Jeg fikk spørsmål om hvordan det er å være høygravid, og det første ordet som falt meg inn var terrorisme. Kroppen formelig terroriserer meg, med både vanntortur og forstyrret søvn. Jeg føler meg stappet, jeg føler at hunden skal revne og jeg føler for å klore ut øynene på alle som er så teite å mumle “selvgjort er velgjort” i skjegget. Og ja, til nå har jeg bare hørt det fra menn og damer med skjegg som ikke har født selv. 

Vel, som du kanskje forstår vil dette bli en ærlig beretning om den siste delen av det “magiske” svangerskapet, så er du av den fintfølende typen stopper du å lese nå, finner frem en avis eller noe annet lett lesestoff som underholdning. Og på forhånd kan jeg bare informere om at denne teksten blir en hel avhandling!

La oss starte med hovedproblemet, håndballen som føles stappet opp i ræva og det evige trykket på nedre regioner. Det hovene underlivet og den sammenpressa blæra som får meg til å vagge rundt som en full pingvin. For det føles nemlig som at det er en ball som ligger feilplassert i bekkenet og gjør at alle bevegelser er særdeles ubehagelige. Jeg vil konstant tisse, og når jeg går på do kommer det ut toppen tre dråper. Så hver gang jeg prøver å hvile som det så varmt anbefales på slutten av et svangerskap, må jeg opp på do. Jeg går rundt med en konstant følelse av at et eller annet skal falle ut nedentil, men jeg er usikker på hvor følelsen kommer fra siden hovenheten har endret all anatomi til det ugjenkjennelige.  Noe som gjør det til rein flaks når jeg treffer koppen når jeg skal ta urinprøve på hver kontroll, som er ofte! Min sjenerte blære er absolutt blitt herdet, og jeg kan sikkert tisse hvor som helst, når som helst og med hvem som helst tilstede. Men der tissingen ikke er noe problem, har jeg utfordringer med resten av avfallet som skal ut! For de jævla jerntablettene gir meg konstant forstoppelse og får jeg ikke i meg nok vann stopper alt opp og jeg får kjipe magesmerter en eller annen plass inne i magen. Litt vanskelig å si nøyaktig hvor, for det er ganske mye baby og fostervann i veien. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så har vi mensensmertene, som man skulle tro holdt seg unna den tiden man er på kjukka! Men neida, de kommer for fullt på slutten og jeg bruker stort sett hver eneste natt til å pine meg gjennom dem. Jeg vet jo at det ikke er mensensmerter, men de kjennes helt like ut. De stjel virkelig den høyst nødvendige skjønnhetssøvn jeg prøver å skaffe meg før jeg har en baby som skal holde meg våken til alle døgnets tider. Og det værste er at smertestillende overhode ikke er smertestillende!

Nå har også kynnerne tatt helt av, og bare jeg ser for hardt på magen angriper de. De gjør vondt og ikke faen at de går over om jeg endrer sittestilling, som alle de teite nettsidene sier. Det må da holde snart med trening før fødselen. 

Jeg svetter konstant og den eneste grunnen til at jeg har klær på er redselen fra å bli sperret inne på lukket avdeling. Jeg som alltid bruker svære ullsokker sommer som vinter har tatt dem av, og går gjerne barbent hele dagen selv om vi fortsatt har snø utenfor døren. Ja det er faktisk så varmt at jeg ikke lar meg anfekte av de heller tåredryppende værmeldingene som kommer med beskjed om både regn og sludd i slutten av mai. Det går liksom helt fint, for da kan jeg gå på trappa å lufte meg når termostaten kortslutter helt, noe den gjør regelmessig hele dagen. Nakenhet er tingen, men dessverre bor jeg sammen med flere så jeg kan ikke være så naken som jeg vil. Det skulle tatt seg ut at jeg satt likbleik i undertøyet når ungene drar hjem venner på besøk. 

