Svangerskap

Hvor blir det av lykken og magien?!

Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig, når tiden skal være den lykkeligste på jord fylt av magiske forventninger og gleden over det nye som skal komme? 

I dag har jeg brukt 2timer på å spise 4 tygger brød, men for hver smule knøt magen seg. Jeg er så suten at det verker, men jeg klarer ikke spise, for kroppen tror at alt jeg putter i meg er gift. Så jeg må bekymre meg over vekten, som må gå oppover, for når perioden med amming kommer vil kiloene renne av. 

Nok en gang måtte jeg gi beskjed til jobb at i dag kommer jeg ikke, ord jeg skulle ønske jeg ikke måtte si. For jeg er gla i jobben min, og har fått den tilpasset så bra som en jobb kan være. Men ikke det en gang klarer jeg. Jeg vil ikke ha en sykemelding, men jeg har ikke noe valg. 

Jeg ser meg rundt i stuen, ser støvet og rote som flyter og vet at det må ligge der enda litt. Jeg orker ikke gjøre noe med det, og vil ikke pålegge min bedre halvdel enda mer som må ta vare på guttene og følge dem opp. Han står for matlaging, handling og det husarbeidet som ikke kan vente. 

Voggen står urørt i gangen hos mamma og pappa, men jeg orker ikke starte på jobben det vil være å ordne den. Jeg orker ikke engang planlegge hva som må gjøre med den i tankene. 

Det svir av dårlig samvittighet når jeg tenker på bursdagsselskapet vi har lovet mellomstemann, han som hadde bursdag i januar. Nå er vi i februar og vi har enda ikke klart å ordne til fest med vennene hans. 

Og midt oppe i alt dette forventes det at jeg skal se fremover, smile og gløde av morslykke. Men istedenfor går jeg med en klump i mage, en trang til å grine og når jeg gløder er det fordi jeg er sint. Sint på alt og alle. 

Jeg er så fryktelig trøtt, så sliten og lei at smilet har gjemt seg. Tenk at noe så naturlig som et svangerskap skal være så tøft og vanskelig, det som kvinner har gått gjennom i tusenvis av år. Så hvorfor må jeg takle det så dårlig, hvorfor kunne ikke jeg slippe lett unna? 


Måtte morgendagen bli bedre! 

Facebooksiden min finner du her! 

Svangerskapsuke 23.

Da er jeg ankommet svangerskapsuke 23 og 57,1prosent av svangerskapet er over om jeg faktisk føder på termin. Og grunnen til at jeg vet dette er utelukkende fordi jeg har lastet ned et par apper på telefon. Så nå passer jeg på å oppdatere de rundt meg jevnlig om hva som hender med lillelarven i magen. For eksempel er foten denne uken ca 4cm og like lang som stortåa til 7åringen. 

Jeg har fått flere spørsmål om jeg kan slenge ut noen gravidbilder og svangerskaps oppdateringer regelmessig, og det skal jeg prøve på. Så jeg fant frem en liste med punkter som er blitt brukt på andre blogger, men kom gjerne med innspill om du synes noe mangler! 

  • Graviduke: 23
  • Termin: 16.juni, om jeg ikke husker feil. 
  • Trinnmester: To antar jeg, mulig jeg bør lese de heftene jeg fikk hos jordmoren så jeg ikke høres ut som en uvitende førstegangsfødende hele tiden!  
  • Dager igjen til termin: 121 dager, så takk til appen som holder kontrollen.
  • Neste kontroll: Svært godt spørsmål, en eller annen gang i neste uke! Takk og pris for kalenderen som holder styr på livet mitt, uten den blir det krise! 
  • Kjønn: Jente, om jordmora så riktig på ultralyden! Håper i alle fall det for nå hekler jeg en riktig så søt prinsessekjole! 
  • Innkjøp: Ehh, nei?! Eller jo, har kjøpt inn rosa garn som skal bli til babyklær! Det må jo telle tenker jeg! 
  • Mammaklær: Oh yes, denne gange oppfører magen seg helt ulikt med de andre to gangene så mine vanlige bukser er pakket bort og alle tightser er for stramme rundt magen. Og takk og pris for Cubus som selger jurholdere i min nye størrelse og at jeg kan gjemme de grusomme gravidbuksene under store gensere!  
  • Humør: Hissig, irritabel og med sterke meninger. Føler for å kvele noen stadig vekk, og skravler over gjennomsnittet mye om dagen. Jeg holder meg langt unna avisene for lokale politikere står ikke spesielt høyt i kurs. Og det bør ikke nevnes bompenger, skolevei eller mat som lukter i nærheten av meg! 
  • Søvn: Konstant trøtt og sover elendig, og det hjelper ikke på at mellomstemann sliter med nattesøvn! 
  • Strekkmerker: Ikke et eneste på magen, men puppene er pent stripet som før og et par tre har vist seg på hoften. Men alle var der fra før, de bare sees bedre. 
  • Gravidmage: Oh yes, den vokser og er i veien når jeg skal ta på skoene. Utsikten ned til føttene er helt borte, og alle plagg sklir opp! Den oppfører seg ikke som når jeg bar rundt på guttene. 
  • Vektøkning: Endelig har jeg passert startvekten min fra før jeg ble gravid! Nå går det rett vei og jeg tror jeg har lagt på meg litt over et kilo! (Men når du plusser på det jeg mistet så er det rimelig bra!) 
  • Aktivitet: Tja, babyen er aktiv den, sparker blæren som en fotball og ligger i ro hver gang faren eller brødrene skal kjenne sparkene utenpå magen!  Og jeg er tobarnsmor fra før og må pent røre på meg! Men den daglige gåturen min har blitt droppet til ære for basilusker de siste dagene. Men lover meg selv på tro og ære at jeg skal bli flink igjen når formen er tilbake til normalt utgangspunkt. 
  • Carvings/må ha: Solo, latte med karamell eller vaniljesmak, lakris og en kanelbolle av og til. Og jeg liker vanligvis ikke kanelboller...
  • Plager: Halsbrann som kunne satt fyr på huset, kynnere som gjør vondt, kvalme som aldri gir seg, hovene ben med medfølgende smerter, potte tett nese, kviser på størrelse med bolighus over hele meg, en evig trang til å tisse. 

Og det var vel det jeg hadde å informere om i dag. Jeg er fortsatt ikke noen fornøyd gravid kvinne som nyter dagene, og forbanner alle idioter som påstår at svangerskapet ikke er en sykdom. Jeg har aldri følt meg så lite frisk i hele mitt liv og ekstrem svangerskapskvalme er en grusom tilstand. 


Dagens gravid bilde av magen, tatt av 7åringen mens jeg pakket til Osloturen vår.  

Facebooksiden min finner du her. 

Svart mandag!

Selvfølgelig måtte min yngste sønn treffe et tre i akebakken, knuse rattkjelken og sendte oss til legevakten og i røntgen med en ekstremt vond fot. Så vond at vi ikke engang fikk rører den og det ikke var sjangse i havet for at han kunne stå på den. Ingen brudd, men kraftig forstuet. Han ville helt sikkert klare å trå på foten iløpet av mandagen.... 

Men neida, når mandagen omsider kom etter en lang og slitsom våkenatt var foten like vond. (Takk og pris for at jeg la meg i nitiden kvelden før!) Så den yngste kandidaten måtte holde seg hjemme, og bæres rundt. Men det passet jo særdeles dårlig for min bedre halvdel hadde obligatorisk undervisning som startet før småfuglene og jeg hadde et møte jeg absolutt ville være med på. Typisk at en av ungene blir syk eller skadet når det passer dårligst.) Løsningen ble mine kjære foreldre som skulle se etter minstemann mens jeg var på møte, samt fungere som privatsjåfør. Vel, det ble en stressende morgen, og den ble ikke bedre av at den sviende smerten i magen kom på nivå med det jeg opplevde sist graviditet. Men hva kan man vente etter 20 uker med hode i dass og tiltagende tendens til sure oppstøt. 

Vel, jeg kom meg på møte og vi var så vidt i gang da telefon min ringte. Noe som var flaut i seg selv siden jeg hadde glemt å slå av lyden. Det var læreren til eldstemann, og jeg kjente svien i magen ble enda kjipere. Han som vanligvis aldri er syk, og som er borte toppen 1-2dager i året. Han var kvalm og pjusk... Og der var jeg i en kjeller i sentrum, langt unna skolen, mannen i huset var på universitetet og garantert umulig å få tak. Jeg forbannet verden et øyeblikk. Heldigvis klarte han å gå hjem, så han fikk beskjed å møte opp på sykestuen til bestemoren å vente på meg. 

Når jeg omsider kom meg hjem var jeg rimelig stresset, noe som gjorde at jeg fikk utallige smertefulle kynnere. Ubehagelig og unødvendig, og det hjalp ikke på med den gryende hodepinen jeg kjente. Så jeg fikk drasset minstemann ned under armen, stappet dem i hver sin ende av sofaen og slengt på en maskin med klær før jeg gjorde et forsøk på å sove litt. Men teit som jeg var satt jeg meg ikke mellom mine to trollunger, og de røk selvfølgelig i tottene på hverandre. Alt som normalt når de er syke samtidig med andre ord. 

Vel, jeg holdt ut og priste meg lykkelig når mannen kom hjem. For da kunne jeg endelig legge meg på det kalde soverommet med lyset av og håpe på at hodepina ga seg. For jeg har jo hundrevis av kommentarer å svare på etter at lokalavisen skrev om det siste blogginnlegget mitt. Men den ble bare sterkere og data fikk være data. 

I dag er det en lysere dag, for eldstemann ble heldigvis ikke dårligere og kunne gå på skolen. Dessverre var ikke hodepina mi borte når jeg sto opp, og det ble ikke bedre av at jeg ble vekket alt for tidlig av de som skulle fjerne noen små hauger med snø utenfor. Hjullaster i oppkjørselen før halv syv er ikke ok for tiden. Foten til minstemann er stadig like ubrukelig og far i huset er like utilgjengelig. Heldigvis stilte onkelen til minstemann opp, og var bærehjelp og privatsjåfør når vi skulle til legen. All bæringen mandagen var ikke godt for magen min, og det straffet seg med utallige kynnere i natt. Men nå er han sjekket og jeg krysser fingrene for at det blir bedre før slutten av uka, så vi ikke må ta ny røntgen. Og ikke minst fikk jeg resept på syrenøytraliserende som kan lindre den sviende magesmerten litt. Så nå sitter jeg og teller timer til mannen er ferdig og kommer seg hjem, for da skal vi rake veien til apoteket. 


"Bli gravid sa dem, det blir gøy sa dem...."

Facebooksiden min finner du her! 

Og saken i ITromsø finner du her. 

Klart jeg vil føde en liten baby, er ikke det normalt?!

Konkurranse om hvem som går minst opp i vekt  under svangerskapet sa du? Sånn for å få en søt og fin liten baby? Jeg er med, helt klart, for å tape så det jomer i veggene. 

Nei, jeg sulter ikke ungen i magen min og jeg har heller ikke noe ønske om at den skal være så liten som mulig når den skal presses ut.   Som alle andre normale og oppegående gravide mødre ønsker jeg det beste for barnet mitt, og legger min flid i å droppe rått kjøtt, enorme mengder koffein og andre ting som er på nei-listen. Jeg gjør mitt beste for å holde meg fysisk aktiv for å ha en fordel når dagen kommer og jeg skal springe maraton liggende i en fødeseng. Jeg spiser så godt som jeg klarer og tenker over om maten jeg stapper i meg har det næringen som trengs. Ja jeg tryller i meg mye usunt, men når kvalmen er så fremtredende er det bedre at jeg spiser noe, enn at jeg ikke gjør det. 

Men nå har det seg slik at jeg er født med en kropp som er unormalt tynn, ja jeg er faktisk blitt omtalt som både beinrangel, lyktestolpe og det som verre er. Og det gjør jo sitt til at jeg ser ut som en underernært gravid fanatiker om jeg skal tro enkelte. Dessverre for meg er det sånn at det skal ekstremt mye til før jeg legger på meg, og jeg kan derfor ikke velge å se "feit" ut. Jeg er dømt til å være tynn, men jeg nekter å godta at andre skal kritisere meg for det. Og ikke kan jeg noe for at jeg ble sengeliggende i tre måneder med ekstrem kvalme og vekttap heller. Jeg har da like mye rett til å vise meg frem som hun som veier 30 kilo for mye. Hvorfor er jeg et dårligere forbilde enn henne? Hvorfor skal jeg la være å legge ut skrytebilder av den voksende magen jeg er så uendelig stolt over? Kan ikke andre glede seg på mine vegne der jeg strutter av stolthet over jobben jeg gjør, i stede for å henge seg opp i hvor mange kilo jeg veier? 

