Meninger, tanker og følelser.

En livsfarlig skolevei er blitt enda farligere.

En allerede livsfarlig skolevei er blitt betraktelig farligere, og vi foreldre blir bedt om å stille opp for at barna våre skal komme seg trygt til skolen. Skal det virkelig være slik at vi i dagens Tromsø ikke kan sikre skoleveien til barna, og heller pålegger foreldrene et ansvar som burde være kommunalt? 

Det er ikke lenge siden riksdekkende media gikk ut med at alle barn i Norge har rett til en trygg skolevei og som vanlig er det bare tomt prat. For vi lærer ikke av ulykker, og jeg har en stygg mistanke om at økonomien er hovedproblemet som vanlig. 

Saken er den at mine barn går etter en sterkt trafikkert bussvei til skolen, en vei som har en grøftekant på en drøy meter sommerstid som brukes som gangvei. En vei som ikke blir brøytet før barna går til og fra skolen på vinteren, og en vei hvor bussene kjøres langt over lovlig hastighet. En vei som for en kort stund siden ble ekstra belastet med busser som overhode ikke må kjøre der. Busser som fint kunne kjørt etter hovedveien. Et forslag som blir glatt oversett når forslaget kom fra foreldregruppen.

Er det rart jeg er redd og velger å kjøre 1.klassingen til og fra, han som egentlig er moden nok til å gå både til og fra skolen selv, om han bare hadde hatt en skolevei som var trygg. Så langt det lar seg gjøre prøver vi å gå med han, men i en hektisk hverdag med jobb og andre plikter lar det seg ikke gjøre hver dag. Og selv om vi går sammen med han, så er det med hjerte i halsen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte dette blogginnlegget nå, men dessverre har situasjon gått fra dårlig til elendig. For nå skal skolen bygges ut fordi kommunen har har godkjent bygging av flere boliger i området, som igjen fører til at skolen i nærområdet ikke har plass til alle elevene i nåværende form og ikke minst økt biltrafikk. Derav ekstra busser i boligfeltetet, ikke for at de skal plukke opp passasjerer etter ruten, men for at de skal unngå køen som er etter bilveien i rushet om morgenen og ettermiddagen når barna går til og fra skolen. Busser som aldri var ment å gå i byggefeltet vi tilhører. Det er nemlig viktigere at bussene kommer fort frem, enn å forebygge ihjelkjørte barn. Og til tross for søkelys fra foreldre-siden gjøres det selvfølgelig ingen ting med situasjon, vi klasker på oss skylapper å håper på det beste. Hva hjelper det med møter mellom skole, FAU og kommuneledelse når barna like fullt går på en livsfarlig vei?!

Nå skal altså skolen vår bygges ut, noe som er fantastisk i utgangs punket. Og det betyr ingen ting annet en kaos rundt skolen. For nå skal ikke bare busser, barn og foreldre passe i lag, nå skal skytteltrafikk med anleggskjøretøy inn og ut av området. Og selv om vi ble lovet at de ikke skal kjøre i tiden barna går til og fra skolen, ser vi allerede nå at det var tomme løfter. For det hjelper ikke å stoppe trafikken fra klokken 08:15 til 08:30 som om barna våre er noen roboter som går i samme tempo til skolen hver dag. Og det hjelper heller ikke de barna som går til og fra SFO i tidsrommet før dette og når skolen er slutt på ettermiddagen. Det ser ut til at møte med foreldregruppen i forkant var bortkastet tid, for situasjon er alt annet en så trygg som den ble lovet at den skulle være. 

Og i denne forbindelse blir vi oppfordret av FAU etter møter med dem og skoleledelsen om at vi foreldre skal stille opp som vakter hver morgen i tiden ungene ankommer skolen, for å påse at situasjon er trygg. Der barna skal passere parkeringsplassen som er overfylt av bygge gjerder, fungerer som snuplass for større maxi-taxier til en barnebolig, som er av og påstignings plass hvor foreldrene parkerer og ikke minst møteplass for rutebussene som ikke kan passere på den allerede utrygge strekningen før skolen. Og jeg gremmes over spørsmålet, for det må da faen meg være et kommunalt ansvar å sikre skoleveien når det er kommunen som må bygge ut sin skole fordi de har vedtatt utbygging i området. For jeg regner med at dette skal regnes som frivillig innsats fra oss foreldre hvor vi gjerne får tapt arbeidsfortjeneste fordi vi må ta fri fra jobb for å trygge barna som skal til og fra skolen.


Her skal altså biler, rullestol-taxier, rutebusser, distriktsbusser, anleggskjøretøy og hundrevis av skolebarn bevege seg i samme tidsrom. Og for å lette situasjon er det satt av 15minutter der det ikke der utbygger ikke får kjøre. Hvor er sikkerheten? 

Ja vi skal stille opp som vakt, men tro meg det blir ikke gjort av glede. Men mine barns liv står faktisk over alt, og når det er det som står på spill har vi faktisk ikke noe valg. Slik jeg ser dette er det ansvarsfraskrivelse fra skolen, kommunen og ikke minst utbygger! Ja det er bra at skolen bygges ut, men det må da gå an å faktisk prioritere utgiftene som kommer med sikkerhet. For det blir alt for sent å angre når et barn ligger påkjørt under en bil, buss eller lastebil. 

Kanskje det er en idé å leie inn vektere som faktisk skal kunne gjøre en slik jobb og sette en stopper for alle unødvendige busser som passerer området mens det bygges. Eller er problemet atter en gang at det koster for mye for kommunekassen som for øyeblikket er opptatt av å dele ut solide lønninger til ansatte i høyere lederstillinger. Er ikke våre barns liv viktigst? Bør ikke de prioriteres først! Skal vi virkelig bassere oss på dugnad for å få barna våre trygt til skolen, og hva i alle dager er det da vi betaler skattepenger for? For ikke snakke om bompengene som kommer til byen, og stort sett skal gå til kollektivtransport og  grøntområder.

For første gang er jeg faktisk flau over å si i hvordan kommune vi bor i, og jeg håper ikke at dette er et problem på andre skoler i området vårt. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg håper at alle i nærområdet deler dette for å sette fokus på et stort problem for oss med barn på Selnes Skole. Dette er en situasjon som vi alt for lenge har ignorert. 

Vær så snill, tenk deg om før du hyler neste gang!

Klokken er 01:43, og jeg blir brått revet ut av søvn. Jeg gnir meg i øynene og prøver å lokalisere årsaken til at jeg våknet. Var det barna, eller noe i leiligheten? Nei, her er alt stille og rolig, men det var et hyl jeg hørte. Jeg kaster teppe om meg og går til vinduet, det var noen ute som ropte. Er det noen som trenger hjelp? 

Det jeg ser er en gjeng som har det hysterisk morsomt, og at det er et kvinnemenneske som åpenbart hyler av fryd. Og det er helt greit, dere skal bare ha det morsomt. Le, lev og nyt ungdomstiden sammen med venner, men vær så snill å tenk litt over hva stemmen din kan brukes til. 

Jeg ble ikke sint for at du vekket meg ut av den gode søvnen og fikk meg til å forlate den gode sengen. Jeg ble heller ikke redd for at du skulle vekke mine søte små som sover søtt i sine senger, de tåler litt lyd i omgivelsene rundt seg også om natten. Men jeg ble bekymret for deg, og fikk en ekkel liten følelse av frykt som la seg i magen min. 

For vanligvis forbinder jeg slike hyl og rop med fare og redsel, og da vil jeg selvfølgelig være til hjelp selv om det er midt på natten og selv om jeg får for lite søvn. Jeg vil ikke våkne av overskriften "Voldtatt i bussgate, ingen vitner til tross for rop om hjelp!" morgenen etter.

Men når jeg gang på gang hører hyl og rop utenfor vinduene om natten og ser at det er falsk alarm vil jeg til slutt ignorere ropene og til slutt sove meg gjennom dem. Og det kan godt bety at den gangen du eller noen andre trenger hjelp, så sover jeg trygt i den gode sengen uten en tanke om å sjekke hva som hender utenfor vinduene mine. Og uten rekkevidde for å hjelpe den som er i nød. 

city at night
Licensed from: carloscastilla / yayimages.com

Så vær så snill, ikke rop etter hjelp når du ikke trenger det, både for din egen del og for alle andres del som beveger seg ute i natten. Jeg forstår at du har det fryktelig gøy, men det kan du ha uten å rope "Ulv,ulv" også! 

Vi lever i en verden som ikke er trygg om vi er alene, og for å at den skal bli litt tryggere må vi alle hjelpe hverandre i å reagere når noe hender. Og om du gjentatte ganger blir vekket av "falsk alarm" vil du til slutt la være å bry deg. Det er synd, men sånn er det bare. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nei, dere får ikke synge Luciasangen! (Slutt å grin!)

"Hæ!!! Ka i helvete, får ikke guttan lov å synge Lucia? Ærlig talt, det va teit, ordentlig teit. Æ trur dem må arresteres!" 6 åringen fikk med seg nyhetene i dag, og han oppsummerte en liten del av dem stort sett med de samme tankene jeg hadde. (Det hender for tiden at jeg tenker på samme nivå som en 6åring, særlig når det er noe som føles urettferdig.)  Hva er greia med å ha en Luciafeiring hvor guttene ikke får være med, for så å avlyse hele greia når noen sier ifra at dette virker noe suspekt og få 200 jenter til å grine? Her er det et eller annet som ikke stemmer. 

Saken jeg snakker om er et hett tema i dag, og omhandler en skole som har bestemt seg for at kun jentene fra 2-7klasse skal få delta i koret som synger Lucia sangen i skolegården, til tross for at det betyr at samtlige gutter som ønsker å delta ikke får være med. (Det var visstnok snakk om 3-4stykker, så det er ikke akkurat sånn at det må rydde et enormt område for å få plass til alle.) I alle fall var det foreldre som klaget på dette, gikk i media og i siste sekund valgte rektor å avlyse konserten. Det endte i 400 rennende øyne og 200 såre neser, pluss øyne og nese til de få guttene som garantert gråt når de fikk beskjed om at de ikke fikk delta i forveien. Rektor hadde FAU i ryggen og de synets tydeligvis at dette var en god ide. 

Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg kjenner alle sidene i saken, og mine synspunkter kommer selvfølgelig ut ifra det jeg har fått servert av informasjon gjennom media. Men det vet jeg sikkert, å det er at om vår skole plutselig nektet guttene å delta på en felles Lucia-oppvisning ville jeg laget rabalder, for så lenge jeg kan huske har begge kjønn vært med på feiringen, og så lenge jeg kan huske har vi jobbet for likestilling for alle barn uavhengig av kjønn, legning og religion. Jeg hadde blitt den sure, bittre og vanskelige moren som ødela for den som kom opp med at det var en "smart" ide å la bare jentene synge. Er vi liksom på vei tilbake dit at jenter skal gå i skjørt med musefletter og skaut på hode og dukka i dukkevognen, og guttene skal ha kortbukser og kjøre olabiler uten jentenes involvering som standard-bås? Skal ikke gutter som elsker å synge få gjøre det, og jenter som digger å herje i gjørma få lov? Å skille gutter og jenter er noe jeg faktisk hadde håpet vi var ferdige med for mange, mange år siden i norsk skolevesen. Greit at det er private ordninger for kun et kjønn, men det er frivillig og delta. Og det samme kan du ikke si om grunnskolen i Norge. 

Jeg er i alle fall veldig interessert i hva begrunnelsen for dette er, for jeg klarer ikke finne en eneste logisk årsak så fremst det ikke er snakk om et jentekor, med bare jenter, utenfor skoletid. (Og det er det ikke ifølge avisene som skriver om saken!) At det er et "hyggelig avbrekk" fra den vanlige tradisjon regnes i alle fall ikke som et god argument i mine øyne. Jeg har selvfølgelig flere ideer selv om hva begrunnelsen er som jeg kunne skrevet side opp og ned om, men jeg skal ikke påtvinge andre mine fantasier for øyeblikket. Det holder at vi feirer jul med kristne tradisjoner i bunnen, og tror mer på en fantasifigur med torner rundt hodet enn en rød gammel gubbe med en sekk full av gaver. 

Saffron buns in a basket
Licensed from: kavring / yayimages.com

Vel, jeg vet i alle fall med sikkerhet at jeg vil få høre min sønn synge sammen med resten av klassen sin i morgen, og det gleder jeg meg stort til. For vi går heldigvis på en skole som ikke forskjellsbehandler gutter og jenter på denne måten. Her synger de ustemt sammen, og selv om vi vil gråte mens vi holder oss for ørene elsker vi å se våre søte små rope frem teksten de har pugget i ukevis. Ingen ting er mer sjarmerende, og stakkars den som prøver å frarøve meg den opplevelsen. (Selvpining kombinert med ekstrem stolthet er en ganske ok følelse!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Og når det er sakt kan jeg jo bare legge til at jeg synes like synd i guttene som ikke fikk delta, som jentene som ble nektet å delta. Gutten er barna mine og jenta er meg, så jeg kan levende forestille meg frustrasjon til begge! 

Bloggen min blir kopiert, igjen!

Atter en gang har damen bak bloggen gladehjem stjålet min tekst, og publisert den som sin egen både på bloggen og Instagram. Og det irriterer meg at jeg ikke kan anmelde henne, og se på saken som ute av verden. Men politiet har viktigere ting å gjøre, så jeg akter ikke å gå til det skritt at jeg skal bruke deres tid på å putte noen papirer i en skuff. Saken vil bli henlagt som de fleste av denne typen karakter. Det er ikke en alvorlig forbrytelse, men den er ille nok når du tenker over hva hun faktisk stjeler. 

Hadde hun bare valgt en av de mer humoristiske tekstene ville jeg ikke leet et øyelokk, men når hun velger å bruke mine ord om den påkjenningen det er å ha et sykt barn blir jeg kvalm og dårlig. Hvordan forbilde er du som mor når du velger å gjøre slikt, hva lærer du videre til dine egne barn? At de kan ta det de selv liker og lyve å si at det er deres? Vel, det forbilde ville ikke jeg selv hatt til mine barn. Når du har syke barn selv bør du vite hvordan det føles, og ikke hente teksten fra noen andre. For ikke har du spurt om lov, og ikke har du skrevet at du har lånt teksten hos meg. Og selv om jeg har publisert det offentlig, betyr det ikke at du kan gjøre som du vil med teksten. 


Teksten hun har lagt ut på sin blogg!


Teksten som er kopiert.


Nå tenker du kanskje som leser at mennesket kan være i psykisk ubalanse, men jeg antar at så lenge hun har omsorgen for barn så må hun være såpas tilregnelig at hun kan vurdere hva som er greit eller ikke på nett, og at hun kan ta følgene av egne handlinger. Jeg kan selvfølgelig ta feil på det punktet, men om så er bør noen passe på henne og rydde opp i hennes feil så det tviler jeg på. 

Og så over til hvorfor jeg velger skrive dette her, hvorfor jeg avslører henne på en offentlig nettside. Når absolutt alle andre forsøk på å kontakte henne blir avvist med blokkering eller taushet står jeg ikke igjen med så mange andre valg. Det er ikke greit at hun stjeler det jeg skriver, og når hun etter gjentatte beskjeder velger å fortsette må jeg prøve en annen løsning for å få stopp på plagiatet hun driver med. Jeg ser jo tydelig at hun leser bloggen min, ettersom hun så flittig kopierer den. 

Dette er kanskje ikke den beste måten å gjøre det på, og det er sikkert ikke den som er mest skånsom. Men når hun ikke vil høre eller handle når jeg tar kontakt får jeg bare stille meg selv i et dårligere lys. Jeg er ikke perfekt, og har heller ikke noe ønske om å være det.

Og nei jeg kan ikke «bare overse» det, for jeg synes ikke det er greit å la slikt passere uten konsekvens for henne som krenker det arbeidet jeg legger ned i min blogg. 

Hele teksten som er kopiert fra meg finner du her! 

Kvinnegrupper på facebook.

Jeg har så lite drama i livet mitt at jeg stadig tar meg i å lese kommentarer i diverse kvinnegrupper på facebook, for der er takhøyden så lav at du skaller panna bare du tenker på å stå oppreist. Det beste er nok å faktisk bli liggende når jeg tenker meg om. Mulig jeg egentlig leser det fordi jeg av og til virkelig føler for å ta andre i forsvar når de sparkes mens de ligger nede. For i mange tilfeller er det mengden mot den ene som tør å være ærlig. (Og ja, jeg er ganske sikker på at mange av dem som dømmer ikke har helt rent mel i posen selv?)


"La oss alle ha piggene ute, det blir riktig koselig jenter!"

Men i alle fall, det som forundrer meg er at det er så liten takhøyde for andres meninger, for svært ofte er det krasse personangrep som er svaret på spørsmål og utsagn. Og nå er jeg fra Nord-Norge så det skal litt til før jeg regner noe som et personangrep. 

Det må da være helt unødvendig å slenge drit til andre? Hva i alle dager oppnår hun med å utøve hersketeknikk og ungdomsskolementalitet i samme setningen? Føler hun seg bedre med seg selv eller klapper man seg selv på skulderen og sier god jobba? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå hva som er gleden i å være slem med andre, for det er det man er når man ikke kan skriver et motsvar i en saklig tone uten å blande inn et frodig språk som får selv meg til å rødme, trusler om barnevern og sladring til arbeidsgivere. (Jepp, har sett alt det, uten at jeg og mange med fant saken graverende.)

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg er langt fra perfekt, det er jeg virkelig ikke. Men jeg jobber i alle fall mot å være den beste utgaven av meg selv, for å kunne være et forbilde for barna mine. Og ikke bare når de er til stede, jeg er sånn også når de ikke ser. Som når jeg kommenterer på facebook eller når jeg snakker med andre. For det eneste jeg personlig oppnår med å slenge med leppa til andre er å en ekkel følelse i magen og et dårlig humør.

Og er jeg uenig i noe, så skriver jeg det på en konstruktiv og saklig måte. Om jeg synes noen har stygge gardiner, ja så blir den tanken inne i hode mitt med vissheten om at det garantert er noen andre som synes mine er det samme. Du må ikke på død og liv si alt du mener. Ikke alle tanker egner seg på trykk og særlig ikke dem som er til for å rakke ned på andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Om du går lei av drama i div grupper og forum anbefaler jeg serier som handler om dyreriket, der har du ekte drama som bør holde i massevis. (Selv om div aper kan være vel så ufine som oss mennesker?) 

Bombetrussel! (Ulv,Ulv...)

Jeg håper det usle krapylet av et menneske som har sendt bombetrussel til et par skoler i dag får straffen den fortjener, for det er ikke rent lite folk han berører av det egoistiske, ondskapsfulle tullet. Mennesker som er uskyldige og ikke skal trenge å utsettes for dette. 

Så om intensjonen med trusselen var å berøre flest mulig må jeg si godt jobbet(dryppet med sarkasme). Du har virkelig klart det store.

Skolene ble stengt, noe som selvfølgelig har mye å si både for elever og de som er ansatt ved skolen. Redselen og bekymring var garantert til å ta og føle på, for selv om det stadig vekk ropes om bombetrusler må man ta det alvorlig. Man vet jo aldri om akkurat denne gangen er da det smeller. 

Videre ble politi, ambulansetjenesten og brannvernet berørt, for politiet skal etterforske, brannvesenet skal være bredt om det smeller, klare til å slokke brann. Og ikke minst skal helsetjenesten forberede seg på det som kan skje. Det blir unntakstilstander, og det andre arbeidet stopper opp. De sakene som ikke er akutte der og da legges bort, saker kanskje er mindre viktige i det store bildet, men enormt viktig for enkeltpersoner. Kanskje det må kalles inn flere på jobb, folk som har en etterlengtet fridag. Arbeid legges bort, og bunken på skrivebordet vokser. 

Se på omgivelsene rundt, på naboer som blir bekymret, redde og skrekkslagne. Kanskje de må beordres til å forlate hjemmet sitt. Se damen som har hjemmekontor og jobber med en viktig oppgave, som må utsettes slik at flere andre arbeidstakere må vente på det de trenger for å jobbe videre. Eller se på mannen som har en ekstra fridag som er lovet bort til kakebaking sammen med barnehageungen sin.  En pappa som jobber turnus og ser sine barn mindre enn andre på grunn av kveldsjobb. En pappa som må skuffe barnet sitt på grunn av andres egoistiske og slemme handlinger. 

Se på aktivitetene som foregår på en skole, kveldskurs og treningshall. Se på alle dem som ikke kan delta på aktiviteten de bruker denne kvelden. Barn som har gledet seg til trening, være seg fotball eller turn. Se redselen hos mange av barna, som blir usikre og utrygge.

Og alt dette har mest sannsynlig et enkelt menneske klart å stelle i stand. 

Det er så fryktelig unødvendig å gjøre dette mot andre, og jeg håper at den eller de ansvarlige får dårlig samvittighet og den straffen de fortjener. For det er overhode ikke greit å true på denne måten. Det er dårlig gjort, umodent, lite gjennomtenkt og ekstremt ufint. 

Selv om dette berører oss litt ekstra i dag, har jeg samme tanker om alle andre tilfeller hvor noen velger å true offentligheten. Det er så feil, og det gjør vondt å vite at vi mennesker kan være så dumme og tankeløse. For selv om ingen bombe går av, er konsekvensene store. 

Og om det advares mange nok ganger uten en reel fare, så vil vi til slutt ikke reagere. Å den dagen det faktisk er en bombe der, vil skadene bli større enn dem skulle vært. 

Facebooksiden min finner du her. 

#bombetrussel #terror #ulvulv #trussel #terrorisme #terror #skole 

Så dundret skatteinnkreveren på døren!

Når staten først skal dundre på døren og fremstille deg som en kriminell forventer jeg at dem i det minste har orden på sakene sine. I alle fall såpass mye orden at du får betalt inn pengene det er snakk om innen noen dager, og frigjøre deg fra følelsen av å være avskum fra underverdenen. 