Føttene mine har hovnet opp til tømmerstokker, fingrene mine oppfører seg som kjukkpølser og jeg har sannelig fått vann i tryne også. Heldigvis verker det ikke på sistnevnte plass, men om jeg har holdt meg litt før lenge før jeg skal på toalettet gjør det så vondt i knær og ankler av stivhet at jeg vil grine. Det føles som at huden skal slites fra hverandre i de fuktige områdene og jeg har flere ganger måtte sjekke at det ikke er tilfelle. Det er nesten så jeg venter at vannet skal piple ut hvert øyeblikk.

Nesen min har blitt enda tettere, noe jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Det er nesten så noen har helt betong inni der og sperret av lufttilførselen, noe som gjør at kjeften er konstant åpen og jeg får ising i tennene, såre gommer og konstante småblødninger i tannkjøttet. Akkurat det jeg trenger når lungene mine presses oppover og har for liten plass i utgangspunktet.  Alle spør om jeg er forkjølet, men på mirakuløst vis er jeg frisk. Og selv om nesen min er potte tett så blør jeg konstant neseblod, og nå kan jeg love deg at krana har åpnet seg. Så det skal ikke mer en et litt uforsiktig nikk med hode og spruten står. I går skremte jeg nesten livskiten av meg selv når jeg dusjet, for plutselig var alt rundt meg farget rødt. Jeg måtte dobbeltsjekke at jeg ikke hadde kuttet over hovedpulsåren i halsen med de skarpe neglene mine som knekker bare jeg ser på dem, men det var altså bare neseblod. 

Trangen min til å sniffe kjeller eller andre farlige kjemikalier har tatt seg opp og jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke lakke neglene en gang i timen. På butikken i dag fikk jeg lyst å springe inn på skobutikken og røske til meg sko så jeg kunne lukte på dem, men min bedre halvdel holdt meg fast og første meg trygt forbi. En tur på glattselle nå er nok ikke helt bra med tanke på tilstanden min.  Jeg føler meg gal, og mistenker at om ikke disse ekstreme gravidlystene gir seg snart vil jeg påføre meg selv skade i form av sniffing. Ikke fordi jeg vil ruse meg, men fordi alt farlig lukter som himmel og blomster og lykke. Lås meg inne i en kjeller, og jeg vil være lykkelig helt til jeg må tisse igjen. 

Jeg har dilla på sjokolade også, men om jeg er så idiot og spiser noe som er salt, fett eller god så får jeg sure oppstøt som svir i stykker tungen. Og selv ikke i sittende stilling ungår jeg faenskapet. Effektene av medisinene jeg tar for slapp dør mellom magesekk og spiserør er så og si ikke eksisterende nå, og den velkjente smerten en plass mellom bryster og mage kommer snikende tilbake. Ja for nå som jeg ikke spyr opp alt, må det jo komme automatisk uansett. 

De siste dagene har det gjort vondt på plasser jeg ikke viste eksisterte i kroppen, og hver gang håper jeg det er rier så jeg kan dra til sykehuset å bli ferdig med hele skiten. Fødselen er ikke noe å trakte etter, men om et par års tid vil jeg vel føle meg normal igjen. Lillemor er klar, jeg er klar og om jeg ikke føder snart vil jeg gå alle i mils omkrets på nervene med det frynsete humøret mitt som går fra hysterisk latter til tårer på få sekunder. Hormonene raser tulling i kroppen, og det er tett før jeg kaster meg selv ut av leiligheten. Jeg føler meg som en elefant uten de lange øyenvippene, og jeg skulle virkelig ønske det var lettere å bevege kroppen og late som at jeg fortsatt er et normalt menneske. 

Så nei, det er ingen dans på roser å være høygravid, og denne teksten skal jeg finne frem regelmessig som en sikker prevensjon. Jeg nekter å gjøre dette en gang til, og tunglært som jeg er har det tatt tre ganger for å lære. Selvfølgelig kan du møte på de damene som spretter rundt som små svaner i uke 37, men de fleste gravide er på dette tidspunktet gått inn i en slags “stappet-pølse-tilstand”, og i alle fall om de har født noen ganger fra før! 

Facebooksiden min finner du her!