Det er i alle fall fryktelig sårende hver gang jeg overhører kommentarer eller leser andre som skriver nedsettende ting om kroppen til andre gravide. Hva vet vel du om bakgrunnen til hver enkelt? Kanskje hun som veier så lite har slitt med ekstrem svangerskapskvalme eller hun som veier så mye har problemer med stoffskiftet og store mengder væske samlet i kroppen? Det er ikke vekten som avgjør om barnet har det godt i magen vår, og du kan i alle fall ikke passere noen på gaten og bedømme akkurat det. 


Vær stolt av den kroppen du har, uansett hva vekten sier. Det er ikke den som skal gjøre deg lykkelig, men dine egne tanker om deg selv. Snakk godt om andre, og du blir positiv til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hjelp, bare 4 måneder igjen!

Ohh no! Det gikk plutselig opp for meg at om en fire måneders tid sitter vi med en liten baby i armene, noe som betyr at jeg i høyeste grad bør få fingeren ut når det  kommer til planlegging. Vi må ha klær, vogn, seng, sengklær, bilstol og hundrevis av andre småting jeg overhode ikke kommer på hva er for det er 7år siden sist vi hadde baby i hus. 

Om jeg hadde vært litt mer sentimental og behold en del av barneutstyret ville det ikke vært så krise, men jeg skulle ikke ha flere barn så vi solgte alt. Jeg har lenge gått rundt å trodd at vi behold barnesenga i det minste, men neida den er også vinket farvel til og vårt nye tilskudd må muligens sove i en skuff. Men det er vel ikke helt greit etter dagens standar å re opp der, og kommodene er jo heller ikke like stabile som de var for 40år siden. 

Heldigvis har vi en vugge, men den trenger en seriøs oppfriskning før den kan brukes. Den ble hjemmesnekret til meg når jeg var baby for en 30år siden av min bestefar, og jeg vil gjerne bruke den igjen til min lille prinsesse. Men først skal det grusomme røde fargen som er beiset på bort, og jeg må sikre den siden min far sier den veldig lett kan tippe rundt. (Mistenker at jeg kan ha falt i gulvet, selv om de sier at det ikke er tilfellet!) Prosjekt vugge skal starte så snart det blir såpass lite regn eller snø ute at jeg kan bruke pussemaskin uten å risikere elektriske støt med fatale følger. Men det ser noe dårlig ut for øyeblikket, for alle sluser er åpne og i morgen slår det om til snø igjen. Alt vi fikk for noen uker siden er faktisk regnet bort, så snøen er velkommen selv om det har en tendens å komme litt i overkant mye på en gang. Men alt er bedre en gjørmete vinterklær som må henge til tørk i dusjen. 

Og nå må jeg vel rydde plass til både småklær og seng på soverommet, så den store ommøbleringen kan vel ikke utsettes mer. Men fysj for en jobb det blir, vi har alt for mye ting, hyller og rot som burde være sortert, vurdert og muligens kastet, solgt eller gitt bort. Svære hyller må flyttes og sengen skal snues rundt i et rom som er for lite i utgangspunktet, men når det er gjort skal jeg få plass til barnesengen vi ikke har. 


Meg i en ganske sjarmerende tvangstrøye som var ganske vanlig for 30år siden, vi må ha vært noen ekstrem babyer!  Jeg blir å trenge en sånn så jeg ikke glemmer å slappe litt den neste tiden! 


Det blir en hektisk vår med både reiser, innkjøp og planlegging mens jeg vokser og blir enorm med alle bivirkninger det fører med seg som sure oppstøt i form av det som kommer fra magesekken og ikke minst ordene som av og til ramler ut med negativ undertone, kynnere og en ekstrem trang til å springe på do hvert femte minutt. Ja for ikke å snakke om dårlig nattesøvn, bein som ser ut som tømmerstokker og en tålmodighet som nesten er ikkeeksisterende!  

Facebooksiden min finner du her. 

Sa du knip igjen!?

Som barn lærte jeg meg å gå på do, og fikk en ganske grei kontroll over blæren min. Ja den var faktisk så god at jeg kunne drikke både en og ti drinker gjennom tenårene uten å måtte springe på do i tide og utider, ja jeg kunne til og med holde meg på racertur gjennom grusa bygdeveier i dagene etter regnvær når søledamene regnes som krater.  Ja jeg kunne til og med sove halve døgnet og bare ignorer den lille stemmen som sa at nå var det på tide å tømme blåsen etter alt for mye drikke natten i forveien.

Men nå, som tobarnsmor og gravid med nummer tre har kroppen min åpenbart glemt hva det vil si å knipe igjen. Og det er ikke knipeøvelsene det skal stå på altså, jeg har vært riktig så flittig å klippe igjen både i bilen, på kontoret og i sofaen når jeg ser på tv. Her trenes det for harde livet, for jeg vil jo fortsatt kunne hoppe uten at det drypper av meg. Og jeg innbiller meg at jeg unngår alt for mye slark i utstyret om musklene holdes vedlike regelmessig.

Vel, problemet er nå slik at jeg stort sett klarer å holde meg så lenge jeg går rimelig regelmessig på do siden blæren blir klemt flat av livmoren siden den er midt inne i produksjon av en ny trollunge. Tarmen bør for så vidt heller ikke være full for det påvirker også dråpekapasiteten jeg har for tiden, den holder seg i det minste tett så treng som fordøyelsen faktisk er. Jeg er hellig overbevist om at frokosten på mandag ikke kommer ut før etter kveldsmat på fredag uke etter. Men nå er det ikke tarmen som er tema i dag, den kan bare være treg for min del så lenge ikke alt stopper opp, noe som jo lett kan hende når man er smelt på kjukka. Svartens mannfolk som slipper unna så lett!

Det jeg ville frem til er at når kroppen er så ommøblert på innsiden at alle organer er presset opp under armene, i armene og ned over lårene så går det heller dårlig når absolutt alt av muskulatur trekker seg sammen, ja selv de musklene du ikke vet at du har krøker seg. OG da plir trykket så stort at du rett og slett tisser deg ut av et bittelite nys. Små dråper eller en foss, alt etter som hvor mye som er innenbords for øyeblikket. Mengden avgjøres også av larven som vokser på innsiden, og jeg antar at de med flere larver har større utfordringer enn meg.  Så nysing er og blir en ekstremsport så lenge du ikke klarer å knipe igjen fort nok. Og selv om du skulle klare å knipe, så betyr det ikke at kroppen samarbeider så mye at du faktisk klarer å stoppe strømmen som er på vei ut.

Så til alle dem som sier at svangerskapet er så romantisk, ikke nys når du har deg! DET vil blir svært ubehagelig og flaut, så fremst ikke din bedre halvdel eller sengepartner har noen merkelige fetisjer du ikke vet om. (Men for de fleste så vil vi vel holde den slags væsker på plass under akten!)



Og vet du hva, dette er helt normalt og mer vanlig du skulle tro, så hvorfor vi dør av flauhet når vi sniker oss ut av møterom, knyter jakken rundt midjen eller springer som en gal mot nærmeste toalett er meg en gåte. For vi mødre må da kunne snakke om våre egne tisseproblemer når vi kan diskutere tyngden på bleier og konsistensen av bajsen til ungene våre over en bedre lunsj i byen.

Facebooksiden min finner du her!

En liten bolle oppdatering!

Først må jeg bare si takk for at du bryr deg! Jeg blir rørt når jeg får spørsmål om hvordan det går og om jeg enda er her, og jeg tror ikke det er graviditets hormonene som spiller inn her altså. Den siste tiden har ikke motivasjon for å skrive være på topp, og jeg føler at alt jeg prøver å få ned på papirer blir tørt, kjedelig og ikke noe jeg ville lese selv. Så da ender det med at jeg sletter alt, og legger fra meg macen. 

Formen min er fortsatt veldig varierende, kvalmen har hengt seg fast og jeg er redd den vil forsette slik til lillemor er ute av magen. Men sånn er det bare, og det går jo tross alt over en eller annen gang i perioden rundt juni. 

Magen vokser, og jeg er kommet dit at det å bøye seg er et treningsprosjekt i seg selv. Jeg puster og peser som en hval når jeg skal snøre sammen skoene og er nok et ganske spesielt syn til tross for den lille magen min. Den henger liksom lengre ned en sist og er derfor mer i veien. Og det hjelper ikke på at med det samme skoene er på plass så må jeg på do, atter en gang, for blæren krymper i takt med magen som vokser. De siste dagene har sokkene strammet mistenkelig mye, og i dag måtte jeg gå til innkjøp av støttestrømper. Verkingen i bena om jeg sitter/står for lenge er ganske uholdbar og det supersexy sokkene skal lindre det litt. Nå ser leggene mine ut som en 90års gammel dames, tynne som pipestilker og med hår som stikker ut. Dessverre lugger hårene så mye at jeg må ta vinterpelsen, og jeg ser for meg at det blir like slitsomt som å ta på sko. Bare at det varer lenger, så mulig min bedre halvdel må trø til. Han er sikkert mer stødig med høvel en meg uansett.


Dem kunne vært helt grå...Men neida, la oss kjøre på med en knall farge så all oppmerksomhet dras mot fotan! 

Jeg har endelig klart å jobbe litt, og det føles godt å komme seg ut av døra. Men jeg må nok innse at jeg vil være delvis sykemeldt frem til permisjon. Så lenge kvalmen vedvarer bruker jeg fortsatt en time på å spise en liten brødskive om morgenen, og om jeg bare stresser ørlite granne så blir kvalmen uoverkommelig. 

Lillemor er en aktiv frøken, og nå kan vi kjenne henne når vi tar på magen om hun ligger i rett stilling. Ganske magisk og kjenne det kjære lille livet på innsiden som vi er så heldige å få i familien vår. Vi gleder oss til å møte henne eller han om jordmora tok feil og det er en gutt. 


20uker på vei og rimelig halvveis i produksjon! 

Dessverre ser det ut til at jeg skal bli plaget med mange og kjipe kynnere, og selv om de ikke gjør direkte vondt er de svært ubehagelige. Men det sies jo at det blir mer og mer av dem for hvert svangerskap. Vel også stress påvirker dem, så jeg må belage meg på å leve rolig frem til sommeren. (Som om det er mulig med to unger utenfor magen!!) 

Ellers kan jeg skryte på meg rikelig med sure oppstøt, en potte tett nese og kviser på størrelse med fjellene rundt oss! Ja og ikke la oss glemme at jeg blør neseblod bare noen ser på meg. Så jeg trøster meg med solo, kaffe latte med karamellsmak, smarties og lakris. Muligens ikke det beste kostholdet, men jeg må bare ha disse tingene! Og får jeg dem ikke blir jeg riktig så ufin å ha med å gjøre. 

Men jeg er i grunnen lykkelig uansett om været er elendig og formen er katastrofe. Jeg er i alle fall bedre enn jeg var, og kan glede meg over at jeg kan være sosial igjen, være sammen med guttene og surre rundt som det hormonelle trollet jeg er. 

Facebooksiden min finne du her!

Profesjonelle gravidbilder, eller ikke?!

Selvopptatt som jeg er blitt i det siste, vurderer jeg å gjøre litt mer ut av gravidmagen denne gangen. Ikke sånn at jeg skal gå med den bar eller lime glitter på den, men jeg vurderer å få tatt gravidbilder. Sånne skjønne romantiske, som illustrerer hvor fantastisk magisk det er å ligge med hode på dokarmen eller den umulige oppgaven å sitte på huk å tisse i skogen. (Friluftsliv og kul på magen er og blir upraktisk, balansepunktet er helt ute å kjøre og jeg risikerer å ramle over ende og dø i overvelt som en eller annen sau.) Ja bilder som rett og slett får meg i strålende humør og virker som p-piller på samme tid. For at jeg ikke har hatt noe romantisk svangerskap så langt er ikke til å stikke under en stol. Og med alle kvisene som popper frem i tryne mitt som om jeg var en hormonell tenåring kan ikke resultatet bli rent og klassisk, uansett hvor mye jeg prøver. 

Jeg har i alle fall funnet ut at nakenbilder blir det ikke, for så kaldt vi har det om dagen nekter jeg å kle av meg andre plasser enn på badet hjemme som sikkert har en temperatur på 50grader. Men utenom det er jeg i grunnen åpen for de fleste ideer når jeg tenker meg om, så om du har noen tips blir jeg glad om du skriver dem i kommentarfeltet. Selv om jeg er dårlig å svare alle, leser jeg alltid det som står der! 

Spørsmålet nå er jo når jeg burde ta disse bildene, skal jeg drøye lengst mulig så magen er enorm, eller skal jeg ta det når jeg fortsatt har en vis evne til å bevege meg uhindret rundt? Skal det være bilder som skal pynte veggen, eller bilder jeg bare tar frem innimellom. Skal guttene være med eller ikke? 

Mulig jeg må få noen andre å bestemme det for meg, så jeg slipper å ta noen avgjørelser. De siste ukene har jeg hatt problemer når det kommer til å velge ting, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Så før jeg skal ut døren bytter jeg bukser tre ganger, prøver minst fem par lester og bruker sikkert fem minutter på å vurdere om jeg må på do eller ikke. (Noe jeg alltid må, for hvis jeg ikke tisser før jeg går ut døren må jeg garantert snu etter fem minutter.) 


Dagens illustrasjon er av mangel på nye bilder av meg selv, så her er mammaen min et par dager før jeg ankom verden, med min far som fotograf :-) Tipper hun var en smule lei, for jeg hadde det ikke spesielt travelt med å komme ut av magen! 

Det er langt fra lett å være en hormonell mamma. 

Facebooksiden min finner du her! 

Boksen avslører om det blir ei ho eller en han!

Det var hverken katt eller hund som lå på innsiden, det var en baby! Vi vært på ultralyd og kan glede oss over en frisk liten larve som spirer på innsiden. Alt så bra ut, og det var en aktiv krabat som tumlet rundt og gjemte hode bak armene. Litt små sjenert for kamera bare. 

Vel, denne gangen hadde vi (les: jeg) bestemt at vi skulle vite hva det ble, og når svaret kom fikk jeg en liten tåre i øyekroken. Vel det ville jeg fått uansett kjønn for det er noe magisk med å se den lille tassen som turnerer inne i magen hele dagen. Nå har jeg kjent spark lenge, og da er det ekstra stas å få et slags romvesen-bilde på den lille skapningen som snart skal ta livet vårt med storm. 

For å gjøre det hele litt ekstra høytidelig for guttene gikk vi til innkjøp av typiske klær som den lille larven vil bli påtvunget frem til den kan velge selv. En handletur jeg for såvidt hadde kunne klart meg uten så kvalm som jeg var, men jeg bet tennene sammen og glefset ikke til et eneste menneske som luktet feil. Vel hjemme puttet vi klærne i en boks, og ventet på at ungene skulle komme hjem. 


Først ble bildene inspisert, og så ble det ekstremt spennende boksen åpnet. Den ene av guttene jublet, den andre laget surmunn og la armene i kryss. Delte meninger om resultatet med andre ord, selv om protesten var med et glimt i øyet. Guttene var i alle fall veldig fornøyde med at de var de første som fikk vite hva det ble, og det skjønner jeg godt. For oss var det viktig at dem var de første som fikk nyheten.


Som du ser av bildet så blir det en liten prinsesse, eller et sta troll om hun slektes litt for mye på mora. Og vi gleder oss stort, selv om vi ikke har noen som helst formening om jente-oppdragelse. Det er jo gutter vi er ekspert på. Så nå skal det kjøpes inn rosa garn, for denne jenta blir påtvunget både rosa og kjoler helt til hun kan protestere høylytt. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Gravidbukser!

Jeg måtte gi etter, for vinteren er lang i nord og om jeg skal gå med magen hengende ut vil jeg nok pådra meg frostskader ganske fort. Så nå har jeg gått til innkjøp av gravidbukser, sånne ekstremt usexye du drar helt opp under armene og som gjerne siger litt i ræva. Men det skal dem ha, de gir en merkelig følelse av å være voksen, faktisk rundt nærmere 90år! Av en eller annen grunn klarte jeg å unngå disse når jeg gikk med mine andre to barn, men denne gangen har jeg blitt så brei rundt ræva at jeg ikke har sjans å bruke mine vanlige bukser, selv ikke når jeg har et hårstrikk mellom knappen og knappehullet. Jeg får dem rett og slett ikke over hoftene. (Og det er nå dessverre ikke vekten som gjør det, for jeg er fortsatt ikke kommet opp i startvekten jeg hadde før jeg ble gravid.) Jeg håper det er innafor at gravide damer går å graver nedi buksen for å fiske opp trusene som siger ned, for nå er det ikke snakk om at jeg vil klare å gjøre det på en kvinnelig og diskré måte, med buksene trukket opp til halsen. Vel, det får gå som det går, jeg skal ikke fryse mer en høyst nødvendig. 

Hjeeelp, det er noe som rører seg der inne i magen, gjemt bak de fryktelig sjarmerende buksene!


18uker på vei, smålei og ikke fullt så fornøyd med dagsformen. 

Når jeg alt drasset en uvillig mann med meg på x antall butikker for å finne de beste tilbudene fant vi også noen søte små plagg til spiren i magen, selv om det ikke var mye å velge mellom i nøytrale plagg. Så jeg håper vi finner ut om det er hund eller katt som er på vei, for det vil nok gjøre handlingen litt enklere! (Om jeg  vil stole på resultatet da!) 


Mye finere klær en mine! 

I går var vi også på sykehuset med minstemann, og heldigvis var det ikke noe alvorlig som feilte han. Så vi må bare ta tiden til hjelp så vil nok formen hans bli bedre. Det gikk i alle fall greit med han på skolen i dag, og han var veldig glad for å se alle vennen sine igjen. Så vi krysser fingrene for at feberen ikke kommer tilbake med det første. Så nå står bursdagsfeiring på planen, først for familien i helgen og så for vennene en annen helg. 

