Kalenderen sier sommer, reklamen sier grilling og sol og alle rundt meg sier at ekte nordlendinger ikke lar seg stoppe av litt regn. (Og med litt regn mener jeg ustoppelige mengder vann som renner ned fra himmelen og drukner alle spirer som prøver å bryte gjennom sølens overflate til tross for 5grader i luften. 

Så jeg fant frem godstolen, solbriller, cola og solkrem, for det heter seg jo at du skal bli brun selv om det er overskyet. Og siden jeg jobber hardt med å få sommerkroppen 2015 på plass er litt farge på den kritthvite huden høyst nødvendig. Heldigvis er det ikke meldt om varmere vær, så det er kun hode og hendene som ikke er fullstendig tildekket. Ikke minst er jeg livredd for å bli omtalt som en pyse…

Det første man må gjøre utenfor døren er å strekke på ryggen og nyte synet som møter deg med måser som driter og makk som svømmer rundt på plenen.

Alt er klart for en avslappet time ute i den frie natur?! eller noe sånt. Antrekket er nøye utvalgt med bikini innerst, ullundertøy som neste lag, varm og god treningsbukse, læsta, sandaler (som er obligatorisk på fine sommerdager), teddybjørnjakke, ullvotter og skjerf tilpasset anledningen for å unngå halsbetennelse. 

Jeg kan ikke risikere å bli solbrent nå som jeg regnes som voksen og ansvarlig, og jeg tenker at solfaktor 15 fungerer siden himmelen er dekket av et tykt lag med søkkvåte bommulsdotter dyppet i aske. 

Litt vanskelig å få kremen ut av tuben, og jeg tror nesten den holdt på å fryse til is men jeg passet på å riste den godt å trykke litt hardt. 

Jeg innså at jeg ikke trengte å bekymre meg for at solkremen ble for tykk i konsistensen, ettersom regnvannet straks fylte hånden. Sånn flaks. 

Viktig at solkremen dekker hele hudoverflaten og at solbrillene beskytter øynene for de skumle solstrålene. 

Og vi må for all del ikke glemme hendene, det skulle tatt seg ut med hender røde som nisser. 

Jepp, alt er smurt og det er nøyaktig 2minutter og tre sekunder til solkremen er regnet bort og jeg må gjenta prosedyren. Men pyttsann, det kan vel regnes som trening?

Ahh, få ting er så nydelig som noen timer i fred og ro på platten med himmelen som tak. Buksen min er vanligvis i bare en nyanse blå, men regnet prøver å hjelpe meg til å skjule at den er utvasket. Tenk så snilt gjort.

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg har selvfølgelig retusjert bildene i frykt av å skremme meg selv en sen nattetime når jeg vurderer å sende et lugubert bilde til min bedre halvdel som ligger på sofaen i stuen siden han klager over at jeg snakker, utøver karate og terroriserer andre i søvne. Disse bildene må jo regnes som litt på kanten siden jeg ikke har topplua på meg, og bikinien er tross alt på under alle lagene med klær. Tipper han blir veldig fornøyd med å få dem tilsendt, romantisk som han er. (Okei, jeg har bare retusjert bort en kvise, men den dekket HELE pannen min og du kunne se dem om du studerte bildet med lupe. ) 

“Om dere ikke slutter nå legger jeg meg ned på gulvet å hyler alt jeg makter, mens jeg slår i gulvet.” Mor i huset har åpenbart en kjip mandag, og er på randen av hysteri etter x-antall beskjeder som to stykk gutter glatt har ignorert. Så hun tenker at deres egen metode må fungere, og ikke minst blir humøret alltid  bedre av å hyle litt.  

“Om du gjør det skal jeg putte popkorn i munnen, nesa, ørene og hendene dine, og da kan du ikke hyle mer”, minstemann er snar med å svare og det er nesten så jeg tror at han har spart denne kommentaren og bare ventet på at mor skulle ha en dårlig dag. Og jeg må bare understreke at dette bruker ikke jeg å svare når de kommer med samme trusselen, men neste gang skal det helt klart prøves.  

Jeg fant det tryggest å la være å svare, for jeg har ikke lyst til å få stappet popkorn i ørene og nesen. Men jeg tar hintet og skal lage meg litt med det samme ungene har sovnet, for det hjelper helt sikker på den kjipe mandagen min. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Sponset innlegg, så takk til Hugos Tivoli for en fartsfylt og litt masete ettermiddag! 

Da kan vi melde om at sommeren er startet, for nå er Hugos tivoli kommet til Tromsø. Dessverre har ikke værgudene innsett at sommeren er på plass, og de siste dagene har det stort sett regnet vanndråper på størrelse med elefanter. Og vi kan bare drømme om et tosifret plusstall på gradestokken. 

Men vi vet hvor vi bor, og lar ikke litt regn stoppe oss når vi skal bruke en fartsfylt og masete ettermiddag på tivoli. Men noen forberedelser måtte til og værmeldingen på diverse nettsider ble studert nøye, og lørdag ettermiddag viste den ett opphold. Det passet jo fint, for om vi tok det rolig på dagen ville minstemann få en fin tur han også. 

Vel fremme ble vi henvist til parkering, noe som var et stort pluss i boken. Plassen tivoliet benytter har ikke den beste parkeringen, men det går ganske smertefritt når de har vakter som passer på og sier hvor du kan stå. 

Guttene var i hundre, og gledet seg stort til karusellene. Jeg på min side var litt smånervøs, for jeg er fullstendig klar over at min eldste sønn er så stor at han kan ta noen av de skumleste karusellene. Og da må jeg jo være med, selv om jeg har høydeskrekk og nesten tisser i buksa av tanken på å slenges rundt. Men når solen tittet frem glemte jeg bekymringene mine om høydeskrekk, og gikk over til irritere meg over at jeg hadde kledd for mye klær på oss. 

Og kamera var selvfølgelig med, så alt ble nøye dokumentert. 

Bakken bærer tydelig preg av store mengder regn, men vi klarte å gå rundt uten at noen ble våte på føttene. (Og det uten støvler.) 

Takk og lov for at eldstemann ikke kan ta den der enda, for den så virkelig skummel ut! 

Så måtte strikkhopp med trampoliner prøves, og det så veldig morsomt ut og passer godt for de minste. 

“Mamma, æ kan fly!” 

Plaster er alltid med i bagasjen, og sannelig fikk vi bruk for det. Min bedre halvdel klarte på mystisk vis å få en rift på fingeren. 

Helikoptertur må til, og det var en fornøyelse å se på de strålende fornøyde guttene som gliste fra øre til øre. 

Så var de klare for en ny runde, og eldstemann ropte ivrig til broren hvordan han skulle gjøre for å heve og senke dyret han satt i. 

Minstemann på sin side er nøye med sikkerheten, så han sjekker den ut først. 

Så var det min tur, og som du ser hadde jeg det ganske morsomt selv om det gikk ekstremt fort rundt og rundt.

Jeg er en av dem som klamrer seg fast som om det står om livet, og eldstemann hadde det veldig festlig når han mobbet mora som satt med øynene igjen. 

Det var ikke like lett å går på en rett linje når vi var ferdige, og jeg tror faktisk at denne gangen slo alle tidligere rekorder når det kom til hvor fort vognene snurret rundt. 

Guttene var veldig klare for litt råkjøring, og eldstemann satt bak rattet. Minstemann flirte hjertelig og vi måtte le av dem der vi sto på sidelinjen. 

Eldstemann gikk inn i rollen som kræsj-sjåfør med stor innlevelse, og jeg mistenker at dette er en av opplevelsene de vil huske best i tiden fremover. 

Jeg var ikke ferdig med karuseller, og for første gang er eldstemann høy nok til å ta dette monsteret. 

Oppe i luften innså jeg at karusellen ikke var så ille, og om du ser bort ifra noen svimlende høyder var det en kjempemorsom tur. Og jeg tror faktisk at denne vil jeg kunne ta på nytt neste år. 

Denne karusellen får gutter i 17-18års alderen til å hyle som jenter, så jeg er rimelig stolt av at jeg ikke gjorde det. Kan være jeg var i sjokk så stemmebåndene ikke virket, men jeg liker å tro det er fordi jeg ikke er pysete. 

Minstemann er ikke i storform, og det merket vi på valget hans av karuseller og opplevelser. Men han kosa seg i hoppeslottet. 

På dette tidspunktet kjente jeg at magen var litt urven, men vi hadde fortsatt mange billetter igjen. 

Alle rundene er helt klart verd det når jeg så gleden på guttene, og når jeg ble lei trøstet jeg meg med tanken om at det er et år til nesten gang! 

Så kom endelig den siste turen, og jeg gliste fra øre til øre. Jeg hadde overlevd uten å bli kvalm. Eldstemann var misfornøyd og kunne helt sikkert vært der i mange flere timer. Egentlig skulle vi prøve oss i en av bodene hvor vi kan vinne premier, men siden minstemann hadde fått vondt gikk turen hjem. 

Vel hjemme spiste vi en sein middag, og gikk løs på den obligatoriske ingrediensen som gjør et tivoli besøk komplett, nemlig sukkerspinn. Men minstemann var ikke helt enig, og ville heller ha mais. Men vi skal vel klare å spise opp de to bøttene vi fikk, om jeg ber søstrene mine stikke innom. Begge dem spiste enorme mengder av dette som barn, og det er vel ikke helt usannsynlig at jeg gjorde det samme.

Ekte klissete barnehender, akkurat sånn som de skal være når sukkerspinn skal spises. 

Vi hadde en fantastisk fin ettermiddag på Hugos Tivoli, og sier tusen takk for turen. Vi kommer tilbake neste år, og ungene gleder seg alerede. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. De ansatte skal ha skryt for høflighet og store mengder tålmodighet. For det er ingen tvil om at ivrige unger kan være litt slitsomme når de stormer inn på karuseller nesten før de får stoppet. Noen av barna vi så i går oppførte seg heller dårlig med både dytting av andre, stygge utrop og dårlig oppførsel. Og forstå meg rett, jeg mener ikke at barn skal oppføre seg som engler, men en liten mengde oppdragelse bør de ha med seg. Og for noen var dette ikkeeksisterende. Så min anbefaling er at foreldrene godt kan være med sine 9-10-11 år gamle barn på tivoli, for å lære dem hvordan vi oppfører oss på slike steder. Du kan bli overrasket hvor koselig det faktisk kan være å tilbringe tid sammen med barna dine og vennene deres. 

De siste dagene har minstemann hatt mer smerter en på lenge, og han har vært utslitt når han kommer hjem fra barnehagen. Det er blitt kaldere igjen, og været bytter fra time til time, så vi tror at det kan spille inn. Når du har vondt og sover lite blir du fort nærtagen, sint, frustrert og trist. Og da er det ekstra vanskelig å kjenne at kroppen ikke virker som den skal. På dagen har han det fint, men jo mer han er i bevegelse jo kjipere blir ettermiddagen. 

Det svir å måtte si nei til at en femåring vil sykle etter middag fordi du vet så alt for godt hva som hender etterpå, når smertene overtar og det lille barnet ligger å vrir seg fanget ditt. Hjerte gråter når du ligger våken time etter time for å masere små føtter som verker og trøste en liten gutt som bare vil sove, men ikke får til. Han snubler lettere enn før, og både briller og knær har fått seg merker. Knærne og leggene er fulle av blåflekker og brillene har fått mange nye riper. 

De siste gangene han har vært i terapi-svømming har han ikke orket så mye som vanlig, og han har “gitt opp” halvveis, selv om han elsker å være i det varme vannet og leke sammen med andre barn og fysioterapeutene som er med. Fredag denne uken er siste gang før sommeren, og vi håper at vi kan forsette med tilbudet til høsten. For varmen gjør han godt. 

Helgene trenger han til å hente seg inn, og det er vondt å se at den lille solstrålen vår har mindre energi enn vanligvis bruker å ha. Han orker mindre, og vil ikke dra noen plasser, ikke på butikken, ikke på besøk og ikke på tur. Vanligvis er han den første som når ytterdøren når vi skal noen plass, men nå vil han helst bare være hjemme, i ro.

Ordene er også blitt vanskeligere å skjønne, og han blir så frustrert når vi ikke forstår. Og selv om vi virkelig prøver er det ikke alt vi oppfatter, og treningen med rett lyder er nesten umulig å gjennomføre. Han trenger å øve på bokstav-lydene, men vi kan ikke presse han mer enn vi gjør. 

Det er tøft å være mamma å se at barne sitt ikke har det så bra og det merkes at vi sover alt for lite. Dagene blir lange når du alltid går rundt og tenker på en lang natt med søvn. Den ene natten i uken vi får sove er langt fra nok, men den hjelper så vi klarer å holde hode over vannet. Så når neste avlastnings helg kommer skal vi prioritere søvn, før alt det andre vi gjerne skulle ha gjort. Det sosiale voksenlivet kommer i bakerste rekke, etter barna, jobb og hverdagsrutiner som krever det vi har av energi. Men noen dager gnager en vondt følelse som sier at det er urettferdig at vi voksene får sove, når ikke han får det. Og da vil jeg bare gråte, av frustrasjon og smerte. Hvorfor kan ikke barnet mitt få ha det bra? Vil han ha det slik resten av livet? 

Vi går en lang sommer i møte siden vi ikke skal dra bort noen plass, for sommerferiene de siste årene har vært preget av sol og varme, noe som har gjort at vi fikk et pusterom i hverdagen der minstemann fikk sove. Og jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tar han med til en plass der det er varmt, men denne gangen går det ikke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Minstemann er en skravlebøtte, og han har gjerne en aldri så liten utspørring av oss andre når vi spiser middag. Det er nesten så han ikke har tid til å spise, for det er jo bare så mye som skal fortelles, spørres og tenkes på. 

“Bror, ka du skal bli når du blir stor?” Minstemann ser spørrende på eldstemann, dagens tanker går tydeligvis fremover i tid.

“Vet ikke…” Eldstemann er av typen som ikke utdyper svarene, og spesielt ikke når han er opptatt med å spise ovnsbakt laks med stekte potetbåter.

