Svangerskap

Så var termin her!

16 juni, termin og lillemor klorer seg fast i eggstokkene. Nå som hun bare kan komme, vil hun ikke og jeg kan trygt si at jeg er typisk tredjegangsfødende. Hun tar livet med ro, og jeg mistenker hun kan bli en liten kopi av meg...

Med tanke på all rieaktiviteten jeg har om natten de siste ukene, mistenker jeg hun blir å ramle ut av seg selv når vi er ute å kjører på de flotte og hullete byveiene våre. Men hver gang jeg er sikker på at nå er fødselen ordentlig i gang, stopper alt opp. Irriterende, slitsomt og demotiverende.

For noen dager siden ble vi passelig bekymret, for den lille turboen på innsiden var usannsynlig rolig, og når hun ikke brukte blæren som hoppeslott på sine vanlige tidsrom måtte vi ta turen innom føden. Hun livnet selvfølgelig til da, og jeg følte meg som en passe overhysterisk mor. (Noe jeg fikk bekreftet at jeg ikke var, selv om lillefrøken har det fin i magen.) Vel, det ble ny ultralyd som viste at hun ikke er noen tungvekter i alle fall, selv om vi er med termin. Men alt så fint ut og det er fortsatt min form som er problemet. Blodtrykket har hoppet litt opp og urinprøven var ikke så strålende som den bruker å være. Ufint rett og slett, men ikke kritisk på noen måte. Og ny sjekk et par dager etter viste at det ikke var blitt verre.  

Det er i grunnen på tide at vi får egen parkeringsplass på sykehuset og utenfor legekontoret. 

Humøret mitt er absolutt ikke på topp, og siden blodprosenten min har krøpet nedover er jeg sur og trøtt store deler av dagen. Ikke snakk om at jernpiller og stygge brødskiver med leverpostei har hjulpet. For ikke snakke om alle kiloene med gress jeg har jafset i meg i kombinasjon med appelsinjuice. Det eneste som vil hjelpe er vel å føde. Og hvordan jeg skal klare å samle krefter til det må fuglene vite, jeg blir utslitt av å kle på meg sokker! 

Kroppen føles feil porsjonert, jeg har stadig overlast fremover og alle forsøk på å nå tærne presser frem tårer. Jeg vagger i kjent høygravid stil og er i grunnen klar til å bite hode av alle som irriterer meg. Jeg er egentlig forvandlet til en tikkende usikret bombe som kan gå av bare en liten småstein kommer i veien. 

Jeg føler meg fæl, klumpet og ser kun et troll i speilet, og drømmer om både frisørtime, nye klær og spa for å friske opp på den litt slitene loken jeg har nå om dagen! 


Sjekk det fornøyde utrykket, sånn ser jeg ut 90%av tiden. Resten sover jeg...


Så nå er jeg absolutt fødeklar, dritlei og savner å ha innsiden av kroppen min for meg selv. Jeg vet jo at utsiden skal bli okkupert en stund, men om ikke annet kan alle rundt meg hjelpe litt til med bæringen når det værste er overstått. Og nå er jeg kommet dit at jeg driter i hvor vondt det gjør å føde, jeg gleder meg rett og slett som en unge til den hendelsen trer i kraft. Men først skal jeg vel gå 14dager på overtid å sutre! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg oppdaterer snap og instagram oftere enn bloggen, og du finner meg som @steinihavet der også.

Svangerskapsuke 39

  • Graviduke:  39 
  • Termin: 16.juni fortsatt!
  • Trinnmester: 3 
  • Dager igjen til termin: 6, men går sikkert 14dager på overtid nå som lillemor bare skal komme. 
  • Neste kontroll: Neste fredag må jeg vel pent bestille meg en time om hun ikke har ankommet! 
  • Kjønn: Lita prinsesse. 
  • Innkjøp: Vel, nå burde vi ha det meste i hus. Men jeg innser at vi mangler en liten badebalje som er mer praktisk en håndvasken, og jeg tror jeg blir  å savne en babygym etter hvert.
  • Mammaklær: Jeg vurderer på det sterkeste å gå naken, det er så varmt nå om dagen at jeg renner bort. Og absolutt alle sommerklærne jeg prøver  blir enten for trange, eller så er passformen som en potetsekk rundt kroppen. Jeg trenger  føle meg vel, og det er ikke like lett med klær som er for små! 
  • Humør: Jeg formelig stråler over av utålmodighet, og må virkelig jobbe for at ikke hvert eneste ord som renner ut skal være negativt. 
  • Søvn:  Av og til, og alt for lite! Har heldigvis fått ekstra avlastning til mellomste, så vi får hentet oss litt inn før den store begivenheten.
  • Strekkmerker: Nei ikke andre enn de som var der fra den gangen jeg ble tenåring og brystene poppet ut. 
  • Gravidmage: Oh yes, på bildene ser den merkelig liten ut, men sånn føles det ikke! Det er som å ha en treåring klengende fast rundt magen til enhver tid. Og nå er det så trangt om plassen at jeg nesten ikke klarer å bøye meg fremover. Ribbeina verker som besatt og blæren min eksisterer ikke mer. 
  • Vektøkning: Ja omsider har vekten gått rett vei, men har en mistanke om at mye av den skyldes vannet som har inntatt beina og armene mine. 
  • Aktivitet: Magen er en gymsal og det er en liten jente som liker å bevege seg der. Så jeg har ikke vansker med å følge med på at hun har det bra. Min aktivitet på dette stadiet er heller tvilsom, selv om jeg har prøvd meg på både blomsterbed og hyttebygging i skogen. Kroppen begrenser meg rimelig kjapt og jeg puster og peser som en overopphetet hund med alt for liten nese. 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen. Og jeg drikker den kaffen selv når det er 24 grader og steiksol! 
  • Plager: Her har du favoritt temaet mitt om dagen, for er det noe jeg har mye å fortelle om er det formen min. Jeg går rundt med en konstant følelse av å tisse meg ut, blæren er så sammenpresset at jeg toppen har plass til 2-3dråper. Jeg har noen nerver i klem som gjør at det går ekstreme "strømstøt" nedover beina og når det er ekstra ille ramler jeg nesten sammen. Alt vannet jeg drikker har misforstått at det skal ut gjennom den ikkeeksisterende blæren, og renner ned i beina. Så lenge jeg ikke sitter, da går det i armene. Så ikke overraskende verker det som besatt og det føles som at huden skal revne. Jeg har konstant sure oppstøt, både sånne fra magesekken og kjefting på det som hender rundt meg. Så jeg har fått forbud mot samtlige nettaviser. Masseriene har en tendens å komme hver gang jeg skal gjøre noe, og jeg blir like skuffet hver gang det er falsk alarm. Kan jeg ikke bare føde og være ferdig med det. Vi var jo så godt igang sist uke. Ellers er det konstant en kynner som gjør det vanskelig å puste og pulsen min svirrer fortsatt høyt. Å der pulsen er høy er blodprosenten lav, en perfekt kombinasjon når du skal i fødsel. Å hvilken lykke, jeg har ikke glemt hvordan det var å føde de andre og jeg anser ikke en fødsel som en koselig og underholdene aktivitet. Så jeg vil bare ha dte overstått, helst i kveld så jeg får jordmora jeg har gått til gjennom svangerskapet. 

 

Så var det de obligatoriske bildene, og romantisk som jeg og mannen var i går kjørte vi oss tur på kvelden. Så da har jeg noen tykkasbilder til senere, siden formen min ble dårlig og jeg droppet profesjonelle bilder. 


Nydelige Grøtfjorden viste seg fra sin beste side! Og18grader på kvelden er langt fra normalen her i nord. 


Var en tur i fjæra på dagen også for å nyte godværet, ikke like lett å vagge rundt på steinene, men det gikk. Og det var godt å stikke beina i vannet, selv om havet ikke er særlig oppvarmet. 


Sånn jeg egentlig føler meg! 

Facebooksiden min finner du her. Og du finne meg som @steinihavet på insta og snap!
 

Vi venter og venter og venter!

Fortsatt ingen baby utenfor magen, hun klorer seg fast på innsiden og venter på sommeren. Vi har jo hele tiden sakt at det var en sommerbaby, så det er klart hun ikke vil komme når det snør smådjevler og kattunger. 

Men for å være helt ærlig er jeg i grunnen møkk lei, for jeg har ikke tall på alle gangene jeg har våknet med "falske" rier. Og hver gang tenker jeg endelig, for det er ikke så alt for lett å holde mote oppe når jeg husker veldig godt hor vondt det er å føde. Og hver eneste smertefulle sammentrekning er en påminnelse om at det skal bli værre. Kunne jeg ikke fått litt dårligere hukommelse på akkurat det punktet? 

Brødrene er også ganske lei av ventingen, og krysser fingrene hver kveld for at denne natten kommer søsteren. De bryr seg ikke så hardt om at moren ikke vil føde når hun skal få skjønnhetssøvnen sin, og at en fødsel sikkert oppleves mye bedre når man ikke er så trøtt at øynene går i kryss og kroppen hyler etter hvile. For deres del vil det være et fint eventyr å måtte flyttes til bestemor og bestefar natterstid, særlig siden eldstemann sov seg gjennom det når lillebroren skulle komme for 7år siden. 



Vel, i dag sto jeg opp å var til en forandring i strålende form. For første gang på lenge følte jeg meg temmelig uthvilt, og kroppen samarbeidet så godt den kan til tross for den høygravide tilstanden. Så da var det bare å hive seg rundt å forsette arbeidet med blomsterbedene.

Så i morgen vil det gjøre vondt i hvert eneste fiber i kroppen, for jeg er absolutt ikke vant til fysisk arbeid etter de siste 8 månedene med ubrukelig kropp. Men nå er kantene på plass, et par sommerblomster plantet og vi kan vente på snøen som meldes til uken igjen. Oh yes, vi er ikke ferdige med vinteren enda, selv om vi er i juni. Og så lenge det er vinter har jeg en mistanke om at lillemor vil klore seg fast på innsiden av magen. 

Facebooksiden min finner du her! 

Riene er i gang!

Endelig fikk jeg rier, sånne gode og kraftige man forventer når barn skal ut, ikke bare sånne som lurer deg 2 måneder i forveien. Smertene var svært gjenkjennelig og jeg formelig jublet når jeg så at det var 5minutter mellom dem i går. Det måtte jo bety at fødselen var igang og at jeg snart skulle være befridd fra svangerskapet. For selv om jeg må gjennom en fødsel føles det garantert ut som å slippe ut av fengsel etter endt soning, med en bonus i jakkelomma. Eller på puppen i mitt tilfelle. 

Vel, riene fortsatte, og vi innså at det det bare var å få minstemann en etasje opp, og finne frem det som trengs til fødeturen. Telefon til føden ble unnagjort, og selv om en aldri så liten stemme murret i bakhode om at tredjemann er en luring bestemte jeg meg for å holde mote oppe. Riene var såpas kraftige at jeg var klar for å kvele noen når de sto på. Så da burde ting holde seg.


Fremme på sykehuset ble vi sluppet inn på en fødestue, og det var bare å vente. Det viste seg at kroppen min absolutt jobbet, og at utgangsdøren sto på gløtt! Men irriterende nok dabbet riene av unner veis, og selv om det var fremgang med neste sjekk var det bare å returnere hjem. Ikke snakk om at jeg vil være mer en høyst nødvendig på sykehuset. Vi ble ønsket velkommen tilbake til natten, for det var stor sannsynlighet for at vi kanskje måtte snu i døra hjemme. Og jeg fikk en liste over tegn jeg ikke burde overse, for mine tidligere fødsler har vært unnagjort rimelig kjapt når ungene først har bestemt seg for at de skal ut. 

Vel hjemme økte riene igjen, og jeg klasket meg i pannen. Så typisk liksom, men etter en times tid roet de seg atter en gang og jeg fant ut at jeg like greit kunne dusje og legge meg, luringen i magen var bare ute etter å lure meg. (Og faren som har bommet på datoen for når hun skulle bli født, han har alltid hatt rett på sånt før...) 


Kunne spart meg for å kjøpe den sommerplanten, den er nok dø i morgen uansett! 

Så i natt har jeg delvis sovet og delvis vært våken, for innimellom kommer riene tilbake og jeg blir nesten overbevist over at nå hender det noe. Men nei, hun holder seg i ro enda en stund. Å tro meg, jeg kan forstå det når jeg ser ut av vinduene. For det snør småfugler i Tromsø i dag, og det var med sorg jeg så at bakken var hvit. Med min flaks legger vel snøen seg, det blir nattefrost og fødselen starter til natta så vi må få sykebil, for nå har vi faktisk bytta til sommerdekk. Det er ikke rart at ungene våre sliter litt med å forstå hva innholdet i de ulike årstidene er, for vår betyr gjerne full vinter. 

Facebooksiden min finne du her!  Og jeg er fortsatt @steinihavet på insta og snap. 

Da er mammapermisjon min startet, jeg skal ha baby faktisk!

Da er mammapermisjon min startet, og jeg kan sette meg til rette å ruge med god samvittighet. Dessverre så merker jeg ingen forskjell for jeg er en av de som ikke kan være gravide, og har vært delvis sykemeldt hele veien. Det er godt å ha en jobb som kan tilrettelegge og som ikke gir meg mageknip fordi jeg la meg ned i fosterstilling. Den siste tiden har jeg vært helt ute av drift. Men jeg har trøstet meg med at svangerskapene mine bare er en liten brøkdel av det jeg skal jobbe i mitt liv, så at jeg ikke klarer å yte noe til samfunnet får være greit i disse periodene. Og dette er absolutt den siste gangen, ikke snakk om at jeg har tekt å pine meg gjennom flere svangerskap. Det er liksom helt greit å ha unger, problemet er å bære dem frem og ikke minst presse dem til verden. 

Nå har vi passert den magiske grensen, og om lillemor kommer til verden i morgen så er hun ikke å regne som prematur. Kroppen min er veldig klar for fødsel, og jeg kjenner igjen flere tegn på at jeg er på rett vei! Så det blir spennende å se hvor lenge jeg går før hun kommer, men jeg håper virkelig at alle rundt meg får rett og hun er rett rundt hjørnet. Kroppen min er et sant mareritt og jeg samler vann som en svamp, det verker i alt av ledd, jeg får rier innimellom som bare dabber av og lillemor ligger så langt nede i bekkenet at jeg har konstante nervesmerter nedover beina. Det er i alle fall ingen tvil om at nervene er i klem, og når jeg plutselig rykker til og vræler er det bare litt ekstra ille. Men jeg biter tennene sammen når jeg er ferdig og klage, og gjør unna alle forberedelser som må til før barselperioden. 

Så i dag har vi handlet inn det guttene mangler av uteklær, jeg har vasket opp enorme mengder klær og leiligheten er rimelig ryddet. Jeg har til og med sjekket at veska som skal være med til sykehuset er klar, med et greit innhold av ting jeg muligens vil få bruk for. I grunnen har jeg gjort mer i dag en jeg har gjort til sammen de siste ukene. Hærlig, bare synd at det ikke føles så ok akkurat nå. 

Jeg prøver å bruke minst mulig tid til å grue meg til selve fødselen, men dessverre husker jeg litt for godt hvordan det var sist gang så det er ikke like enkelt. Men som vi alle vet har man ikke noe valg, ungen skal ut uansett om moren vil eller ikke. Nå er jeg en av de værste å fortelle skrekkhistorier om hvordan det kan være, så heldigvis finner jeg andres skrekkeksempler av noen fødsler svært fascinerende.


Det gror i magen og i hagen! Vente arbeid med minstemann, jeg klarte å sitte slik to minutter før jeg fikk kramper over alt og angret på det hele. Men vi prøver oss på planting, til tross for sludd, sol, snø og regn om hverandre. Er vi heldig vil det i alle fall spire litt, og da skal vi være veldig fornøyde. 

Facebooksiden min finne du her! 

Slik er det å være høygravid! (Og nei, jeg overdriver selvfølgelig ikke...)

Jeg fikk spørsmål om hvordan det er å være høygravid, og det første ordet som falt meg inn var terrorisme. Kroppen formelig terroriserer meg, med både vanntortur og forstyrret søvn. Jeg føler meg stappet, jeg føler at hunden skal revne og jeg føler for å klore ut øynene på alle som er så teite å mumle "selvgjort er velgjort" i skjegget. Og ja, til nå har jeg bare hørt det fra menn og damer med skjegg som ikke har født selv. 

Vel, som du kanskje forstår vil dette bli en ærlig beretning om den siste delen av det "magiske" svangerskapet, så er du av den fintfølende typen stopper du å lese nå, finner frem en avis eller noe annet lett lesestoff som underholdning. Og på forhånd kan jeg bare informere om at denne teksten blir en hel avhandling!

