Reiser

Overraskelsestur!

For en stund siden bestemte jeg og min bedre halvdel at vi skal overraske ungene med en helgetur, sånn helt på tampen av sommeren. En impulsiv tur, som hørtes veldig enkel ut i gjerningsøyeblikket. Klart vi skal overraske ungene, de finner sikkert ikke ut noe. 

Dessverre er det ikke så veldig lett å lure arvingene, for de har radaren på om vi bare tenker på å holde noe hemmelig. Det er nesten så det vokser antenner ut av hode på dem, for å ta inn hemmelige signaler vi sender ut. 

Og det ble ikke noe enklere av at jeg har vært syk både helgen og denne uken, for det betyr at jeg ikke får gjort så alt for mye. Og ikke hjelper det at jeg blir liggende å fundere på hvordan vi skal gjøre mest ut av helgen. Men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg skal finne frem bilder som kan si noe om hvor vi skal, hvem vi skal være sammen med og hvordan vi skal komme oss dit. Disse bildene skal jeg lime i en eske, forhåpentligvis i morgen og så skal den overrekkes med heder og ære og sånt. Jeg drømmer om at ungene vil synes dette er riktig så morsomt, men mistenker at de ikke har helt samme syn som meg på hva som er festlig eller ikke. 

Siden dette er et veldig hemmelig oppdrag må jeg pakke når de ikke er tilstede, så jeg sniker meg rundt med argusøyne og vokter på når de forlater leiligheten for å brenne av litt energi sammen med venner. Og så kaster jeg meg over klesskap og kofferter. Men dilemmaet er at de små revene sanser at det er noe på gang, og kommer snikende inn med et håp om at det er moren som prøver å smug spise sjokolade. Og jeg kan love deg at det er ikke like enkelt å skjule bukser og gensere på ryggen. Så det ble en nødløgn om at jeg ryddet klesskapet. Bare for å understreke det nappet jeg ut noen bukser jeg vet er for korte og la dem til siden. Baggene står nå på soverommet, og jeg har funnet ut at jeg kan lyve å si at det er ting som skal i campingvogna når den kommer hjem. Men jeg er og blir en elendig løgner, så dette blir ikke å ende som jeg håper! 

At vi har vasket opp noe som fortoner seg som tusen maskiner med klær er ikke særlig besynderlig, og løgnen om klesskapet passet ypperlig for da er et ikke så rart at det er litt mindre klær der en vanlig. Så er det bare å håpe at ingen av de små trollungene etterspør favoritt genseren eller den grå buksen. 

Minstemann har fått med seg at noe skal hende til helgen, og insisterer på at vi SKAL overraske med et kinobesøk, og jeg håper inderlig at helgeturen vil friste mer når den avsløres. Men noe vil si meg at vi ender opp med trass, sinne og tårer, for har han bestemt seg for noe er han like sta som moren. Håpløst at han skulle få akkurat de genene fra meg. 


Fra en kjøretur en annen fantastisk helg med både krangling, surmuling og massevis av glede! Bilde er selvfølgelig tvunget frem med bestikkelser, for ingen av de på bilde ville samarbeide med den umulige trollmoren som holdt kamera. Og sånn blir det også garantert til helga! 
 

Det som forundrer meg mest er at værmeldingen er på vår side, noe som er svært besynderlig siden vi bor i nord og ikke skal forlate området. Skal vi virkelig ha sånn flaks at vi får sol?! Da må jo noe annet gå galt, sånn er det bare. Og siden gipsen til minstemann skal av på fredag har jeg en dårlig magefølelse, enn bruddet ikke har grodd som det skal og vi må gipse på nytt! Skrekk og gru, det kan jo ende med at vi må kjøre på kvelden og komme frem på natten!

Men vi krysser fingrene og holder pusten, for om denne overraskelsen blir vellykket ser vi frem til en aldeles strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Jeg avslører ikke noe enda, for det kan tenkes at min eldste sønn ramler innom bloggen min på nett! Men vi skal være i nord og sjøen er temaet. 

Harry handel!

Du vet den følelsen, den du kjenner når du våkner opp med en fot i ansiktet og noen som prøver å nappe hårene på leggene dine, bare for å se om du blir sur eller våkner? Den følelsen når du har sovet alt for lite siden du hele natten har blitt klasket til med armer og ben, dyttet ut av sengen og ikke minst pustet i ansiktet av en liten tass som ikke fikk sove. Den følelsen hadde jeg i dag, da jeg våknet med en unge som prøvde å putte en tå i nesen min og den andre som terroriserte leggen min bare for å se om jeg reagerte.

Humøret var med andre ord ikke på topp i dag, og ungene ble raskt kastet ut av rommet så de kunne springe å plage min bedre halvdel som trakk det lengste strået i går, og fikk sofaplass!

Siden vertskapet var ute en tur i går kveld/natt, hadde vi tenkt å prøve å begrense støynivået til barna i dag. I alle fall tidlig på morgenen, så vi ikke mister mulighet å ta dem med på besøk hit mer. Det sier vel seg selv at det er ganske umulig, og vi innså ganske fort at jo mer vi hysjet på dem, jo mer økte lydnivået. Så vi bestemte oss for å dra på ekte harry handel. (Slikt vi ikke har i Tromsø, for om vi skal over grensen der regnes det som en reise, ettersom vi blir borte hele dagen å vel så det!) Og selv om jeg egentlig bare ville sove, fikk vi samlet sammen de viltre guttene og puttet dem i bilen.

Turen gikk greit, om du ser bort ifra den idiotiske GPSen som overhode ikke kunne veien, og sendte oss på en ganske unødvendig rundtur. Det var minimalt med diskusjon fra baksetet, i alle fall de første 30 minuttene.

Jeg har selvfølgelig sett på tv hva harryhandel dreier seg om, men vi skulle altså verken kjøpe alkohol eller kjøtt. Og vi trasket for det meste rundt og så hva de hadde på butikkene. Men etter en stund kjente jeg at søvnmangelen førte til lav toleranse for sauene som sto i veien. Og her snakker vi om flokker av tobeinte som sperret absolutt hele muligheten til å gå forbi dem, og ikke reagerte før jeg nærmest glefset "Fløtt på ræva!". Jeg hadde da opp til flere ganger prøvd å spørre høflig om de kunne flytte seg, så andre fikk passere. Men nei, ingen reaksjon. Så da måtte den ganske uhøflige nord-norske delen av meg komme til syne. Men om ikke annet flyttet de seg, og vi fikk gå videre. Men jeg innså fort at humøret mitt sank drastisk, og vi avsluttet handlerunden etter å ha spist litt fantastisk god og usunn hamburger mat!

I morgen går turen hjem igjen, og selv om vi virkelig har hatt det fint de siste dagene ser jeg frem til å komme hjem. Det merkes at vi ikke er alene når vi reiser, og det blir mer mas når vi ikke er i kjente omgivelser.

Facebooksiden min finner du HER!

Jeg bare MÅ fortelle om i går!

Så sitter jeg her og holder pusten, i redsel for at jeg skal vekke ungene som endelig sovnet! Det skal neimen ikke være lett å få de til å falle til ro i samme seng, og jeg har helt klart fått prøvd mine ferdigheter som mamma den siste timen! Men etter noen runder med alt fra godsnakk til trusler valgte jeg å legge den ene i fotenden, og den andre i hode-enden, samtidig som jeg bygget en mur mellom dem med puter og tepper! Det funket fint, i alle fall frem til en av byggets naboer fant ut at de skulle holde på med snekkerarbeid på en fredagskveld! Virkelig sjarmerende, for når de borrer eller sager høres det ut som de prøver å komme ned gjennom taket til oss. (Mulig det er det de driver på med altså, men jeg har ikke orket å gå å spørre.)

I dag flyttet vi oss fra vakre Brønnøya til en kompis og dama. De skal være så (u)heldige at vi skal bo hos dem frem til søndag, når flyet går hjem. Du tenker at jeg kanskje bør være sosial istedenfor å sitte klistret inn i PC-en, men ta det bare helt med ro. Jeg har sendt avgårde min bedre halvdel sammen med vertskapet på fest, så jeg kan tilbringe kvelden i sofakroken med selskap av to rotter.

Gårsdagen gikk over all forventning, i alle fall når det kom til reisen. Vi fikk reist med fly, tog, taxi og kabelferge, og guttene har garantert fått noen fine minner å ta med seg på veien videre. Flyturen gikk så utrolig lett, og hvem hadde vel tenkt at en rullestol kunne gjøre så mye. Stolen fikk være med oss helt inn til flyet, og vi fikk fantastisk god behandling av alle personene vi møtte underveis. Nesten, om du ser bort fra den ene flyvertinnen som bokstavelig talt glefset nei til oss, da vi spurte om dem hadde et pledd eller noe vi kunne låne å ha over beina på minstemann. Hva har hendt med «nei, dessverre?!», det var jo ikke som at vi ba hende om å lande flyet eller trylle frem et slott. Ungene satt til og med helt i ro, og lagde så lite lyd at jeg ble bekymret. Hun hadde tydeligvis en særdeles dårlig dag på jobben.

Minstemann følger nøye med på hva som hender utenfor, og forteller med stor iver om hver minste lille bevegelse til mannen som fyller drivstoff på flyet.

Men på toget møtte vi hennes absolutte motstykke, for der kom konduktøren og spurte flere ganger om vi var helt sikre på at han ikke skulle hjelpe oss av toget når vi skulle av. Vi forsikret han om at det gikk fint, og at det sikkert var noen som trengte mer hjelp enn oss. Men kjenner at han helt klart var dagens helt.

Så var det tid for tog, og litt venting ble det.

Åhh så godt det var med den kaffen! (Eller, melken med kaffe og sirup!)

Når vi kom oss av toget gikk vi å fant en taxi som kjørte oss til parkeringen ved kabelfergen som skulle føre oss over til øya der det ventet et innleid hus for oss bloggere som er med i netflix streamteam!

Kaker var det også, og selv om kremen var veldig mektig klarte jeg å spise både en og to og tre og muligens fire!

De dyktige damene som organiserte det hele kom oss i møte, og hjalp oss litt med all bagasjen vi må ha med på reisen. (Og det er ikke reint lite altså, selv om jeg hadde pakket minimalt! Og faktisk litt for lite …)

Flinke gutten som trillet kofferten nesten hele veien, og man skulle nesten tro den var tom så lett han håndterte den. (Men det var den altså ikke, den var rimelig stappet!)

Kanskje ikke mest praktisk med koffert her, men alt vi måtte ha med ville ikke fått plass i ryggsekkene som vi har hjemme.

Eldstemann tok rollen som fergefører, og imponerte de andre på fergen stort da han sveivet med stor iver hele veien!

Siste stykke måtte vi gå, for øyen er helt bilfri. Men det ble en fin treningstur der vi slepte på kofferter og minstemann i stolen sin. For på dette tidspunktet hadde han fått veldig vondt i beina, og ville helst bare hjem. Og det siste stykke ende med at jeg bar han.

Veien ned til kabelfergen! Ikke bare, bare med to kofferter og en rullestol. Men eldstemann tok den ene og var veldig flink.

På veien til huset møtte vi en sjarmerende liten frosk, men den stakk fort av da kamera kom frem!

Vi kom frem til det flotte huset de hadde leid, og ble tatt varmt imot. Her var det bare å føle seg som hjemme! (Okay, hjemme ville jeg stått for matlaging og husarbeid! Men det slapp jeg nå, så dette ble faktisk en ferie for mor også! Og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det!) Guttene fikk små vesker med noen lekesaker i, men for minstemann som var dårlig var det bare å finne frem en seng. Heldigvis hadde de nettbrett som han kunne låne, og da gikk det litt bedre.

Det var rett og slett nydelig på den fine lille plassen. Ingen støy fra biler, og stede bar preg av at det ønsket å frembringe ro hos de som besøkte det.

Spennende med overraskelser.

Etter hvert fikk vi selskap av flere andre bloggere i teamet og en representant fra Netflix og sønnen hennes. Og da måtte det snakkes engelsk, moe jeg virkelig er dårlig til. Jeg forstår godt alt som blir snakket om, men får liksom ikke ordene ut når jeg skal si dem selv. Veldig upraktisk, for jeg liker å snakke.  Lunsj fikk vi også servert, og når vi skulle snakke om bloggene ville ikke minstemann være inne alene lengre. Så da fikk blogg være blogg, og mamma være mamma. Så jeg aner ikke hva de snakket om, og var litt trist for at jeg ikke fikk snakket om min blogg, selv om jeg sikkert ikke hadde klart å formidle alt jeg ønsket. Men for all del, minstemann er selvfølgelig mer viktig enn alt annet. Det endte med at han måtte få ekstra smertestillende, og etter hvert fikk vi han med ned til de andre. Så han holdt seg for det meste i ro.

Bildebevis på at mannen også var med.

Ekte bordpynt, mye finere enn designervaser og annet som gir en mamma små-angst på nye steder.

Men litt bloggprat ble det, og det var fint å bli kjent med personene bak noen av bloggene jeg av og til leser. Og en ting må jeg bare si, jeg beundrer virkelig damen bak denne bloggen:

Absolutt hjemme! 

Det hadde ikke vært jeg som hadde dratt på utflukt med så mange barn, i alle fall ikke når det nærmet seg kveld og tidspunktet der barna gjerne går over i overtrøttstadiet! Mulig jeg er litt pysete, men det holder liksom med de to jeg har! (Og til dels mannen, for han må også passet på. For eksempel når vi satt i flyet, og han spurte «Jeg glemte vel brillene ja?! Og det ville han også gjort, om ikke jeg hadde passet på å pakke dem!)

Godt å ha vann og saft tilgjengelig når det er varmt i luften.

Eldstemann som gjerne er høyt og lavt var merkelig rolig, og det er nesten så jeg mistenker at han er blitt ekte storgutt, og du kan tro jeg var fornøyd med det altså. For vanligvis hører du mine barn godt, og de sitter svært sjeldent i ro. At nettbrett og ubegrenset med filmer på netflix spilte litt inn, er ikke usannsynlig, og spesielt ikke når de fikk mulighet til å bruke det hele dagen.

Eldstemann oppdaget fort at det var nettbrett tilgjengelig, og tok livet veldig med ro.

Ikke alltid så lett å være liten, og kontrasten blir stor mellom den eldste som har det varmt i varmen, og den minste som fryser å har store ullsokker på.

Ved middagstider var det klart for tegnekonkurranse, og jeg kjente panikken komme! For jeg kjenner godt min yngste sønn, som hater å tegne når han blir bedt om det, og hater enda mer å tape. Så etter veldig mye motivering fra en mor som hørtes mer ut som en fotballkommentator tok han opp fargestiftene. Men jeg holdt fortsatt pusten, for jeg vet at ofte blir det en strek på arket så legger han det fra seg. Og når han da skal tegne en favorittfigur han har sett på Netflix, er det nesten å gi opp med det samme. (På dette tidspunktet hadde ham det mye bedre siden medisin virket, så derfor var det i det hele tatt mulig for han å delta.) Så han tegnet en snegle, og det så faktisk ut som den lille sneglen Turbo! I alle fall om du legger godviljen til. Han tegnet også en mini snegle, for han likte ikke at Turbo var ensom.

Premien var iPod, noe som minstemann har ønsket seg i lange, lange tider og det skulle trekkes to vinnere. Jeg kjente det knøt seg i magen, for jeg vet at om han taper står ikke verden til i morgen, og absolutt alle blir «dumminger».

Men tenk, minstemanns tegning ble valgt ut! Og du skulle sett reaksjonen på den lille gutten da han forsto at han hadde vunnet en iPod! Han jublet så gla han ble, og hele ansiktet lyste opp i et eneste stort smil. Han klemte iPoden inntil seg, og sa «Mamma, tenk at en sånn har jeg ønsket meg så lenge, takk!». Og denne mammaen fikk tårer i øynene. Men det var ikke bare reaksjonen til minstemann som gjorde meg utrolig stolt, det var faktisk at eldstemann smilte og gledet seg over brorens lykke! For det hadde jeg virkelig ikke forventet meg av en snart ni år gammel gutt! Ikke et eneste vondt ord kom, og han sa enda til «Så bra at lille bror vant den, det var kjempefint! Tenk så flink han var!».

Mulig jeg har brukt nydelig litt for mange ganger, men jeg sliter med å beskrive plassen. Hele opplevelsen var et friskt pust i hverdagen som vi vil leve lenge på.

Dagen var nydelig, og jeg må virkelig skryte av jentene som ordnet til dette for oss. De passet på at vi hadde det bra, disket opp med mat og hadde virkelig en jobb med å rydde opp. De ville ikke engang ha hjelp, så der gikk jeg rundt og vimset og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.

Når kvelden kom gikk det merkelig lett å få ungene i seng, og jeg tror grunnen var alt det spennende som hadde hendt denne dagen. Og det var en sliten mamma som etter en stund sovnet da hun bare skulle massere bena til den minste i familien så han fikk sove videre.

Mor i huset klør seg i hode og lurer på hvem sine unger hun har tatt med på tur.

I dag tidlig sto vi opp til dekket bord med masse frukt, bær og pannekaker! Tenk for en luksus, det er virkelig ikke noe som gjør meg i bedre humør enn å få lov til å gjøre minimalt. Ikke det at jeg er lat altså, men til vanlig må jeg alltid gjøre hundrevis av ting.

Etter frokost måtte vi ta farvel med vertinnene våre, og jeg må virkelig rose dem for den gode behandlingen vi har fått! Og jeg håper vi vil møte på dem igjen!

Så gikk turen videre med taxi, for så å stoppe ved Ahus for å bytte til bil. For der jobber minstemanns gudfar som er så snill å låne oss den når han er på jobb! Så vi fikk kjørt til leiligheten å lagt fra oss all bagasjen vår. Så resten av helgen skal vi bruke her, før vi setter kursen hjem til Tromsø og hverdagen.

Facebook siden min finner du her!

Ps. Håper ikke jeg har kjedet deg med all skrivingen min, og om du faktisk har lest alt må jeg bare si takk. Jeg hadde virkelig mange ord på hjerte, for dette har vært en fantastisk fin tur som jeg bare må fortelle om!

En liten oppdatering fra Enkjöping!

Jeg kan vel ikke forsømme bloggen helt selv om vi er på ferie, men må innrømme at jeg blir utslått av varmen. For en stakkars nordlending er det ikke så lett med godt over 30 grader i skyggen! Man skulle nesten tro at vi hadde tatt turen til sydligere strøk, men vi er altså bare i Enköping i Sverige. På verdens fineste og mest idylliske campingplass. Det er stille og rolig her, ingen bråk på natta og den er ikke så alt for stor. Kort vei til stranden og bare en liten kjøretur til flere større byer, deriblant Stockholm. (Men dit tar vi ikke turen så lenge temperaturen er som nå!)

Guttene storkoser seg, og jublet da  vi fikk to stykk racing team til naboer! Fra det ene fikk de tøffe klistremerker og fra de andre fikk de en caps hver! Kjempesnilt av engelskmennene som kom, for det er sikkert slitsomt med alle ungene som stormer til når trailerne kommer kjørende. ( Ikke så mange barn på denne campingen, stort sett bare mine.) Eldstemann fikk snakket litt ekte engelsk som han selv omtalte det som, og jeg må si jeg blir stolt når jeg hører hva han kan. De fikk også se på motorsyklene inne i lasterommene, og dette kommer garantert til å bli et sommerminne de vil huske lenge! Det skal ikke så mye til for å glede et lite barnehjerte!

 

Dårlig nett resulterer i dårligere bilder! Beklager for det!

Om det hadde vært opp til ungene hadde vi holdt hus på stranden hele tiden, for selv minstemann klarer å bade uten at det blir for kaldt! Det er virkelig lykken at han kan løpe rundt lettkledd og nesten smertefri. Søvnen er bedre og vi merker at han orker veldig mye mer før han får vondt! Ingen ting gleder et mammahjerte mer enn det! Vi har også trappet ned på smertelindringen, og det går strålende. Med andre ord var det ikke bare en tilfeldighet at han var i så god for sist sommer, varmer hjelper!

Hjemme er det også strålende sol, og vi har fått rapport om at leiligheten har det bra. Tøflene mine skal visstnok stå der jeg sist så dem, og solsikken til minstemann lever enda!

Siden ferie betyr litt ekstra kos, spanderte jeg nytt objektiv (linse) til kamera. Og jeg gleder meg stort til å kunne zome inn ting som er langt unna. Som ekle småkryp, ungene som leker, naturen og alt annet som måtte fange min interesse. Jeg måtte også kjøpe meg ny kameraveske, bare for at jeg fortjente det. Med den fulgte et ekstra minnekort, så nå kan jeg ta enda flere bilder til frustrasjon for alle rundt meg! Har ønsket meg dette lenge, faktisk i mange år. Så gleden var stor når jeg fikk prøve mitt nye utstyr.

 

Gøy med nytt objektiv! Kommer til å sove med kamera i sengen i natt!

Så litt senere i natt skal jeg prøve å fange månen, for tenk! Det er jo mørkt om natta! Jeg er stadig like fascinert over dette, ettersom det er mangelvare i nord om sommeren.  Mulig jeg egentlig bør sove, men det må jo være litt lov å snike seg litt egentid!