Facebooksiden min finner du her! 

På tide å følge aktivitetsanbefalingen til helsemyndighetene, og kjøpe noen nye Jurholdere.

Målet for de neste månedene er å gå 30minutter hver dag, sånn for å skaffe meg mammapoeng for god oppførsel under svangerskapet anbefalt av staten. Jeg vet at jeg bare har godt av det, og så lenge jeg ikke labber rundt på asfalt skal det gå helt fint håper jeg. (Evig optimist, ignorer bare den sviende smerten i bekkenet.) Vi bor i perfekte omgivelser med kort vei til skog og fjære, så traskingen etter veier kan heldigvis begrenses veldig. Og med litt flaks er jeg bedre trent etter at lillerampen kommer ut, enn jeg var før den hoppet inn. Det sto i alle fall at nå har jeg sjansen til å komme i god form på en eller annen nettside for kommende mødre. Dessverre har det gått litt tregt med den turen min hver dag, men jeg lover på tro og ære at jeg skal forbedre meg. 


Fra en tur i fjæra sist vinter, når sola var kommet godt frem fra vinterdvalen. 

Minstemann sin form er på bedringens vei, og for første dag på lenge er han feberfri, og humøret er tusen ganger bedre enn hva det har vært. Kulen på halsen er der fortsatt, men det ser ut til å gjøre mindre vondt. Så om natten går bra skal han får være på skolen i morgen, og det tror jeg han gleder seg til. Han er superlei av å bare være inne, og er rimelig sjalu på broren som farter rundt. (Broren på sin side er sjalu siden han aldri er syk og får være hjemme...Her snakker vi rake motsetninger, den ene er syk en gang i månedene og den andre maks en gang i året.) 

Jeg har også innsett de siste dagene at det hadde vært en fordel at jeg var en sentimental samler, men dessverre har jeg solgt nesten alt av barneutstyr og jeg kunne absolutt dratt nytte av klærne jeg brukte sist svangerskap. Men nå må det meste skaffes inn på nytt, og til å begynne med trengs det flere jurholdere for fordelene mine har åpenbart bestemt seg for å poppe opp tre størrelser allerede nå, så jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når de også skal inneholde melk. Sukk, jeg vet jeg ikke bør klage over store pupper, men slik drastisk vekst er vondt, ser fjernt ut og koster fordi større BHer er mye dyrere enn vanlige. Og ikke har jeg noen nytte av store pupper heller, jeg er helt sikker på at det må være lettere å amme når de er mindre. Ja også har jeg fått en rekke nye strekkmerker på dem, selvfølgelig. Men så lenge dem ikke gjør vondt skal jeg ikke klage over dem. 

Nå skal jeg finne meg et glass Solo, som jeg har dilla på for tiden. Det er faktisk så ille at jeg våkner om natta å har lyst på en glass av den gyldne drikken, og jeg bare må ha det ellers blir jeg et surt, skummelt og rabiat gravidmonster. 


Ahh, må jo bare bli lykkelig av å se på det bildet!  Hærlig, vakker og usunn leskedrikk i perfekte omgivelser.

Ellers venter vi i spenning på timen med ultralyd for å finne ut hva som sparker meg i magen. Jeg vet jo at ultralyden er for å sjekke at alt står bra til og sette termin, men det er liksom noe spesielt med å se den lille, og kanskje få vite om det er en liten prins eller en prinsesse som gjærer på innsiden.  Begge guttene var godt bevarte hemmeligheter, men denne gangen klarer jeg ikke vente. Også minstemann er veldig enig i at vi må vite hva det blir, og jeg tror ikke vi tørr å komme hjem uten et svar til han. 

Facebooksiden min finner du her. 

Magemuskler søkes!

Av alle ting har jeg rotet bort magemusklene mine, de er faktisk forduftet helt og til tross for leting under både sofa og kjøleskap er og blir de borte. Jeg oppdaget forsvinningen når jeg skulle ut av sengen rundt 4:56 i natt for å gå på do og satt bom fast i madrassen. Det er magemusklene som vanligvis drar meg ut av den, og når de plutselig hadde tatt juleferie ble det hele en slitsom affære. Jeg måtte skyve meg nedover mot fotenden, bruke bena til hjelp og ake meg ut av sengen. Armene fikk meg opp i loddrett stilling og jeg forbannet min bedre halvdel som ligger ytterst og som ikke må på do midt på natten. Her må det endringer til, for selv om det er anbefalt 30minutter trening hver dag som gravid, så er det vel ikke meningen at det skal utføres på natten! 

Vel, årsaken til manglende muskelkraft har vel noe med den voksende magen å gjøre, og om jeg ikke husker feil opplevde jeg samme problemstilling med de andre ungene mine. Jeg får vel bare finne meg i å finne en annen måte å komme meg opp av seng og sofa på, og om ikke annet kan jeg trøste meg med at det blir kjipere før det blir bedre. 

Ellers prøver vi å gjøre alt klart før jul, men jeg ser at tiden kanskje er en smule på feil side, men om ikke annet har jeg gått fra to kvalme frie timer om dagen til fire så det hjelper på. Men jeg drømmer fortsatt om den dagen jeg ikke er kvalm i det hele tatt. 


Egentlig er det litt merkelig å ordne klart til jul, for ute er snøen nesten helt regna bort, og i går hadde vi helt greie sommertemperaturer ute. Og det er unormalt kost her i Nord. Men vi krysser fingrer og tær for en hvit jul, og det er jo godt mulig så lett som været kan snu på timen. Det ene øyeblikket kan vi være ute i sommersko(vanntette joggesko) og i det neste må vinterskoene frem(tåler opp mot 40minusgrader). Vi satser på at det var litt av sommerens regnvær som ramlet over oss nå, siden det ikke kom ned som 1,4meter snø...

Facebooksiden min finner du her! 

 

Lucia feiring sa du?

