Meg

Hva blir veien videre?!

De siste dagene har jeg gått noen runder med meg selv, og vurdert for og imot bloggingen min. Skal jeg forsette, eller la den gå inn i glemmeboken. Jeg har stadig temaer som dukker opp som jeg kan tenke meg å skrive om, men de kommer alltid på et like upassende tidspunkt, som når jeg står i dusjen alt for sent på kvelden eller når jeg stresser ut døra om morgenen. Og i begge situasjoner er det veldig sannsynlig at jeg glemmer det jeg har på hjerte, for jeg har liksom ikke mulighet å skrive det ned før andre tanker overtar plassen. Jeg har for lite tid om dagen, og om natten prøver jeg i det lengste å sove. Ikke for det, jeg har før klart å rydde timeplanen for skrivingen min, men nå er det bare lettere å dra frem garnnøstene og trylle frem et eller annet mens jeg nyter underholdningen andre lager når guttene sover. For ikke å glemme at jeg jobber 100%, det krever jo også ganske mange av døgnets våkene timer, og resterende skal brukes til det som så pent kalles «fritid». Misvisende ord, jeg føler meg ikke mye fri når jeg tømmer søppelposen som dryper ut av bøtten eller henger opp sokker. 

Så kommer det faktum at noen velger å stjele det jeg skriver, personlige ord som handler om meg og mine barn og den situasjon vi opplever. De lange timene når alt er vondt, og de tøffe følelsene jeg som mamma står med. Tvilen siger på, og hver eneste ord jeg skriver vurderes opp og i mente, er det for personlig, hva er sjansen for at det stjeles? Skal jeg la dette kvinnemenneske ødelegge det jeg har bygd opp, skal jeg legge terapien jeg får av å skrive på hyllen for henne? Det ligger på en offentlig nettside, alle kan lese det. 

Som igjen fører meg til spørsmålet om mine barns privatliv. Er det rett av meg å dele mine mammatanker? Det er jo ikke til å unngå at de dreier seg om barna mine, og for at jeg skal kunne beskrive og fargelegge det jeg vil frem til må jeg bruke små klipp av livet deres. Sier jeg for mye, eller er det helt ok mengde? Holder det for meg å tenke over om mine ord kan leses av mamma, naboen eller barn når de er 14år? Jeg deler langt fra alle situasjoner vi står i, og jeg håper egentlig at jeg har klart å skape en grei balanse som ikke vil gi mine barn en ubehagelig følelse når de blir eldre. Når det kommer til spørsmål om hvordan jeg er som person får de bare tåle det, for jeg regner med at de uansett kommer til å bruke mange år på å være flaue over foreldrenes umoderne oppførsel. De vet at jeg ikke er perfekt, og det er jeg i grunnen veldig glad for. 



Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsette eller skal jeg la bloggen sakte men sikkert skyves ut av bevisstheten til alle dere fantastiske mennesker som leser. Ja faktisk både dere som er enige og dere som er uenige. Jeg har ingen problemer med at andre har ulike meninger enn meg, det er et forfriskende pust som får meg til å tenke. For innerst inne vil jeg være et uperfekt harmonisk menneske med rom for de som er det motsatte. 

Jeg er nok ikke ferdig med valget mitt, og jeg vet ikke hva veien blir videre.

Facebooksiden min finner du her. 

Mamma trenger også å være alene.

Tirsdag betyr fotballtrening på minstemann og et par timer med en helt stille leilighet. Faktisk så stille at tven nesten må stå på. Jeg har nemlig inntil videre meldt meg ut av «fotballmamma klubben», og lar faren følge som er lidenskapelig opptatt av den typen sport. Jeg holder meg til å være super engasjert før de drar, og når de kommer tilbake. Og i mellomtiden ligger jeg på sofaen og stirrer i taket eller ser på tv og tenker på alt jeg skulle ha gjort. Jeg trenger vel ikke å nevne at tiåringen svært sjeldent gidder å sitte hjemme med moren på en helt vanlig tirsdag uten bestikkelser, så han fordufter rimelig fort. Og hvis ikke blir han med dem på trening.

Det er ikke det at jeg ikke vil støtte guttungen altså, jeg oppfordrer han mer en gjerne til å være aktiv, og jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg viker til siden for at far skal få verdifull pappatid med guttungen. Jeg vil bare veldig gjerne ha noen timer i løpet av en uke der jeg er helt alene, for resten av tiden er jeg alltid sammen med noen. Jeg er aldri alene, og det er i grunnen en ganske stor forvandling fra da jeg en gang var ung. (Greit, jeg er ganske ung enda, men når jeg refererer til ung er det til tiden før jeg fikk barn og grå hår.) Jeg var den som gjerne kunne bruke mange timer i eget selskap. Og jeg kunne også bli ganske sur og grinete om det var litt for mange rundt meg, og jeg ikke fikk ro når jeg hadde behov for det.

I dag er det ikke så ille, men om det hender mye rundt meg og jeg har mange bekymringer kjenner jeg trangen til å være alene melde seg. Som regel setter jeg det behovet til siden, for det er ikke alltid like gjennomførbart i hverdagen med små barn, familieliv og arbeid på toppen. Så når jeg endelig ser muligheten til en pust for meg selv, griper jeg sjansen med åpne armer. Jeg blir mer harmonisk når jeg får litt egentid, og da blir jeg en bedre mamma. 


(Selfie, med god hjelp fra fjernutløser og kamerastativ.) 

Heldigvis har jeg ikke det minste dårlig samvittighet for det, så jeg nyter mine små timer mens jeg drømmer om hobby prosjektene jeg gjerne vil prøve. For det var ikke husarbeidet jeg nevnte når jeg sa jeg tenkte på alt jeg skulle ha gjort. Det kan jeg heller bry tankene med resten av uken, til lørdagen kommer og jeg må kaste den bort på rydding og vasking for at hjemmet vårt skal se sånn passe anstendig ut. 

Facebooksiden min finner du her. 

#egentid #familieliv #ensomhet #bakfasaden #fotballmamma

"Anorexia, skikkelig ille på det kjøret."

 

Vinneren av årets til nå minst gjennomtenkte kommentar er kåret: 

"Anorexia, skikkelig ille på det kjøret. Skaff profesjonell hjelp snarast! Her er det snakk om å velja livet eller dauden!"

Kan jeg være så snill å få være tynn i fred? Uten at noen skal tilegne meg sykdommer jeg ikke har, og aldri har hatt i ymse forum som overhode ikke er egnet til denslags diagnostisering? 

Dessverre eller heldigvis alt ettersom hvordan jeg ser det så skulle jeg ramle innom kommentarfeltet under blogginnlegget mitt som ble delt i går, og for det meste var det en fornøyelse å lese det som ble delt der. Men når det kommer til en kommentar føler jeg faktisk for å ta meg selv i forsvar, av den enkle grunn at jeg er dritt lei av at kroppsformen min skal diskuteres i det vide og brede, helt lovlig uten at noen så mye som leer på et øyelokk. 

Ja jeg er tynn, ja jeg har vært det hele livet, ja jeg spiser mer en nok og ja jeg har et sunt og variert kosthold uten at det har noe å si for kroppsvekten min. Jeg er og blir den jeg er, selv etter to barnefødsler og ganske mange år på baken. Det er ingen sykdom, men gener jeg dessverre var så uheldig å få utdelt uten at jeg fikk komme med noe ønske for kroppsform. 

Det nærmeste jeg har vært en spiseforstyrrelse er presset fra andre rundt meg som har diagnotisert meg og prøver å snik-mate meg uten at jeg skal forstå det. Jeg har faktisk vært så langt nede at jeg begynte å lure på om det var sant, at jeg bare ikke ville innse det selv. Men det skulle vise seg å være et helt annet problem som lå i grunnen, og det var holdningene andre har til meg om min kropp. For gudene skal vite at jeg til stadighet får høre hvor feil det er å være så tynn. Det var så ille at jeg var redd for å vise frem armene og bena mine, jeg var grusomt ukomfortabel i alle situasjoner der andre kunne finne på å kommentere dem og jeg var helt sikker på at jeg bare var stygg og ekkel. Det hjalp lite at mine nærmeste sa noe annet når det alltid var en eller annen vennlig sjel som bare skulle bekymre seg litt for meg. Ja det er fint at andre bryr seg, men om du ikke står meg nær kan du spare deg ordene. De gjør det bare vondt verre. For ordne svir ekstra mye når kroppen min er helt frisk, og at uansett hvor mye jeg spiser så legger jeg på meg minimalt, kilo som forsvinner like fort jeg går over til et normalt og sunt kosthold igjen. 

Jeg har egentlig vært usedvanlig flink å stenge ute kommentarer om vekten min, men da jeg smalt i veggen etter en ufattelig tøff periode i livet mitt for noen år siden gikk alt gjennom huden på meg. Synet på meg selv ble endret og mitt normalt så gode selvbilde ble knust. Og jeg har mange ganger lurt på om ting hadde vært lettere, om jeg ikke i tillegg skulle holde ut med det faktum at verden syntes jeg var ekkel. Som om ikke det holdt at jeg følte meg som verdens dårligste mamma, nå skulle jeg også være verdens dårligste forbilde i tillegg.

Og når jeg i dag leser slike kommentarer blir jeg ikke såret mer, men forbannet fordi noen andre som er i samme situasjon som meg kan lese dem, og miste troen på seg selv. Troen på at de er gode nok slik de er født. Og sist jeg sjekket er det jo en sterk oppfordring fra folk flest at vi skal være fornøyde med den vi er, uansett hvordan form og farge vi har. Ja spiseforstyrrelser er et viktig tema, men det må da gå an å snakke om det uten å beskylde absolutt alle under en en vis kilo for å ha det? For sist jeg sjekket var det ingen fasit på vekt i forhold til hvor syk du er av spiseforstyrrelser.

Så du som skrev dette til meg, tenkte du noen gang over at jeg faktisk kan være født slik, og at dette er kroppen min helt uretusjert og uforandret etter andres ønske? Det er fint at du er bekymret for min helse, men jeg tviler sterkt på at jeg tar døden av å gå rundt som mine foreldre skapte meg. Og til syvende og sist er ikke kommentarfeltet på nettavisen plassen å ytre slike bekymringer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ønskeliste til min bedre halvdel!

Bursdagen min nærmer seg med stormskritt, og min bedre halvdel har gitt meg beskjed at om jeg skal ha gave får jeg komme med en ønskeliste. Han påstår at jeg er vanskelig når jeg sier at jeg ønsker meg noe fint! Så jeg har gjort mitt beste og funnet frem noen ting vi trenger og noen ting jeg bare vil ha. Han er egentlig veldig flink til å kjøpe gaver, så han trenger ikke noen ønskeliste. Opp gjennom årene har han kjøpt meg mange gaver, og jeg har enda ikke blitt misfornøyd med noen av dem. Men snill kjærring som jeg er skal jeg lage en liste, for jeg vil jo ikke risikere å stå uten bursdagsgave! 

Så kjæresten min, her har du ønskelisten! 

De første tingene har jeg funnet på Kid, og det skader vel ikke med noen flere puter i sofaen! Vi har jo bare noen få fra før! 

Neste på listen er strikkepinnesettet som jeg har ønsket meg lenge, men det må du nesten innom garnbutikkene for å finne. Jeg vet at bundingen hadde det før, så kan godt være de har det enda. Men vet ikke hvem som har det inne, så mulig du må ta en runde innom alle. (Regner med du gjør det for min del, elsker deg!!)  Om du skulle slå på stortrommen ønsker jeg så mange nøster at jeg kan strikke meg en lang jakke, hør med dem i kassen om oppskrift/hvor mye garn jeg trenger! Huset på bildet er fra kremmerhuset og var veldig søtt! Om lampen kan henge i stuevinduene ønsker jeg tre stykk, men retro lyspærer!

Litt bling må jo også være på ønskelisten, men om du finner noen andre du synes passer til meg er det helt greit. Du er jo flink å finne den slags ting! Vi trenger blomsterpotter til 2 stykk planter, og om de er i svart passer de til resten. De bør være ganske store slik at plantene som prøver å dekke tvskjermen får plass! Ja og så ønsker jeg meg den boka, eller en annen bok. 

Og enda flere blomsterpotter. Den i sølv vil passe inn hos oss, og var veldig stilig. To store og to vanlige så kan vi bytte ut noen av de vi har. Ønsker meg også en plante eller to, om du orker å holde liv i dem for meg vel og merke. Alle sir aloe vera skal være bra, så den kan vi jo ønske velkommen i hjemmet! 

Only har noen klær jeg gjerne skulle hatt i klesskapet, husk at jeg bruker sx eller s, kommer an på størrelsen. Men kjolen må nok være xs uansett! 

Gina Tricot har også skapfyll som ikke er å forakte. Sokkene må være grå som på bildet, og om du finner en pakke med bare grå sokker blir jeg jublende gla! Du husker jo krisen som oppsto når den ene grå sokken min forsvant på hytta, og det vil vi vel nødig gjenta! 


Og til slutt har du jåleting som jeg trenger, eller i alle fall ønsker. Men om du nå finner noen andre ting du synes passer bedre blir jeg ikke sur. Men en god ansiktskrem er ikke å forakte, og den med gul skrift lukter himmelsk. Nye sminkekoster er på tide siden de jeg har er fra 2005 og røyter mer enn meg! Ønsker også rens til sminkekoster, men glemte å finne frem bilde! 

Håper listen min faller i smak, og lykke til med handlingen :-) 

Facebooksiden min finner du her! 

Møte med saksen, før og etter.

Etter en hard kamp med meg selv la jeg bort saksen og bestilte meg time hos frisøren. Jeg var i krig med min uregjerlige hår som overhode ikke vil oppføre seg, til tross for stiv oppdragelse og trusler som hagler. Du kan trygt si at det er lenge siden sist, så jeg var redd for at det eneste som ville funke var en sauesaks. Jeg prøver jo å være optimist, og det ville det være kjipt med et langt, tykt hår som varmer bedre en skinnluen beregnet til 40minusgrader når solen titter innom. (Optimist når det kommer til at vi får noen sommerdager altså...) Så mitt eneste krav var at manken skal kunne samles i et hårstrikk. Jeg har ingen planer om å begynne med å stå opp tidligere etter 28år for å fikse håret før jeg skal ut døren. Etter de opplysningene stoler jeg på fagfolket, som tross alt har utdannet seg til å slite med umulige kunder som ikke vet sitt eget beste. 

Jeg må si meg svært fornøyd med resultatet, selv om jeg de neste dagene vil ha store tilpasningsproblemer. Nå må jeg halvere mengden sjampo, men de første rundene i dusjen vil jeg best sannsynlig skumme over og få såpe i øynene, skli og slå et enormt blåmerke på leggen. Så må jeg omjustere på jåletidene mine, for tørkingen av torven vil ta betraktelig mindre tid en før. Tipper jeg får pluss i boken for den hos min bedre halvdel. Og så må jeg venne meg til å sove uten å våkne av at jeg ligger på mitt egent hår og lugger meg så tårene står ut av øynene. 


Ikke spesielt behagelig med varmeteppe på hode når vi endelig har fått over ti garder ute. 

Trøtt og snufsen, men nekter å gå glipp av frisørbesøket. 

Synlig forskjell med andre ord og tydeligvis var det en hårklipp som skulle til før solen stakk innom. 

Det er lenge siden sist håret mitt har vært så kort, men til nå har jeg ikke følt det minste snev av anger.

Ps. Legg merke til min aldeles nydelige outfit! Nattbukse, ullsokker, eldstemann sine solbriller og en skjorte som virkelig topper fargesammensetningen. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Dagen derpå!

I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet. 

Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.

Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.

Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste. 

Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.

Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.

Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.

Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken. 


Medaljens bakside!

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Alle skrivefeil og dårlige formuleringer skyldes den fuktige natten, og jeg fraskriver meg alt ansvar for dette! 

Kjære mammaen min!

Kjære mammaen min, gratulere så mye med morsdagen og takk for at jeg får feire min. For uten deg ville ikke jeg vært her, og ei heller mine barn. 

Jeg må takke deg for alle de dagene jeg har gitt deg grå hår, og for alle de gangene du har byttet illeluktende bleier på meg. Jeg var helt sikkert ikke den roligste ungen som fantes på den tiden, så det ga deg vel noen ekstra utfordringer når vaskeklut og bleier skulle treffe rett på en sprellende jente. 

Ditt første møte med meg var da jeg brukte deg som hybel, og utifra bildene tok jeg stor plass! Takk for at du holdt ut med hovene ben og alle de andre mindre sjarmerende trekkene med svangerskapet. 

Takk for alle timene jeg fikk bruke deg som liggeunderlag, jeg sov garantert bedre på magen din enn i sengen. 

Takk for at du tørket bort sikkel og holdt meg ren! Det kan umulig ha vært en lett oppgave. 



Takk for at du lurte i meg mat, selv om jeg syntes den heller skulle brukes til frøsing. Du må virkelig ha vært oppgaven verdig, siden skjorten din er helt hvit! Godt jobbet.

Takk for at du tok meg med på ferie, enda det betydde merarbeid for deg. Jeg har full forståelse for at du satte meg i en henger, slik at du fikk se på forsiden til avisen i noen få sekunder. 

Takk for at du holdt ut alle mine mer eller mindre høylytte protester, selv om jeg nesten slo ut trommehinnene til alle i nærheten! 

Og jeg mener det virkelig, takk for at du holdt ut med alle mine raseriutbrudd, dem har det vært mange av!

Takk for at du lot mine søstre sminke seg, det lærte meg hvordan jeg ikke skal sminke meg. 

Kjære mamma, takk for at du er akkurat den du er! Takk for ditt smil, takk for din klem, takk for din tålmodighet og takk for den veiledningen du ga meg gjennom barndom og ungdom! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Om dere ikke hører noe fra meg på en stund er jeg rømt til skogs, noe sier meg at noen i nærmeste familie vil være ute etter meg når jeg publiserer disse bildene! 

 

Det er kjedelig å være voksen!

Noen ganger er det fryktelig kjedelig å være voksen! Så i dag sitter jeg her å surker for meg selv, mens jeg tenker på hvor fint jeg må ha hatt det som baby. Jeg kunne bare hyle litt og så fikk jeg full service. Jeg slapp garantert å være sulten, og om jeg hadde vondt i magen var det alltid noen som strøk meg på ryggen å bysset meg i søvn. Jeg kunne prompe og spy uten at noen så mye som leet på et øyelokk, og om jeg rapet fikk jeg skryt. Når jeg bæsjet slik at både body å strømpebukse ble tilgriset var det alltid noen som sto på pinne og vasket meg ren. (Det gjør jeg forresten ikke i dag, sånn om noen lurer.) Jeg fikk levende underholdning i hvert sekund av min våkene tid, og jeg fikk sove akkurat når det passet meg. Jeg var alltid god og varm, og trengte ikke ofre klærne mine en eneste tanke. Ikke måtte jeg tenke på penger og ikke trengte jeg å bekymre meg for fremtiden. Jeg var rett og slett en fornøyd baby som hadde det helt utmerket.


Meg en gang i mitt første halvår utenfor mammas mage! Jeg var vist fink å klore fra meg, så jeg var avvæpnet med votter! Det har jeg ikke tatt noen skade av og selv på sommeren nå som voksen har jeg alltid et par i vesken. De er alltids i ull og har tommel, men votter er votter. 

Jeg har vurdert å oppføre meg som baby nå også, men noe sier meg at mannen i huset ikke har så lyst å bære rundt på en gråtende 28åring. Han ville heller ikke like å bli vekket på natten av en lys våken og smilende meg som vil ha oppmerksomhet, samtidig som han må gå å varme en flaske med varm melk til meg. Som jeg igjen vil grise med så sengen blir våt. Han skulle få lov å pynte meg i søte rosa plagg og jeg skulle sprelle så mye på stellebordet at babypudder og alt i nærmeste omkrets fløy veggimellom. Jeg hadde sikkert holdt ut en times tid før jeg igjen lengtet til mitt liv som kjedelig voksen! 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg er angrepet av udyr som klusser med varmen!

Denne mammabloggeren ligger for tiden som en strek på sofaen, helt ubrukelig med tett nese, temperaturfeil og et bankende hode. Det gjør jo sitt til at skrivekløen ikke merkes, og at jeg kun klarer å skrive noen få setninger som hele tiden ender i hvor synd det er i meg. Jeg skulle sikkert vært mann, for jeg er overbevist om at det er manneinfluensa som angriper meg hver gang det passer dårligst. 

All energi er forduftet og søvnen jeg skulle ta igjen nå i helgen har forlatt området. Jeg har sikkert våknet hver time søkk svett av feber eller mareritt, og jeg har opp til flere ganger vurdert om livet mitt sto til å redde. 

Så er det bare å håpe på at det bare er mor som blir urven denne gangen, slik at guttene slipper å gå gjennom det samme. 

Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake når den/de som tetter igjen nesen min og leker med termostaten stikker videre til nestemann. Og tror ikke verden tar skade av å ikke få daglige oppdateringer om alt vaset jeg finner på å skrive! 


Ca slik ligger jeg i dag, men strikkingen er lilla og det er en mac i fanget mitt. 

Facebooksiden min finner du her!  

Tårer i øynene og karameller som svikter!

Du vet de dagen, dem som vi helst lar være å snakke om i frykt for å bli omtalt som sure og negative? Det er en sånn dag jeg har i dag, og jeg merket med det samme boka i vinduskarmen på soverommet ramlet ned i hode på meg! (Jepp, senga står nesten helt under vinduet, og vinduskarmen brukes som oppbevaringsplass for alt som jeg ikke er helt ferdig med, men ikke har tid til!) Du kan vel trygt si at jeg våknet, og startet på kampen om å vri meg ut av sengen. Jeg er svak når det kommer til stykket, så når den varme sterke teppe tvinger meg ned mot den behagelige hodeputen bruker øynene å sige sammen. Etter noen minutter klarte jeg å komme meg ut av slangens kveletak, eller teppene som hadde surret seg rundt meg etter at boken traff hode. Og da startet jeg den intense leteaksjonen etter brillene mine, som åpenbart hadde flyttet seg siden sist jeg bruke dem. Når jeg endelig kom meg inn på badet gikk det opp for meg at det var iskaldt, eller normal romtemperatur som min bedre halvdel omtalte det som! Grusomt, så jeg kastet på meg de første og beste klærne som var der inne. Og det var heldigvis mine egne, så dagens antrekk ble gårsdagens genser og en rimelig behagelig treningsbukse! Det skulle tatt seg ut om jeg dukket opp på arbeid med klær som var mange nummer for små og bærer tydelig preg av biler og lek. 

Når jeg kom meg inn i stuen kastet jeg et blikk ut vinduet, men der så jeg ingen ting. Mørketiden er forsatt et faktum her nord, selv om det sies at vi går mot lysere tider. Men hørselen fanget opp vind og regn som pisket mot de svarte vinduene! Ohyes, ingen ting er så strålende morsomt som sørpevann som trenger seg inn i godt brukte vintersko der du stabler deg rundt på glattis og håper at du vil slippe isdans og sykehusbesøk! Jeg falt ikke, men hadde noen ganske spesielle triks å by på der jeg myste meg frem mot bilen. Alle himmelens sluser var åpene, og vannet angrep brillene. Men jeg kom meg på jobb i et stykke, og sendte en takk til min kjære BMW med piggfrie dekk som klarte det hele med glans! 

Etter jobben bar veien hjem, og siden jeg på det tidspunktet hadde oppdaget at det koselige vinterværet førte til en ganske irriterende overdrivelse av smertene jeg bestandig har i bena. De ville rett og slett ikke samarbeide, og jeg hadde på et par punkter lyst til å grine litt. Og når jeg må grine, så er det som regel noen hormoner som i tillegg spiller inn.

Siden vi måtte gjøre årets siste innkjøp, måtte en ikke helt fornøyd fireåring overtales til å være med ut av huset. Noe han overhode ikke har lyst til for tiden fordi han er redd for at det skal gjøre vondt. Noe som igjen gjør at vi som regel blir isolert hjemme, selv om vi gjerne skulle hatt et sosialt liv utenfor facebook! Men etter overtalelser o at vi skulle gå sakte og nøye informasjon om hvor langt han måtte gå gikk han motvillig med på forslaget!. Men vi foreldrene måtte bare være klare over at vi var to duster! Sjarmerende, og ikke elt det jeg trengte der jeg sto i gangen og lurte på hvordan sko som ville kjennes minst ut som torturinstrumenter! (Guttungen har et poeng, jeg er jo litt dum når jeg på død og liv skal ut av huset og vil forverre plagene!) Det ble støvlettene valget falt på, så jeg i det minste kunne føle meg litt bedre.

Handleturen gikk forsåvidt greit, og fremme med målet stupte jeg inn på dagligvarebutikken, som er den største av sin sort i landsdelen! Jeg sprang gjennom hyllene og glemte helt hva jeg prøver å lære ungene ikke er lov, og klarte akkurat stoppe meg selv før jeg rev opp en pose karameller! Så jeg røsket til meg et par poser, og tasset tilbake til min bedre halvdel og guttungen. Vi betalte, og jeg var særdeles nøye med å passe på at karamellene ble med i handleposen. Jeg innså at de hormonene jeg stort sett møter på en gang i måneden var på full innmarsj, og advarte min bedre halvdel! 

Karameller er den eneste medisinen for skitdager som denne! Og det er ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom både ild og vann for å få tak i dem. 

Etter at vi hadde kjørt et stykke klarte jeg ikke vente mer, og rev opp posen som jeg tviholdt på! Jeg fiklet av papiret og stappet den i munnen, og hva opplevde jeg? Jo den idiotiske, teite, dumme og slemme karamellen holdt ikke den standarden jeg er vant til! Så der satt jeg vil i masken med tårer i øynene og nest bønnfalt min bedre halvdel om å kjøre tilbake så jeg kunne bytte ut i nye poser! Men da ble sirenen satt på i baksete, for han ville hjem NÅ! Og når vi prøver å la han få positive opplevelser rundt handleturer og andre utflukter som går bra for hans del, var vi nødt til å forsette turen videre. Og med tanke på trafikken som hopet seg opp i Langnesområdet, så var det også den eneste fornuftige løsningen.  

