I dag ble det endelig litt tid til det stakkars kameraet som ligger litt for mye på hyllen. Vi tok en aldri så liten kjøretur på Kvaløya, med et lite stopp i Tromvika. Deler noen av dagens bilder, som egentlig skulle være tatt i strålende solskinn. Men så bor vi i nord, og her endrer været seg på minuttet. Men uværsbilder passer meg like bra, og jeg fikk tatt en del før himmelen bestemte seg for å ramle ned i hode på meg.
Fortsatt litt sol, og optimisten i meg prøvde å blåse bort skyene. (Det gikk ikke!)
Uværet kjemper om plassen til solen.
Kjenner godt at vinteren er på god vei, det var iskaldt å ta bilder ute i dag. (Høhø, ISkaldt!)
Uværet har kapret seg litt mer plass!
Måsefar tok en pause, tipper han lurte veldig på hva som feilet de rare menneskene som kjørte et lite stykke, stoppet og tok bilder, kjørte litt til, tok noen bilder osvosv…
Noe sir meg at vi gikk mørke tider i vente, og med det samme jeg ramlet inn i bilen ramlet snøen ned i hode på oss.
Måsemor og måsefar var ikke helt venner i dag, tipper at en av dem hadde en dårlig dag!
Land i sikte langt der borte!
Kan se ut til at snøen har bestemt seg for å bli i år.
Stein i havet!
Og midt ute i ødemarken fant vi veiskilt! (Og det til tross for at det ikke var noe veikryss der!)
Rart å tenke på at for noen mnd siden satt vi er en varm formiddag og spiste lunsj!
Så måtte vi besøke søte Ask, en fantastisk søt hund. (Bare litt kjipt at jeg ikke kan ha hund selv…)
Den perfekte modell, lå i ro og så i kamera! (Eller, jeg tror han så i kamera!)
På vei tilbake hadde det blitt litt lettere på himmelen, og måsemor hadde tatt seg en aldri så liten alenetur. (Tipper det var hun som hadde en dårlig dag…)
Håper du har en strålende lørdagskveld, til tross for dårlig utvalg på TVen!
I dag våknet jeg i vill panikk, og nærmest kastet meg ut av sengen. Jeg var helt sikker på at det sto om minuttene og sprang inn på badet. Jeg klarte å treffe rett på toalettet, og prøvde å lokalisere klærne mine.
I mitt hode var jeg helt sikker på at jeg hadde forsovet meg, at jeg egentlig skulle vært på jobb. Minstemann var våken, og studerte mammas oppførsel nøye, han flirte litt for seg selv og kjente tydeligvis igjen mammas stressoppførsel.
?Mamma, i dag skal vi være hjemme, det er lørdag!?
Jada, det stemmer jo ganske bra det. Det er lørdag og jeg jobber ikke helg mer, noe som betyr at jeg kastet meg ut av sengen helt unødvendig. Inne i meg ramlet det ut noen salige gloser som selv den mest hardbarka fisker hadde rødmet av.
Resten av dagen skal brukes til lørdagsaktiviteter, jeg skal handle, rydde litt og kanskje kjøre en tur for å ta noen bilder i det fantastiske vinterværet vi har.
Og i morgen skal jeg virkelig prøve å huske at jeg har fri, for starten på morgenen var litt mer stressende enn jeg hadde tenkt!
Dagens outfit, selv om bilde er gammelt. Men her i huset vasker vi klær, så de kan fint brukes igjen! Legg merke til de supertøffe ullsåkkan mine, jeg er bra heldig som fikk dem! 😀
Om du trodde jeg skulle komme med noen nøye utvalgte ord om hvor jævlig det er å jobbe innen helsesektoren er dette feil innlegg for deg, i dag skal jeg skrive om hvor miljøskadet du blir av arbeidet. Spesielt om du jobber på “gulvet”.
1. Frukt.
Om du elsker frukt og ønsker at ditt forhold til denne matsorten skal forbli uforstyret må du for all del ikke gå inn i jobben som helsearbeider! For med det samme du setter dine ben innenfor døren vil du lære at avføring måles i frukt. “I dag kom det et eple ut!” “På tide å sette inn tiltak, kom bare noe druer ut!”
