I dag har minstemann vært 776 meter over havet, og dit har han gått på sine egne små føtter. En bragd som hans mor mest sannsynlig ikke ville taklet. Hun ville antakeligvis ligget i en bærtue på vei opp, fullstendig utslitt!
Men den lille tassen har altså vært på toppen av Rødtinden i Tromsø, et av fjellene her på Kvaløya vi bor. Og han har kommet seg dit for egen maskin.
Da vi pakket tur sekken i dag tidlig, hadde vi ikke regnet med at han ville klare å gå hele turen. For vi vet av erfaring at lignende turer ikke har gått så bra, og at de har måtte blitt avbrutt underveis. Men vi ønsker at han ikke skal ha noen begrensninger, og om han vil får han lov.
Og den lille gutten vår er både sta og viljesterk, så når han bestemmer seg for noe, skal det godt gjøres at han gir seg med det første. Så når han sa at han skulle gå til toppen i det vi gikk ut ytterdøren, skulle vi bare tatt han på ordet.
Det er sjeldent vi har sett han være så stolt som da han kom ned fra fjellet og møtte oss! Vi har også sjeldent sett han så full av gjørme heller, og når vi dusjet han fant jeg sand både inn og utenpå klærne. Men det strålende fornøyde ansiktet vil jeg huske i lange tider, og den følelsen jeg fikk inni meg kan ikke beskrives. For det er ingen selvfølge at han vil klare en slik tur, og når han gjør det er det ekstra stas.
«Mamma, tenk, dem hadde en postkasse på toppen! Med en bok inni, og det var rart!»
Han var med andre ord tydelig fascinert over hva vi voksen finner på, for hva i alle dager skal vi med en postkasse på fjellet når ingen bor der!
Turen opp hadde ikke bare vært enkel, og han hadde falt en god del ganger, noe vi tydelig kunne se på fjeset og brillene. Men han hadde reist seg opp og gått videre, selv om han hadde valget om å la være.
Det høres kanskje ikke så stort ut, men for oss som lever i en hverdag der han til tider er svært plaget av smerter er det ingen selvfølge at han ville klare dette.
Ettermiddagen har ikke vært så lett, men varm dusj, massasje, skryt og ubegrenset med nettbrett i mammas armkrok har vært en god trøst, og ikke minst vissheten om at han har gått hele veien opp på rødfjellet som han selv omtaler det som.
Så i kveld sovnet han med et smil om munnen, og det vil jeg og pappaen også gjøre. Tenk at den tapre lille gutten vår har klart noe så stort! Så skal vi vel klare å komme oss gjennom natten som vil bli lang, for jeg tror at fordelene med det han mestrer er større en ulempene han opplever i etterkant. Plagene hans skal ikke bli et større hinder i hverdagen en hva som er absolutt nødvendig, og når han har en god dag skal ha få delta på det alle andre barn kan være med på!
Om du noen gang har reist med barn, vet du kanskje at dette kan være både stressende og til tider umulig. For et besøk innom flyplassen betyr mye venting, kø vandring og støy. Du må være ute i god tid, ha øyne i nakken og stålkontroll på barna i den enorme folkemengden som gjerne sluses gjennom lufthavnen. Og jo flere barn du har, jo mer supermenneske må du være. Har du i tillegg småbarn, må du også ha spesialbagasje i form av vogn og eventuelt bil stoler. For ikke snakke om klær og utstyr.
Du vet kanskje også hvor slitsomt det er å bære en unge på armen, samtidig som du håndterer all bagasjen, holder styr på billetter og manøvrerer deg frem til rett innsjekking og rett terminal. Det vises lite hensyn, og de fleste har mer en nok med sitt eget stress. Forståelig nok, ettersom de fleste opplever flyplasser som noe negativt, et nødvendig gjøremål som må til for å komme til belønningen.
Første og eneste gangen vi har reist med minstemann, ble en opplevelse vi helst aldri ville gjenta. Vi opplevde en time i før sikkerhetskontrollen, en gråtende gutt på armen, sure blikk fra våre medpassasjerer i køen som helst så at vi kom oss langt unna dem, svært mange spørsmål rundt medikamenter i håndbagasjen og absolutt ingen mulighet til å ta barnevogn med oss gjennom sikkerhetskontrollen.