Så i morgen skal jeg ta en tur innom Rema1000 på K1, trampe over flisene og spørre pent og høflig om jeg kan bytte de to posene med karameller til noen som ikker er vasene i smaken og gir meg tårer i øyekroken. Til den tid er jeg mest sannsynlig blitt i et mye bedre humør, og det er jo ikke de stakkars ansatte sin feil at smørbukken min var av det dårlige slaget! Tenker jeg gir skylda til karamellene, som ikke ville bli spist av en sur megge som egentlig burde holdt seg i sengen! Eller kanskje jeg må sende en mail til Nidar, og nevne at karamellene ikke holder helt til "best før" datoen. Jeg er jo etter hvert blitt ganske god til å bedømme kvaliteten må de nydelige små bitene som skal gi akkurat rett tyggemotstand i munnen, og fylle meg med den magiske lykkefølelsen som jeg egentlig bare innbiller meg! 

Og den egentlige grunnen til at humøret er bedre er at min bedre halvdel bestakk minstemann med et blad, så vi kunne stoppe på hjemveien slik at den furtende 28åringen ved siden av han fikk smørbukken hun sutret etter!

Facebooksiden min finner du HER! 

Bilderedigering, jeg avslører alt!

Det store temaet i bloggverdenen er for tiden bilderedigering, og da spesielt med tanke om å pynte ørlite granne på seg selv. Ettersom de fleste rundt meg vet at jeg blogger, blir jeg stadig oppdatert på hva andre i samme sjangeren foretar seg. Nå er det ikke slik at jeg har så ekstremt stor interesse for hva andre bedriver tiden sin med, så jeg velger å la være å kommenter så mye rundt den som diskuteres i det store og brede i media nå om dagen. Andre får ta ansvar for sin blogg, jeg har mer en nok med min egen!

Men jeg regner med at det er særdeles store spekulasjoner rundt mine bilder, så isteden for å holde dere på pinebenken skal jeg avsløre alt. 

Så det store spørsmålet er "Redigert, eller ikke redigert?". 

Dette bildet er av den sannferdige typen, og de lange og spinkle bena er et resultat av genetikk, og selv om jeg gjerne skulle redigert på dem noen kilo, fant jeg ingen innstilling i regjeringsprogrammet for akkurat den typen behov. En litt fancy mirakel-BH var det som skulle til for at jentene holdt seg nærmere halsen enn navlen. Om du studerer bilde nøye, vil du se et bredt spekter av kviser i alle fargetonene av rød, spred utover som et lappeteppe. Og det er også grunnen til at nærbilde utgikk! Jakken har jeg forresten på meg for å skjule den mindre lekre trusekanten, men det må jo være lov.



På dette bildet har jeg jukset litt, men det var i forkant av fotograferingen. Som du ser har jeg på meg strømpebukse og leggvarmere, som skjuler de ekstremt hårete leggene og tilføyer noen millimeter på omkretsen rundt dem. Håret er også som normalt, og etterveksten er ikke lagt på i ettertid. 



Ja, her er da jeg og jentene på stranda, og selv om det helt sikkert kan se ut som at jeg har justert litt på jentene, så henger de faktisk nærmere navlen enn halsen. Så det var helt unødvendig å fikse på dem i ettertid. At den ene ser større ut enn den andre, stemmer også bra, men der må jeg kanskje gi sittestillingen litt av æren. For ettersom jeg delvis lener meg bakover, krangler jentene om hvordan side de skal legge seg på! 

Her har jeg ikke lagt til farge i ansiktet, men det kan være en smule sant at paraplyen er der for å gjøre min kritthvite hud litt mer attraktiv for et kamera. Solbrillene har jeg på meg for pyntens skyld, og ikke for å gjemme de dypblå ringene som henger under øynene! Det er jo helt normalt å ha på seg solbriller når det regner...



Her er enda et bilde som er helt uberørt av redigeringens kunst, så de knoklete fingrene er mine, og jeg har ikke luket bort en eneste millimeter fra dem.Rynkene forsvant også med grimasen, så der så jeg det ikke som nødvendig å redigere noe. Jeg kan jo legge til at brilleglassene forstørrer posene under øynene litt, men bør vel kanskje ikke si det for da må jeg også innrømme at øynene er mindre i virkeligheten. Vanskelig dilemma. 

Jeg har ikke bleket ansiktet mitt her for å gå i et med snøen, og det er helt sant! Jeg er naturlig kritthvit, og om jeg kler meg naken i snøen er det ingen som vil se meg. (Eller, de sorte hårene som litt for ofte gror til urskoger på leggene mine ville kanskje avslørt meg. Videre kan jeg informere om at bulkene i pannen er gigantiske monsterkviser som vil frem i lyset!

Siden jeg åpenbart ikke kan nok om redigering til å få noe bra resultat, har jeg tatt meg friheten til å jukse på forhånd. Så min store avsløring til dette bilde er at det ikke er min egentlige midje, men mammas forkle som hun fikk i julegave. Jeg må si at kjolen som var valgt på bildet er litt mer vågal en dem jeg vanligvis bruker, men forandring fryder. 

Men egentlig er alle bildene over bare tull, jeg er jo en perfekt husfrue som til enhver tid tar seg perfekt ut for sin man og rydder som om det skulle stå om livet samtidig som jeg lager de herligste retter og forbereder kveldens romanse med min utkårede! (Les mer om "Jeg har løyet, beklager!" her.)



Så nei, noen stor redigering bedriver jeg dessverre ikke. Og grunnen er vel mitt ikke fult så jålete vesen som helst liker å vise hverdagen slik den er, ikke slik jeg kanskje ønsker den skal være! 

Facebooksiden min finner du HER!

 

Kjære julenissen, her er 2014 ønskelisten til deg, og listen til min bedre halvdel!

Kjære julenissen, siden du merkelig nok glemte med av sist jul, får du nå en redigert ønskeliste. Jeg ser at det kan bli litt forvirring med hvor du skal lande, og siden ringeklokken vår ikke fungerer kan jeg forstå at du valgte å gå forbi, slik at du ikke vekket guttene med banking på døren. Men i år skal du vite at når de først sover, så våkner de ikke av noen dunk på døren! Og jeg må jo innrømme at jeg er ganske snill som lar deg slippe pipen hos oss, så det bør gi meg noen ekstra poeng. 


Noen av smånissene dine, som ikker er av det snakkesalige slaget! Så regner ikke med de bringer beskjeden videre!

På et år har mye forandret seg, selv om essensen i ønskene mine forsatt er det samme, masse gaver og luksus. Men jeg er jo stort sett snill og grei, så det burde være en enkel sak å fikse for deg. 

1. Ubegrenset med søvn i minst 16 dager, jeg tipper at det vil holde for en stund, og at resten av året vil gå som en lek uten enorme ringer under øynene og et ganske stabilt surtryne hver gang jeg tvinger meg ut av sengen! 

2. Hushjelp hadde vært en fin ting, for selv om mannen har funnet sin rolle i huset og inntatt kjøkkenet, så skal resten av leiligheten holdes i orden. Klær skal vaskes, støv skal tørkes, unger skal legges på plass, blomster skal ut i søppelboksen og vedovnen skal varmes! Og som du jo vet, siden du er magisk å heter julenissen så er det vanskelig å holde orden i den lille leiligheten vår. Så det fører til neste punkt på listen! 

3. Vårt helt eget hus, med badekar og varmbåren luftvarme, slik at innetemperaturen blir stabil og at varme bad til minstemann blir litt lettere å utføre. Du vet jo den baljen vi bruker i dusjen, jeg har måtte innse at den er i minste laget. Minstemann klarer seg med den forsatt, men jeg sliter litt mer, ettersom jeg er stiv som en stokk og egentlig ganske lang. Jeg kunne også tenke meg et vaskerom i inngangspartiet slik at skittene klær kan tørkes der, istedenfor i dusjen. Ikke så morsomt med sand mellom tørne når du ikke engang er i nærheten av en strand. Men jeg skal selvfølgelig også takke pent om vaskerommet blir plassert en annen plass! Ja også hadde det vært en fordel at guttene fikk egne rom, for det er liksom ikke like morsomt når de krangler også etter leggetid. 

4. Krølltang! Selv om jeg muligens er ganske langt under gjennomsnittet når det kommer til jålesaker så hender det jo at jeg ønsker å pynte meg. Og når jeg først gjør det, hadde det vært fint om krølltangen ikke gikk i stykker når jeg var halvveis i det litt slitsomme håret mitt. For selv om jeg ikke er så nøye på det, så får det være måte på hva jeg skal utsette mannen for. Stakkars, han trodde helt sikkert art jeg var delt i to og hadde fått en ny halvdel! Ja og det er en fordel at den holder god varme, for ellers blir det uregjerlige håret mitt like bustete som det alltid er. Om den er lilla blir jeg heller ikke sur altså, men nå skal jeg ikke være for kravstor. 

5. En overfylt bankkonto som gjør at jeg kan kjøpe meg noen nye og fantastisk lekre sko, helst av den typen som får alle til å sperre opp øynene på en elegant/småsexy måte og si "WOW". Litt usikker på hvor du kan finne noen slike, men du kan ta en tur innom lillesøsteren min, hun har mange av den typen. Om jeg får slike sko, må jeg også få et kurs i hvordan jeg går på stolper. I år må vi faktisk prioritere litt mindre av alt, og skobudsjettet var det første som røk, samt frisørtime, nye juleklær og andre ting som er (u)viktige! Nå har jeg ikke tenkt å slutte på jobben selv om jeg skulle få mindre penger, så det er altså ikke for at jeg skal bli lat pengene er ønsket! 

6. Frisør ønsker jeg meg også, men der bør du kanskje være litt kreativ med innpakningen! Husk at vi mennesker som ikke er så magiske trenger å puste frisk luft, ikke bare støvete pappeske luft. Ja også er det vel kanskje litt smart om du ikke setter den ute, og at du kommer med den på julaften. vi skal jo ikke være menneskeplagere heller! Men i alle fall, sjekk at frisøren er godt på både klipp og striping av hår, for jeg har en litt kjip ettervekst som dessverre ser ut til å måtte bli der en stund. (Se punkt.5, bankkontoen er ikke spesielt feit i år!)

7. Skulle til å skrive kokk, men mannen har virkelig tatt seg opp på den matlagingen så tenker at han kan bare forsette med dette. Men sleng gjerne over noe snadder julemat som han kan stelle i stand. Vi vil være tradisjon tro med pinnekjøtt, og har handlet det inn når vi så det på tilbud for en stund siden! Men et fenalår, litt seterrømme og flatbrød hadde smakt bra. Og nå som jeg har klart å legge litt på meg, må jeg jo bare fylle på så jeg ikke mister kiloene like fort. 

8. Ny mac, ettersom den stakkars lille maskinen jeg har i dag synger på siste vers! Den jobber saktere enn de kommunale maskinene jeg bruker på jobb, og det er virkelig på smertegrensen til hva jeg takler. For som du vet, er skrivingen like mye terapi for meg, og om jeg ikke får skravlet fra meg skriftlig vil jeg muligens bli sperret inne i et skap eller noe. Den bør være av typen dyr, som har stor skjerm og takler noen facebookspill som jeg er fullstendig avhengig av!

9. Noen nye og fine hverdags kjoler, gjerne av ull! Jeg har funnet ut at det kan være behagelig å gå i noe annet en treningsbukse, og jeg tror at mannen i huset synes det er ganske fint. I alle fall frem til jeg lærer meg etiketten for hvordan du beveger deg i lårkorte filler! Mulig at det kan være lurt for deg å sende nissemor på handling, for jeg er litt usikker på om rød og hvit kler meg. Og om det bare blir hvit kan jo noen tro at jeg skal gifte meg på vei til jobb, og det skulle tatt seg ut! 

10. Spa! Helst av typen som varer en hel uke, slik at jeg kan bli dullet med helt til posene under øynene forsvinner og kroppen maler av lykke. Jeg tar gjerne med mannen på dette, så mulig du bør sjekke opp om vi får barnefri i forkant! 

Det var vel det jeg husket for nå, det kan være at jeg legger ut en oppdatert liste etter hvert. Men du er jo magisk så det skal gå bra! Tid skal jeg la være å mase om, for den ser jeg er litt i overkant mye å be om! 



Dett gikk bra sist jul selv om du hadde glemt meg, for det hadde ikke nissemor! Og læstan va god, varm og ikke minst nydelig! :)

Og nå til deg kjæresten min, du skal også få mine ønsker. Jeg har selvfølgelig prøvd å moderere dem utifra det vi har å bruke denne måneden. 

1. Hyttertur bare jeg og du, der du har kjøpt inn det vi trenger og planlagt alt sammen. Jeg kan godt pakke klærne selv! Kakao, fyr i ovnen, fenalår og en koselig spasertur i vinternatten! Tenk hvor godt det hadde vært! 


Bilde fra sist vinter når vi var på hyttetur alene, med 17 minusgrader og stjerneklar himmel når lyset tok natt! 

2. Strikkepinnesett i bambus eller den duren. Slikt som gjør at jeg kan bytte om utifra størrelsen jeg trenger. 

3. Pysjamasbukse, samme som de jeg har kjøpt på sparkjøp. Helst i xs, men s går også fint. Der hadde de også noen mye ullsokker i lys rosa som kostet 25kroner. 

4. Ullvotter, læsta og ullundertøy! Gjerne i noen fine farger, men du vet nå hva jeg liker. 

5. En god fuktighetskrem til ansiktet mitt, husk på at jeg har sensitiv hud! 

6. Ny parfyme, gjerne en syrlig som jeg ikke har brukt før. Den jeg har brukt fra før er nesten helt tom. 

7. En piknik i fjæra med bål, kaka og gode brødskiver med brunost en fin vinterdag som vi har fri! Ta gjerne med pledd jeg kan ha rundt meg! 


En koselig frokost vi tok i fjæra! 

8. En god bok, som jeg kan drømme meg bort til, eller en strikkebok med fine oppskrifter til større barn. 

9. Om du skulle vinne mye i lotto før julaften ønsker jeg meg: mac, råbra krølltang, ny mus(TIL MACEN, IKKE MEG!), nye vintersko som tåler vann og kan legges inn i leggen, nye ullkjoler som jeg kan bruke til hverdags, hus, tøffere bil, ny tv som virker som den skal, gullsmykker og ørepynt, enda bedre kamera med flere objektiv enn de jeg har fra før, sydentur, egen hytte, sånn tykt garn jeg viste deg som føles som en sky og er av ull og så mye at jeg kan lage meg en jakke og en stilig kjole, og kanskje noen votter! 

Det var alt jeg kom på i farten, skal sende deg en epost om jeg kommer på noe mer! (Eller sms om jeg er i godlune når ideen treffer.)

Facebooksiden min finner du HER. 

(PS. Jeg har en liten mistanke om at ønskelisten ikke nådde frem til julenissen sist jul, så del gjerne innlegget videre, for han slipper ikke unna i år!) 

Hamster på julebord med antibiotika, smertestillende og stavmikser i vesken!

Ja, som vanlig går alt min vei, og på årets julebord vil jeg trappe opp med utseende til en litt deformert hamster! 

Nå snakke jeg ikke om at jeg vil være lodden, for leggene fikk seg en runde med høvelen etter en shoppingtur med eldstemann og min bedre halvdel på slep fredag kveld. Eldstemann er nemlig kommet i den alderen at vi faktisk kan slippe litt på stålregime der vi har nedsatt loven om at klokken syv er absolutt siste tidspunkt for å ankomme hjemmet med barn. Ganske deilig egentlig, for det åpner jo en hel verden av muligheter. Det skal sies at minstemann har avlastning denne helgen, så når jeg så muligheten for å dra på byens største kjøpesenter klokken 1800 en fredagskveld, kunne jeg ikke la den passere. Det har seg nemlig slik at alle andre lar denne muligheten gå fra seg, og det er minimalt med gamle damer som betaler med småpenger, stressede småbarnsforeldre med barn som gjør sitt ytterste for å trene foreldrenes tålmodighet og gir meg tidenes dårligste samvittighet for at jeg går der uten barn, mannfolk som sukker og klager bærende på hundrevis av poser med en energisk og tydelig lykkelig kvinne foran seg. Jeg har altså ikke noe imot noen av disse gruppene, men de bruker til tider å skape noen stressende elementer rundt meg som jeg for all del ikke må ha når jeg skal lete etter klær. For som jeg har skrevet før, er det svært få butikker som har klær som passer kroppen min, og det gjør at jeg fort blir rød i toppen og særdeles grinete. Men over til leggene mine, som jo var temaet for øyeblikket. Det har seg slik at når jeg sto å vurderte en "grå jakke" kontra en "grågrå jakke" murret min førstefødte rundt meg. Han var overhode ikke fornøyd med at moren tvingte han med på shopping, og bestemte seg for å furte, og ikke minst utforske hvor mye hans mor ville tåle når hun vandret rundt med glassaktige øyne og et fårete glis om munnen i en nærmest tom butikk som faktisk har klær som passer henne. "Du mamma, sjekk den her jakken, den kan du jo ha på dæ så den passe til leggan dine!" Ja, som sagt var butikken bare nesten tom, og ettersom den småfurtene gutten bestemte seg for å heve stemmen fikk de alle med seg at jeg har glemt hva høvel og barberskum er. Så vel hjemme ble høvelen rotet frem. Jeg tenkte selvfølgelig at jeg like greit kunne ta det samtidig som jeg dusjet, uten briller og med hastverk siden jeg egentlig var litt sulten. Resultatet var flekkete, men ikke pels! Så jeg sa meg fornøyd med det! Så det er ikke derfor jeg ligner på en hamster. 

Jeg har heller ikke fylt vesken med drikkeflasker, av typen med promille, på samme måten som hamstere fyller kinnene med nøtter. For jeg tipper at antibiotika, smertestillende og sprit er en særdeles dårlig kombinasjon, og når jeg i tillegg høres noe rar ut der jeg prøver å snakke uten at munnen beveger seg vil jeg bli tatt for å være overstadig beruset. Men det med hamstringen er ikke langt fra sannheten. Jeg har nemlig fylt vevet i mitt høyre kinn etter sist møte med tannlegen. Eller nest siste, for den siste var da jeg stakk innom etter to dager med uutholdelige smerter jeg var ganske sikker på å dø av, eller i det minste bli enda mer gal av. Men tannlegen kunne berolige meg med at jeg ikke var dødende, og heller ikke på vei å bli gal. Så jeg gikk ut med to tabletter i magen, og en eske med flere. Ingen betennelse skal med andre ord forsure hverdagen min noe mer. Ikke for det, hevelsen var forsatt der og munnen min føltes forsatt som et åpent sår. Takk og pris for vinter og skjerf! Eller forresten, det er faktisk sommertemperatur her nord, og snøen ligger langt oppe i fjellet. Så jeg må muligens prise meg med mørke, bare synd jeg er hvit som et nyinnkjøpt laken! Og det hjelper vel heller ikke at kinnet hadde fått en ganske gul farge. 

Om ikke annet hadde hevelsen gått ganske bra ned, og jeg kunne kjenne den utrolig spisse biten av sytråden som var brukt. Den hadde lagt seg perfekt til så den stikker meg i kinnet hver eneste gang jeg svelger, åpner munnen eller bare tenker på å gjøre en av delene. Og jeg mistenker at prosessen med at såret skal gro sammen er i gang, for det eneste jeg klarer å tenke på er hvor fantastisk godt det må være å klø der med tannbørsten. Takk og pris for at jeg fikk ondt lenge før jeg klarte å åpne munnen nok til å stappe inn tannbørsten! 

På kvelden etter en ganske intens økt med gjentatte ryddeprosesser bestemte jeg meg for at NÅ skulle sjokoladen finne fram, den typen med kjeks inni som får lykkefølelsen til å stige ti hakk, minst. Det var jo tross alt minst fire dager siden sist jeg puttet i meg en bit av himmelen. Jeg åpnet munnen, ignorerte kjeven og tygget i vei! Og det skulle jeg aldri gjort, for ubehaget klarte faktisk å overstyre den fantastiske gleden sjokolade normalt sett gir. Resten av kvelden holdt jeg munne lukket og jeg innså at jeg med stor sannsynlighet ville gå glipp av hovedgrunnen til julebordet, nemlig maten! Og er det noe som er verre enn å ikke kunne spise sjokolade, ja så er det å ikke kunne spise julemat når du lukter den og ser andre gomle i seg. På jobben fikk jeg tilbud om at de kunne mose maten til meg, og jeg vurderer faktisk å legge en stavmikser i vesken. Tro om det er for sent å melde i fra om spesielle behov i forhold til matvarene?! 

Siste natten før julebordet utartet seg på samme måte som de andre, men hyppige oppvåkninger jeg tok meg selv i plaging! For tenkt det, med en gang jeg sov måtte en av de teite armene mine dulte bort i kinnet, og om ikke de gjorde det, så la jeg meg på siden. Og selvfølgelig var det på favorittsiden jeg trekte den idiotiske tannen, så jeg våknet helt sikkert av at jeg lå feil også. Kjempegreier, lite søvn gjør virkelig noe med humøret. 

Som vanlig kan jeg gratulere meg selv med å trekke det lengste strået, og utnevnes som den uheldige vinneren av uflaks. Det er faktisk så ille at jeg vurderer å glemme loddpengene hjemme! 


Nesten klar, mangler bare stavmikser!


Så i dag skal jeg stille opp på årets eneste julebord, pyntet i noen gamle filler jeg fant i skapet , oversminket i forbindelse med det som skal bli prosjekt gjemme bort et gulblått bollekinn som skaper en ganske merkelig ansiktsform, la være å innta årets muligens eneste kopp med kaffe/bailys og kun lukte på maten. Ja også for å gjøre det hele enda litt mer morsomt for min del, skal jeg stå for underholdningen for min avdeling. Og det betyr mest sannsynlig at de fleste øynene vil være rettet på meg, der jeg står som en pjuskete hamster som har glemt å fylle opp begge kinnene! Jeg skal til og med lese høyt, noe som betyr at jeg må bruke munnen, å når jeg bruker munnen, ja da gjør det vondt! 

Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg! 

Facebooksiden min finner du HER!

Innlegget fra den fatale tannlegetimen finner du HER, i tilfelle du ønsker utdyping til denne teksten. Der vil du kunne lese om tannen som virkelig hadde misforstått sin rolle! 

Dagens (fiske)tur innom tannlegen!

I dag har denne lille jenten vært innom tannlegen, på det jeg i utgangspunktet trodde bare skulle være en aldri så liten koselig sjekk av en ganske ufin og kranglete tann. Men som vanlig så skulle det vise seg at her var det noe muffens, for jeg er åpenbart full av mer eller mindre heldige produksjonsfeil. (Jeg klaget til mamma, men hun sa garantitiden er gått ut for lenge siden?)

Nå bør jeg kanskje advare om du skal til tannlegen i nærmeste tid, om du har problemer med å høre om hva en tannlege jobber med eller synes avsløringer om hvordan ting forsvinner ut av kroppen er unødvendige! Resten kan bare lese videre! 

Jeg var selvfølgelig sent ute til timen, og kom springene inn døren nøyaktig to minutter etter at jeg skulle vært der, svett og små stresset. Det passet selvfølgelig dårlig at jeg måtte forlate jobben tidligere enn det som er vanlig standard, og trafikken var en utfordring. Det kom snø i natt, og det resulterte i svært redusert hastighet på enkelte bilister. (Eller pyser, det var mer glatt for noen dager siden når vi kjørte rundt på glattis, og da var det ikke mer kø enn normalt?!) 

Men om ikke annet slapp jeg ventetid, og jeg fikk heller ikke bekymret meg over hva jeg gikk til. Jeg var jo på dette tidspunktet sikker på at det bare var en aldri så liten kontroll, der jeg antakeligvis ville få beskjed om at tannen kunne vokse ut og trekkes som normalt. Bare en litt uggen følelse sa meg at tannen overhode ikke satt i slik den skulle, for de siste årenes tannpine har liksom aldri blitt bedre. Heller motsatt og ganske intens til tider. 

Tannlegen var en eldre herremann, en av dem som sikkert kunne vært julenissen. Rolig utstråling og ingen tegn til sadistiske trekk, selv om jobben hans muligens består av å trekke veldig mange tenner. Damen som hentet meg var også en slik person, men kunne ikke vært julenissen siden han er en mann. Men du skjønner sikkert tegningen. 

Jeg ble henvist i den fryktede tannlegestolen, og kjente at dette var en av de bedre jeg har prøvd opp gjennom årene. (Det ble ganske mange i den to år lange perioden jeg gikk rundt med vaier i kjæften!) Alt føltes ganske greit, og selv ikke den slitsomme opplevelsen med å få stappet inn en plate større enn munnen for å ta røntgenbilde, fikk pulsen til å stige.

Men det var helt til jeg hørte omtalen til bildet, og når jeg tittet mot lysbilde innså jeg at her var det trøbbel på gang! Tro meg, når jeg klarer å se at en tannstilling er feil uten briller på, da er det ganske ille. Jeg er faktisk helt sikker på at jeg imponerte de andre i rommet med den tannen, for noe må jeg jo trøste meg med. Om jeg ikke kan glede meg over det, kan jeg i det minste skryte! Ikke alle kan komme å si det har en tann som har ramlet ned, inni tannkjøttet med røtter som fiskekroker. Jeg er med andre ord enda mer spesiell, det holdt ikke med vampyrtenner som ble trekt da jeg faktisk bare var en jentunge. Og min mistanke om at jeg fikk tennene kastet i munnen ved skapelses tidspunktet er herved bekreftet, for jeg hadde jo tvilt tidligere, selv om tennene sto litt hulter til bulter, foran og bak hverandre. 


