På mange måter er skrivingen min terapi, en god måte å finne frem krefter. Et pust i bakken der jeg får ut tanker som surrer rundt og stjeler oppmerksomheten min. Noe som også gjør at humøret og dagsformen bestemmer hva jeg skal skrive. På mange måter har jeg en rotete blogg med en blanding av humor og alvor om hverandre, men sånn er også hverdagen min, og sånn er jeg.
Når jeg skriver med humor har jeg gode dager, selv om jeg ofte er både sliten og lei. Men jeg har også dårlige dager, og da kommer alle de mer alvorlige temaene frem. Men sånn er livet, det er like mye en bratt steinur som en vakker blomstereng.
For en stund siden skrev jeg et innlegg som jeg følte var veldig personlig, og jeg brukte en stund på å vurdere om dette var noe jeg ønsket å publisere. Men jeg kom frem til at det egentlig ikke kostet meg så mye, for hvorfor skal man bare snakke om de gode dagene og de fine opplevelsene?!
Innlegget jeg skrev handlet om barn og sorg, og om hvor vanskelig det er for meg som mamma å se barnet mitt sørge. Og jeg kjenner jeg blir rørt når babyverden ønsker at jeg skal gjesteblogge med mine sårbare ord, ord som satt langt inne å skrive.
Om du ønsker å lese dette finner du det her: http://www.familieverden.no/Oppdragelse/De-vanskelige-emnene/Nar-barn-kjenner-sorg/
Ha en strålende dag.
Skriv din kommentar her…Tusen takk for din åpenhet, samfunnet vårt trenger nettopp det, så jeg håper du fortsetter med akkurat det..Ønsker deg en vakker dag med varme tanker
Veldig fint bilde
Navn: Takk, for dine fine ord. Sender noen varme tanker tilbake til deg
Iselin Renée: Takk