For det var staten som dundret på døren for en uke siden i form av en medarbeider, som muligens kunne trenge et kurs i kundebehandling, eller i alle fall normal folkeskikk. Budskapet var at vi var feil lignet for noen år siden, og at vi hadde med å betale inn pengene ellers gikk det til trekk på lønning og det som verre var. Vi ble sittende igjen som spørsmålstegn, med en følelse av å ha gjort noe alvorlig galt. Man skulle nesten tro vi hadde skjelt pengene med viten og vilje under en storstilt operasjon. Men neida, det skulle etter hvert vise seg at vi uheldigvis hadde stolt på at skattevesenet viste hva de gjorde da et tap på en leilighet skulle regnes ut, over to år. Men så feil kan man ta. Hun ga min bedre halvdel en skjennepreken som ikke engang hans mor ville fått til da han skapte trøbbel i tenårene, og med tanke på at han overhode ikke har gjort noe galt, stiller jeg spørsmålstegn med nødvendigheten. Hun kunne ikke engang svare på hvorfor. Mulig dem ikke kan det når de drar ut på uhøflige hjemmebesøk, men da kan du i det minste la være å fremstille folk for kriminelle. 

Nå hadde vi ikke fått noe forvarsel om at denne bomben tett på 30tusen skulle avfyres i vårt eget inngangsparti, og vi ble helt paffe da vi fikk beskjed om at det var feil adresse som var registrert. Hvordan er det da mulig at denne uhøflige skatteinnkreveren kom på døren vår? Har vi liksom to ulike adresser og bør ikke dette gjøre at hun i det minste kan fremstille saken på en ordentlig måte, siden vi med andre ord ikke kan ha oppdaget dette selv og ignorert problemet. Alt så fint ut sist vi sjekket, og ikke finner vi noe på altinn.no nå heller! Hva med å løfte av røret og ta en telefon til oss? "Hei, du er dessverre lignet feil og har fått en real baksmell, hva er adressen din?" eller bare sjekke folkeregistrert adresse? 

Og saken blir ikke bedre av at hun gikk feil før hun kom til oss, og drev dørterror med de i overetasjen. Hvem er det som står å ringer på uten stopp til døren blir åpnet? "Ding, dong, ding, dong, ding, dong, ding, dong.". Bor han her, ikke det nei. Tramp, tramp, tramp...

Så dagen etter møtte min bedre halvdel opp på skattekontoret, og der traff han heldigvis på mennesker med oppdragelse. Som både var forståelsesfulle og kunne gi god informasjon. "Ja så lenge du betaler inn er det ingen problemer, og det var rart du ikke ble kontaktet på telefon." 

Men så var det den innbetalingen da, den som vi helst vil få ut av verden så fort som overhode mulig. Men som ikke kan gjennomføres før vi får papirene og blir kontaktet av, (trommevirvel) skatteinnkreveren vår. Som tydeligvis ikke bare er uhøflig, men også somler med arbeidet. For du må jo somle når du ikke prioriterer slike saker, hvor du egenhendig møter opp på døren med formaningstale og får folk til å føle seg som kriminelle og krever betalt omgående. Så jeg antar at vi atter en gang må sende forspørsel om når vi "vær så snill" kan få betale inn pengene vi har "stjålet" fra staten. 

Så får vi finne frem knekkebrød, vann og glemme planene om sommerferie neste år. Nok en sommer hvor vi ikke kan ta med minstemann til varmen så han får en pause fra smertene. Surt, bittert og overhode ikke det vi ønsket rett før jul. 

Og man kan jo stille seg spørsmål om hvorfor vår kjære stat kan ligne tilbake ti år, men ikke vi...

Facebooksiden min finner du her. 

Elendige barnehagebilder!

Sukk, at det er mulig å bli så skuffet over noen bilder som ikke var som ønsket? Som om ikke jeg har andre utfordringer som bør stjele mer av følelsesregisteret mitt, enn barnehagebildene? Mulig jeg hadde litt for høye forventninger om at sist års klage hadde noe for seg, og et enormt håp om at denne gangen skulle bildene bli av slaget som kan henge på veggen til alles fornøyelse. Men nei, det var vist bare å glemme. Den herlige optimismen falt rett ned i kjelleren med det samme jeg logget meg inn på nettsiden til fotografen for å se resultatet, og jeg skal innrømme at jeg hadde mest lyst til å grine. 

Også i år har fotografen helt glemt å se i kamera å legge merke til at minstemanns brilleinnfatning gikk over øynene, eller for å være helt korrekt det ene øyet. Jeg vet ikke om det er samme fyren, men jeg forventer jo at når jeg skal bruke mye penger på bilder så skal firmaet som jeg kjøper dem hos være såpas profesjonelle at de kan ta bilder av barn med briller. Og ikke bare barn uten briller. Mulig jeg overreagerer, men det er ganske surt å oppleve dette gang på gang, og jeg skal gjerne innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er stor stas med disse bildene, selv om de koster mer en de smaker. I alle fall når jeg ser resultatet for andre året på rad. Gi meg noen bilder som ikke får meg til å grine så betaler jeg gladelig. 

På et hverdagsbilde med barn i lek gjør det ingen ting at brillene kommer litt over øynene, men når bildet skal opp på veggen blir det helt feil! Feil, feil, feil, feil og det gjør at jeg blir å sitte å surke resten av kvelden. Og når jeg er mindre sur skal jeg skriven en ordentlig klage og ta de jævla bildene selv. (Beklager, men jævla er obligatorisk når jeg er sur, sliten og en aldri så liten smule forbannet på omverdenen.) Så kjære mammaen min, beklager ventetiden på bilde av barnebarnet ditt, det blir ikke noe barnehagebilde i år heller..

Facebooksiden min finner du her. 

Til deg som jogger!

 

Til deg som er på joggetur etter mørkets frambrudd, uten refleks, som leker katt og mus med trafikken der det ikke dingler svære falske lyskilder over oss, vær så vennlig å ta på deg refleks. Jeg har liten lyst til å leke katt, å særlig ikke om jeg treffer deg i det du kaster deg til høyre ut i veien i lynets hastighet, mer ukontrollert enn en tre år gammel rømling med en pose godter i hånden! 

Det er for såvidt vel og bra at du mest sannsynlig sparer oss massevis av penger siden du ikke har klippekort på legekontoret, men et saftig møte i mørke vil mest sannsynlig forandre den saken for resten av livet ditt, og muligens mitt også. Skal jeg bli stemplet som morder blir jeg å trenge massevis av psykologtimer. Og da er det jo gjerne noen andre som må vike som kanskje bare har en "mild depresjon" eller er på felgen etter å han fått et sykt barn, eller andre "mindre viktige" årsaker som nedprioriteres i dagens nydelige helsenorge. Men jeg skal spare deg mine tanker om den saken, du får sikkert de samme når du sitter der låst i en rullestol lam fra halsen og ned uten noen som i det hele tatt tenker over at du er deprimert og trenger hjelp for tankene dine.

Selv om du har på deg klær som har navn som "knærs" eller "selvlysende", så ser man dem altså ikke i mørke. De er verken selvlysende eller reflekser. Du skal ganske nært før du ser noen, og spesielt om du etter veien står med ryggen til eller har vært litt for mange timer ute i sola i løpet av sommeren. (Heldigvis ikke et problem her i nord, her er det aller fleste likbleike...) Og selv om buksen har noen grå partier, så betyr det ikke at dem synes i mørket. (Refleksen kan til og med bli utvasket, og nesten usynlig når lys treffer.)

Nå skal jeg ikke ha det på meg at jeg kjøre som et svin, og til tross for en ganske stor mengde joggere etter veien har jeg klart å bremse i tide. Men den dagen det er is etter veien, mørkt som kjelleren og jeg trør inn bremsen alt jeg makter, men bilen sklir, da klarer jeg ikke stoppe fordi du akkurat bestemte deg for å krysse veien uten noen forvarsel, uten refleks og uten å se deg for, med musikken dundrende i ørene. Den dagen vil jeg måtte lære meg å leve med skyldfølelse resten av livet, kanskje som morder. Å det vil jeg helst unngå, og om du har livet ditt kjært jogger du innom rema på dagtid, røsker med deg noen reflekser, betale noen usle krone i forhold til hva et par joggesko koster, og tar dem på deg når du jogge hjem i mørke.

Og når dagens alvorsord er over kan jeg komme med noen ord til deg som faktisk bruke den refleksen jeg gnåler om! Takk for at du lar meg se deg, takk for at du er et forbilde for barna mine, takk for at du minimerer sjansen for ulykke etter veien som skal deles mellom både dem til fots og dem på hjul.

Facebooksiden min finner du her! 

 

Hvem gir deg lov til å be meg spise mer?

Hva gir deg lov til å be meg spise mer? Jeg tror ikke du ville tatt det positivt om jeg ba deg slanke deg? Og hva gir deg retten til å dømme meg som forbilde fordi jeg har fått utdelt akkurat den kroppen jeg har? Hvem gir deg tillatelse til å bestemme at min kropp er feil og at ingen vil finne den attraktiv?

Når jeg ønsker å legge på meg er det ikke fordi jeg har problemer med kroppen min i sin nåværende form, men fordi jeg vet at den del onde tunger vil holde seg i ro. De vil slutte å slenge ut vonde og sårende kommentarer som bryter ned selvbildet mitt bit for bit. De vil kanskje slutte å peke, slutte å himle med øynene. 

Jeg har ikke valgt den kroppen jeg har, jeg er på ingen måte syk og jeg er heller ikke et dårlig forbilde fordi jeg har en BMI mye lavere enn normalen. Det er mine handlinger og min væremåte som skal gi meg dommen om jeg er egnet som forbilde, og ikke mitt utseende.

Når jeg gruer meg til å gå offentlig i badetøy er det ikke fordi jeg selv er ukomfortabel med kroppen min, men fordi den er et lovlig mål for hets og kritikk. Jeg er redd for angrep på selvbildet mitt, som gang på gang brytes ned av kommentarer ment for å såre eller lite gjennomtenkte kommentarer. 

Om jeg eller noen andre i min situasjon er så uheldig å eksponere et bilde på nett av seg selv som viser den minste antydning til bein og en lav prosent av fett, renner kommentarene inn om at bein er for hunder, at jeg er ekkel, at jeg er et levende skjelett, at jeg er en skam å se på, at jeg må være alvorlig syk, at jeg aldri vil finne en partner som finner meg attraktiv, at jeg må se til å spise mer. Og alle disse kommentarene er helt ok og lovlige, ikke for meg men for svært mange andre.

Mange ganger virker det som at det er en stilletiende enighet om at de som er under gjennomsnittet tynne skal tåle hver eneste sårende og nedverdigende kommentar, uten å ha rett til å si imot. For om vi gjør det, ja da kan du være sikker på at vi får høre det i negativt ordlag.

Det heter seg at alle vil være tynne, og at det må være lykken å gå ned i vekt. Men slik er det ikke for alle. Jeg hater det faktumet at jeg er tynn, ikke fordi jeg misliker kroppen min, men fordi jeg hele tiden utsettes for sårende kommentarer. Enten i form av dem som bevist vil såre, eller av dem som rett og slett ikke tenker over hvor vanskelig det kan være å høre at kroppen din er feil.

Jeg blir glad hver gang jeg ser at en kropp utenom normalen fremheves, men gleden er kortvarig. For hver gang en tykk person viser seg frem, renner kommentarene inn om at tynne jenter er ekle, uekte i samme ordlag som den andre gruppen fremheves. Og jeg velger bevist å bruke ordet tykk, for er det ikke nøyaktig det samme innholdet som når du sier noen er tynne? Men hva med å skryte av begge gruppene, hva med å fremheve at alle kropper og fasonger er like normale? Alle mennesker er ulike, og selv om ikke du finner en annen person attraktiv betyr det ikke at alle andre heller ikke gjør det.

Jeg sier ikke at alle dømmer og kaster vonde kommentarer, jeg sier ikke at tykke ikke opplever hets, men det jeg forteller er fakta jeg har erfart gjennom alle mine år. Erfaringer både jeg og andre rundt meg har sett og følt på. Tynne personer er på mange måter fritt vilt, en skyteskive som ikke skal få lov til å bli såret.

Men det er ikke greit, det skal ikke være slik at jeg skal ha et ønske om å endre min kropp, fordi noen andre sier den er feil. Og det samme gjelder for alle de ulike fasongene og fargene som finnes. Vi mennesker er alt for snare å kritisere andre, istedenfor å fremheve alle de positive sidene til de vi ser rundt oss.

Så vær så snill, neste gang du skal si noe negativt og dømmende, hold ordene inni deg og la være å peke. Si heller noe pent, og kanskje du blir overrasket over hvor fint det kan føles.

Ja takk til alle kroppsformer, og nei takk til stygge og sårende kommentarer uansett hvem det gjelder.

Facebooksiden min finner du her. 

 

Den ultimate lykkefølelse.

Den ultimate lykkefølelse kommer når du minst venter det, når du plutselig kaster et blikk på dine barn og kjenner det kile bittelitt nederst i ryggmargen, muskelaturen i kinnene spenner seg, hårene reiser seg på armene og tråene velter opp i øynene dine. Du kjenner en svulmende følelse av lykke, ømhet og glede på en gang, du kjenner en klump i halsen og du vil gi fra deg et gledeshyl. Det svir i nesen og du smiler automatisk med hele deg. 

Disse magiske øyeblikkene kommer når du minst venter det, når du kaster et blikk i baksete på bilen, når du stryker den lille over håret når den sover, når du ser det mest verdifulle i livet ditt fordypet i lek og du blir like lammet hver gang, like overveldet av det nydelige barnet som er ditt. Og det er disse små men verdifulle øyeblikkene som gjør hver eneste våkenatt, hver eneste tåre, hver eneste bekymring verd å slite seg gjennom. 

Det er dette som er mammalykke og pappalykke, det er dette som får oss gjennom slitsomme dager, for det er når vi venter det minst at denne varme, nærende og beskyttende følelsen kastes over oss, og gir oss styrke til å gå videre i motbakke. 

Facebooksiden min finner du her. 

#mammalykke #pappalykke #bakfasaden #hverdagsmagi #barndom 

Svar fra statsministerens kontor.

Det er ikke hver gang det dumper post fra statsministerens kontor i postkassen, men i går kom brevet guttene har ventet på. For en tid tilbake bestemte den minste seg for å sende brev til sjefen for Norge, og vi fant ut at det var vel statsministeren som passet best. Eldstemann var skribent og han informerte om at det var lite greit så umulig morens skrift er. Jeg skal innrømme at den til tider kan være litt uleselig, og at mine tidligere norsklærere mest sannsynlig ville felle noen tårer over kråketærne. 

Brevet guttene sendte finner du her. 

Minstemann ville klage på veistandarden i Ullsfjorden, for han synes det er fryktelig urettferdig at vi nesten aldri kan dra dit på vinteren, også har han et stort ønske om at regjeringen skal bygge en lekeplass ved siden av besteforeldrenes hytte. (Som sagt, det var guttene som sendte brev, og det hjalp ikke med innvendinger om at det var lite sannsynlig at vi fikk gjennomslag og økonomisk støtte til å lage oss en lekeplass.) 

Men i går kom altså svaret som rampen har ventet på og etterlyst flere ganger. Og det var to veldig spente gutter som fikk åpne posten sin, og med tanke på at det sjeldent kommer post til dem ble det litt ekstra stas. Eldstemann var snar å lese hva som sto på konvolutten, og hoppet noen runder rundt seg selv før han satte seg ned og leste opp for oss alle. Han er heldigvis en god leser, så teksten fikk vi perfekt fremført med innlevelse. (Du vet, noen setninger lysere og andre mørkere.) 



I brevet sto det: 

Takk for et fint brev til Statsministeren.

Regjeringen jobber hver dag med å bygge nye å bedre veier og broer slik at folk kan komme seg trygt frem til hytter, jobb, hjem og skole. Det er bra at dere sier ifra om at det trengs en bedre veiforbindelse mellom hytten og der dere bor. Jeg forstår at det er trasig når veien er stengt. Vi skal tenke på dere når Ullsfjordforbindelsen skal planlegges. 

Selv om det mangler lekeplass ved hytten håper jeg at dere har stor glede av å være der når dere får muligheten til å komme dit. Det er spennende å kunne utforske skogen og klatre i trærne på et slikt sted. 

Med hilsen fra statssekretæren. 



Eldstemann var i hundre, og storfornøyd med at de fikk svar. Han var litt skuffet over at det ikke var statsministeren selv som svarte, men han så den at hun Erna kanskje hadde litt for mye å gjøre til å svare på alle brevene hun får. 

Minstemann på sin side var ikke helt fornøyd, og svært fornærmet over at han ikke fikk seg lekeplass. Han informerte om at "det er statens plikt å bygge lekeplassa, å æ har ikke lekeplass på hytta!". Det skal sies at før vi sendte brevet hadde vi en lengre prat om at regjeringen ikke bruker å bygge lekeplasser selv om man har veldig lyst på det, og at selv om vi sendte brev så var det ikke sikkert at veien kommer som han ønsker. Men den praten var vist glemt, og vi kan vel regne med litt furting i dagene fremover. (Men når han glemte av å furte var han veldig stolt over brevet fra statsministerens kontor, for der hadde moren aldri fått post ifra.) 

Jeg synes det er fantastisk fint at de tar seg tid til å svare på brevet fra guttene, for selv om det ikke har så mye å si i det store bildet betyr det mye for dem. Det er viktig å la barn få si ifra når de opplever noe som urettferdig, uansett om det er ujevn mengde godteri, en lekeplass eller en vei som er alt for ofte stengt. Og selv om det ikke var Erna Solberg selv som signerte, som vil dette være et fint mine å se tilbake på. Så brevet skal jeg ta vare på til guttene blir voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Vi som blogger har følelser og er høyst levende mennesker!

Unnskyld meg, men vi som blogger er også mennesker med ekte følelser og det er ikke greit å rakke ned på oss hver eneste gang ordet blogg nevnes. 

Om du misliker at vi foreteller om våre liv, våre hobbyer, våre problemer, våre gleder så kan du faktisk bare la være å lese, for jeg har forsatt til gode å finne en blogg som krever at du leser hver eneste lille ord som er skrevet. Hva plager det deg at noen av oss velger å bruke litt eller mye av tiden vår på å underholde andre med våre ord eller bilder? Får du vondt i deg når du ser at andre liker og deler det vi skriver? Eller har du bare bestemt deg for at alle som bloggere er idioter? 

Jeg kan isåfall fortelle deg en ting og det er at det er like mange forskjellige blogger som det er forskjellige mennesker, og om du hadde fjernet skylappene skal du ikke se bort ifra at du finner en blogg som skriver om det tema som du faktisk kan gjenkjenne deg i, nemlig kritisering og nedrakking på andre mennesker du overhode ikke kjenner eller har kjennskap til.

Noen deler mye av seg selv, andre gjør det ikke. Og det betyr ikke at noen av disse gjør noe feil, for uansett hva du skriver om vil det alltid være noen som liker å lese det

Tror du virkelig at vi som blogger er noe følelsesløse naut som sitter foran en dataskjerm?! Vi har da ekte følelser som alle andre mennesker, vi kjenner frustrasjon, sinne, glede, sorg og irritasjon på lik linje med alle de som ikke velger og skrive. Og det er klart vi blir såret når noen går til direkte personangrep på oss, klart det svir å få høre at jeg er en elendig mor etter at noen bare har lest tre setninger om hvem jeg er og hvordan jeg behandler mine barn. Om du skal si noe negativt kan du i det minste komme med noe konstruktivt, og ikke bare glefse ut hvor idiotisk det er å blogge og hvor lite hjernekapasitet vi har. De fleste av oss er oppegående folk, selv om du åpenbart har bestemt deg for noe annet. Og de fleste av oss både godtar og noen gang foretrekker konstruktiv kritikk, for det er klart at vi ønsker å forbedre det vi bruker tiden vår til. Men at du uttaler deg usaklig og ikke minst usmakelig blir bare for dumt. 



Så neste gang du føler for å spytte ut stygge ord, bit dem i deg og husk at du faktisk sårer et annet menneske med dine giftige ord. Om du ikke kan stå å rope ordene på torget i sentrum til de som passerer, bør du heller ikke gjøre det i full offentlighet på nett. 

Facebooksiden min finner du her. 

De "grufulle" sjokoladeeggene.

De siste dagene har jeg opplevd et massivt press, det har faktisk vært så ille at jeg i perioder har vært helt handlingslammet der siklet dryppet ned fra munnviken. Og det fordi en annen blogger ikke synes noe om ingrediensene i freia sine påskeegg. Det har ført til at nyhetsstrømmen på facebooksiden min har inneholdt sjokoladeegg i annen hvert innlegg! Som igjen har ført til at jeg tenker på sjokolade hver gang jeg er så uheldig å la meg styre av sabotører som får meg til å taste litt på telefon min.

Nå er det ikke slik at jeg kaster meg over alt spisende som kommer i min vei, og til en viss grad kan jeg motstå både gruppepress og massiv markedsføring. Men også jeg har en grense, og når jeg blir minnet på nydelige, smakfulle sjokoladeegg over alt hvor jeg snur meg, måtte jeg til slutt gi etter. 

Jeg har overhode ingen meninger om hva som er rett eller galt i denne debatten, og har heller ingen planer om å komme med noen ytring om hva jeg synes er rett eller galt heller. Og til en forandring lar jeg impulsene styre, og jafser i meg de herlige lekkerbiskenen, for nå klarer jeg ikke motstå reklamen som flagrer rundt meg i alle mulige medier, i lunsjpausen på jobb og i nærheten av kassa på rema! 

