Oisan, hverdagen hoppet på meg!

I dag krasjet jeg med hverdagen, som forventet. Og du kan trygt si at jeg kan komme meg inn i en slags slummremodus uten problem på bare noen få dager. Så når morgenen kom og vi måtte stå opp før de jævla bråkete småfuglene jeg mistenker har tatt bolig i hode mitt, var humøret ganske kjipt. Det er godt mulig at en kombinasjon av to stykk unger som var våken på skift i natt var en innvirkende faktor. 

Vi kom oss ut døren innen rimelighetens tid, men det var bare fordi eldstemann hadde feber og ikke måtte på skolen. Formen var så bra at han kunne være alene mens far i huset kjørte mor på jobb og leverte minstemann i barnehagen, og jeg priser meg lykkelig fordi vi er ferdig med småbarnsstadiet på han. 

På jobb snublet jeg nesten inn døren, og av erfaring burde jeg vite at det er et heller dårlig tegn. Men etter noen runder rundt meg selv kom jeg inn i arbeidet, helt på slutten av dagen rett før jeg måtte springe siden jeg og guttungen skulle innom legen for en aldri så liten sjekk. Det tar på å være borte fra jobb i litt over en uke, jeg glemmer tydeligvis ALT! 

Bare flaks at jeg husket koden så jeg fikk logget meg inn på dataen, som lurte på om det kanskje var på tide å oppdatere passordet. Jeg kom frem til at dette ikke var dagen for å huske ting, og ignorerte glatt påminnelsen. 

Legebesøket gikk forresten greit, og vi har tydeligvis et virus i hus. Meg selv var ikke mye å skryte av, og jeg hadde helst sett at alle prøvene viste at ingen ting var galt. Så det kan se ut som jeg snart må gjennom en grusom undersøkelse som garantert kan sammenlignes med tortur. 

Etter jobb var det bare å få handlet litt mat til et utsultet kjøleskap som hylte høyt etter påfyll. Og så springe inn i barnehagen å hente minstemann for så å stresse hjem til eldstemann som var alene. (Ikke for det, han klarer seg åpenbart veldig godt alene, det er bare det at mamma ikke klarer så godt å huske på akkurat det!)

Middagen gikk unna uten noen mat på gulvet, og jeg priste meg igjen lykkelig for at vi snart er ferdig med den vanskeligste småbarnsperioden der mat flager mellom veggene og klistrer seg fast på steder som du aldri sjekker. Ikke før du får besøk i alle fall, som påpeker at hygienen kan være en fordel i alle hjem. 

Så kom småfuglene tilbake og prøvde å banke hull i hode mitt, og ettermiddagen gikk bort i en slags blanding av megling mellom to verdensdeler som kriget om alle lekene som kom innom stuen. 


(Okeida, har ikke vasket dusjen med tannbørst i dag!)

Det endte med at jeg utviste dem fra landet, altså stuen og plutselig ble de bestevenner der de klaget på morens vedtak om utvisning. 

Nå sover trollungene og trollmor koser seg med en enorm pose smågodt selv om hun overhode ikke bør spise det på grunn av en ganske vanskelig mage. Men det må da være måte på hvor mye selvkontroll jeg liksom skal ha, spesielt etter en helt vanlig dag som denne! 

#hverdag #mammablogg #bakfasaden #søvn #nattsøvn #oppdragelse #foreldre #barn #familieliv #klaging

Selvfølgelig skal du ikke reise bort fra dine barn!?

Beklager, men jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for at jeg reiste bort noen dager uten mine barn. Det har seg slik at navlestrengen ble klippet like etter fødselen, så de må ikke henge klistret inntil meg døgnet rundt, og de kan helt fint ha det bra sammen med andre omsorgspersoner som står dem nært. 

Så uansett hva enkelte eksperter måtte si om temaet så kan de stikke en finger i stjerten! (Unnskyld språket, men jeg har faktisk sensurert meg litt i forhold til hva jeg egentlig mener om å gi voksne folk dårlig samvittighet for noe som egentlig ikke er et problem i det hele tatt!)  

Mine barn har aldeles ikke fått noen traumer etter at vi har vært borte, og de husker fortsatt hvem som er moren når hun kommer uthvilt og fornøyd hjem, etter fire netter med fantastisk oppladende søvn, og ikke minst ubegrenset med voksenlek på kveldstid lamme kjæresten uten unger som avbryter hver gang vi prøver å ta på hverandre.  

Som om ikke det holder med savnet så skal altså ekspertene prakke på meg en ide om at jeg er verdens dårligste mor i det samme sekundet jeg setter bena utenfor hjemmet og min rolle som lege, husmor, vaktmester, koordinator, leksehjelep, politi, president, sykepleier, kokk, renholder og mamma går over til å bare være meg. 

Og for å gjøre det hele litt ironisk har de samme ?ekspertene? ofte en formanende pekefinger ute og forteller meg at jeg også skal huske å bevare meg selv som person når jeg blir mamma. Jeg skal med andre ord prioritere egentid og selvstendighet, i en hverdag som allerede har fullstappet timeplan.  

Så jeg må bare spørre, hvordan i guds navn skal jeg klare å ta vare på meg selv, om jeg aldri skal kunne være uten barna mine? For det er da ganske urealistisk å forvente at dette skal klemmes inn mellom krigsmegling i hjemmet og bæsjtørking. (Og ikke minst særdeles dårlig nattesøvn for fjerde året på rad!) 

I dag kom jeg hjem til storegullet som har storkoset seg hos sin far, i den obligatoriske pappatiden siden vi var så egoistiske å ikke holde sammen når vi oppdaget at vi ikke fungerte i lag som et par. (Men det er en annen diskusjon?) Han hadde det aldeles strålende der, og hadde ingen som helst behov for å klage over at moren hadde vært bortreist. Og samme var det med minstemann som har vært hos sine besteforeldre som også avlaster oss hver tredje helg, det har vært bra fryktelig for han å være sammen med to omsorgsfulle voksne som skjemmer han bort etter noter og bærer han på gulltrone. 

Jeg kjenner jeg blir litt små sprø av alle meninger om hva som er rett og galt av foreldre. Kanskje på tide å huske at alle familier er ulike og det som ikke fungerer for noen kan være aldeles strålende hos andre. Og jeg vil faktisk ikke tenke på den store forbrytelsen vi gjør når vi har avlastning siden vi faktisk har et behov for å sove litt ekstra innimellom. Og bare tenk på alle dem som jobber borte fra hjemmet! 

Når det kommer til at ungene får traumer av å være borte fra foreldrene noen dager, ta deg en bolle. Sist jeg sjekket er både jeg og min bedre halvdel kommet oss frem i livet uten noen form for problemer selv om våre foreldre noen ganger kunne være borte, for ikke snakke om alle de gangene vi dro på besøk til tanter og onkler. Og vi har ingen problemer med tilknytning til våre foreldre, selv om vi ikke har vært limt fast i dem de fem første leveårene våre. Jeg mistenker heller at det har forsterket selvstendigheten vi har i dag.  

Men selvfølgelig, du stapper ikke ungene på fremmede folk å reiser bort, og jeg regner heller ikke med at noen foreldre med en liten andel av hjerne kapasitet gjør det heller. For som regel er barna det mest dyrebare en forelder kan ha, og da lar vi virkelig ikke gud og hvermann ta vare på dem i får favør heller. 


(Jeg må bære han med meg overalt! Navelstrengen er forsatt festet!)

Ps. Det finnes forresten en ekspert med navn Stein Erik Ulvund som går ut mot de andre og sier at det er helt greit å dra bort og at du ikke skader ditt barn når du er borte noen dager. Og om han hadde vært i nærheten skulle jeg kastet meg over han å gitt han en god klem! 

#ekspertråd #oppdargelse #barn #foreldre #mammablogg #følelser #hverdag #bakfasaden #reise #barnefri #avlastning

Morsdag er bare tull!?

Om du tenker at morsdag er noe tull, en oppfinnelse av handlestanden for å tjene penger bør du lese dette! 

 

For hva er egentlig morsdagen? Sist jeg sjekket var det en dag der du skal sette litt ekstra pris på en mamma, et menneske som vi må innse får alt for lite av det ellers i året. Og det er jo ikke mor som krever at du skal kjøpe gaver til tusenvis av kroner, for du skjønner det at vi faktisk blir glade for litt mindre. Litt ekstra søvn, forkost på sengen og en nydelig tegning fra våre barn holder i massevis. Det gjør at vi setter ekstra mye pris på det gode i livet, og det får oss til å føle oss verdifulle, selv når vi maser, kjefter og setter grenser. 

 


 

Så er du virkelig så slem at du ikke vil glede en mamma? At du vil gjemme deg bak et dårlig argument om at denne dagen er noe butikken har lagt opp til? Eller skal du være voksen og innse at det er en gylden mulighet til å sette pris på noen du er glad i. For når du sier at dette er en unødvedig dag, så sier du også at alle mødre der ute ikke fortjener å bli gjort ekstra stas på! Om du tenker at oppmerksomhet kan vi få hele året, ikke bare på en spesiell dag så skal jeg si meg enig, men jeg kan også skrive under på at det ikke blir gjort. Jeg vet om mange mammaer som aldri får et takk, en klem eller litt ekstra hjelp i hjemmet, fordi det er ingen som tenker på at vi også trenger det! Så da er dette en genial måte å gjøre andre oppmerskom på at vi også finnes! 

 

Og det har ingen ting å si om mammaen er 20 eller 80 år, hun vil bli like glad for at sine barn tenker litt ekstra på henne. En mamma slutter aldri å være mamma, selv ikke når barna blir voksene selv.

 

Du skal vite at denne dagen kjenner vi virkelig hvor glad vi er for den lykken våre barn er. For uansett hvordan utfordinger livet gir meg, vil mine barn alltid være den største gleden i livet mitt. Og det er virkelig ikke alle som får gleden av å ha en mor, eller som for gleden av å få barn. Så sett pris på de som er der! 

 

Det fineste jeg vet på morsdagen er når små barnearmer legger seg om halsen min som et smykke, og jeg får den beste klemmen i verden. For da kjenner jeg meg som verdens heldigste mor. Og når jeg får den fine lille tegningen med strekmanner kjenner jeg tårene presse seg frem av lykke.

Og om du skulle glimte til å gjøre litt ekstra husarbeid skal du helt klart få en stjerne i boken, for mammameg synes det er fantastisk god å kunne slippe litt unna hverdagens rutiner og mas. 

 

Når det kommer til gaven som ofte blir gitt, så skal jeg ikke nekte for at jeg gleder meg stort når jeg kan lirke av papiret med to håpefulle barn som tilskuere, som undrer seg om mamman blir like glad som hun alltid blir for det fine de har funnet frem. Og jeg kan love deg at jeg blir nøyaktig like begeistret for en småstein som et smykke, for det er tanken bak som betyr noe. Det er gleden over at mine barn ønsker å gi meg noe som får frem smilet, og det er lykken over at noen har tatt seg tid sammen med dem for å overraske meg som gjør at jeg stråler. 

 

Så til alle som har en mamma i nærheten, finn på noe ekstra på søndag. Og husk at det ikke må være så stort, for vi er ikke kravstore! Hjelp en liten gutt eller jente til å lage et kort, pakke inn et hjemmelaget dorullprosjekt eller dra med dem å kjøp en liten ting som kan glede. Og ikke minst legg av deg tanken om at dagen er noe bare for butikkene. Det er en egoistisk tanke, uansett om det er hold i den eller ikke. For skal ikke mødrene få ærene av å bli satt litt ekstra pris på? Er vi så ubetydelige at vi ikke skal få den lille oppmerksomheten dette er? 

 

Og til alle mammaer der ute, husk at du fortjener denne oppmerksomheten! Gled deg over dine barn, selv når de oppfører seg som rumpetroll og du helst har lyst å gjemme deg under segen i frustrasjon. Det vil bli bedre, og til slutt vil du savne tiden du aldri fikk sitte i ro. Husk at for barna betyr du alt, og husk at det er lov å skryte av den vakre tegningen du får i gave. Selv om det bare er et ark med noen streker, for det er tanken bak du skal huske på.

 

 #mammablogg #morsdag #følelser #oppmerksomhet #hverdag #bloggtips #barn #foreldre #lykke #samfunn

Status fra Oslo.

