Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

Hey, jeg føler meg jukset! Skulle det ikke bli bedre med den gulpingen når vi startet med fast føde og frøkna ble sterkere i kroppen?! Det var nå i alle fall ikke meningen at det skulle bli forverret. Vi er gått fra å være en melkegulp-luktende-familie til en sur-magesyre-familie etter at lillefrøken fikk sine første skjeer med grøt. Nå spiser hun det meste hun får, og ikke overraskende går det i div middagsglass på boks og grøt/fruktmos. Samt grønnsaker, skalker og andre ting hun kan gnege på selv. Vedkubber er en absolutt favoritt, så det er ikke usannsynlig at hun har jafset i seg noen småkryp. Samt småstein hun finner i yttergangen. Før kunne gulpeflekkene kamufleres lett med litt vann på en klut og gnikking, nå må jeg vurdere hvordan klær jeg kan bruke for middagsgulp setter dype spor selv etter en runde i maskin. Jeg har til gode å prøve gallesåpe, men innser at det er på høy tid at jeg finner tak i det om ikke alle skjortene mine skal vises frem med oransje flekker. Det er blitt en vane å sniffe på hverandre for å se om vi lukter for mye, eller om vi må bytte klær før vi skal ut døren. 

Vi tror jo at det var strømbruddet i romjula som tok knekken på vaskemaskin, men det var vel muligens i kombinasjon med alder og ikke minst de grusomt mange maskinene jeg har vasket med gulpekluter, sengklær og leker. Det ble i alle fall en dyr fornøyelse å få tak i en vaskemaskin tilpasset våre behov dagen før nyttårsaften… Vi klarer oss ikke uten, å kunne ikke vente ukesvis på at varene skulle bli sendt. 

De lekene her i huset varer ikke lenge før de må rengjøres, og tåler de ikke maskinvask må de pent stå på hyllen til pynt. Håndvask er bare å glemme, dagene mine er fulle av aktivitet der jeg springer som en galning rundt etter den villmannen jeg har fått til datter. Hun skal absolutt prøve å gå, og det funker heller dårlig! Og humøret og stoltheten får seg jo en knekk hver gang hun faller. 

Nå er det ikke det som kommer ut som er problemet, gulping er liksom en del av pakken vi signerte for når vi ble gravide. Men det ser ut til å plage lillemor mer og mer, og søvn hennes blir forstyrret. Noe som er rimelig kjipt så godt som hun har sovet. Sitter hun oppreist går det passe bra, men med det samme hun legges flatt på rygg er det katastrofe. Og det er tydelig at det som kommer opp er ekkelt, for hun sitter på gulvet og grøsser og sutrer. Vi kjenner igjen en del av de vi så med storebroren. 

Det er jo helt normalt at babyer gulper, men innimellom blir de mer plaget av det enn andre. Og dessverre ser det ut til at vi har en svakhet der i den store boken av gener vi sender videre til ungene våre. Temmelig dårlig gjort ja, men det kunne vel vært verre. Mellomste ser ikke ut til å vokse det av seg, og tidligere forsøk på å fjerne medisin har resultert i magesmerter og spisestopp. Så en henvisning ble sendt til barneavdelingen på sykehuset, som jeg virkelig hadde håpet vi skulle holde oss unna med frøkna. Men nå var det så ille at vi ikke kunne gå med skylapper mer. Heldigvis er ikke dette noe vi trenger å være særlig bekymret for, då det kunne vært verre! 

Så de neste ukene skal vi prøve medisin og se etter bedring, for så å fjerne den en stund før neste kontroll. Legen sa at noen ganger trenger de bare medisin en kort periode, så går det seg til. Så vi krysser fingrene for det. 

La oss gulpe litt på det nyvaska sjalet, mamma er jo fri for klær å vaske stakkars!

Heldigvis smakte medisin godt, så det var ingen problem å lure den i lillesjefen ved første forsøk i går, så jeg håper virkelig at det vil gå like lett hver dag! 

Facebooksiden min finner du her. Og jeg oppdaterer stadig både instagram og snap under navnet steinihavet. 