Så i dag måtte jeg gi etter, og kjøpte en liten kartong som skulle fylle meg med lykke i det samme jeg satte tennerne i den harde sjokoladen som avdekket et mykt lag med hvit krem som bokstavelig talt smelter i munnen! Å for en lykke, der jeg sto bak en skapdør og smugspiste så jeg ikke måtte dele med min bedre halvdel eller mine to barn. Så der sto jeg, vill i øynene med adrenalin til tusen mens jeg prøvde å nyte en sjokolade i full fart før noen oppdaget meg. Åhh for en opplevelse, ord kan beskrive den frydefulle gleden amme med den overhengende faren for å bli avslørt. Det var som å oppleve mitt første møte med kakepynten som sto på en hylle over fryseboksen i min barndom. 



Og tenk det, sjokoladeeggene smakte nydelig og jeg har ikke det minste form for dårlig samvittighet hverken med tanke på produksjonsmetode, ernæring eller egoisme. Godt mulig jeg blir tykk på innsiden, eller blir omtalt som den kjipingen som spiser alle fire eggene selv, eller at noen dømmer meg nord og ned i for mitt valg å ikke engasjere meg større enn at jeg bruker en femtilapp på sjokolade hvor ingrediensene diskuteres opp og i mente! (Og om du dømmer meg nord og ned, kan jeg informere at jeg sitter i en kjeller i nord, så du kan bare la være...) 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Mulig vi venter helligdager her i huset, siden jeg er mer engasjert i å spise sjokoladen enn å diskutere verdensproblemer av mer alvorlig grad. Freia vil tjene noen kroner på meg de neste dagene med andre ord, så helt krise kan jo ikke denne debatten være for dem. 

#freia #sjokoladeegg #bakfasaden #hverdagslykke 

En femårings syn på Ullsfjordforbindelsen.

Til politikerne, regjeringen og veivesenet! 

Dere må lage en bru over til hytta vår (på Olderbakken i Jøvik i Troms), kan dere være så snill? Ullsfjordforbindelsen må ordnes så vi kan dra til hytta uten at det går snøras. Vi treng ei bru. Dere må også lage en lekeplass til meg og lillebror ellers får dere kjeft. Dere må gjøre det bra, og ikke jukse!

Lekeplassen i skogen like ved hytta med sklie må ha en tog-bane og et ekte tog jeg  kan kjøre med og ei huske vi kan disse med. 

Det var alt! 

Hilsen Gabriell.

PS. Skrevet av Patrick (9år) storebror for lillebror Gabriell (5år)

Det var to veldig misfornøyde gutter som måtte innse at de nok en gang måtte bli hjemme i helgen, og minstemann syntes det var på høy tid at de som bestemmer over veien fikset rassikring i den beryktede holmboktura. Eldstemann var enig i dette, og foreslo at det måtte være politikerne, regjeringen og veivesenet som var ansvarlige. Og på grunn av dette endte de opp med å skrive brev. De krevde også å se på kartet, og minstemann kom med det han selv synes var en veldig logisk løsning, bru over det smaleste punktet. Eldstemann fungerte som sekretær, og når de var ferdige fikk jeg beskjed om å sende brevet til de ansvarlige. 

Og jeg må si meg enig med guttene, og synes det er på høy tid at det gjøres noe med ura som er en farlig og ustabil veistrekning. De som bor i på strekningen mot Jøvika etter den beryktede holmboktura fortjener en trygg vei til sine hjem. Alt for ofte blir veien stengt og alt for ofte går det ras før veien i det hele tatt blir stengt. Vi er heldige som ikke bor på "feil" side, men det er uansett sårt å ikke kunne benytte oss av den fine hjemplassen til min far. Så jeg håper at det snart blir fremgang i veiprosjektet Ullsfjordforbindelsen, før det går menneskeliv i snørasene som herjer hver eneste vinter. 


Nyhets-artiklene om skredfaren er mange, og viser hvor viktig denne veiforbindelsen blir, ikke bare for de som bor på strekningen etter holmbuktura og som har riksveien som sin arbeidsplass, men også for alle dem som skal kjøre fra sør til nord. Og selv om ikke mine barns brev når frem til de som bestemmer eller utgjør noe i det store bilde, så har de et viktig budskap. Og når selv barn ser at dette er en viktig og helt nødvendig sak, så bør vi kanskje ta dem på alvor?! (Altså den med rassikring, og ikke lekeplassen. Den kan vi selv fikse, men tog til nord hadde ikke vært så dumt.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Men egentlig lille venn, så er det synd i deg.

Men kjære lille venn, hadde du trodd at hun skulle jatte med deg for resten av livet? La seg føye av alle dine idiotiske meninger og tanker? Varte deg opp som at du var den mest intelligente skapningen som finners i denne verden? 

Jeg har stått på sidelinjen, jeg har sett og hørt. Og jeg har gråt inni meg, hele mitt hjerte har blødd for henne! Og hele mitt hjerte har hatet den uslingen du er. Det svinet som snakker nedsettende om et annet menneske, så mye at det begynte å tvile på seg selv. 

Du trodde kanskje du var lur som prøvde å få henne til å vende ryggen til familien, du tror kanskje vi ikke forsto hvert lite blikk hun sendte oss, du trodde kanskje at vi ville forsvinne for bestandig. 

Du trodde kanskje det var rett å la henne være alenemor og skjule alt bak en fasade der du angivelig skulle være tilstede. Du tror kanskje det var greit at du lot henne være husmor, kokk, ryddehjelp, handlehjelp og slave. Som om en kvinnes jobb var å føye seg etter deg, stå på pinne når du roper og skreve når du knipser. Du gjør meg kvalm, ditt svin. 

Men du skal vite at vi var der hele tiden, vi bare ventet på at hun skulle få opp øynene for en lømmel du var! For selv om du var et svin, og du påvirket henne, vil hun alltid være en del av oss. En familie som har tolerert deg for hennes del, selv om vi helst ville stenge deg ute. 

Hadde det vært opp til meg, hadde vi hentet henne for lenge siden. For de årene hun har brukt sammen med deg vil for alltid være tapt, og de sårene hun har fått vil ta lang tid før de gror. Og jeg skulle så gjerne ønske at vi hadde kunne hjulpet henne unna deg for lenge siden. 

Men egentlig lille venn, så er det synd i deg. For din personlighet er så fordømmende at du får meg til å dømme deg. Du får frem alle de vonde følelsene i folk, og det eneste du trenger er hjelp. For du er ikke frisk, du kan umulig være det, når du utsetter et annet menneske for det du har gjort. 

Og det svir å tenke på det lille barnet, som skal ha deg som forbilde. Et forbilde som har et så nedverdigende syn på kvinner, at du hører hjemme i forhistorien. Du er en idiot og en tufs som har misbrukt den tålmodige som kom inn i ditt liv, og ønsket å hjelpe deg. Og istedenfor å berømme henne har du spytte på hennes hjelp. Du har gjort narr av hennes følelser og du har rakket ned på alt som er perfekt med henne. 

Ord kan slå hardere en slag, og du har brukt ordene til å psyke ned et annet menneske, fordi du ikke følte deg bra selv. Du har trykket de rundt deg ned i driten, for å fremheve deg selv. 

Unnskyldningene har vært mange, men absolutt ingen av dem forsvarer din oppførsel.

Den oppførselen du har vist er utilgivelig, og selv om jeg ønsker deg strake veien til helvete, så håper jeg at noen faktisk klarer å hjelpe deg. For det kan umulig være godt å leve i en verden der du ser på alle andre som idioter. Det kan ikke være godt å miste jobb etter jobb, menneske etter menneske, fordi din egen oppførsel er så usmakelig og kvalmende.

Verden dreier seg om mer enn deg, og det er på tide at du forstår at alle dine handlinger gjør deg til et usmakelig menneske. 

 

Måtte du få hjelp, slik at du kan møte mennesker med respekt istedenfor misnøye og hat! Og jeg håper for din del at du en dag kommer dit at du ser hvilken kronidiot du har vært, slik at du kan bli et bedre menneske for det lille barnet du er far til.

Og husk det, ensomheten er din egen feil så skyv ikke ansvaret over på de som krysser din vei. 

Facebooksiden min finner du her. 

Du sikrer barnet i bilen, men gir det ikke MMR-vaksinen?!

Vaksinering av barn er et omdiskutert tema om dagen, og jeg leser mange argumenter både for og imot. Og hva andre velger får være opp til dem, selv om jeg er bekymret for hva som vil hende om det blir helt slutt på MMR-vaksinen.

Når jeg ble gravid var det flere valg jeg måtte ta, det var mange tanker som skulle tenkes og vaksinasjon var en av disse. Skulle jeg gi barnet mitt vaksine, eller skulle jeg la være. 

Valget falt for vaksinen, for jeg vil ikke være den mammaen som sitter med et dødende barn i armene fordi hun trodde at naturen kunne ordne opp selv og alt ville ende med lykkelig slutt. Jeg vil ikke være den mammaen som oppdager at barnet er blitt alvorlig syk, har svekket immunforsvar og i tillegg er blir smittet av meslinger på butikken. Jeg vil ikke være den mammaen som sier at det er helt greit at naturen rydder ut de svakeste, som i noen tilfeller er helt friske barn i utgangspunktet. Jeg vil ikke være den mammaen som sitter med anger og tenker tilbake på hva jeg skulle gjort. Jeg ville aldri kunne tilgi meg selv om jeg viste at jeg kunne forhindret at mitt barn døde. Jeg vil ikke være den mammaen som opplever at barnet mitt mister hørselen og aldri vil høre natta-sangen min mer, fordi jeg valgte å tro at vi ville klare en runde kusma helt uten komplikasjoner, selv om bevisene er store for hva viruset kan gjøre med kroppen. Jeg vil ikke være den mammaen som sitter å ser på barnet sitt i sykehussengen der det kjemper for å beholde livet på grunn av en hjernehinnebetennelse som kunne vært unngått med et lite stikk. 

Jeg vil heller ikke være den bestemoren som ser mitt voksene barnet sitt blir smittet av røde hunder under sitt svangerskap, slik at fosteret blir døvblindfødt. Jeg vil ikke være den bestemoren som ser sorgen i mitt voksene barns øyne fordi jeg valgte å tro på naturens gang, uten innblanding av helseforebyggende tiltak. Jeg vil ikke være den bestemoren som ser barnebarnet mitt slite med alvorlige misdannelser på grunn av min redsel for senskader. Senskader som er dårlig dokumentert, og er informasjon fra usikre kilder som forteller at alle som vaksinerer barna sine er håpløse. Og jeg vil heller ikke være den bestemoren som ser sitt voksene barn aldri få barn, på grunn av kusma i puberteten. 

Jeg vil ikke være den kvinnen som har barn som smitter andre, smitter de som allerede har kjempet for livet sitt, de som er så syke at de ikke kan ta vaksinen. Jeg kan ikke stå rak i ryggen å si at de bare skal dø, for mine barn overlever helt sikkert siden de er friske. Jeg skal ikke være den personen som smitter de svakeste i samfunnet fordi jeg eller mine barn bærer på dødens våpen. 


Jeg gjør det jeg kan for å beskytte mine barn, og det ville føles feil å sikre dem i bilen, men ikke ta en vaksine jeg vet kan forhindre sykehusinnleggelse og alvorlig sykdom med fatale konsekvenser. 

Min samvittighet, kunnskap og omtanke for andre gjorde utslaget for valget om at mine barn skulle vaksineres, og jeg er glad for at mine foreldre vaksinerte meg. 

Facebooksiden min finner du her. 

Kjære Hjort!

Kjære ordfører Jens Johan Hjort. 

Nå skal jeg gå bort fra mine prinsipper om å ikke skrive om politikk og arbeid, for så å publisere det offentlig. Og det selv om jeg ikker er sikker på at du i det hele tatt googler deg selv og får opp mine ord! 

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en av dem som kan Norges politikk ut og inn, og jeg kunne helt sikkert med fordel lest meg litt opp på både verdier og menneskesyn til alle de ulike partiene. Jeg er også en av dem som bare følger litt med når vi nærmer oss valg, og tar min avgjørelse på stemmeseddelen utifra nyhets artikler og partiprogram jeg enten får i hendene under en stressende shoppingtur eller finner på venterommet før legetimen. Dette leses når jeg tillater meg en lengre pause på toalettet. Jeg er nemlig småbarnsmor, så toalettpausene er det nærmeste jeg kommer kvalitetstid med lesestoff. Jeg har selvfølgelig mange tanker og meninger om hvordan vi bør ha det i Norge, noe som også partiene har. Så det er ikke alltid like enkelt å bestemme seg for hvem som treffer mitt verdisyn best. 

Når du inntok rollen som leder av Tromsø skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, for du snakker jo som en søring. Ikke at det er noe galt med søringer, men for å lede en by som Tromsø er det en fordel at du kjenner kulturen godt og vet at når vi sier "slå deg ned" så betyr det bare at vi tilbyr deg å sitte ned. Heldigvis skulle det vise seg at til tross for ditt søring-fine språk forsto du at vi ikke var forbannet selv om vi kan høres litt krasse ut.

Vi fra nord er kjent for å ta utfordringer på strak arm, og sist vinter var en stor del av oss på badetur i minusgrader og stiv kuling. De fleste av oss kunne kjøpt oss ut av knipen med å gi noen øl til utfordrere, men det går jo ikke når det er stoltheten vår som står på spill. Og du har vist at du tar utfordringer på alvor selv om været er dårlig og badetemperaturen er lav. Det er en god egenskap for en som skal være vakre Tromsø sin stemme utad. 

Du har humor og glimt i øyet, og står for det du sier. Det er jo vanligvis ikke en politikergreie, om vi skal tro media. Men om deg har jeg enda til gode å lese en sak der du stikker nesen i sky og ignorerer vanlige masete borgere eller journalister. Jeg leser stadig nyhetssaker der du svarer med gode fraser til journalistene som er flinke til å lure ut setninger som kan bli brukt mot folk som sitter litt høyt på strå. (Ikke noe negativt mot journalister heller, jeg finner det svært underholdende å lese om mennesker som oppfører seg dårlig og forsterker det inntrykket via mindre gjennomtenkte kommentarer. Og det selv om jeg vet at den egenskapen er en av mine dårligste, og gjør meg til et litt mindre bedre menneske.) 

Nå tenker sikkert flere at jeg er en stor tilhenger av høyre, men jeg må ærlig innrømme at jeg mer eller mindre aldri tenker på hvor ordførere hører til i politikken. Jeg er mer opptatt av hvordan personligheter som skal avgjøre byens fremtid, borgernes hverdag og ikke minst tryggheten på arbeidsplassen min. For som en del av helsesektoren i Tromsø berøres jeg til stadighet av avgjørelser som tas lengre opp i styre og stell. Selv om et parti har et fint valgløfte, betyr det ikke at personene som er grunnlaget for partiet vil fungere i de rollene de stemmes inn i. Men du har vist deg å være en av disse personene som fungerer utmerket i rollen du stemmes frem til. Og det er helt sikkert ingen tilfeldighet at vi ikke har fått beskjed om å spare på kopipapiret de siste tre årene når vi nærmet oss november/desember. Så om det er fordi kommunens økonomi er på rett vei, eller fordi dere på rådhuset har innsett at det ikke er så veldig enkelt å lese et dokument som er printet over tre andre er jeg usikker på. 

Du gir Tromsø en fint ansikt utad, og for meg ser det ut som at du har båret byvåpenet med stolthet. Og mitt grunnlag for vurdering er jo kun det som spres i media, samt jobbrelaterte saker og avgjørelser jeg legger merke til. Men jeg har møtt på deg en gang, noe som var litt små-flaut for min del. For ikke bare gikk jeg deg nesten ned, jeg så heller ikke hvem du var før noen guttunger kom springende å spurte om du var "han der ordføreren". Men når en småbarnsmor er på søndags handling etter potetgull og sjokolade er hun som regel i en helt annen verden en alle andre, så jeg unnskylder meg selv for dårlig oppførsel. Om det skulle være noen trøst er du ikke den første personen jeg ikke har sett rett foran meg, og du blir heller ikke den siste. Og jeg antar at siden du smilte når jeg kom med mitt "Oisan, beklager", så er du ikke en person som blir snarsint over irriterende folk som ikke ser hvor de går. 


Det er ikke alle som ser så fresh ut med en rein om halsen! 

Så jeg må innrømme at jeg furter litt over ditt valg av å ikke stille til gjenvalg. Hva i himmelens navn skal det være vits med?! Om du hadde stilt til gjenvalg hadde vi i det minste vist hvordan en av kandidatene ville fungere i praksis, noe som ofte er mer viktig en hva de politiske partiene lirer av seg før valgrundene. Jeg liker å holde meg til det som fungerer, og det gjør du! Og se for deg hvordan det blir om en ukjent person fra sør skal fylle dine sko, for hva vil hende når politiet ringes ned av en ny ordfører som får høre at han skal slåes ned! Det blir slitsomt, for de har jo ikke så alt for mange resurser fra før. Det kan selvfølgelig være en innfødt som får rollen, men er vel langt fra sikkert.

Hvordan dette vil gå får tiden vise, men det er jævlig dumt at du ikke blir med på veien videre! Men du skal ha takk for jobben du har gjort, og ikke minst takk for den positive stemmen du har vist til omverdenen. 

Lykke til videre, og husk fjellvettregelen om at det aldri er for sent å snu! 

Facebooksiden min finner du her! 

Skriver du til deg selv? (Det gjør jeg!)

Jeg snakker stadig vekk med meg selv, og kan føre lange og spennende samtaler med meg selv når jeg holder på med husarbeidet hjemme. Ikke alltid fordi jeg faktisk vil snakke til veggen, for noen ganger er det rettet til mine barn som sprang og gjemte seg så de ikke skulle høre morens budskap. Da bruker snakket mitt å handle om rydding og slike kjedelige ting. Andre ganger er jeg frustrert og kan finnen på å fordømme den håpløse fjernkontrollen som ikke lystrer mine ordre, eller trøbbel med nett tilgangen. Da kan jeg bli ganske ufin i munnen, akkurat som når jeg bannes over skruen som ikke vil inn i veggen eller glidelåsen som kjørte seg fast i skjerfet. Det hender også at jeg slenger noen sjarmerende kommentarer i retning speilet når jeg passerer det, om gode hårdager eller fine hjemmelagede smykker. 

Det er heller ikke usannsynlig at du ser meg snakke om hvordan farge jeg vi ha på garnet og høre at jeg har ganske mange argumenter for de ulike typene. (Og der er også litt av årsaken til at min bedre halvdel tvinges med, så jeg ikke skal få så mange rare blikk.) 

Men som regel foretrekker jeg å kommuniserer med andre som ikke har samme tanker som meg selv, og vet hva mitt neste ord skal bli. Derfor har jeg heller ikke skrevet kommentarer til meg selv bak falsk navn! Jeg ville helt klart avslørt meg selv med det samme, og da ville vel vitsen vært borte? Og ikke er jeg smart nok til å føre meg selv bak lyset med sjarmerende kommentarer om hvor fantastisk lekker jeg tar meg ut. Jeg har jo speil i huset, og vet utmerket godt hvor trøtt og sliten jeg kan se ut etter minimalt med søvn, der jeg la meg med vått hår som nå er forvandlet til å passe et troll eller huldra. Og når jeg har en god dag, ja da er selvtilliten på topp og jeg kan si det direkte til meg selv. 

Om du har lest på diverse nettaviser i dag har du kanskje lagt merke til at en av mine medbloggere er i vinden, i så måte du kan omtale noen som skriver helt ulike ting for det. Saken omhandler beskyldninger om at person har skrevet kommentarer til seg selv under sine blogginnlegg, ved å kamuflere dem med et annet navn. Dette er snusket frem av noen som har godt med tid, og kanskje er en smule nysgjerrig på hvordan et annet menneske kan være så fantastisk perfekt til enhver tid. Om det er hold i beskyldningene kan jeg selvfølgelig ikke avgjøre, og ikke har jeg noe ønske om å dømme andre siden jeg er langt fra perfekt. Men spørsmålet om hvorfor gjøre noe slikt dukker selvfølgelig opp, og jeg kan ikke la være å fundere over saken og hva jeg ville gjort. 

Hva oppnår du med å skrive kommentarer til deg selv under det du har skrevet? Får du bedre selvfølelse av det, legger du vekt på antall kommentarer og øker antallet fordi du vil ha flest? Hvem vil du narre, deg selv eller dine lesere. Får du ikke litt dårlig samvittighet om du fører dine lesere bak lyset, som jo er årsaken til at du har en populær blogg. Føles det ikke litt tomt å vite at positive kommentarer er skrevet av deg selv, og på den måte er ord uten betydning. Hva føler du når dine egne narrestreker ble oppdaget, og ville de ikke vært bedre å bare skrive sitt eget navn?

Siden jeg ikke har prøv dette selv, har jeg heller ikke svar på spørsmålene. For min del er de aller fleste kommentarer jeg får en positiv oppmuntring som gjør at jeg ikke mister motivasjon min til å ville dele litt av livet mitt. Og selv kommentarer av negativ art kan få meg til å le som jeg griner. Men om det var jeg som hadde skrevet dem, ville den effekten vært helt borte. Og ikke har jeg noe ønske om å lure noen til å tro at jeg får mer ros en hva som er reelt.


"Jeg ligger bare her å skriver litt til meg selv, ikke forstyrr!"

Så med disse ordene kan jeg informere om at jeg ikke poster anonyme kommentarer til meg selv! Men jeg skriver gjerne en lapp som sier "Du er flink" og henger på pc-skjermen! Men der går også grensen min, som sier at du skal være den du er og ikke føre andre bak lyset med viten og vilje. Har du noe å si deg selv, stå for at det er dine ord! 

"Kjære Yvonne, du snakker bare tull, men i grunnen er det helt greit!" Hilsen Yvonne. 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære nett-troll, du er avslørt!

Jeg blir stadig like fascinert over hvordan enkelte mennesker klarer å legge til noen negative ord på det som er særdeles positive artikler. Disse kommentarene er gjerne personangrep, og bunner vel ut i en god dose sjalusi i kombinasjon med ønsket om å såre andre. Ikke vet jeg hva som driver hvert enkelt troll som sitter å slår på tastaturet samtidig som han/henne hyler ut kommentaren i sinne. For de må jo selvfølgelig rope det ut, selv om de skriver det. Troll er ikke kjent for å være stille av seg, og har gjerne noen trær på nesen. De er heller ikke spesielt sjarmerende når det kommer til oppførsel, men ser tilsynelatende harmløse ut. Jeg har også kommet frem til at denne gruppen mennesker har et stort ønske om å være uenige, og vil mest sannsynlig diskutere om hva det måtte være helt til de tar sitt siste åndedrag. Og det er heller ikke usikkert at de kommer tilbake etter sin død, slik at de kan diskutere enda litt lengre. De gir seg aldri, og flytter som regel bare på argumentene sine. Jeg lurer sannelig på om ikke enkelte har laget seg en liste over kommentarer med negativt innhold de kan bruke på nett, og har helt sikkert sortert dem etter tema. Men noen ganger gjør de feil, og derav kommentarene som virker helt malplasserte i forhold til tekstens tema.

Så se for deg disse trollene da, de som alltid skal komme med noen negative setninger for å holde andre på jorden. Hvordan klarer disse seg "på ordentlig" når de ikke er gjemt bak en PC ? Jeg har fundert litt på dette, og kommet frem til at dette er svært underholdende! 

Se for deg at noen gir en av disse merkelige skapningene noen rosende ord.

Vanlig person: Så nydelig du er på håret, det får deg virkelig til å stråle!

Trollet: HÆ? Hva mener du med det, sier du at jeg er stygg ellers da, og påstår du at jeg er radioaktiv! Dust! 

De klarer utmerket å snu det som er en opprinnelig positiv kommentar til noe veldig negativt som overhode ikke har noe med det opprinnelige budskapet å gjøre. 

Eller så kan vi jo tenke litt på en situasjon som kan oppstå i kassa på dagligvarebutikken.  

Butikkarbeideren: Det blir 436,90 kroner, velkommen tilbake. 

Trollet: Hva feiler det deg liksom, ønske meg velkommen tilbake nå? Det kunne du gjort når jeg kom inn i butikken, og hvor ble det av den røde løperen! Så uprofesjonelt altså!

Trollet tramper ut av butikken for å gjøre det hele mer dramatisk, og hyler gjerne til kundene på vei inn i butikken at noe rød løper kan de bare glemme. 

Så har vi jo dem som velger ut kommentarer fra en liste, som ofte bommer ganske kraftig på det temaet samtalen egentlig hadde. 

Besteforeldre: Hei, så hyggelig at du kunne komme, vi har sett frem til et besøk av deg!

Trollet: Nei, jeg hater virkelig dagens regjering, de idiotene har virkelig rasert Norge etter at de fjernet årsavgiften på campingvogner! Latterlig, og du er garantert årsaken! 

Som du ser kan de bomme ganske kraftig med når kommentarene skal brukes, og vil garanter prøve å hente seg inn når de innser at de har dummet seg ut. 

Trollet: Ja for du sier jo bare det er hyggelig så du skal kunne prakke på meg den dumme informasjonen som renner ut av munnen din, og det er også regjeringens feil!

Som regel er de ikke så flinke til brannslokking, og vanlige mennesker vi forbli sittende som spørsmålsteng etter angrepene. 

Videre kan vi jo se litt på hva som hender når de skal shoppe seg klær. 

Den ansatte: Denne genseren vil passe godt til dine farger, og som du ser vil snittet fremheve kroppsfasongen din på en god måte. 

Trollet: Hva feiler det deg, selv om jeg ba om hjelp betyr det ikke at du skal gi meg den. Mener du jeg er utlending liksom, ettersom du omtaler fargen min?! Du skal vite at jeg er helt og holdet norsk, og du trenger åpenbart en tur på treningsstudio din feite gris. 

Selvfølgelig ba trollet om hjelp til å starte med, for ellers ville han jo ikke fått muligheten til å spre eder og galle!

Og så har vi jo situasjoner der andre folk prater sammen på bussen til jobb, og trollet bestemmer seg for å bryte inn i samtalen der han sitter på raden foran dem.

Person 1:  Ja, det er virkelig trist at Petrus ikke vant løpet i går, vi vet jo han har det som skal til.

Person 2: Enig der, han gjorde virkelig sitt beste.

Trollet: Han er den største dusten dere finner, bare se på den dårlige taktikken, jeg hadde garanter klart det bedre. For jeg kan absolutt alt som finnes om løping og dere er noen dumme høns. 

Vi har også de som overhode ikke tåler at andre har rett, og de har feil. Så de vil diskutere seg grønne uansett hvor åpenbart det er at de tar feil. 

Normal person: Unnskyld, dette er en bussholdeplass, og ikke en togstasjon. Som du ser finnes det ikke skinner på veien her, dessverre. Men jeg kan godt forklare deg veien om du vil. 

Trollet: Hva er det du liksom prøver å påstå? At ikke tog går å skinner, hallo? Om du snur litt på hode vil du se at togskinnene er fem kilometer herifra, så da er det jo åpenbart her jeg skal stå å vente på toget! Bedreviter, som om du liksom skal diktere hva som er rett. 

Videre har du trollene som går rundt og oppsøker muligheter for å lire av seg sine negativt ladede ord, uten å i det hele tatt sjekke opp fakta i forkant. 

Trollet: Hva faen feiler det deg, din alkoholiserte djevel. Jeg ser vel at du bærer en pose med barneklær, samtidig som du står og skal kjøpe en flaske akevitt! DU er en dårlig mor du, som drikker deg drita hver dag med unger tilstede og ikke ofrer de stakkars barna din så mye som noen tanker. Jeg blir kvalm av sånne som deg, og håper at barnevernet henter barna dine! 

Den normale og svært overraskede person: Hva? Jeg har da ikke barn og dette er en gave til min 80 år gamle tante! 

Også denne situasjon elsker trollene å legge seg bort i, så de kan fortelle noen at de er elendige foreldre. 

Barn: Mamma, kan jeg få dette bladet, vær så snill?

Mamma: Ja, det går fint, det er jo lørdag i dag og lenge siden sist du fikk et. 

Trollet: Jaså ja, du er en av de mødrene som skjemmer bort barna dine og lar dem vokse opp til noen snørrvalper som fester seg under skosålene og vil springe ned sosialen siden de aldri lærer verdien av penger. Herregud, jeg skjemmes over denne generasjonen, hva skal det liksom bli av dagens avkom? DU ER EN DÅRLIG MOR DU!!!

En annen gruppe troll er de som bare må lure inn noen nedsettende ord når de skal si noe positivt til andre. 

Trollet: God jobbet på treningen, jeg ser tydelige muskler på armene dine, men de skulle selvfølgelig vært større ettersom du faktisk har løftet vekter i fem dager! Her må du altså skjerpe deg. 

Jeg har jo en viss peiling på hvorfor trollene som regel holder seg innesperret i mørke hus og gjerne kommenterer bak navn som "detskulleduvist", "anonym", "ikke oppgitt" og "detkandudritei". For de har sikkert startet sin trollkarriere på gaten, og har opplevd at ord kan bli fysiske om de ikke gjemmer seg bak lyktestolper, under bruer og inni søppelkasser. Så de er rett og slett redde for å miste de fem tennene som overlevde møte med muskelmannen i baren, som trakk ut tennene etter en kommentar om nøyaktig hvor mye anabole steroider han hadde spist, og hvor liten penis han hadde. De sitter sikkert og suger på tommelen i frykt for at bestemor skal banke på døren, og de tisser garantert på seg i skrekk når de tenker på den litt slitene småbarnsmoren som deiste til dem med tre fulle handlenett samtidig som hun brølte at den eneste dårlige personen var trollet som sto foran henne. 


De gjemmer seg på de minst tenkelige plasser, og skryter gjerne av sin velstand og sitt magemål!

Og selv om jeg helst ser at disse ufyselige vesenene kan holde ordene sine for seg selv, må jeg innrømme at jeg stadig koser meg når jeg ser nøyaktig hvor mye de driter seg ut i diverse kommentarfelt rundt om kring på nett. For selv om de rakker ned på andre, fremstår de gjerne som direkte tåpelige og mindre gjennomtenkt en resten av befolkningen. Det kan selvfølgelig være en sann fornøyelse å svare disse rare individene du finner i mørke smug og kjellere, men det de lever av er oppmerksomhet og svar på tiltale. Så for hver gang du skriver en kommentar til dem, vil de vokse til et litt større troll. Men kanskje om vi lar dem bæsje på leggen mange nok ganger uten at det påpekes, så vil de innse at verden faktisk kan være en ganske fin plass der du kan hoppe over tekster du ikke liker! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Takk mamma og pappa!

Kjære mamma og pappa. 

I dag tar debatten om utseende og bloggere internet med storm, og diskusjonene om det er lov å redigere bilder eller ikke er lange. Noen er kritiske, andre dømmende, noen bruker forsvar og andre humor. Og mens jeg leser alt dette, tenker jeg at dere fortjener en takk fra meg. 

Jeg er dypt takknemlig for at dere valgte å gi meg liv, for at dere ga av dere selv og skapte meg! Du kjære mamma valgte å bære meg rundt i ni måneder og gav av din kropp slik at jeg kunne bli skapt. Takk for alt du gikk igjennom for å sette meg til verden, og takk pappa for at du var der sammen med mamma. Uten dere hadde jeg ikke hatt noen kropp, jeg hadde ikke vært meg. 

Dere gav meg en kropp jeg har valgt å være fornøyd med, som jeg har valgt å elske for det den er verd. Den bærer meg rundt, den holder meg i livet. Den har gitt meg to barn og den har holdt ut smerter for at jeg kunne føre genene våre videre. Kroppen dere sjenket meg er lang og tynn, ikke som idealtet i dagens samfunn, men heller som skyteskiven i en debatt om hva som er normalt eller ikke. Men jeg er forsatt takknemlig, for uten denne kroppen ville jeg ikke vært meg. 

Takk for at dere lærte meg å godta utseende mitt som det var, slik at jeg kunne være fornøyd med mine små bryster, den lille rumpen. Dere lærte meg at de indre verdiene er viktigere en fasaden på utsiden, og dere lærte meg at alt er vakkert bare du ser godt nok etter. 

Dere bygget opp selvbilde mitt bit for bit, der hjalp meg når noen sa vonde ting til meg. Dere sa at jeg var normal, selv når andre mente det motsatte. Og hver gang jeg sa til meg selv at jeg var stygg, ekkel, mindreverdig, alt for tynn og fæl, minnet dere meg på at det ikke var sant. 

Takk for at dere gang på gang bekreftet at jeg var fin, god og verdifull. 

Det tok tid før jeg lærte meg å stole på at jeg var god nok, og uten dere i ryggen ville jeg aldri vært der. 

For dere lærte meg med ord og handling at alle mennesker er like mye verd, og at det menneskeskapte idealet er en usunn holding som bryter ned istedenfor å bygge opp. Det er ikke bare en type kropp som er normal, men mangfoldet av alle kropper uavhengig av vekt, størrelse, fregner, hår og hudfarge. 

Så takk mamma og pappa for at dere har gitt meg mot og styrke til å vise meg frem både med og uten sminke. Det er dere som skal ta æren for at selvbildet mitt er så godt at selv på dårlige dager kan jeg vise meg frem for offentligheten. For visdommen om at jeg er like mye verd selv når håret står til alle kanter og beina stikker ut på ryggen som er det som er viktige. Selv om jeg ikke er perfekt til enhver tid, så betyr det ingen ting. Det viktige er at jeg kan fungere som en god mor, datter, kjærest og venn, og at jeg føler meg sikker på at selv om jeg trår feil og noen ganger gjør dumme ting, så er jeg like verdifull. 



Så takk mine kjære foreldre, for at dere har formet meg til den jeg er i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet!

Det skal mye til før jeg virkelig blir stresset og får problemer med å takle følelsene mine, men når det kommer til juletreet er jeg lettere hysterisk. Jeg blir gal om ikke treet er som jeg forventer, og vil mest sannsynlig avlyse julen om vi ikke får det rette treet i hus. 

Dette er ikke et nytt fenomen, og jeg kan fortsatt huske noen ganske opprivende situasjoner fra da jeg var barn. Nå som jeg er blitt voksen har jeg jo sett hvor urimelig jeg muligens var. Og at de stakkars foreldrene mine mest sannsynlig gikk med tanker om å låse meg inne i et skap til julen var over, ville være høyst forståelig. De har selvfølgelig forsikret meg om at det ikke er tilfellet...(Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror dem altså!) 

Mitt første minne om juletreet er et stygt, ujevnt tre som ikke var i nærheten av det jeg hadde forestilt meg. Det hadde feil farge, fasong og jeg var dødelig fornærmet over at jeg ikke hadde fått delta i innhentningen. Det er mulig at det kan være ledetråden til mitt ekstreme og tildels irriterende behov for å finne det beste juletreet som kan bringe frem julefølelsen i meg. 

Et annet minne er om den lille busken jeg hadde sneket inn i bilen når vi kjørte fra hytta, og nesten vellykket smuglet inn på soverommet mitt, der jeg skulle ha det i en pennholder og pynte det med julepynt som jeg ville snike ut av mammas jule-esker. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen, og mine foreldre satte foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle ha noe tre inne på rommet mitt, og jeg hadde bare med å ta det ut igjen. Nå skal det sies at de mest sannsynlig nektet meg dette fordi jeg er allergisk, og blir forkjølet bare jeg nærmer meg juletrær og juleblomster, men det ville jeg selvfølgelig ikke innse den gangen. Og jeg gråt mine modige tårer, der jeg kjeftet på mine foreldre over hvor grusomt kjipe de var. Jeg husker også at jeg ropte at mine barn skulle få lov å ha tre på rommet, for jeg skulle bli mye snillere enn dem. (Mine barn har heldigvis ikke ønsket noe tre på rommet, så jeg slipper å ta stilling til saken enda. Men det er en stygg fare for at jeg ikke vil si nei...) 

Stort sett vært år var jeg et sant mareritt når det kom til juletreet, og det var mye viktigere en både adventskalender, gaver og god mat. Jeg var jo barn, så mine tanker streifet som regel ikke innom gleden av å være sammen med familien, for de kunne være ganske irriterende. Spesielt mine småsøstre der den ene vekket meg før småfuglene fordi hun var selskapssyk og den minste hele tiden var inne på rommet mitt å rotet rundt i mine skaker. Jeg hadde jo tross alt skrevet skilt om "inngang forbudt og forbannelser over alle som nærmet seg det hellige rommet". 

Etter hvert som årene gikk ble jeg jo voksen, men viktigheten med juletreet gikk ikke over. Men jeg kunne selvfølgelig ikke reagere som en unge, for det ville jo ikke ta seg helt ut. Men om noen var så uheldig å skaffe et grusomt tre ja da var det ikke mye håp for dem. 

Så kom det året da jeg traff veggen hardt og brutalt, jeg var utslitt og hadde det ikke bra med meg selv. Jeg følte meg mislykket som mor, grusom som kjæreste og et fryktelig menneske. Mine tanker var vonde å bære, og slo meg ut. Så juletreet ble bragt i hus av min far. 

Men det var den styggeste busken jeg hadde sett, der det sto pjusket mot veggen. Jeg ble rasende, jeg følte at hele verden gikk meg i mot, og jeg avlyste julen. Så kom tårene, alle de idiotiske tårene som fikk meg til å føle meg enda mer mislykket. Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet og min kjære tålmodige far. Og min bedre halvdel fikk også gjennomgå, der han sto som et spørsmålstegn og trodde jeg var blitt helt gal og sa at jeg måtte ta meg sammen. 

Det var jo ikke treet jeg gråt for, men alle de vonde følelsene som hadde bygd seg opp gjennom år med en svært krevende hverdag. Det var bare det at juletreet minnet meg om at jeg hadde mistet kontrollen, og at når alt annet hadde ramlet ned rundt meg skulle juletreet være den perfekte fasaden for en magisk jul. Jeg la håpet mitt i at det teite treet skulle finne frem de gode julefølelsene, slik at jeg kunne lære dem videre til mine barn. Men ikke det engang klarte jeg. 

Etter den gangen fikk jeg beskjed om at ingen, under noen omstendigheter vil komme med juletre til meg igjen. Og om jeg skal ha det, får jeg være med å velge det selv, noe som er helt greit altså. Så lenge jeg finner et tre som går gjennom de strenge kravene mine. 


Alle holder pusten når juletreet skal godkjennes, til og med jeg! 

Så med andre ord har jeg vært helt fanatisk med juletreet fra jeg var barn, og jeg vil med stor sannsynlighet ha dette som mitt svake punkt resten av livet! For selv om fornuften sier at det er idiotisk å drasse inn en frossen busk full av krypdyr som livner opp i varme, pynte den i timesvis, for så å kaste den ut en uke etterpå, kan jeg ikke la være å drasse inn den stikkende saken som gjør at jeg må finne frem allergimedisin og snørrpapir. For meg er juletreet symbolet på alt det gode med julen, og ikke minst forteller det meg at selv om jeg noen ganger har hatt det vondt, så kan alt bli bedre med tiden. 

I år felte vi treet selv i skogen der jeg lekte som barn, og i morgen skal jeg forteller deg om opplevelsen og legge med noen bilder av den store begivenheten! 

Facebooksiden min finner du her! 

Har vi glemt hva gaver egentlig er?

Så var tiden inne for diskusjon rundt julegaver, og redselen for at barna skal bli skuffet. Det snakkes om skyhøye forventninger og gaver av verdier som bør brukes på langt viktigere ting en nips som skal slenges i en skuffe etter noen dagers bruk. Det kritiseres og roses, det hyles og skrikes. 

Men det jeg stusser på i denne debatten, er at barn forhåndsdømmes, at det bestemmes at de er utakknemlige uansett hva de får, og at de krever all verdens med ting. Jeg forundrer meg over om det virkelig er så få som tenker over hva gaver er, eller om vi blir lurt av et urealistisk bilde av enkeltstående saker. Er det virkelig slik at vi ikke lærer våre barn hva en gave faktisk er, at vi informerer dem om at det er en plikt og en konkurranse i å være best. 

Har vi glemt hvordan det var å være barn? Har vi glemt våre egne ønsker, urealistiske og uten forståelse for hva vi krevede? Og har vi glemt at vi forsatt ble glade når noe helt annet ble pakket ut, som foreldrene våre hadde valgt ut med omhu. Jeg husker forsatt drømmen om å få et stort rosa dukkehus i hagen, men jeg ble ikke mindre glad for esken med polly pocket som jeg fikk. Jeg husker ønskelister skrevet med skjeve bokstaver, på ark som ble tapet sammen. Jeg husker gleden av å ønske, og gleden av å dele ønskene. Men jeg husker ikke at jeg satt med ned på gulvet og gråt mine modige tårer når jeg ikke fikk et hus i hagen, en usynlig venn eller den dyreste dukken i verden. Og det er fordi jeg faktisk ikke satt meg ned til å gråte. For når julaften kom og jeg endelig fikk åpne pakkene, var jeg lykkelig uansett innhold. Julaften handlet om gleden av å være tilstede, om forventningene over alt de fine, over å få se ekstra på tv og spise julestrømpe til frokost sammen med søsken og foreldre. 

Jeg er ikke redd for å skuffe barna mine, og jeg er heller ikke redd for å kjøpe dem noe som passer lommeboken vår. I år har vi mindre å bruke enn tidligere, men hva har det å si så lenge vi har tak over hode og mat på bordet? Vi har hverandre, og til syvende og sist er det uansett tanken bak gaver som skal telle, ikke det som ligger gjemt inne i den. Og jeg er ganske sikker på at mine barn vil glede seg over innholdet i gavene sine, uansett om det har kostet 50 kroner eller 5000. Jeg velger å lære dem verdien av å gi gaver, og at de ikke nødvendigvis er det dyreste som er best. For de gavne som har gledet meg mest, er de som mine barn har laget, den lille gråsteinen som er en skatt, den fargerike trolldeigs biten eller de grå julebjellen som eldstemann tydelig har strevd med. Hvem sier at gaver skal koste all verden, hvem sier at du ikke kan gi en opplevelse, og hvem er det egentlig som skaper forventninger om at alt skal være dyrt og etter ønske?

Se for deg en 1åring som får en pakke, han eller hun vil mest sannsynlig blir storfornøyd med papiret og esken, og ikke ofre innholdet mer en noen sekunder. Så hvorfor kjøper vi da noe å legger inne i pakken, når gleden kanskje er større for innpakningspapiret. Det er vi foreldre som skaper forventninger om at alle ønsker skal innfris, og det er faktisk vi som bør tenke gjennom egne handlinger før vi skylder på at barna våre er utakknemlige og krevende. For når de kom til verden hadde de ingen formening om hva en gave er. 

Om jeg blir misfornøyd med en gave, og utrykket det til mine barn, så lærer jeg dem å bli det samme. Men om jeg gleder meg over tanken bak en gave og ikke hvor mange jeg fikk, så vil også mine barn lære det samme. 

I år har jeg brukt mye tid på gavene, av den enkle grunnen at jeg ikke kunne springe å kjøpe de første og beste jeg møtte på. Jeg har tenkt gjennom, laget selv og handlet fornuftig, og jeg håper og tror at gavene vi gir videre vil varme noen andre. For selv i en travel hverdag er det godt å kunne bruke litt av tiden min til å skape noe til alle de rundt oss, de som enda er igjen etter fire år med avbrutte avtaler og manglede sosialt liv. Og det er ikke antallet gaver jeg får igjen som er viktig, det er omtanken jeg får lov å gi noen andre. I flere dager har vi snakket om gavene vi skal gi, vi har snakket om hvordan vi ville tenke om vi fikk gaven, om hva de andre rundt oss liker, og ikke minst har vi lagt ned tid og omtanke i innpakningen hjemme på stuegulvet, istedenfor i et overfylt kjøpesenter tre dager før julaften. Og forstå meg rett, selv om vi ikke kan handle vilt og uhemmet, er vi ikke fattige. Vi har det godt, selv om vi ikke får dyre gaver under treet, og må prioritere hva pengene våre går til.