Jepp, dette er altså et bilde fra munnen min, og du trenger ikke være ekspert for å si at den ene tannen har misforstått hvordan den skal oppføre seg!

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen planer resten av denne dagen, og da gikk det et lys opp for meg. (Etter at jeg hadde tenkt at det var jo et hyggelig spørsmål!) Her skulle med andre ord den svære tangen til, og jeg ville bli redusert til en skrøpelig tannløs krøpling i ettertid. Tannen med røtter som fiskekroker skulle ut, og det ville bety et aldri så lite kirurgisk inngrep med badehette på hode, grønne tepper, bedøvelser og litt små paniske tanker om at kjevebeinet mitt ville få unngjelde. For jeg husker godt tennene som forsvant da jeg var yngre, og jeg minnes en ganske ubehagelig tid med blodsmak i munnen og vansker med tygging. 

Bedøvelsen virket heldigvis fort, men før den tid sto tårene i øynene når den kjipe enorme nålen sprøytet inn et eller annet som skulle fjerne muligheten for at hjernen min skulle kortslutte av smerte. Men det gjorde rimelig vondt, og tankene gikk til alle dem som lar seg stikke frivillig for å fylle opp krøller i huden og den slags kjærring greier. Jeg er ikke så mye kjærring at jeg vil la noen stikke meg uten at det er høyst nødvendig! (Minus akupunktur, men det ligger en plass mellom nødvendig og ikke fult så nødvendig!)

Jeg kjente kjeven, tungen og leppene bli bedøvet, og vurderte å bite meg selv litt bare for å sjekke at det virkelig ikke ville gjøre vondt. Men jeg stoppet meg selv, for det har jeg prøvd en annen gang, og det blir ganske så ubehagelig når bedøvelsen fordufter. Pluss at et kjøttstykke fra kinnet ikke er det samme som en bedre biff fra kjøtthandleren som kan serveres blodig. 

Etter mye romstering i munnen min løsnet den idiotiske tannen, og jeg velger å ikke informere så mye om hendelsesforløpet slik at jeg ikke skremmer vannet av en med frynsete nerver før samme typen inngrep. Men jeg kan si som så at det var særdeles ubehagelig, og nesten som å føde. Prinsippet er nesten det samme, en ting skal ut av meg, det er ubehagelig og ikke så alt for enkelt. Så får du en slags glede når objektet er løst, helt til du innser at fysj å fy hvor ondt du nå vil få det, før alt blir bare bra med tiden. 


Å her har du faenskapen som har plaget meg i noen år, og den var ikke direkte fornøyd med at det skulle kastes ut! Så den klorte seg fast med røttene. 

Videre kan jeg informere om at denne form for inngrep har vært brukt som torturmetoder, og det er ikke uten grunn. Og er du redd blod bør du helst ha noe foran øynene, og du bør absolutt mangle smakssans. 

Nåja, nok om det, jeg jobber med å fortrenge hele opplevelsen, men dessverre kjennes det ut som at jeg har kappet bort en stor del av kjeven, og det i kombinasjon av å være sulten gjør meg til en tikkende bombe. Selv ikke alle de pillerne jeg puttet i meg får opp humøret mitt, og jeg kjenner at suppe blir den eneste form for næring en stund fremover. Ja for ikke snakke om pudding, for mandelpudding og bringebærsaus er høyst nødvendig for å samle mot til å komme seg gjennom dagen og den fryktede natten der jeg plutselig glemmer meg av og klasker meg på kinnet i søvne! Ohh, smerte! 

Så nå sitter jeg her, med en kul på størrelse med et egg på kinnet, beinverk som gjør at jeg nesten ikke tør puste og en mage som knurrer faretruende! Og som om ikke det er nok, har jeg en mann som stryker meg over kinnet og må snu seg bort for å le så han griner. Jeg føler meg bare så vakker, og bare vent til han en dag havner i samme situasjon! Da skal han virkelig få medlidenhet mens jeg ler så jeg triller. 

Men om ikke annet er marerittet av en tann ute, og jeg vil forhåpentligvis slippe mystisk tannpine og jeg ble også omtalt som en jente, og det er lenge siden sist! Ikke som en mamma, en dame eller kjærring, men som en yngre utgave av det kvinnelige kjønn! Jeg liker i alle fall å tro at det var det som var tanken når jeg omtales som jenta! Og jeg ble faktisk behandlet på en god måte, og bare et par ganger fikk jeg lyst å bite tannlegen litt! 

Nå skal jeg krype sammen i fosterstilling og synes fryktelig synd i meg selv, samt la være å tenke på at det er stor sannsynlighet for at jeg er mer hoven i morgen, og at det da vil være et eple som stikker ut på kinnet! Og som med de fleste former for ubehag er alltid dag to den verste! Pessimisten i meg sier at i morgen går alt strake veien til faens, og optimisten sier at i morgen er alt jævlig normalt igjen! (Beklager språket, skylder på tannpinen, blodsmaken i munnen, knurringen i magen og pillene som ikke virker!)

Facebooksiden min finner du her!

 

Som å stå i en virvelvind!

Som du kanskje legger merke til har jeg flyttet bloggen min tilbake til blogg.no, eller nesten i alle fall. Jeg venter fortsatt på at arkivet skal overføres. Det er flere grunner for dette, men den viktigste er at jeg ønsker at dere som leser bloggen min får en ryddig og stabil blogg.

Selv om ikke alt er helt ferdig, velger jeg å skrive, for nå må jeg ærlig talt innrømme at jeg har latet meg alt for lenge. 

Dagene går merkelig fort, og jeg skulle virkelig ønske jeg noen ganger kunne bremse tiden. Helt til de dagene kommer at jeg faktisk vil spole fremover.

Dessverre er ingen av delene mulig, å jeg må innfinne meg med å leve i nuet.

Heldigvis har jeg funnet ut at det er bortkastet å bekymre seg for noe jeg uansett ikke kan påvirke, så jeg bruker heller tiden til å klage på ullsokken som fikk hull på stortåen, eller et kjøkkenskap fritt for sjokolade. Ting som rett og slett kan ordnes av meg selv.

For tiden står jeg midt inne i en slags virvelvind, der nye hendelser raser forbi før jeg får tenkt meg om. Jeg snurrer og snurrer og undrer meg over når det vil stoppe.

Så får tiden vise hva som er rundt meg når alt roer seg.

Meg tegnet av fantastisk dyktige Rolf Klaudiussen. Føler bilde viser hvordan jeg føler meg, selv om jeg ikke er helt sikker selv hva det er. 

Facebooksiden min finner du HER!

 

 

Jada, jeg hoppet i havet! (Og det var IKKE varmt!)

I flere dager lå jeg lavt på facebook, og holdt meg godt unna alle innlegg og personer som kunne finne på å utfordre meg. Jeg er tidenes dårligste taper, og det sier seg selv at jeg ikke kan skade den stakkars stoltheten min! Her snakker vi om heder og nord-norsk ære, så til tross for 1 grader i lufta og sikkert det samme i sjøen har jeg selvfølgelig ikke noe valg.

Jeg tenkte lenge at jeg skulle være voksen og bare la være å bade, men så voksen er jeg altså ikke. Så når lillesøster Iselin først utfordret meg måtte jeg gå noen runder med meg selv, og kom frem til at det sikkert ikke var så lurt. (Kroniske smerter i beina som forverres med kulde er ikke helt forenelig med sjøbad i starten av mai, i Tromsø!) Men dessverre var det ikke bare hun som husket på meg! Min kjære Cecilie var også så omtenksom at hun husket at jeg var der, til tross for ekstremt lite aktivitet på sosiale medier de siste dagene! Og da gikk det selvfølgelig en faen i meg!

Så tusen takk til mamma og pappa som passet guttene så vi kunne dra ned i fjæra å ta et kveldsbad. Det var avsindig kaldt og ikke faen at jeg kommer til å gjøre det igjen de neste 10 årene! Og min teori om at vanne burde være litt varmt, så mange som har hoppet i det stemte dessverre ikke!

Jeg tenkte selvfølgelig sikkerhet og forfengelighet. Så jeg hadde redningsmann med meg og varme klær jeg kunne bytte til. Jeg holdt meg på grunt vann, og var passelig sint så jeg skulle holde temperaturen oppe i kroppen. Solbrillene hadde jeg bare på for syns skyld, sånn for å ha litt stil der jeg tasser rundt i ullundertøy, votter og enorme læsta!

Så til alle som vurderer å bade, det er ikke verd det! 

Beklager språkbruken, vanligvis prøver jeg å snakke litt mer dannet. Jeg skal heller ikke lage noen vane med å legge ut video av meg selv, for jeg blir smårar hver gang jeg må se meg selv på film! 

video:yvonne isbader

 

 

Facebooksiden min finner du her!