Kjære Kiwi på Fagereng, nå er det krise her! Jeg er av den lovlydige typen, men har fått et alvorlig problem når jeg skal handle ukens rasjoner til storfamilien. (Nåja, vi er vel bare 5stk, men på alle posene vi har med hjem føles det som 45.)  Handling er ikke akkurat er den oppgaven jeg liker best her i verden og den har liksom havnet lenger og lenger ned på listen etter hvert som jeg fikk flere å flere barn. Og nå som det er 3stk å holde styr på, som alle maser på forskjellige måter, kan det å handle matvarer være en oppgave som du trenger tøff trening for. Ja jeg regner det nærmest som ekstremsport. For prøv å finne frem, melk, pålegg, gjær, egg, brød, syltetøy, bleier, tørkepapir, håndsåpe og frukt mens unge nr1 på 12år driver med psykisk terror i form av blikk og sukk og stønn og uff. Ja han er faktisk ekspert, og det hender innimellom at jeg angrer på at han får være med. Jeg er i grunnen usikker på hvorfor han vil være med også, for han virker ganske ofte oppriktig misfornøyd med vårt selskap. Så har du unge nr2 på 8år som vil ha absolutt alt i butikken, og setningen “mamma, kan jeg…” går på repit i så hastig tempo at jeg ikke klarer å samle tankene nok til å lese handlelisten jeg gjorde et forsøk på å krote ned. Og på magen henger unge nr3 som enda ikke har lært å snakke. Eller hun roper noe som høres ut som “hjelp”, og siden hun setter igang en ekstrem turnering med det samme vi går inn døren er jeg sikker på at den 6måneder gamle ungen har forstått meningen med det ordet. Hun freser og spytter og river meg i håret jeg trodde var fanget av et hårstrikk. Men de små spagetti armene har fanget tre små hårstrå festet i nakken, og det gjør så ondt at det pipler ut tårer. Hun hyler det hun makter, og smiler kun om noen drar frem et kamera eller brødrene gjør mer ablegøyer enn henne. Hun vil røre alt, og er ikke dirkete fornøyd med at moren har festet henne bom fast i en bæreselle. For ikke snakk om at jeg tørr å bruke sjal i denne situasjon for å knyte henne fast, og babysete på vogna kan du bare glemme. Den særdeles aktive jenten vår vil ikke behandles som en baby nei. 

Du lurer kanskje på hvor mannen er, og han panter flasker. Og der lukter det, så ungene vil ikke hjelpe han nei, og med min flaks er flaskeautomaten full eller får feil når halvparten av flaskene er pantet. Mulig han har en avtale med dere om at det skal bli trøbbel hver gang vi kommer, men det skal jeg ikke spekulere i. Han blir dirigert rundt etterpå for å finne varene jeg husker mellom alle “mamma kan jeg…”. 

Så mens jeg navigerer en handlevogn med masete unger rundt meg, og prøver å huske alle nødvendigheten så vi slipper denne formen for handling mer enn en gang i uken har jeg fått en tidsfrist på meg. Grøss og gru, skal jeg klare å springe gjennom butikken på 45minutter? Det er jo hårreisende, men jeg vil jo ikke risikerer at bilen blir borttauet. Busstilbudet er og blir elendig i Tromsø, og ikke vil jeg utsette meg for marerittet å stå å vente på bussen i timesvis i stiv kuling med en unge på magen, 540handleposer, en snart tenåring som klager verre en været og en åtteåring som prøver seg som fotballspiller, turner og skigåer og forstyrrer både biltrafikk og andre uheldige busspassasjerer. For så å sitte på bussen i en hel time inkludert et bussbytte, på en strekning som tar 10minutter med bil på en god dag. Se for deg en bråbrems og alle varene spredd utover bussgulvet, som må plukkes opp i fart noe som er umulig når jeg bærer baby. Grøss og gru, nei det kan vi ikke risikere, og ikke vil jeg bruke penger unødvendig siden bilen vil bli tauet bort for min regning. Jeg kan jo til og med risikere at den får noen riper som ikke er på grunn av ungene! 

En handletur på 45minutter vil gjøre meg til et skremmende mammamonster som dulter til andre kunder med vognen, river ned varer i et forsøk på å tøyle ungene og ikke minst til en kunde som handler mindre fordi jeg ikke klarer å fokusere på handlelisten under tidspress. Så det kan være lurt å skru opp antallet minutter jeg kan parkere der, eller henge opp et nytt skilt der det står “Småbarnsfamilier max 3timer”. Da burde både vi, butikken og de andre kundene komme gjennom hendelsen uten traumer. På forhånd, takk!

Facebooksiden min finner du her! Og om du virkelig vil følge så er jeg å finne som steinihavet på insta og snap. 

