De gode og dårlige dagene…

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten…Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet…Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. “Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!” Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10…) 

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen…Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene…

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.

2 kommentarer
    1. Med egne kroniske (og mystiske) smerter og svært oppfinnsomme og kreative barn var dette som å lese om seg selv! Ha en god dag 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg