Som regel er det en stor sammenheng mellom sykehusbesøk og venting. Vi venter på time, vi venter på svar, vi venter på lege, vi venter på blodprøver og vi venter på å vente. Men etter noen år i systemet har vi bygget opp en enorm mengde tålmodighet (ca 7timer holder vi ut før lagrene er tømt!) når vi skal ta turen inn for krontroll, og minstemann har blitt godt kjent med lekerommet. Han er alltid like fornøyd når han får kjøre “postman Pat” bilen som står der, og han har heldigvis ingen negative følelser ang UNN. Vi kan ikke si det samme, siden vi desverre forstår litt mer en det han gjør. Og vi har opplevd mye arroganse og ansvarsfraskrivelse. Men i det siste har vi opplevd det motsatte og til og med ventetiden er gått ned. (Om du ser bort i fra 3juledag da vi ventet i syv timer på en respet, pga av en lege som var mer opptatt med å subbe hull i skoene en å hjelpe oss…og derfor vet jeg at vi har tålmodighet i syv timer, men ikke mer en det! )  

Den fantastiske legen til minsmann har sluttet, og jeg må si at vi har vært svært bekymret for hvordan oppfølging vi ville få etterpå, for hun var unik. Kanskje en av de beste legene jeg har møtt per idag, og det er ikke få, desverre. Men før hun sluttet henviste hun oss til en nevrolog, og jeg priser meg lykkelig for dette. Selv om vi bare har vært hos han to ganger, og vi enda ikke har noen svar, så jobber han like aktivt med å finne ut av plagene som skatten vår har. Så jeg er faktisk positiv til framtiden, og det er jo et svært stort pluss i boken at han ikke lar oss vente i timesvis før vi får komme inn. Han er ærlig og sier som sant er, at de vet ikke hva de leter etter, og det er ikke sikkert vi vil få svar, men han gir oss heller ikke opp. Og et ganske stort team er koblet inn for å finne en årsak. 

En av de tingene vi snakket om i dag var en del sykdommer som kunne være mulig årsak, og når legen plutselig ramset opp alle mine symtomer gjorde jeg store øyne. Kan det stemme at vår antagelse om at mine plager ligner på guttungen sine, selv om det aldri er registrert barn som har denne diagnosen? Vi har lege vist at uansett hva som feiler han så vil det være svært sjeldent, og kanskje det første dokumenteret tilfellet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal ærlig innrømmet at jeg ikke hadde forventet at jeg kanskje får en løsning på mine plager, og i alle fall ikke når vi var hos en barnelege. Så det skal nå sendes henvisning til spesialistnevrolog, som skal utrede meg, for en sykdom jeg ikke viste fantes. (Jeg velger å ikke tenke over de undersøkelsene jeg må igjenom, ettersom de hørtes veldig smertefulle ut. Og at hvis jeg tar disse er det svært lite sannsynlig at minstemann må gjøre dem med det første, uansett resultat! Det jeg fikk med meg om testene var et eller annet med biopsi, altså en prøve av vevet. Som igjen betyr at de må pirke i meg, tro om jeg kan forlange narkose!? Ettersom jeg holder på å dø ved en liten blodprøve i fingern, må dette være hundre ganger mer ubehagelig. Ikke snakk om noe verdens tøffeste i disse tilfellene…)

Det som forunderer meg er at mange av de tingene jeg trodde var normale er symptomer, og jeg har derfor ikke nevnt de for legen min heller. Og at ved en tilfeldighet har jeg brukt en litt spesiell smertelindring, som tydeligvis gir gode resultater på denne sykdommen. (Og det forklarer jo hvorfor jeg har null effekt av feks paralgin forte, som bare gjør meg grinete og trøtt. Samt noen udelikate bivirkninger du garantert ikke vil høre om, såfremst du ikke har en eller annen for for spesiell fetisj!) 

Så nå er spørmålet, skal jeg google det og proppe hode fullt av informasjon som mest sannynlig ikke stemmer, eller skal jeg vente til jeg kan få fornuftige svar hos en lege? 

(Kjenner jeg meg selv godt,  blir det en aldri så liten søkerunde…håpløs nysjerrig som jeg er!)