Så fikk jeg endelig en liten pause for meg selv, hvor jeg kan sitte helt i ro i sofaen og nyte den irriterende summingen av tørketrommelen og se på været som skifter mellom snø og regn hvert femte minutt. Dagene springer avgårde, eller i alle fall gjør jeg det! For nå har vi altså klart det mesterstykket å lage en baby som er over seg tøff og aktiv, og som virkelig ikke forstår at hun er en baby. Og tro meg, jeg overdriver faktisk ikke. Det er fullt mulig å ha en baby på fem måneder som både kan krype, sitte og stå, og klart vi fikk en sånn en ja. Frøken “mamma-sofa-sliter” skal ikke få slite ut sofaen, så jeg bruker dagen på å følge etter det lille lykketrollet mitt som utforsker hver minste krok av leiligheten. Til nå er vedkurven, stuebordet og yttergangen klare favoritter, samt det svært ulovlige soverommet til storebrødrene. Lykken er ufattelig stor når hun ser sitt snitt å krype dit som en vind, mens hun hyler av fryd. Og tv bryr hun seg fint lite om. 

Vel det er ikke sjeldent jeg får høre når vi snakker med andre “Nei nå tuller du, hun kan vel ikke det! Babyer skal ikke gjøre sånt når de er så små…”, men vi tuller virkelig ikke. Hun er veldig, veldig tidlig ute. 

Den lille makken kan krype og har sannelig knekt koden for hvordan hun setter seg opp på gulvet. Og finner hun noe å klatre på er hun storfornøyd, og ingen ting er bedre enn når hun kan dra seg opp å stå så lang hun er ved stuebordet for å fange duk, kamera eller mobiltelefoner. Barnesikringen av leiligheten ble fremskyndet noen måneder, og jeg som hadde planlagt å vente til etter jul. 

Så hendene mine er bokstavlig talt fulle om dagen, for om jeg ikke holder baby bærer jeg andre ting jeg har reddet unna knehøyde! Og jeg skal si det det er mye som er samlet der nede som jeg ikke engang var klar over. Aktiv baby er perfekt om du skal få ryddet litt i rote rundt deg. Det var bare å glemme planen min om å blogge daglig, for det har jeg virkelig ikke hatt muligheten til. 

Men vi klager ikke, for det virkelig en fryd å følge det lille lykketrollet som lærer noe nytt hele tiden. Gleden hun gir er magisk, å selv når jeg er lei å springe rundt hele dagen kan jeg ikke bli frustrert når jeg ser det strålende lille ansiktet som utforsker verden! 

Prøver å avlede oss til å tro at hun skal leke med brannbilen, men det er altså vedkassen som er målet! 

Facebooksiden min finner du her! Og jeg poster daglig på snap og nesten daglig på instagram under navnet steinihavet.

Ps. Vi er litt bekymret for å bli kastet ut av barselgruppen, for vi sliter litt med oppdragelsen og det er veldig gøy å klatre over andre unger og nappe ut sutten demmes! Men hun biter ikke, enda…(To tenner poppet ut dagen før hun fikk 6mnd vaksinen, og de siste dagene har gått i et slags zombie lingnende stadium. Håper hun sover bedre denne natta!)

Den store høytiden er her, den som presser forventninger inn alle åpninger, og krever at vi skal være supermennesker for å være lykkelige. Den tiden hvor flest mennesker føler seg ensomme og mislykket, og du strekker deg langt for å prestere. De fineste kakene på juleavslutningene, de største gavene og de vakreste hjemmene.

Men jeg synes det blir ganske bortkastet om jeg skal sitte på julekvelden helt utslitt med hår til alle kanter, tidenes poser under øynene og en vondt følelse i magen fordi jeg har stresset som en gal og gjort ting jeg ikke liker en hel måned. Fordi det forventes, og fordi jeg har innbilt meg at ungene blir misfornøyde om jeg ikke gjør det som forventes. 

Så jeg skaper våre egne tradisjoner, og tilpasser dem meg og mine. Hvorfor i himmelens navn skal jeg stå å bake julekaker når jeg hater å bake, og misliker pepperkaker? Hverken jeg eller barna får det koselig når jeg står å kjefter fordi de vil herje med deigen, og ikke rulle den ut til kakeklatter som uansett blir svidd i ovnen. Jeg blir stressa, de blir sure, og ingen av oss får gode minner. Og det jævla pepperkakehuset som aldri får stå i fred er bare å glemme, jeg gidder ikke gnåle hele julen for at det skal få beholde pynten, for så å knuse det med en hammer og tvinge innpå tørre kjeks, steinharde seigmenn og glasur som smaker støv. 

