Ferie sa du?!

20.06.2016 - 21:41 Én kommentar

For øyeblikket klamrer jeg meg fast i det lille hårstrået som heter sommerferie, og kniper øynene sammen samtidig som jeg hyler "snart ferie" inne i hode mitt. Det skulle tatt seg ut om jeg satt å hylte det høyt på jobb, eller når jeg subbet gjennom reolene på rema på jakt etter tomater på boks og fiskepudding med en unge som sutrer i armene og en annen som maser om absolutt alt jeg sa nei til før vi gikk ut av bilen. Jeg mistenker at inntrykket ukjente får av at jeg er en håpløs forelder som bærer en seksåring ville blitt kraftig forsterket, men det er ikke min feil at han har vondt og at jeg har glemt å handle inn middag dagen før når vi hadde avlastning. (Den tiden brukte jeg på sofaen med en passe voldelig serie på tv uten noe fot i virkeligheten, med minst mulig behov for hjernekapasitet. Utløp for frustrasjon og avkobling i et, og mye bedre en den håpløse pustingen som må til for å gjennomføre en passe god meditasjon på en dårlig dag.) 

 

Vel, det hårstrået blir mer og mer oppfliset for hver eneste dag, og med tanke på at jeg nesten kan lukte sol, sommer og varme gjør det meg panikkslagen. Jeg svetter og jeg knurrer. (Kan være jeg skal ha mensen også, når jeg tenker meg om.) Men i alle fall, det eneste som står i hode mitt er tanken om at snart kan vi ta guttene med på ferie, vi skal sette oss inn i bilen og legge byen bak oss. Vi skal tasse avgårde i 80kilometer i timen med campingvogn på kroken, og være den harmoniske familien jeg ser for meg på en solskinnsdag. Realiteten er at før vi kommer i bilen har det vært x-antall diskusjoner om hvem som har gjort hva, vi har maset så mye at kjevene verker på overivrige unger som ikke enser foreldrenes småhissige tone og for å gjøre det hele komplett kommer det til å hølje ned, og muligens snø med vår flaks. Men i alle fall er vi på vei til det vi håper blir et par uker med sol, varme og nattesøvn. Sistenevnte er vel egentlig det eneste jeg ønsker når jeg kjenner riktig godt etter, men også sol og varme er et pluss. 

Jeg vet jo at når vi har kjørt et stykke vil blodtrykket senket seg såpass at jeg kan titte bak og se mine søte små i skjønn harmoni i baksete der de nistirrer på hver sin skjerm ikledd hodetelefoner. Og da kommer jeg til å si, endelig ferie. 

Men så er problemet at det gjenstår to hele uker før vi når målet, og selvfølgelig går ikke ting vår vei. Selvfølgelig ikke, det ville jo være usedvanlig unormalt, for vi er ikke overbevist at noen har kastet gan over oss for ingenting. (Vår uflaks kvote er oppbrukt for lenge, lenge siden.) 


Sånn jeg føler meg, bare i en litt eldre kropp...

SÅ i helgen når vi omsider skulle ta vogna helt hjem oppdaget vi noe besynderlig, de stygge flekkene etter sist sommers vannlekkasje var tilbake. Og det var jo rart, tatt i betraktning at den ble reparert før vi avsluttet campingsesongen 2015. Ja det var faktisk så rart at det måtte insiseres nøye. Og sannelig, det humørsyke beiste av ei campingvogna har igjen bestemt seg for å invitere vannet inn, som vi fortvilet prøver å holde ute. Minstemann lærte ganske mange nye gloser den dagen, og jeg måtte bruke flere timer på å overbevise han om at vi skal på ferie uansett hva. (Motgang + lite søvn = dårlig humør...) 

Mandagen kom, og min bedre halvdel fikk i oppdrag å ordne opp, eller i alle fall sjekke med verkstedet om de hadde tenkt å gjøre det. Så rundt lunsjtider var vogna tømt i fronten og vi var nesten helt klare til å kjøre avgårde med henne. Den eneste lille tingen som gjensto var å ta opp det lille søte hjulet i fronten... 

Men det var ikke noe søtt hjul, for i det min bedre halvdel tok i håndtaket sa det knekk, og der sto han med det i hånden. En ekstrautgift, akkurat det vi trengte nå.

Så vi måtte snegle oss gjennom byen med vogna, og irritere alle dem som lå bak oss. Og som de fleste vet har ikke campingfolket det beste rykte etter veien, og vi gjorde det absolutt ikke bedre etter dagens ferd. Men til vårt forsvar er det ikke vår feil at veiene er formet som skilte for fartshumper. 

Jeg bare venter på neste hinder, og er redd at drømmen min om søvn muligens kan gå i tusen knas ganske snart, med målet rett foran nesen vår. For det hårstrået jeg klamrer meg til skulle vært stelt bedre med, det skulle fått både klipp og hårkur for lenge siden. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Beklager for at jeg ikke svarer på kommentarer, men jeg bruker merkelig lite tid på nett om dagen, og når jeg gjør det er det for å betale regninger, skrive kjipe søknader eller andre ufattelig kjedelige voksengreier. Men jeg leser alle, og veldig mange av dem får meg til å smile. Så takk! 

Én kommentar

Siv Svanem

21.06.2016 kl.09:35

Du trenger nok ferie.

Skriv en ny kommentar

hits