Det er ikke så alt for lett å skulle dra noen plass uten barna, selv om jeg alltid sier at det er en drøm og nesten mitt høyeste ønske, sånn etter å være frisk, sove og få hushjelp. Så jeg skal nå lage en liste over fordeler som gjør at jeg gruer meg litt mindre. (Jada, jeg velger det selv og vet godt at barna vil ha det strålende når jeg er borte, men mammahjerte nekter å skru seg av!) 

– Jeg kan gå rolig med koffert, avisen under armen og en fancy kaffe i hånden.

– Jeg må ikke beregne å holde et gråtende barn en hel time når vi står i kø for å sjekke inn på flyplassen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– Jeg vil ha god plass i kofferten, og antakeligvis problemer med å fylle den. Ingen barneklær som stjeler plass, og helt klart en mulighet til å ta med minst fem ekstra par sko, og fortsatt ha mulighet å shoppe når jeg er borte. (Til og med uten å ha overlast på vei hjem!) 

– Jeg vil kunne sove på flyet med god samvittighet, om du ser bort ifra bekymringen om at jeg snorker, eller snakker i søvne. 

– Jeg kan sitte med vinduet når vi flyr!!!(WEEEEE!!!) 

– Jeg kan gå i høye hæler, ha på lyse klær og ordne håret. (Okei, bare ordne håret da, resten bruker jeg som regel å ikke fikse uansett om jeg har barn sammen med meg, eller ikke!) 

– Jeg kan spise mat når jeg er sulten, og jeg kan spise den maten jeg har lyst å spise!

– Jeg kan drikke en øl til forkost, selv om jeg vanligvis aldri drikker det. Men muligheten er altså der. 

– Jeg kan prate ustanselig i telefon, jeg kan sitte ubegrenset på nett og jeg kan lese en god bok uten en følelse av å overse to stykk gutter. (Okei, litt overdrevet siden jeg også skal være sosial når jeg reiser, men igjen så har jeg altså muligheten.) 

– Jeg kan gå på do i fred, uten selskap eller panisk banking på døren og aller minst uten skremmende stillhet utenfor døren, som neste alltid betyr fare.

– Ja også kan jeg kose meg når jeg ser andre mødre springe rundt i vill panikk med unger som springer i alle retninger. Og jeg kan sende noen medfølende smil til de med babyen som gråter på flyet og jeg kan nikke til pappen som bærer på den illsinte tassen som overhode ikke vil vente på noe sikkerhetskontroll. 

– Og ikke minst kan jeg kjenne hvor mye jeg savner barna mine, og glede meg til jeg kan komme meg hjem igjen til dem. 

Som du kanskje forstår skal vi snart ut å reise, helt uten barn. Og jeg må si at jeg faktisk føler meg som en uskikkelig tenåring som sier hun skal sove hos en venninne og heller er på fest hele natten. Det er nesten så jeg ringer mamma å spør om lov, for hundrede gang. Og når jeg leter over alt etter tekster som forteller meg at jeg overhode ikke er en dårlig mor som drar bort noen dager for å samle krefter og nyte tilværelsen sammen med kjæresten, finner jeg ut at jeg egentlig bare kan kaste den dårlige samvittigheten ut vinduet! Jeg vet jo at barna har det kjempefint, at turen koster oss veldig lite og at det ikke er snakk om mer en fire dager! Men prøv å fortell det til mammahjerte!

Og med det samme vi går ut døren uten barna, så går vi inn i rollen som han og henne, ikke mamma og pappa. Så skal jeg gjøre mitt beste når det kommer til å sove mye, nyte livet og faktisk bare kjenne på at vi lever. (For ifølge ganske mange lever man ikke når man har barn. I alle fall det jeg fikk forståelse for etter at jeg kom med min lille beretning om den saken!)

Ps. Vi skal forville oss til storbyen, altså Oslo. Og som vi alle vet så er nordlændiger noen snodige skruer, så det kan bli spennende. Heldigvis har vi invitert oss på besøk til en kompis og fruen, som har litt søringerfaring siden de har utvandret fra det kalde nord. 

For fire år siden satt jeg med en liten nyfødt gutt i armene, en liten gullskatt som smeltet et mammahjerte, en liten tass som fylte hjerte på samme måte som når storebror kom til verden fem år før. 

Lite viste jeg om hva som skulle vente oss, hva disse fire årene skulle inneholde. Jeg hadde ingen formening om hvordan utfordringer som skulle legge seg foran oss, og jeg hadde heller ingen tanker om at nattesøvnen aldri ville bli normal igjen. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men jeg var lykkelig, så uendelig takknemelig for den vakre lille skapningen som var et resultat av meg og pappaen. Jeg var sliten, jeg hadde vondt og jeg var sårbar, men den lille skatten gjorde at alt slite var verd det. 

Årene gikk, og i dag sitter vi her med en fantastisk god og omsorgsfull fireåring, en gutt med humor og glimt i øyet og en gutt som ikke har det så lett som alle andre. Han har temprament etter mammaen og tålmodighet etter pappa, en kombinasjon som noen ganger sier pang, og andre gang ikke. Han er den lille helten vår, en modig liten tass som holder ut uansett hvordan prøvelser han må igjennom. 

Og selv om han insisterer på at han blir åtte år, så blir han altså fire. Vi er ferdig med småbarnstiden, for fire år har på mange måter vært en milepæl i utviklingen, en ny fase i livet hans. 

Så blir det spennende å se hva fremtiden bringer, om vi noen gang får svar på plagene til minstemann, og om vi kanskje får litt mer flaks i tiden fremover. Kanskje vi får svar, og kanskje ikke.

 Men det som betyr noe er at vi har en vakker liten gutt som vi var så heldige å fått i våre armer. 

Av en eller annen grunn passer trassalderen veldig godt når jeg leser teksten denne mannen har skrevet. Jeg kjenner at jeg blir automatisk vanskelig, av den enkle grunn at det som skrives ikke fungerer i praksis. Han er sikkert en flott mann og han har mange gode poeng, jeg ønsker ikke å kritisere han, men jeg må innrømme at jeg ikke er like enig bestandig.

I teorien er det han skriver veldig rett og logisk, det høres nesten litt magisk ut og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke min særdeles selvstendige treåring fra et eller annet påfunn han har i det samme sekundet vi må gå ut døren. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er enig i en god del av det mannen skriver, og jeg vet at barnet mitt ikke trasser for å irritere på seg foreldrene. Han gjør ikke dette for å være vanskelig og han gjør det ikke bevisst. Men når det kommer til forslagene om hvordan jeg skal reagere bommer han kraftig. 

For en stund siden var vi på butikken, og jeg testet den såkalte pedagogisk riktige metoden. Minstemann ville ha en leke, minstemann kunne ikke få leken, mamma forklarte at den leken kan du ikke få, men jeg forstår at du ønsker deg den og at det er vondt å ikke få den. Minstemann setter i et hyl uten sidestykke, mamma sier igjen sine ord på en rolig og grei måte. Minstemann hyler enda mer og holder seg for ørene, mamma fortsetter handlingen, minstemann slenger seg ned på gulvet og øker lyden enda noen desibel, mamma merker at hele butikken ser på henne med store øyne. Minstemann fortsetter utfoldingen av egen selvstendighet, mamma tar ungen under armen og tramper ut av butikken, uten varer, uten å i det hele tatt gidde å tenke på at det er pedagogisk feil å gi beskjed til treåringen at han ikke får være med på butikken når han nekter å gjøre som han skal, og at han har med å høre etter neste gang.

Vel hjemme evaluerte jeg episoden og kom frem til at neste gang blir det en advarsel, så rett i bilen å hjem. Ikke noe mer snakk, ikke noe mer babbel om følelser og annet tull som uansett ikke høres i hylene fra den illsinte lille gutten. For min erfaring er at jo mer jeg snakker, jo mer hyler ungen. 

Så får han heller utfolde sin egen selvstendighet når det kommer til å dra i barnehagen i nattbukse, bruke den største skinnluen på den varmeste dagen i året, ha klærne på vrangen eller tisse i potten istedenfor i do. 

For selv om det høres fint ut kan ikke barn snakkes til ro bestandig, og da har jammen meg mamma også lov til å trasse, eller utvikle sin egen selvstendighet som det så fint heter! 

Så kan bare alle andre smartinger som mener jeg gjør feil komme innom her en morgen etter tre timer søvn og hjelpe til, så skal jeg helt sikkert klare å snakke rolig og behersket når jeg finner doen overfylt av dopapir og lekebiler, en hel melpakke utover stuegulvet, forklare rolig at du må ha klær på når du går ut og smile strålende når jeg egentlig vil grine fordi jeg er sliten og tørtt.

«Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten å føle seg ydmyket.Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet ogsi: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg, hvis det er i orden?»De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige spørsmålene.»

(Utrag av tekst som står på dagbladet.no)

Det her er vel ikke helt realistisk, sånn i den ekte verden? De fleste barn jeg har møtt svarer ikke hyggelig på hyggelige spørsmål når de er trøtte og vil gjøre selv, de hyler alt de makter og kaster støvelen i hode på deg!

Til slutt vil jeg bare legge til at dette ikke er et angrep på Jesper Juul, men jeg er desverre enda i selvstendighetsalderen og velger å rope å skrike uansett hvor hyggelig han prøver å være. Spesielt når han gir meg dårlg samvittighet fordi jeg ikke er en mamma som alltid smiler og er fornøyd, som alltid snakker rolig og bestandig har tid til å la barna gjøre som de selv ønsker.

