hits

Helsestasjon for tenåringsforeldre.

Under gårsdagens 8mnd kontroll på helsestasjon kjente jeg på det at jeg er tenåringsmor. Ja altså, lillemor er forsatt baby selv om hun ikke tror det selv, men eldstemann har nå kommet inn i en ny og skummel fase. Faktisk så skummel, at jeg skulle ønske vi fikk regelmessig oppfølging på helsestasjon på lik linje med babyen vår. Jeg er rimelig god på babyting om jeg må si det selv, og har fått stor erfaring med alt fra tenner som kryper frem til kresne barn og søvnmangel. Men det jeg ikke kan er hvordan jeg skal balansere på den syltynne linen vi skal gå de neste årene for å veilede den eldste frem til voksenlivet. For frem til nå skal vi ha lagt det viktigste grunnlaget, og for hver dag som går skal vi gi fra oss litt og litt ansvar helt til han kan stå på egne bein som en stolt ung mann. 

Det betyr at han skal gjennom den kritiske fasen, og jeg har virkelig ikke glemt hvordan jeg selv var og ikke minst hvordan jeg hadde det. Så jeg føler jeg trenger tonnevis med fagstoff for å bli best mulig utrustet til å tåle endringen i hverdagen. For jeg skal tross alt være den trygge bautaen som står i alt slags motvind, jeg skal være skipperen som leder oss gjennom grunne farvann og gjennom stummende mørke. Og hva om ikke morsinstinktene tryller frem litt innsikt i den slags oppdragelse? Da må jeg jo ha hjelp fra noen som kan bedre. 

Og jeg er neppe den eneste som har det slik! Hva med å innføre regelmessige kontroller på helsestasjon der mor og far kan veiledes i hvordan forstå tenåringen best mulig trinn for trinn. 

Innholdet måtte selvfølgelig bli tilpasset på en litt annen måte en for babyer, for nå er det liksom ikke like viktig å sjekke vekt og høyde for å se om han får i seg nok mat. Han vokser fint, det kan jeg bekrefte på alle klærne som konstant krymper i vaskemaskin. Og det er vel større sjanse for at han spiser oss ut av huset, enn at han ikke får nok fast føde.

Vel, vi trenger veiledning i nettvett, så vi ikke flauer han ut for mye når vi sitter å kaster ut kommentarer på facebook eller blogger som jeg gjør. Vi trenger språkopplæring i dataspråket han snakker. Vi trenger hjelp til hvordan takle kjærlighetssorg, førstehjelp når han kommer snublende full inn døren hjemme. Vi trenger trening i tålmodighet og vi trenger forståelse for svingende humør. For ikke snakke om en kjapp opplæring i å vekke en tenåring som ligger i dvale, hver eneste morgen 365dager i året. Vi trenger en oppdatering i hvordan oppføre oss så han ikke må dø av flauhet når han er sammen med oss offentlig. Vi trenger at noen sier vi er flinke og at noen sier hva vi kan gjøre, på lik linje som med babyen. 

Men siden det ikke finnes noen 156månederskontroll , må jeg vel lære på andre måter. Det finnes sikkert noen gode kurs jeg kan ta, og jeg kommer vel langt med å huske hvordan jeg ønsket å bli behandlet.  

Facebooksiden min finner du her, og jeg er stadig vekk å finne på snap og instagram som steinihavet

 

2 kommentarer

Tror det siste du skriver er veldig smart, bare man ikke starter hver fjerde setning med "da jeg var ung.." - da blir man gammal da!

hehe, ja skal prøve å droppe den setningen ?

Skriv en ny kommentar