Tja, et eller annet gikk litt feil her om dagen, og jeg sitter stadig å leter etter årsak til kollaps i familiereglene og oppdragelsen! For et eller annen må det ha vært, og jeg ser jo åpenbart hvordan regler som brytes, men er litt usikker på om svikt i kommunikasjon fra min side er utløsende årsak!
Det har seg slik at eldstemann fikk beskjed om at søplet skulle fraktes til søppelboksen, og etter noen “humf”, “ufs” og meget tydelig kroppspsråk trasket han ut i yttergangen, og forkynte at etterpå skulle han gå på besøk. Jada, det var greit fikk han til svar, bare han kastet søppelen først. Under denne samtalen satt minstemann trygt plassert i sofaen med egen vunnet nettbrett i fanget, helt oppslukt i bil spillet som tydeligvis er “in”.
Jeg på min side satt å studerte innsiden av øyelokkene, og bare svarte på spørsmål utifra tonefallet til den som ga fra seg lyd samtidig som jeg vurderte hvor slitsomt det ville være å tippe over på siden og løfte bena opp i sofaen. Altså en typisk ettermiddag etter arbeid når nattesøvnen har vært litt over vårt vanlige gjennomsnitt dårlig. (Og da snakker vi om særdeles mange oppvåkninger!) Mannen hadde æren av å lage middag, og det er jo ingen ting som er bedre enn å høre andre jobbe når du befinner deg en eller annen plass mellom søvn og våken tilstand.
Etter en stund hørte jeg fnising fra yttergangen, men siden mannen var våken og ikke jeg, lot jeg lyden sive ut gjennom ørene like fort som den kom inn, og drømte videre om eget hus med badekar og et helt rom med garn. Så økte volumet og fnisingen gikk over i latter, og min noe søvnige hjerne registrerte at lyden kom fra begge mine sønner.
Jeg tasset ut i gangen, og innså at en eller annen plass i oppdragelsen har vi glemt av å informere om bruk av yttergangen. For der lå guttene med nettbrettet som kun skal brukes i sofaen, delvis påkledd og med søppel som sendte en ganske ubehagelig eim fra seg etter matrestene fra fiskemiddagen dagen før fylte den opp.
Siden jeg faktisk ser verdien i at mine barn er bestevenner noen minutter om dagen, valgte jeg å ikke bryte inn i samspillet. Og selv om det er mulighet for at de har funnet ut at mor i huset ikke vil forstyrre dem når de er enige, lot jeg tvilen komme dem til gode. Men det er mulig at vi bør se litt på hvor i oppdragelsen vi har glemt yttergangen og funksjon til denne. For det er vel ikke den vanligste plassen å ligge henslengt, delvis påkledd uteklær, med søppel som rekvisitt og søledammer rundt. Men om ikke annet hørte jeg ingen sure miner over lillebrødre som klenger eller storebrødre som ikke hører etter!
“Bror, du må klare den der, du e best i verden og da vinn æ den tøffe BMWen!”
Så jeg tasset inn i stuen, sank ned i sofaen og hentet frem drømmen om hus og rom fult av garn. Yttergangen får vi snakke om ved en senere anledning, for det er mulig at jeg stiller litt dårlig som forbilde når jeg ser mine sko slengt rundt og null system. Sist vi fordelte oppgaver var det vel jeg som ble den heldige vinneren av den oppgaven, og det har jeg tydeligvis glemt!
Facebooksiden min finner du HER!