La oss starte med hovedproblemet, håndballen som føles stappet opp i ræva og det evige trykket på nedre regioner. Det hovene underlivet og den sammenpressa blæra som får meg til å vagge rundt som en full pingvin. For det føles nemlig som at det er en ball som ligger feilplassert i bekkenet og gjør at alle bevegelser er særdeles ubehagelige. Jeg vil konstant tisse, og når jeg går på do kommer det ut toppen tre dråper. Så hver gang jeg prøver å hvile som det så varmt anbefales på slutten av et svangerskap, må jeg opp på do. Jeg går rundt med en konstant følelse av at et eller annet skal falle ut nedentil, men jeg er usikker på hvor følelsen kommer fra siden hovenheten har endret all anatomi til det ugjenkjennelige.  Noe som gjør det til rein flaks når jeg treffer koppen når jeg skal ta urinprøve på hver kontroll, som er ofte! Min sjenerte blære er absolutt blitt herdet, og jeg kan sikkert tisse hvor som helst, når som helst og med hvem som helst tilstede. Men der tissingen ikke er noe problem, har jeg utfordringer med resten av avfallet som skal ut! For de jævla jerntablettene gir meg konstant forstoppelse og får jeg ikke i meg nok vann stopper alt opp og jeg får kjipe magesmerter en eller annen plass inne i magen. Litt vanskelig å si nøyaktig hvor, for det er ganske mye baby og fostervann i veien. 

Så har vi mensensmertene, som man skulle tro holdt seg unna den tiden man er på kjukka! Men neida, de kommer for fullt på slutten og jeg bruker stort sett hver eneste natt til å pine meg gjennom dem. Jeg vet jo at det ikke er mensensmerter, men de kjennes helt like ut. De stjel virkelig den høyst nødvendige skjønnhetssøvn jeg prøver å skaffe meg før jeg har en baby som skal holde meg våken til alle døgnets tider. Og det værste er at smertestillende overhode ikke er smertestillende!

Nå har også kynnerne tatt helt av, og bare jeg ser for hardt på magen angriper de. De gjør vondt og ikke faen at de går over om jeg endrer sittestilling, som alle de teite nettsidene sier. Det må da holde snart med trening før fødselen. 

Jeg svetter konstant og den eneste grunnen til at jeg har klær på er redselen fra å bli sperret inne på lukket avdeling. Jeg som alltid bruker svære ullsokker sommer som vinter har tatt dem av, og går gjerne barbent hele dagen selv om vi fortsatt har snø utenfor døren. Ja det er faktisk så varmt at jeg ikke lar meg anfekte av de heller tåredryppende værmeldingene som kommer med beskjed om både regn og sludd i slutten av mai. Det går liksom helt fint, for da kan jeg gå på trappa å lufte meg når termostaten kortslutter helt, noe den gjør regelmessig hele dagen. Nakenhet er tingen, men dessverre bor jeg sammen med flere så jeg kan ikke være så naken som jeg vil. Det skulle tatt seg ut at jeg satt likbleik i undertøyet når ungene drar hjem venner på besøk. 

Føttene mine har hovnet opp til tømmerstokker, fingrene mine oppfører seg som kjukkpølser og jeg har sannelig fått vann i tryne også. Heldigvis verker det ikke på sistnevnte plass, men om jeg har holdt meg litt før lenge før jeg skal på toalettet gjør det så vondt i knær og ankler av stivhet at jeg vil grine. Det føles som at huden skal slites fra hverandre i de fuktige områdene og jeg har flere ganger måtte sjekke at det ikke er tilfelle. Det er nesten så jeg venter at vannet skal piple ut hvert øyeblikk.

Nesen min har blitt enda tettere, noe jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Det er nesten så noen har helt betong inni der og sperret av lufttilførselen, noe som gjør at kjeften er konstant åpen og jeg får ising i tennene, såre gommer og konstante småblødninger i tannkjøttet. Akkurat det jeg trenger når lungene mine presses oppover og har for liten plass i utgangspunktet.  Alle spør om jeg er forkjølet, men på mirakuløst vis er jeg frisk. Og selv om nesen min er potte tett så blør jeg konstant neseblod, og nå kan jeg love deg at krana har åpnet seg. Så det skal ikke mer en et litt uforsiktig nikk med hode og spruten står. I går skremte jeg nesten livskiten av meg selv når jeg dusjet, for plutselig var alt rundt meg farget rødt. Jeg måtte dobbeltsjekke at jeg ikke hadde kuttet over hovedpulsåren i halsen med de skarpe neglene mine som knekker bare jeg ser på dem, men det var altså bare neseblod. 

Trangen min til å sniffe kjeller eller andre farlige kjemikalier har tatt seg opp og jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke lakke neglene en gang i timen. På butikken i dag fikk jeg lyst å springe inn på skobutikken og røske til meg sko så jeg kunne lukte på dem, men min bedre halvdel holdt meg fast og første meg trygt forbi. En tur på glattselle nå er nok ikke helt bra med tanke på tilstanden min.  Jeg føler meg gal, og mistenker at om ikke disse ekstreme gravidlystene gir seg snart vil jeg påføre meg selv skade i form av sniffing. Ikke fordi jeg vil ruse meg, men fordi alt farlig lukter som himmel og blomster og lykke. Lås meg inne i en kjeller, og jeg vil være lykkelig helt til jeg må tisse igjen. 

Jeg har dilla på sjokolade også, men om jeg er så idiot og spiser noe som er salt, fett eller god så får jeg sure oppstøt som svir i stykker tungen. Og selv ikke i sittende stilling ungår jeg faenskapet. Effektene av medisinene jeg tar for slapp dør mellom magesekk og spiserør er så og si ikke eksisterende nå, og den velkjente smerten en plass mellom bryster og mage kommer snikende tilbake. Ja for nå som jeg ikke spyr opp alt, må det jo komme automatisk uansett. 

De siste dagene har det gjort vondt på plasser jeg ikke viste eksisterte i kroppen, og hver gang håper jeg det er rier så jeg kan dra til sykehuset å bli ferdig med hele skiten. Fødselen er ikke noe å trakte etter, men om et par års tid vil jeg vel føle meg normal igjen. Lillemor er klar, jeg er klar og om jeg ikke føder snart vil jeg gå alle i mils omkrets på nervene med det frynsete humøret mitt som går fra hysterisk latter til tårer på få sekunder. Hormonene raser tulling i kroppen, og det er tett før jeg kaster meg selv ut av leiligheten. Jeg føler meg som en elefant uten de lange øyenvippene, og jeg skulle virkelig ønske det var lettere å bevege kroppen og late som at jeg fortsatt er et normalt menneske. 


Så nei, det er ingen dans på roser å være høygravid, og denne teksten skal jeg finne frem regelmessig som en sikker prevensjon. Jeg nekter å gjøre dette en gang til, og tunglært som jeg er har det tatt tre ganger for å lære. Selvfølgelig kan du møte på de damene som spretter rundt som små svaner i uke 37, men de fleste gravide er på dette tidspunktet gått inn i en slags "stappet-pølse-tilstand", og i alle fall om de har født noen ganger fra før! 

Facebooksiden min finner du her!

Det er fortsatt en jente i magen!

Ikke overraskende ble 17mai noe helt annet en planen, og jeg kan ikke annet en å le av vår åpenbare uflaks når det kommer til høytider og spesielle anledninger. Formen min har ikke vært noe særlig i det siste, og 16mai var jeg såpass urven at et legebesøk ble obligatorisk. Jeg tenkte jo at det ville være en kort affære, men dessverre måtte turen gå videre til sykehuset for kontroll. Symptomene mine kan være nokså ufine, så det er greit å få dem sjekket ut. Det endte med innleggelse for observasjon, og jeg fikk hevn for at mannen ble innlagt i påsken! (Les med latter..) Så han skulle få slite med å få puslespillet til å gå opp med to fotballkamper, og alle forberedelser til 17mai som vi selvfølgelig hadde utsatt i det lengste siden jeg var dårlig. Ikke hadde vi handlet, ikke var klærne funnet frem og ikke hadde vi sjekket timeplan for tog. Alt som normalt her i huset med andre. 

Heldigvis ble jeg i bedre form utover kvelden, og jeg fikk derfor permisjon til å dra hjem på kvelden for å sove hjemme. Men med streng beskjed om å holde meg i ro og hvile. Mannen lovet legen og jordmora at han skulle passe på at jeg ikke rørte meg, og jeg regnet i grunnen med at jeg ville bli knyttet fast i senga når vi kom hjem. Ikke ville jeg røre noe særlig på meg heller, for jeg følte meg alt annet en i tipp topp form. Men det er lettere å hvile hjemme.

17mai ble det, uansett om jeg var forberedt eller ikke. Og på mystisk vis var det faktisk sol og varmt på formiddagen, så jeg kunne kle lette sommerklær på ungene! (Langbukser, tykk jakke og ingen ullundertøy, vi er da fortsatt i Nord-Norge.) Plan var å gå i skoletoget med 1.klassingen, og jeg skal innrømme at det gjorde litt vondt i mammahjerte når jeg ikke kunne være med å se han gå. Men jeg sendte dem avgårde med flagg, bråketing og stort sett ikke noen sure miner. Og så fikk jeg oppdateringer på telefon fra min bedre halvdel underveis. Uheldigvis var det ikke en av de beste dagene for minstemann, så han fikk fryktelig vondt etter å ha gått det meste av toget, men det gikk seg til når han kom hjem og fikk hvile. Til og med eldstemann bestemte seg for å være med i toget, men det var nok mest fordi jeg sa han ikke fikk sitte hjemme å spille uansett. 


Ute å lufter meg uten sko, så vi har det rimelig varmt nå! Prøvde å få inn en stykk unge som var misfornøyd med at broren brukte lommepengene sine i dag...

Men jeg innser jo nå at den fødebagen skal være ferdig pakket fremover, og at kamera skal være ladet til enhver tid. For nå jobber kroppen noe aldeles fryktelig, og om det ikke roer seg kommer vel lille prinsessen snart. Vi fikk foresten bekreftet igjen at det var ei lita jente, å jeg tviler på at tre stykk ser veil så nå er vi vel rimelig sikker. 

Så nå skal jeg bare sitte å ruge fremover, og vente på den magiske og slitsomme tiden vi har i møte. Jeg sliter sånn med pusten at all form for fysisk aktivitet er en lidelse, og da er sofaen best! Og så skal jeg grue meg til at jeg skal føde igjen, det er ikke noe  jeg har særlig høye tanker om! 

Facebooksiden min finner du her.  Og du finner meg som @steinihavet på instagram og snap! 

Forberedelser til fødsel.

Jeg holder på med den mentale forberedelsen som trengs før fødsel, for jeg har jo innsett at lillelarven på innsiden skal ut, snart! Jeg har formelig panikk, for jeg er ikke en av dem som glemte hvor jævlig vondt det var å presse ut 3,5kilo av hønsa! Jeg husker det klart som dagen, og med tanke på at sist runde var en heftig styrtfødsel med prolaps i ryggen, og det som ble et knekt halebein ser jeg ikke frem til begivenheten. 

Men nå har jeg jo ikke noe valg, for ut skal hun uansett om jeg er klar eller ikke. Jeg var i alle fall ikke klar i natt når jeg i et par timer holdt på å dø av kraftige kynnere som var særdeles smertefulle. (Mulig jeg er i en eller annen fase for fornektelse av at det var rier, men de var ikke regelmessige og gikk jo over etter hvert så beit tenna sammen. Ingen planer om å springe ned dørene hos legen eller i værste fall sykehuset mer en jeg må!)

Nå er jeg ikke av dem som bruker å skape meg forventinger til ting som skal hende, så et fødebrev er vel ganske uaktuelt. Om jeg skulle skrive noe i det ville de stå "GI MEG SMERTELINDRING, ALT DU HAR!" og fint lite annet. Her er det ikke noen heltemodige tanker om å føde så naturlig som mulig og la meg lede av smerten. Kan jeg slippe gjør jeg selvfølgelig det, for med de andre to var det ikke tid til noe smertestillende når jeg fikk behov for det. Og jeg kan uansett ikke kontrollere fødselen, så kroppen får jobbe som den selv ønsker. 

Men litt forberedt kan jeg jo være, så jeg må vel pakke en reisebag snart. Må bare prøve å huske hva jeg blir å trenge først, det eneste jeg har på listen er lipsyl og klær til lillemor. Store truser er et must og muligens en ammebh. Tannbørst kan være livreddende og hårstrikk vil jeg ikke klare meg uten. Et par sandaler er nok ikke dumt og ferdig ladet kamera må til! 

Vi må vel også finne en kriseløsning om det hele starter på natten, for vi har jo tross alt to søte små fra før hjemme. Eller muligens bare en om jeg føder til termin, for da er den andre på leirskole! Mamma og pappa er et godt alternativ, så lenge de er hjemme. Tror bare jeg bestemmer at jeg føder på dagtid, så slipper vi noe krøll om natta, det er så mye ekstra arbeid! 

Vel, jeg får starte med reisebaggen så den kan stå klar i gangen, så får resten bare bli som det blir. Forhåpentligvis holder hun seg inne enda en stund, for nå står 17mai for tur, en hel haug med fotballkamper, skoleavslutninger før sommeren og ikke minst alt som skal ordnes her hjemme før rede er ferdig bygget! 


Klærne er i alle fall vasket, så det trenger jeg ikke tenke på!

Facebooksiden min finner du her! 

Du vet du er veldig gravid når....

 

... du vurderer å gå uten sokker, truse og bukse fordi det innebærer at du må bøye deg når de skal på! 

... du må knipe igjen det du makter før du nyser, for å unngå at du tisser deg ut som bleiebarnet du venter.

... du finner lukten av mørk og fuktig kjeller så fristene og delikat at skrekkhistoriene du til nå har hørt om mørke kjellere oppleves som koselige eventyr du gjerne vil delta i. 

... du gråter fordi reklamene på tv blir vist i feil rekkefølge og det ikke passer nesen din.

... du får trang til å kvele han i køen foran deg som ikke har opplevd hvor fantastisk det er å dusje regelmessig for å unngå at andre mennesker skal lukte sur svette og andre ymse eimer av skit. Og det eneste som stopper deg fra en voldsom affære er redselen for at lukten skal bli verre når du kommer nært innpå.

... du får dilla på en type sukkertøy, og må rive opp pakken og stappe i deg, før du får betalt for varen. 

... du gir mannen skriftlig oppsigelse på sms fordi han stikker av i ditt hode, men egentlig bare har kjørt for å fylle drivstoff uten å gi beskjed først. (DUST!!) 

... du ikke gleder deg over at puppene vokser 3-4størrelser over natten. De er så ømme at selv et vindpust får deg til å grine, ja om ikke puppene tar jobben og renner for deg!

... du ikke kan vaske kopper eller lage mat uten at skjorta blir dekket av vann og diverse matvarer der magen legger seg på kanten av kjøkkenbenken. 

... du kan bruke magen som bord til fat og kopper.

... du lar alt som faller på gulvet bli liggende, og anser det som tapt! 

... du vekker samboeren når du prøver å komme deg ut av sengen på natten uansett hvor stille du prøver å være, med å knø og bykse så mye at han tror det er et jordskjelv på gang.

... du blir så andpusten av å gå opp trapper at du kan forveksles med en strandet hval på toppen.

... du skuler med iltert blikk på andre mødre med små babyer, bare fordi du enda må vente en stund til på den sparkende lillelarven som du skal presse ut gjennom en minihull. (Grøss, og de andre mødrene er tross alt ferdige med den verste biten!) 


Tommelen opp, ingen sure miner her i gården. Så lenge skoene ikke må knytes på nytt!
 

Facebookside min finner du her! 

"Er lillesøster våken nå?"

Det er godt med liv i magen, og denne gangen er lillerampen på innsiden mest våken på dagtid. Ikke som brødrene som romsterte på innsiden hele natten og gjorde at jeg nesten ikke fikk sove. Men på en annen side tror jeg det er takket være brødrene at hun faktisk er våken på dagen, for hver gang de har vært borte/ute en stund våkner hun når de snakker rundt meg. Først trodde jeg det bare var tilfeldigheter, men etter å ha fulgt nøye med merket jeg at det er sånn hele tiden. Særlig om morgenen og når guttene kommer hjem fra skolen merkes det god for før den tid ligger hun lenge i ro. Hun reagerer ikke sånn på andre stemmer, så skrik og skrål fra storebrødrene er tingen. 

Og de synes det er veldig stas, og må snakke litt ekstra høyt når de kommer inn for å være sikker på at hun får det med seg. Hun har jo masse vann i ørene, og da hører man ikke like bra for det har han merket i badekaret! (Minstemanns teori når jeg spurte om han virkelig trengte å rope til oss.) 


Minstemann forteller "hemmeligheter" til lillelarven.

For min del er det veldig beroligende å kjenne spark og bevegelser på innsiden, det er så godt å kjenne at hun har det bra der inne. For det ligger alltid i bakhode at ting kan gå galt, og man har aldri noen garanti for at det går rette veien. Men det er tanker jeg velger å ikke tenke, for det blir for vondt. 

Vi ser fremover til en spennende tid, og det blir veldig gøy å se reaksjon til guttene når lillesøster endelig kommer til verden. Og ikke minst blir det gøy å se om lillemor reagerer på stemmene til brødrene når hun er kommet ut av hybelen sin. 

Facebooksiden min finner du her. 

Soveplassen er klar!

Mye nytt er kjøpt inn til lille prinsessen som er ventet om ikke så alt for lenge, men langt fra alt. Og siden formen min har vært i veldig dårlig dette svangerskapet har jeg ikke fått pusset opp vuggen vi egentlig skulle bruke. Det er litt kjipt, men sånn er det bare. Den får gjemmes bort, kanskje mine barn en dag får barn og jeg kan ordne den da. 

Men pappaen min har tatt ansvar og hentet vuggen som har vært brukt i familien hans i årevis. Også jeg lå i den som baby, så det blir stas å bruke den til lillemor. Det var vel bestefar min som laget den når de fikk sin førstefødte, og etter det har utallige unger fått sove i vuggen. Og den har virkelig sjarm, med alle merkene etter bruk. Så nå er spindelvev vasket bort, og ny madrass kjøpt og skjært til. 


Inntil videre får bamsen som i vugga.


Minstemann legger i bunnen, viktig at det blir gjort riktig. For det hadde ikke vi gjort. Fikk spørsmål om vi i det hele tatt kunne telle siden numrene på plankene var hulter til bulter. 

Guttene synes det var gøy å få den hjem, for nå ble det plutselig veldig synlig at de venter en søster. Og jo mer utsyr vi får på plass, jo mer gleder de seg. Minstemann deltar aktivt i prosessen med både innkjøp og klargjøring av det som skal i hus, mens eldstemann inspiserer og følger med at det når opp til hans standard når det er kommet i hus. De vil bli verdens beste storebrødre!


Siden det meste av babytøyet er blått har vi handlet inn litt nytt, bare fordi jeg endelig har muligheten å finne frem kjoler og rosa blonder. Mannen klager over at jeg har tatt helt av, men det får så være. Han skal bare klage, det blir ikke bedre med tiden når lillefrøkna får egen vilje og skal finne seg klær. Slektes hun på moren blir jo det et kapittel for seg selv! Heldigvis er det en egen sjarm med p vaske opp babyklær, så jeg kosa meg der jeg hengte opp bittesmå plagg. 

Dessverre har jeg en aldri så liten pause i de koselige forberedelsene, for kroppen min er angrepet av bakterier og formen er helt på bunn. Vet ikke helt hvor de bakteriene holder hus, men de slår meg helt ut og gir meg økt antall kynnere som innimellom blir litt i overkant voldsomme. Forhåpentligvis vil antibiotikaen virke fort så det roer seg, og så jeg i det inste kan prøve å nyte resten av tiden frem til termin! 

Facebooksiden min finner du her. (Jeg er å finne som @steinihavet på snap og instagram, men dessverre er jeg fortsatt uten telefon fra dette århundre så det blir ikke oppdateringer der før jeg får telefon hjem igjen!) 

Svangerskapsuke 33

  • Graviduke:  33 og noen dager. Eller som jeg helst liker å omtale det så er jeg ferdig med 83prosent av svangerskapet! 
  • Termin: 16.juni fortsatt!
  • Trinnmester: 3 (Snart ferdig, snart ferdig...)
  • Dager igjen til termin: 48 dager igjen! Kjenner panikken tar meg, leiligheten er ikke klar å ikke jeg heller! 
  • Neste kontroll: Må innom legen en tur neste uke, så da må vel kroppen sjekkes igjen siden den ikke klarer å oppføre seg som den burde. 
  • Kjønn: Lita prinsesse.
  • Innkjøp: Nå er det meste på plass, i alle fall liker jeg å tro det. Vi har seng, vogn og klær så da er vi vel greit i mål. Etter hvert skal vi også anskaffe en bæresele, brystpumpe, rosa sengklær(de vi har er veldig blå, og det hadde jo vært litt søtt med rosa.). Av småting må ammeinnlegg, bind, bleier, regntrekk til vogna og sutt handles, men jeg stresser ikke. Vi skal også få kjøpt en babygym og en uro å ha over senga. Kjøpte det nytt til guttene, så kan ikke bryte tradisjon nå!
  • Mammaklær: Uten ville jeg gått rundt med t-skjorta over magen fordi den ikke går over og konstant rørlegger-sprekk. Kroppsfasongen min har definitivt endret seg, og det merkes på alle klærne. Kun sokkene funker som de skal, på dager jeg ikke er for hoven i beina. 
  • Humør: Svært svingende, jeg er rett og slett humørsyk og blir grinete for ingen ting. Dårlig musikk på radioen får meg til å eksplodere og jeg kan finne på å grine over tv-reklamer. Fryktelig slitsomt for alle! 
  • Søvn: Nei, nå er det totalt umulig å finne en komfortabel stilling å ligge i, å når jeg først har sovnet må jeg uansett opp for å tisse. 
  • Strekkmerker: Nei, det eneste jeg er heldig med under svangerskapet er vist at hunden kan tøyes i det uendelige uten problem! 
  • Gravidmage: Jepp, stor, rund og brei. Tung å bære er den også, og jeg har vurdert å bruke trillebår for å bære den rundt! 
  • Vektøkning: Tvilsom, trodde jeg gikk bra opp, men innså fort at det var væske i beina når det på mystisk vis forsvant et par kilo på noen par dager. Ser ikke ut til at jeg skal være så heldig at jeg går opp noe ekstra denne gangen. 
  • Aktivitet: Lillemor spreller hele dagen og jeg sliter som faen med å bevege meg rundt. Jeg føler meg som en elefant med leddplager og det knirker når jeg rører på meg. En kort gåtur er nok til å fremkalle kynnere som er på grensen til vonde og hvis jeg ikke passer på føles det som at bekkenet skal deles i to. 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen...
  • Plager: Ja jeg startet jo på klagingen under aktivitet, men jeg kan like greit forsette. Jeg har sure oppstøt av en annen verden, kvalmen gjør at jeg nesten dør når jeg putter tannbørsten i munnen, nesen er potte tett og jeg har konstant hodepine. Jerntablettene er harde for magen og nå svir det som faen i spiserøret og jeg tror jeg har en gasslekasje! Beina verker som faen, bekkene føles knyttet sammen med et fliset tau og prolapsen i ryggen har bestemt seg for å fortelle at den er der. Å komme seg ut av senga om morgenen er et strev og når jeg ligger er det som at en person på 300kilo sitter på brystkassen min og jeg får nesten ikke puste. Huden min er knusk tørr og jeg har atter en gang blitt plaget av eksem. Kvisene som dukker opp er fortsatt på størrelse meg fjell og både fingre og ben er hovene. Så ja, du kan trygt si at jeg har en del plager... Men jeg får fort farge i ansiktet av solen, så den bleke hudfargen er nesten kamuflert! 

De obligatoriske bildene: 


Kjøretur til stranda i går, og siden jeg så ei som bada naken fant jeg ut at tempen var ok så magen kunne vises frem ute! (Jeg ville altså ikke badet i havet nå, så varmt har vi det ikke!)


Jeg har større mage denne gangen når jeg studerer bilder fra sist svangerskap, men om jeg skal følge målingen på helseskjema skal den være mindre. Så det er vel noe i at man bærer jenter og gutter ulikt. (Om de ikke så feil to ganger og det er en gutt, man vet jo aldri!) 

Facebooksiden min finner du her! 

Må jeg gå truseløs nå?

Det ville vel ikke ta seg så bra ut å publisere på facebook om noen kan kjøpe truser til meg i Sverige, jeg prøver da i det minste å oppføre meg noe sivilisert så en sånn status ville nok bety sosialt selvmord eller noe i den duren. Og noe sier meg at truseshopping på vegne av andre ikke hører inn under de siviliserte kategoriene. Mulig at mine bekjente som jobber i helsesektoren ville sett på spørsmålet som en selvfølge, men vi er da ganske miljøskadet gjennom årevis av nakenhet i alle mulige former og fasonger. Så undertøy er liksom det minste problem. Men det er vel mest sannsynlig at de som kjører langtransport suser forbi i vårt naboland, dessverre er noen av dem er kanskje ikke de rette personene å sende på delikat undertøys shopping. (Oh yes, her lever fordommer i fleng og prototypen på en tatovert gammel fyr med olje på nevene kommer automatisk opp når jeg hører vogntog. Og det selv om jeg ikke har noen sånne på vennelisten når jeg tenker meg om!) Og dessverre sender ikke butikken til Norge...

Vel, problemet er at de eneste trusene jeg liker er å oppdrive i vårt naboland, så hver eneste sommer kjøper jeg inn en god dose tøyfiller som skal holde frem til neste ferie. Men denne gangen glemte jeg å ta med i beregningen at en liten bonus skulle klore seg fast i livmoren og forandre hele kroppsfasongen min. Så alle utenom to truser er for små! Og jeg er kommet til den nådeløse grensen for hva som er behagelig å gå med! Å nå må jeg kjøpe meg nye truser og det helst med det samme! De slappe utvaska fillene jeg bruker er blitt alt for trange, og jeg får total angst om jeg må gå enda en dag med noe som strammer så mye at kroppen deles i to. Det er bare de to av de nåværende plaggene som passer, og jeg har overhode ikke noen planer om å vaske klær hver dag så jeg kan bytte på dem, for ikke snakke om katastrofen som vil oppstå om jeg er så uheldig å nyse med full blære... 

Jeg kunne selvfølgelig gått truseløs, men da hadde jeg bare forskjøvet problemet for jeg har faktisk ikke så mange bukser og tightser som går gjennom nåløyet heller. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk bare 2 tightser, 1 vanlig bukse som er på grensen til for stram og 3 stykk treningsbukser som kan brukes uten å fremkalle angst og panikk hos meg. 

Dagens trusefangst!


Så jeg måtte handle truser i dag, noe som er en av de aller verste tingene jeg kan foreta meg så kresen jeg er. De må være store nok, helst så store at de dekker hele ræva, jeg hater å fryse å vi bor tross alt i nord. De må være i bomull og de må være passe tynn i stoffet. Tykke truser blir bare klamt og alt for tett! (Beklager opplysningen, men som sakt har jeg jobbet i helsesektoren hele mitt yrkesaktive liv, og noen filter er forsvunnet på veien.) De kan ikke ha strikk som strammer og om det er blonder på dem må den absolutt ikke klø! Fordelen er jo at det ikke er så nøye med farge, for de blir å se utvasket ut etter første runde i maskin med sokker, håndduker og andre plagg som kokes på 95grader... Det er lenge siden jeg har prøvd å se sexy ut, og så lenge det vil innebære ekstra husarbeid vil jeg ikke prøve på det heller! 

Jeg fant noen i dag, men det gjenstår å se om de går gjennom nåløyet og vil funke til sitt bruk. Hvis ikke får jeg bruke dem som noen dyre vaskefiller! De vil uansett ikke funke så bra som de nydelige, herlige, deilige trusene jeg bruker å kjøpe på ferie i Sverige! Jeg får bare holde ut frem til neste sommer og det jeg håper blir en sommerferie med vogn over grensen!

Facebooksiden min finner du her! Og jeg er @steinihavet på snap og instagram! (I alle fall når telefon min kommer tilbake fra verkstedet, den dinosauren jeg bruker nå gir meg gnagsår på tommelen og tårer av frustrasjon.)

Endelig går det fremover!

Fredag kom min bedre halvdel hjem, og jeg må si meg svært fornøyd med det. Han på sin side er muligens litt lei av beordringen og den overdrevene omsorgen min, men det får han bare finne seg i når han er så dramatisk å havner på sykehus når jeg er på kjukka. Han er ikke i toppform, så jeg holder han lenket på sofaen med bare ørsmå gåturer innimellom. Så denne uken får han pent ta det med ro selv om han skuler og surmuler når jeg beordrer han til det. Denne gangen er det i alle fall jeg som vet best. De siste to dagene har han fått lov å være med når jeg har levert unger her og der, og siden jeg ikke er i en tilstand som sier det er aktuelt at jeg skal føre bilen har vi vært et utmerket team. Her snakker vi om å fylle ut hverandre så mye at vi i det minste fungerer som en person til sammen! Ikke dårlig bare det. 

Jeg har selvfølgelig snufset inn en aldri så liten forkjølelse og halsen verker som faen, nesen renner konstant og jeg føler meg i grunnen en mellomting mellom småfull og bakfull, for svimmelheten er like tilstede enda jeg knasker jern og vitaminer til den store gullmedaljen for å få opp blodprosenten. Heldigvis er det sol ute, for ellers ville jeg vært sur også. Så en god halvtime før lunsj satt jeg i solveggen og nøt følelsen av å puste som en hvalross med astma. Jeg er ute av stand til å jobbe, og kjenner at jeg er litt småsur for det! Fortsatt ikke godtatt at jeg er en av de gravide som ikke er så flink til oppgaven. 

Men nå er det ikke lenge igjen, og jeg tipper at når forkjølelsen slipper, mannen er helt på beina igjen og jeg har fått slappet av litt, vil jeg få totalt panikk over alt som ikke er klart. (Og det er jo en del, når jeg tenker over det.) 


Mageboeren synes ikke noe om å bli brukt som bord, så hun sparket ned koppen! 

Vel, jeg innser at om jeg skal få tatt noen gravidbilder bør jeg få ut fingeren nå, men det er ikke noe som blir prioritert siden vi valgte å kjøpe ny barnevogn for å være sikker på at det blir plass til både vogn og rullestol i bilen. Om jeg kommer over en hobbyfotograf holder det sikkert i massevis , jeg må bare gidde å lete etter en! For det hadde jo vært kult med noen bilder som kan brukes som prevensjon ved en senere anledning. 

Kaos-tilværelsen fortsetter og jeg priser meg lykkelig for all hjelp vi har fått den siste uken. Nå skal vi klare oss ganske greit vil jeg tro. 

Facebooksiden min finner du her og jeg er @steinihavet på insta og snap! 

Når alt går galt på en gang.

Hva gjør du når hele hverdagen kollapser, og det eneste du vil er å krølle deg sammen i en ball å holde deg for ørene. Jeg ville bare gjemme meg under sengen, og ikke komme frem før alt var i orden igjen. Men det gikk jo ikke, for jeg er jo mamma. Så jeg innså fort at å få panikk ikke ville føre til noe konstruktivt, og prøvde fortvilet å få de små grå til å samarbeide. Dessverre har jeg en ikke eksisterende hukommelse om dagen, og glemmer det meste jeg må huske. Så den tankeprosessen ble ikke så lett, i tillegg til at jeg bekymret meg gal for han som var innlagt på sykehuset. Han som jeg aldri har trengt så mye som de siste månedene. 

Jeg forbannet stort sett alt i universet, rasende på den ubrukelige kroppen min som ikke fungerer som den skal, sint på de dumme bakteriene som har angrepet min bedre halvdel og frustrert på vegne av barna mine. For ikke bare min verden raste sammen, deres trygge hverdag med faste rammer og rutiner ble med et helt andeledes. En pappa og stefar på sykehuset, en syk mamma hjemme. En mamma som prøvde etter beste evne å trøste og ikke knekke samme selv. 

Det var ganske alvorlig en stund, og selv i normal tilstand ville jeg blitt stresset. Men alt blir så mye verre når kroppen raseres av svangerskaps hormoner, og stresset det fører med seg har ikke vært helt bra for kroppen min. Heldigvis er han endelig på bedringens vei, og i dag var formen mye, mye bedre enn hva den har vært. Så vi krysser fingrene for at han kommer hjem snart. Ikke at det betyr at hverdagen er tilbake, for vi må nok regne med en sykeperiode hjemme også der han ligger i ro. Men da slipper jeg i alle fall å føle på den totale ensomheten når ungene er i seng og jeg endelig kan puste. 

Men jeg må fortsatt be om hjelp for å komme meg gjennom hverdagen, og det er få ting som er så vanskelig som å innrømme at nå må noen andre stille opp. For der det er lett å hjelpe andre, er det like vanskelig å be om hjelpen selv.  Men for alle sin del kan jeg ikke bare bite tennene sammen, og spesielt ikke for det lille livet som ligger inne i magen. Og det er tøft nok å klare nattevåkingen alene nå, i tillegg til alle andre rutiner som vi vanligvis er to om. Så uten dem rundt meg ville jeg vel ha havnet på sykehuset selv. For selv om jeg føler meg relativt rolig, er kroppen min stresset nå. Men jeg er uendelig sliten. 

Vi lever i en slags krisetilstand der alle primærbehov blir dekket, og alle handlinger prioriteres etter viktighetsgrad. Det er bare å ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Om ikke annet var det en ørliten forbedring i blodprosenten min, så da hjelper i alle fall jerntablettene jeg putter i meg. Og på magisk vis har et par kilo med væske forsvunnet ut av kroppen min, så jeg klarer å stå mer en fem minutter av gangen! 

Facebooksiden min finner du her. 

Vel hjemme etter besøket i hovedstaden!

Da er vi kommet oss hjem til kalde nord, og ser at værmeldingen har skiftet til perfekt påske! Og da snakker vi om hvite bakker, sol og knallblå himmel. Noe som er så sjeldent at jeg ikke kan huske sist vi hadde så gode prognoser. Ikke at det har så mye å si for min del da, for jeg er selvfølgelig blitt dårligere å må pent ta livet med ro. Bare det minste antydning til stress og jeg blir hardt straffet med svimmelhet, ekstrem hodepine og en trøtthet som ikke kan beskrives. Blodprosenten er blitt enda lavere, og jeg har fått sexy tømmerstokk-legger. Jeg føler meg absolutt ikke vakker, og hater som pesten å være gravid. Stakkars den jævelen som prøver å fortelle meg at dette skal være en magisk tid med lykke, håp og enhjørninger som fjerter rosa hjerter. 


Sjekket ut gammelbyen i Fredrikstad, og tok bilder som pappaen min skal få se fra området han var innom når han hadde militærtjeneste. (Altså masse bilder av byen, ikke av meg!) 

Vel, nok om formen, for jeg lot ikke den stoppe meg fra å ha noen fantastiske dager i sør. (Eller, jeg sov over gjennomsnittet mye, peste som en hval, slet med å gå lengre enn noen meter og måtte pent ta meg en pust i bakken hvert femte minutt. Men ser du bort ifra det hadde jeg det bra!) 


Første runden ute med bare armer for i år, og vi sendte selvfølgelig massevis av bilder hjem til dem som holdt på å snø bort. 

Vi fikk husrom hos familien min, og jeg og min bedre halvdel ble virkelig bortskjemt. Ikke nok med at vi hadde barnefri, men vi ble også vartet opp som kongelige! (Og jeg skal være så ærlig å si at det føltes rett og slett fantastisk ut.) Vi ble enda til kjørt rundt på omvisning som ekte turister og fikk lære mye om Sarpsborg og Fredrikstad som vi ikke viste fra før. 


Håpet å møte på en kjempe, men det kom ingen ut når jeg banket på døren. Kanskje de ikke ville møte en likbleik nordlending! 

Søndag var det dags for barnedåp, og vi gledet oss stort til å feire dagen sammen med gudsønn vår, foreldrene og resten av gjestene. Vi fikk til og med æren av å lese opp noen tekster i kirken, og jeg skrev selvfølgelig om min til en litt mer nord-norsk versjon og truet med å lese den siden vi ikke beskjed om høytlesningen  før lørdagskvelden. Takk for den liksom. 


Klar for kirka og dåp! Jeg presset skoene på meg, men innså ganske fort at væsken i bena ville komme seirende ut av kampen. Høye hæler er heller ikke å anbefale med tanke på tilstanden min, det blir så langt å falle om jeg svimer av!

Min versjon av dåpsteksten: 

" Dem bar små unga til han før å få han å pelle på dem, men følgeran jaga dem bort. Da Jesus så det, blei han drittforbanna og brølte: La snørkvalpan komme t mæ og nekt dæm for guds skyld ikke. Kåken til Gud høre til sånne skapninga som dæm. Sannelig sir æ dåkker: Den som ikke kræsje gudskåken som en snørvalp, har ikkje en skit dær å gjøre å læpp ikkje inn. Og så røkka han tell sæ ungan, klaska nævan på dem og velsigna småtrollan. "


Hardt med selskap, så da er det greit å finne en mage å sove på. Må innrømme at jeg gleder meg veldig til juni kommer og lillemor popper ut. Men helt greit å låne andre sine babyer i mellomtiden! 

Selv om det var koselig borte, var det fantastisk å komme hjem igjen på mandag. Savnet etter ungene var aldeles fryktelig og gravid-hormonene gjør ikke saken bedre! For som vanlig når vi skulle bort og ungene skulle bli igjen klarte begge å bli syke. Til og med han som aldri er syk... Dog var det bare en forkjølelse, men det er ille nok når du sitter hundrevis av fjell unna og har tidenes dårligste samvittighet. Og det selv om ungene hadde det helt fint hjemme uten den masete moren. Men vi hadde med oss gaver hjem, og begge ble strålende fornøyde. Så vi kan godt dra bort flere ganger... 

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å nyte påsken, og krysse fingrene for at blodprosenten forbedrer seg betraktelig. For det er ikke så veldig gøy å vandre rundt som et spøkelse! 

Facebooksiden min finner du her. 

Svangerskapsuke 30

  • Graviduke: 30 
  • Termin: 16.juni og det glemmer jeg ikke med det første! 
  • Trinnmester: Da er jeg ankommet nummer 3 ifølge gravid-appen jeg lastet ned, for å ha kontroll med ukene å kunne svare når noen spør meg om sånt!
  • Dager igjen til termin: 72!!! (HJELP, jeg er jo ikke klar enda!) 
  • Neste kontroll: Ja det var et god spørsmål, husker faktisk ikke. Men det står i kalenderen så får opp varsel litt i forkant. OG bra er det ellers ville jeg gått glipp av veldig mange timer! 
  • Kjønn: Fortsatt en jente, måtte spørre på nytt da vi var en ekstra kontroll på grunn av min ikke alt så samarbeidsvillige form! 
  • Innkjøp: Ja, og jeg griner når jeg ser hvor mye alt koster. Jeg føler meg ranet, naken og fattig! (Men lillemor vil være godt kledd altså!) Nå er seng, stelleplass og vogn i rute, og planen er klar for bilstol. Så det er stort sett småting og melkemaskin, stellematte, babygym og kanskje en vippestol som står på planen. Samt en god pute til amming, hundrevis av bind og ammeinnlegg og muligens noen tisselaken til senga som redder den fra dryppende melkekraner. 
  • Mammaklær: Ja, stilen er blitt litt mer sånn kjerringaktig! Nesten på grensen til bestemor inspirert med svære uformelige klær, det mangler bare print av svære fargerike blomstre som gir deg psykisk sammenbrudd. Ja også har jeg funnet frem den kjære treningsbukse stilen, så svære bukser som ikke strammer og lange skjorter fra cubus redder de værste dagene. 
  • Humør: Ja det kan du trygt si er svingende, men er noe hissig og blir irritert over det meste. Jeg har meldt meg ut av nyhetsverdenen og vil trolig ikke få med meg en eneste nyhet før etter fødselen av hensyn til de jeg bor sammen med. Utbruddene nyhetene kan fremprovosere egner seg ikke engang for en hardbarket fisker! Men jeg ler mye også, for humor finnes det mye av i hverdagen. 
  • Søvn: Nei den er som før, særdeles ustabil! Men jeg som gravid sover i grunnen ganske godt, så lenge jeg har et svært teppe jeg bygger opp beina med, to hodeputer og nesespray. Ja og teppe til mannen så han må ligge å fryse hele natta. (Er det rart han får hår på ryggen?!)
  • Strekkmerker: Niks, og jeg tror ærlig talt ikke jeg får noen heller. Da ville jeg vel fått det når jeg gikk gravid første gang for 11år siden. Men skal aldri si aldri, det kan jo hende jeg får det denne gangen. De tre på låret og hundre på puppene oppsto lenge før jeg ble gravid første gang, så de telles ikke mer. 
  • Gravidmage: Oh yes. Jeg føler meg som en hvalross på land. Å sitte rett i ryggen er nesten umulig og det beste er å ha en passe bakoverlent stilling! Du skulle sett hvor vakkert jeg satt når vi var i kirken, på de alt for smale kirkebenkene. Satser på at det ble sett mellom fingrene på med tanke på kulen jeg bærer. 
  • Vektøkning: Omsider ser det ut til å gå rette veien, og jeg jubler. Men jeg håper faktisk jeg klarer å legge på meg minst ti kilo til før jeg er ferdig. Nå holder maten seg for det meste inne, selv om jeg er ekstremt kvalm til tider. 
  • Aktivitet: Jo mer aktiv lillemor er i magen, jo slapper blir jeg. Hver gang jeg prøver å gå meg tur i sunt tempo får jeg enormt med kynnere, og de gjør så vondt at jeg holder meg til sneglefart. Heretter vil jeg regne samtlige handleturer som trening! 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!)
  • Plager: Ja dessverre. Om du ikke vil høre klaging må du stoppe lesingen nå. Jeg har alt for lav blodprosent, sliter med kvalme, ramler sammen i fosterstilling av sure oppstøt, får låsninger i bekkenet, kronisk tett nese med unntak av periodene jeg blør neseblod, intens hodepine og så er jeg ekstremt sliten. 

De obligatoriske bildene: 


Trøtt, men fattet! Jukset litt, så bilde er noen dager gammelt og fra uke 29.  


"Hva holder du på med?! Lyset er noe som heter sol, og jeg kan forstå trangen til å sprelle som en orm!"

Det går over, i juni...

Facebooksiden min finner du her! 

Hukommelsessvikt!

"Er du helt sikker på at du skal hente ut enda en eske av medisin din? Den skal vare i hundre dager!" Jeg fikk et spørrende blikk og innså fort at nå hadde jeg glemt noe igjen. Men at et besøk på apoteket skal være totalt slettet fra hukommelsen er ganske forunderlig. 

Hukommelsen har sviktet meg helt, og når jeg ikke engang klarer å huske at jeg har hentet medisiner noen dager i forveien er det ikke så mye annet å gjøre enn å le høyt, og bli passelig småflau over egen oppførsel. Takk og pris for at det ikke var en medisin som kan tenkes å misbrukes, det ville føltes veldig ille! Jeg dør nesten litt av tanken... 

Jeg glemmer stort sett alt som jeg ikke skriver ned eller putter inn i kalenderen min, og det er nok mest flaks at jeg husker meg selv når jeg skal noen vei. Og nå har jeg heldigvis noe å skylde på. (Det er ikke ukjent at jeg kan være passelig distre til vanlig.)  

Forklaringen ligger vel i graviditeten og den ufint lave blodprosenten jeg har. Som dessverre ikke har forbedret seg av biff, piller og brokkoli! Men magen vokser som den skal, lillelarven spreller aktivt og så lenge jeg ikke får noen andre ufyselige symptomer må jeg bare holde ut. Selvfølgelig hadde det vært fint å unngå hodepine og den ekstreme trøttheten, men det går i alle fall over i juni! 


Hva var det nå jeg hadde glemt igjen?!

Siden formen er stabil blir det Oslotur og barnedåp til helgen, og vi gleder oss masse. For nå skal vi på kjærestetur uten ungene! (Ja om du ser bort fra ungen i magen!) 

Så er det bare å håpe at jeg klarer å huske alt som skal pakkes til oss og ungene. 

Facebooksiden min finner du her! 

Spring, spring, solen skinner!

Tenk, endelig fikk vi et glimt av sola og vi slapp alt vi hadde i fingrene og stormet ut døren. Ikke snakk om at vi kaster bort dyrebare minutter med sol når man er bosatt på en plass det snør småjævler halve året og regner resten av det. 

Solstolene ble rotet frem fra spindelvev og rotteskit, og ble plassert strategisk i retning solen. Og i dag var det jo lett å sitte vendt mot sola, for nå så vi den jo klart og tydelig fra knallblå himmel med bare et par-tre skyer. Vanligvis ser vi den så sjeldent at vi ikke vet helt i hvordan retning vi bør titte, og da kan det hende vi går glipp av dyrebare solsekunder fordi vi har ryggen til når værgudene letter litt på skjørte og slipper frem de gule strålene. 

Gleden var i alle fall til å ta og føle på, og du kan trygt si at det var magiske tilstander mellom fjellene av snø som omkranser huset. Ja ikke engang bråket fra hjullasteren som fortvilet prøver å holde snømassene unna veien klarte å forstyrre den magiske stemningen. Og når vi lyttet ekstra godt kan det hende vi hørte småfuglene. (Måser er jo ganske små, ikke sant?!) 


Vi nyter våren de 10 minuttene den er her! 

Vel, jeg gjør det meste for å unngå dagens dose tran som inneholder livsviktige d-vitaminer, så med det samme jeg kjente varmen fra den gule steikeovnen varme, brettet jeg frem armer og mage. Ikke snakk om at jeg skal kaste bort det som kan bli den enste soldagen denne våren! Det ble rabalder på innsiden når magen ble brettet frem, så det er mulig at lillelarven fikk sjokk når lyset traff. Vi vaser jo gjerne rundt i halvmørke store deler av året, så hun er jo mest vant til mørke. 

Vi fikk en god time i solen før et slør av hvit kastet seg rundt solen og sende ned hvite klumper på oss, men det går helt fint For det var rett før vi svimte av i varmen og jeg er redd vi ikke var langt unna solstikk. Og nå kunne vi jo gå inn å gi ungene mat, det ville jo vært helt uaktuelt så lenge solen var fremme. Så enten måtte de ha sultet ved siden av brødboksen, eller så måtte de laget maten selv. 


Dagens barnearbeid. Guttungen tok jobben og sa at det var like greit for gravide kjærringer har ingen ting å gjøre på et tak! 

For syns skyld løftet jeg litt på spaden til ære for fotografen. 

Nøye inspeksjon av nesen viser tre nye fregner, noe som betyr at kraften fra solen var betydelig. Min bleike hudfarge er blitt en liten nyanse mørkere bleik, og det sier jeg meg fornøyd med. 


"Ehh mamma, kor han skal få plass til den snyen?!" Jeg kunne ikke gi han noe godt svar, for som vanlig når jeg ikke vil ha snø laver det ned i ekstreme mengder! 

Det har vært en perfekt lørdag, og vi blir å legge oss med et smil om munnen. Dette er minner vi skal leve lenge på, om vi ikke er veldig heldige og møter solen når vi skal reise til sør i neste uke! 

Ha en strålende dag! 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Kjære Solo!

Jeg innser at jeg kanskje klager litt i overkant mye om dagen, så for å rette opp karmaen litt må jeg jo dele ut noen gode ord i øst eller vest. Og siden jeg har overlevd på Solo de siste månedene var det ikke vanskelig å vite hvem som skulle få rosen. Ja eller litt vanskelig var det, for jeg sleit litt med å finne ut hvem jeg skulle sende mail til! Men innholdet i mailen var heldigvis mye lettere å få til! 

Kjære solo! 

Jeg vet at brus ikke skal være det nødvendigste i hverdagen, men de siste 28 ukene har jeg formelig overlevd på den magiske, smaksfulle og gule brusen! Og uten den er jeg redd jeg ville ligget i et hjørne som en inntørket rosin, glemt av alle! 

At brusen må være magisk det er jeg hellig overbevist om, for når absolutt alle andre mat og drikkevarer automatisk ble stoppet av ekstrem svangerskapskvalme fristet solo mer en varme, solfylte strender! (Og det skal godt gjøres, for jeg bor i nord-norge og her snyr det småjævler for tiden!) Ja jeg kunne faktisk drikke litervis uten at det gikk galt, og den gule lille flasken ble min beste venn.  Den var med meg over alt, og jeg hadde litt i alle rom for å være sikker. Og jeg er helt sikker på at det kun er den som har reddet meg fra gjentakende sykehusinnleggelser for å få intravenøs veske. 

Nå ser det ikke ut til at min ekstreme trang til å drikke solo går over med det første, så om salget har økt i nord er det antakeligvis ene og alene fordi jeg drikker så mye av den. Ja jeg til og med drømmer om den på natta! Jeg er jo generelt veldig glad i solo, og har alltid vært det, men i kombinasjon med svangerskaps hormonene mine ar jeg fått ekstremt dilla på trylledrikken. Får jeg ikke dagens dose blir jeg forvandlet til et surt mammamonster som sikler og glefser etter alle som er i nærheten. 

Siden påsken nærmer seg med stormskritt og nasjonaldrikken skal fremheves litt ekstra kjøres det masse konkurranser med tøffe solo-produkter, og du kan trygt si at jeg deltar på absolutt alle! For når jeg alt drikker litervis av brusen hadde det jo vært veldig kult med en solo-lue på hode, solo-genser over den kulerunde magen og ikke minst en solo-veske til å bære solo-flaskene i. Jeg krysser fingrene for vinnerlykke i alle fall og spammer alle nære og kjære om at de også må delta for meg. Kjekt å ha litt innhold i dagene! 

Så tusen takk for et fantastisk produkt som har holdt meg i live de siste 28 ukene. Jeg vil garantert forsette drikkingen, og solo er alltid et obligatorisk produkt når vi skal ut på tur! Jeg har nok ikke ord som beskriver hvor viktig en liten flaske brus kan være når den bare har riktig farge og smak, men uten soloen ville i livet vært litt ekstra vanskelig de siste månedene. 



Med vennlig hilsen en gravid brusavhengig som aldri ville klart seg uten trylledrikken Solo. 

Facebooksiden min finner du her! 

Gravidkroppen endrer seg!

Endelig går vekten oppover, noe som jo er særdeles bra for armer og bein som tydeligvis har tatt den værste støyten av kvalmen. For både armene og føttene er tynne som stilker, men det samme kan jeg ikke si om puppestellet og magen.

Jeg er ikke spesielt flau over å skrive om puppene mine, de stikker seg bokstavelig ganske mye ut nå om dagen, og blir lagt merke til. Og siden jeg bor i nord er det mange frittalende sjeler som ikke legger en finger imellom når de kommenteres. (Noe som er helt greit altså, det bryr meg ikke så lenge ingen prøver å tafse på dem. Om noen rører blir de slått ned med lynets hastighet, for hadde jeg ikke vist bedre skulle jeg tro at jentene var mishandlet og var fulle av blåflekker. Men de er altså bare hovene og ømme på grunn av en pågående oppgradering til melkemaskin. ) Vel, du kan i alle fall trygt si at jeg har en utfordring når det skal handles BH, for de fleste med min cup er ikke like tynne rundt overkroppen som meg. Heldigvis for meg har det blitt mye vanligere med silikon siden første gang jeg fikk barn, og derfor der det flere kjeder som har økt størrelsen på disse nødvendighetene. For å gå uten er ikke et alternativ, det er en tortur jeg ikke skal prøve. Tyngdekraften er absolutt tilstede. 

Vel, også magen har poppet ut, og jeg hater alt som er stramt. Magen er fin den altså, men den liker ikke klær! Har jeg for stram truse blir jeg uvel og er buksen/genseren for trang er det bare å legge seg i fosterstilling å grine. Så jeg blir mer og mer avhengig av en svær joggebukse og den tykke og gode ullgenseren min. Jeg ser ut som en slask, men hæregud så deilig det er, og jeg går sånn uten det minste snev av sjenanse. Jeg er ikke en av dem som insisterer på at alle damer skal gå rundt som overpynta juletrær for å behage sine bedre halvdeler. Så lenge klærne er hele og rene så er det vel ikke så nøye med hvordan kategori de regnes i. 

Dessverre måtte jeg kle meg pent i helgen, og etter utallige kranglinger med samtlige plagg som kunne omtales som penere i klesskapet innså jeg at ingen ting ville passe. Det var som å presse tannkrem inn i tuben, og ikke ut av den. Men til min store glede var det salg på et av byens kjøpesenter og jeg fant et helt stativ merket med 100kroner. Så samtlige kjoler ble røsket med meg inn i prøverommet og jeg startet den møysommelige prosessen med å prøve. (Det er ikke like lett å kle av og på seg som før, selv om armene angivelig ikke skal være påvirket av svangerskapet.) Vel, jeg forsto fint lite av størrelsene siden de var kodet med tall og prøvde bare på måfå. Til alt hell passet to av kjolene etter utallige runder med vridninger og vrikkinger, pusting og pesing. Og jeg følte jeg hadde vunnet stor premien i lotto. Det gjør jeg som regel alltid jeg finner klær som passer, men når jeg er gravid blir det litt ekstra stas. 


Muligens ikke den beste vinkelen for bilde!

Vel, siden jeg ikke viste størrelsen på de ferske ny-jaktede kjolene måtte jeg jo spørre i kassen, å jeg ramlet nesten sammen da hun sa at størrelsen var L. Så med andre ord kan du si at jeg har armer og ben i størrelse XS og overkropp i L, er det rart jeg føler meg som en hvalross og mannen påstår at jeg ser ut som Svampebob firkant! Jeg har hele tiden trodd at han mente det var på grunn av den urene huden min, men neida. Det var den uformelige klumpen av en overkropp med noen stilker stikkende ut! Han er like koselig som minstemann som insisterer på at jeg ikke ser ut som en hvalross, men en elefant for den er større! Men om ikke annet kunne han fortelle at jeg hadde fine øyne når jeg hadde sminke på. (Jeg droppet å spørre om de ikke var fine ellers, og takket veldig for komplimentet!) 

Jeg føler meg ikke mye sexy som gravid, det er i alle fall sikkert. Og selv om jeg har fått de enorme puppene er det fint lite trøst i dem, for jeg savner de søte små B-klumpene som prydet overkroppen min for mange, mange år siden. De var sexye de, uten det minste antydning til strekkmerker og tyngdekraft! 


De neste månedenes antrekk! 

Og ikke kom å påstå at kroppen vil bli som den var før, for jeg har da prøv dette to ganger tidligere og kan love deg at kroppen den har ingen planer om å gå tilbake til tidligere form. Den har funnet ut at jeg fortjener straff for at jeg utsetter den for svangerskap og fødsel og følgene er slapp hud, hengepatter og slapphet både her og der. 

Om en 2-3 års tid vil jeg si at det var vel verd det, men før den tid vil du høre meg sutre og klage. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Wow, mamma! Kan æ ta bilde av BHen din? Den e jo enorm..." Også eldstemann er med på bevisstgjøringen om at kroppen min er i kronisk endring. (Han fikk ikke lov å ta bilde, og jeg truet han med å drefse han ut i nærmeste snyskavel!) 

Bare må sniffe på den skoen!

Det eneste som ikke gjør at jeg blir sperret inne på lukket avdeling og påtvunget en tvangstrøye er bumpen på magen. Og det er den som er skyld i den fanatiske tilstanden jeg opplever når jeg bare må sniffe på nye sko! Den fantastisk kjemiske lukten som får det til å sildre av velbehag gjennom kroppen. Jeg blir panisk om jeg ikke får lov, og må jobbe hardt med meg selv for å ikke rive opp hver eneste skoeske på butikken, synke ned på gulvet og bare lukte og lukte uten tanke for omgivelsene og flauheten mine barn ville oppleve av å se moren får et gravid-anfall. 

Ja det er faktisk så ille at jeg må sitte å sniffe på ny-skoene til lillelarven i magen mens jeg skriver, for å unngå galskap og panikk over å ikke ha min lille lukte-rus når jeg snakker om temaet. Men det er ikke bare den nydelige lukten av nyproduserte sko som får nytelses senteret i hjernen min til å reagere, galskapen utløse også når jeg kjenner den herlige duften av eksos i byens tunnel-system, og jeg må kjempe en intens kamp for å ikke kjøre gjennom dem med vinduene åpen og oppsperrede nesebor, mens gjørmen spruter inn i bilen fra møtende trafikk. Jeg blir nesten gal av lengsel når jeg tenker på den nydelige lukten, som jeg i normal tilstand ikke har det minste trang å kjenne. 

Også lukten i kjellere og garasjeanlegg sender stråler av velbehag gjennom kroppen, og den til tider gjemte lykkefølelsen kommer susende før jeg vet ordet av det. Jeg anser mørke kjellere og grå garasjer som de koseligste rom for tiden.  For til tross for en tett nese siver dufte stoffene gjennom hovene slimhinner og minner meg på at jeg er langt fra så mentalt balansert som jeg vanligvis bruker å være. 

Jeg bare må sniffe, og jeg bare driter i hva alle andre måtte mene om saken. Trangen er større en flauheten og redselen for å få inn skadelige stoffer. Men innimellom får jeg noen klare øyeblikk hvor jeg ser galskapen med normale øyne uten lukte-rusens rosa slør, og da rister jeg  på hode og lurer på hva i alle dager som har rammet meg. For hvem har vel behov for å sniffe på kjemiske lukter som vanligvis er pyton, og hvordan i alle dager kan disse luktene oppfattes som trygge når jeg blir kvalm av nesten alle former for matdufter. Det må være en alvorlig feilkobling som oppsto når magen min ble omgjort til hybel. 


"Herregud mamma, ka som feile dæ!" 

Og husk at du aldri, aldri under noen omstendigheter må stille deg mellom en gravid og lystene hun får kastet over seg. Da kan konsekvensene bli fatale, for jeg kjenner at jeg er i stand til å kvele den stakkars jævelen som prøver å stoppe meg på min vei mot en ny sko eller ned i en kjeller. La den frådende gravide med ville, stirrende øyne vær i fred, og søk dekning til hun får tilfredsstilt sine lyster. Gravid carvings er ikke noen spøk, og jeg er hellig overbevist om at trangen til å gjøre disse tingene er like sterk som det en avhengig føler for sitt rusmiddel! 

Facebooksiden min finner du her! 

#carvings #svangerskapsdilla #gravidlyster

Dagens svangerskapskontroll.

Den nydelige kritthvite hudfargen min kom altså ikke av seg selv, og er en direkte årsak av lav blodprosent. Noe som jo ikke er et unormalt fenomen under enkeltes svangerskap. Dessverre så skinner kvisene som den sterkeste vårsol i et snødekt landskap, så jeg ser ikke spesielt lekker ut i tryne. Faktisk har jeg litt lyst å grine når jeg ser i speilet, for jeg foretrekker litt mer farge i kinnene en hva som sees nå. Blå ringer under øynene har jeg også, bare for å understreke det hele. I dag tidlig prøvde jeg å jukse med litt solpudder, men selv ikke det hadde effekt. 

Utenom lav blodprosent, konstant hodepine og svie i magen, sure oppstøt og ekstremt irriterende kynnere er formen fin. Jeg skulle selvfølgelig helst sett at jeg kunne gå opp og ned trapper uten å pese som en hval, men jeg skal da ikke være kravstor. 


"Mamma, va det ikke du som ikke sku drikke brus?! HÆ??"  Svarte at jada, men at det er like vanskelig for en gravid brus tørst mor  å holde fingrene av fate som en godte-sulten 11åring med skålen på bordet foran seg. 

Magen vokser helt fint og det er mye aktivitet på innside. Noen ganger er det så mye rabalder der at jeg mistenker at frøkna flytter på enkelte av organene mine så hun skal få så god plass som mulig. Jeg kan i alle fall si med sikkerhet at hun har snurpet sammen magesekken så jeg bare klarer en liten barne-porsjon mat av gangen. Hun hikker også mye og jeg blir like forstyrret hver gang jeg kjenner de små tikkene i magen. 

Siden jeg er drit lei av å ligge hjemme bestemte vi oss for å ta en tur innom Cubus i dag for å handle inn litt barneklær på tilbud før legesjekken, så nå har endelig klesskapet fått påfyll av litt rosa sammen med alle de blå klærne Peppeline arver etter guttene. Og ikke minst har jeg handlet noen nye truser som ikke er så stramme at de revner over ræva. (Så litt har jeg altså lagt på meg over stjerten, om det ikke bare er magen da...) Topper fant jeg også som rekker over magen, å bra er det for vintersesongen er enda ikke over i nord. Jeg ser nydelige bilder av vårblomster og solrike hager uten et fnugg av snø på facebook og er så sjalu at jeg vil grine enda litt til. Men på en annen side er det veldig positivt at ungene har snø denne uken, for nå er det vinteruke på skolen med uteaktiviteter hele dagen. (Og jeg klarer meg veldig fint uten gjørmete vinterklær på badet.) 

Ellers må jeg fint ta livet med ro, bekymre meg for hvordan penklær som vil passe til helgen når vi skal i dåp og spise syrenøytraliserende piller i kombinasjon med jern så hverdagen kan leves uten hodepine. Å helst bør det hende innen 2uker er over, for da skal vi ut på ny flyvetur. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Hodepinen er direkte årsak til lite blogging på meg for tiden, så beklager det!) 

Prosjekt baby går fremover!

Endelig kan jeg røre hendene og fingrene uten at jeg hyler og griner som en stukken gris. Lørdagens skru-jobb skaffet meg blåflekker og så såre fingre som jeg aldri har hatt før. Det var så ille at jeg nesten ikke orket å løfte solo-flasken til munnen. 

Det er jo alltid litt risikabelt å bestille ting fra ikea, for jeg kan liksom ikke bare stikke innom butikken å bytte om noe er feil og det mangler jo alltid skruer når. Men alternativet kostet det tredoble, så valget var lett denne gangen. Det meste er nå på plass, og det manglet faktisk bare 1 skrue til sammen. Ikke dårlig det med tanke på hvor mange esker som faktisk kom. Det eneste som gjenstår er å sage til stelebordplaten som er alt for stor, og laminere kanten. (Vet ikke om laminere blir rett, men skal lime på en plastfilm så ikke sponplaten går i oppløsing inne på bade!) Og så må alt søple flyttes fra stua til søppelfyllingen

hammer with hardware
Licensed from: Dan Kosmayer / yayimages.com

Når stellebordet er klart og ryddejobben over må jeg vel vise fra både seng, skap og stelleplass. For ikke snakke om alle klærne jeg har tryllet ned fra mørkloftet til mamma, så det blir ei lita pie med mye blå klær som kommer til verden. 

Siden formen var laber i går holdt jeg meg hjemme og vasket opp babytøy, så nå ligger det pent inne i skapet. (Blødde neseblod bare jeg rørte på hode, så det var bare flaks som gjorde at ikke de hvite klærne ble farget røde på vei ut av vaskemaskin og inn i tørketrommelen!) Jeg mangler bare små kleshengere til alle småkjolene, men har enda ikke funnet ut hvor de selger det. De fra ikea blir så store så droppet dem. Kom gjerne med tips om du vet noen som selger sånne. 

Nå kjenner jeg virkelig på gleden over at vi skal bli en familie på fem! (Selv om det føles som et hav av ting som må gjøres før jeg blir fødeklar!)

Siden jeg har vært så flink å bygge rede i det siste tar jeg en velfortjent pause i kveld og stikker ut av hjemmet på en høyst nødvendig venninnekveld. Det sosiale livet mitt er lagt i ruiner for lenge siden, så det er vel på tide å gjøre noe med det! 

Facebooksiden min finne du her! 

På tide med litt redebygging!

Endelig slapp hodepina, og jeg kan skryte av en god dag. Og det var på tide spør du meg, for det er virkelig ikke lett å holde humøret opp når formen er på bunn. Jeg er bare passelig bitter på at alle soldagene i det siste har vært bortkastet for min del, for når alle var ute holt jeg meg godt gjemt inne. 

Vel, jeg håper vi får noen gode uker fremover, for timeplanen fylles stadig opp med et eller annet. Til helgen kommer møblene som er bestilt fra Ikea, som det er min jobb å skru opp sammen med guttene. Og når den ene ungen jublet for at han skulle får hjelpe moren, sukket og stønnet den andre. Så jeg må nok bare innse at han på 11 ikke synes det er så stas å være sammen med moren mer. Men jeg og 7åringen gleder oss i alle fall veldig. Uheldigvis står hengeren vår under et tonn med snø, så før lørdag må det enten regne smådjevler hver dag så alt smelter eller så må vi få tak i en annen henger.

Jeg ser frem til å få på plass ny kommode på badet og et klesskap til lillefrøkna, for nå ligger det strødd babyklær litt over alt. Vi eier ikke plass rundt oss, og jeg hater rot så det er en dårlig kombinasjon. Men alt går om man vil, og selv om vi ikke kan skryte av stor plass så skal vi vel klare oss helt fint. Før i tiden måtte de pent klare seg med enda større familier på enda mindre plass. Det blir vel hus på oss med tiden, når studenten min er ferdig utdannet. 

Vi har også vært å sett på barnevogn, og jeg grøsser over prisene. At det skal være så ekstremt dyrt for ei bra vogn som passer inn i bilen når vi har rullestolen tilstede! Jeg hadde jo et håp om at samme typen vogn som jeg hadde sist eksisterte enda, men den var selvfølgelig gått ut av markede og nå har nesten alle vognene idiotiske hjul som ikke vil funke i Tromsø på vinteren med brøytebudsjettet som skriker etter penger skal man tro brøytekantene. Vel, jeg har sjekket brukt-sidene, men har ikke funnet en vogn som passer behovene våre enda. Og de vognene som var aktuelle var 3år gamle og koster nesten det samme som ei ny vogn i dag, så der er det lett å velge nytt. 


"Skal bare strikke litt mer, før jeg rydder!"

Så livet vårt sirkler veldig rundt magen min fortsatt, og vil nok gjøre det til lillelarven poppes ut! 

Facebooksiden min finner du her. 

Det ble en ekstra kontroll på sykehuset.

Skulle ønske jeg kunne fortelle om en fantastisk utetid i dag, men dessverre ble ikke dagen helt som tenk. Formen min de siste dagene har vært laber og jeg har hatt mye smerter i magen og ryggen, toppet med en intens hodepine. Og noen i overkant sterke kynnere som minnet mistenkelig om de første riene. Så når det ikke gikk over etter en "god" natts søvn var det bare å ta turen innom legekontoret med urinprøven i hånda. (Like sjarmerende hver gang jeg bærer rundt på den, men siden det er tredje svangerskapet bør jeg jo bli vant til det...) Jeg håpet det bare var en ny urinveisinfeksjon, som jo er så populært blant gravide. 

Vel,  den prøven var bra og det samme var blodtrykket, men resten av symptomene var ikke helt ok så jeg ble sendt videre til sykehuset for en sjekk. Og jeg ser absolutt nødvendigheten med det, selv om jeg helst bare skulle vært hjemme på sofaen. Man blir liksom ikke så alt for positiv når det verker intenst i hode. 