Kjenner det var godt med en liten ferie, og jeg må si at det er fantastisk godt å sove mye og lenge. Nesten litt for godt, for i dag våknet jeg helt stiv i kroppen av å ha ligget i ro så lenge. Virkelig et luksusproblem. 

 

Jeg merker tydelig at vi er preget av å være foreldre når vi drar på tur, så stakkars Ronny får gjennomgå. Vi passer på at han får mat i seg, at han ikke roter for mye og føler med om han plutselig kan bli syk. Og det til tross for at han er rundet 30! 

 

Og det er vel bare flaks som gjør at vi ikke beordrer han i seng klokken åtte på kvelden. 

 

Dagen i går gikk med til shopping, og jeg må beundre min egen innsats. Og til min store lykke tok vi turen til nordbyen og svinebyen. (Les= Svinesund!) og jeg fikk meg et aldeles nydelig MAX måltid. Ingen hamburgerbule er så bra som den, og jeg stappet i meg både løkringer og annetb ymse tilbehør. (Som selvfølgelig var helt idiotisk med tanke på at jeg ikke burde spise mye og feit mat på en gang! Men jeg fikk i alle fall bekreftet at magen min fortsatt ikke er helt på topp, i tilfelle jeg skulle være usikker på det!) 

 

Vi fant en del klær på tilbud og min bedre halvdel kjøpte meg en jakke i morsdagsgave, siden jeg har vært så smart å dra bort den helgen morsdagen er. Du kan tro jeg skal være grinete i morgen når ungene mine er i Tromsø, og jeg sitter i Oslo. Kommer sikkert til å grine litt for meg selv, siden jeg ikke får susse og klemme på dem. Så mulig jeg må feire den på mandag. Hilsen i lokalavisen har jeg også fått, og den kan du se her.

 

Jeg kom også frem til den konklusjon at mannfolk kan skravle like mye og kanskje mer en damer! 

 

Og det beste av alt var at vi var innom en svær garnbutikk, der min bedre halvdel glimtet til og ble med meg inn. Veldig romantisk! Så nå skal jeg hekle mange små kosekaniner som noen søste små skal få hos mødrene sine 🙂 

 


(Kosekaninene, den bakerste er fire år og har vært med minstemann overalt, og overlevd mange runder i vaksemaskin. Så de holder seg godt.)

Oppdateringen hjemmefra var at minstemann storkoser seg med besteforeldrene, og hadde vært på skitur sammen med bestefaren. Og ifølge besteforeldrene vil han bli det nye skitalentet i Norge! De hadde også vært å kjøpt han en ny ball, så nå spiller han og bestefar fotball i stuen, til bestemors store frustrasjon. Jeg regner med at før eller senere må et eller annet gå i gulvet, og da blir det månelyst for i alle fall bestefaren. Minstemann er så søt at han slipper unna. 

 

I dag håper jeg på å få brukt kamera litt, og kanskje jeg deler noen med dere om det blir bra. Eller om noe morsomt skulle hende. 

 

Ha en strålende dag!

 

#shopping #oslo #ferie #reise #mammablogg #hverdag

Da var vi i Oslo! (Hjelp!?)

Så kom vi oss altså avgårde, til tross for at formen min ikke er helt på topp enda og til tross for tidenes dårligste samvittihet som gjør at jeg nesten svimer av. Tenk at jeg reiser noen dager fra barna mine, og tar med pappaen/stefaren. Hva har det vel å si at eldstemann storkoser seg hos pappaen sin og at minstemann har det aldeles strålende hos besteforeldrene som bærer han på gullpute og lar han spille fotball i stuen? 

 

At jeg i tilegg har vært så smart å legge turen til den eneste morsdagen i året er vel straffen for mine synder. Tenk at jeg skal sitte milevis unna ungene på søndag, uten å kunne klemme på dem til de stikker å gjemmer seg under sengen.

 

Som vanlig var jeg sent ute, så klokken ni i går kveld fant jeg ut at det ville være lurt å pakke, siden flytiden var ekkelt tidlig om morgenen. Men hva gjør man ikke for billige biletter. 