Om du ønsker å konsentrere dine tanker om avføring når du sitter på toalettet, og ikke ellers vil du fort få problemer. Etter noen runder innom rumpevask bryr du deg ikke så alt for mye om hva andre gjør når du velger å snakke om avføring, det blir rett og slett like normalt som været. Nå kan dette føre til litt småkjedelige situasjoner under søndagsmiddagen med familien. Ta denne for eksempel, som mamma syntes var direkte ubehagelig og jeg ganske festlig. ?En gang jeg jobbet på sykehuset fikk vi en telefon fra naboavdelingen, de kunne fortelle at det lå et eller annet i vinduskarmen vår, i niende etg. De var litt bekymret for at noen av våre pasienter hadde mistet ut noe, eller at det lå en død fugl der å råtnet. Dette måtte vi selvfølgelig sjekke, og i vinduskarmen lå det et enormt eple og ventet på oss. (Les punkt.1) Nå er det ikke dirkete lett å få noe ut vinduene, og hvordan en skrøpelig eldre person hadde klart å klatre opp i vinduskarmen og dytte ut en bæsj uten at noen oppdaget det er ganske vanskelig å forstå. Rommet var tomt når det ble oppdaget, og siden klumpen var større en småfuglene måtte den altså stamme fra noen på innsiden. Meget komisk å se for seg en småfugl legge en ordentlig kabel!? (Om du ler litt nå er du helt klart i faresonen for å gå i fellen, du er på god vei å bli miljøskadet!)
3. Telefonbruk.
Du vil aldri kunne ta telefon på en normal måte igjen, og en automatisk telefonsvarer vil feste seg i hode ditt for bestandig. På de fleste plasser jeg har jobbet har det vært en telefon som ringte, og på alle plassene har samtalen startet slik: ?Hei, du snakker med Yvonne på barneboligen, eller sykehuset, eller avdelingen.? Dette glemmer jeg ikke av når jeg kommer hjem. Så det hender ganske ofte at jeg får høre ?Så bra at du husker hva du heter og hvor du jobber, men det holder at du svarer hei når jeg ringer til din personlige telefon!? Minnes også en gang mamma kunne fortelle meg at hun viste hva jeg het siden det var hun som gav meg navnet mitt.
4. Dokumentering.
Om du skulle jobbe på en avdeling der det deles ut medisin, vil du oppdage at det er ganske strenge regler for dette, blant annet signering. Alt skal signeres for, og etter hvert blir det en innarbeidet vane. For eksempel ba jeg min bedre halvdel signere for at medisin var gitt her om kvelden, han så på meg som noe som hadde ramlet ned fra månen. Jeg har også store problemer når jeg skal skrive beskjeder til skole eller barnehage. Og når jeg skal gi beskjed om sykdom får jeg ofte lyst til å skrive noe slikt. ?Bruker hadde 38,9 i temp u.arm klokken 0630. Tydelig smertepåvirket, hoste med gult slim. Holdes hjemme i dag.? Samme problemet blir når jeg skal ha barnevakt, og da hender det at jeg ramler ut med dette ?Avføring x2 str plomme, spist 2skiver brød, drukket 300ml melk. Lekt med biler, samt lego.?
5. Nakenhet.
Om du er av den typen som liker å under deg over hvordan andre ser ut under klærne sine bør du helt klart styre unna plasser som eldrehjem. Her vil du få et ganske realistisk bilde av hva en normal kropp er. For etter noen runder med kroppsvask, vil du stort sett se for deg hengepupper og løshud. Du vil også bli litt rundere i kantene når det kommer til om det er greit å være naken eller ikke. Vær spesielt obs på dette om du bor i samme hjem som tenåringer, som gjerne drar med seg venner hjem. De vil mest sannsynlig dø av skam om du vadrer rundt i undertøy en mandag formiddag. (Men om du har bikini på burde det gå greit, men undertøy er helt klart ?fyfy?!)
6. Fysisk berøring.
En ting vi som jobber med mennesker ofte gjør er å ta på andre, stryke dem på armen eller over håret. Dette kan ta seg ganske dårlig ut om du gjøre det på en uheldig forbipaserende som du spør om tiden fra, eller ber om en vei beskrivelse. Så selv om du stryker barnet du jobber med over håret, betyr det altså ikke at det er lov å gjøre det samme om du hilser på politiet en lørdagskveld på byen.
Nå kunne jeg sikkert skrevet en hel del mer en dette, men siden alle mine år som omsorgsarbeider har satt sine spor så jeg ser ikke helt hva som er miljøskade og hva som faktisk er mine litt unormale personlige trekk.
(Et eple, av den spiselige typen!)
Men om du synes at det jeg har skrevet over er skrekkelig lesing bør du helt klart holde deg unna omsorgsyrket, hvis ikke er det grønt lys og du kan med glede gå inn i en fantastisk verden med mange unike mennesker, for miljøskadene vil ikke plage deg. Det er alle andre som blir småflaue over din oppførsel?
Jeg har i lange tider ventet på den dagen vi skulle få en ny behagelig sofa med plass til hele familien inn i stuen, og jeg har ventet og ventet på at leverandøren endelig skulle få fingeren ut! Noe som skulle vise seg å være litt vanskelig for dem, ettersom den tydeligvis var limt fast. (Unnskyld utrykket, men du vet at jeg er fra NordNorge sant? Vi er gjerne kjent for å være litt vulgær og udannet i språket vårt! Men jeg prøver etter beste evne å pakke det litt inn, så mine skriverier skal passe for alle.) Heldigvis for vår del hadde vi valgt en forhandler som virkelig var serviceinnstilt, og som så problemet vårt når det kom til ulempen med å ikke ha en sofa! De gav oss tilbud om samme typen sofa, men i en annen farge som de hadde på lager.
Så i dag fikk min bedre halvdel i oppgave å hente sofaen, og få den inn. (Noe som ikke er så lett som det høres ut, for han mangler muligheten å bruke den ene armen sin for øyeblikket, enten produksjonsfeil eller skade, enda litt usikker!) Så jeg regnet med at det ble min jobb å bygge den sammen, for selv om den ikke er helt flatpakket skal det litt arbeid til før en sofa kan sittes i.
Når jeg ble hentet på jobb kunne min bedre halvdel fortelle at vi hadde husket nesten alt når det kom til sofaen, men vi hadde altså ikke målt om den kom seg inn ytterdøren og klarte svingen inn til stuen. Jeg kjente angsten tok meg og vurderte å gjøre som små barn, holde seg for ørene og rope så høyt jeg klarte så jeg ikke skulle høre resten av samtalen. Heldigvis hadde de klart å få den inn, etter at en dør var fjernet og div andre møbler var flyttet. Så det var bare å glede meg til jeg kom hjem, for nå måtte den skrues sammen.
Men tror du ikke luringen hadde gjort det, så det første jeg kunne gjøre når jeg kom inn døren var å synke ned i en helt ny sofa, lukke øynene og late som at klesvasken ikke var på vei ut badedøren og at middagen laget seg selv. Og her ligger jeg, og bekymrer meg for hvordan jeg skal klare å komme meg på jobb i morgen, eller i seng i kveld! (Om du bare MÅ se bilde finner du det straks på siden min på facebook! Av typen elendig mobiltelefonkvalitet, men hvem vil vel ta masse bilder når de kan ligge helt stille på et perfekt underlag? Ikke jeg i alle fall.)
Da har jeg oppdagen enda en egenskap jeg mangler, nemlig å sette bokbind på skolebøker.
Eldstemann har startet i 3klassen, og der får de lånebøker, noe som betyr ekstraarbeid på et stykk mamma. Ifølge min bedre halvdel er det bedre at jeg gjør det som har damefingre og ikke tømmerstokker! (Dårlig grunn, men jeg hadde ikke nok tape i tilfelle han faktisk har rett!)
Etter litt roting rundt i den pittelille leiligheten vår fant jeg noe gråpapir som jeg har brukt til gaveinnpakning. (Mulig det heter noe annet, rullen er brun og ikke grå.) Lærerne har heldigvis mye erfaring, så de hadde sendt med merkelapper hjem!
Etter noen frustrerende minutter fikk jeg eldstemann til å samarbeide, og i felleskap klarte vi å få papiret på plass uten alt for mye klaging og kjefting. Resultatet kan sikkert diskuteres, men med tanke på ferdighetene vi hadde fra før er jeg fornøyd.