Jeg sier ikke at de som kan kjøpe gaver uten å tenke på prislappen gjør noe galt, for de kan absolutt legge omtanke i dem også. Men jeg vet av erfaring at jo mer jeg kan bruke, jo mindre tid trenger jeg bruke på å finne en fin gave som passer. Så kanskje det kan være litt godt å ha litt mindre, så du du får muligheten til å stoppe opp og vurdere hva du kan gi for å glede selv uten store summer i lommeboken. Mange føler nok sjalusi fordi de kan bort dyre ting, de må få lov å gi det de ønsker uten at jeg skal dømme dem. Jeg får heller fokusere på at jeg lærer mine barn at alle er forskjellige, og at det ikke er prisen som bestemmer hvem som vinner i gavekonkurransen. Og om jeg klarer å lære dem å glede seg over andres lykke, så vil de ikke bli sure og lei seg når de får noe helt annet. Jeg klarte fint å glede meg over dem som fikk mer enn meg som barn, fordi jeg lærte verdien som lå bak en gave. 


Når noen velger å gi meg en gave, er det omtanken bak den som betyr mest. 

Det virker som at vi helt glemmer hvorfor vi gir gaver, og for hver eneste nyhetssak om dyre eller mindre dyre gaver, er det ingen som nevner verdien i det å gi noe til et annet menneske. Den verdien som forteller at du ønsker noen vel, at du har tenkt på dem og ønsker å gi dem omtanke. 

Så i år er våre gaver laget for å glede andre, for å gi omtanke uten noe krav om å få tilbake. For meg handler det ikke om å bytte gaver fordi det er en plikt, for meg handler det om gleden av å glede andre! 

Facebooksiden min finner du HER!

Helt greit at du har en annen mening, men vær snill å si det uten å mobbe!

Kjenner jeg blir sint og frustrert på voksene folk som mobber og forsvarer det med at de trøster jo bare noen andre, at det er jo bare noen ord, at det er jo fordi de er uenige. En eller annen plass i dagens samfunn ligger en enorm svikt, en svikt som fører til at normalt begavede mennesker bestemmer seg for å skrive stygge, meningsløse og nedsettende ting om andre, i full offentlighet. Det er rett og slett kvalmende å lese hvor fordømmende og noen ganger regelrett ondskapsfulle mennesker kan være. 

Det er helt greit at du er uenig, det er helt greit at du har en helt annen mening, men det gir deg ikke lov å rakke ned på andre mennesker. At du gjør det for å forsvare noen andre er ingen unnskyldning for at du skal gå til angrep. 

Tenker du ikke over hvordan du fremstiller deg selv, når du velger å bruk vonde ord mot andre. Ønsker du virkelig å såre andre? Ønsker du å få dem til å gråte? Og tror du virkelig at du får det så mye bedre med deg selv når du omtaler et medmenneske for negative og sårende ord? 

I dag har det vært flere saker i media som har fanget interessen til svært mange, og kommentarene lar ikke vente på seg. Men stor andel ytringer får meg til å fryse på ryggen, for de er kun ment for såre andre. De er mobbing i aller høyeste grad, og det gir jo et bestemt bilde av hvor dagens barn lærer å være stygg mot andre. 

"Ser jo ut som ett skjelett. Ingen normale mennesker ser sånn ut."

"Fy faen jeg nekter å ta fri! Skjems over late kvinnfolk!!"

"Endelig tok noen råtten på Drittsekken"

"Nei. Hun var en uansvarlig liten drittunge. Foreldrene hennes tok ansvar. Og stolt? Ingen bør være stolt av henne. Hun bør være ett eksempel på hva man ikke gjør."

"Ser ut som at du endelig har funnet deg en venn. En venn som er kliss lik deg selv. BILLIG,billig BILLIG!! Trailor trash all the way."

"Idioten skulle vel ha en idiottime med guden sin? Idiot"

"Stygt... Når skal "mote-ekspertene" skjønne at slike modeller bare er stygt og forkastelig? Hva med å benytte modeller med normale størrelser? Modellene blir bare styggere og styggere, finnes ikke noe pent og sexy ved det der... Modellene nå til dags kan gjemme seg bak en lyktestolpe når de leker gjemsel, uten fare for å bli funnet! En hån mot etthvert normalt menneske og en forbannet ukultur!"

"Herregud, hun er ikke syltynn , hun ser utsultet ut og ligner noe som kommer ut av en konsentrasjonsleir. Hilsen fra en med normalvekt"

"Herregud ! Du er en udugelig hore . Slutt og kle av deg for faen og få deg utdanning !"

Min mamma og pappa lærte meg at du ikke skal si stygge ting til andre, de lærte meg at istedenfor å lete etter feil, skulle jeg se etter positive sider. De lærte meg at det er helt greit å ha en annen mening, men at jeg skulle forsvare den på en saklig måte uten å trekke inn ting som var utenfor tema. Og ikke minst lærte de meg at slik jeg ønsker andre skal være mot meg, slik skal jeg være mot dem. 

Jeg sier ikke at jeg er perfekt, jeg innrømmer gladelig at jeg har vært både fordømmende og sårende, og jeg forteller gjerne om ord jeg aldri skulle sakt. Men jeg prøver i det minste å ikke snakke nedsettende om andre, og om jeg gjør det så skal jeg faktisk være så voksen at det er ord jeg kan stå for når jeg snakker direkte med et annet menneske. Jeg skal ikke sitte å gjemme meg bak en dataskjerm og taste ut forbannelser over andre. 

Mine verdier sier meg at slik jeg er, vil mine barn bli. Og er det noe jeg ikke ønsker, så er det at mine to barn skal si stygge ting til andre, at de skal bli mobbere som trakaserer og plager andre. Jeg ønsker ikke at hverken jeg eller mine barn skal føre til andres ulykke, andres tårer eller andres død. Så derfor snakker jeg heller ikke nedsettende om andre så de hører, jeg fremmer heller det positive med de rundt oss. 

Gang på gang når jeg leser på nett spør jeg meg om dette er ord menneskene ville si direkte til en person, ord som kaller andre for dødninger, beinrangel, surketryner, avvikere, idioter, hjerneskade, fleskbeger, mindreverdige. Jeg kan fortsette i det uendelige, og om jeg skulle bli fri for forslag kan jeg bare gå inn på en eller annen nettside med åpene kommentarfelt. 

Vi leser stadig om folk som velger å ta sine egne liv, vi snakker om dem med omsorg og sier det er trist. Men vi ser ikke at kanskje den ufine kommentaren vi slengte fra oss i et dårlig øyeblikk er medvirkende årsak til at et annet menneske valgte å forlate dette livet. Jeg sier ikke at kommentarene er den direkte årsaken, men de er helt klart en del av bildet. Og når du sitter som ung og usikker eller godt voksen og ensom, så hjelper det ikke å se at andre synes du er en taper, en sviker, en mindreverdig. 

Om vi noen gang skal klare å gjøre noe med mobbing, så må vi faktisk feie for egen dør! Vi må innrømme at kanskje ikke alt vi sier er så lurt og vi må ikke minst lære oss å si beklager! For det er ikke greit å være slem med andre, selv ikke i det offentlige rom der du sitter godt plassert i ditt perfekte hjem, skjult bak en skjerm. 


Selv om noen skiller seg ut fra mengden, gir det oss ikke lov til å dømme, kritisere og mobbe dem! 

Så vær så snill, tenk deg om før du skriver noe negativt neste gang. Tenk over hva du faktisk sier, og si det høyt til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dropp kalenderen, den skaper små(store) monstre!

Da er krangelen om adventskalenderne igang, og jeg storkoser meg når jeg konkluderer at du er en grusom forelder om du gir gavekalender, og du er en grusom forelder når du ikke gjør det. Argumentene er mange, men i hovedsak er samtlige kommentarfelt om temaet fylt av ufine kommentarer i begge retninger, og noen kommentarer med gode argumenter.

Noen synes det er direkte skadelig for barn å få kalender, noen mener at en sjokladekalender holder i massevis og noen sier at kalenderen fører til usunne vaner og miljøskader. Andre igjen sier at kalenderen er en fin og lærerik ting, at den skaper gleder og er en god erstatning for den usunne sjokoladekalenderen som er proppet full av sjokolade og fremmer fedme, samtidig som de informer om gjennbruk i form av brukte ting som selges, avispapir som gavepapir og opplevelse gjemt inne i en liten eske. 

Jeg på min side har selvfølgelig en utfordring med dette, for hvem vil vel påvirke andre til å bli noen materialistiske kryp uten evne til å vise takknemlighet. Jeg har jo ingen ønske om å skade andre med mine handlinger, og det er jo helt klart en utfordring at vi lever i et samfunn der "mye vil ha mer". Men på en annen side, så er det kanskje slik at noen av de som får kalender ikke er vant til å få noe hele tiden, og at de kan bli svært glade over små pakker som inneholder alt fra sokker til fyrstikker. Og gleden jeg møter hos mottakeren av kalenderen er så unik at jeg virkelig kan leve på det i lange tider etterpå. (Mamma, det er ikke i dine pakker, helt sant!) 

Men igjen, jeg er jo oppriktig talt bekymret for det jeg gjør med mine foreldre. Kanskje kaldendrepresangene vil gjøre at de krever det samme fra alle mine søsken, kanskje de glemmer alt de har lært opp gjennom alle årene de har vandret rundt i to sko, og blir noen fryktelige drittunger som bare skal ha mer, hele tiden. Tenk om de vokser opp til å verdsette de materielle godene mer en det som faktisk bør bety noe?! Eller forresten, når jeg tenker meg om er mine foreldre godt voksene, og har for lengst sluttet å spise "vokse-frø". Men for all del, jeg ser jo at dette kan skape noen uheldige situasjoner, for hva om pappa blir sjalu på boksen mamma kanskje får, eller mamma blir sjalu på den søte nissen pappa kanskje får? Vil de glemme helt å glede seg over andres lykke? Vil de slutte å gi oss gaver, fordi de ikke forstår hvor godt det føles å sette litt ekstra stas på andre en gang iblant?

Så er det helt feil av meg å glede mine foreldre med en liten mer eller mindre gjennomtenkt gave 24 dager iløpet av et år på 365 dager til sammen? Pluss de to gaver til, en på bursdagen og en på julaften. Ja og kanskje en liten ting når vi kommer tilbake fra sommerferien der vi virkelig har savnet dem. Lærer jeg dem dårlige grunnverdier når jeg velger å bruke min tid og mine ressurser på dem, helt uoppfordret og uten noe krav om å få noe tilbake. Eller kanskje jeg lærer dem verdien av å få noe hos en annen person og lærer dem hva takknemlighet er. Ikke vet jeg, så vi må nesten bare vente å se til etter jul, når 1.juledag kommer og det er slutt på gavene. Vil de da kreve å få flere så de ikke skal avskrive meg som datter, eller sitter de igjen med et smil om munnen fordi den smårare datteren laget dem julekalender. 

Og er det egentlig noen forskjell på å gi noe til et barn kontra en forelder? Er det ikke omtanken og omsorgen som ligger bak som er det viktige? Mulig jeg er veldig feilinformert, men en gave er jo stort sett akkurat det. Og er det ikke litt rart at jeg aldeles ikke krever en kalender fra mine foreldre, og heller velger å gi det til dem istedenfor. For tenkt det, hver eneste jul fikk jeg gavekalender, og jeg tror i det minste at jeg har vokst opp til å bli et sånn passe normalt menneske som ser verdien av å glede andre. (Mannen min derimot, kan slipper ikke unna å lage meg kalender!) 


De berømte / beryktede pakkene, som i dag fikk møte sine godt voksene eiere selv om giver er bekymret for konsekvensen!  

Nå vil det sikkert melde seg noen kommentarer om at jeg har alt for mye penger, og at jeg sløser. Men en kalender må aldeles ikke koste en formue med litt god planlegging, og hvem sier at hver eneste pakke har en verdi på mange mange penger? Jeg anser faktisk noen av de gavene som kostet minst til å ha en større verdi. Dessverre kan jeg ikke avsløre så alt for mye om hva jeg har pakket inn, siden jeg tross alt ønsker at det skal være en overraskelse mamma og pappa får når de finner fram dagens avis, sammen med en kaffekopp. Jeg får bare håpe at minstemann ikke avslører innholdet, for han har aktivt vært med på både utvelgelse av gaver og innpakking! Men jeg håper at de vil kose seg med pakkene, for de er absolutt fortjent! 

Facebooksiden min finner du her! 

Ps. Når jeg alt snakker om kalender, så avslørte min mor under søndagsmiddagen at hun har laget meg kalender! Tenk det, ædabæda og alt det der. Nå skulle jeg virkelig bli umulig å ha med å gjøre, smilende og takknemlig der jeg hoppet rundt med gavene. Og mamma, jeg har ikke ristet og klemt på dem, helst sant!  Og flaks for deg kjæresten, som ikke må stresse rundt å kjøpe meg gaver i morgen! :D 

" Har du det bra?"

"Har du det bra?" 

Spørsmålet som får alt for mange til å lyve, meg selv inkludert. Det er nesten som at ordene har mistet betydningen, og at man forventer "jo takk, bare bra til svar!" Men i dag har jeg det aldeles ikke bra, og siden jeg vil komme i fare for å hyle eller rope om noen spør, tar jeg tastaturet i bruk. 

Nei, jeg har det faktisk ikke bra, overhode ikke. Jeg føler at all tryggheten rundt meg er kastet ut av vinduet, stappet ned i søppeldunken! Jeg føler at jeg henger i løse luften etter en trådbit, med avgrunnen under meg. Jeg hater det, og jeg hater alle de negative tankene som kommer med det. 

Jeg vil gråte, hyle, rase! Jeg er sint, bitter, såret og skuffet, usikker, redd og frustrert. Er det for mye for langt å få litt ro og trygghet, en stabil hverdag uten de store utfordringene, en hverdag der utfordringene er melkepakken som renner ut eller oppvasken som står litt for lenge? Isteden for at jeg skjuler alle de store utfordringene bak ting jeg enkelt kan sette ord på. 

Vi går mot jul, en tid som bringer frem mange minner, følelser og tanker. En tid som har gitt meg mye godt, men også en tid som har vist meg hvor sårbar jeg kan være! Hvor blir det av gleden som alltid kommer sigende når jeg finner frem eskene med julepynt, hvor er motivasjonen til å skape fine gaver som skal passe akkurat til den jeg vil glede med gaven, hvor er kreativiteten som alltid blomstrer når høsten kommer og alle inntrykk fra sommeren er fordøyd. 

Jeg hater å gå fremtiden i møte med usikkerhet, hvorfor kan jeg ikke bare slippe bekymringene og la livets utfordringer komme uten at jeg skal kaste bort mine tanker på det jeg ikke kan rå over selv? Er det for mye å be om at ikke alle utfordringer skal komme på en gang? Hadde jeg ikke fortjent å få slippe? 

Så nei, jeg har det ikke bra, og smile du ser har en sur ettersmak. Så nei, jeg har ikke noe imot deg, jeg bare ikke orker å snakke med noen. Jeg er sliten, lei og bruker alle mine krefter på de vakre små guttene mine, de eneste som får frem smilet i hjerte mitt. De som gjør at hver eneste lille bekymring er nødvendig. 

Akkurat nå vil jeg bare være for meg selv, flykte, flyte, drømme og glemme alle de kjipe utfordringene. Alle mine krefter går til å holde mote oppe, alle mine tanker kretser om det som hender rundt meg, om fremtiden. Tanker om hvordan vi skal ha det, hvordan vi skal få det. 

Jeg har det vondt, og alle smilene koster så uendelig mye mer enn hva de burde. 

Og midt oppe i alle mine bekymringer skal jeg være en god mor, en kjærest, en søster, en datter, en tante, en venn, en kollega og meg selv. Jeg skal være meg. 

Så nei, det er ikke godt å være meg akkurat nå! Og takk for at du spør, men jeg håper at du var forbered på mitt svar. At ikke spørsmålet var uten mening, uten tanker for at svaret kan være noe helt annet en bra! 

Selv om jeg vet at ting som regel går seg til, så er det ikke mindre tøft å stå i en hverdag der du ser grunnmuren ramler rundt deg og setter deg tilbake. Men vi skal vel komme oss gjennom dette også. 

Facebooksiden min finner du her. 

Til den jævla parkeringsvakten!

Greit, vi hater intenst å se de ekle gule lappen som hyler ut at vi har gjort feil, at vi har bæsjet på leggen, tråkket i salaten, der den henger rundt vindusviskeren på bilen.

Vi hater også når andre slenger fra seg bilen på en måte som hedrer det skjeve tårn i Pisa! Det får oss til å eksplodere i et aldeles fargerikt fyrverkeri der vi dømmer jævelen til et liv i evige pinsler med en sur megget svigermor og en grinete surluktende sofa.

Ja, også hater vi idiotene som elsker å parkere de feite glisene sine så nært inntil bilen din at selv ikke en tannpirker får plass imellom, bare fordi de vil gå over streken. Bokstavelig talt, de elsker å dumpe bilen på den hvite streken som skal indikere hvor du skal parkere.

Ja å du har vel opplevd de ufattelig smarte nautene som setter bilen ifra seg midt i veibanen, så du havner i en milelang kø, mistenker en dødsulykke og smser samtlige i familien, for så å oppdage at en eller annen tufs har bestemt seg for å plukke bær, midt i rushtrafikken!

For ikke å snakke om HC parkeringen, det er sikkert ingen som trenger dem. Som om liksom en rullestol skal være noe hinder, de triller jo rundt. Nei frata dem denne rettigheten så alle vi andre kan knive over de to-tre parkeringsplassene med ekstra oppmålt plass. Garantert ingen som fortjener den parkeringen mer enn meg selv.

Jada, vi bare elsker å hate alle disse idiotene som parkerer som blinde fluer, bare for å gjøre livet vårt surt.

Men er det en ting til vi virkelig hater, så er det parkeringsvaktene. Disse vandrende skyggene som lurer bak lyktestolpene å bare venter på å angripe den stakkars lille bilen vår, bilen som står parkert litt på tverre fordi vi var alt for sent ute til møte. Men pyttsann, skal vi liksom bry oss om at vi har okkupert to parkeringsplasser, det viktigste er jo at vi får plass. Ikke sant? Som om det har noe å si at vi står tre meter foran skiltet for lovlig parkering, og som om det er noen andre som har like stor rett til å parkere på parkeringen som er begrenset til en halvtime. Det er jo hårreisende at du ikke skal få stå der du vil, så lenge du vil, du er jo verdens midtpunkt.

Nei la oss avskaffe rasen parkeringsvakter, så får vi alle det så fantastisk mye bedre. Hvem bryr seg vel om biler som parkere midt på veien, stjeler to parkeringsplasser, hindrer fremkomst for utrykningskjøretøy eller parkerer deg inne så du ikke rekker det viktige møte.

Eller hvordan var det igjen, var vi ikke egentlig glade for at parkeringsvaktene faktisk holder trafikkbildet i sjakk og håndhever lover og regler.

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Spar deg for slibrige kommentarer om de stakkars parkeringsvaktene som tross alt bare gjør jobben sin, i alle fall så lenge du ikke er en av dem som følger lover og regler til punkt og prikke med å aldri parkere ulovlig eller feil. Neste gang du parkerer får du parkere riktig og betale for mer tid en du planlegger å stå. Så vil du også unngå den sure gule lappen i vindusruten! OG om du vil ta helt av, kan du smile og si hei om du møter på en parkeringsvakt, akkurat som du ville gjort med en butikkansatt eller en lege. 

Lakrispiper, et hån mot barnesoldater.

Lekebutikkene er fulle av leker som er utformet som våpen, våpen som er laget for å drepe! Våpen som barn andre plasser i verden en trygge lille trygge Norge lever med daglig, i frykt.

Disse lekene er så virkelighetsnære at om du tar dem med deg på et offentlig sted vil alarmen gå av, og det vil bli slått full katastrofealarm. Det vil bli store overskrifter i media om forsøk på attentat, og hele nasjonen vil bli skremt.

Om du googler lekevåpen og konsekvens, vil du få opp hundrevis av artikler som omhandler situasjoner der lekevåpen er blitt forvekslet med virkelige våpen. Der situasjon er blitt kritisk, fordi en eller annen har funnet ut at de skulle true noen andre på livet for å få noe de ønsket. Og det er vel strengt tatt ikke rart at dette hender heller, for de har da vitterlige vokst opp med at å true sine venner på livet, ikke får konsekvenser. Og at alle som ble skutt kunne reise seg opp å vandre sin vei etterpå, eller skyte tilbake.

For om vi sier at våre barn ikke forstår forskjellen på en lakrispipe vi spiser, kontra den ekte som brukes til å røyke med, så kan de i alle fall ikke forstå at et lekevåpen ikke er det samme som et ekte. De to delene er jo faktisk i mange tilfeller helt identiske, og det kan du ikke si om en lakrispipe med noen søte små rosa kuler på tuppen, kontra en pipe laget i tre fylt av svart grums som lukter vondt.

Og dette skal våre barn leke med, dette skal kjøpes inn og forsvares med at barna en dag vil lære hva det er uansett.

Vi lar barna våre leke krig, vil lar dem sikte på andre med disse grufulle lekevåpnene. Vi lar dem leke massakre, leke at de dreper.

Men lakrispiper, gud forby! Disse skal vi ikke vise våre barn i Norge. De kan jo bli utsatt for røykepress, og i verste fall bli avhengige av denne formen for tobakk senere i livet. Vi gjemmer dem under disken, og har opprettet lov om at dette skal være skjult!

Er det bare jeg som ser galskapen i dette? Er det bare jeg som tenker at våpen burde vært ulovlig i lek, våpen som er så virkelighetsnære at de vil skremme alle dem som ikke vet at de er kjøpt på en lekebutikk? Hva er moralen i dette?

Loven som gjorde at lakrispiper ble ulovlige i godterihyllen kom som en konsekvens i jakten på å redusere antallet røykere, og den skulle minimere lysten til en feilt rullings eller en elegant sigarett, ved at du tok bort den synlige fristelsen. Det skulle blant annet være et forebyggende tiltak for våre barn. For hvem vil vel se sine søte små vandrede rundt med sneipen i munnviken som en imitasjon av voksene.  Så også alle imitasjonsprodukter ble fjernet fra første hylle, og gjemt inni et mørkt skap.

For all del, jeg mener ikke vi skal bli helt hysteriske, og jeg mener heller ikke at vi skal se mellom fingrene på hva tobakk kan føre til, men er det virkelig nødvendig at en fireåring eier en identisk kopi av en AK47 eller en kalasjnikov, innkjøpt i nærbutikkens lekeavdeling. Ingen skal komme og fortelle meg at fireåringen forstår forskjellen på et ekte våpen, kontra et lekevåpen, når ikke engang erfarende politifolk ser om det er ekte eller ei.

I verden i dag kan du finne rundt 250 000 barnesoldater, som lever i en hverdag som selv ikke vi voksene kan forestille oss. En hverdag der trusler, psykisk stress, våpen og overlevelse har tatt plassen for fri lek. En verden svært få av dem kommer overlevende ut av. Og om de er så heldige at de får flytte til et trygt land som Norge, skal de da bli minnet på hvordan livet deres var hver eneste gang de åpner øynene? Skal vi bare drite i traumene svært mange av disse er påført og angsten som er banket inn i dem fra de var spedbarn.

Jeg sier ikke at vi skal undertrykke barns trang til å utforske grenser, eller omgjøre gutter til små smilende nikkedukker som leker med rosa biler som maks kan kjøre i 50km/h. Det jeg sier er at vi kan begrense hva de leker med, og tenke litt på andre barn, og ikke bare de vi selv har satt til verden.

Barn skal ikke trenge å leke realistisk krig når de bor i et land der vi har det svært godt og trygt, de skal slippe å lære om hvor grufulle mennesker kan være mot hverandre i virkeligheten, for de blir voksne fort nok og ser all ondskapen. Er det ikke et hån mot barn som lever som soldater, små gutter og jenter som går rund i frykt for livet sitt, at vi lar våre barn leke med virkelighetsnære torturinstrumenter, samtidig som vi er hysteriske for at de skal bli utsatt for godteri formet som tobakk.

Facebooksiden min finner du HER!

 

En av de vanskelige dagene.

Noen dager gjør alt vondt. Det er vondt å røre seg, det gjør vondt i magen og det gjør vondt i hjerte.

Hele kroppen roper stopp, den vil bare sove. Alle vonde muskler og ledd vil hvile og alle de vanskelige tankene vil vike for gode drømmer.

Jeg vandrer rundt og føler at jeg ikke kommer noen vei. Konsentrasjonen viker for tankene som vandrer, og frustrasjon over egen håpløshet gjør det hele mer komplisert enn det er.

Men man kan ikke bare legge seg ned, du må stå opp og fungere. Du må bare være mamma, du må bare være kollega å du må bare være kjærest. Men det blir så halvhjertet, så vagt.

Disse dagene krever så enormt mye energi, de krever at du skal smile selv om du vil gråte. Du skal delta, være sosial og fungerer i rollene du har, selv om du bare vil være lille deg, helt alene.

I dag er en slik dag, en dag der jeg føler at jeg vil gi opp. Ikke fordi det har hendt noe spesielt, ikke fordi jeg burde være mer sliten eller har mer smerter enn normalt. Men det bare er slik.

Det eneste som gjør at jeg holder ut disse dagene er de små klemmene fra de fine guttene mine, den gode armkroken til min kjære og tanken om at neste dag er alt bedre. Disse dagene vil alltid være her, og så lenge de ikke kommer for ofte er det greit. For det kan være godt å kjenne på også de vonde følelsene, for å huske alt det gode jeg har rundt meg.

Facebooksiden min finner du HER. 

 

Hvis du er du tynn, så er du et dårlig forbilde!

Det er faktisk fult mulig å være tynn uten å røre på en finger eller være syk på noen som helst måte. Det er faktisk noen av oss som er født som «lyktestolper», «stankelben», «beinrangel» og andre ufine utsagn som garantert sårer like mye som «flodhest», «bolla» og «Michelin figur».

Noen er rett og slett født med en BMI som hyler sykehusinnleggelse og den sikre død, uten at de så mye som mangler en liten protein i kroppen. Og hver bidige gang de stikker nesen innom en eller annen form for doktor, er alltid kommentaren: «Du er litt tynn, hvorfor det?». Men kjære vene, ser det ut som at vi vet hvorfor vi er født slanke? Hvorfor kroppen vår åpenbart ikke biter på alle de herlige og direkte usunne kaloriene vi stapper i oss i håp om å få noen kilo ekstra rundt stjerten? Det er ikke akkurat som at vi ønsker å være så tynne, til tross for at hele omverden åpenbart innbiller seg at det må være drømmen. Selv om de på død og liv må fortelle oss at vi må spise mer!

"Nei, jeg legger ikke på meg når jeg får unger og passerer 25 selv om du gjorde det!"

Men jeg kan informere deg om at det er like irriterende å være tynn, som tykk! Ikke finner vi klær som passer og ikke kan andre folk holde kjeften når det kommer til å uttale seg om vekten vår.

"Joda, jeg har faktisk spist frokost i dag, og i går, og alle andre dagene før det! Utenom den søndagen da jeg sov over frokost, og hoppet rett på lunsj!"

Hvorfor i alle dager skal jeg legge på meg fordi naboen åpenbart mener at jeg spiser for lite? Hva gir liksom kassadamen på Rimi rett til å studere meg nøye når jeg kjøper inn store mengder mat? Hvem er det som bestemmer hva som er normalt og rett? Og hvorfor i alle dager må alle anta at jeg er syk når du kan se noen bein stikke ut her og der?

Jeg har vært lang og tynn siden jeg var barn, og allerede på helsestasjon fikk min mor beskjed om at jeg var for tynn. Men uansett hvor mye hun foret meg, fulgte jeg min egen kurve. Jeg var og ble tynn. Og slik er jeg i dag også, etter to svangerskap og tusenvis av hamburgere med store mengder tilbehør.

"Hva mannen min sier til at jeg er tynn sa du?!" Ingen verdens ting!

Jeg er rett og slett laget som en «bønnstengel» og det gir deg ingen grunn til å si at jeg er et dårlig forbilde, er syk, må spise mer eller i det hele tatt kommentere vekten min. Min kropp er like normal som din, og om du har et problem med det får du holde det for deg selv. Hvordan i alle dager skal jeg kunne være et dårlig forbilde når jeg ikke kan bestemme min egen størrelse selv? Er jeg en dårligere mor fordi jeg veier 20 kilo mindre enn deg? Jeg trodde virkelig at mine evner som mor måles ut ifra hvordan jeg kan yte omsorg. Og ikke hvor mange gram fett jeg har rundt lårene.

"Stakkars unger, hun moren der må jo være helt uten evne til omsorg så tynn som hun er! Hun later sikkert bare som at hun leker med barna!"

Du kan også spare deg kommentaren om at jeg psyke ned andre og fremmer spiseforstyrrelser, for da får i så fall samtlige med mer fett på kroppen drite i å legge ut bilder av seg selv. For gudene skal vite at det psyker ned meg og sikkert mange andre som ikke klarer å oppnå samme fettprosenten på kroppen.

Så neste gang du sier at jeg bør spise mer, vil jeg mest sannsynlig sier du må slanke deg! Og om du tenker det er frekt, ja da vet du hvordan jeg følte dine ord.

At jeg til nå ikke har sagt noe til motsvar, er utelukkende fordi jeg har valgt å heve meg over de lite gjennomtenkte ordene som renner ut av munnen til både kjente og ukjente! For om jeg sier noe tilbake, så er jeg jo like ufin og lite gjennomtenkt. Men en plass går grensen, og til slutt vil jeg være lei av å jatte med bedrevitere som åpenbart kjenner kroppen og livet mitt bedre enn meg selv.

Det er faktisk helt normalt at både jenter og gutter er tynne, og vi jubler faktisk like mye for å gå opp i vekt som de som går ned. Fordi vi blir alt for påvirket av hva andre rundt oss mener om kroppen vår, og vi takler ikke det massive presset om at vår kropp er feil. Og det sier seg selv at når du får høre dag inn og dag ut at du er stygg, beinete og ekkel så tror du det til slutt!

La folk få ha kroppen sin i fred, uansett hvordan den ser ut! Så lenge det ikke er din kropp, så har du vel strengt tatt ikke noe med det å gjøre.

Facebooksiden min finner du HER!

Til trailersjåføren!

Til den jævla trailersjåføren som valgte å leke med livet vårt.

Måtte du brenne i helvete! Sakte og lenge.

Du har ingen ting etter veien og gjøre så lenge du utsetter andre for dødsleken din! Hva får deg til å ta de meningsløse forbikjøringene, og sette andre liv i fare?! Først valgte du å kjøre forbi bilen og campingvogna bak oss, selv om det kom møtende trafikk. Så vi måtte trø på for at du skulle få plass i mellom oss, for å unngå en alvorlig kollisjon i 90 sonen etter motorveien. Så bare noen minutter etterpå bestemmer du deg for å kaste vogntoget ditt over i feil kjørebane og passere oss, rett før en bakketopp, der det igjen kommer møtende trafikk! Er du stokk dum eller blind? Ønsker du virkelig å ferdes rundt som en dødsmaskin og belage deg på at de andre trafikantene klarer å stoppe? Når du nesten ikke klarer å ligge i 90km/h, hva i helvete får deg til å kjøre forbi der du absolutt ikke har plass, og der bilene foran deg ligger i 80km/h?!

Hadde du bare kunne kjørt forbi på en strekning med god sikt og ingen møtende trafikk og svinger, men nei. Du venter heller til en uoversiktlig strekning før du forsterker mine tanker om at du er en kronidiot uten hjerne og syn.

Har du i det hele tatt kunnskap om hva din bremselengde er? At den endres i forhold til last, vei og forhold? Har du tenkt over hva som hender om du treffer motorsykkelen eller personbilen du møter? Vet du at vår bremselengde endres når vi har campingvogn på slep, og at vi må beregne mye lenger tid på å stoppe? Og kjenner du til om vi faktisk har den reaksjonsevnen som kreves for å nød bremse fort nok, når du opptrer som den uansvarlige dritten du er?

En av galmanns kjørerne vi har møtt på vår ferd!

Du burde skjemmes og angre deg. For de avgjørelsene du tok er livsfarlige og setter uskyldige liv i fare. Små barneliv, som fortjener en trygg reise etter veien.  Og om du har det så travelt, så bør du parkere bilen og finne deg en annen jobb. Hvem i alle dager har gitt deg lov til å gi faen i trafikkreglene?!

Det er du og dine likemenn som setter andre yrkessjåfører i dårlig lys, som skremmer opp småbilister og får dem til å tenke at alle som kjører tungtransport er uansvarlige tåper. Du ødelegger ikke bare for deg selv, men også for alle de som faktisk respekterer lovene etter veiene. Både de fysiske og de som er nedfelt i lovverket.

Så kjære deg, kom deg til faen av veien og slik at andre trafikanter ikke må utsettes for dødsleken din!

For gudene skal vite at vi sitter med hjerte i halsen når vi møter vogntog eller får dem bak oss, for vi vet aldri når du eller en av dine ligger der! Og det selv om jeg vet at de aller, aller fleste yrkessjåførene er dyktige mennesker med en yrkestolthet du kan se langt etter! Men du har skremt meg, og gjort at jeg er redd for dere alle! For hvordan skal jeg klare å se forskjellen, før du utsetter oss for en ekstrem risiko?

Ja, la oss for all del ikke kjøre så langt forbi at man går klar av bilen man passerer!

Så jeg håper du blir tatt, at du mister din kjøretillatelse og din mulighet til å kjøre bil. For dine handlinger er utilgivelig og jeg vil aldri kunne se mellom fingrene på at du satte mine barn i livsfare!

Du er et svin, og fortjener ingen plass på veiene.

Hilsen rasende og redd mamma, som enda har hjerte i halsen etter det du utsatte oss for!

Facebook siden min finner du HER! 

Silikonsnakk og puppeinformasjon!

Tenkte jeg skulle skrive litt om puppene mine, selv om de er et ganske privat område. Jentene er liksom ikke de jeg snakker mest om, men nå er debatten om silikon på nytt blusset opp, og jeg føler for å ytre noen små ord om saken.

Jeg og jentene henger på stranda!

Men først tilbake til puppene mine, eller melkemaskinene som de egentlig er ment som. Den ene er litt større enn den andre, en sjarmerende liten asymmetri som spesielt vises når jeg er hormonell. Det skal sies at det kun er jeg som ser dette, men for all del, feilen er der.

Videre kan jeg informere om at de henger en del, så tyngdekraften har ikke gått meg hus forbi. Det er enda ikke så ille at de henger på knærne, men sikkert ikke langt unna om jeg legger godviljen til.

De er som regel litt mer faste når jeg er premenstruell og sur, så da har jeg egentlig liten glede av dem. Og selv om jeg hadde ønsket å vise dem frem, hadde ingen fått lov å røre dem siden de har en tendens å være ømme. Og da snakker vi om en følelse der selv lette avtrykk er som å kasten en hammer på et solid blåmerke på leggen!

Fra jeg fikk dem, til i dag har de hoppe opp og ned i størrelse, og du kan trygt si jeg har vært alt fra minimalt utrustet til meget godt utstyrt. Det siste var under graviditet og amming, så jeg hadde heldigvis en mage som holdt dem den første tiden. Dette har også medført en del slapp hud, som kan se ut som telt om jeg drar i den.

Ca. 245 strekkmerker har også fått plass på de små fettklumpene, og jeg må si at det er et ganske kunstferdig mønster på dem. Nesten som et landskap av inntørkede elver, eller et ørkenlandskap på mars. Disse fikk jeg da de plutselig poppet frem på brystet mitt, for sikkert 15-20 år siden. Husker ærlig talt ikke, og mistenker at jeg ikke brydde meg så nevneverdig om det.

I løpet av mine brysters levetid har jeg konsumert et enormt antall brystholdere eller «jurholdere», i alle mulige farger og fasonger. Og jeg har kommet frem til at de egentlig er et enormt pengesluk. De koster å holde jentene på plass, spesielt nå som de er litt mer aktive enn i mine yngre dager. De kan fort finne på å hoppe ut av skjorten om den er for utringet, og du kan ta deg en god faen på at de ikke bryr seg om jeg er i butikken eller på stranden. At jeg i tillegg er født som en lyktestolpe fører også til at det ikke er så godt utvalg i billige varianter.

Fra de dagene der brystene var litt større enn i dag. Bare 3-4 størrelser altså!

For meg er bryster melkemaskiner, to fettklumper kapslet av hud, hengende som et smykke på overkroppen og forteller at jeg er kvinne. Og som med alle andre smykker, kan de godt endres innimellom.

Men å ta silikon, det har jeg ingen planer om.

Nei jeg er ikke helt fornøyd med brystene, men heller ikke så misfornøyd at jeg ønsker å utsette meg for et medisinsk inngrep som er unødvendig og koster en formue. Da skal jeg heller leve med litt løs hud i form av vrengte bukselommer på overkroppen. Jeg har funnet meg i at jeg ikke kommer til å ha noen modellkropp, og jeg tror innerst inne at jeg egentlig er fornøyd med dem. De forteller historien om at jeg er gått fra å være en liten jente til å bli en kvinne.

For meg er naturlige bryster best, og det eneste tilfellet som kunne få meg til å endre på dem må være om jeg mistet det ene. For selv om de er slappe, så er de en del av min kvinnelighet.

Om andre velger å ta silikon respekterer jeg det, men jeg krever også at andre respekterer min mening. Jeg har stor forståelse for at kvinner kan føle seg mindre pene og ha dårlig selvtillit når de ikke er fornøyd med denne kroppsdelen, men jeg håper at alle tenker seg nøye om før de tar silikon. For det er ikke risikofritt, og kroppen vil fortsette å utvikle seg resten av livet. Og selv om du fyller brystene, betyr det ikke sikkert at du vil få det bedre med deg selv etterpå. Selvfølelsen ligger i hode, og uten at du jobber med tankene og følelsene dine kan ikke verdens største pupper endre dette.

Facebooksiden min finner du HER!

For mer silikonsnakk anbefaler jeg dette innlegget: Silikon, før og etterbilder. 

 

Kjære snille lille mamma!

Hvem hadde trodd at den lille jenta som laget bål under kjøkkenbordet og startet skogbrann skulle bli verdens beste supermamma? Denne lille trollungen skulle bli trollmor til fire småtroll, som garantert har satt henne på prøve fra den dagen vi kom til verden. Men som en ekte trollmor har du støttet oss i tykt og tynt, banet vei for oss og stått ved vår side. Og du skal vite at det betyr enormt mye for oss at akkurat du ble vår mamma. For du har bært oss frem og lært oss å leve.

Du har garantert revet deg i håret og hylt i frustrasjon over de umulige trollungene dine, men du skal vite at vi elsker deg betingelsesløst. Uten deg, ville vi fortsatt vært noen umulige små troll, som sprang ut og slamret døren når vi møtte motgang.

Som bestemor er du den ekte gode bestemoren, som steller med de små. Du er god og mild mot dem, og gir dem lykkelige minner fra barndommen som de kan ta med seg videre.

Fine mammaen min, som nekter å bli tatt bilde av!

Og at du og pappa ønsker å gi oss den avlastningen vi sårt trenger i en vanskelig hverdag, gjør oss takknemlige og ydmyke. For selv om dere er ferdige med småbarns livet, har dere tatt på dere jobben som avlastnings foreldre. Den omsorgen du gir den lille skatten vår, gjør det så uendelig mye lettere for oss å takle at vi trenger å sove av og til. At vi trenger noen dager med pause. Du skal vite at jeg kunne ikke vært tryggere på at han har det bra hos dere, og det gir oss rom for å slappe av når vi trenger det.

Så tusen takk for at du er den du er mamma, og gratulere så mye med dagen din i dag.

 Facebook siden til bloggen min finner du HER! 

Den latterlige matpakke debatten!

Jeg må vel bare innse at de stakkars barna mine ikke kan få brunost og syltetøy på skiven i matpakken, for da er de dømt til å bli overvektige. Det er har selvfølgelig ingen ting å si at vi begrenser inntaket av godter til spesielle anledninger og lager så mye som mulig av middagsmaten vår fra bunnen av, med det som faktisk er sunne råvarer. Og at vi har fokus på å variere på pålegg og ha fri tilgang på frukt og grønnsaker har jo selvfølgelig ingen ting å si opp mot et eneste måltid fem dager i uken. Jeg gir dem til og med yoghurt med god samvittighet! 

Det er ganske naivt å gå rundt og tro at begrenset utvalg i matpakken vil redusere overvekt. Beklager å måtte si det, men jeg er ganske sikker på at det vil ha null effekt! Og jeg er også ganske sikker på at det ikke er flertallet som gir barna sine hamburger og friterte kyllingvinger daglig i matpakken til barna. Så hvorfor skal da mine barn straffes for at andres foreldre ikke ønsker å følge opp kostholdsrådene de får både på helsestasjon og i møte med skolehverdagen?

Matpakken ligger gjerne i sekken i flere timer, den blir varm og klam, og da er det en fordel at den faktisk smaker godt! Ellers vil flere og flere barn velge å droppe å spise den, noe som faktisk er mye verre enn noen stakkars skiver med brunost eller syltetøy. Jeg har i alle fall ikke glemt hvor fryktelig stygt det smakte med varm brødskive gjennomtrekket med kaviar! Og om jeg fikk muligheten spiste jeg minimalt av denne, og kastet resten, for så å være sulten helt til jeg kom hjem fra skolen. Men når jeg fikk pålegg jeg likte, ja da spiste jeg opp alt sammen, fikk energien jeg trengte til resten av dagen og var ikke så sulten at magen verket når jeg kom hjem.

Om du ønsker å forebygge overvekt må du faktisk se på helhetsbildet, aktivitetsnivå og generelt kosthold. Det hjelper fint lite å sette begrensninger på et måltid som inntas fem dager i uken.

Det blir også feil å si at man må ta hensyn til de barna som kan bli overvektige på grunn av feil matpakke, for hva med alle dem som faktisk er underernært og har behov for de ekstra kaloriene det for eksempel er i brunosten og det litt ekstra tykke laget med smør? Hva med alle dem som ikke tåler melk, skal de nektes å drikke andre ting enn vann fordi det kan påvirke de andre? Og hva med dem som ikke kan få i seg mel, egg, sitrus også videre! Om vi skal ta hensyn til absolutt alt, så vil vi faktisk bli stående uten så mye som en smule å spise.

Prøv heller å fokuser på at barn trenger å være i aktivitet, og hva foreldre kan gjøre for å motivere dem til dette. For jeg tror faktisk det vil være hundre ganger så effektivt som å forby en brødskive med nugatti eller brunost!


 

Jeg har faktisk ikke for vane å legge hamburger i matpakken til guttene mine, og jeg har heller ikke observert noen andre som har det! 

Facebook siden min finner du HER! 

Skal virkelig en ulykke være underholdning?

På vei til hytta i påsken møtte vi på en ulykke, trafikken sto stille og noen gutter kom for å informere oss om hva som hadde hendt. Vi skjønte jo at det var en ulykke, for varseltrekanten sto synlig midt på veien og det sto flere biler foran oss.

 

Det var en gutt som hadde vært uheldig på ski, og veien var sperret for at helikopteret med hjelpen skulle kunne lande. Vi spurte om de trengte hjelp. Det var ikke nødvendig, for ambulansen var kommet. Vi ble inne i bilen for å vente, og tankene rundt hva som hadde hendt raste gjennom hode. Bekymring, spørsmål og nysgjerrighet på en gang.

 

Etter en stund kom en bil til, den kjørte forbi alle oss andre som sto i kø, og guttene som stoppet trafikken måtte springe til for å stoppe den. Og jeg stiller meg spørsmål om hva sjåføren tenkte når han valgte å kjøre forbi en kø av bilder, der du tydelig kunne se at det sto en varseltrekant midt på veien.

 

Etter å ha snakket med guttene som tydelig ble irritert, kjørte han inn i lommen foran oss og den neste bilen. Det sier seg selv at et felt av kjørebanen bør være åpen når det har hendt noe, i tilfelle ambulansen må forbi. Spesielt på svingete, smale og dårlige veier som denne distrikts veien er.

 

Det mannen i den andre bilen så fikk seg til å gjøre, gjorde meg kvalm og sint. Han gikk ut av bilen, og stilte seg opp for å se på de som arbeidet med den som var skadet. Som om det skulle være lørdagsunderholdning på TV og det manglet bare popkorn og cola i bilde som utspant seg foran meg. Noe så lite respektløst ovenfor den som var skadet, pårørende og redningsmannskapet.  Mannen valgte også å la et barn stå å se på det som foregikk foran oss på veien. 

 

Jeg tenker at dette ikke er en situasjon et barn bør se. For hvem vet hva som vil hende foran, hva om den som er skadet er dø? Skal et barn stå å se på dette som om det er en teaterforestilling og hva vil det gjøre med barnet? Jeg ville aldri gjort dette med mine gutter, de skal lære at ulykker kan hende, men også at de skal vise respekt og handle med sikkerhet. For når du kommer til et ulykkessted er det sannsynlig at flere ulykker kan hende i kaoset som gjerne oppstår, og så fremst du ikke er den første på stede så skal du vente og holde deg i ro i bilen din, til annen beskjed blir gitt. Du stiller deg ikke midt i veibanen og følger med på dramaet foran deg.

 

Jeg blir kvalm av slik oppførsel, for selv om du får lyst å se hva som hender, så må du faktisk bortprioritere ditt eget ego. Av respekt for de som er innblandet i ulykker bør man faktisk styre sitt eget behov for å være nysgjerrig.

 

Hva ville du følt om det var du som lå der, alvorlig skadet og redd for livet ditt, beglodd av en haug av tilskuere som bruker din uheldige situasjon som underholdning?


 

Så vær så snill, neste gang du kommer til en ulykke der det er mennesker nok til å hjelpe, både på veiene og ellers, tenk deg om! En ulykke er alvorlig nok for de som er innblandet, og alle mennesker har et ansvar for å vise respekt og omtanke. Still deg ikke opp og se på det som hender. Det er unødvendig og dirkete ufint.

 

Og jeg håper at det vil gå bra med gutten og familien som var innblandet i ulykken, de har min dypeste medlidenhet.

 

 

 

Facebook siden min finner du her.

 

 

 

Ikke si gratulerer til meg i dag!

Ikke si gratulere med dagen i dag, vær så snill! Hvorfor skal du gratulere meg med at kvinner må kjempe for å få en hverdag som egentlig bør være den naturligste ting i verden. 

Jeg ser spørsmålet om hva denne dagen betyr for meg, og den betyr at vi fortsatt har noe å jobbe mot, noe vi må kjempe for. Den er et symbol på at verden er en urettferdig plass, som trenger sterke mennesker som kan kjempe for rettighetene til kvinner. 

Ja vi skal markere dagen, vi skal kjempe, men vi skal ikke gratulere. 

Tror du at jeg føler at en gratulasjon er på sin plass når min mann får ros for å stå opp med barna, når det er en selvfølge at jeg gjør det? Tror du at jeg smiler når du sier gratulere å jeg vet at min jobb i hjemmet ikke blir like mye verdsatt som når en mann gjør det?  

Tenk på den kvinner som sitter i et hjem der hun opplever psykisk og fysisk vold, en kvinne som ikke får bestemme over sin egen hverdag. En kvinne som lever i frykt. Hva tror du et "gratulerer" vil gjør for henne? 

Egentlig lille venn, er det synd i deg. 

Se for deg den lille jenten som må vaske gulv, tørke støv og lage mat, mens brødrene springer rundt i full lek. Tror du at hun vil få det bedre med et gratulerer? 

Tenk deg kvinner som sitter innesperret i hjem, som slaver uten mulighet å si ifra. Kvinner som ikke får bestemme over sitt eget liv, som brukes som brikker i et spill, som flyttes rundt ettersom det passer fedre, onkler, brødre, menn. Tror du at de ønsker en gratulasjon? 

Jeg føler at å si gratulerer blir et hån, et hån mot alle de kvinnene som fortsatt lever i en hverdag der de ikke kan styre sitt eget liv. Kvinner som blir dyttet rundt på, alt ettersom hva det passer for de rundt, kvinner som må kjempe seg til samme rettigheter som mannen. Kvinner som ikke får et takk for det de gjør, for det er en selvfølge!


(Selv om en ting er ulovlig, betyr det ikke at den ikke eksisterer!)

Jeg ønsker ikke blomster, jeg ønsker rettferdighet! Jeg ønsker menneskeverd, et samfunn som ser på kvinner og menn som likestilte, som like verdifulle. Jeg ønsker at alle skal åpne øynene og se den virkelige verden, en verden som forsatt holder kvinner fanget i et nett av piggtråd i form av ord, trusler og handlinger! 

Den dagen verden oppnår at kvinner kan bestemme over seg selv, helt og holdent, den dagen skal du få lov å si gratulerer. Men før den tid ber jeg deg om å kjempe, om å sette ord på ulikhetene og jobbe for alle de kvinnene som ikke kan stå opp for deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Krokodilletårer!

Ikke for å provosere halve befolkningen, men jeg må bare si som sant er. Krokodilletårer finnes, i høyeste grad! Jeg vet jo at det sies at vi ikke skal bruke ord som trassalderen, og da antar jeg at det også gjelder krokodilletårer. 

Har du noen gang opplevd den lille sneipen sette i et hyl uten sidestykke i det samme sekundet som ordet nei forlater leppene dine? Og det lille trollet hyler og hyler, helt til du snur ryggen til, da blir det musestille. Så stille at du kan høre en knappenål falle? For så å åpne munnen og slippe ut en lydstrøm som kan måles på samme skala som jordskjelv når du ser på arvingen igjen? 

Dette er krokodilletårer, tårer som skal få deg til å krøke tærne i medlidenhet å kjenne hjerte blø, så du skal omgjøre NEI til JA i lynets hastighet, selv om tårene muligens er en smule fremprovosert.  

Unger er noen smarte små skapninger, og de vet utmerket godt hva som skal til for å få ja, godklem og kos fra sine foresatte. (Jada, det er sikkert noen som er veldig uenig! Men jeg har gjort min egen forskning, både på egne barn og i form av observasjoner fra historier om da jeg var et lite troll!)

Om du lurer på hvor krokodilletårer kommer fra så er det et utrykk som visstnok skal ha oppstått i middelalderen, i form av at krokodiller gråt som babyer for å lokke mennesker til seg for å spise dem. Altså falske tårer. Dette påstår i alle fall wikipedia, og en del andre nettsider. Nå har dette endret seg litt med tiden, for vi mener vel strengt tatt ikke at små barn prøver å spise oss etter å ha lokket oss med hylingen, og av og til noen magisk fremtryllede tårer. 

Men at unger gråter for å få viljen er sikkert, og senest i dag så jeg et forsøk på dette. Vi bruker som vanlig på søndagene å se en film på formiddagen, og annen hver gang får guttene velge hva vi skal se på. Eldstemann synes dette er en helt grei ordning og er meget flink til å holde oversikten over hvem sin tur det er, minstemann igjen synes ikke noe om det. Han vil helst se brannmann Sam hver eneste gang, og det er alltid hans tur. Og når vi sier at nei, i dag er det storebror som skal velge blir han rasende og presser ute noen søte små tårer der han stormer ut av rommet. Etter ganske nøyaktig ti sekunder hører vi en liten pause, han sjekker rett og slett om vi følger etter. Når vi ikke gjør det, flytter han seg nærmere og nærmere stuen, samtidig som lydnivået øker. Her skal hver minste lille bit av mammas samvittighet stå til prøve, og jeg mistenker at minstemann tenker: "Om jeg gråter ekstra høyt, synes de ekstra synd i meg, så jeg får ekstra masse tid til brannmann Sam! Jeg klarer sikkert å øke lydnivået litt til!"

Dessverre for minstemann synes jeg ikke så synd i han at jeg gir etter, og han må bare innse at han kommer lenger med ord enn krokodilletårene. Denne mammaen har vært ute en vinterdag før!

Andre situasjoner disse tårene kommer er ved godtehyllen i butikken, ved inngangen til lekebutikker, når jeg nekter godteri på mandager og når det er noen andre sin tur, og da spesielt storebrødres!


(En situasjon der krokodilletårer kan oppstå!) 

Ps. Også voksne kan prøve seg på krokodilletårer, så om du ser en godt voksen dame gråte sine modige tårer i skobutikken, er det mest sannsynlig fordi hun prøver å få mannen til å kjøpe sko, som han nekter! 

 

Vi selger ikke XS her!

Det er ikke ofte jeg tar med tid eller råd til å kjøpe klær, så når jeg gjør det ønsker jeg gjerne at det skal være en positiv opplevelse. 

 

Når jeg skulle handle i romjulen gledet jeg meg stort til å finne noe jeg kunne ha på meg, noe som passet og noe jeg kunne føle meg pen i. Nå vet jeg at det er så å si umulig å finne dette, ikke fordi jeg er kresen, men fordi kroppen min er for tynn og for lang. Jeg er rett og slett skapt feil, i alle fall om jeg skal følge standaren på størrelser som er på butikkene. 

 

Det er noen få butikker som har klær som sitter på meg, og b-young var en av dem. En butikk jeg virkelig likte og som jeg alltid fant noe som passet i. I alle fall topper, gensere og kjoler. I løpet av årene har store deler av klesbudsjettet mitt blitt lagt igjen der, med glede. Så selvfølgelig gikk turen innom med det samme, for det er så vondt hver eneste gang jeg prøver plagg som ikke passer, som er alt for store for kroppen min. Den slitene mammakroppen som har merket mange,mange år uten søvn. Jeg gjør nesten hva som helst for å unngå prøverom, så da er det naturlig at jeg velger de butikkene jeg vet at jeg har funnet klær som passer i fra før. Jeg kan ikke akkurat gå opp eller ned i størrelse om noe ikke sitter som det skal. 

 

Men denne gangen var det ikke en positiv opplevelse, for jeg oppdaget fort at det ikke var et eneste plagg i butikken som var i min størrelse. Ikke engang en liten t-sjorte fant jeg, og etter å ha prøvet flere plagg i størrelsen over ville jeg synke ned på gulvet og la tårene strømme. Hvorfor skal det være så vanskelig, er det for mye å be om å finne klær som passer meg? Klær som jeg kan føle meg vakker og vell i, klær som faktisk passer? 

 

Min bedre halvdel så frustrasjon min, og spurte betjeningen om de hadde noe i XS. Svaret han fikk gjorde ikke akkurat humøret mitt bedre, for de har sluttet å ta inn klær i denne størrelsen ifølge damen i kassen. Jeg hadde lyst å rive ned prøverommet, men kledde bare på meg og tuslet ut av butikken. Det er tydeligvis ikke meningen at jenter som meg skal bruke klær som passer, vi skal ikke få lov til å glede oss over handleturen i butikken. 

 



Hvorfor skal det være slik at min mann kan gå på en butikk med kun store størrelser som den naturligste del av denne verden, uten at noen så mye som hever på et øyebryn? Men når jeg klager på at det ikke finnes butikker med klær til meg så får jeg beskjed om at jeg har et luksusproblem? Tipper at du ikke ser mye luksus når du står der avkledd og såret i prøverommet, med en vishet om at du igjen må kjøpe klær som ikke passer. Det gjør vondt for meg som er tynn, på lik linje med de som er er tykke. Det er ingen forskjell på følelsen av å ikke passe noe, uansett om det er fordi du er stor, liten, mann, kvinne. 


Sorry, men jeg liker ikke noen som er tykkere enn meg?!

Legger merke til at media igjen kjører på med kroppsfokuskampanjen sin som setter to grupper opp mot hverandre, istedenfor å heller fremme det faktum av at alle kropper er normale, uansett hvordan du vrir og vender på saken.

Jeg velger bevist å holde meg unna slike idiotiske artikler, av den typen som påstår at man må velge enten for eller imot. Tekster som gjør at alle på en eller annen måte føler seg mindre verd, enten i form av at dem er det motsatte av det som skrives om eller at de er av den typen det skrives om og som blir kritisert i div kommentarfelt av småhusene ?voksne? som ikke har lært seg normal folkeskikk, eller som rett og slett ikke forstår at den også bør være på nett. 

Selvfølgelig kan du jo bare la være å lese, men når overskriften hyler ut at tynne jenter er æsj, eller at tykke jenter er blæ, ja da føler du deg ikke mye verd. Som for eksempel overskriften min, tipper den skaper en del negative følelser hos mange, fordi den dømmer, kritiserer og er utrolig urettferdig. 

Så over til medias rolle i saken, er det ikke på tide at de heller legger fokus på litt andre ting en for eksempel en bamse som er overvektig, men som gjør at tynne folk føler seg stemplet som æsj, eller saken om barbiedukken som gjør at tykke jenter føler seg blæ. 

Jeg for min del skulle ønske jeg så litt flere bilder av alle gruppene kroppsformer, for i mitt hode er det normalt så lenge det er sånn du er skapt. Hva så om noen er tynn eller tykk, bør det ikke holde at de ser seg selv i speilet hver dag og mest sannsynlig har lite flatterende tanker om seg selv, må virkelig andre forsterke dette med latterlige artikler på nett? 

For all del, det er sikkert mange som synes dette er toppen underholdning og som sitter å storkoser seg i sofaen når de leser kommentarfeltene som ofte er fylt av kvalme i form av ulike typer mennesker som krangler om hva som er best. 

For i debatten om kroppstørrelse er det bestandig enten den ene eller den andre. De som er tykke kritiserer de tynne, og de tynne kritiserer de tykke. 

Men hva om vi kunne vært enig i at alle er ulike, at det er vanskelig å både gå opp og ned i vekt, at det er like sårende å få høre kommentarer om vekten og at følelsene om hvordan man har det er like vonde uansett hvordan ende av vekten du dreier mot. 

Jeg tror at om vi hadde lært oss å tenke litt andelenes, ville vi sett at mindre unge mennesker ville havne i sykdommens klør og utvikle spiseforstyrrelser. Jeg sier ikke at alle ville gå fri, men den delen av disse personene som er så uheldige å få et negativt forhold til kropp og mat ville oppleve at de var helt normale, og vakre uansett hvordan de så ut. 

Skal jeg krangle med min bedre halvdel fordi han er større enn meg? Skal jeg velge mine venner etter størrelse? For er det ikke det alle disse tekstene forteller oss? At du må velge side?

Så håper jeg at media etter hvert lager noen saker der det er bilder av alle typer mennesker, store, små, grønne, blå! For jeg savner virkelig å se bilder av det normale, av det hverdagslige.  

"En god latter forlenger livet"

Etter innlegget i går vil jeg bare presisere en ting, jeg var IKKE seriøs når jeg skrev det. Og om jeg skulle vært så uheldig og forlede noen til å tro det, må jeg bare beklage. Men selvfølgelig, jeg kan godt forstå at man kan misforstå litt, spesielt siden jeg skrev så vage setninger med bare et lite hint av ironi?

(Innlegget jeg snakker om kan du finne her!)

Videre kan jeg informere om svimlende lesertall, noe som gjør at jeg fryder meg stort, for hvem hadde vel trodd at noen små ord om livet skulle spre seg så raskt. (Mulig at nettavisen har en finger med i spillet, og hadde jeg vist at det skulle bli så populært skulle jeg i alle fall funnet et bilde der jeg så tilnærmet normal ut. Om det i det hele tatt finnes et slikt bilde av meg.)

Synes for øvrig det er svært underholdene med alle som er uenig med meg, selv om jeg ikke helt forstå hvordan det går seg til ettersom jeg har ytret noen tanker om min egen opplevelse, og sist jeg sjekket var det vel bare meg som kunne vite noe om mine tanker rundt dette. (Eller, i alle fall frem til i går da jeg delte dem med rundt 7000personer?) Nå prøver jeg jo å være en ganske hyggelig person, så selv om jeg har særdeles lyst til å bryte av meg noen småfrekke og muligens litt uhøflige svar skal jeg la være.

Så til dem som er bekymret for hva barna mine blir å tenke om meg når de leser dette, og til dem kan jeg bare svare at jeg tror ikke dette blir et problem med tanke på at de lever sammen med meg hver dag, og når de kommer i tenårene tror jeg ærlig talt de uansett vil finne noe de kan være flau over, for det er tross alt påbudt for dem å være flau av sine litt gammledagse og umodene foreldre. Så spar bekymringen din til noe annet, jeg har tenkt over saken før jeg la den ut, og barna mine forstår ironi og skjulte meninger, så de vil forstå at jeg faktisk overdriver en smule.

Til alle dem som synes det er en godt skrevet tekst, TUSEN takk for fine ord J Det er godt å se at jeg kan glede andre med skrivingen min, og om jeg kan forlenge livet til andre er det virkelig verd å avsløre litt intime detaljer rundt meg selv. (Men som sagt, jeg mistet litt av sjenertheten da jeg gikk over i rollen som mamma.) ?En god latter forlenger livet?

Til dem som ønsker å følge meg videre så kan du gjøre det på facebooksiden min som du finner her. 

(Neida, sitter ikke å gjør narr av noen, helt sant! )

Klokkestilling, moderne terrorisering.

Så måtte vi stille den jævla klokka igjen, å vi må på nytt gjennom en ny runde med nye søvnrutiner i huset. For mine barn ble faktisk ikke født med en automatisk innstilling som gjør at klokken i dem stilles av seg selv, ikke fulgte det med bruksanvisning så jeg kan stille den manuelt heller. Noe som resulterte at vi tok morgen klokken fem i dag, og garantert de neste 7ukene også. Kjempegreier spør du meg, ettersom vi ikke har en smule med søvnforstyrrelser og manglende søvn i utgangspunktet.

Jeg får bare takke meg lykkelig for at ingen av oss må være på jobb i dag, for jeg ville garantert kommet en time feil. Og jeg er også svært glad for at det ikke er jeg som har jobbet en ganske så urettferdig time gratis i natt, for det har seg aldri slik at det er de samme personene som er på jobb de to gangene i året vi stiller klokken. Så det betyr at noen får en time ekstra betalt på våren, og noen andre må betale for den på høsten. 

En annen ting som er ganske bra i øyeblikket er at vi ikke har dyr, for de har heller ikke automatisk klokkestilling! Må hunden drite klokken syv hver morgen, kan du jo tenke deg selv hvordan det blir en stund fremover når klokken er stilt. Og de fleste foretrekker å sove på natten, ikke stå opp og gå tur. 

Så har du alle som går på medisiner, som egentlig burde få dem til riktig tidspunkt på grunn av virkningen og varighet. En time har mye å si i mange tilfeller, og slik som samfunnet er lagt opp er det helt klart på tide å droppe den totalt idiotiske klokkestillingen. Så det skulle faktisk ikke være nødvendig å utsette kroppen til mennesker som er avhengie av medisiner for slikt stress. 

Greit at vi får det lysere en time tidligere på vinteren, men for å være helt ærlig driter jeg i lyset om barna mine kan få lov til å beholde sine normale søvnrutiner, uten at vi må endre dem to særdeles slitsomme ganger i året. Vi bor i et moderne samfunn, og vi har tilgang til både strøm og lamper som kan gi oss lys. 

Så kan ikke en eller annen person som sitter i regjeringen få ut fingeren og tvinge igjennom et forslag for at vi skal få avskaffet dette plageriet av dyr og mennesker? For jeg kan ikke se en eneste god grunn til at vi holder på slik. 



Del gjerne innlegget så kanskje det når ut til dem som kan gjøre noe med dette, for jeg tviler på at jeg er den eneste som sitter med disse tankene! 

Ps. Om du skulle være uenig med meg er du hjertelig velkommen hjem til oss når klokken stilles, så kan du få oppleve hvordan det er med det totale kaos forårsaket av en helt meningsløs handling. 

Jeg går fra butikk til butikk, jeg leter og håper.

Selv om jeg liker shopping, er handleturen langt fra så positiv som jeg kan få det til å høres ut. Det er helt klart at jeg finner mye glede i det, men også svært mye frustrasjon og sorg. Frustrasjon over at jeg ikke har en kropp som passer inn og sorg over at vi som samfunn ikke kan godta at alle må ha lov å være ulike. 

 

For hvert eneste plagg jeg prøver kjenner jeg motløsheten stige, og for hvert eneste plagg jeg må legge fra meg faller en tåre inne i meg. 

 

Jeg går fra butikk til butikk, jeg leter og håper. 

 

Jeg kjenner frustasjon vokse og jeg har mest lyst til å hate alle de rundt meg som finner noe som passer dem. 

 

Hvorfor skal det være så vanskelig å kjøpe inn noen flere størrelser?

For jeg er overhode ikke alene om min størrelse, vi er mange som har samme tankene og følelsene. 

 

Vi føler oss unormale, vi føler at vi må endre oss og selvbilde vårt brytes ned for hvert eneste plagg som ikke passer, for hver eneste plagg vi må legge fra oss. 

