Advarsel! Dette innlegget inneholder ekstra mye klaging og sutring, men jeg har fått flere spørsmål om hvordan jeg egentlig har det nå. Siden jeg ikke er på jobb, og klager regelmessig over dårlig form på snapen min. Om du mener at man ikke skal skrive om hvordan livet faktisk er bør du holde deg unna denne bloggen, for jeg liker å dele av livet mitt selv på dårlige dager! Så les videre på eget ansvar! 

Nei, jeg har det ikke bra. 

Jeg levde i den troen at når jeg først kom meg gjennom de to første ukene med salmonella skulle alt gå seg til, men her sitter jeg altså 2måneder etterpå og lurer på hva som har angrepet innsiden min. Det kjennes i alle fall ut som at alt i magen blir rotert rundt daglig, ristet, vasket, kokt og slått. Jeg har faktisk ikke ord som beskriver det godt nok, for det stikker og verker. Og jeg pines langsomt. Så mine fiender kan godte seg nå…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel, ny prøver viser at den alvorlige infeksjon jeg har vært gjennom, eller går gjennom må jeg vel si, ikke er over. De små idiotiske husokkupantene av noen bakterier klorer seg fast. Og jeg lurer veldig på om immunforsvaret mitt har tatt lang ferie. Nå er det ærlig talt på tide at det tar fatt på jobben med å rydde opp, ellers sender jeg inn oppsigelsen! Tarmen er betent og som kjent kan betennelse gi store smerter.

Og det eneste jeg kan gjøre er å smøre meg med tålmodighet. Men det er ærlig talt ikke lett. For når du liker å være i bevegelse føles sofaen som et fengsel. Jeg føler at veggene krymper rundt meg og jeg føler meg håpløs som ikke klarer enkle oppgaver i hjemmet. 

Jeg eier ikke energi, og det er helt idiotisk hvor sliten jeg blir av å dra en tur på butikken. På formen min skulle man tro at jeg hadde løpt maraton etter en uke med søvnmangel, men jeg har altså gått innom tre butikker. 

Som mamma føles det ekstremt sårt å ikke kunne være så tilstede som jeg alltid har vært. Møkkabakterie! Så sammen med mageverk, bekymring for lav kroppsvekt og skrekk over hvor mye medisin jeg må ta har jeg en gnagende følelse av dårlig samvittighet. For den stakkars mannen jeg bor sammen med må kjøre skuta alene, og denne skuten drar rett til helvete for det meste. Så det er en absolutt fordel at vi holder roret sammen. Han er heldigvis en strek mann, men hvor lenge holder han?! For ikke bare har vi det alle andre normale familier har, men vi har også ekstra nattevåk og ekstra bekymringer for mellomste. Han har det vondt for tiden, og det er tøft å ikke kunne trylle bort smertene hans. Stakkars fine gutten vår, tøff som toget men så uendelig sårbar. 

Vi er vel på vei inn i den boblen vi var i når vi fikk mellomste. Vi går bort fra å leve, til å eksistere. Vi gjør det som er viktig og nødvendig, og alt annet må vente. Og det er trist, for vi har jo akkurat klart å jobbe oss ut av denne. Endelig hadde vi litt overskudd som kunne brukes på å være sosial, endelig klarte vi litt ekstra sprell og så får vi denne typen snublefot mot oss. 

Vel, det er bare å bite tennene sammen. Men jeg skal innrømme at jeg er drit lei og synes det er ganske så kjipt at vi ikke kan få litt pause. 

Så når jeg omsider blir frisk skal det feires. Jeg tror sannelig at vi skal skaffe oss barnevakt til lillemor for første gang og ta oss en tur bort! Bare jeg og mannen. SÅ kan vi sove lenge, sammen! Det skal bli fint. Og tar jeg helt av på den romantiske fronten kan vi jo slå til å gå ut å spise sammen. 

Om du vil følge vår kanskje ikke så veldig spennende hverdag finner du meg på snapp som Yvonne Jensen. Den prøver jeg å oppdatere hver dag.