Men om ikke annet er jeg flink å fortelle guttene mine at de er flinke, gode og at jeg elsker dem, så jeg er ganske sikker på at de vil vokse opp til selvstendige individer selv om jeg tvinger på dem klær før vi går ut i 15minus om morgenen, eller at jeg ber dem om å oppføre seg når jeg tramper ut av butikken. 

(20grader ute, og minstemann har vinterjakke og skinnlue på seg, etter eget valg selvfølgelig. )

#mammablogg #barneoppdragelse #oppdragelse #trassalder #selvstendighetsalder #barn #forelder #terapi 

Det er ikke ofte jeg tar med tid eller råd til å kjøpe klær, så når jeg gjør det ønsker jeg gjerne at det skal være en positiv opplevelse. 

Når jeg skulle handle i romjulen gledet jeg meg stort til å finne noe jeg kunne ha på meg, noe som passet og noe jeg kunne føle meg pen i. Nå vet jeg at det er så å si umulig å finne dette, ikke fordi jeg er kresen, men fordi kroppen min er for tynn og for lang. Jeg er rett og slett skapt feil, i alle fall om jeg skal følge standaren på størrelser som er på butikkene. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er noen få butikker som har klær som sitter på meg, og b-young var en av dem. En butikk jeg virkelig likte og som jeg alltid fant noe som passet i. I alle fall topper, gensere og kjoler. I løpet av årene har store deler av klesbudsjettet mitt blitt lagt igjen der, med glede. Så selvfølgelig gikk turen innom med det samme, for det er så vondt hver eneste gang jeg prøver plagg som ikke passer, som er alt for store for kroppen min. Den slitene mammakroppen som har merket mange,mange år uten søvn. Jeg gjør nesten hva som helst for å unngå prøverom, så da er det naturlig at jeg velger de butikkene jeg vet at jeg har funnet klær som passer i fra før. Jeg kan ikke akkurat gå opp eller ned i størrelse om noe ikke sitter som det skal. 

Men denne gangen var det ikke en positiv opplevelse, for jeg oppdaget fort at det ikke var et eneste plagg i butikken som var i min størrelse. Ikke engang en liten t-sjorte fant jeg, og etter å ha prøvet flere plagg i størrelsen over ville jeg synke ned på gulvet og la tårene strømme. Hvorfor skal det være så vanskelig, er det for mye å be om å finne klær som passer meg? Klær som jeg kan føle meg vakker og vell i, klær som faktisk passer? 

Min bedre halvdel så frustrasjon min, og spurte betjeningen om de hadde noe i XS. Svaret han fikk gjorde ikke akkurat humøret mitt bedre, for de har sluttet å ta inn klær i denne størrelsen ifølge damen i kassen. Jeg hadde lyst å rive ned prøverommet, men kledde bare på meg og tuslet ut av butikken. Det er tydeligvis ikke meningen at jenter som meg skal bruke klær som passer, vi skal ikke få lov til å glede oss over handleturen i butikken. 

Hvorfor skal det være slik at min mann kan gå på en butikk med kun store størrelser som den naturligste del av denne verden, uten at noen så mye som hever på et øyebryn? Men når jeg klager på at det ikke finnes butikker med klær til meg så får jeg beskjed om at jeg har et luksusproblem? Tipper at du ikke ser mye luksus når du står der avkledd og såret i prøverommet, med en vishet om at du igjen må kjøpe klær som ikke passer. Det gjør vondt for meg som er tynn, på lik linje med de som er er tykke. Det er ingen forskjell på følelsen av å ikke passe noe, uansett om det er fordi du er stor, liten, mann, kvinne. 

Om du har barn som leker med Lego/Duplo, er dette et # DIY tips til deg eller et “gjør det selv tips” for de som liker norsk best. (Når jeg tenker meg om er dette også et innlegg for deg om du bygger med lego, ikke bare for barn! ) 

Etter en episode der jeg skulle bygge opp noen av barnas tidligere Lego prosjekter opplevde jeg at en halv side i et av instruksjonsheftene var revet vekk, noe som resulterte i hyl og skrik på minstemann i familien, og en litt grinete mamma. Jeg ble rimelig frustrert siden jeg i forkant hadde letet som en gal etter byggeheftet, siden det er litt av sjarmen med Lego.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så jeg tok saken i egne hender, og fant frem lamineringsmaskin og saks. Nå skulle alle heftene ordnes slik at vi unngår katastrofer i fremtiden. 

Det du trenger er: 

– Lamineringsmaskin

– Plastlommer til lamineringsmaskinen

– Legohefter, og helst hefter som inneholder alle sidene. 