 



Jeg håper vi en dag kan få et samfunn som tar hensyn til alle, som tenker på de som ligger  utenfor de normale størrelsene. For jeg vil så gjerne være som alle andre, kunne velge klær etter smak og ikke etter hva som passer. Om jeg i det hele tatt er så heldig å finne noe. Jeg vil gå inn i hvilken som helst butikk å kjøpe meg det jeg ønsker, i den størrelsen jeg trenger. 

 

Men dette er en drøm, et håp som aldri vil hende. For så lenge vi ikke tar hensyn til at alle er ulike, vil vi heller ikke kunne endre måten vi tenker på. Vi vil for alltid dømme og vi vil alltid sette noen i en gruppe som kalles unormal. 

 

Og siden ingen vil være unormal, må vi endre oss selv for å bli godtatt. 

"Men kjære deg, du må spise mindre!"

«Men kjære deg, du må slutte å spise så mye! Det kan umulig være sunt for deg å ha så mange kilo på kroppen, og jeg er helt sikker på at du vil se så mye friskere ut når du går ned noen kilo.»

 

Er dette ord du ville si til en person som veier litt mer en det som er akseptert som normalen? Jeg vil tro at de fleste med normale sosiale kunnskaper ikke vil gjøre det, og at de fleste ville steile og si at jeg var direkte ufin om jeg sa dette til noen andre, uansett hvor godt ment det var. 

 

Men hvordan kan det da ha seg at det er helt greit å si det samme til en person som veier mindre en det som er akseptert som normalen?  

 

«Men kjære deg, du må spise mer! Det kan umulig være sunt for deg å ha så lite vekt på kroppen, og jeg er helt sikker på at du vil se mye friskere ut når du går opp noen kilo!»

 

Jeg kjenner jeg blir så utrolig lei av alle slike kommentarer, uansett om de er ment positivt eller negativt. Jeg er fullt klar over min egen vekt, og jeg kan love deg at jeg ikke trenger å få slike ting servert. Får du høre slike ting ofte vil du også etter hvert tro på dem og til slutt legger du alt for mye fokus på at du ikke er god nok, at du må endre deg for at andre skal være fornøyd. 

 

Hva du tenker kan være din egen sak, men vær så snill å tenk deg om før du sier dette til noen andre. Det er feil og sårende for den som motar ordene. Det er nøyaktig like vondt for en som er «tynn», som for en som er «tykk»! 

 

«Jeg kan godt overta noen kilo fra deg, det går helt fint!» 

 

Enda en setning som vi aldri ville finne på å si til et menneske som veier mer en oss. 

 

«Jeg kan godt gi deg noen av mine kilo, det går helt fint» 

 

Og igjen en setning som er sosialt akseptert å komme med, desverre. Jeg har stor forståelse for at andre sier dette for å trøste, og for min del går det helt greit for meg å høre dette dag inn og dag ut. Men jeg vet at svært mange unge jenter blir såret og får vondt når de får høre dette. De er veldig beviste på sin egen kropp, og slike ord hjelper ingen ting. De gjør det bare vondt verre, for det betyr jo at du ikke blir godtatt for den du er. 

 

Så neste gang du ser noen som er veldig «tynne» eller «tykke» kan du jo heller prøve å si noe positivt om dem, uten å såre dem med det samme. 

 




«Så vakker du er, den genseren kler du veldig bra!» 

«Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde så langt og tykt hår som deg, det er nydelig»

« Du er veldig fin og jeg liker deg for den du er!»

 


Real men like curves!!?

Det her bilde kan jeg like. 

Ettersom det slår tilbake mot et provoserende bilde som har spred seg på nett ei god stund. (Det andre bilde finner du her.)

 

Og det er helt sant, ekte kvinner roser andre for den dem er, de kritiserer ikke i samme slengen. Og en ekte kvinne vil uten problem takle det at andre ikke ser nøyaktig ut som henne. Hun vil ikke ha behov for å kritisere dem som er tynnere/tykkere og hun vil heller ikke skylde på mannen når hun gjør det. 

Menn liker ulike kvinner, på samme måte som vi liker ulike menn. 

(Og om noen skulle være så frekke å si at dette skriver jeg bare fordi jeg er tynn, kan jeg med det samme slå tilbake å si at jeg faktisk fikk så mye oppdragelse når jeg var liten at jeg ikke rakker ned på andre for å styrke mitt eget selvbilde. Og jeg er også sammen med en mann som er tre ganger så stor som meg, så jeg kan med hånden på hjerte si at menn velger jenter utifra egen smak, og ikke de meningene vi har en tendens å skulle prakke på dem!) 

Ha en fin dag alle sammen :) 

 

Lille miss amerika = barnemishandling?

Siden jeg føler at jeg faktisk må sjekke opp «fakta» før jeg utaler meg om en ting, satt jeg og så på programmet som omhandler små jenter som dalles opp for å være med i konkurranse om hvem som er finest og flinkest. Og jeg må si at jeg var kvalm etter de første fem minuttene, hadde mest lyst til å slå av TVen. 

 

Hva er det som feiler et menneske som kun ønsker seg en jente, og sier i full offentlighet at om hun ikke fikk det, ville hun blitt psykisk syk? OG at hun ønsket seg denne jenten så hun kunne melde henne på disse konkurransene. Hva vil de resterende guttene hun har fra før føle når de hører mammaen si slikt? Det kan umulig være et sunt miljø å vokse opp i. 

 

Så kommer de innom forberedelsene, og jeg sitter her med åpen munn. I mine øyne er det barnemishandling å VOKSE hårene av et barn, og når du ser den stakkars jenta som hyler av skrekk får jeg ondt i meg. Skal dette være underholdning? For meg ser det mer ut som barnemishandling, og jeg synes overhode ikke dette er noe som burde sendes på TV. Mødre som gjør dette mot barna sine burde heller få seg en real omgang juling. (Og det er ikke ofte jeg føler for å yte vold mot andre...)

 


(Bildet er hentet fra google)

 

Små babyer farges med brunfarge så de skal se «best mulig» ut foran disse konkurransene, og jeg lurer veldig på hvem det er som bestemmer at barna er fine når de ser ut som de er smurt inn i skokrem og så overspaklet at de ikke kan bevege ansiktet? For meg er barn fine når de er naturlige, med håret til alle kanter og en tann som mangler i munnen. Ikke når de har en enorm parykk som gjør at hode ser ut som det er tre ganger større en resten av kroppen og løstenner som stikker ut av munnen. Stakkars barn som vokser opp med dette presset over seg, de kommer aldri til å få noe normalt forhold til hva ekte skjønnhet er. Barn skal ikke se ut som dukker, de skal se levende ut. 

 

Og det skal lite hjernekapasitet til for å forstå at de fleste mødrene gjør dette for egene del, og ikke for barna sin. Hvordan 6månder gammel baby ønsker selv å være med i en missekonkurranse? De stresser rundt og flere bruker beroligende medisiner før konkuransene, og jeg stiller et stort spørsmålsteng med miljøet disse barna vokser opp i. Mødrene glemmer helt barna, og tvinger dem til å være en kunstig framstilling av hva som er vakkert i et samfunn. (Og jeg er veldig glad for at vi ikke er like hysteriske her i nroge, men jeg er redd for at utviklingen går den veien uansett!) Og når jeg ser de sier disse tingene så alle kan høre, hva gjør de når kamera er pakket ned og de fremmede folkene er ute av huset? Som regel prøver vi alltid å gjøre vårt beste, og framstiller oss så ordentlig som mulig når vi skal sees av andre. 

 

Og istendenfor å trøste barna når de gjør feil, kjefter mødrene og bryter ned det lille selvbilde disse jentene har. De blir sure og oppfører seg som trassige treåringer når barna ikke vinner, istedenfor å lære dem at det viktigste er å delta og gjøre sitt beste. Eller å faktisk ta barnet på fanget og gi det omsorg når det er lei seg og skuffet over at det ikke nådde til toppen.

 


(Bildet er hentet fra google.) 


Disse konkuransene skulle vært ulovlige, for ingen barn fortjener stresset og presset som oppstår i forbindelse med dem. Hvor er det blitt av verdiene om at barn skal være barn, og ikke utstillingsdukker? At barn skal gå i klær som gir dem muligheten til å utfolde seg selv, og ikke minst leve. At de skal kunne ha en flekk her og der uten at det har noe å si i forhold til om de er fine eller ikke. Og hvorfor skal vi gjøre veldig små barn til voksene? Det er så utrolig feil, og jeg kan ikke forstå hvorfor norske TVkanaler sender dette? Vi burde holde oss for gode til å underholde oss med denne typen programmer, og jeg kan love deg at jeg ikke kommer til å se flere episoder. 

 


For et diskriminerende bilde.

Når jeg ser disse bildene blir jeg automatisk irritert, for hvorfor skal vi alltid skille mellom tynn og tykk? Jenten i seg selv har jeg ikke noe imot, alle er fine. Uavhengi av hvordan bmi de har og begge kampanjene kunne været gode, hadde det ikke vært for det enorme kroppsfokuset de legger på oss.


Men når vi kommer til teksten er det noe som skurrer, "real beauty campaign", hvordan i helvete kan det være ekte skjønnhet når det kun involverer en gruppe jenter? Hva med oss andre, vi som er veldig tynne, eller dem som er større? Er ikke vi gode nok til å være med på bilde? 

Og det andre bilde er  ikke bedre, for om du skal ha noen til å elske kroppen sin så må du også inkludere alle de ulike formene og fasongene som er der ute. 

Jeg er lei av at vi alltid skal fremheve en gruppe, hvorfor ikke ta alle med det samme? For uansett hvordan størrelse du har, vil det alltid være noen som synes din kropp er den beste i verden. Kan ikke samfunnet ta ansvar og vise at alle må få være den de er? 

Og til alle dem som sier at jamen det finnes jo tusenvis av slike bilder av tynne jenter, så hva er problemet om det kommer et av tykker jenter? 

Problemet er at vi bare endrer fokus, og skaper et urealistisk bilde som jenter skal leve etter. 

Den dagen jeg ser et bilde der det er jenter i alle fasonger og høyder vil jeg være fornøyd, da har vi grunn til å feire. Men frem til da må vi desverre leve i en verden som ikke godtar et menneske for den personen de er, og dømmer det etter utseende. 

 

Tynn VS tykk.

Når du kaster en stein i havet, lager den ringer i vannet. Kaster du en stor stein blir det mange og store ringer og kaster du en liten blir det motsatt. 

 

I går kastet jeg en stein, som skulle vise seg å være veldig stor. Og det jeg sikter til nå er innlegget her på bloggen min.

(http://steinihavet.blogg.no/1366707001_snakk_om__vre_ondskap.html

 

Om jeg hadde vist at så mange skulle egasjere seg, ville jeg skrevet dette for lenge siden. For jeg har alltid syntes det var urettferdig at vi skal dømme andre for å fremheve oss selv. Alle de fine tilbakemeldingene gjør meg stolt, de viser at det er mange som bryr seg. Og det er godt å se at jeg ikke sitter alene med alle disse tankene. 

 

En ting jeg har tenkt en del over er at det fremstilles som en konkuranse over hvem som har det værst. Hvem bryr seg om det finnes flere bilder av «tykke» eller «tynne» ? Har det noe å si? Skal vi ikke heller tenke at disse bildene er feil, ondskapsfull og lite gjennomtenkt? Vi burde flytte fokuset slik at vi kan godta at alle er forskjellige, og da er det uvesentlig hva som faktisk finnes der ute. Alle slike bilder er mobbing, enten av enkeltpersoner eller grupper, og det er noe jeg aldri kan stå for. 

 



For den som ikke er fornøyd med selvbilde sitt sliter ikke mest med kroppen sin, men med tankene rundt denne. Og uansett hvordan du ser ut, vil tankene være de samme. Det er bare å bytte ut stor/liten og de vil passe inn på alle. «Jeg er stygg, ingen liker meg, jeg er ekkel, alle ser ned på meg, kunne jeg bare vært større/mindre osv...» 

 

Om du ønsker å få noen til å føle seg bedre, gjør det på en måte så ingen blir såret. For den beste rosen er den som kommer uten noe negativt. 

 

Tusen takk til alle dere som har lest innlegget, kommentert og sendt meldinger, det betyr mye for meg! :) 

Så var tiden inne igjen!

Så var tiden inne for den jævla klokkestillingen igjen, og som vanlig skaper det uorden i hverdagen vår. 

For det første er det veldig irriterende å lokalisere alle klokkene i leiligheten, for det er faktisk flere en jeg skulle tro. Og jeg kan garantere at jeg alltid glemmer en av dem, noe som kan resultere i kaos. Noe jeg så langt som mulig prøver å unngå. Jeg har enda friskt i minne de helgene med jobb der jeg har enten kommet en time før eller en time etter tidspunktet vakten min startet, like koselig begge deler. 

For det andre er det helt umulig og huske hvordan vei klokken skal stilles, og selv om jeg har en huskeregle som liksom skal hjelpe, glemmer jeg den like fort hver gang jeg tar frem klokkene. En annen egenskap jeg mangler er å huske hvordan jeg stiller de ulike klokkene, for ettersom det går 6mnd mellom hver gang glemmer jeg det så fort det er gjort. Det er rett og slett en prioritering av hva jeg må huske, og hva som kan glemmes. 

For det tredje så er det helt umulig å stille inn ungene, de er ikke født med snurrehjul eller knapper som gjør at jeg kan stille dem en time tilbake eller frem i tid. (Det er også grunnen til at jeg med vilje ikke stiller klokken på natten, for når du ser på klokken å den viser 05:30 blir du automatisk oppgitt og grinete, det er faktisk bedre at det står 06:30. Heldigvis hender dette bare en gang i året. Men så kommer vi til leggetiden, og det er her utfordringen ligger. Enten skal de legges en time tidligere eller en time seiner, og begge delene gjør at ungene kommer ut av sine faste rutiner. Noe som igjen fører til at de står opp usannsynlig tidlig hver dag i minst en uke etterpå, og jeg kan med hånden på hjerte si at ingen av dem klarer å sovne før de har ligget og ropt mamma i minst et par timer. Jeg har flere ganger vurdert om vi skal følge den gamle tiden, men desverre passer det ikke inn med hverdagen og alt vi må gjøre. 

I dag var det som vanlig en utfordring å få dem til å sove, og siden det plutselig er høylys dag når de skal sove har de et godt argument for å være våkene. "Men mamma, det e jo dag enda, i går va det kveld når vi sku sove!!" Og til ei forandring er det en fordel at vi bor i nord-norge, så svaret var "Ja, men vi har det lyst ute hele sommern og dåkker kan ikke være våken i mange mnd." Sikkert ikke det mest fornuftige og pedagogiske svaret, men da hadde jeg alerede prøvd å få dem til å sove i en time. Nå er klokken 21:39 tror jeg, om jeg ikke har bommet igjen, og de ligger enda våkene...

Kanskje på tide at vi slutter med klokkestilletullet? Det ensete det gjør er å rote med hodet til alle sammen, barn, dyr og personer som er avhendig av rutiner. 

Sorgen er en mørk kappe, som trykker deg ned.

Det har vært en tøff dag, med mange følelser og inntrykk. 

Det svir alltid å føle på sorgen til andre, for sorg føles som en tykk, tung og nedtrykkende følelse. Og det værste er å føle på den, når du ser dine nærmeste sørge, når du ser tårene til de som er tøffe og sterke, og når du sanser tankene til de ved siden av deg. Du føler deg så utolig liten, så hjelpesløs og naken. Du vet at ingen ord kan dempe sorgen, for uansett hvor fornuftige ordene er, vil ikke hjerte ta dem inn i seg. 

For å lindre din egen smerte er det godt å kunne gjøre noe for å hjelpe, bære en blomster, gi fra deg lommetørkler, hold rundt den som gråter og vise at du er der med ditt nærvær. 

Og oppe i alt dette føler du deg oppslukt av følelsene til alle rundt deg, smerten deres omslutter deg som en mørk kappe og trykker deg ned. 

Men så kommer en liten lys tanke gjennom alle de mørke, du minnes det som har vært, du kjenner at den du klemmer, holder rundt deg tilbake, du får et blikk av takknemelighet. Da vet du at du er viktig, og at den omsorgen du prøver å gi er verdifull, selv om den føles så meningsløs og trykket. 

Den lille lyse tanken er den som gjør at du holder ut, at du ikke kveles av sorgen og knekker sammen. Den som gjør at du klarer å gi omsorg til de rundt deg, den som holder mote opp når alt er mørkt. 

Det gjør alltid vondt å ta farvell for bestandig, og selv om det er livets gang, så svir det og smerter hver gang noen forlater oss. 

Til minne.

En gruppe folk jeg ikke klarer!

Jeg er ikke rasistisk, bare ekstremt skeptisk til folk generelt, uavhengi av farge, religion og opphav. Men med nærmere ettertanke er det en gruppe folk jeg ikke klarere, men det er kun når de styrer en bil! Ellers kan jeg omgåes dem og til og med være venner. MEN la meg for guds skyld ikke møte dem foran meg i trafikken. Og om du ikke har skjønt det til nå, så er det sinkekjørere jeg snakker om, de som har all verdens med tid, ser dårlig og som regel blinker når de er kommet ut av kryss og rundkjøringer. 

For å falle inn i gruppen sinkekjører bør du alltid ligge minst 10km under fartsgrense, uansett føre og veistandar. Du bør glemme at bilen har blinklys og evt alltid bruke vinuspusser istedenfor. Du må holde begge henden på ratte og se livredd ut, selv om du har kjørt i veldig,veldig mange år. Du kan ikke bli stresser av folk som fløyter og kjører forbi deg, selv om det oppstår kritiske situasjoner, men du kan gjerne senke farten litt mer. Og du kan ALDRI slippe forbi den lange køen bak deg...

Hvem har ikke tenkt at de var ute i god tid til et møte, men så blitt overumplet av en sinke som var ute for å kjøre en liten søndagstur? Du ser at klokken går og farten synker, og du vet at nå blir det hektisk for å komme frem i tide. Og så har vi de gangene du vet at om du skal komme frem i tide må du kjøre etter fartsgrensen, og uten stopp. Da kan du være sikker på at en en eller annen har vært å lurt på vinduene og i avtaleboken din, for da er det ALLTID en sinkekjører som kommer foran deg. 

Egentlig burde slike folk bli stoppet å få bot på lik linje med de som kjører for fort! Spesielt når det ikke er noen ting som tilsier at de ikke kan holde fartsgrensen. De burde få en bot som svir, slik at de tenker seg om neste gang de har usannsynlig god tid. Og er til hindrer for alle andre som er fanget av tidspresset hverdagen bringer. For uansett hvor tidlig ute du er, legger de seg foran deg og gjør at du kommer for seint. 

Så min oppfording til alle sinker er, sjekk synet, kjør når det er lite trafikk eller la noen andre kjøre for deg! 

(Om du føler deg støtet av innlegget er det helt greit, jeg har heldigvis lov å ha min egen mening, og det har du også :D ) 

Slim fit og skinny jeans, til en 3åring....

Minstemann i familien fant ut at det var på tide med helt ny garderobe! (Les: Vokste 5-10cm på kort tid og ut av alle klærne sine...) Så jeg tok turen innom flere av kjøpesentrene i byen, for jeg hadde en plan om å handle alle klærne som trengtes på samme dag. Etter noen butikker kjente jeg frustrasjon vokse, har de sluttet å lage klær som barn kan bevege seg i? Jeg har gutter som er helt normal i str, så jeg regnet med at da ville de passe de fleste typene klær som var i butikken, men der tok jeg VELDIG feil. Klærne må være laget av noen som ALDRI har vært i nærheten av et barn og som antakligvis har slått hode så de ikke husker noen ting av tiden før de fylte 10år...For det kan umulig være noen med barn som lager bukser som er så trange at guttene ikke kan bøye knærne og gir dem navn som Slim fit og skinny. Vanligvis bryr jeg meg fint lite om hva ting heter, men når de lager klær med disse navnene til 4åringer blir jeg provosert og rasende! ER det rart at så veldig mange unge i dag sliter med spiseforstyreleser når presset alerede kommer når de er småbarn. (Og når jeg tok en titt innom jenteavdelingen vil jeg påstå at buksene var enda trangere der! Og det er rett og slett en katastrofe!) For å si det sån, av 7bukser var det kun en model som jeg kan bruke på guttene mine, og som jeg anser som ansvarlig å bruke på aktive barn. Hvorfor kan de ikke lage klær som faktisk er brukbare, som barna kan bevege seg fritt i og som de ikke må skvises inn i? OG om de må ha navn på de ulike typene, kan de gi dem navn som båten, bilen, toget, flyet, blomsten osv. MEn så lenge bukser får kategorier som slim fitt, skinny jeans osv kan jeg love deg at jeg aldri kjøper dem til mine unger. Jeg har overhode ingen planer om å øke presset på dem, som jeg vet de vil møte etter hvert, og for at de skal bli mest mulig rustet til å takle dette skal jeg alltid oppmuntre dem til å være fornøyd med den dem er. For uansett str og fasong så er du fantastisk! Den som sier noe annet mangler hjerneceller og har garantert et så lavt selvbilde at de aldri vil kunne få det bra med seg selv.

Jeg håper virkelig at kjedene tenker seg om snart, og faktisk ser konsekvensen de skaper med å selge denne typen klær. For hva er vel vitsen med at barn skal følge moten, er det ikke viktiger at de får klær som passer til deres hverdag og oppfordrer dem til en aktiv livstil. 

Jeg kunne sikkert skrevet sider opp og sider ned om temaet, men jeg avslutter heller med å si " Satans idiota som har laga de latterlige klærne, måtte dem  bli syd inne i et laken!" Og lover at det etter hvert vil komme noen litt mer positive innlegg, for dette kan bli deprimerende lesing!