Neste gang det kommer hjem en bok som skal beskyttes skal jeg sende guttungen på besøk til min mamma, for HUN kan slike ting. Hun har kommet seg gjennom mange,mange skoleår med bøker. (Vi er fire søsken…)
Synes det høres ut som en god plan, jeg kan ikke være supermamma bestandig! (Okei da, jeg kan ikke være en supermamma…)
En liten gutt på sfo kom bort til meg og lurte på hvorfor jeg går så rart. Jeg har egentlig ikke tenkt over det selv, for det er ingen andre som har bemerket det til meg før.
Jeg har bekkenløsning, tre år etter at jeg fikk mitt siste barn har jeg forstatt store smerter som til tider gjør livet mitt svært vanskelig. I perioder har jeg vært avhengi av krykker for å komme meg rundt, og jeg kan faktisk ikke huske hvordan det var å gå rundt smertefri, og ikke tenke på at jeg har smertestillende så jeg skal komme meg gjennom dagen.
Jeg velger å skrive dette fordi jeg har sett alt for mange kvinner bite i seg smertene, fordi det ikke er lov å klage over vondt. De blir alt for ofte avfeid med at de sikkert overdriver, og vi får alt for ofte høre at vi må bare trene mer, at vi sutrer eller at det går over.
Men det er faktisk ikke så enkelt.
Smertene gjør at jeg mange dager ligger i fosterstilling og gråter, ikke bare fordi det gjør vondt men også fordi jeg føler meg helt håpløs som mor, kollega og kjærest. Det er så mindreverdig å ikke klare det som forventes av deg, ikke kunne lage deg selv mat og ikke kunne gå ut med ungene dine.
Hvor mange dager har jeg ikke ligget inne på sofaen, mens jeg heller ønsket å være ute sammen med familien min. Hvor mange ganger har jeg ikke måtte avlyse avtaler fordi bena ikke ville bære meg. Hvor mange ganger har jeg ikke ringt jobb for å si at jeg er sykemeldt, med tidenes dårligste samvittighet og redsel for å bli snakket om.
Jeg har prøvd det meste, jeg har trent og trent litt mer, jeg går til behandling og jeg knasker piller for i det hele tatt å holde ut hverdagen. Men smertene er der, og for hver eneste dag stjeler de en liten bit av mitt gode humør og mitt mot.
Min opplevelse er at svært få forstår hva det vil si å ha bekkenløsning, at mange går rundt å tror at dette er noe gravide klager over for å slippe å gjøre noe. At det er en kvinnesykdom som egentlig ikke eksisterer. Du hører sjeldtent om kvinner som har store plager mange år etter at de har fått barn, men vi er faktisk svært mange.
Det gjør vondt å føle at vi ikke blir tatt på alvor, både av dem rundt oss, på jobb og i helsevesnet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om kvinner som har spurt om hjelp, men er blitt avvist med beskjed om å ta smertestillende, så går det vel over.
Men det går ikke over, uansett hvor mye vi trener er smertene der. De stikkende smertene som spiser oss opp innvendig. Som får oss til å gråte og som gjør at vi blir sinte. For hvem kan vel egentlig smile når vi innerst inne vil ramle sammen og gråte av smerter og bitterhet. Vi sliter med å gå, med å ligge, med å leve! Vi har kanskje noen gode dager der alt ser normalt ut, men så kommer alltid de vonde dagene tilbake og dytter oss ut i skyggen igjen.
Så hvem skal hjelpe oss når trening, behandling og smertelindring ikke hjelper? Hvor kan vi finne styrke til å komme oss gjennom dette, til å være mødre, kjærester og kollegaer som fungerer som vi ønsker i hverdagen. Skal vi bli bli nødt til å si opp arbeidslivet fordi vårt kjære veldferdssamfunn velger å ignorere oss, glemme at vi finnes. Hvor er den støtten, tilretteleggingen og behandlingen vi trenger?
Kan ingen hjelpe oss? Skal vi for bestandig føle at vi står i skyggen, at vi ikke klarer gå frem i lyset og bli aktiv i vårt eget liv?