– Hullmaskin

– Saks

– Perm eller sterk tråd. 

– En ledig bordplate og god tid. 

Om du ikke skulle ha en slik maskin, så kan jeg informere at den kan kjøpes for 200-300 kroner, og den jeg bruker fant jeg på biltema. Et innkjøp som virkelig har vært til god hjelp i huset vårt.

Finn frem alle heftene, finn en ledig bordplate og sett i gang med arbeidet. Det første du gjør er å klippe til heftene, så legger du dem inn i plastlommene som må kjøpes til lamineringsmaskinen. 

Når du har laminert arkene og de er blitt avkjølt klipper du til slik at de blir like store. Klipp litt utenfor selve instruksjon for best resultat. Så sorterer du alt etter rekkefølgen og finner frem hullmaskinen.  

Når du har tatt hull i arkene legger du dem i en perm, og om du ikke skulle ha dette kan du bruke en tråd. La den være litt løs slik at du kan bla med arkene. 

Et siste tips er å merke alle de ulike arkene i hver instruksjon med tall, i tilfelle de små river alt ut av permen. Da er det lett å finne frem til rett plass, siden du bare følger tallet som står på arkene. Jeg brukte en vannfast tusj som egentlig skal brukes til merking av klær. Men man tar det man har!

Lykke til, og del gjerne innlegget videre. 

Tenkte jeg skulle dele noen bilder med dere fra den siste dagen i 2013, siden jeg ikke finner noe annet å skrive om denne litt kjedlige dagen i januar. 

Vi startet dagen med en kjøretur i strålende vintervær, og underveis fikk vi oppleve hval på fjorden, kakebesøk hos en god kollega og et aldeles nydelig landskap. (Som jeg selvfølgelig måtte ta bilde av for å prøve det nye stativet til kamera!) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så gikk veien hjem, og jeg sprang nesten rundt i panikk å ryddet stuen slik at besøket ikke skulle tro vi hadde ligget på sofaen hele julen. Jeg prøvde til å med å rydde opp minstemann. Men så kom jeg på at jeg hadde kommunisert med mitt kjære søskenbarn hele julen, så jeg kunne bare la være. Hun viste godt at vi faktisk hadde ligget på sofaen, så det var ikke mye å avsløre. 

Nyttårsmiddagen skulle vi innta hos gamlingene, sammen med den ene søsteren mi, typen, meg, minstemann, min bedre halvdel, søskenbarnet mitt og hennes type. Siden minstemann ikke har spesielt god nattesøvn kom vi frem til at han like greit kunne være våken utover kvelden. Han er ikke av dem som blir overtrøtt, og gledet seg stort over at vi skulle se på stjerneraketter som han kaller dem. Siden han var med på feiringen holdt vi oss unna alkohol, så i dag er formen på topp. Perfekt å være småbarnsmor 1 januar, for i mine yngre dager var jeg alltid på grensen til å stryke med der jeg lå i fosterstilling på gulvet og syntes fryktelig synd i meg selv. 

Siden jeg var redd for å grise på klærne fant jeg frem mammas forkle, for ikke snakk om at jeg vil få flekker på den nydelige kjolen jeg fant etter å ha vært innom nesten alle butikkene på jekta. (Jeg fant altså mange fine klær, men dessverre så har div butikker funnet ut at de skal slutte å ta inn klær i xs. Noe som på godt nordnorsk er jævlig satans irriteranes!)

Jeg måtte selvfølgelig nyte en boks cola den siste dagen i året, selv om ikke søstra var helt enig i at det skulle gjøres under fotograferingen! Men etter litt klaging tok jeg meg sammen, og så nesten helt normal ut på neste bilde! 

Det ble også tid til noen bilder av de kvinnelige medlemmene av slekten, altså meg søsteren og søskenbarnet. Og må bare si at det er fryktelig morsomt å ta bilder der vi har pyntet oss, for jeg ser aldeles ikke så krøllete ut til vanlig. 

Videre gikk turen ut for å sende opp raketter, og da bestemte kamera seg for å ikke slå av blitsen, selv om jeg prøvde på det. Litt kjipt, ettersom bildene ikke blir som jeg vil ha dem da. Men et bilde fikk jeg, selv om den teite ledningen kom i veien. (Som jeg ikke så i mørket!) Men er heldigvis ikke noe fotograf, så da kan jeg slippe unna med slike feil. 

Så ble minstemann trøtt, og vi gikk inn så han fikk legge seg. Han sov seg inn i det nye året. 

(Stjernerakett!)

Så jeg kan ikke si annet enn at det var en fin overgang inn i 2014. Så nå håper jeg på et år fylt med mindre sykdom, mindre uflaks, mindre utgifter, men med mye kjærlighet og vennskap. 

Godt nytt år, håper du får et strålende 2014!