På sykehuset ble det en del venting, men det hadde jeg regent med så jeg hold mote oppe med å knipe øynene igjen å late som at jeg satt i sofaen hjemme. Det funket ikke. Jeg fikk også svart på en spørreundersøkelse om tannhelse, og måtte til slutt telle hvor mange tenner jeg har i munnen. (Regnskapet er litt vanskelig, for jeg har jo trekt noen tenner og venter på noen andre.) Men nå vet jeg altså hvor mange som er der, sånn i tilfelle jeg skulle få bruk for den opplysningen senere. 

Etter en god stund fikk jeg sjekket blodtrykket på nytt, og ikke minst presset ut enda en urinprøve. Det er liksom ikke så lett å prestere under tvang, så jeg finner den slags ganske slitsomt. Det så fortsatt bra ut heldigvis, og blodprøver ble tatt for å utelukke at det var en lumsk form for svangerskapsforgiftning. Ultralyd måtte også til for å sjekke at alt så bra ut på innsiden, og jeg tror sannelig det blir enda en til fotballspiller som kommer ut. For lillemor jobbet hard for å sparke i dingsen legen holder på magen. Jeg måtte selvfølgelig spørre om det fortsatt var en jente der inne, og det så sånn ut. Siden jeg har så mange kynnere var det viktig å utelukke at kroppen prøvde seg på fødsel, så en innvendig ultralyd var helt nødvendig. (Og den liker jeg i alle fall ikke!) Heldigvis var utgangen fortsatt boltret godt igjen, og vi kan puste letta ut. Smerter kan jeg fint takle så lenge alt er bra med knøtte i magen. 

Siden blodprøvene også viste seg å være innenfor normalen var det bare å returnere hjem, med beskjed om å oppsøke legehjelp om hodepina blir verre. Og det håper jeg virkelig ikke den blir. 

Many empty tube blod for blood test screening
Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Så nå er alle planer for helgen avlyst, og jeg skal holde meg helt i ro på sofaen med smertestillende innabords og vann i armkroken. Vi har avlastningshelg og eldstemann er hos pappaen sin, så egentlig skulle vi være sosiale og ta en turen til hytta for å sjekke campingvogna. Vel, det kan da være ganske romantisk å ligge på hver sin ende med sofaen og se på hver sin skjerm også, så jeg skal ikke klage. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg er blitt flinkere å oppdatere instagram, så du finner meg der som steinihavet ! 

Hvor blir det av lykken og magien?!

Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig, når tiden skal være den lykkeligste på jord fylt av magiske forventninger og gleden over det nye som skal komme? 

I dag har jeg brukt 2timer på å spise 4 tygger brød, men for hver smule knøt magen seg. Jeg er så suten at det verker, men jeg klarer ikke spise, for kroppen tror at alt jeg putter i meg er gift. Så jeg må bekymre meg over vekten, som må gå oppover, for når perioden med amming kommer vil kiloene renne av. 

Nok en gang måtte jeg gi beskjed til jobb at i dag kommer jeg ikke, ord jeg skulle ønske jeg ikke måtte si. For jeg er gla i jobben min, og har fått den tilpasset så bra som en jobb kan være. Men ikke det en gang klarer jeg. Jeg vil ikke ha en sykemelding, men jeg har ikke noe valg. 

Jeg ser meg rundt i stuen, ser støvet og rote som flyter og vet at det må ligge der enda litt. Jeg orker ikke gjøre noe med det, og vil ikke pålegge min bedre halvdel enda mer som må ta vare på guttene og følge dem opp. Han står for matlaging, handling og det husarbeidet som ikke kan vente. 

Voggen står urørt i gangen hos mamma og pappa, men jeg orker ikke starte på jobben det vil være å ordne den. Jeg orker ikke engang planlegge hva som må gjøre med den i tankene. 

Det svir av dårlig samvittighet når jeg tenker på bursdagsselskapet vi har lovet mellomstemann, han som hadde bursdag i januar. Nå er vi i februar og vi har enda ikke klart å ordne til fest med vennene hans. 

Og midt oppe i alt dette forventes det at jeg skal se fremover, smile og gløde av morslykke. Men istedenfor går jeg med en klump i mage, en trang til å grine og når jeg gløder er det fordi jeg er sint. Sint på alt og alle. 

Jeg er så fryktelig trøtt, så sliten og lei at smilet har gjemt seg. Tenk at noe så naturlig som et svangerskap skal være så tøft og vanskelig, det som kvinner har gått gjennom i tusenvis av år. Så hvorfor må jeg takle det så dårlig, hvorfor kunne ikke jeg slippe lett unna? 


Måtte morgendagen bli bedre! 

Facebooksiden min finner du her! 

Svangerskapsuke 23.

Da er jeg ankommet svangerskapsuke 23 og 57,1prosent av svangerskapet er over om jeg faktisk føder på termin. Og grunnen til at jeg vet dette er utelukkende fordi jeg har lastet ned et par apper på telefon. Så nå passer jeg på å oppdatere de rundt meg jevnlig om hva som hender med lillelarven i magen. For eksempel er foten denne uken ca 4cm og like lang som stortåa til 7åringen. 

Jeg har fått flere spørsmål om jeg kan slenge ut noen gravidbilder og svangerskaps oppdateringer regelmessig, og det skal jeg prøve på. Så jeg fant frem en liste med punkter som er blitt brukt på andre blogger, men kom gjerne med innspill om du synes noe mangler! 

  • Graviduke: 23
  • Termin: 16.juni, om jeg ikke husker feil. 
  • Trinnmester: To antar jeg, mulig jeg bør lese de heftene jeg fikk hos jordmoren så jeg ikke høres ut som en uvitende førstegangsfødende hele tiden!  
  • Dager igjen til termin: 121 dager, så takk til appen som holder kontrollen.
  • Neste kontroll: Svært godt spørsmål, en eller annen gang i neste uke! Takk og pris for kalenderen som holder styr på livet mitt, uten den blir det krise! 
  • Kjønn: Jente, om jordmora så riktig på ultralyden! Håper i alle fall det for nå hekler jeg en riktig så søt prinsessekjole! 
  • Innkjøp: Ehh, nei?! Eller jo, har kjøpt inn rosa garn som skal bli til babyklær! Det må jo telle tenker jeg! 
  • Mammaklær: Oh yes, denne gange oppfører magen seg helt ulikt med de andre to gangene så mine vanlige bukser er pakket bort og alle tightser er for stramme rundt magen. Og takk og pris for Cubus som selger jurholdere i min nye størrelse og at jeg kan gjemme de grusomme gravidbuksene under store gensere!  
  • Humør: Hissig, irritabel og med sterke meninger. Føler for å kvele noen stadig vekk, og skravler over gjennomsnittet mye om dagen. Jeg holder meg langt unna avisene for lokale politikere står ikke spesielt høyt i kurs. Og det bør ikke nevnes bompenger, skolevei eller mat som lukter i nærheten av meg! 
  • Søvn: Konstant trøtt og sover elendig, og det hjelper ikke på at mellomstemann sliter med nattesøvn! 
  • Strekkmerker: Ikke et eneste på magen, men puppene er pent stripet som før og et par tre har vist seg på hoften. Men alle var der fra før, de bare sees bedre. 
  • Gravidmage: Oh yes, den vokser og er i veien når jeg skal ta på skoene. Utsikten ned til føttene er helt borte, og alle plagg sklir opp! Den oppfører seg ikke som når jeg bar rundt på guttene. 
  • Vektøkning: Endelig har jeg passert startvekten min fra før jeg ble gravid! Nå går det rett vei og jeg tror jeg har lagt på meg litt over et kilo! (Men når du plusser på det jeg mistet så er det rimelig bra!) 
  • Aktivitet: Tja, babyen er aktiv den, sparker blæren som en fotball og ligger i ro hver gang faren eller brødrene skal kjenne sparkene utenpå magen!  Og jeg er tobarnsmor fra før og må pent røre på meg! Men den daglige gåturen min har blitt droppet til ære for basilusker de siste dagene. Men lover meg selv på tro og ære at jeg skal bli flink igjen når formen er tilbake til normalt utgangspunkt. 
  • Carvings/må ha: Solo, latte med karamell eller vaniljesmak, lakris og en kanelbolle av og til. Og jeg liker vanligvis ikke kanelboller...
  • Plager: Halsbrann som kunne satt fyr på huset, kynnere som gjør vondt, kvalme som aldri gir seg, hovene ben med medfølgende smerter, potte tett nese, kviser på størrelse med bolighus over hele meg, en evig trang til å tisse. 

Og det var vel det jeg hadde å informere om i dag. Jeg er fortsatt ikke noen fornøyd gravid kvinne som nyter dagene, og forbanner alle idioter som påstår at svangerskapet ikke er en sykdom. Jeg har aldri følt meg så lite frisk i hele mitt liv og ekstrem svangerskapskvalme er en grusom tilstand. 


Dagens gravid bilde av magen, tatt av 7åringen mens jeg pakket til Osloturen vår.  

Facebooksiden min finner du her. 

Svart mandag!

Selvfølgelig måtte min yngste sønn treffe et tre i akebakken, knuse rattkjelken og sendte oss til legevakten og i røntgen med en ekstremt vond fot. Så vond at vi ikke engang fikk rører den og det ikke var sjangse i havet for at han kunne stå på den. Ingen brudd, men kraftig forstuet. Han ville helt sikkert klare å trå på foten iløpet av mandagen.... 

Men neida, når mandagen omsider kom etter en lang og slitsom våkenatt var foten like vond. (Takk og pris for at jeg la meg i nitiden kvelden før!) Så den yngste kandidaten måtte holde seg hjemme, og bæres rundt. Men det passet jo særdeles dårlig for min bedre halvdel hadde obligatorisk undervisning som startet før småfuglene og jeg hadde et møte jeg absolutt ville være med på. Typisk at en av ungene blir syk eller skadet når det passer dårligst.) Løsningen ble mine kjære foreldre som skulle se etter minstemann mens jeg var på møte, samt fungere som privatsjåfør. Vel, det ble en stressende morgen, og den ble ikke bedre av at den sviende smerten i magen kom på nivå med det jeg opplevde sist graviditet. Men hva kan man vente etter 20 uker med hode i dass og tiltagende tendens til sure oppstøt. 

Vel, jeg kom meg på møte og vi var så vidt i gang da telefon min ringte. Noe som var flaut i seg selv siden jeg hadde glemt å slå av lyden. Det var læreren til eldstemann, og jeg kjente svien i magen ble enda kjipere. Han som vanligvis aldri er syk, og som er borte toppen 1-2dager i året. Han var kvalm og pjusk... Og der var jeg i en kjeller i sentrum, langt unna skolen, mannen i huset var på universitetet og garantert umulig å få tak. Jeg forbannet verden et øyeblikk. Heldigvis klarte han å gå hjem, så han fikk beskjed å møte opp på sykestuen til bestemoren å vente på meg. 

Når jeg omsider kom meg hjem var jeg rimelig stresset, noe som gjorde at jeg fikk utallige smertefulle kynnere. Ubehagelig og unødvendig, og det hjalp ikke på med den gryende hodepinen jeg kjente. Så jeg fikk drasset minstemann ned under armen, stappet dem i hver sin ende av sofaen og slengt på en maskin med klær før jeg gjorde et forsøk på å sove litt. Men teit som jeg var satt jeg meg ikke mellom mine to trollunger, og de røk selvfølgelig i tottene på hverandre. Alt som normalt når de er syke samtidig med andre ord. 

Vel, jeg holdt ut og priste meg lykkelig når mannen kom hjem. For da kunne jeg endelig legge meg på det kalde soverommet med lyset av og håpe på at hodepina ga seg. For jeg har jo hundrevis av kommentarer å svare på etter at lokalavisen skrev om det siste blogginnlegget mitt. Men den ble bare sterkere og data fikk være data. 

I dag er det en lysere dag, for eldstemann ble heldigvis ikke dårligere og kunne gå på skolen. Dessverre var ikke hodepina mi borte når jeg sto opp, og det ble ikke bedre av at jeg ble vekket alt for tidlig av de som skulle fjerne noen små hauger med snø utenfor. Hjullaster i oppkjørselen før halv syv er ikke ok for tiden. Foten til minstemann er stadig like ubrukelig og far i huset er like utilgjengelig. Heldigvis stilte onkelen til minstemann opp, og var bærehjelp og privatsjåfør når vi skulle til legen. All bæringen mandagen var ikke godt for magen min, og det straffet seg med utallige kynnere i natt. Men nå er han sjekket og jeg krysser fingrene for at det blir bedre før slutten av uka, så vi ikke må ta ny røntgen. Og ikke minst fikk jeg resept på syrenøytraliserende som kan lindre den sviende magesmerten litt. Så nå sitter jeg og teller timer til mannen er ferdig og kommer seg hjem, for da skal vi rake veien til apoteket. 


"Bli gravid sa dem, det blir gøy sa dem...."

Facebooksiden min finner du her! 

Og saken i ITromsø finner du her. 

Klart jeg vil føde en liten baby, er ikke det normalt?!

Konkurranse om hvem som går minst opp i vekt  under svangerskapet sa du? Sånn for å få en søt og fin liten baby? Jeg er med, helt klart, for å tape så det jomer i veggene. 

Nei, jeg sulter ikke ungen i magen min og jeg har heller ikke noe ønske om at den skal være så liten som mulig når den skal presses ut.   Som alle andre normale og oppegående gravide mødre ønsker jeg det beste for barnet mitt, og legger min flid i å droppe rått kjøtt, enorme mengder koffein og andre ting som er på nei-listen. Jeg gjør mitt beste for å holde meg fysisk aktiv for å ha en fordel når dagen kommer og jeg skal springe maraton liggende i en fødeseng. Jeg spiser så godt som jeg klarer og tenker over om maten jeg stapper i meg har det næringen som trengs. Ja jeg tryller i meg mye usunt, men når kvalmen er så fremtredende er det bedre at jeg spiser noe, enn at jeg ikke gjør det. 

Men nå har det seg slik at jeg er født med en kropp som er unormalt tynn, ja jeg er faktisk blitt omtalt som både beinrangel, lyktestolpe og det som verre er. Og det gjør jo sitt til at jeg ser ut som en underernært gravid fanatiker om jeg skal tro enkelte. Dessverre for meg er det sånn at det skal ekstremt mye til før jeg legger på meg, og jeg kan derfor ikke velge å se "feit" ut. Jeg er dømt til å være tynn, men jeg nekter å godta at andre skal kritisere meg for det. Og ikke kan jeg noe for at jeg ble sengeliggende i tre måneder med ekstrem kvalme og vekttap heller. Jeg har da like mye rett til å vise meg frem som hun som veier 30 kilo for mye. Hvorfor er jeg et dårligere forbilde enn henne? Hvorfor skal jeg la være å legge ut skrytebilder av den voksende magen jeg er så uendelig stolt over? Kan ikke andre glede seg på mine vegne der jeg strutter av stolthet over jobben jeg gjør, i stede for å henge seg opp i hvor mange kilo jeg veier? 

Det er i alle fall fryktelig sårende hver gang jeg overhører kommentarer eller leser andre som skriver nedsettende ting om kroppen til andre gravide. Hva vet vel du om bakgrunnen til hver enkelt? Kanskje hun som veier så lite har slitt med ekstrem svangerskapskvalme eller hun som veier så mye har problemer med stoffskiftet og store mengder væske samlet i kroppen? Det er ikke vekten som avgjør om barnet har det godt i magen vår, og du kan i alle fall ikke passere noen på gaten og bedømme akkurat det. 


Vær stolt av den kroppen du har, uansett hva vekten sier. Det er ikke den som skal gjøre deg lykkelig, men dine egne tanker om deg selv. Snakk godt om andre, og du blir positiv til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hjelp, bare 4 måneder igjen!

Ohh no! Det gikk plutselig opp for meg at om en fire måneders tid sitter vi med en liten baby i armene, noe som betyr at jeg i høyeste grad bør få fingeren ut når det  kommer til planlegging. Vi må ha klær, vogn, seng, sengklær, bilstol og hundrevis av andre småting jeg overhode ikke kommer på hva er for det er 7år siden sist vi hadde baby i hus. 

Om jeg hadde vært litt mer sentimental og behold en del av barneutstyret ville det ikke vært så krise, men jeg skulle ikke ha flere barn så vi solgte alt. Jeg har lenge gått rundt å trodd at vi behold barnesenga i det minste, men neida den er også vinket farvel til og vårt nye tilskudd må muligens sove i en skuff. Men det er vel ikke helt greit etter dagens standar å re opp der, og kommodene er jo heller ikke like stabile som de var for 40år siden. 

