun har nemlig funnet ut at ved å forme leppene, så flyr spytte enda lenger. Og det er særlig sjarmerende når jeg bærer henne i bæresellen, for jeg tror nesen min gir ti poeng ved treff. Og når hun virkelig vil ha oppmerksomhet frøser hun, så jeg blir dusjet av ørsmå babysikledråper. (Grøss…)

Skal du finne oss er det bare å følge sporet av små sikledammer etter gulvet, for de kommer svært regelmessig. Og det er ikke uten grunn at jeg har skiltet om glatt overflate, for de seige små innsjøene er livsfarlige og gjør sitt ytterste for å få deg til å falle og brekke lårhalsen. 

Og vi er selvfølgelig i overkant stolte å roser henne så mye og med så stor innlevelse at de andre søken blir sjalu. (Blikkene deres kan også tolkes ved at de synes vi har tatt helt av, og er klare for galehus.) Så snart hun fant ut av dette kastet vi oss over telefon å ringte besteforeldre og sende snapp til tanter og gudforeldre og fremmede og alle som er. Ja for skryte det må vi, og selvfølgelig ønsker vi å dele med andre hvert lille steg av utviklingen. Selv når det er snakk om spyttklyser som egentlig får meg til å grøsse, men når hun gjør det er det bare søtt, sjarmerende og fantastisk. Jeg er blitt helt tussete, igjen. 

Facebooksiden min finner du her! Og du kan følge meg på snap og instagram som @steinihavet for å følge med på utviklingen til lille geniet mitt! 

Farvel nattesøvn, vi sees om 18år!

Gah, gi meg litt søvn og jeg lover å smile dagen lang. Jeg skal smile så hardt at jeg får betennelse i kjevene og tørke i munnen. Jeg skal glise av lykke. 

For det er i alle fall bedre enn å vandre rundt i en slangs svimlende tåke med summende fluer som svirrer rundt det bustete trollhåret mitt, og nedgulpa filete klær som stinker. Drar jeg å setter meg i en park vil jeg bli tatt for å være uteligger, å jeg har virkelig ingen unnskyldning for å ikke stelle meg i alle fall på et minimumsnivå. Eller jo, jeg har jo egentlig det. For den lille gulpemaskinenen vår vil ikke sove, og det hjelper heller ikke at mellomste har sine runder om natten. 

Så jeg klager høylytt, og blir møkksur hver gang noen sir jeg kan takke meg selv. Som om jeg la inn bestilling på nattevåkene unger da jeg laget dem. Niks, jeg gjorde stort poeng av at jeg ville ha unger som sov. (Og misforstå meg rett, det er ikke ungene jeg klager på å jeg har uendelig med medlidenhet over at de ikke får sove. Særlig med han som har vondt!)

Nåja, jeg håper i det minste at lillemor finner tilbake til den gode nattesøvnen hun hadde tidligere, og at gulpingen roer seg litt. Og helst før jeg blir gal av søvnmangel eller før vaskemaskin stikker av. Den jobber overtid så det synger og jeg tror snart jeg får arbeidstilsynet på døren. 

Nå er jeg også kommet så langt i permisjon at jeg blir småsprø uten sosial omgang hele dagen, ja for det teller liksom ikke å snakke babyspråk med lillemor. Hun svarer stort sett med hyl eller latter, og i lengden kan det bli litt vanskelig å tolke. Særlig når jeg gjesper så høyt at kjeven er på vei ut av ledd og jeg ikke får med meg budskapet. 

Men om ikke annet går ammingen strålende, sånn for å dra frem noe positivt. For til tross for litervis av gulp legger lillefrøkna på seg, hun ser god og rund ut. Så enten spiser hun i overkant av det hun trenger, eller så er det fløte jeg gir henne. 

Over og ut, du hører fra meg når jeg klarer å kave meg gjennom ammetåken og huske at jeg har en blogg. For selv om jeg er våken stort sett alle døgnets timer så har jeg merkelig lite tid! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg roper av glede hver gang noen vil følge meg der, på instagram eller på snap som @steinihavet

Du lukter mamma!

"Mmm, det lukte godt av håret til lillesøster!"

Det er ikke bare voksene som snuser på hode til babyer, og siden lillesøster ser ut som en liten løve med alt håret sitt har vi måtte gå hardt til verks med både sjampo og balsam. Mors balsamspray faktisk, for å få ut noen floker i nakken. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det var et tema når de små var 3-4måneder. Så derfor har jeg heller ikke shoppe sånt. Å storebror la selvfølgelig merke til det.

Vel jeg svarte at "ja, søster har fått låne min balsamspray og den lukter godt ja." Og tenkte at samtalen var over, men der tok jeg feil…

"Jamen mamma, ditt hår lukte ikke godt før det kjente æ i ste!"

Sukk, der får jeg igjen for å oppfordre dem til ærlighet, og for at jeg har droppet hårvasken i mange dager. Jeg hadde håpet at ingen skylle legge merke til det gjennom den evige dunsten av sur melk og gulp som jeg omgir meg med nå om dagen. Det er neimen ikke lett å ha en gulpebaby i hus og det er dårlig med tid til å henge foran speilet eller i dusjen.

Bare vent til de oppdager at puppene mine henger nede ved knærne og at leggene er dekket av en jungel og øyenbrynene på god vei å vokse sammen på midten…

Facebooksiden min finner du her.

13år og alt for trange sko!

Det er ganske sannsynlig at jeg er den person på vennelista som er irriterende å deltar på utallige konkurranser på nett, å jeg misbruker gjerne mine nærmeste og tagger dem i alt mulig rart.

Og i dag er ikke utenom normalen, for  nå prøver jeg meg på bæreselle, trekk til bæreseller og sko. Bare at den med skoene krevde mer arbeid enn å bare tagge litt her og der.

I konkurransen om sko måtte jeg skrive om en "bad shoe day". Og mine tanker gikk tilbake til første året på ungdomsskolen og trangen til å være tøff. Så her har du min konkurranse kommentar! (Beklager at det er på dialekt, men det ble liksom ikke det samme på bokmål!)

Æ va 13 år å hadde et stort intenst ønske om å gå i nån råkule dritfine sko æ hadde arva, problemet va bare at dem va et par nummer for små. Men sta som et esel tvingte æ fotan nedi med å krølle tærne sammen i kjent stesøstra til Askepott stil, og gikk på skolen med dem. Å det e ikke kort skolevei for å si det sånn, den e faen så lang. Etter fem meter hylte tærne etter hjelp å etter ti minutt va føttern nummen å nær døden. Så du kan jo tenke dæ kordan fotan hadde det etter 7jævla tima. Men kul viking som æ va beit æ i mæ smertan å hadde skoan på. Alle syntes dem va drit-nice å æ strålte i glansen fra de awesome skoan . Ja altså æ strålte når noen så på mæ, før når dem så bort felte æ en tåre eller tre. Den dagen va æ snar å starte på hjemveien, å så fort æ kom mæ unna alle kidsan reiv æ av skoan å hylte av lykke. Ja æ klarte til og med å overse det faktum at huden va skrella av både hælan å småteran der æ tassa i pess-regnet skoløs. Det va den ultimate lykke å slippe føttern fri, å æ har aldri gått med for små arva sko etter det. Men litt tunglært e æ, for æ har gått på noen bomkjøp å kjøpt for små pensko. Men da har æ i det minste gått minst mulig i dem å heller konsentrert mæ om å se pen ut sittende! Og etter dennan grufulle dagen  har æ lært at ungan mine får nye sko, som passe når dem treng det 😁😁 så håpe vi vinn oss sko, så kan dem gå ute i pess-regnet uten å fryse på beinan. 😂

Heldigvis har jeg innsett at skoene har bedre nytte som behagelige en stilige.

Ha en strålende kveld og kryss fingrene for at jeg omsider får vinnerlykke!

Facebooksiden min finner du her!

3 måneder og sin første PMS.

OMG, som mine barn ville sakt, for en dag det har vært! Armene verker som etter en dag med tortur i form av strekking på benk, ja de er garantert blitt lenger i løpet av timene som er gått siden vi la oss i går kveld. For selv om vi la oss, må du ikke tro at vi har ligget i ro nei. Det prikker og verker i hver minste lille celle i de stakkars spagetti armene, og jeg tror jeg har sprengt telleren for skrittlengde på telefon. Ja om jeg bare hadde bært den også på meg. 

Lillemor har åpenbart fått PMS, til tross for at hun bare er tre komma fem måneder! For hun er faktisk like humørsyk som moren, og det er temmelig ille om jeg må si det selv. Krisen er jo at det ikke hjelper å slenge sjokolader til henne i et håp om at ansikts utrykket går fra sint/skulende til smilende. SÅ vi må bære, og bære, og bære. 

Nå tenker du kanskje at jeg som bæremamma bare kan slenge henne opp i sjalet, istedenfor å slite ut armene. Og tro meg, jeg har prøvd! Men den unge damen har bæsjet i det samme sekundet sjalet var på plass. Og for en nybegynner med sjal-knyting, er det like frustrerende som å vinne 10 milioner og få beskjed om at det ikke var du som vant. Jeg har måtte vrange det av oss sjalet i en avsindig fart for å unngå at skiten tyter ut alle veier, og det er ikke mye lett for sjalet er tross alt et tøystykke på 4,6meter. Ja jeg er faktisk kommet dit at jeg er helt sikker på at hun presser ut en liten stripe med vilje, for hun smiler frydefullt hver gang jeg legger henne på stellebordet og sukker for meg selv. Og det værste av alt er at jeg i min store sympati til meg selv, har klart å bestille et nytt sjal i en av de små 5minuttene dronningen sov! Jeg er på vei å bli hekta og da har ikke sjalet jeg har vært til særlig hjelp engang i dag!