 

På flyplassen observerte jeg at flypersonalet var like trøtt som meg, og jeg ble automatisk bekymret. For om de skulle fungere like dårlig som meg før ni om morgenen ville vi ikke komme av flekken. Men jeg var for trøtt til å bite negler!

 

Vel fremme i Oslo fant vi fort fram til Ronny, eller vaktmester Lasse som jeg egentlig mistenker at han heter. (Et annet besøk parkerte han der, og var så selvsikker på at der kunne han parkere uten problemer.)

 

 

Og han kjørte oss rundt i tull, tror jeg. Så nå har jeg ikke peiling på hvor jeg egentlig er! (Utenom at jeg sitter i en behagelig sofa med macen i fanget, og får med meg små deler av en rotete mannesamtale. En liten handlerunde ble det, og undeveis påstår Royen min at vi møtte flere sånne kjendiser. Ikke at jeg så dem da, men jeg så heller ikke den stakkars mannen jeg nesten gikk på. 

 

Og til natten skal jeg sove, leeeenge! (Å nå fikk jeg en tåre i øyet fordi jeg savner ungene…) 

 

(Ps. Neste gang jeg pakker må jeg huske tannbørsten!)

Du skal ikke amme offentlig!

«Unnskyld, men vil du ta med deg maten din å sette deg inn på toalettet? Det tar seg ikke ut at du spiser her!»

 

For en stund siden overhørte jeg det som tilsynelatende så ut som en tilfeldig forbi passerende be en ung mor som satt på kafé om å gå på toalettet å amme. Jeg stusset litt, for jeg hadde ikke engang oppdaget at hun satt der og fylte sneipen med mat. Jeg fikk ikke med meg svaret siden jeg var litt for opptatt med å springe etter mine egen barn, som skulle i hver sin retning. Den ene på jakt etter spill og den andre sushi! Men i forkant av min barnejakt hadde jeg lagt merke til at denne jenten satt godt tildekket, uten at du i det hele tatt så antydning til bar hud eller nippel. Hun virket til og med litt smånervøs i mine øyne, og siden jeg ikke hadde lagt merke til hva hun holdt på med, får hun mange poeng i å være diskré. 

 

Men jeg har grublet litt på dette, og vurderer neste gang jeg er på kafé å be de som lager lyder når de spiser om å ta med maten og sette seg på do. (Du forstår sikkert at jeg blir småsprø av slafsing, hhmmhhming og andre ufine lyder når folk spiser.) For om det er hygienisk riktig for en baby å nyte et måltid på do, så kan vel en voksen person også gjøre det? Og selvfølgelig bør de ta hensyn til mine egoistiske behov om å få spise et måltid uten lyd i ørene. 

 

Du tenker kanskje at jeg skulle kjøpt meg ørepropper, men hvorfor skal liksom jeg ta hensyn når det åpenbart ikke er nødvendig å kjøpe øyebind når du ser en ammende mor? Hallo, selvfølgelig må man da ta hensyn til meg og mine meninger?! 

 

Nå er jeg ikke ammende selv, og med sist barn fikk jeg ikke ammet i det hele tatt. Så jeg er nesten litt fornærmet over at jeg aldri kom i en slik situasjon, for jeg har helt klart noen passe frekke motsvar. Og jeg hadde med glede glefset dem fra meg der jeg svinset rundt i en ammetåke som fjernet store deler av korttidshukommelsen, og kunne resultert i en naken pupp etter endt amming. 

 

Tenk å få si: «Beklager, jeg kan forstå at du er sjalu som ikke kan få pupp fra din mamma, men du ser ut til å være godt voksen så da er det naturlig å spise maten sin selv.»

Og jeg kunne helt klart funnet på dette: «Amme? Hva er det du snakker om, jeg har da ingen unge?!» Mens jeg så på den andre person som om den skulle være naken og fra månen.

 

Eller på en litt dårlig dag: «Se til helvette å pell deg bort med de hjerneskada meningene dine. Ungen min har for faen rett til å ete like mye som du, din tomsing! Måtte du brenne til evig tid!» (Mens jeg holdt ungen for ørene selvfølgelig, den trenger strengt tatt ikke få inn sin mors tvilsomme nordnorske ordbruk med morsmelken. Bokstavelig talt!)