Så jeg kjøper et par pakker sukkerbomber, å tar heller ungene med i akebakken. Min energi investeres i de tradisjonene jeg liker ed julen, noe som gjør at vi alle får en trivelig tid før den store dagen. 

Du er ikke noe dårlig mor, stemor, kjærest eller bestemor selv om du ikke gjør alle de tingene du tror er viktige. Julen kommer uansett, og så lenge du investerer kjærlighet og tid i barna, så gir du dem det de trenger. Det er ikke aktiviteten dere gjør som er det viktige, men minnene som skapes og tryggheten du gir. Stress heller ned, og nyt tiden sammen med dine nærmeste. 

Facebooksiden min finner du her! 

Og du kan følge meg som steinihavet på snap og instagram som oppdateres daglig. 

Det heter seg at man skal bruke permisjonstiden til å reise, og da tenker de fleste til varmere strøk. Men en impulsiv helgetur til Båtsfjord i Finnmark midt på vinteren må jo være innenfor. Så jeg kan skryte av å ha brukt permisjon til eksotiske reisemål. Jeg har liksom så lite å gjøre som 3barnsmor noen uker før jul.

Nå er det altså ikke slik at jeg bare snurret rundt å satt fingeren på kartet ,og tilfeldigvis traff en pitteliten plass i ingenmannsland. Nei jeg og dukkemor skulle pakkes inn i varme klær og leveres som levende bursdagsgaver til tanta mi som hadde bursdag.  For alle ønsker jo i gave at helgen skal fylles med en turbobaby, natteuro, ekstra klesvask og gulp over alt. Det må jo være den perfekte helg ja…

Vel, planen var at guttene skulle passe på heimen i helga, men sånn ble det jo ikke. De heiv seg på flyet sørover noen timer etter oss. For klassen til eldstemann vant first lego leauge i Tromsø og en formidabel pengeinnsamling ble startet så hele klassen kunne dra. Å min bedre halvdel ble med som barnepasser av en gjeng 7klassinger… Siden det ikke tar seg helt bra ut å levne en 7åring alene hjemme i helgene, måtte han bli med å sendes til gudfaren. Og det var han svært fornøyd med, så han dropper ferien lamme oss for å reise dit til sommeren. Usikker på om jeg er enig med han der, mulig vi må inngå et kompromiss.

Ikke unormalt meg på tur ble det mange bilder, så her kommer et innblikk i den spennende reisen til en forblåst liten fiskeplass langt nord i landet.

Alle MÅ jo ha med seg bagasje etter alder, så den kofferten er min! Jeg ble litt bekymret når vi venta på flyet før småfuglene var våknet å lillemor turnerte villmann, men hun oppdaget fort at det var andre rundt oss og fant frem de litt penere manerene.

Å skal du nord i landet snakker vi om småfly, som ikke engang rekker opp til de vanlige terminalene. Så ut i iskulden før klokken 06:00. Ikke trøtt i det hele tatt liksom. Bra vi hadde med oss selskap på flyet!

Det ble noen mellomlandinger, så når vi hadde et lengre stopp i Hammerfest  måtte frøkna ha litt snaks. Hun var litt sur siden jeg spiste potetgull å drakk cola som hun ikke fikk. Der kom også barnevakt nr 2 på flyet som skulle være med oss. Og i Berlevåg fikk vi lov å gå inn på stellerommet siden frøkna er litt fin på det og ikke vil bytte bleie på flyet. De venta heldigvis på oss, så vi slapp å bli igjen der til søndag. Dårlig med kollektivtransport på lørdager…

Vi kom frem i tide til de få minuttene med dagslys som er i mørketiden, og typisk nordnorsk vinter med stiv kuling og en kulde som går inn i marg og bein! Mer eksotisk blir det ikke…

Gave fra Hammerfest og barnevakt2, både gaven og papiret falt i smak.  Viktig å ta en pust i bakken før vi skulle ut å overraske tante som var på jobb. Etterpå var det tid for å kjøpe bleier og se oss rundt!

Dattra liker shopping, og sannelig fant vi litt småting under shoppingturen. De har til og med egen butikk full av garn!

