Jeg lurer egentlig litt på hvordan du utfører dine huslige plikter eller utfordringer. Gjør du det samme hver dag og er det i en spesiell rekkefølge.. Flott hvis du kunne skrive litt om det .. Siden du er en sånn topp-blogger så er det mulig du kan sette standard for oss andre rævdiltere :))))

 

For en tid tilbake, lovet jeg i et av mine svake øyeblikk å skrive om noe mine lesere ønsket. Heldigvis var det bare en som ytret ønske om noe, og her kommer altså resultatet. 

 

Som regel utfører jeg mine huslige plikter med hendene, men det er ikke sjeldent jeg må ta i bruk en fot for å forhindre større katastrofer når begge armene er opptatt. F.eks. når jeg ikke vil at melken skal renne under kjøleskapet, så alt under det må frem i dagens lys. Eller når jeg prøver å lukke opp døren med armene fulle av søppelposer. Munnen kan også brukes til svært mye, og som regel blir det til at den må hjelpe til å bære. Dessverre er det også litt upraktisk med tanke på at jeg ikke kan snakke, og som regel benytter ungene sjansen til å gjøre noe galt når jeg ikke kan si ifra. (Snakk om å være utspekulert, jeg ville gjort nøyaktig det samme!)

 

En vanlig dag i mitt liv starter med et kaos uten like, jeg ramler ut av sengen i det sekundet vekkerklokken ringer. (Altså minstemann, han er veldig kreativ og liker å tegne med tusj!) Videre snubler jeg inn på badet og ramler ned på ringen, for så etter hvert å få opp øynene. (Vi har en regel i huset at do lokket skal være oppe, av åpenbare årsaker!) Så får jeg på meg klær, og greier håret, og om jeg har flaks husker jeg tannpussen. Nøyaktig i den rekkefølgen, det er farlig å avvike fra normale vaner!

 

 

 

 

 

(Kunstverk på kjøkkenbord!)

Så må jeg fange minstemann så han kan bytte til dag klær, mens jeg maser på eldstemann at han skal kle på sine! (Ser ikke for meg at det er helt «lovlig» å sende dem til skole/barnehage med nattpysj som er tre nummer for liten!) Så er det tid for medisinering av minstemann, og da er han som regel ute av syn. Han har funnet ut at det er usannsynlig morsomt å stikke av, så jeg må vakle rundt for å fange han. (Ikke så lett å bevege seg om morgenen, siden kroppen min helst vil sove videre, hode også når jeg tenker meg om!) Matpakkene er en oppgave jeg har delegert til min bedre halvdel! På dette punktet kan jeg ikke skryte på meg noen husmor poeng, og passer ikke han på at det er tatt brød frem dagen før, er det heller ikke brød der! 

 

Så kommer vi til det mest kritiske punktet, når vi skal ut av døren. Det er her vi får problemer med påkledning! For ikke snakk om at vi skal kle oss etter været, eller etter mammas lov nei. Her skal det krangles om den minste ting, og siden vi på dette punktet har dårlig tid ender det som regel med at minstemann har skinnlue på når det er 20grader og sol, og eldstemann har på den gamle og stygge jakken jeg hele tiden glemmer å kaste. 

 

 

 

(Det var veldig varmt den dagen, mor i huset hadde på kortbukse og t-skjorte …)

Leveringen går som regel greit, og det hender at vi faktisk husker alt vi skal ha med oss. På de dagene bruker jeg å feire med en liten sjokolade eller noe annet god i det sekundet jeg har kommet meg ut av barnas synsfelt. (Det er jo liksom ikke lov å spise snop i ukedagene …)

 

Så går turen på jobb, som faktisk blir en rolig stund i hverdagen til tross for at det kan være mye som hender der også. Etter mange år med turnusarbeid må det enda litt tilvenning til før jeg er vant til å bare jobbe på dagen, og faktisk sitte i ro store deler av den tiden jeg er der. Jeg drikker som regel alltid en boks cola med det samme jeg kommer dit. Til lunsj blir det tre brødskiver med yoghurt på, eller kyllinglår fra nærbutikken. (Som sagt, noen ganger har jeg ansvar for å ta opp brød!)

 

Etter jobb skal guttene plukkes opp. Vi starter som regel med eldstemann, og det er ikke bestandig like greit å finne han. Og når vi endelig har lokalisert han skal alle klær samles sammen og bæres ut i bilen samtidig som vi maser om at han må få opp farten. Minstemann igjen går jo i barnehage, med et mye mindre område å lete på. Han er også som regel overlykkelig når vi henter han, så han finner som regel oss først. 

 

På vei hjem må vi skaffe forsyninger, for vi er ikke spesielt flinke til å planlegge og handle inn middag for en hel uke. Der har vi absolutt forbedringspotensiale. Og det sies jo at friske grønnsaker er det beste, og jeg tolker det til at de må kjøpes samme dag som de spises!

 

 

 

(Noen ganger handler vi for flere dager av gangen, men det er sjeldent!)

Vel hjemme føles det noen ganger som at vi blir angrepet av en tornado som surrer sammen barnegråt, middagslaging, lekser, støy og leker. Som regel roer det seg litt rundt barne-tv, for så å øke i styrke igjen med kveldsmat, bading, tannpuss, og alle de andre tingene som må gjøre før ungene sovner. Jeg springer rundt som en gal for å holde styr på alt, og lurere veldig på hva vi gjør galt. Noen ganger prøver vi å være sosial i tillegg til dette, som regel går det ikke så bra. Men jeg bruker å advare de som ikke hører til i huset om at de bør ha hjelm, hørselvern og vernesko på seg!

 

Etter dette har jeg som regel lyst til å ramle ned i nærmeste seng, men nå skal skolesekker ordenes til morgendagen, noen dager skal det doseres medisin, det skal vaskes klær og ryddes etter dagen. Jeg skal planlegge morgendagen og holde kontroll på tusenvis av avtaler hos leger og behandlere og andre som trenger litt av vår oppmerksomhet. (Og det er mange som trenger den, dessverre!) Takk og pris for at vi er to, så han får ta seg av oppvask, dovask og andre ting jeg ikke synes noe særlig om. Her har vi likestilling på vår måte, vi gjør det vi kan leve med, og resten gjør den andre. 

 

 

 

(Stuen når den er ryddig, finner ikke kamera på slutten av dagen!)

Så kommer min lille time med internett, der jeg skriver på bloggen. Og sniker på andres liv og håper jeg skal lese at andre har det like travelt som oss. Jeg blir nesten litt sur om jeg bare leser om avanserte middager og perfekte unger, helt til jeg husker at det som regel bare er fantasitanker fra de som skriver. Jeg blir alltid like fornøyd når jeg kan lese andre mødres beretninger om travle dager, og humrer når jeg ser folk uten unger mangler forståelse for hva som har gjort oss til levende zombier, i det sekundet barnet kom ut av magen vår. 

 

Så får jeg endelig tid til en velfortjent dusj, og finner sengen. Av og til belønner jeg meg selv med litt fuktighetskrem, det er jo tross alt viktig å tenke på utseende. (Her skal det stå noen setninger til, men velger å droppe dem siden mamma leser blogge min!) Det hender at jeg får et par timer med søvn, før en liten mann trenger mammaen sin. Så går resten av natten til litt små soving, massasje og trøst. Eller irritasjon over en mann som snorker, en flue som holder meg våken eller andre faktorer som spiller inn på min ruinerte nattesøvn. (Har sovet så lite de siste årene, at når jeg kan sove går det ikke uansett!)

 

 

 

(Noen ganger er det plass til oss også i sengen, men som regel ikke!)

Og det rareste med alt er at jeg faktisk elsker livet mitt som det er, jeg har verdens beste unger og har funnet min bedre halvdel. Ja det er krevende, ja jeg kan klage, men til syvende og sist ville jeg ikke byttet det ut for alt i verden. Det er rett og slett en kjempeklisje som jeg fint kan skrive, så kan jeg lese den neste gang jeg sliter meg i håret av frustrasjon og lurer på hvordan jeg skal overleve. 

 

 

 

(Tenk at det kan gjemme seg en veldig vanskelig hverdag bak dette romantiske bilde!)

Tenker jeg skal en gang i nærmeste framtid skrive om en dag når ungene er borte, om noen skulle ønske å høre mer om det!?

 

Facebooksiden min finner du HER! 

 



 

 #mammablogg #søvn #hverdag #familielivet #familie #barn #lykke #hverdag #bakfasaden