“Eller, jo… Æ skal bli en sånn som fester mye!” Eldstemann ser meget fornøyd ut med eget svar. 

“Hæ, skal du drikke øl da?” Minstemann har tydeligvis en oppfatning om hva voksene gjør på fest, selv om han aldri har vært på en. 

“Neida, æ skal drikke masse sprit, danse til kul musikk og se på pene damer!” Rampen gliser med tanken, mens lillebroren blir stor i øynene. 

Jeg satte nesten maten i halsen, for jeg hadde absolutt ikke forventet det svaret, er dette noe å planlegge så tidlig?! Og hvor i alle dager har han fått den ideen? Greit nok at han fortalte som treåring at han bare drakk øl til bestemora, men det var nå langt fra sannheten. Niåringen min er åpenbart kommet over stadige der han skal bli brannmann, kokk, forsker eller konge, men jeg velger å tolke samtalen dit at han skal bli student, men at faget fortsatt er litt uklart. Han har heldigvis mange år på seg før han må bestemme seg for retningen han vil gå, og før den tid er forhåpentligvis ikke festing det han mest vil gjøre. Så jeg puster lettet ut, og går heller over til å bekymre meg for noe annet. 

Facebooksiden min finner du her.

#bakfasaden #fest #sprit #ungdomsfylla #bekymringer #fremtidsplaner #utdannelse 

Egentlig er mandag kveld satt av til sofakos og tv-titting, men siden jeg med stor sannsynlighet ikke vil få sove noe de neste to ukene på grunn av Game of Thrones kan jeg like greit komme med noen ord i dag også. (Jeg takker min skaper for at det er sol hele døgnet nå, for jeg kommer til å se skumle udyr i alle mørke kriker og kroker.) 

Det har seg slik at jeg leste en overskrift i VG som handlet om at speiderne oppfordrer foreldre til å la barna sine klatre i trær. En ganske grei oppfordring om barna dine gjør nøyaktig som du sier. Men det er faktisk bedre å nekte dem det, for da kan du ta deg faen på at de sitter i en buske topp langt over hustaket. Men nå var det ikke det som var problemet, det var heller det at foreldre er for hysteriske og nekter sine barn å utfolde seg. Det er jeg enig i, for jeg har sett mange eksempler på barn som vokser opp med fastbroderte puter sydd i korssting over det hele, og en finger fastlimt på en datamus med firkantete øyne. 

Jeg er for aktiv barnelek, og trenger mer en 10 fingre for å telle alle buksene som det er blitt hull i de siste 6 månedene, men til tross for vilter adferd og knall og fall er ikke barna mer skadet en noen saftige blåflekker på knær og legger. Og når det kommer til å klatre i trær har jeg en regel, og det er at om de kommer seg opp, ja da må dem komme seg ned også. Du vil ikke se meg balansere på en stige for å hente ned et pøbelfrø som ikke ser løsninger. Nå er det foresten mer sannsynlig at mine barn vil nekte å komme ned, så om du skulle se meg med en stige er det fordi jeg skal ha dem til å gjøre lekser eller rydde legoklosser som er strødd på hver eneste millimeter med overflate i leiligheten. Men å nekte dem å klatre i trær fordi jeg er hysterisk når jeg ser de øverste greinene bøye seg under vekten av ungen min som vifter stolt ned å sier at han nådde opp, vil ikke falle meg inn. De skal få lov å klatre og de skal få lov å slå seg, og med litt sunn fornuft i lommen tror jeg det vil gå helt fint, selv om høydeskrekken min slår inn når de passerer to meter. Men nå er det ikke jeg som skal opp i busken heller. 

Når jeg tenker meg om har jeg foresten to regler, og den andre er at det aldri under noen omstendigheter er lov å klatre opp på skoletaket, selv om det er mulig! 

Og til dere som nå anser meg som å være uansvarlig, ta deg en bolle og klipp bort noen puter. Barn dør ikke av å klatre i trær, og det er vel med stor sannsynlighet mer fare for at de skader seg innomhus en ute i skogen. Ikke undervurder vurderingsevnen deres, for om du lar dem holde på vil du få den en ahaopplevelse. Det har seg nemlig slik at de som regel ikke klatrer lenger en de mestrer og det jeg kan se av de barna jeg har observert i tretoppene er at de blir mer forsiktige jo høyere dem kommer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jeg lærte å klatre på den harde måten, og deiste ned i bakken, og kom tilsynelatende fra det uten skader. Men av det lærte jeg å sjekke om grenen var råtten før jeg la hele vekten min på den. Og dette vil antageligvis mine barn også lære med tiden. Ja det kan skje ulykker, men det kan det også når de sykler, når de spiser, når de hopper på trampoline, når de bader og når de sitter i bil, når de er lamme andre barn og egentlig over alt i alle situasjoner.