Svart mandag!

07.02.2017 - 13:27 2 kommentarer

Selvfølgelig måtte min yngste sønn treffe et tre i akebakken, knuse rattkjelken og sendte oss til legevakten og i røntgen med en ekstremt vond fot. Så vond at vi ikke engang fikk rører den og det ikke var sjangse i havet for at han kunne stå på den. Ingen brudd, men kraftig forstuet. Han ville helt sikkert klare å trå på foten iløpet av mandagen.... 

Men neida, når mandagen omsider kom etter en lang og slitsom våkenatt var foten like vond. (Takk og pris for at jeg la meg i nitiden kvelden før!) Så den yngste kandidaten måtte holde seg hjemme, og bæres rundt. Men det passet jo særdeles dårlig for min bedre halvdel hadde obligatorisk undervisning som startet før småfuglene og jeg hadde et møte jeg absolutt ville være med på. Typisk at en av ungene blir syk eller skadet når det passer dårligst.) Løsningen ble mine kjære foreldre som skulle se etter minstemann mens jeg var på møte, samt fungere som privatsjåfør. Vel, det ble en stressende morgen, og den ble ikke bedre av at den sviende smerten i magen kom på nivå med det jeg opplevde sist graviditet. Men hva kan man vente etter 20 uker med hode i dass og tiltagende tendens til sure oppstøt. 

Vel, jeg kom meg på møte og vi var så vidt i gang da telefon min ringte. Noe som var flaut i seg selv siden jeg hadde glemt å slå av lyden. Det var læreren til eldstemann, og jeg kjente svien i magen ble enda kjipere. Han som vanligvis aldri er syk, og som er borte toppen 1-2dager i året. Han var kvalm og pjusk... Og der var jeg i en kjeller i sentrum, langt unna skolen, mannen i huset var på universitetet og garantert umulig å få tak. Jeg forbannet verden et øyeblikk. Heldigvis klarte han å gå hjem, så han fikk beskjed å møte opp på sykestuen til bestemoren å vente på meg. 

Når jeg omsider kom meg hjem var jeg rimelig stresset, noe som gjorde at jeg fikk utallige smertefulle kynnere. Ubehagelig og unødvendig, og det hjalp ikke på med den gryende hodepinen jeg kjente. Så jeg fikk drasset minstemann ned under armen, stappet dem i hver sin ende av sofaen og slengt på en maskin med klær før jeg gjorde et forsøk på å sove litt. Men teit som jeg var satt jeg meg ikke mellom mine to trollunger, og de røk selvfølgelig i tottene på hverandre. Alt som normalt når de er syke samtidig med andre ord. 

Vel, jeg holdt ut og priste meg lykkelig når mannen kom hjem. For da kunne jeg endelig legge meg på det kalde soverommet med lyset av og håpe på at hodepina ga seg. For jeg har jo hundrevis av kommentarer å svare på etter at lokalavisen skrev om det siste blogginnlegget mitt. Men den ble bare sterkere og data fikk være data. 

I dag er det en lysere dag, for eldstemann ble heldigvis ikke dårligere og kunne gå på skolen. Dessverre var ikke hodepina mi borte når jeg sto opp, og det ble ikke bedre av at jeg ble vekket alt for tidlig av de som skulle fjerne noen små hauger med snø utenfor. Hjullaster i oppkjørselen før halv syv er ikke ok for tiden. Foten til minstemann er stadig like ubrukelig og far i huset er like utilgjengelig. Heldigvis stilte onkelen til minstemann opp, og var bærehjelp og privatsjåfør når vi skulle til legen. All bæringen mandagen var ikke godt for magen min, og det straffet seg med utallige kynnere i natt. Men nå er han sjekket og jeg krysser fingrene for at det blir bedre før slutten av uka, så vi ikke må ta ny røntgen. Og ikke minst fikk jeg resept på syrenøytraliserende som kan lindre den sviende magesmerten litt. Så nå sitter jeg og teller timer til mannen er ferdig og kommer seg hjem, for da skal vi rake veien til apoteket. 


"Bli gravid sa dem, det blir gøy sa dem...."

Facebooksiden min finner du her! 

Og saken i ITromsø finner du her. 

2 kommentarer

Oda

07.02.2017 kl.20:11

Uff, så mye på en gang! Håper du får slappet litt av nå. God bedring til dere alle :)

Yvonne Jensen

13.02.2017 kl.21:38

Oda: Ja det er jo ganske typisk at alt hende på en gang! Takk :-)

Skriv en ny kommentar

hits