Av en eller annen grunn forsvinner drakten til Lucia feiringen hvert eneste år, og jeg bruker bøttevis av timer på å finne den frem. (Ja om jeg ikke gjør det enkelt å kjøper ny!) Og ikke overraskende kommer også 13 desember på meg som et sjokk i år også, men nå har jeg i alle fall en (dårlig) unnskyldning til hvorfor jeg ikke er forbered. Så nå må jeg til tross for sammen kneppede lepper leite meg gjennom skuffer og skap, i håp om å få en fornøyd sønn i morgen tidlig. Han vil neppe godta farens gamle t-skjorte med hull i sidene og nesten utvasket print på forsiden. Jeg kan selvfølgelig innbille meg selv om at jeg ikke er kvalm i morgen tidlig og stå opp før, men det går nok heller dårlig. (Skulle tvunget mannen i huset til å jakte, men han har fjernet en negl på en fot å får pent sitte i ro i dag...)

Jeg har rett og slett mistet oversikten over hvor lenge det er igjen til jul, og jeg innser nå at jeg har det pittelitt travelt om vi skal komme i mål. For alt går fortsatt i sneglefart og må gjennomføres mellom klokken 10-12 på dagen for at jeg skal evne å fungere. Selvfølgelig har jeg vurdert å pakke inn julegavene på do så det skal være kortere vei når magen vrenger seg, men det er trangt der inne så jeg har til nå latt være. ( Flaks at jeg var på forskudd med mange av gavene siden de er hjemmeprodusert, for mine usle forsøk på kjøpesenter går fortsatt svært dårlig.) 

Siden sist uke ble som den ble, fikk jeg ikke gjort noe som sto på listen over det som må gjøre. (Egentlig en ganske kort liste altså, men merkelig vanskelig å gjennomføre.) Hadde det ikke vært for mamma og pappa ville familien vår stoppet helt opp og ungene blitt igjen på skolen i noen dager. Og det hadde neppe blitt tatt så positivt opp av skoleledelsen. Så at andre gjøremål ble utsatt er liksom helt greit, egentlig. 

Men nå innser jeg altså at tiden renner fra meg, og jeg må virkelig lage en slagplan. Jeg har allerede bestemt at det ikke blir noe rundvask og heller ikke noe julekaker, men det får så være. Så lenge gavene til ungene og pinnekjøttet er i hus til julaften skal vi nok få en aldeles strålende dag.  Jul blir det uansett om jeg føler meg klar eller ikke, og den beste julegaven ligger i magen å godgjør seg. 


Mitt nyeste bilde, riktig moteriktig og fresh! Håret og huden skriker etter oppmerksomhet og genseren skulle sikkert vært vasket for noen dager siden. Jeg har fått følgende beskjed hos guttene, så det blir ikke noe søtt Lucia bilde: "Bare gløm å ta bilde av mæ med kjole!!" 

Vel, jeg krysser fingrene for at jeg finner "kjolen" rampen skal ha med seg på skolen i morgen på første forsøk, for da kan jeg krype til sengs etterpå. Drømmen er å sove 12timer i døgnet, selv om det ikke hjelper noe særlig. Jeg er stadig like energi-løs og trøtt. 

Facebooksiden min finner du her! 

Hvor ble det av det romantiske svangerskapet??!

Det er så mange småting jeg har glemt fra sist svangerskap, og jeg mistenker at det er en slags innebygget finesse med kroppen for å lure oss til å få flere barn. Så egentlig har jeg ikke glemt noe, alt er fortrengt til en plass bakerst i bevisstheten som aldri besøkes. (Samme plass hvor fyllaflauser og andre pinligheter er stukket unna. Grøss, bare tanken fikk frem noen minner om strabasiøse gåturer i nattens mulm og mørke over gjerder i sko på høyde med Tromsøs høyeste fjell!) 

Vel, jeg har funnet ut at puppene vokser fort, selv tidlig i svangerskapet. Det kunne vært ganske koselig, hadde det ikke vært for at det kjennes ut som de skal sprenges bare et lite vindpust treffer dem. Jeg gråt mine modige tårer når jeg glemte meg av å skrudde på dusjen uten å tenke at den ville treffe melkemaskinene i lynets hastighet med det jeg er overbevist føles like ondt ut som et hagleskudd! Vel,jeg har lært, jeg rygger heretter inn i dusjen! Eneste fordelen er at jentene ser riktig så lekre ut, men det hjelper lite for jeg har ingen som helst planer om å vise dem frem. Og om bare noen få uker vil magen uansett stjele all oppmerksomheten. En annen ulempe er at jurene har en tendens å vekke meg om natten når de kommer i klem! Hva er liksom vitsen med det? Som om ikke det holder at jeg må på do et par ganger i løpet av den tiden jeg skal ligge i min dypeste søvn. Konklusjon er i alle fall at selv om jentene ser bra ut, er det mer til besvær enn glede! (Mannen kan aller nådigst få se på dem, siden han er medskyldig i utviklingen å fortjener å høre hvor dårlig de oppfører seg.)

Jeg skal ikke skrive mer om kvalmen, men den ser ut til å være evigvarende, og jeg forlater fortsatt åstedet når noen lukter. (Slenger varene fra meg midt på gulvet i butikken og styrter ut så jeg kan krøke meg sammen i en grøftekant. (Definitivt en til ting som skal gjemmes langt unna når jeg er ferdig med denne begivenheten!) For å forebygge har jeg mannen med så han kan fullføre handleturene, om jeg i det hele tatt kommer meg ut døra hjemme.) 

Med et kraftig nys utløste jeg også refleksen for neseblod som er innbakt i svangerskapet, og nå siler det en jevn strøm av blod ut av nesen i alle situasjoner jeg kunne klart meg foruten. Det holer liksom med alt det andre, og ikke faen at jeg skal brenne nesen enda en gang når jeg er gravid. For den episoden er virkelig brent inn i minnet. Selve inngrepet er rimelig greit, men smertene etterpå får meg atter en gang til å grine litt. Vel, blodbadet som venter får jeg bare takle, det finnes heldigvis papir jeg kan stappe i nesen. Det vil jo også ta bort noe av luktene som irriterer vette av meg om dagen. Dessverre er det lite å gjøre med smaken, så det er virkelig ikke rart at jeg har glemt dette fra sist gang. 

