Noen ganger vil jeg ikke være mamma, jeg vil ikke være dem tålmodige og gode mammaen som alltid gir av seg selv. Noen ganger vil jeg bare springe ut døren, lang langt vekk. Jeg tenker vonde tanker, tanker om hvordan livet hadde vært om jeg ikke fikk en familie. Om hva jeg ville gjort da, hvordan jeg ville levd.
Noen ganger blir jeg sint, jeg mister den siste lille bit av tålmodighet og kjefter på dem rundt meg, på barna og på mannen. Jeg blir sint for en liten ting som er feil, selv om det vanligvis ikke plager meg. Jeg ber dem ordne opp, jeg hever stemmen.
Og hele tiden spinner tankene om hvor slitsomt alt er, og følelsen av maktesløshet og frustrasjon kommer til overflaten.
Når alt roer seg, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet. Jeg får vondt over å tenke på mine dumme tanker. Tanker som jeg egentlig ikke mener, som jeg ikke vil ha. Jeg får lyst å gråte av at jeg kan være så egoistisk, så fokusert på det negative.
Jeg føler meg så alene, for tilsynelatende har alle det perfekt rundt meg. Ingen har dårlige dager og alle er glade. De jeg ser er perfekte, glade, smilende, tålmodige og de hever aldri stemmen.
Det gjør vondt å føle seg alene, føle at jeg er den eneste som har det slik. Den eneste mammaen som noen ganger er så sliten at hun vil synke sammen å gråte, som lar andre problemer gå ut over dem hjemme. Hvor mange ganger har jeg ikke angret bittert på de sinte ordene som kom ut av meg, de strenge beskjedene og misnøyen med det som er feil.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde like god tålmodighet hver dag, like mange smil. Men jeg er bare et menneske, og selv om jeg elsker familien min høyere enn alle andre så er det av og til vanskelig å være mamma. Livet er ikke en dans på roser for meg, og jeg er redd for at svært mange andre sitter med de samme tankene uten å tørre å si dem. Selv om jeg elsker guttene og mannen min mer enn alt, så blir jeg noen ganger så uendelig lei.
Er jeg virkelig den eneste som har det slik, eller sjuler andre det godt. Av redsel for å innrømme at alt ikke er så rosenrødt som det skal fremstå eller fordi vi ikke vil godta at vi noen ganger har det vanskelig?
Skriv din kommentar her…
Du er ikke den eneste,kan til tider være lei jeg også.
De som tilsynelatende har det rosenrødt og perfekt lager nok bare en fasade.Man ser bilder av flotte interiørhjem og barnerom som det overhodet ikke kan lekes på.De vil bare vise seg fram og skryte.Ja visst er det flott,ønsker meg et sånt hjem jeg og.Men her hos oss er det nesten aldri ryddig.Jeg kan være så lei at jeg bare vil skrike.
Men heldigvis er barna det beste som har hendt meg selv om noen dager er pyton…
Kjenner meg igjen i det du skriver!
Du e slettes ikke aleina, det kan være hæftig å være aleine med 3 små å. Den høye stemmen som æ ser ongan ikke like gjør mæ ondt men av å til klare æ ikke å la være å da e æ ikke mye stolt av mæ sjøl. Så du skjønne du e slettes ikke aleina, men det føles like dårlig hver gang
Du treffer blink her!
Jeg drømmer om en helg helt alene, en helg uten rydding, mas, vasking, matlaging, trøst, krangling, snørrtørking og alt annet som følger med. NEI blir dessverre brølt litt for ofte, kravene er litt for strenge! Hver søndag gleder jeg meg til klokka blir 19, ungene kan legges og jeg kan se frem til mandagen igjen – da får jeg tross alt noen timer på jobb med “fred og ro” (i den fra grad man får det når man jobber med barn med spesielle behov).
Men, HALLO!
Jeg er ikke et overmenneske. Jeg er en sliten kone og mor, jobber fulltid og passer hus, mann og to gutter på 1 og 3.
Jeg elsker mannen min, og jeg elsker barna over alt på denne jord, og jeg kunne på ingen måte tenke meg å bytte dem ut! Jeg er åpen om hvordan det er, tar vare på hvert eneste gode øyeblikk, og tenker at vi skal igjennom mange faser i livet. Det kommer en tid hvor livet blir litt lettere, en tid hvor barna blir mer selvstendig og man ikke nødvendigvis må lese anleggsmagasinet med 1 åringen mens man lager middag, og samtidig skal hjelpe 3 åringen med å tørke seg etter toalettbesøket mens jeg hjelper ham med i-pad’n;)
Er sikker på at du, som jeg, gjør ditt aller beste!
TAKK for ærligheten, felles skjebne er felles trøst:)
Hei hei 🙂 tror alle har det sånn, å derfor er det så utrolig viktig å ta vare på seg selv, nettopp fordi selvom vi er mammaer så er vi ikke bare det. Det er viktig å ha ett liv utenom barna også. Vi mammaer trenger også pustrerom, tid til å realisere drømmene våre og tid sammen med mannen! Prøv å finn tid til det så kanskje det blir litt bedre 🙂
Står respekt av deg for akkurat det innlegget her(samt mange andre)!
Nei, du er ikke den eneste. Jeg er der selv også innimellom, men kan ikke skrive det på bloggen, for hvordan vil da ungene føle det (største er 15 år og venninnene hennes leser bloggen min). Veldig godt du skriver det, for tror det er mange som er redd de er alene med slike tanker. En får bare nok innimellom og da kan det være godt å komme seg bort litt. Å være mamma vil si en aldri har fri. Jeg elsker barna mine og de er skjønne og herlige, men av og til er de bare så vanskelige og kranglete at jeg bare kjenner det er nok. Derfor nyter jeg når de er på skolen da får jeg noen fritimer for meg selv, henter nye krefter.
Ha en fin søndag
Bli skremt når jeg leser hva du tenker. Bare at du tenker slikt er helt forkastelig! Uansett hvor galt og dårlig dag man har er barna det viktigste som man noen gang har, da legg man bort alt annet ego. Håper at mannen din tar barna og går fra deg du fortjener dem ikke slik som jeg ser det. Du er en tikkende bombe som kun tenker på eget velvære. Dette gjelder også dere som er enig i dette innlegget. Egoist er du.
Nina: Ja, synes det er viktig å få frem at det ikke nødvendigvis er galt å tenke slik. At man må få lov å ha vonde følelser også, for det betyr jo ikke at man er mindre glad i dem rundt seg. Og selv om jeg aldri ville klart meg uten barna, kan de også være utfordrende til tider.
Navn: Ganske sikker på at svært mange gjør det!
Navn: Ja, følelsen etterpå er ikke god. Det står respekt av at du er alene med tre, for jeg vet hvor krevende hverdagen kan være med bare to. Stå på <3
Navn: Takk, for dine ord, det er helt sant at vi ikke kan være supermennesker, det må være rom for å ha dårlige dager også. Og det betyr jo ikke at vi er mindre glad i ungene. Bare fint å være ærlig, for jeg tror at mange trenger å lese slikt også.
mammaberntzen: Ja, heldigvis er det ikke slik hver dag. Men noen dager topper alt seg og da må det være greit å være sliten og lei. Pusterom er en fin ting, når det lar seg gjøre. Og ting er som regel bedre til vanlig 😉
Charlotte Marie Huser: Tusen tusen takk! <3
4 barns mamma: Ser den, har tenkt mye gjennom det at barna mine vil lese dette en dag. Og har kommet fram til at jeg tåler å høre at min mamma hadde vanskelige dager med oss, så da vil også mine gutter forstå. Og det er ikke det at de mangler kjærlighet, for som regel er jeg en tålmodig og god mamma, som alltid stiller opp. Og stille opp gjør jeg jo uansett, selv om jeg har en dårlig dag. Etter alle meldingene jeg har fått siden jeg la ut innlegget så tror jeg at ærligheten min kan hjelpe mange andre mødre, som føler at de er unormale som har slike tanker. For selv om vi elsker barna og gjør alt for dem, så blir vi sliten. Ha en super søndag du også!
Stian: Så fantastisk hærlig at jeg fikk en slik kommentar, så jeg kan la frustrasjon min gå utover deg. Du har tydeligvis aldri opplevd hva det vil si å ha ansvaret for barn, for hadde du det ville du aldri kunne kommentere på denne måten. Bare det at du synes mannen min skal ta barna og gå fra meg beviser at du lever i en rosa verden. Er det virkelig mulig å gå rundt å tro at alle mammaer bestandig er fornøyd med tilværelsen og aldri blir sliten? Jeg håper virkelig ikke du har kone og barn, for de stakkars kan ikke ha det bra sammen med en trangsynt tosk som deg. Og en tikkende bombe faktisk, av egen velvære, tror du skal stikke fingeren ned i jorden og kjenne etter. Du kan starte med å spørre din mor om hun alltid var fornøyd, at hun aldri drømte seg bort. Så kan du gå videre til en evt bestemor, tante eller nabodamen. Tipper du vil få deg et virkelighetssjokk uten sidestykke. Og selv om jeg noen ganger tenker negative tanker betyr det ikke at jeg er mindre glad i familien min, eller faktisk ville dra fra dem. Men om det er å være egoistisk, så skal jeg helt klart være det. Og til slutt må jeg bare takke for at idioter som deg gir meg muligheten å forsvare mine tanker, for det betyr at jeg gjorde rett da jeg la ut dette innlegget. Ha en fin søndag, om du i det hele tatt kan ha det med dine trangsynte holdninger til verden. 😀
Vedde på det e bra mange som har en sånn tanke innimellom, men ingen som tør å sette ord på det, og kanskje går og lure på om dem e de eneste i verden som tenke sånn. Kor godt e det ikke da å se at andre også tenke sånn?! Klart barna e viktigst, men det e jo litt feil at man skal “legge bort alt annet ego”. Man leve for sæ sjøl også, man slutte jo ikke å tenke og eksistere for sin egen del når man får barn. Eller tar æ feil der?
Nu e æ så heldig å kjenne Yvonne såpass godt at æ kan skrive under på og komme med meget mange eksempla på at egoist e det siste i verden til å beskrive ho. Kanskje dem som rakke ned på ho/innlegget burde tatt sæ i nakken og blitt kjent me ho istedet? 😉
Anbefaler deg og mannen din til å få dere barenvakt ei helg, og dra bort. Og for all del – ring ikke hjem da for å høre hvordan det går. Da kobler dere bare ut alt som har med unger, mas, mat, vasking…og nyter hverandre.
Har sjøl vært alenemor til to (som er voksne idag) og tok meg alltid tid til å pleie meg sjøl 🙂 Alle har krav på et sosial liv, selv om man har fått seg unger… 🙂 Og ingen bør ha dårlig samvittighet om de drar ei uke til syden uten ungene heller… Det er bare ei av 52 uker i året faktisk… :))) Stand Up & Relax <3
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.
Jeg har vært så deprimert og langt nede, at det har vært dager der jeg ikke har smilt en eneste gnag. Jeg elsker familien min over alt, men av og til vil jeg bare være i fred. Jeg kan bli sint for den minste ting, og det er så klart veldig dumt når det skal gå ut over andre.
Men det er sånn det er, for det er ikke sånn som mange vil ha det til. Alt er ikke alltid perfekt!
Dette bildet fikk meg til å smile, takk for at du la det ut.
Les det siste innlegget mitt hvis du vil vite hvorfor.
LCJ: Takk søte du <3 (Og æ e helt sikker på at alle tenke sån innimellom!)
vonhippie: Ja ikke sant, året består av mange dager så om du er borte et par av dem tar ingen barn skade av det. Å min erfaring er at det som regel er værst for mammaen og ikke barna!
Iselin: Godt å høre at jeg ikke er alene <3 Og det fine er jo at etter de dårlige dagene så kommer noen gode! Det er vondt å ha det slik, men det er også virkeligheten. Stå på du, jeg er sikker på at du er en fantastisk mamma!
Mats Vederhus: Leste det du skrev, veldig slående med tanke på mine ord. Og som du ser så fremhever vi gjerne det positive for å unngå negative tilbakemeldinger.
Nå skal det understrekes at jeg ikke har barn, jeg er bare skarve 18 år. Men, jeg har hund. En hund som er min på papiret, mitt ansvar. Han har blitt som mitt barn, og jeg kjenner igjen mange av følelsene du beskriver. Nå skal jeg ikke sammenligne barna dine eller andres med hunder, men jeg skjønner (så godt en jente på 18 uten barn kan) følelsene du føler og beskriver, og jeg skjønner hvor tungt og slitsomt det er. Den dårlige samvittigheten etterpå også. Det er så fint å lese at flere kan kjenne på slike følelser i blant!
viilire: Godt at andre kan kjenne seg igjen i det jeg skriver, spesielt siden jeg synes at dette er følelser som må få lov å komme frem i lyset. Det er ikke alltid like greit å være en mamma, men det betyr jo heller ikke at man er mindre glad i barna og mannen sin. Tror alle av og til ønsker å flykte fra hverdagen, både dere uten unger og vi med 🙂