 

Og jeg kunne helt klart finne på å late som at jeg ikke hører, og gjøre noen selvsikre bevegelser med armene å late som at de tre, fire tegnene jeg har lært gjennom årene i jobben min er en hel samtale. Altså «mamma, hjem, buss og ferdig» (Uflaks for meg om person faktisk kunne tegnspråk, men pyttpytt.)

 


(Beklager, du må vente til vi kommer hjem før du kan spise. Ironisk at de ser mer av puppen når du ikke får mat!)

Men å svare ja og gå på toalettet er definitivt ikke et av alternativene mine. For i mine øyne har små babyer akkurat like mye lov å spise på kafé som store babyer! Og så lenge mor ikke vifter med puppen til hele forsamlingen og roper se hit, så ser jeg heller ikke noe problem at hun utøver en urgammel skikk i moderne omgivelser. For vi har vel ikke glemt at unger har blitt ammet fra tidenes morgen? Og at vi på den tiden garantert gjorde det i offentlighet, mest sannsynlig rundt et leirbål som var matplass for flere? 

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#Samfunn #amming #amme #baby #nyfødt #kafé #mammablogg #meninger #hensyn #følelser #hverdag #humor #ironi #mat 

Dagens status, ikke mye å skryte av!

Formen ble ikke betraktelig bedre etter ny medisin i går, men ifølge de lærde så kan det altså ta noen dager. At jeg er dårligere prøver jeg å ignorere her jeg ligger på sofaen og nesten dør litt hver gang jeg prøver å svelge noe. Ikke engang de grufulle stikkpillene får meg i bedre humør, til tross for en del morsomme ingredienser. (Som jeg tipper egentlig kan slå ut en hest!) 

Hadde det ikke vært for at matlysten også var forduftet hadde det ikke vært håp for meg, for overalt hvor jeg snur meg ser jeg lekre bilder av eksotiske matretter som vanligvis ville få meg til å sikle. Men jeg sikler altså ikke, for jeg vet at med det samme jeg prøver å tilføre magen min mat vil den slå meg ned i bakken. Tipper at det er en eller annen form for hevn med tanke på nei-maten jeg vanligvis forer den med. Som om jeg kan motstå hamburger, cola og sjokolade?! (Eller, det har jeg vel funnet ut at jeg klarer de siste dagene?)

Jeg må si jeg er bekymret for den fantastiske osloferien jeg og min bedre halvdel skal prøve oss på til uken. For vil jeg i det helle tatt bli et menneske igjen i løpet av de neste fem dagene?! Det er nesten så panikken tar meg, flaks at jeg er så inni granskauen sliten at jeg ikke orker. Heldigvis har vi vært så oppegående når vi bestilte flyreise at vi betalte noen kroner ekstra i forsikring, i tilfelle ungene skulle bli syke. (Ironisk, for ungene er friskere enn på lenge!)


(Nærbilde av læsen min!) 

Men om ikke annet kan jeg glede meg over dagens statistikk på bloggen min, den forteller meg at enten er det veldig mange som går inn på helgens blogg og oppdager meg, eller så gleder hundrevis av mennesker seg over min beretning om stikkpiller. (Bare vent til jeg skal informere om resten av komplikasjonene som kommer på grunn av smertene. Denne stakkars mammaen skal virkelig få kjørt seg fremover!) Dere finner foresten helgens blogg her, om dere vil lese svarene jeg ga på noen merkelige spørsmål! Kan også legge til at jeg fortsatt bor i Tromsø, og at de bare har skrevet feil!

Og til slutt vil jeg bare si at for hver liker på facebooksiden min jubler jeg høylytt, så om du skulle kjenne en liten spire av medlidenhet blir jeg veldig glad om du liker og deler den. (Kan jo legge til at jeg har lovet å gi bort et eller annet når den når 600likerklikk, om det frister mer en å glede en stakkars liten syk meg!)

TRYKK HER SÅ KOMMER DU RETT TIL FACEBOOKSIDEN!

#helse #hverdag #sykdom #smerte #mammablogg #bakfasaden #facebook #klaging #uflaks #medisin #humor #reise