Ellers kan jeg informere om at rykte som sier at magen kan slå seg vrang når tarmene blir ommøblert på innsiden ikke er overdrevet. Det er egentlig ikke graviditeten som vises, men den ekstremt oppblåste magen. Jeg skal være så høflig at jeg ikke skal utdype hva gassen som kommer ut lukter, men du kan trygt si at jeg får sitte for meg selv i sofakroken! Og gudene må vite hva jeg faktisk ikke tåler å spise, men jeg mistenker at det bytter fra dag til dag. Og slik tilstanden er nå må jeg bare spise det som frister, så får jeg heller ha litt mageknip etterpå. Doen er min beste venn, på mange måter!

Vel, ellers kan jeg informere om et ekstremt utbrudd av kviser, hvor flere er underjordiske så jeg ikke slipper til å kan skvise dem. De har spredd seg over alt, selv om hovedbasen er i tryne! Det er en konstant svie i huden, som minner meg på at jeg om noen måneder vil ha fornyet alle arrene jeg fikk etter sist runde. Hurra, det er jo bare så gøy. Dette er garantert straffen for at jeg nesten ikke hadde kviser i tenårene. (All verdens renseprodukter kan brenne i helvete, de har ingen effekt når det er hormonene på innsiden som raser tulling. Mulig det finnes noen som kan hjelpe, men det er garantert så dyre at at jeg ikke har råd til dem! Og dagens dose bitterhet går til dette punktet!) 

Jeg har også innsett at min dårlige form før svangerskapet er blitt hundre ganger verre i alle de ukene jeg har vært sengeliggende, og jeg må faktisk ta meg sammen å trene meg opp igjen til min normalt slappe sofa-form så fort dagsformen peker mer oppover enn nedover. Det skader selvfølgelig ikke å røre på seg, håper jeg. (Kan jo være jeg snubler i skolissene og skader meg.) 


Under et anfall av trass sist svangerskap, ca på samme tidspunkt som jeg er nå! Dårlig med dokumentasjon av de siste tre månedene av en eller annen merkelig grunn...
 

I redsel for å bli stemplet som den største bæsen og det mest utakknemlige kvinnemennesket i historien kan jeg jo si at jeg gleder meg stor til ungen er trygt forløst fra magen min og vi kan glede oss til endeløse våkenetter, såre kroppsdeler både etter fødsel og amming, og tonnevis av kjærlighet. (Auda, den setningen gjorde ikke saken bedre, men tro det eller ei, vi gleder oss veldig til å få en ny liten skatt i familien vår!) Jeg har foresten også lært hjemmefra at ærlighet er det vi kommer lengst med, så da blir det vanskelig å pakke inn et kjipt svangerskap. Og om noen går rundt å tror at alle svangerskap er perfekte farget i en rosa nyanse kan jeg informere at så enkelt er det ikke. 

Ha en strålende dag, både du som krøker deg over en grøftekant av ulike årsaker, og du som ikke har det problemet! 

Facebooksiden min finner du her!

 

Ikke på bedringens vei, nei.

Vel, formen var ikke på bedringens vei. Og jeg studerer fortsatt toalettskålen inngående flere ganger for dagen. Jeg er sur og trist om hverandre og jeg synes ikke det er noe morsomt å være gravid. Vel jeg ser jo frem til å få en liten trollunge til, men veien frem til den dagen kunne jeg klart meg uten. Kvalmen gjør at jeg er ekstremt sær i matveien og alt som lukter for sterkt blir kastet ut før lukten treffer den overfølsomme nesen min. Jeg kan sikker konkurrere med bikjer om å oppspore ulovlige stoffer slik det er nå. Jeg lukter alt, og du kan være hundre prosent sikker på at jeg får det med meg om du droppet dusjen i går! Og jeg blir gal av det, jeg hater å være så sensitiv for alt som ikke faller inn i kategorien "behagelig duft" får magen min til å vrenge seg og sende alt innholdet ut samme veien som det kom inn. 

Jeg klarer stort sett bare å spise brødskive med stekt egg, og syrlig frukt, og det varierer veldig hvordan middagsmat som kan lages. Det som er ok den ene dagen kan være verdens undergang den neste. Stakkars mann som bor sammen med meg og må lage maten jeg krever vi skal ha. Her er det ingen kjære mor og om noe gjør meg kvalm må de finne en annen plass å spise det. Alt som lukter lenge etter at maten er laget er bare å glemme, det værste er ikke lukten av mat som lages men den som blir hengende igjen etterpå. 

Jeg har store problemer når ungene kommer hjem fra skolen, for i klærne henger den fryktelige skolelukten som virkelig går meg på nervene. Men helt hysterisk kan jeg ikke være så de sendes ikke i dusjen med beskjed om klesbytte altså. Jeg biter tennerne sammen, gir dem en god klem og tasser inn på plassen min på badet. Jeg skal virkelig feire når dette går over! 

Ellers er kroppen helt fri for energi, noe som kanskje ikke er så rart situasjon tatt i betraktning. Men det betyr ikke at hjernen min hviler like mye. Nei den ligger å har store planer om alt som må ordnes, men som kroppen protesterer høylytt over. Det ble ikke bedre da jeg innså at vi går inn i desember om bare få dager, og da skal julepynten være oppe.(Ellers risikerer vi et hysterisk utbrudd av løpske hormoner...) Men det skal jeg få til, for jeg har jo 2-3timer på formiddagen hvor behovet for å springe på do hvert 5minutt er redusert til et minimum. Og om jeg sprer pyntingen utover skal det gå helt fint. For om jeg skal ha et håp om å forstå at vi nærmer oss vinter må julepynten opp, for det er ikke mye som minner om den hvite årstiden ute. Bare noen små snøkorn er dukket opp i Tromsø i år, og jeg kommer til å grine mine modige tårer om vi ikke får hvit jul! 


Nei ekstrem svangerskapskvalme er ikke noe gøy, og heller ikke dem som ikke har lært seg de grunnleggende prinsippene for personlig hygiene. Så jeg forsetter å holde meg så mye som mulig innendørs på et mørkt, iskaldt rom uten noen ekle lukter. (Og langt unna andre jeg kan finne på å klage høylytt over, uhøflig som jeg er for øyeblikket!)

Facebooksiden min finner du her!