Jeg håper at den dag vil komme når flere få øynene opp for alle som går med usynlige smerter, og biter tennene sammen fordi de er redde og flaue for å si ifra om hvordan de har det. Så vær så snill, neste gang du hører noen si de har vondt og bekkenløsning, tenk deg om før du slenger ut noen fraser om at det blir bedre med noen piller, eller at de gjør noe feil. Det sårer oss at smerten vår ikke blir tatt på alvor, for det er ikke bare fysisk vondt å ha denne tilstanden, det er også psykisk vondt!
Om du kommenterer ber jeg deg om å tenke over hva du skriver. Ikke for min del, men for alle som sitter der ute og leser det du skriver og kanskje tar seg nær av dine ord.
Del gjerne innlegget viderer, jo flere som leser jo større sjangse for at flere forstår. Ikke bare for min del, men for alle de andre jeg vet sliter seg ensome gjennom hverdagen.
En god mammablogger har selvfølgelig noen bilder av interiør fra barnerom, og jeg skal derfor ordne et helt eget innlegg om dette i dag. Siden vi bor i et kott av en leilighet i påvente av et boligmarked som slipper inn unge familier må guttene mine dele rom. Rommet er helt klart ikke av de største, så noen utfordringer er det når det skal innredes med stil. Siden det er ungene som skal bo og leke der, har de selvfølgelig fått lov til å delta i planlegging og utføring av arbeide. De har faktisk gjort det meste når jeg tenker meg om. Fokuset for rommet er lek og frihet til å røre seg, for jeg har altså barn av den aktive sorten.
Lekene er nøye samlet sammen etter årevis med lange handleturer på div lekebutikker. En god del er også gaver som er ramlet inn døren. Det er viktig å fylle alle overflater, gjerne med leker i ulike farger. Bytt gjerne ut vanlige matter med leker, det skaper et bedre inntrykk av at det bor barn der.
Plaseringen er svært nøye beregnet, for her skal det virkelig se ut som det leker barn. Legg merke til lekekatten på gulvet, tror den sitter å lusker etter en mus.
Det skal mye øvelse til før du klarer å plasere tingene på rett plass, slik at helhetsbilde blir bra. Men etter noen runder sier vi oss fornøyd med resultatet.
En av tingene som er virkelig vanskelig å få til er leken på hyllekanten, og jeg må innrømme at det krever flaks for å klare dette kunststykket.
Lekekjøkken er en selvfølge på et barnerom, og alle vet jo at verktøy og legeting hører hjemme der. Den grønne platen er plukket av en verktøysbenk.
Bøkene er nøye valgt ut slik at de skal ta seg pent ut i hyllen, ingen har samme farge eller størrelse. Vi har brukt lang tid på å få denne samlingen, og derfor vokter hunden dem.
Det er svært så populært med veggord, så dette måtte vi ordne. Mest sannsynlig er det ingen som har en helt maken, men det er selvfølgelig lov å kopiere ideén vår.
Eldstemann har ordnet med bilder på veggen, ettersom minstemann tok seg av veggordene. Som du ser har vi valgt å bruke sykehustape, for å få et litt annet utrykk enn med vanlig tape eller en ramme.
Det sier seg selv at lekene ikke skal ligge i hyllen, det ville jo gi et inntrykk av at ingen brukte dem. Så vi har valgt å sette et par tomme lekekasser oppå hverandre og stable det som skulle være inni oppå. Den rosa kurven hørte egentlig til i mammas klesskap, men ble på mystisk vis flyttet inn på barnerommet.
Vinduskarmen er også pyntet, og vi har valgt å droppe gardinene. Selvfølgelig ikke fordi de blir brukt som slenge eller klatrevegg, sånt gjør da ikke mine barn. Roboten lager lyd, og du kan høre den flere meter før du ankommer huset. Lampene er kjøpt på ikea, etter mange runder innom div butikker for å finne dem som passer best inn på rommet. Robot VS dinosaurer.
Siden det er viktig at det utenfor rommet er med på å gi et helhetsbilde har vi valgt å ha en annen farge på hyllen som står utenfor døren. Katten er fortsatt på vakt, og jeg føler meg trygg på at musen ikke slipper unna.