Ser at antallet følgere på Facebook siden øker, og må bare takke alle som deler og liker den! Det varmer virkelig, og gir motivasjon til å skrive mer! :)  (Steinihavet på facebook finner du HER!) 

 

 

Flaks eller uflaks! (Bil snakk!)

Jeg klarer liksom ikke helt å bestemme meg for om vi har rå flaks eller ikke. Det har seg slik at vi hadde bilen på service i dag, en ganske enkel og grei sak som må til rimelig ofte for å holde nivået på bankkontoen nede. Og siden vi følte det var på plass med en liten weekendtur til det store utlandet, kunne vi like greit ta servicen der. (Les Sverige!)

 

Mistenker at det ikke var jeg som var hovedfokus på bilde! Mannfolk!

Så er spørsmålet:

Har vi fryktelig uflaks som fikk beskjed om at bremseslangene på bilen var helt morkna, eller har vi fantastisk flaks at det ble oppdaget på service og ikke når vi skulle bremse hardt, for en av de hundre tusen reinsdyrene til julenissen som prøver seg i nytt yrke som trafikkstoppere? Har vi rå flaks for at vi må ta reparasjon i Sverige der det koster mindre enn i Norge, eller har vi grusom uflaks som må bruke litt mer penger enn beregnet? Har vi kjempe flaks for at slangene var på lager, eller har vi maksimal uflaks for at de må byttes?

Den positive delen av meg sier at vi har flaks, mens den negative sier uflaks. Vanskelig å bestemme seg med andre ord. Men når tanken kommer inn å konsekvensen av manglende bremser, da sier jeg helt klart flaks. Og på mammas reaksjon da jeg ringte å informerte om hva som kunne ha hendt, ble den tanken forsterket. Beklager mamma, det var ikke meningen å bekymre deg unødvendig å fortelle deg en detaljert antagelse av hva som ville hendt om de sviktet når vi hadde campingvogna på slep!

Ellers gikk helsesjekken av bilen som planlagt, og vi kan med glede innse at bilen er helt frisk og klar for mange nye mil i sommer. Jeg fikk også tatt tur inn på verkstedet for å trøste den litt, for det kan jo være litt skummelt å ligge på behandlings benken. (Også kaldt løftebukk for de som har litt mer bil kunnskaper enn meg!) Jeg fikk også se de gamle slangene, som jeg ikke viste fantes på bilen. Men selv jeg kunne se at de ikke helt var som de skulle, nesten som en råtten tann som må trekkes, og erstattes med en ny! Helsesøster og doktor var veldig snille og serviceinnstilte, så helsestasjonen til BMW i Luleå kan anbefales på det varmeste!

 

Ser ikke helt rett ut!

Vi fikk også god tid til å drømme om ny bil, og jeg kjente at det hadde vært fint med en mye feitere bankkonto enn jeg noen gang vil få. For en av bilene som var utstilt falt helt i smak hos meg, selv om det kanskje kan bli litt trangt om vi skal ha mer en oss og ungene i bilen. Men for all del, hvem bryr seg vel om det når man drømmer om at man kan kjøre rundt i et statussymbol som ville fått øynene mine til å glitre. Bilen hadde ikke så verst pris her i Sverige, men jeg regner med at jeg ville grine om jeg så prislappen i Norge. Snodig med så enorme forskjeller på to naboland.

 

Den perfekte familiebilen, det er jeg helt sikker på!

PS. Jeg hadde husket treningsbuksen, og jublet av lykke da den dukket opp i kofferten! Hurra for en lykke! (Nå er jeg bokstavelig, jeg så faktisk med gru på å vandre rundt i vanlige klær en hel helg!) Og med litt flaks hadde jeg joggesko i bilen, for tror muligens jeg ville fått noen lange blikk om jeg gikk rundt i høye hæler og treningsbukse!

 

Riktig så lekker om jeg må si det selv!

Vi møtte ingen på vei ned til garasjen, så det er bare en antagelse.

Facebook siden min finner du HER! (Og jeg blir veldig glad om du trykker liker på den!) 

