Flott da var den jævla faenskapen våknet til live igjen, og jeg kan være helt sikker på at jeg ikke kan sitte i ro og fred på sofaen, ikke engang når ungene er borte. Jeg hater de små udyrene, og ikke snakk om at jeg klarer å lære meg å leve med dem. De er ekle og jeg er helt sikker på at de kan bære meg ut og spise meg til middag. Og om du noen gang har prøvd å skvise en maur kan du være sikker på at den ikke dør, dem tåler ALT nesten.
Jeg satt rolig og avslappet i sofaen og ventet på at ungene skulle spise seg ferdig, og plutselig kjente jeg det klø på armen. Min første tanke var en edderkopp, som jeg ikke er spesielt gla i , men heller ikke hysterisk for. Men det skulle vise seg å være en maur, et ekkelt lite kryp som hadde tatt seg friheten å lete etter mat på meg!
Jeg hylte, på samme måte som bare en panisk jente kan, og brølte ut en rekke ord jeg lenge har prøvd å unngå i nærheten av mine barn.
Jeg klarte å skvise mauren med fjernkontrollen, og kjente panikken avta litt. (Selv om det klør over hele kroppen…)
Så setter minstemann i et hyl, han er nemlig glad i alle de små udyrene som vandrer rundt å var dødelig fornærmet over den morderiske mammaen. “dakkas lille murn, mamma slem!”
Så hører jeg fra eldstemann “Men mamma da, du kan jo ikke drepe den lille mauren, den er jo bare på jakt etter litt mat. Den er sulten etter en lang vinter i dvale!”
Slik jeg ser på udyret!
Og slik ungene ser på dem….
Men bare vent, jeg skal vel få has på dere jævla teroristmaur!
(Om du ikke skulle høre noe fra meg de neste dagene vil også dette forklare hvorfor…da er jeg helt sikkert bortført av en flokk med maur!)