Døren inn til rommet har vi valgt å ha litt anonym, slik at ikke det blir for mye interiør og farger. Det er veldig praktisk at den kan lukkes, for jeg vil ikke risikere at folk som er på besøk blir sjalu på det perfekte rommet vårt.
Om du skulle ha noen spørsmål om dette fantastiske designet skal jeg svare etter beste evne. Jeg er svært stolt over egen innsats, og kan ikke forstå hvorfor jeg aldri vinner noen konkurranser som går på dette temaet, for dette er jo helt unik.
I dag ble vi vekket av to svært ivrige gutter, og de ropte ut at det var kommet store mengder med snø i løpet av natten. Jeg så selvfølgelig for meg en vegg av hvit masse utenfor døren, for med den iveren de hadde kunne det ikke være bare noen få snøkorn. Hele bilen var dekket av snø sa de, og jeg fant ganske fort ut at det ikke var så bra siden vi enda ikke har fått vinterdekk på den. Videre kunne de fortelle at nå skulle de lage snømann, og at vi måtte gå ut med det samme.
Jeg var ikke helt enig i at vi skulle gå ut i sekstiden en lørdags morgen, og fikk de på tanken til å vente til etter frokost. Noe de gikk motvillig med på.
Ettersom rapporten fra guttene var at snøen hadde lagt seg så jeg for meg en skitjobb med snøkasting, og prøvde å huske hvor vi la spaden før sommeren.
Når jeg tenker meg om er jeg ikke helt klar for snøfall enda, for jeg er ikke den største fan av kulde og merarbeid når det kommer til snømåking.
(“Stor mengder snø har falt i Tromsø i natt, det grenser til rekord ifølge barna jeg har snakket med”)
Det første jeg gjorde da jeg kom meg ut av sengen var å kaste et blikk ut vinduet, og det skulle vise seg at jeg kunne pustet lettet ut. De enorme mengdene med snø var altså bare noen få snøkorn som lå rundt omkring. Jeg jublet, ingen snømåking i dag med andre ord. Ungene igjen jublet fordi de endelig skulle få leke i snøen.
Da er vinteren offisielt startet, og i dag skal jeg rote frem vintersko og vinterdresser. Så er vi klar for noen lange måneder med mørke og kulde.
At det ikke er så lett å kombinere rollen som mamma og sykdom er et faktum, og for at du i det hele tatt skal ha muligheten til å bli frisk må du finne tid til hvile. Om du er så heldig å ha en mann som klarer å holde ungene i ro, stille og fornøyde uten å rope mamma hvert fjerde minutt lever du enten i en fasadeverden, eller så har du usannsynlig mye flaks, unormale barn og mest sannsynlig en mann som egentlig kommer fra en annen planet.
De siste dagene har jeg gjort mitt ytterste for å få ligge i fred og ro på sofaen, men fant fort ut at selv om dette burde være teknisk mulig med egenmelding fra jobben var det umulig. Eldstemann fant ut at han skulle utøve sine kreative evner på skolen, noe som resulterte i møte hos rektor på fredagsmorgenen. Han er verdens snilleste unge, men har litt over gjennomsnittet god fantasi når det kommer til ting han må prøve, som utløser kaos etterpå.
Minstemann måtte også til tannlegen, og når en bestemt liten treåring bestemmer at mamma skal være med, ellers skal han bite tannlegen hadde jeg ikke noe valg.
Men har samlet opp noen tips som kan gjøre sykdomshverdagen bedre.
1. Ha alltid liggende ?sov i ro? eller hørselvern, ta dem på og du unngår mer hodepine. Om ungene maser og du ikke vil svare kan du bare lukke øynene og late som ingen ting. Dette fungerer ca 2min, før de hopper på deg.
2. Når du er syk er det helt klart lov å utvide TV-tiden til ungene, sett på en film som fenger og forbered deg på minst fem minutter med alenetid. Noen ganger kan du få en bonus der ungene faktisk ser hele filmen, men det er så sjeldent at det er lettere å vinne i lotto! Ikke bry deg om pedagogiske pekefingre som ser på deg med strenge øyne, ingen som har vært syk med unger vil laste deg for dette!