Ikke snakk om at hun vil sove lenger en noen små dupper før hun våkner, og gud nåde om jeg prøver å røre så mye som en muskel for å legge henne ned.  Da popper det ene øyet opp å hun ser på meg med en streng mine.Ja hun leer faktisk på øyelokket bare jeg puster litt for høyt! Og jeg tørr ikke legge henne ned, for da ender det vel med oppvaskmøte. Denne damen har nemlig en særdeles god stemme, så jeg blir ikke overrasket om det blir operasangerinne av henne!

Og når hun ikke bæsjer gjennom alle lag med klær, så gulper hun en klumpet, hvit og illeluktende gugge ut. Hun sikter bevist etter egene klær og mine t-skjorter. Så det er bare å vrenge av antrekket så hun får skifte til noe annet, så her kan jeg takke meg selv for å ha kjøpt så mange søte rosa plagg. Tenk å være så dum, hun kunne bare fått ha brødrenes blå klær, kanskje hun hadde droppet litt av jåleriet. Hun skal jo helst bytte dem ut fem-seks ganger i løpet av dagen som den ekte prinsessen hun er. 

Puppen bruker vanligvis å være en fin ting når hun sover dårlig eller er humørsyk, men neida. Hun kjefter på den, og blir sur når det kommer for mye melk ut. Tenk at det kommer melk når hun helst bare vil kose, og ikke spise. Hadde hun bare ville tatt sutten, men neida. Hun vræler med det samme hun ser en, og blikket sier både barnemishandling og terrorisering. Tenk at vi skal lure henne til å sutte på en plastdings.

Jeg har til og med prøvd å slå på vise henne barne-tv, men ikke snakk om at hun gidder å se på det nei. Hun ruller over på magen, og setter igang en virkelig klagesang, for nå vil hun krype og det går ikke når man er så fersk som henne. Så hun vræler og jeg hyler og vi er svært enige om at mensen burde holdt seg borte til ammeperioden er over. For den unge damen blir ekstremt påvirket av sin små-furtende mor med mageknip og det som verre er. 

Heldigvis bare noen dager igjen før vi får normale tilstander igjen…

Facebooksiden min finner du her!

PS. Det var under tvil sjefen ga meg lov å skrive dette i dag, men jeg lovet henne ny hårsløyfe og fri tilgang til mammas puppebar hele natten! 

3mnd og babymagen er borte!

Yes, da er babymagen definitivt borte for denne gang, tre måneder etter fødselen. Det kan være den har forsvunnet før dette også, men jeg har ærlig talt glemt å sjekke det regelmessig. Kun en mørk stripe fra navlen og nedover avslører at den har vært hybel i en 9måneders tid, tre ganger.

Gravidmagen har nemlig blitt byttet ut med brus, sjokolade og potetgullmagen, og likheten er temmelig slående om jeg må si det selv.

Men magen er blitt litt fastere og dens irriterende uro er på plass igjen som før. Det er nesten så jeg savner graviditeten med både forstoppelse og treg mage. Men den er i alle fall passe polstret og passer utmerket som hodepute skal jeg tro arvingene.

Jeg skulle bare ønske jeg var like fornøyd med det samme resultatet da jeg ble mor for 12år siden. Tenk alt slitet og alle bekymringer jeg hadde sluppet unna. For da var det ikke like greit å være glad i seg selv til tross for litt humper og bulker her og der.

Så nei det blir ikke noe intens trening på meg, jeg nyter heller den dyrebare babytiden. Og når jeg føler for det går jeg tur, med dukkemor på den myke, deigete magen. Det får holde når det kommer til sportslige prestasjoner fremover. Kroppen kan holdes i form uten at jeg trenger å fokusere på hvordan den er formet.

Det er synd at det skal være så stort fokus på å trene seg tilbake til samme form som før fødselen, for det er ikke det som burde være målet. Man bør holde seg i aktivitet fordi det er sunt og gir en god følelse, ikke for å trimme bort noen ekstra gram som har lagt deg her og der. Kroppen skal være merket etter et svangerskap, og det bør være noe vi kan godtar med glede. Dessverre er veien lang før vi gjør det.

Facebooksiden min finner du her.

Du finner meg også som @steinihavet på instagram og snap.