For fire år siden satt jeg med en liten nyfødt gutt i armene, en liten gullskatt som smeltet et mammahjerte, en liten tass som fylte hjerte på samme måte som når storebror kom til verden fem år før. 

Lite viste jeg om hva som skulle vente oss, hva disse fire årene skulle inneholde. Jeg hadde ingen formening om hvordan utfordringer som skulle legge seg foran oss, og jeg hadde heller ingen tanker om at nattesøvnen aldri ville bli normal igjen. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men jeg var lykkelig, så uendelig takknemelig for den vakre lille skapningen som var et resultat av meg og pappaen. Jeg var sliten, jeg hadde vondt og jeg var sårbar, men den lille skatten gjorde at alt slite var verd det. 

Årene gikk, og i dag sitter vi her med en fantastisk god og omsorgsfull fireåring, en gutt med humor og glimt i øyet og en gutt som ikke har det så lett som alle andre. Han har temprament etter mammaen og tålmodighet etter pappa, en kombinasjon som noen ganger sier pang, og andre gang ikke. Han er den lille helten vår, en modig liten tass som holder ut uansett hvordan prøvelser han må igjennom. 

Og selv om han insisterer på at han blir åtte år, så blir han altså fire. Vi er ferdig med småbarnstiden, for fire år har på mange måter vært en milepæl i utviklingen, en ny fase i livet hans. 

Så blir det spennende å se hva fremtiden bringer, om vi noen gang får svar på plagene til minstemann, og om vi kanskje får litt mer flaks i tiden fremover. Kanskje vi får svar, og kanskje ikke.

 Men det som betyr noe er at vi har en vakker liten gutt som vi var så heldige å fått i våre armer.