Lørdag ble det tid til både shopping og selskap for jubilanten, og den minste frøkna oppførte seg eksemplarisk. Hun stortrives med oppmerksomhet og det er ikke noe stress å ha henne med seg på tur.

Mye gøy å røre, heldigvis hyler hun av fryd når hun skal til ledninger eller aviser så jeg får stoppet henne i tide. Alt skal smakes på!

Søndag spiste vi ute på Brygga og den lille frøkna var rimelig misfornøyd siden hun skulle se på. Så hun måtte få litt potet, og da ble alt litt bedre. Etterpå gikk vi tur innom flere butikker, for der er det søndagsåpent i motsetning til svære Tromsø.

Frøkna ble litt lei seg når vi måtte dra hjem, for hun var ikke ferdig å sjarmere i Finnmark.

Ikke den største flyplassen, men det er bare fint. Var ikke redd for terrorister og det var ingen kø i sikkerhetssjekken. Fikk ikke engang kjeft når jeg glemte å ta ut telefon før vi gikk gjennom.

En liten del av Jensen-klanen på tur!

Å reise kollektivt i nordnorge betyr fly, og en rekke stopp på veien! Spesielt på vinteren når det er uvær 90prosent av tiden, og rasfare de resterende prosentene. Du skal ha flaks om du kommer deg fra a til b med bil, og i alle fall med buss. De blåses nesten ukentlig av veien…

På snap og instagram oppdaterer jeg regelmessig under navnet steinihavet om du vil følge oss der😊

Kjære grinebitere, kan jeg ikke få lov å lage pakkekalender til mine barn uten at du skal gnåle i vilden sky om hvor grusom jeg er å hvor mye jeg lar meg presse av handlesstanden, og naboen, og katta under sofaen? Ærlig talt, har du planer om å inndra min frie vilje fordi du åpenbart er sjalu på min evne til å finne glede og en håndfull energi i hverdagen å gi noe til mine barn. Det har ikke slått deg at der jeg lager kalender, baker du kaker?! Vi fordeler vel alle resursene etter behov og evne skulle jeg tro, å mine er fordelt på den måten at jeg hvert år finner 24 små ting til mine barn som de enten ønsker seg, eller som de trenger og vil bli gla for. Ikke bruker jeg en formue og ikke tar det opp alle dagene mine. Det går ikke engang ekstra ut over ungene mine, ja om du ser bort ifra gleden de får. Jeg er ikke den som baker julekaker og jeg skygger gjerne banen når det kommer til å sitte i timesvis å synge på gulvet. Men jeg kan godt legge omtanke i små ting som passer hvert enkelt av mine barn, og glede meg sammen med dem når de åpnes grytidlig før dagens mas starter hele desember. Og vi storkoser oss, alle som en! 

Tenk, hvert eneste år siden jeg ankom denne verden har verdens snilleste mamma laget meg kalender, noe som jeg verdsetter uendelig mye. Noen av de fineste minnene fra julen når jeg var liten var den lille pakken jeg fikk åpne hver dag, med både små og store ting. Og jeg ønsker å gi de samme minnene videre til mine barn. For de er ikke av den bortskjemte typen som får alt de peiker på fordi jeg ikke orker å si nei. Så de blir faktisk takknemlige også for kule sokker, tro det eller ei. På noen områder har vi med andre ord suksess med oppdragelsen…

Skal jeg måtte ta hensyn til at du går rundt å sutrer fordi du ikke gidder å gjøre det? Ærlig talt, bli voksen og klapp at brødboksen. Hver og en av oss må da få lov å gjøre det som passer oss best innenfor rimelighetens grenser. Om det er å lage en kalender eller la være er vel ikke noe naboen skal bry seg med? Jeg har ingen planer om å surke fordi du ikke lager gaver, så du kan jo vurdere å gjøre det samme. Det må da være opp til hver enkelt hva de velger, og selv om jeg synes det er hårreisende at noen bruker tusenvis av kroner på en kalender, tenker jeg at det er deres valg og det skal ikke jeg legge meg opp i. Og skulle mine barn bli sure for det, kan vi alltids ta en leksjon i hva det vil si å vise glede på andre vegne og ikke minst vise takknemlighet for det vi faktisk har. 

Facebooksiden min finner du her. Og jeg er å finne som @steinihavet på instagram og snap. 