3. Toalettet kan også gi deg noen minutter med fred og ro, men husk å låse døren. Si at du er guffen i magen, ta på hørselvern og lås døren. (Her er det helt klart en fordel at andre voksne er i huset, ellers kan du anse ungene for å være alene, noe som gir deg ekstremt mye merarbeid etterpå.)
4. At sjokolade kan gjøre hverdagen bedre er et faktum, men som mamma vil du jo helst ikke at barna spiser dette når det er du som er syk. Sukker kan få enkelte unger til å øke lydnivået og aktiviteten til det dobbelte av normalen. Så du må med andre ord smugspise. Gå på kjøkkenet og si du skal lage noe mat ungene ikke liker. Slå på vannet, åpne kjøleskapdøren og host så høyt du klarer når du tar av papiret. Spis sjokoladen så fort du klarer. Om ungene spør hva du gjør er en liten hvit løgn lov, si du tar tran. (Da vil de fleste springe unna så fort de klarer!)
5. Finn en plass du kan gjemme deg, jeg har funnet ut at klesskapet fungerer utmerket til dette. Men pass for all del på at ikke ungene oppdager deg på vei dit, og husk at du ikke må svare dem uansett hvor mye de roper mamma. Andre plasser som kan fungere er under sofaen, i bagasjerommet på bilen eller oppå klesskapet. Plasser som kan virke smarte, men som du vil bli avslørt med det samme er under teppet i sengen, bak badedøren og under stuebordet. Om du gjør dette på rett måte kan du få 13,4 minutter helt alene.
6. Men det beste rådet mitt er å bestikke noen til å være barnevakt, slik at ungene forlater hjemmet noen timer. Brukt tiden godt, nyt stillheten, ligg helt i ro og spis masse sjokolade! (Om du ikke har mulighet til barnevakt, eller har en mann/dame som kan gjøre dette må du bare holde deg frisk!)
Nå skal jeg gå inn i klesskapet en stund, og håpe at jeg holder meg frisk resten av vinteren.
Ps. en cola som muntrer deg opp er helt klart en nødvendighet for å overleve en kjip runde med sykdom!
Kjære alle sammen, jeg har ingen problemer med at andre ser på pornografisk materiale, og jeg tenker som så at dette får være et valg som er opp til hver enkelt.
Men jeg har et problem med at noen ikke gjemmer det godt nok unna barna sine.
Her om dagen kom min eldste sønn hjem fra skolen, og kunne fortelle at svenske filmer er rare. Jeg måtte jo selvfølgelig spørre om hvorfor det, og fikk til svar at ?Ja, svenske jenter sutter på tissemann, for det har en på skolen sett på film!?
Jeg sto der med store øyne og vurderte hvordan jeg skulle angripe denne situasjon. Jeg hadde i det lengste håpet at han ikke ville få kjennskap til dette med det første. Minstemann så vel ca like stor ut i øynene som mammaen, og som den lille kopimaskinen han er kjente jeg frustrasjon legge seg. Jeg så for meg hundrevis av pinlige situasjoner og hadde mest lyst å grine av tanken.
Se for deg at en treåring kommer i barnehagen og sier til de andre barna ?Jenter sutter på tisseluren!? Ikke helt det du forventer av barnemunn, og det stiller jo ikke foreldrene i noe godt lys heller.
Ikke bryr barn seg om når de tar opp div temaer heller, så dette kan han helt klart finne på å snakke om for eksempel på butikken. Og jeg vil helst ikke assosieres som en mor som viser sine barn porno.
Videre kan jeg jo informere om at jeg tok en lang prat med eldstemann, og fortalte hvorfor han ikke skal snakke om dette. Og skal si at det ikke er lett å forklare slike ting på en barnevennlig måte. Jeg sa også ifra til barnehagen om episoden, ettersom jeg ser for meg at ha kan finne på å snakke om det der.
Så til alle der ute som liker å pirre seg selv, vær så snill å lås inn tvilsomme filmer, lås dokumenter på datamaskinen og sperr for pornografiske sider så ikke barn eksponeres for dette. Det er helt greit at du ser på det, men det er ikke greit at dine barn gjør det!
La barn være barn, de blir voksne alt for fort uansett. De fortjener å leve en uskyldig barndom, og det holder i massevis at de vet hvordan barn blir laget. Detaljene kan vi spare dem for.
