Ammefengsel.

Gaaaah, noen dager føler jeg meg bare som en eneste stor pupp! Ja en slapp, hengende og rennende mammapupp. En slags vandrende melkestasjon uten andre formål i livet enn å være parat ved minste tegn til misnøye. Jeg føler meg uten frihet, som i et fengsel. 

Inni meg hyler jeg av frustrasjon, griner mine modige tårer og fordømmer mannen som ikke kan amme. Ja for jeg skulle gladelig delt litt av denne fine flotte tiden med han. Han kunne tatt alle rundene hvor jeg holder på å tisse meg ut, når jeg ønsker å sitte å se på tv i ro og mak med armene fri, når jeg vil sove hele natten og når de små skarpe priaja tennene biter meg til blods. 

Men utenpå smiler jeg, ser ned på det lille bustetrolle mitt og venter på bedre dager. 

For egentlig synes jeg ammingen er fryktelig herlig, selv om den er hardere arbeid en hva jeg hadde forestilt meg. Tenk at jeg kan gi denne nærheten og denne næringen til den fine lille jenta vår. Det er godt å slippe styret med flasker. Vi kan være spontan, vi har alltid en melkeskvett med oss, ikke må vi ha rent vann, ingen flasker og ingen dyr morsmelkerstatning.

Endelig var det min tur å amme lenge, for det var det jeg ønsket.

Så neste gang jeg føler meg fanget, innestengt og småsprø skal jeg bite tennene sammen og huske at småbarnstiden plutselig er over. Som jeg har gjort alle de andre dagene. For selv om jeg synes ammingen er bra, så kan den være temmelig slitsom også. 

Men ikke snakk om at vi orker noen grusom runde med avvenning om vi ikke må, nei da skal hun heller få henge fast i puppen min selv om jeg blir både lei og sur innimellom. Hun digger den, den er hennes store trygghet, hennes trøst, hennes pute, hennes ultimate belønning. Så kan jeg heller forbanne at mannfolk slipper billig unna, og sende noen skulende blikk på min tv-seende mann. Heldigvis er det mange,mange fine studer, der jeg kan se dypt inn i øynene på den lille jenta som ser på verden med undring. Stunder hvor jeg kan se den lille dukka sovne trygg og mett, hud mot hud. Stunder hvor jeg kjenner den ultimate følelse av lykke.

“Ja, der var det en bråkete måse! Se på den du mens melkespruten stå opp i nesen min, midt under den verste utdrivingen. Vi sitter heldigvis ikke midt i sentrum å viser puppen til alle som går forbi…”

Og snart er det 1årsjubileum, vi har klart det denne gangen! Og jeg er så uendelig stolt over egen innsats, for det var langt fra enkelt! 

Facebooksiden min finner du her! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg