Så var vi der igjen, den krevende ettermiddagen som må fungere på et vis. Jeg skal lage middag, passe på barna, være hushjelp og hjelpe med lekser. Vanligvis ville dette vært null problem, så lenge både mor og far er hjemme. Men så har det seg slik at pappaen er mer på jobb en hjemme, og jeg står her alene med en 3åring som krever det dobbelte av oppmerksomhet en barn flest og en 7åring som har tusen “gode” ideer som han bare må prøve, og som vil ende i katastrofe om jeg ikke følger med.
Middagslagingen utførte jeg med en 3åring på armen, som i tilegg hyler av full hals. Jeg mistenker at vi har fått besøk av et nytt virus, og kan forvente noen dager uten sosialisering og søvn. Jeg sjonglere mellom kasseroller, matvarer og 3åringen, og klarer heldigvis å utføre oppgavene med en hvis form for sikkerhet. For ikke snakk om at jeg vil risikere stikkskade eller brannskade og måtte oppsøke legevakten. (Det er faktisk den siste plassen jeg vil sette mine ben, etter litt for mange negative opplevelser.) Midt ute i kokingen oppdager jeg en eim av mindre god lukt, minstemann har funnet ut at kjøkkene og armen til mamma er et fint toalett. Hva i alle dager gjør jeg nå? Ikke kan jeg slå av varmen og maten kan heller ikke passe seg selv. Så jeg ringer mamma, som heldigvis bor i etg over meg, hyler ut min nød og spør pent om hun kan komme ned fem minutter å passe på middagen, så jeg får vasket lillemann. Heldigvis kan hun det, og maten er reddet. (Matlysten kan jeg ikke gjøre noe med, og jeg kan love deg at de få tyggene jeg presset ned smakte alt annet en godt!)
Selve måltidet går rimelig greit, hvis du ser bort i fra et veltet glass med solbærsirup, en dusj av gryterett i ansiktet og et serdeles høyt lydnivå. Jeg har heldigvis innlagt vann og rikelig med vaskekluter.
Etterpå er det tid for lekser med 7åringen, noe han er svært misfornøyd med. Han har minst tusen unnskyldninger for hvorfor han ikke skal gjøre dem og jeg må innrømme at jeg desverre er enig i de fleste. (MEN det sier jeg ikke til han, og prøver etter beste evne å motivere han til å gjøre så godt han kan.) I tilegg sitter minstemann å storgråter på fanget mitt, og jeg tror ærlig talt ikke han helt vet hvorfar han gråter. (Og jeg fant heller ingen god grunn, så jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne.) Han får lov til å ha sutten i munnen, noe som vanligvis er fy,fy når det er uteom leggetid. Etter en lengre diskusjon om hvordan han skal regne ut en matteoppgave kan vi gå videre, nå er det norsk som står på planen. Han skal skrive en historie, om en spade i “jeg” person, med fokus på stor forbokstav og punktum. Desverre har han funnet ut at dette er kjedelig, og ikke snakk om at han vil skrive mer en det som alerede er kommet på papiret. Han sutrer og klager, men til slutt har han skrevet et par linjer, som jeg godtar under tvil.
Nå kjenner jeg virkelig hvor lite jeg sov i natt, og verkingen i foten min øker i styrke. Det har vært en lang dag, og jeg kjenner godt at jeg har vært hos “nåledamen” for en behandling. Men ikke snakk om at det er noe unnskyldning når du skal være en velfungerende mamma, som holder orden i hjemmet og har bøttevis med tålmodighet. Guttene krangler, og lydnivået jeg trodde var på maks øker noen hakk, det er på tide med handling. Jeg anstrenger hjernen og kommer opp med en genial løsning, snømåkking for penger og barnetv.
Eldstemann blir storfornøyd med at han kan tjene noen kroner, kaster på seg klærne og springer ut. (Hvorfor kan det ikke være like enkelt å be han kle på seg om morgenen??) Han skal måkke av bodtaket, så jeg selv slipper det. (Jeg er litt redd for å bli beskyldt for barnearbeid eller bestikkelse, men så lenge gutten og jeg er fornøyd kan jeg beskyldes for hva som helst!) Minstemann får sitte i armkroken, se på barnetv og ha sutten i munnen, og jeg nyter tre minutters ro. Desverre må jeg sette på en maskin klær, de vasker ikke seg selv. Etter det må jeg rydde opp etter middagen, og så må jeg brette alt som allerede er tørt og så legge det på plass. Å da er garantert tiden inne for en ny runde med mat, så kveldsstell og så leggetid.
Heldigvis har jeg selektiv hukommelse, og husker ikke tiden før jeg fikk barn, så jeg vet med andre ord ikke at dette er veldig slitsomt. Og når du ikke vet om noe annet, så klarer du deg fint med det du har! 🙂
