hits

Tusen takk!

Nr sprsmlet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg mtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke nsket bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker p om oppmerksomheten var det jeg nsket.

Men etter ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har ftt i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi sttte til andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker skrive, og det gir meg mye omdanne tankene som surrer rundt til ord.

Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke trr snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil grte litt for dem, for det er s vondt skulle gjemme unna noe s stort og tft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk nr jeg ser at andre finner trst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville ftt seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vrt berrt.

Nr jeg startet blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller fr en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som str i ryggen min. At jeg valgte skrive om temaer som ofte er litt p kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i snakke om skittentys vasken som holder p spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berrt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rmme til mnen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter hrer p mine barn som krangler s hrtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan f kjennskap til, eller ikke.

At jeg skriver bde humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har ogs evnen til ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.

Jeg hper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg m bare takke til alle som velger flge bloggen min p facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har ftt, de gjr meg bde rrt og litt flau. Jeg har vist enda litt lre fr jeg kan takle s mange positive ord p en gang!


(Bilde har jeg tyvlnt fra Nordlys sin side, s fr jeg bare hpe ingen blir sure!)

Om du trykker her vil du komme til artikkelen i Nordlys som handler om meg!Avisdamen har vrt flink skrive hun ogs!

Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gtt meg til hode, s jeg har enda bena godt plassert p landejorden. (Enn s lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!)

4 kommentarer

Du er inne p noe der......psyksisk sykdom blir sett p som skam.......tabu. Det er litt synd i grunn. Heldigvis finnes det mennesker som jobber for f psykisk sykdom sidestilt med fysisk. Det er liksom ingen som ber deg vente 1 mnd og mer hvis du har knukket et bein. Da blir du gipset med en gang.......men er du "syk i hodet".....da m du vente litt.....og lenger enn litt. Hper det blir en endring p den innstillingen der. Bde i helsevesenet og blant folket p gata.

Du er tff som tr st frem, flere burde bli som deg!

Mats Vederhus: Takk for det! Hper at penheten kan hjelpe andre som sliter, og ikke tr snakke om det!

Erto: Ikke sant, det er jo helt hplst skulle vente i mnedsvis nr hjelpen trengs med det samme. S om det jeg har skrevet kan bare endre innstillingen til noen f, er det helt klart verd oppmerksomheten jeg fr rundt innlegget.

Skriv en ny kommentar