En dag i dyreparken! (Bilder)

Det har vært en strålende dag for voksene og barn i dyreparken, i alle fall det meste av tiden. Minstemann ble desverre dårlig mot slutten av besøket, og hadde veldig vondt. Så det ble masse gråt og frustrasjon. Noe som resulterte i at en rekke forundrede svensker som enten lurte på om vi mishandlet gutten vår, eller om vi dullet han bort. Men vi er egentlig vant til alle blikkene, ettersom det ikke er første gangen. I dag er en av de dagene jeg så gjerne skulle vist hva som feilte han...

 

Men før han ble dårlig hadde vi noen strålende timer med mye moro, og mange nye inntrykk. Så tenker jeg skal dele bildene her, spesielt for bestemor som sitter hjemme i Tromsø. (Som vi også savner veldig masse!) 

 


 

Inngangspartiet til Furuvik, og om du noen gang skulle dra hit å ha kjøpt billetter på forhånd går du helt til venstre der det står sesongkort! (Som vi ikke fant ut før vi hadde stått i kø litt for lenge etter min smak...)


 

Parken reklamere for dens kjendiser! 

 

Sjarmerende type, så ikke helt fornøyd ut med hundrevis av svensker og fire norsker i nærheten.

 

ENDELIG fikk jeg møte disse! Det har jeg gledet meg til lenge, og det var litt spesielt at de var "ute" sammen med oss! 

 

Ekte kjærlighet mellom mor og barn.

 

Enda en mamma med smårampen sin, greit å ta en pause i varmen!

 

Verdens søteste små grisunger, veldig fasinerende å se hvor små de var. 

 

En fuggel! (Dette bilde er til søteste Linda og inneholder en intern sak!) 

 

Fant kuer også, desverre ville den bare vise frem rumpen sin. 

 

Sjekk de her typene, en slum gjeng! 

 

Men kompisen var mer nysgjerrig, og ville heller være litt sammen med oss!

 

En "hopphopp" ifølge min yngste sønn. 

 

"Hm, skal si det var god underholdning i dag. Mange rare småfolk som klistrer nesen mot vinduet ja..."

 

Om jeg ikke tar helt feil skal det være et eller annet dyr på dette bilde også, er bare litt usikker på hva og hvor!

 

Enda en gjeng som bare ville vise meg rumpen...

 

Og så stakk de av...

 

Denne fyren vet å ta livet med ro, det eneste han rørte på den tiden vi sto klistret fast i glasse var hode! (Og vi sto der en god stund, ettersom ungene syntes han var veldig morsom! Nesten litt som bestefar når han ligger på sofaen og ser på TV! )

 

Trehodet sak, aldri sett dem "live" før, bare hørt om dem i bøkene jeg leser til ungene!

 

Enda en fuggel! Men denne forstyrret jeg midt i morgenstellet!

 

"Spring, en norske med kamera!!"

 

De hadde til og med pittesmå dyr! (Mulig at de ikke er en del av programmet, menmen...)

 

På vei inn i eventyrland, kjempegøy for guttene. (Alle tre faktisk!)

 

Litt av borgen vi gikk inn gjennom. Veldig godt laget må jeg si, og en perfekt plass for å ta bilder. Desverre var ikke ungene helt enig så det ble bare noen få bilder der de sprang ut av bilde!

 

En fin liten blomsterknopp som pyntet opp i skogen.

 

En tur inn i jungelen resulterte i dette bildet. 

 

Utsiketen fra eventyrøya. Skal ikke klage på været heller, til tross for litt vind.

 

Guttene mine, sjekket ut et jungeltelt. Jeg holdt meg på god avstand siden jeg ikke ville få håret pyntet med edderkopper og spindelvev.

 

Enda en mann med hus! (Eller dame, ikke vet jeg altså!)

 

Han prøvde virkelig å gjemme seg, flaks at jeg har såpas bra kamera at jeg kunne lure meg til bilde uansett. 

 

Men så kom en av kompisene som likte seg bedre i rampelyset, og det ble noen bra bilder. 

 

Tok en tur i tønner gjennom jungelen, og møtte på denne søte karen som hadde stivnet.

 

Guttene mine, spente på hva som møter dem ute i lyset. 

 

Linda, se en fuggel :D 

 

Fisker hadde de også :)

 

En miniape.

 

Ikke så lett å få gode bilder når jeg sitter i en tønne som spinner i ring og jeg ender med ryggen mot dyrene. 

 

Nå ser vi frem til i morgen når vi skal prøve badeland og flere karuseller :)