Hvordan klarer dere å sove så lite?

Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi klarer å leve med så lite søvn som vi får, og jeg kan godt forstå hvorfor det spørsmålet kommer. Og egentlig er det lett å svare på.

Før jeg fikk barn kunne jeg sove 12 timer hver natt, og jeg brukte enhver mulighet til å sove litt ekstra. Når jeg skulle opp om morgenen hadde jeg regnet ut nøyaktig hvor mange minutter jeg trengte for å få på meg klærne og springe til busstoppet, for at jeg skulle sove mest mulig.

Jeg kunne sove på de merkeligste plasser, og jeg prioriterte gjerne søvn før fornøyelser.

Når jeg fikk eldstemann ble antallet timer med søvn redusert ganske kraftig, naturligvis. Ikke kunne jeg sove hvor som helst og ikke kunne jeg planlegge morgenrutinene etter meg selv. Og når eldstemann var av den typen som gjerne tok morgen før småfuglene, måtte jeg lære meg å leve med et normalt antall timer søvn. Det gikk helt greit, selv om jeg stadig drømte om å legge meg ned å sove der jeg var. Som på vei til jobben i en grøftekant eller midt på butikkgulvet under en kjedelig hverdagshandling.

Så gikk det noen år, og jeg konstaterte at jeg fint kunne leve med 7 timer søvn i døgnet, uten at det påvirket meg spesielt mye.

Når minstemann kom til verden var jeg forberedt på en del våkenetter, og tenkte at pyttsann, det går jo over etter hvert. Og det var også det alle sa til oss når hverdagen viste seg å være langt fra det normale. Hvor mange ganger fikk vi ikke høre at han ville sove når han var 1 år?

Den første tiden kunne vi sove noen få timer usammenhengende i døgnet, og minnene er som pakket inn i tåke. Vi innså at her var noe veldig galt, for gråten til minstemann var ikke vanlig sutring. Han hadde vondt, fryktelig vondt. Så vi byttet på å sove, samtidig som vi bekymret oss for at lilleskatten fikk alt for lite søvn.

Årene gikk, og på et merkelig vis har vil lært oss å leve med hyppige oppvåkninger og lite søvn.

Ja vi er trøtte, men ikke i nærheten av hva vi var for fire år siden. Og jeg drømmer fortsatt om å sove i grøftekanter og på butikkgulvet, eller hvor det kan se merkelig behagelig ut i øyeblikket kroppen sier at nå vil jeg sove.

Så med andre ord takler vi alt dette fordi vi må, og fordi det er livet vi lever. Det er barnet vårt det er snakk om, og for barna kan man gå til verdens ende og tilbake i høye hæler.

Men for å hjelpe oss på veien har vi avlastning en natt i uken og hver tredje helg, slik at vi kan sove oss opp litt. Helgene tilpasser vi etter når eldstemann er hos sin pappa, så vi får helt barnefri og kan bruke tiden nøyaktig som vi ønsker. (Godt plantet i seng eller sofa!) Om sommeren har vi ekstra avlastning, så da prøver vi å klemme inn et helt år med manglende sosialt liv. Noe som ikke er så veldig lett å gjøre på en uke, ja også sover vi mye.

Ellers sover vi på skift. Den ene tar første delen av natten å den andre tar neste. Og ikke minst sover vi når vi kan, så er vi ekstra sliten ja så legger vi oss når ungene legger seg.

Mange vil sikkert si at vi er veldig kjedlige som ikke orker dra på besøk eller være med på ting, men for vår del handler det om å prioritere hva vi skal bruke krefter på. Er vi sliten, ja så presser vi ikke kroppen mer enn den trenger. For også vår helse merker at de siste fire årene har vært tøffe, og vi vet at det kan gå lenge mellom gode netter med mye søvn.

Men dette er hverdagen vår, og barna går alltid først for det er dem som er svaret på hvordan vi klarer det. Guttene er motivasjon og gleden som gir oss de ekstra kreftene som skal til, både når det kommer til å sove lite og til å kjempe oss frem.

Dag går over i natt.