Heldigvis har vi en vugge, men den trenger en seriøs oppfriskning før den kan brukes. Den ble hjemmesnekret til meg når jeg var baby for en 30år siden av min bestefar, og jeg vil gjerne bruke den igjen til min lille prinsesse. Men først skal det grusomme røde fargen som er beiset på bort, og jeg må sikre den siden min far sier den veldig lett kan tippe rundt. (Mistenker at jeg kan ha falt i gulvet, selv om de sier at det ikke er tilfellet!) Prosjekt vugge skal starte så snart det blir såpass lite regn eller snø ute at jeg kan bruke pussemaskin uten å risikere elektriske støt med fatale følger. Men det ser noe dårlig ut for øyeblikket, for alle sluser er åpne og i morgen slår det om til snø igjen. Alt vi fikk for noen uker siden er faktisk regnet bort, så snøen er velkommen selv om det har en tendens å komme litt i overkant mye på en gang. Men alt er bedre en gjørmete vinterklær som må henge til tørk i dusjen. 

Og nå må jeg vel rydde plass til både småklær og seng på soverommet, så den store ommøbleringen kan vel ikke utsettes mer. Men fysj for en jobb det blir, vi har alt for mye ting, hyller og rot som burde være sortert, vurdert og muligens kastet, solgt eller gitt bort. Svære hyller må flyttes og sengen skal snues rundt i et rom som er for lite i utgangspunktet, men når det er gjort skal jeg få plass til barnesengen vi ikke har. 


Meg i en ganske sjarmerende tvangstrøye som var ganske vanlig for 30år siden, vi må ha vært noen ekstrem babyer!  Jeg blir å trenge en sånn så jeg ikke glemmer å slappe litt den neste tiden! 


Det blir en hektisk vår med både reiser, innkjøp og planlegging mens jeg vokser og blir enorm med alle bivirkninger det fører med seg som sure oppstøt i form av det som kommer fra magesekken og ikke minst ordene som av og til ramler ut med negativ undertone, kynnere og en ekstrem trang til å springe på do hvert femte minutt. Ja for ikke å snakke om dårlig nattesøvn, bein som ser ut som tømmerstokker og en tålmodighet som nesten er ikkeeksisterende!  

Facebooksiden min finner du her. 

Sa du knip igjen!?

Som barn lærte jeg meg å gå på do, og fikk en ganske grei kontroll over blæren min. Ja den var faktisk så god at jeg kunne drikke både en og ti drinker gjennom tenårene uten å måtte springe på do i tide og utider, ja jeg kunne til og med holde meg på racertur gjennom grusa bygdeveier i dagene etter regnvær når søledamene regnes som krater.  Ja jeg kunne til og med sove halve døgnet og bare ignorer den lille stemmen som sa at nå var det på tide å tømme blåsen etter alt for mye drikke natten i forveien.

Men nå, som tobarnsmor og gravid med nummer tre har kroppen min åpenbart glemt hva det vil si å knipe igjen. Og det er ikke knipeøvelsene det skal stå på altså, jeg har vært riktig så flittig å klippe igjen både i bilen, på kontoret og i sofaen når jeg ser på tv. Her trenes det for harde livet, for jeg vil jo fortsatt kunne hoppe uten at det drypper av meg. Og jeg innbiller meg at jeg unngår alt for mye slark i utstyret om musklene holdes vedlike regelmessig.

Vel, problemet er nå slik at jeg stort sett klarer å holde meg så lenge jeg går rimelig regelmessig på do siden blæren blir klemt flat av livmoren siden den er midt inne i produksjon av en ny trollunge. Tarmen bør for så vidt heller ikke være full for det påvirker også dråpekapasiteten jeg har for tiden, den holder seg i det minste tett så treng som fordøyelsen faktisk er. Jeg er hellig overbevist om at frokosten på mandag ikke kommer ut før etter kveldsmat på fredag uke etter. Men nå er det ikke tarmen som er tema i dag, den kan bare være treg for min del så lenge ikke alt stopper opp, noe som jo lett kan hende når man er smelt på kjukka. Svartens mannfolk som slipper unna så lett!

Det jeg ville frem til er at når kroppen er så ommøblert på innsiden at alle organer er presset opp under armene, i armene og ned over lårene så går det heller dårlig når absolutt alt av muskulatur trekker seg sammen, ja selv de musklene du ikke vet at du har krøker seg. OG da plir trykket så stort at du rett og slett tisser deg ut av et bittelite nys. Små dråper eller en foss, alt etter som hvor mye som er innenbords for øyeblikket. Mengden avgjøres også av larven som vokser på innsiden, og jeg antar at de med flere larver har større utfordringer enn meg.  Så nysing er og blir en ekstremsport så lenge du ikke klarer å knipe igjen fort nok. Og selv om du skulle klare å knipe, så betyr det ikke at kroppen samarbeider så mye at du faktisk klarer å stoppe strømmen som er på vei ut.

Så til alle dem som sier at svangerskapet er så romantisk, ikke nys når du har deg! DET vil blir svært ubehagelig og flaut, så fremst ikke din bedre halvdel eller sengepartner har noen merkelige fetisjer du ikke vet om. (Men for de fleste så vil vi vel holde den slags væsker på plass under akten!)



Og vet du hva, dette er helt normalt og mer vanlig du skulle tro, så hvorfor vi dør av flauhet når vi sniker oss ut av møterom, knyter jakken rundt midjen eller springer som en gal mot nærmeste toalett er meg en gåte. For vi mødre må da kunne snakke om våre egne tisseproblemer når vi kan diskutere tyngden på bleier og konsistensen av bajsen til ungene våre over en bedre lunsj i byen.

Facebooksiden min finner du her!

En liten bolle oppdatering!

Først må jeg bare si takk for at du bryr deg! Jeg blir rørt når jeg får spørsmål om hvordan det går og om jeg enda er her, og jeg tror ikke det er graviditets hormonene som spiller inn her altså. Den siste tiden har ikke motivasjon for å skrive være på topp, og jeg føler at alt jeg prøver å få ned på papirer blir tørt, kjedelig og ikke noe jeg ville lese selv. Så da ender det med at jeg sletter alt, og legger fra meg macen. 

Formen min er fortsatt veldig varierende, kvalmen har hengt seg fast og jeg er redd den vil forsette slik til lillemor er ute av magen. Men sånn er det bare, og det går jo tross alt over en eller annen gang i perioden rundt juni. 

Magen vokser, og jeg er kommet dit at det å bøye seg er et treningsprosjekt i seg selv. Jeg puster og peser som en hval når jeg skal snøre sammen skoene og er nok et ganske spesielt syn til tross for den lille magen min. Den henger liksom lengre ned en sist og er derfor mer i veien. Og det hjelper ikke på at med det samme skoene er på plass så må jeg på do, atter en gang, for blæren krymper i takt med magen som vokser. De siste dagene har sokkene strammet mistenkelig mye, og i dag måtte jeg gå til innkjøp av støttestrømper. Verkingen i bena om jeg sitter/står for lenge er ganske uholdbar og det supersexy sokkene skal lindre det litt. Nå ser leggene mine ut som en 90års gammel dames, tynne som pipestilker og med hår som stikker ut. Dessverre lugger hårene så mye at jeg må ta vinterpelsen, og jeg ser for meg at det blir like slitsomt som å ta på sko. Bare at det varer lenger, så mulig min bedre halvdel må trø til. Han er sikkert mer stødig med høvel en meg uansett.


Dem kunne vært helt grå...Men neida, la oss kjøre på med en knall farge så all oppmerksomhet dras mot fotan! 

Jeg har endelig klart å jobbe litt, og det føles godt å komme seg ut av døra. Men jeg må nok innse at jeg vil være delvis sykemeldt frem til permisjon. Så lenge kvalmen vedvarer bruker jeg fortsatt en time på å spise en liten brødskive om morgenen, og om jeg bare stresser ørlite granne så blir kvalmen uoverkommelig. 

Lillemor er en aktiv frøken, og nå kan vi kjenne henne når vi tar på magen om hun ligger i rett stilling. Ganske magisk og kjenne det kjære lille livet på innsiden som vi er så heldige å få i familien vår. Vi gleder oss til å møte henne eller han om jordmora tok feil og det er en gutt. 


20uker på vei og rimelig halvveis i produksjon! 

Dessverre ser det ut til at jeg skal bli plaget med mange og kjipe kynnere, og selv om de ikke gjør direkte vondt er de svært ubehagelige. Men det sies jo at det blir mer og mer av dem for hvert svangerskap. Vel også stress påvirker dem, så jeg må belage meg på å leve rolig frem til sommeren. (Som om det er mulig med to unger utenfor magen!!) 

Ellers kan jeg skryte på meg rikelig med sure oppstøt, en potte tett nese og kviser på størrelse med fjellene rundt oss! Ja og ikke la oss glemme at jeg blør neseblod bare noen ser på meg. Så jeg trøster meg med solo, kaffe latte med karamellsmak, smarties og lakris. Muligens ikke det beste kostholdet, men jeg må bare ha disse tingene! Og får jeg dem ikke blir jeg riktig så ufin å ha med å gjøre. 

Men jeg er i grunnen lykkelig uansett om været er elendig og formen er katastrofe. Jeg er i alle fall bedre enn jeg var, og kan glede meg over at jeg kan være sosial igjen, være sammen med guttene og surre rundt som det hormonelle trollet jeg er. 

Facebooksiden min finne du her!

Profesjonelle gravidbilder, eller ikke?!

Selvopptatt som jeg er blitt i det siste, vurderer jeg å gjøre litt mer ut av gravidmagen denne gangen. Ikke sånn at jeg skal gå med den bar eller lime glitter på den, men jeg vurderer å få tatt gravidbilder. Sånne skjønne romantiske, som illustrerer hvor fantastisk magisk det er å ligge med hode på dokarmen eller den umulige oppgaven å sitte på huk å tisse i skogen. (Friluftsliv og kul på magen er og blir upraktisk, balansepunktet er helt ute å kjøre og jeg risikerer å ramle over ende og dø i overvelt som en eller annen sau.) Ja bilder som rett og slett får meg i strålende humør og virker som p-piller på samme tid. For at jeg ikke har hatt noe romantisk svangerskap så langt er ikke til å stikke under en stol. Og med alle kvisene som popper frem i tryne mitt som om jeg var en hormonell tenåring kan ikke resultatet bli rent og klassisk, uansett hvor mye jeg prøver. 

Jeg har i alle fall funnet ut at nakenbilder blir det ikke, for så kaldt vi har det om dagen nekter jeg å kle av meg andre plasser enn på badet hjemme som sikkert har en temperatur på 50grader. Men utenom det er jeg i grunnen åpen for de fleste ideer når jeg tenker meg om, så om du har noen tips blir jeg glad om du skriver dem i kommentarfeltet. Selv om jeg er dårlig å svare alle, leser jeg alltid det som står der! 

Spørsmålet nå er jo når jeg burde ta disse bildene, skal jeg drøye lengst mulig så magen er enorm, eller skal jeg ta det når jeg fortsatt har en vis evne til å bevege meg uhindret rundt? Skal det være bilder som skal pynte veggen, eller bilder jeg bare tar frem innimellom. Skal guttene være med eller ikke? 

Mulig jeg må få noen andre å bestemme det for meg, så jeg slipper å ta noen avgjørelser. De siste ukene har jeg hatt problemer når det kommer til å velge ting, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Så før jeg skal ut døren bytter jeg bukser tre ganger, prøver minst fem par lester og bruker sikkert fem minutter på å vurdere om jeg må på do eller ikke. (Noe jeg alltid må, for hvis jeg ikke tisser før jeg går ut døren må jeg garantert snu etter fem minutter.) 


Dagens illustrasjon er av mangel på nye bilder av meg selv, så her er mammaen min et par dager før jeg ankom verden, med min far som fotograf :-) Tipper hun var en smule lei, for jeg hadde det ikke spesielt travelt med å komme ut av magen! 

Det er langt fra lett å være en hormonell mamma. 

Facebooksiden min finner du her! 

Boksen avslører om det blir ei ho eller en han!

Det var hverken katt eller hund som lå på innsiden, det var en baby! Vi vært på ultralyd og kan glede oss over en frisk liten larve som spirer på innsiden. Alt så bra ut, og det var en aktiv krabat som tumlet rundt og gjemte hode bak armene. Litt små sjenert for kamera bare. 

Vel, denne gangen hadde vi (les: jeg) bestemt at vi skulle vite hva det ble, og når svaret kom fikk jeg en liten tåre i øyekroken. Vel det ville jeg fått uansett kjønn for det er noe magisk med å se den lille tassen som turnerer inne i magen hele dagen. Nå har jeg kjent spark lenge, og da er det ekstra stas å få et slags romvesen-bilde på den lille skapningen som snart skal ta livet vårt med storm. 

For å gjøre det hele litt ekstra høytidelig for guttene gikk vi til innkjøp av typiske klær som den lille larven vil bli påtvunget frem til den kan velge selv. En handletur jeg for såvidt hadde kunne klart meg uten så kvalm som jeg var, men jeg bet tennene sammen og glefset ikke til et eneste menneske som luktet feil. Vel hjemme puttet vi klærne i en boks, og ventet på at ungene skulle komme hjem. 


Først ble bildene inspisert, og så ble det ekstremt spennende boksen åpnet. Den ene av guttene jublet, den andre laget surmunn og la armene i kryss. Delte meninger om resultatet med andre ord, selv om protesten var med et glimt i øyet. Guttene var i alle fall veldig fornøyde med at de var de første som fikk vite hva det ble, og det skjønner jeg godt. For oss var det viktig at dem var de første som fikk nyheten.


Som du ser av bildet så blir det en liten prinsesse, eller et sta troll om hun slektes litt for mye på mora. Og vi gleder oss stort, selv om vi ikke har noen som helst formening om jente-oppdragelse. Det er jo gutter vi er ekspert på. Så nå skal det kjøpes inn rosa garn, for denne jenta blir påtvunget både rosa og kjoler helt til hun kan protestere høylytt. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Gravidbukser!

Jeg måtte gi etter, for vinteren er lang i nord og om jeg skal gå med magen hengende ut vil jeg nok pådra meg frostskader ganske fort. Så nå har jeg gått til innkjøp av gravidbukser, sånne ekstremt usexye du drar helt opp under armene og som gjerne siger litt i ræva. Men det skal dem ha, de gir en merkelig følelse av å være voksen, faktisk rundt nærmere 90år! Av en eller annen grunn klarte jeg å unngå disse når jeg gikk med mine andre to barn, men denne gangen har jeg blitt så brei rundt ræva at jeg ikke har sjans å bruke mine vanlige bukser, selv ikke når jeg har et hårstrikk mellom knappen og knappehullet. Jeg får dem rett og slett ikke over hoftene. (Og det er nå dessverre ikke vekten som gjør det, for jeg er fortsatt ikke kommet opp i startvekten jeg hadde før jeg ble gravid.) Jeg håper det er innafor at gravide damer går å graver nedi buksen for å fiske opp trusene som siger ned, for nå er det ikke snakk om at jeg vil klare å gjøre det på en kvinnelig og diskré måte, med buksene trukket opp til halsen. Vel, det får gå som det går, jeg skal ikke fryse mer en høyst nødvendig. 

Hjeeelp, det er noe som rører seg der inne i magen, gjemt bak de fryktelig sjarmerende buksene!


18uker på vei, smålei og ikke fullt så fornøyd med dagsformen. 

Når jeg alt drasset en uvillig mann med meg på x antall butikker for å finne de beste tilbudene fant vi også noen søte små plagg til spiren i magen, selv om det ikke var mye å velge mellom i nøytrale plagg. Så jeg håper vi finner ut om det er hund eller katt som er på vei, for det vil nok gjøre handlingen litt enklere! (Om jeg  vil stole på resultatet da!) 


Mye finere klær en mine! 

I går var vi også på sykehuset med minstemann, og heldigvis var det ikke noe alvorlig som feilte han. Så vi må bare ta tiden til hjelp så vil nok formen hans bli bedre. Det gikk i alle fall greit med han på skolen i dag, og han var veldig glad for å se alle vennen sine igjen. Så vi krysser fingrene for at feberen ikke kommer tilbake med det første. Så nå står bursdagsfeiring på planen, først for familien i helgen og så for vennene en annen helg. 

Facebooksiden min finner du her! 

På tide å følge aktivitetsanbefalingen til helsemyndighetene, og kjøpe noen nye Jurholdere.

Målet for de neste månedene er å gå 30minutter hver dag, sånn for å skaffe meg mammapoeng for god oppførsel under svangerskapet anbefalt av staten. Jeg vet at jeg bare har godt av det, og så lenge jeg ikke labber rundt på asfalt skal det gå helt fint håper jeg. (Evig optimist, ignorer bare den sviende smerten i bekkenet.) Vi bor i perfekte omgivelser med kort vei til skog og fjære, så traskingen etter veier kan heldigvis begrenses veldig. Og med litt flaks er jeg bedre trent etter at lillerampen kommer ut, enn jeg var før den hoppet inn. Det sto i alle fall at nå har jeg sjansen til å komme i god form på en eller annen nettside for kommende mødre. Dessverre har det gått litt tregt med den turen min hver dag, men jeg lover på tro og ære at jeg skal forbedre meg. 


Fra en tur i fjæra sist vinter, når sola var kommet godt frem fra vinterdvalen. 

