Verdens beste land?!

Vi bor i verdens beste land sies det, men betyr det at vi ikke skal jobbe mot å bli bedre? Jeg leser stadig at folk skriver kommentarer som “Mye vil ha mer…” “Kravstore egoistiske nordmenn” osv. Men selv om vi har det godt i norge, betyr det at vi skal sette oss ned, slenge bena på bordet og ikke gjøre noe for å forbedre oss? For selv om gjennomsnittet er veldig bra, vil det alltid være en topp og en bunn. 

Når vi fikk et barn som var sykt, ble vi automatisk kjent med helsenorge på godt og vondt, for mye av de vi har opplevd er bra, men alt tar fryktelig lang tid. Og du må møte på riktig lege, sykepleier, omsorgsarbeider, saksbehandler osv for at du skal komme et videre i søken etter svar og behandling. 

Jeg merket fort at det var noe som var galt med babyen min, og at gråten ikke var normal “klaging” over sult eller våt bleie. Han gråt og var utrøstelig, og sov svært lite. Stikk i strid med det som er normalt, for selv om en baby er våken mange ganger, så sover den innimellom. Vi tok kontakt med lege og ble henvist til sykehus, men fikk beskjed om at det ville gå over. Det var ingen som ville høre, og jeg følte ofte at de så på meg som en overhysterisk mamma. Men vi sto på vårt, noe var galt og vi ville ha svar.

Gang på gang var vi innom sykehuset, og for hver gang fikk beskjed om en “ny” ting som feilet han, og at når den ble behandlet ville ha få det bedre. Hver gang vi dro hjem hadde vi et håp om at NÅ skulle han få fred fra ubehaget, og få sove som et barn har behov for. Og like mange ganger ble vi skuffet. 

Hvor mange ganger fikk vi beskjed om at det ikke var noe fysisk i veien med gutten, for så å oppleve at dette er helt feil? 

Det skremmer meg at legene ikke hørere mer på foreldrene, for hvor mange blir ikke sendt hjem med barn som egentlig har behov for behandling? Som vokser opp med ubehag og smerter de kunne vært foruten. Der foreldrene ikke er så resusjsterke som oss, som godtar at det legen sier er sant. 

Da gutten var rundt 2år fikk vi endelig en fast barnelege på sykehuset, en lege som var helt fantastisk og tok oss seriøst. Hun fulgte oss opp og vi kunne ikke vært mer fornøyd. For vi kan fostå at det de leter etter er nesten umulig å finne, og da er det spesielt viktig at vi blir møtt med medfølelse og informasjon om veien videre. 

Nå etter 3år står vi fortsatt med like lite svar, men en liten spire av et håp om at spesialistene nå er på vei å finne en årsak. Desverre slutter legen vår, og vi har en følelse av at vi blir kastet ut i systemet igjen. 

Så som du skjønner fungerer ikke helsenorge på den måten det burde, og selv om du til slutt får hjelp, kan vi godt forbedre oss og fange opp tilstander tidligere. 

En annen ting som forundrer meg i verdens beste land, er at det skal være så utrolig vanskelig å få støtte. Det sies at vi lever i et veldferdsland, som skal ta vare på de som ikke kan det selv. Men for å få denne hjelpen må du ha mye kunnskaper, hjelp og flaks. For skal du få hjelp til noe, må du først finne ut hva denne hjelpen kan være, så må du søke om den og gjerne vite hva loverket sier om det du skal prøve å oppnå. 

Jeg skal nå sende inn en søknad på grunn og hjelpestønad, en avhandling som dokumenterer livet vårt i deltalj. Der det oppfordres fra både lege og sosionom at vi har et barn som har serdeles stort omsorgsbehov, og at ut i fra kriteriene skal vi ha rett på dette. 

Så nå er spørsmålet hvor lang tid det vil ta å bahandle stønaden, om vi i det hele tatt får gjennomslag og hvor mange ganger de vil rote bort papirene våre. For etter tidligere møter med det som omhandler stønader innen nav, har jeg dårlig erfaring. 

Og forstå meg rett, det er systemet jeg klager over, ikke enkeltmenneskene som jobber på de ulike kontorene.

(Selv om det der som alle andre plasser er annsatt folk som ikke burde satt foten i nærheten av andre, og som tror at pengene som betales ut går fra deres egen lomme. ) 

Jeg håper det en dag blir lov å klage, selv om vi har det bra. For om vi ikke sier ifra, vil vi heller ikke forbedre oss. Og det er alltid forbedringspotensiale. 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg