Under den obligatoriske julegaveinnpakkingen oppdaget jeg et stort problem med min egen selvkontroll, og kom til å tenke på dem som daglig blir utsatt for denne ekstreme prøvelsen. Ikke julegaveinnpakking altså, men bobleplast.
For den må jo produseres, og for at den skal bli produsert må det mennesker til, mennesker med stålkontroll.
Med det samme jeg ser et lite stykke plast med bobler kjenner jeg det klør i fingrene, og jeg må bare trykke en og en liten boble, helt til jeg tar av og ruller på plastbiten så hundrevis av fantastiske små «pop» oppstår. Jeg blir gal i øynene og kan sikkert se ganske skremmende ut for dem rundt meg. Og stakkars den som prøver å ta fra meg den morsome lille plastbiten. Og tenk om jeg hadde vært i en fabrikk som produserte dette, det hadde garantert endt med at noen i hvit frakk ville hentet meg, sammensurret på en båre.
Så dessverre vil ingen av julegavene fra oss komme innpakket i bobleplast i år, og jeg priser meg lykkelig for silkepapir og aviser!
(Bilde har jeg lånt på google! Siden det bare var rester av plast igjen etter min ville bobleplastpopping!)
Tenkte jeg skulle slenge ut et bilde av meg selv i undertøy etter fødselen, men til min store forundring oppdaget jeg at det faktisk ikke finnes. Tenk at jeg ikke tok et eneste bilde av meg selv stående halvnaken i speilet! Og det til tross for at kroppen min så ganske grei ut etter en runde med fødsel, til tross for at den var særdeles misfornøyd med behandlingen den hadde fått.
Jeg hadde tydeligvis oppmerksomheten min på noe annet, for det var ekstremt mange bilde av ungene der. Jeg må også ha tenkt litt på mannen, for fant et bilde av han i bar overkropp. (Men velger å ikke legge det ut på nett, for jeg vil helst ikke ha masse siklende mennesker utenfor stuevinduene. )
Når jeg tenker meg om så var vel ikke min egen kropp det som sto høyest på listen over prioriteringer da jeg fikk barn, om du ser bortifra at den sa klart og tydelig ifra hver gang jeg prøvde å røre på den de første ukene etter fødsel.
Men jeg kan jo prøve å gi en aldri så liten beskrivelse av kroppen min på den tiden.
Håret, festet med et strikk i nakken med småhår stående ut til alle kanter. (Mistet halve manken under svangerskapet, som var på vei å vokse ut igjen.)
Ansiktet, litt blekt og usminket som et resultat av blodmangel. (Her snakker vi om hvit som snøen egentlig.)
Puppene, de var byttet ut med jur og gav meg en følelese av å være melkemaskin. (Klarte til nøds å stappe dem inn i den mest utvaska ammebhen jeg hadde, ettersom de ikke ville samarbeide når det kom til de vanlige pushup sakene jeg har liggende i skapet.)
Magen, flat og uten strekkmerker sett forfra. (Om du så meg fra siden la du merke til at huden hadde dekket en baby for kort tid siden, og at jeg hadde en ganske laber holdning på grunn av en aldri så liten svikt i ryggen.)
Føttene, slanke som før fødsel. (Men med et hårlag som minner meg om et bilde jeg så på facebook av en «hårstrømpebukse», rett og slett vakkert!)
Rumpen, helt som før på utsiden og pent plasert i en av mine større mammatruser. (Tror ikke jeg skal utdype dette punktet i tilfelle jeg skremmer noen andre som snart skal føde, men du kan altså skade halebeinet under fødsel! )
Når jeg hørte med mannen om hva han syntes om kroppen min etter fødsel fikk jeg til svar: Stram og fin!
(Meg, nesten naken om du legger godviljen til!)
Så da driter jeg egentlig i hva alle andre ville si om saken, for det er jo til syvende og sist han som skal nyte den i sene nattetimer! (Mamma, jeg bare tuller, helt sant! VI driver ikke med slike ting, og jeg ble gravid med et mirakel!)
På mange måter er skrivingen min terapi, en god måte å finne frem krefter. Et pust i bakken der jeg får ut tanker som surrer rundt og stjeler oppmerksomheten min. Noe som også gjør at humøret og dagsformen bestemmer hva jeg skal skrive. På mange måter har jeg en rotete blogg med en blanding av humor og alvor om hverandre, men sånn er også hverdagen min, og sånn er jeg.
Når jeg skriver med humor har jeg gode dager, selv om jeg ofte er både sliten og lei. Men jeg har også dårlige dager, og da kommer alle de mer alvorlige temaene frem. Men sånn er livet, det er like mye en bratt steinur som en vakker blomstereng.
For en stund siden skrev jeg et innlegg som jeg følte var veldig personlig, og jeg brukte en stund på å vurdere om dette var noe jeg ønsket å publisere. Men jeg kom frem til at det egentlig ikke kostet meg så mye, for hvorfor skal man bare snakke om de gode dagene og de fine opplevelsene?!
Innlegget jeg skrev handlet om barn og sorg, og om hvor vanskelig det er for meg som mamma å se barnet mitt sørge. Og jeg kjenner jeg blir rørt når babyverden ønsker at jeg skal gjesteblogge med mine sårbare ord, ord som satt langt inne å skrive.
I dag ville jeg gråte da jeg så mine barn småkrangle om en liten leke, ikke for at jeg var frustrert, men fordi jeg er så takknemlig over at mine barn har muligheten til å krangle, til å være uenig og til å utrykke dette.
Jeg er så glad for at de kan springe rundt, synge og le, for det er så mange barn som ikke har denne muligheten. Og selv om minstemann er syk, er han ikke alvorlig syk. Smertene er der, men de hemmer han ikke i så måte. Han kan snakke, synge og le, og jeg trenger ikke være redd for dagen i morgen.
Ofte glemmer jeg hvor heldige vi er, til tross for våre utfordringer. Det er alltid noen som må kjenne mer på stresset som livet kan gi, som må streve mer enn oss.
Nå skal jeg ikke være noe moralens vokter, og jeg innrømmer at jeg blir både lei og sliten av alt som hender rundt oss. Men av og til er det viktig å stoppe opp å tenke på alle dem som har det vanskeligere enn oss, alle dem som virkelig får kjenne på hva sykdom og ulykke kan gjøre.
Det er lov å si ifra at nå er ting vanskelig, uansett hvor mye eller lite det er som skaper utfordringer, men det er også viktig å huske på at man skal ta vare på det gode i livet. Og for meg er det lykke å kunne vite at mine barn kan krangle om småting, for det kunne vært slik at de ikke hadde muligheten.
Til slutt vil jeg sende noen varme tanker til alle som strever seg gjennom hverdagen, både de som er rammet av sykdom og de som er rammet av andre utfordringer.
Det måtte jo komme den dagen jeg fikk en sponsorforespørsel om et produkt jeg faktisk kunne tenke meg, og som jeg gladelig skal skatte noen kroner for!
Har funnet årets tøffeste julegaver til meg selv! For det er jo ikke til å stikke under en stol eller juletreet, at det er betraktelig mindre pakker til meg nå, enn det var for noen år siden. Jeg har kommet inn i de voksnes rekker og må vel bare innse at det blir veldig lite julegaver på meg fremover, dessverre!
Så etter ganske mange runder gjennom nettsiden www.CoolStuff.no klarte jeg endelig å velge disse utrolig tøffe produktene. Begge er høyst nødvendige for meg, i alle fall den sjokoladefotenen. Kan helt sikkert ikke overleve uten. Og et fansy kamerastativ som kan festes overalt er vikelig en nødvendighet i hverdagen, tror jeg!
Jeg må bare innrømme at jeg virkelig falt for denne duppedingsen, den kommer til å passe perfekt inn i hjemmet vår! Det er nesten så jeg må klistre på noen hjerter under bildet, bare fordi jeg synes den ser så ufattelig søt ut. Satser på at kamera mitt blir bestevenn med den!
Og dette må jo være drømmen for alle som elsker sjokolade, jeg fikk i alle fall frysninger på ryggen av glede når jeg så den. Tenker at dette kan bli en fin tradisjon på julaften når vi koser oss etter middagen, eller når ungene har bursdag, eller når mamma har lyst å kose seg litt ekstra en lørdags ettermiddag.
Så om du er ute etter smarte julegaver til en veldig grei penge vil jeg anbefale deg å ta turen innom www.CoolStuff.no. En perfekt nettside for alle dem som ikke liker å drasse med seg to barn på julegaveshopping en lørdags formiddag noen uker før jul. (Vi prøvde det i helgen, og det er bare flaks som gjorde at vi overlevde ekstrem sport turen som det er å ha med barn på handling i butikker mer varer som kan knuses!)
Debatten om luksusklær til barn raser, og jeg må bare si meg enig i at luksusprodukter er et “must” for en god barndom.
Nå kan det være at jeg har en litt annen oppfattning av luksus enn media, men det får være deres sak. For meg er luksus behagelige klær som jeg kan bevege meg fritt rundt i, uten å være redd for at de skal revne i kantene eller slites i stykker. Klær for meg skal være komfortable og oppfordre til en behagelig hverdag, ikke en hverdag der jeg går rundt som en pyntedukke som nesten ikke kan røre på seg fordi klærne kan bli krøllet. Og det samme tenker jeg om klærne til barna mine. Et annet viktig moment når jeg handler er at de skal tåle mange runder i vaskemaskin, og til nød takle en omgang eller to på 90grader div uhell av ulik karakter. Og de skal koste så lite som mulig, så jeg kan bruke resten av pengene mine på sparing.
Disse tingene tenker jeg også når jeg kjøper klær til mine barn, og ut ifra mine erfaringer bryr de seg fint lite om hvor mye penger jeg bruker, så lenge jeg kjøper klær de synes er behagelige på. Jeg har barn som er laget for aktivitet, ikke for utstilling.
Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å utale meg noe om denne saken, ettersom jeg synes det er ganske idiotisk at media velger å legge så enormt fokus på mennesker som liker å bygge fasade og vise frem hvor velstående de er. Jeg tror egentlig at fokuset er feil plasert og at den som utalte seg først overhode ikke mente det på denne måten. At noen velger å bruke mer penger på klær en andre får være deres sak, så lenge de også tenker økonomi. Men når jeg leser at noen klarer å utale seg om at det beste for barna er merkeklær, må jeg komme med noen ord.
Jeg ønsker å lære mine barn gode verdier, og i mine øyne er det ikke gode verdier å går rundt å fortelle at det er moteklær som gjør at barn har det bra. For sist jeg sjekket trengte barn omsorg, nærhet og voksne som bryr seg. De trenger ikke en genser til tusenvis av kroner, de trenger ikke en lue som koster mer enn matvarene vi kjøper inn i løpet av en uke. Det de trenger er gode og varme klær, klær som kan beskytte dem mot kulde.
Mine barn vil vokse opp med at mamma bestemmer hvor mye penger som skal brukes på klær, av eget ønske og av rammene som lommeboken min setter. De vil vokse opp med at jeg alltid setter inn penger på sparekontoen deres, og at jeg prioriterer på en fornuftig måte når jeg velger ut hva jeg skal kjøpe. De vil også vokse opp med en lærdom av at det ikke er klær som skaper folk, men personligheten deres.
Er det ikke på tide at vi snur om på trenden, og legger mer fokus på hvor viktig det er å lære opp barn til positive verdier som kan gi dem et godt liv, som viser dem at du ikke må ha mye penger for å være lykkelig? Kanskje det kunne vært en ide for media å faktisk finne frem til helt normale mødre som kler opp barna sine i praktiske klær og er stolt av det. For jeg er ganske sikker på at det er ganske mange flere enn bare meg som synes barna sine er fantastiske uten at de må jåles opp for tusenvis av kroner.
Jeg liker faktisk barna mine for den de er, ikke for klærne jeg kjøper til dem. Ikke bryr jeg meg om hva naboen bruker på sine barn heller, og jeg ville mest sannsynlig ikke se forskjell på to luer med en prisforskjell på et par tusen kroner heller.
Bruk så mye du vil på klær, men gå faen ikke rundt å si at de som ikke gjør det er dårlige foreldre!
Jeg har faktisk vært liten en gang, og etter en runde i de gamle familiebildene fant jeg ut at barna mine har arvet en ting eller to etter meg og at jeg til å starte med hadde store potensialer til å bli en husmor. Desverre gikk det galt underveis, så istedenfor å henge opp klær, vaske kopper og rydde sitter jeg her og skriver.
Som du ser var jeg ikke mange år når jeg fant interesse for tekniske duppedingser og telefon. Og da er det vel ikke rart at treåringen i huset kommer hjem og forlanger telefon, sån i tilfelle han skal være alene hjemme. At jeg er ganske avhengi av telefon i dag er vel innlært fra barneben. Legg merke til den tøffe telefon som var ganske moderne i “gamledager” da jeg var liten. Det er i alle fall det min eldste sønn omtaler det som, og tipper den yngste er enig siden han kaller meg “Den kjære gamle kjærringa mi”.
Blir like fasinert hver gang jeg ser det mørke håret, mistenker mamma for å ha farget det ettersom jeg bare noen måneder senere var blitt helt blond.
Jeg var flink å hjelpe til, selv før jeg lære meg å gå var jeg en pliktoppfyllende datter. Mine barn derimot har benyttet enhver mulighet til det motsatte, de roter 😉
Jeg har alltid likt å ha det varmt rundt meg, og tok ansvar tidlig. Det har guttene også gjort, noe som har resultert i mange lyse klær med sorte flekker.
Ser ut til at mamma etter hvert blei lei av bæsjbleiene mine, så når pottetreningen ble satt igang var jeg strålende fornøyd. (Kan ha noe med anden som jeg holder å gjøre, for om jeg ikke tar helt feil skan den være til pynt! Bestikkelser ble altså brukt også da jeg var barn. Eller at hun oppdaget det du ser på et av de neste bildene, og ville være i forkant av fireårskontrollen på helsestasjon. )
På hånden min ser du resultatet etter den overdrevene hjelpingen min, brannskade etter et mindre hyggelig møte med en panelovn. (I gamledager var de ikke like sikre som i dag, dessverre.)
Så hjalp jeg pappa med oppvasken, men spørs om ikke jeg var mer til bry. Om ikke annet fikk jeg grise med vann og var helt sikkert strålende fornøyd. Guttene mine er også veldig flinke til å ta oppvasken, spesielt når mamma sitter på do og ikke ser dem, eller rydder på soverommet, eller gjør et forsøk på å konsentrere seg om noe annet en dem.
Når jeg så dette bilde forsto jeg hva som gikk galt da jeg var på fireårskontroll med eldstemann på helsestasjon! Han ble spurt av helsesøsteren om han kunne gi mat til dukken. Han stappet hode ned i potten og sa “namnamnam” for så å kaste dukken ifra seg. Nå er det ikke slik at vi i vår familie spiser av potten altså, bare for å ha det sakt. Det må bare være genetisk betinget. Kleshenger rundt hode mitt kan jeg ikke forklare, men jeg hadde helt sikkert en god grunn!
Så ble jeg litt eldre, og kanskje en smule mer lik den jeg er i dag. (Tenker på grimasene, ikke på husmoropplæringen min mor prøvde på! Det klarte jeg aldri å lære spesielt bra, og jeg må bare innrømme at jeg ikke er den som står en søndags morgen og baker brød før de andre står opp. Butikken har heldigvis mange gode ferdiglagede brød som sikkert smaker bedre en dem jeg hadde klart å produsere!)
Så kom jeg i tennårene, en tid der jeg stort sett var innom hjemme og sov og byttet klær. Jeg fikk som regel ikke med meg at jeg skulle legge klærne inn på rommet, og mamma ble til slutt lei. Hun tapet klærne fast til døren, så kunne jeg i alle fall ikke skylde på at jeg ikke så dem! Det var åpenbart her jeg mistet evnen min til huslige sysler, så til alle med jenter som nærmer seg tennårene, følg nøye med!
?GAAAhhh, kan jeg få sitte på do i fred?!? Jeg hyler ut av full hals og mistenker at hele nabolaget får med seg bråket mitt, og flirene fra to stykk veldig fornøyde gutter.
Nå er det ikke noe nytt at jeg skriver om utfordringene rundt toalettsituasjon her i huset, men det er altså et tema som opptar meg til stadighet. Etter at jeg fikk barn har jeg mistet mulighet til å sitte i fred og ro for å gjøre mitt fornødende. (Joda, kvinner gjør også det!) Så hver gang jeg finner rammen kan du være helt sikker på at jeg får en eller to tilskuere, enten inne på bade, eller gjennom nøkkelhullet. Det som er litt merkelig er at det bare er jeg som skal holdes med selskap, og ikke alle andre som trår inn på badet vårt. Dessverre er jeg ikke av den typen som liker å ha med meg andre inn på do, og jeg ser helst at jeg får tisse alene. Selv når jeg var yngre og i den typiske jentealderen gikk jeg helst på do uten at noen måtte holde meg i hånden.
Jeg er av typen som er ekstremt morgengretten, og jeg er stort sett ikke snakkende til den første timen etter at jeg har fått opp øynene. Og spesielt da føler jeg for å sitte helt mutters alene inne på et stille bad uten at noen roper mamma, prøver å sage av meg foten eller informerer meg om at jeg har stygg fjertlukt som skremmer bort monstrene under dusjen. (Den er tydeligvis ikke så gal egentlig, for ungene fordufter ikke til tross for høylytt klaging og ganske overdrevene gester med to fingre i nesen og bevegelser som skal forestille dåning.)
Men nå får jeg altså aldri sitte alene på do om morgenen, og til tross for advarsler til ungene om at mamma vil mest sannsynlig hyle høyt og veiver med armer og ben kan får dem til å holde seg i stuen. Selv ikke når far i huset høylytt klager over at han ikke vil ha noe sur kjerring i hus gir de seg. Her skal mamma holdes med selskap for enhver pris.
Så jeg mistenker at ungene faktisk synes det er hysterisk morsomt med en gretten mamma om morgenen, for jeg er ganske sikker på at det er nøye planlagt når de kommer stormende inn og stiller seg utenfor min rekkevidde med glis som kun blir stoppet av ørene.
Så hver mandag bruker jeg å være lykkelig når jeg skal på jobb, ikke fordi jeg misliker familien min, men fordi det betyr at med litt flaks kan jeg få sitte på do helt alene i to minutter i løpet av dagen som ligger foran meg. Og det er virkelig en av hverdagens høydepunkter!
(Minstemann i aksjon! Du kan leser mer om det hvis du trykker på bildet!)
Ligger nede for telling, skulle hørt på mamma, samboeren og venner for lenge siden og tatt turen innom legen. Så nå må jeg bite tennene sammen og kose meg med en pillekur som gjør meg sykere enn jeg var fra før? Hurra for kvalme og hodepine ut av en annen verden!
Det har seg slik at jeg har gått rundt med en ganske stygg hoste, ganske lenge, og tenkt at den sikkert går over av seg selv og at det ikke var noe vits å springe ned døren hos legen av den grunn. Dessverre skulle det vise seg at det ikke er greit å delvis hoste ut lungene om natten, samt går rundt med svettetokter i en alder av 27år. (I alle fall ikke når jeg verken røyker eller er kommet i overgangsalderen.)
Nå er det ikke første gangen at jeg prøver meg på litt dramatikk, men denne gangen var det heldigvis ikke så galt som sist. Da hostet jeg tydeligvis i stykker en blodåre i lungene som førte til en aldri så liten hastetur på sykehuset med mistanke om blodpropp og andre lumske tilstander, samt en sykemelding i ganske mange måneder før jeg kom til hekten igjen.
Heldigvis var det ikke så galt denne gangen, og det eneste jeg fikk til var å hoste ut noen dråper. (Heldigvis er vel kanskje det rette ordet!)
Så nå skal jeg altså ta det litt med ro en stund, med to unger der den ene sover litt i underkant av det som er nødvendig, forberedelser til julemarked siden jeg åpenbart går rundt og tror jeg har for lite å gjøre på fritiden, og jobb.
Ser ikke helt for meg at det er mulig å ta det med ro, men det er mulig at jeg blir nødt ettersom jeg er rimelig sengeliggende etter at medisin er tatt.
Til slutt kan jeg legge til at jeg aldri skal bli gravid igjen, to dager med kvalme minnet meg på hvordan det var å være gravid, med ekstrem kvalme hele den tiden jeg fungerte som hotell.
(Kanskje ikke helt passende bilde til teksten, men om ikke annet så var jeg syk der også!)
Om du så min eldste sønn springe ut, og bak huset i nattklærne før klokken syv i dag, stemmer det faktisk.
Minstemann har funnet ut at å sitte på do en halvtime om morgenen er en fin start på dagen, og han har også bestemt seg for at litt sang har alle godt av. Ulempen er at han vekker alle andre i huset, for han synger ikke med innestemme. Det er selvfølgelig koselig å høre ungen sin synge så det jomer, men ikke fult så koselig å vite at det betyr «maaammmaaa, jeg er ferdig». I dag våknet også storebror av det, han sover som regel gjennom både brannalarm og annet bråk, så det var nesten litt overraskende, og ikke unormalt ville også han på do. Dessverre hadde ikke broren noen som helst planer om å bli ferdig fort, til tross for både bønn og trussel fra sin eldre bror.
Tydeligvis duppet jeg av noen sekunder, og jeg hører ytterdøren slått opp. Jeg kaster meg ut av sengen med en forestilling om innbruddstyver og andre skummle situasjoner. Men det var altså eldstemann som hadde tatt saken i egene hender, og før jeg fikk stoppen han var han på vei bak huset, i nattklær og støvler.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt bekymret for hva folk tenker om oss når de ser åtteåringen springe utfor huset i nattklær om morgenen, men jeg må bare si som han sa.
«Må man, så må man!»
Og han kunne også fortelle at han ikke hadde tid til å kle på seg ytterjakke, og at det faktisk var ganske kult å springe ut slik.
Jeg er ikke helt enig i at det var så kult, men han skal ha poeng for at han er løsningsorientert.
(TAKK OG PRIS for at vi ikke har så mye snø enda, da ville det blitt vanskelig å komme seg bak huset!)