Tiden det den gang tok i sikkerhetskontrollen resulterte i at vi måtte springe gjennom hele flyplassen, fortsatt med en gråtende unge på armen, flere kilo håndbagasje fordelt i ryggsekker og vesker, en ikke fult så samarbeidsvillig storebror på slep og navnene våre ropt ut på høyttaleranlegget med informasjon om at vi mest sannsynlig utsatte ganske mange mennesker for unødvendige forsinkelser fordi vi ikke klarte å innta supermannfart på vei til gaten. Og alt dette selv om vi ankom flyplassen nesten to timer før flyet skulle gå.
Og etter dette bestemte vi oss for at det mest sannsynlig skulle stå om livet for at vi skulle gjenta opplevelsen en gang til.
Men så fikk vi ordnet med rullestol, og plutselig kom muligheten for en reise plassert rett i fanget på oss. En reise som innebar kort svarfrist og flyreise. Så vi tenkte, ok, vi prøver igjen.
Og du kan tro at opplevelsen ble annerledes denne gangen, nesten så lett og enkelt at jeg mistenker at vårt første forsøk på flyreise var et mareritt av verste sort. For tenk, denne gangen gikk det smertefritt, ikke var vi utslitte i armene når vi kom frem og 95 prosent av ventingen var tryllet bort.
Vi sjekket inn som alle andre, fikk levert fra oss kofferter og registrert rullestol. For så å sikte oss inn på den verste etappen, sikkerhetskontrollen. Men nesten fremme ble vi stoppet av en fantastisk hyggelig dame, som viste vei hvor vi skulle, registrerte billetter og stoppet køen så vi fikk komme forbi. Det var nesten som at jeg kastet meg rundt halsen på henne av takknemlighet, for så mye som jeg hadde gruet meg var nervene tynnslitte. Vi fikk lagt håndbagasjen i x-antall esker, ingen spørsmål med posene med medisiner og stor forståelse for at vi brukte litt mer tid en andre. Minstemann fikk sitte i stolen, noe som var bra siden han ikke var i den beste formen. Han hadde vondt, og hadde ikke mye lyst å samarbeide med sine stressede foreldre som skulle holde styr på ungene, all håndbagasjen og få med oss informasjon fra vekterne. Det er dessverre ikke alltid så lett å planlegge reiser til gode dager.
Minstemann ble kroppsvisitert av vekterne, og jeg må skryte av at de var flinke å forklare hva de gjorde. Så den lille tassen i stolen så på det hele som en morsom ny opplevelse han kunne fortelle om hjemme. Og vips var vi ferdige i det som før har vært et langt og uutholdelig opplegg og grunn nok alene til at vi ikke reiser med fly.
Siden flyene hjem til Tromsø står helt på enden av jordkloden, eller i alle fall andre enden av Gardermoen, hadde vi en ca 15 minutter lang spasertur foran oss. (Den beryktede gate 19!) Og se for deg hvordan det er å ha en sekk på ryggen fylt av flytende medisiner og alt annet som ikke kan risikere blir borte i den vanlige bagasjen og en liten gutt på armen når du baner deg vei mellom folkemassene som overhode ikke leer et øyelokk når de står midt i veien og delvis tvinger deg til å smyge deg mellom benker, skilt og annet som står i veien. Og se så for deg lykken når du faktisk slipper dette, når du kan gå i vanlig tempo, slippe å bære og henge de tyngste tingene på rullestolen. Og ikke minst lykken når du oppdager at menneskene foran deg faktisk lager plass så du kommer frem, med et smil om munnen!
Det var ikke bare vi voksne som fikk en bedre tur, men også ungene, og da spesielt den minste som faktisk ikke har alle forutsetningene som andre barn har.
Fremme med utgangen til flyet fikk vi gå inn først, og var på plass når resten av passasjerene skulle på. Rullestolen fikk være med helt til døren, og vi kunne synke ned i flysetet uten å føle at vi hadde sprunget halvmaraton med en 20 kilos sekk i armene og en til festet på ryggen.
Rullestolen gjør med andre ord at vi kan fungere mer som en normal familie, uten begrensningene vi hadde før. For nå får minstemann den avlastningen han trenger når små føttene verker og han trenger hvile, og ikke minst slipper vi belastningen på kroppen av å faktisk bære han. For uansett hvordan du ser på saken, så vil han trenge litt mer hjelp en andre barn, og om vi ikke gir han den, ja da må vi bare bli hjemme.
Men det som virkelig gjorde denne reisen så utrolig mye bedre, var all forståelsen og medfølelsen vi faktisk opplevde fra andre reisende og ikke minst personalet vi møtte på vår vei!