Ps. Jeg lager faktisk kalender til mine foreldre, å gjør det med den største glede. Regner med det er like galt at jeg skjemmer dem bort på lik linje med ungene mine. Det er vel hårreisende og legger et grusomt press på andre til å gjøre det samme…Mamma og pappa skryter tross alt om det til omgangskretsen. 

#pakkekalderforfaen #juleglede #nabokrangel #perfektmamma 

Da har brannvesenet kjørt, og vi står her med alle vinduer åpne og en vondt og ekkel følelse i magen.

Denne gangen gikk det bra, det var kveld å vi var våkene. Men den ekle lukten av svidd elektronikk vil sitte i lenge.

Vi oppdaget den sure røyklukten rett etter at alle tre barna var lagt i seng, og vi startet en klappjakt på kilden. Redselen som kommer når du ikke finner ut hvor det brenner er ubeskrivelig. Hva hender, hvor galt er det. Du kan ikke akkurat finne frem brannskum eller brannslokkingsapparat, for du har ingen plass å bruke det.

For første gang måtte vi ringe 110.

De kom, og de lette også.

Og så fant vi feilen, stikkontakten inne i kjøkkenskapet holdt på å ta fyr.

Det kunne gått riktig så ille, og jeg skal la være å tenke "hva om". Men jeg har en oppfordring å komme med, selv om vi oppdaget dette før brannalarmen gikk.

– Vær så snill å sjekk alle brannvarslere i huset, bytt batterier på dem.
– Bytt ut de som er for gamle.
– Ha lett tilgjengelig brannslukkingsutstyr, og lær deg hvordan deg skal brukes å når det skal byttes.
– Snakk med barna om brann og lær dem hva de skal gjøre ved brann både natt og dag.
– Fjern skjøteledninger.
– Pass på åpen flamme, og bordpynt/interiøret i nærhet av stearinlys.
– Dra ut ladere om natta, og påse at både kaffetrakter, vannkoker og andre ustabile apparater er frakoblet stikkontaktene.
– Og ikke minst tenk på hva du skal gjøre i slike situasjoner, for du blir stresset og da vil en kriseplan være god å ha.

Det er for sent å gjøre når du står der uten hjem. Og nå går vi mot den årstiden med flest boligbranner! Tenk sikkerhet.

Heldigvis gikk det bra denne gangen, og heldigvis oppdaget vi det før det eskalerte og vi ble vekket av brannalarm og flammer.

Facebooksiden min finner du her.

@steinihavet på instagram og snap.

Yes, endelig er ungene så store at jeg kan sende dem på julegaveshopping uten meg! Ja altså når jeg tenker meg om er 2 av 3 store nok å dra på shopping, nr 3 må muligens lære seg å prate eller gå først. Det holder vel ikke at hun kravler etter gulvet og hyler mam, mam eller bo,bo.

Så i dag sende vi dem på jekta (stort kjøpesenter) alene med 400kroner øremerket julegave til meg og mannen. Endelig skal mor å far få gave uten å vite innholdet, DET blir gøy. For det er ganske spennende å fundere på hva en 12 og en 7åring finner på. De fikk selv bestemme om vi skulle få noe i lag.

Mens de var på kjøpesenter benyttet jeg og mannen sjangsen til å dra innom Kvaløya husflidslag sin julemesse, og ikke minst vandre rundt på museet uten to stykk maskråker som sier "mamma kan vi?!". For hun som henger på magen er fornøyd så lenge jeg er i bevegelse. Og både jeg og mannen er intressert i historie, så vi kan gjerne bruke litt tid der.

Vel, så mye tid ble det ikke for i disse telefontider ble vi fort oppringt av to stykk gutter som fornøyde informerte om at de var ferdige og kunne hentes.

Men jeg fikk kjøpt meg et nøste hjemmefarget ullgarn som skal bli gule tøfler til lillemor, og jeg vet hvem som har ordnet det så skal vel få tak i mer om jeg trenger.
Så nå gleder jeg meg til julaften når vi får gave fra guttene, det blir morsomt!

Facebooksiden min finner du her!