Minstemann sin form er på bedringens vei, og for første dag på lenge er han feberfri, og humøret er tusen ganger bedre enn hva det har vært. Kulen på halsen er der fortsatt, men det ser ut til å gjøre mindre vondt. Så om natten går bra skal han får være på skolen i morgen, og det tror jeg han gleder seg til. Han er superlei av å bare være inne, og er rimelig sjalu på broren som farter rundt. (Broren på sin side er sjalu siden han aldri er syk og får være hjemme...Her snakker vi rake motsetninger, den ene er syk en gang i månedene og den andre maks en gang i året.) 

Jeg har også innsett de siste dagene at det hadde vært en fordel at jeg var en sentimental samler, men dessverre har jeg solgt nesten alt av barneutstyr og jeg kunne absolutt dratt nytte av klærne jeg brukte sist svangerskap. Men nå må det meste skaffes inn på nytt, og til å begynne med trengs det flere jurholdere for fordelene mine har åpenbart bestemt seg for å poppe opp tre størrelser allerede nå, så jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når de også skal inneholde melk. Sukk, jeg vet jeg ikke bør klage over store pupper, men slik drastisk vekst er vondt, ser fjernt ut og koster fordi større BHer er mye dyrere enn vanlige. Og ikke har jeg noen nytte av store pupper heller, jeg er helt sikker på at det må være lettere å amme når de er mindre. Ja også har jeg fått en rekke nye strekkmerker på dem, selvfølgelig. Men så lenge dem ikke gjør vondt skal jeg ikke klage over dem. 

Nå skal jeg finne meg et glass Solo, som jeg har dilla på for tiden. Det er faktisk så ille at jeg våkner om natta å har lyst på en glass av den gyldne drikken, og jeg bare må ha det ellers blir jeg et surt, skummelt og rabiat gravidmonster. 


Ahh, må jo bare bli lykkelig av å se på det bildet!  Hærlig, vakker og usunn leskedrikk i perfekte omgivelser.

Ellers venter vi i spenning på timen med ultralyd for å finne ut hva som sparker meg i magen. Jeg vet jo at ultralyden er for å sjekke at alt står bra til og sette termin, men det er liksom noe spesielt med å se den lille, og kanskje få vite om det er en liten prins eller en prinsesse som gjærer på innsiden.  Begge guttene var godt bevarte hemmeligheter, men denne gangen klarer jeg ikke vente. Også minstemann er veldig enig i at vi må vite hva det blir, og jeg tror ikke vi tørr å komme hjem uten et svar til han. 

Facebooksiden min finner du her. 

Magemuskler søkes!

Av alle ting har jeg rotet bort magemusklene mine, de er faktisk forduftet helt og til tross for leting under både sofa og kjøleskap er og blir de borte. Jeg oppdaget forsvinningen når jeg skulle ut av sengen rundt 4:56 i natt for å gå på do og satt bom fast i madrassen. Det er magemusklene som vanligvis drar meg ut av den, og når de plutselig hadde tatt juleferie ble det hele en slitsom affære. Jeg måtte skyve meg nedover mot fotenden, bruke bena til hjelp og ake meg ut av sengen. Armene fikk meg opp i loddrett stilling og jeg forbannet min bedre halvdel som ligger ytterst og som ikke må på do midt på natten. Her må det endringer til, for selv om det er anbefalt 30minutter trening hver dag som gravid, så er det vel ikke meningen at det skal utføres på natten! 

Vel, årsaken til manglende muskelkraft har vel noe med den voksende magen å gjøre, og om jeg ikke husker feil opplevde jeg samme problemstilling med de andre ungene mine. Jeg får vel bare finne meg i å finne en annen måte å komme meg opp av seng og sofa på, og om ikke annet kan jeg trøste meg med at det blir kjipere før det blir bedre. 

Ellers prøver vi å gjøre alt klart før jul, men jeg ser at tiden kanskje er en smule på feil side, men om ikke annet har jeg gått fra to kvalme frie timer om dagen til fire så det hjelper på. Men jeg drømmer fortsatt om den dagen jeg ikke er kvalm i det hele tatt. 


Egentlig er det litt merkelig å ordne klart til jul, for ute er snøen nesten helt regna bort, og i går hadde vi helt greie sommertemperaturer ute. Og det er unormalt kost her i Nord. Men vi krysser fingrer og tær for en hvit jul, og det er jo godt mulig så lett som været kan snu på timen. Det ene øyeblikket kan vi være ute i sommersko(vanntette joggesko) og i det neste må vinterskoene frem(tåler opp mot 40minusgrader). Vi satser på at det var litt av sommerens regnvær som ramlet over oss nå, siden det ikke kom ned som 1,4meter snø...

Facebooksiden min finner du her! 

 

Lucia feiring sa du?

Av en eller annen grunn forsvinner drakten til Lucia feiringen hvert eneste år, og jeg bruker bøttevis av timer på å finne den frem. (Ja om jeg ikke gjør det enkelt å kjøper ny!) Og ikke overraskende kommer også 13 desember på meg som et sjokk i år også, men nå har jeg i alle fall en (dårlig) unnskyldning til hvorfor jeg ikke er forbered. Så nå må jeg til tross for sammen kneppede lepper leite meg gjennom skuffer og skap, i håp om å få en fornøyd sønn i morgen tidlig. Han vil neppe godta farens gamle t-skjorte med hull i sidene og nesten utvasket print på forsiden. Jeg kan selvfølgelig innbille meg selv om at jeg ikke er kvalm i morgen tidlig og stå opp før, men det går nok heller dårlig. (Skulle tvunget mannen i huset til å jakte, men han har fjernet en negl på en fot å får pent sitte i ro i dag...)

Jeg har rett og slett mistet oversikten over hvor lenge det er igjen til jul, og jeg innser nå at jeg har det pittelitt travelt om vi skal komme i mål. For alt går fortsatt i sneglefart og må gjennomføres mellom klokken 10-12 på dagen for at jeg skal evne å fungere. Selvfølgelig har jeg vurdert å pakke inn julegavene på do så det skal være kortere vei når magen vrenger seg, men det er trangt der inne så jeg har til nå latt være. ( Flaks at jeg var på forskudd med mange av gavene siden de er hjemmeprodusert, for mine usle forsøk på kjøpesenter går fortsatt svært dårlig.) 

Siden sist uke ble som den ble, fikk jeg ikke gjort noe som sto på listen over det som må gjøre. (Egentlig en ganske kort liste altså, men merkelig vanskelig å gjennomføre.) Hadde det ikke vært for mamma og pappa ville familien vår stoppet helt opp og ungene blitt igjen på skolen i noen dager. Og det hadde neppe blitt tatt så positivt opp av skoleledelsen. Så at andre gjøremål ble utsatt er liksom helt greit, egentlig. 

Men nå innser jeg altså at tiden renner fra meg, og jeg må virkelig lage en slagplan. Jeg har allerede bestemt at det ikke blir noe rundvask og heller ikke noe julekaker, men det får så være. Så lenge gavene til ungene og pinnekjøttet er i hus til julaften skal vi nok få en aldeles strålende dag.  Jul blir det uansett om jeg føler meg klar eller ikke, og den beste julegaven ligger i magen å godgjør seg. 


Mitt nyeste bilde, riktig moteriktig og fresh! Håret og huden skriker etter oppmerksomhet og genseren skulle sikkert vært vasket for noen dager siden. Jeg har fått følgende beskjed hos guttene, så det blir ikke noe søtt Lucia bilde: "Bare gløm å ta bilde av mæ med kjole!!" 

Vel, jeg krysser fingrene for at jeg finner "kjolen" rampen skal ha med seg på skolen i morgen på første forsøk, for da kan jeg krype til sengs etterpå. Drømmen er å sove 12timer i døgnet, selv om det ikke hjelper noe særlig. Jeg er stadig like energi-løs og trøtt. 

Facebooksiden min finner du her! 

Hvor ble det av det romantiske svangerskapet??!

Det er så mange småting jeg har glemt fra sist svangerskap, og jeg mistenker at det er en slags innebygget finesse med kroppen for å lure oss til å få flere barn. Så egentlig har jeg ikke glemt noe, alt er fortrengt til en plass bakerst i bevisstheten som aldri besøkes. (Samme plass hvor fyllaflauser og andre pinligheter er stukket unna. Grøss, bare tanken fikk frem noen minner om strabasiøse gåturer i nattens mulm og mørke over gjerder i sko på høyde med Tromsøs høyeste fjell!) 

Vel, jeg har funnet ut at puppene vokser fort, selv tidlig i svangerskapet. Det kunne vært ganske koselig, hadde det ikke vært for at det kjennes ut som de skal sprenges bare et lite vindpust treffer dem. Jeg gråt mine modige tårer når jeg glemte meg av å skrudde på dusjen uten å tenke at den ville treffe melkemaskinene i lynets hastighet med det jeg er overbevist føles like ondt ut som et hagleskudd! Vel,jeg har lært, jeg rygger heretter inn i dusjen! Eneste fordelen er at jentene ser riktig så lekre ut, men det hjelper lite for jeg har ingen som helst planer om å vise dem frem. Og om bare noen få uker vil magen uansett stjele all oppmerksomheten. En annen ulempe er at jurene har en tendens å vekke meg om natten når de kommer i klem! Hva er liksom vitsen med det? Som om ikke det holder at jeg må på do et par ganger i løpet av den tiden jeg skal ligge i min dypeste søvn. Konklusjon er i alle fall at selv om jentene ser bra ut, er det mer til besvær enn glede! (Mannen kan aller nådigst få se på dem, siden han er medskyldig i utviklingen å fortjener å høre hvor dårlig de oppfører seg.)

Jeg skal ikke skrive mer om kvalmen, men den ser ut til å være evigvarende, og jeg forlater fortsatt åstedet når noen lukter. (Slenger varene fra meg midt på gulvet i butikken og styrter ut så jeg kan krøke meg sammen i en grøftekant. (Definitivt en til ting som skal gjemmes langt unna når jeg er ferdig med denne begivenheten!) For å forebygge har jeg mannen med så han kan fullføre handleturene, om jeg i det hele tatt kommer meg ut døra hjemme.) 

Med et kraftig nys utløste jeg også refleksen for neseblod som er innbakt i svangerskapet, og nå siler det en jevn strøm av blod ut av nesen i alle situasjoner jeg kunne klart meg foruten. Det holer liksom med alt det andre, og ikke faen at jeg skal brenne nesen enda en gang når jeg er gravid. For den episoden er virkelig brent inn i minnet. Selve inngrepet er rimelig greit, men smertene etterpå får meg atter en gang til å grine litt. Vel, blodbadet som venter får jeg bare takle, det finnes heldigvis papir jeg kan stappe i nesen. Det vil jo også ta bort noe av luktene som irriterer vette av meg om dagen. Dessverre er det lite å gjøre med smaken, så det er virkelig ikke rart at jeg har glemt dette fra sist gang. 

Ellers kan jeg informere om at rykte som sier at magen kan slå seg vrang når tarmene blir ommøblert på innsiden ikke er overdrevet. Det er egentlig ikke graviditeten som vises, men den ekstremt oppblåste magen. Jeg skal være så høflig at jeg ikke skal utdype hva gassen som kommer ut lukter, men du kan trygt si at jeg får sitte for meg selv i sofakroken! Og gudene må vite hva jeg faktisk ikke tåler å spise, men jeg mistenker at det bytter fra dag til dag. Og slik tilstanden er nå må jeg bare spise det som frister, så får jeg heller ha litt mageknip etterpå. Doen er min beste venn, på mange måter!

Vel, ellers kan jeg informere om et ekstremt utbrudd av kviser, hvor flere er underjordiske så jeg ikke slipper til å kan skvise dem. De har spredd seg over alt, selv om hovedbasen er i tryne! Det er en konstant svie i huden, som minner meg på at jeg om noen måneder vil ha fornyet alle arrene jeg fikk etter sist runde. Hurra, det er jo bare så gøy. Dette er garantert straffen for at jeg nesten ikke hadde kviser i tenårene. (All verdens renseprodukter kan brenne i helvete, de har ingen effekt når det er hormonene på innsiden som raser tulling. Mulig det finnes noen som kan hjelpe, men det er garantert så dyre at at jeg ikke har råd til dem! Og dagens dose bitterhet går til dette punktet!) 

Jeg har også innsett at min dårlige form før svangerskapet er blitt hundre ganger verre i alle de ukene jeg har vært sengeliggende, og jeg må faktisk ta meg sammen å trene meg opp igjen til min normalt slappe sofa-form så fort dagsformen peker mer oppover enn nedover. Det skader selvfølgelig ikke å røre på seg, håper jeg. (Kan jo være jeg snubler i skolissene og skader meg.) 


Under et anfall av trass sist svangerskap, ca på samme tidspunkt som jeg er nå! Dårlig med dokumentasjon av de siste tre månedene av en eller annen merkelig grunn...
 

I redsel for å bli stemplet som den største bæsen og det mest utakknemlige kvinnemennesket i historien kan jeg jo si at jeg gleder meg stor til ungen er trygt forløst fra magen min og vi kan glede oss til endeløse våkenetter, såre kroppsdeler både etter fødsel og amming, og tonnevis av kjærlighet. (Auda, den setningen gjorde ikke saken bedre, men tro det eller ei, vi gleder oss veldig til å få en ny liten skatt i familien vår!) Jeg har foresten også lært hjemmefra at ærlighet er det vi kommer lengst med, så da blir det vanskelig å pakke inn et kjipt svangerskap. Og om noen går rundt å tror at alle svangerskap er perfekte farget i en rosa nyanse kan jeg informere at så enkelt er det ikke. 

Ha en strålende dag, både du som krøker deg over en grøftekant av ulike årsaker, og du som ikke har det problemet! 

Facebooksiden min finner du her!

 

Ikke på bedringens vei, nei.

Vel, formen var ikke på bedringens vei. Og jeg studerer fortsatt toalettskålen inngående flere ganger for dagen. Jeg er sur og trist om hverandre og jeg synes ikke det er noe morsomt å være gravid. Vel jeg ser jo frem til å få en liten trollunge til, men veien frem til den dagen kunne jeg klart meg uten. Kvalmen gjør at jeg er ekstremt sær i matveien og alt som lukter for sterkt blir kastet ut før lukten treffer den overfølsomme nesen min. Jeg kan sikker konkurrere med bikjer om å oppspore ulovlige stoffer slik det er nå. Jeg lukter alt, og du kan være hundre prosent sikker på at jeg får det med meg om du droppet dusjen i går! Og jeg blir gal av det, jeg hater å være så sensitiv for alt som ikke faller inn i kategorien "behagelig duft" får magen min til å vrenge seg og sende alt innholdet ut samme veien som det kom inn. 

Jeg klarer stort sett bare å spise brødskive med stekt egg, og syrlig frukt, og det varierer veldig hvordan middagsmat som kan lages. Det som er ok den ene dagen kan være verdens undergang den neste. Stakkars mann som bor sammen med meg og må lage maten jeg krever vi skal ha. Her er det ingen kjære mor og om noe gjør meg kvalm må de finne en annen plass å spise det. Alt som lukter lenge etter at maten er laget er bare å glemme, det værste er ikke lukten av mat som lages men den som blir hengende igjen etterpå. 

Jeg har store problemer når ungene kommer hjem fra skolen, for i klærne henger den fryktelige skolelukten som virkelig går meg på nervene. Men helt hysterisk kan jeg ikke være så de sendes ikke i dusjen med beskjed om klesbytte altså. Jeg biter tennerne sammen, gir dem en god klem og tasser inn på plassen min på badet. Jeg skal virkelig feire når dette går over! 

Ellers er kroppen helt fri for energi, noe som kanskje ikke er så rart situasjon tatt i betraktning. Men det betyr ikke at hjernen min hviler like mye. Nei den ligger å har store planer om alt som må ordnes, men som kroppen protesterer høylytt over. Det ble ikke bedre da jeg innså at vi går inn i desember om bare få dager, og da skal julepynten være oppe.(Ellers risikerer vi et hysterisk utbrudd av løpske hormoner...) Men det skal jeg få til, for jeg har jo 2-3timer på formiddagen hvor behovet for å springe på do hvert 5minutt er redusert til et minimum. Og om jeg sprer pyntingen utover skal det gå helt fint. For om jeg skal ha et håp om å forstå at vi nærmer oss vinter må julepynten opp, for det er ikke mye som minner om den hvite årstiden ute. Bare noen små snøkorn er dukket opp i Tromsø i år, og jeg kommer til å grine mine modige tårer om vi ikke får hvit jul! 


Nei ekstrem svangerskapskvalme er ikke noe gøy, og heller ikke dem som ikke har lært seg de grunnleggende prinsippene for personlig hygiene. Så jeg forsetter å holde meg så mye som mulig innendørs på et mørkt, iskaldt rom uten noen ekle lukter. (Og langt unna andre jeg kan finne på å klage høylytt over, uhøflig som jeg er for øyeblikket!)

Facebooksiden min finner du her!

hits