Du finner meg som @steinihavet på snap og instagram 😊

Etter en særdeles lang og irriterende periode med lite søvn slo lillemor til med ei god natts søvn. Vi krysser fingrene for at hun har vært i et eller annet utviklingstrinn og det har klusjet litt med den dype søvnen siden hun har krevd fôring hver andre time. Mistenkte at jeg var blitt sutt en periode, men siden hun spiser mer en nok så antar jeg at så ille var det ikke. Vi har jo gitt opp forsøket på å lære henne hvordan en sutt skal brukes. Det er faktisk enklere å få henne å bæsje i do. (Helt sant, jeg er blitt en sånn tvilsom sjel som lager meg merarbeid ved å la dukka sitte på do når jeg tolker at hun må kvitte seg med gårsdagens måltid. Og det funker…)

Søvn er noe jeg muligens verdsetter høyere enn de fleste siden nattevåk er blitt en vanlig del av livet de sist 7årene. Og jeg får passelig panikk hver gang hun ikke sover. Det holder at den mellomste gullklumpen min er ekstra plaget for tiden.

Vel i natt hadde vi avlastning så kun to av tre var hjemme, og da er det det ferskeste medlemmet som er sjefen. Hun avgjør om jeg skal vandre rundt med poser under øynene eller ikke. Og i natt anså hun at moren trengte noen ekstra timer.

Så da vekkeklokka hylte (bokstavelig talt!) litt over fem ble jeg så forfjamset at jeg tryna når jeg skulle ut av senga for å slå den av. (Les koble den til puppen.) Det endte med at kinnet mitt traff senga og en lang, lang regle av ufine ord ramlet ut av meg. Jeg så stjerner og måner og stusset litt over at jeg var så våken. For ved første alarm på natten bruker jeg å være temmelig bedøvet å egentlig ganske ubrukelig. Du vet sånn når du bare har sovet 10min å blir vekket å helst skulle ha sovet 10timer.

Vel når vekkeklokka var koblet til puppen å spiste som at hun aldri hadde spist før, sjekket jeg klokken å kunne til min store glede og overraskelse se at det var tidlig morgen.

Heldigvis var vi ikke ferdige å sove, så  dukkemor sov videre. Og ikke før litt over ni fant hun det passende å stå opp. For en ubeskrivelig luksus!

Bare synd det hele endte med blått kinn og muligens blåøye utover dagen. Jeg som fikk fiksa bryn og vipper i går så jeg skulle føle meg litt mer fresh.

Hun kan sove godt den frøkna og særlig når hun ligger på magen min når vi er ute i kulda.  Så da er det ekstra frustrerende de dagene hun ikke gjør det. Jeg minnes alt for godt  hvordan det var sist. (Bilde tatt i går, så jeg er intetanende om at det skal komme et lilla flekk på kinnet…)

Facebooksiden min finner du her ☺

Og om du vil følge små historier fra dagen vår er vi på snap som @steinihavet !

Også stefedre fortjener farsdagsgave! 

12år å som gutter flest forventet jeg ikke at eldstemann skulle finne på en fantastisk genial og omsorgsfull gave til stefaren sin. At han tenker på pappaen er jo forventet, det heter jo farsdag. Men den fine gutten min tenker ikke bare på han, han tenker også på stefaren sin. Helt av seg selv, fordi han synes han fortjener en gave.

For en uke siden ringte han hjem, han trengte penger. For som mange vet er mor mer en mamma, hun er også bank. Jeg lurte selvfølgelig på hva han skulle med så mye penger, og gjett om hjerte mitt smelta når jeg hørte hva han planla. 

Han vet at stefaren digger musikken til Jørgen “joddski” Nordeng, og han vet at han ønsket seg boken Full Sirkel. Så når det skulle være boksignering samme dag på et av byens kjøpesenter måtte han jo få den signert. Det var jo den ultimate gave, og om jeg vipset over penger til faren hans, skulle han betale. For vi er jo så kjipe foreldre at han ikke har fått bankkort enda, og lommepenger er det dårlig stelt med.  All ære til faren som faktisk kjøpte boken for meg så guttungen kunne gi den i gave. For ikke bare måtte han betale, han måtte også kjøre rundt med guttungen så han skulle rekke signeringen. 

Vel, det var en stolt gutt som ikke klarte å vente med å gi gaven, så han kom rett innom her etterpå og ga den til min bedre halvdel. Og det var en stolt og rørt mann som fikk signert bok! Den perfekte farsdagsgaven, ikke bare fordi det var en gave, men også fordi han er ekstrapappa til guttungen. 

Hurra for alle fedre, uansett om de er biologisk tilknyttet barna eller ikke! 

Facebooksiden min finner du her!

Du finner meg som @steinihavet på instagram og snap!