Sove lenge sa du!?

I dag hadde jeg store planer om å sove lenge, faktisk så store at jeg har tatt ut en feriedag for at jeg skal ligge å trille i sengen. Eldstemann er hos pappaen sin og vi har avlastning til minstemann.

Men i stede for å sove, så er jeg lys våken. Og til tross for alle mine forsøk på å knipe sammen øynene får jeg ikke sove.

Hver eneste dag sliter jeg aldeles fryktelig med å våkne, men med det samme jeg får muligheten til å sove, ja da er jeg tidenes morgenfugl. Det er nesten som at jeg mistenker at kroppen min prøver å plage meg med vilje!

De siste ukene har jeg vært veldig sliten, så jeg kjenner det er godt å kunne ta det med ro, selv om jeg ikke får sove. Så alt annet enn det viktigste har måtte stå på vent, og det er derfor jeg har skrevet så lite på bloggen.

Siden minstemann har det veldig vanskelig nå, har vi fått innvilget en ekstra dag avlastning i uken, noe jeg vet vil gjøre en enorm forskjell siden vi hadde det tidligere i vinter. For som regel trenger jeg to netter på å hente meg inn litt ekstra søvn, ikke bare den ene vi har i dag. Så får vi krysse fingrene for at det blir en lang og varm sommer her nord, for det bruker som regel å bety mindre smerter på minstemann og meg selv.

Sist helg gikk det opp for meg hvor lite vi faktisk sover, og hvor normalt det er blitt for oss. Vi var i bursdagsselskap og feiret utover de små nattetimene, og jeg tenkte at dagen etter ville bli helt fryktelig så lite jeg ville sove. Men dagen etter merket jeg ingen forskjell. Det var helt som en vanlig dag, selv om jeg bare sov 3-4 timer. Og det var da det gikk opp for meg at det er jo hverdagen vår. For selv og vi ligger i sengen hele natten, så er vi oppe mange, mange ganger. Så noe sammenhengende søvn blir det ikke, og det tar jo som regel en stund før man sovner etter hver gang man våkner.


(Bilde fra verdens fineste plass, lagt unna støy og mas i byen!)

Denne helgen skal vi bruke på å slappe og til å besøke den stakkars campingvognen min som har stått alene og forlatt helt siden sist høst. Vi har faktisk ikke fått mulighet å dra utover på grunn av sykdom på oss eller rasfare. Så jeg har mye som må ordnes i dag, for det er mye som må pakkes og ikke minst handles.

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

Melding i søvne!

Som regel kan jeg skrive bokmål med bare noen få innslag av skrivefeil som nesten bestandig skyldes slurv, eller at jeg har skrevet for mye på telefon. (Der jeg gjerne kutter bort en del bokstaver og hovedsakelig bruker dialekt!)

Men det er våken tilstand! For jeg kan tydeligvis skrive melding når jeg sover, men den er alt annet en forståelig.

 I dag på jobben tikket det inn en melding på mobilen, og jeg stusset litt. Min første tanke var jo at meldingen ikke skulle til meg, for jeg hadde jo ikke sendt noe.

 «Kan du forresten oversette den meldinga fra i går kveld?:P»

«Den forsto jeg bare litt av :P»

 Så jeg gikk tilbake i loggen og så fort hva det var snakk om! Jeg kunne ikke annet enn å le høyt, der jeg satt over en bunke papirer som er alt annet en morsomt! Jeg hadde altså sendt melding, i søvnen, midt på natten! OG jeg hadde ikke telefon i sofaen lamme meg, der jeg hadde sovnet noen timer tidligere. Og jeg tror faktisk aldri jeg har hørt om andre heller som har klart dette kunststykket.

 Det skal sies at teksten var langt fra forståelig, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg snakket om!

 «Vekkerklokka at ille og det eneste f sfo før nu»

 Men det har åpenbart et eller annet med vekkeklokken å gjøre og skolefritidsordningen(sfo) å gjøre. Men hva min venninne skulle med disse opplysningene er et svært godt spørsmål.

 Men om ikke kan jeg prise meg lykkelig for at det var hun jeg sendte melding til, og ikke noen andre. For da hadde jeg mest sannsynlig stupt under sengen og blitt der. En slik melding ville garantert ha blitt tolket til at jeg var på en heftig aften på byen, midt i uken!

 De som kjenner meg igjen, de vet jeg er litt små spesiell og klarer de merkeligste ting! Så om du er lagret på telefonlisten min og får melding midt på natten, så har jeg altså fått en mulighet til litt søvn og bruker den til å sende ut mystiske beskjeder. Får du meldingen på dagtid er jeg mest sannsynlig lamme minstemann og han har endelig klart å snike seg unna med morens telefon!  


(Jeg må med andre ord innse at jeg ikke ser slik ut når jeg sover!)
 

(P.s. Flaks at jeg ikke fikk jobbtelefon før i dag, og at jeg vet at den skal legges på en hemmelig plass før jeg legger meg?)

Facebooksiden min finner du HER!

 

 

 #mammablogg #sms #melding #humor #hverdag #søvn 

Til min kjære Roy!

 

Advarsel, her kommer et ekstremt rosa og klissete blogginnlegg som er i overkant romantisk og som skal avsluttes med flere <3 (hjerter!)

I dag skal vi feire bursdagen til min bedre halvdel, til den mannen som kom og tok hjerte mitt med storm. Mannen som gjør livet mitt komplett og som får meg til å holde ut selv de mest utfordrende dagene. Mannen som får meg til å le, mannen som får meg til å grine av lykke, mannen som får meg til å føle meg vakker selv når jeg henger over dass og spyr, høygravid og med en kroppsfasong som en flodhest. Mannen som fikk meg til å ønske flere barn, og mannen som står sammen med meg i hverdagen. Så dette innlegget er til han, og derfor skriver jeg resten på dialekt! Personlig, sårbart og uforståelig for noen. (Okei, først skal vi sove noen tima, og så skal vi feire!)

 


(Nyforelsket og noen år yngre, nå er vi gammelforelsket og litt eldre!)

 



 Til min kjære Roy.

 Takk for at du e verdens beste kjærest, min bestevenn og min samtalepartner. Min støtte i hverdagen og min elsker. Du e så unik, så perfekt og så god som æ aldri trudde et menneske kunne være. Med ditt fine smil og dine gode ord kan du får mæ til å fly. Du e verdens beste pappa og stepappa, og guttan kunne virkelig ikke fått et bedre forbilde! Du e våres klippe i hverdagen, der du står stødig selv når det blåse som verst.

Æ elske dæ ufattelig mye, og æ hadde aldri trudd at æ kunne finne den kjærligheten æ føle for dæ. Du gjør livet mitt til en dans på rose, selv når stormen rase og æ føle verden går imot mæ. Om æ ikke hadde møtt dæ, ville æ enda vært sikker på at alle kjærlighetshistorier va oppspinn og fantasi, men du beviste at æ kunne bli helt lykkelig og trygg lamme et annet menneske!

Hverdagen ville vært uten lys om det ikke va før dæ, og æ håpe du tenke det samme om mæ.

Du e min store kjærlighet og det menneske æ ønske å dele resten av livet med. Du gir mæ lykke, latter og gode følelsa.

Mamma, her må du slutte å lese!

Du e den elskern æ alltid har lengta etter, den perfekte sengekamerat! Eller som sangen sir: «Æ syns at du e kul, æ lika dæ, du intelligent og alikavæl har du funne ut at du vil ligg med mæ! Det e det som e så digg med dæ! Hjem til mæ eller hjem til dæ det hakke nåkka å si!»

Takk for at du e min, og takk for at du valgte mæ! Æ håpe dagen din blir like fantastisk som dæ! Med kake og pakka som du egentlig ikke like, og den lille familien din <3<3

 Stor suss og klem fra den lille halvfeite bondekjæringa di! <3<3<3 (Intern spøk, så ikke bli fornærmet! Jeg har ingen problemer med folk som er større enn meg eller bor på landet!)

 


(Romantikk i sommerferien, før han prøvde å kaste meg i vannet!)


 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#mammablogg #bursdag #kjærlighet #romantikk #følelser #kjærest #typen #bursdagshilsen #rosablogg

 

Hva du ikke vil oppleve på kurs!

Kurs er noe de fleste i arbeidslivet er innom, og som regel er de lærerike og gir faglig påfyll i form av et eller annet mer eller mindre viktig tema. Det blir ofte arrangert i ulike lokaler med stoler som kommer rett fra helvete, eller en verre plass for alt jeg vet. De gir deg en besk tresmak i rumpen og uansett hvor mange ulike sittemåter du prøver blir de ikke behagelige. Hver pause reiser du deg i lynets hastighet med påskudd om kaffepåfyll eller toalettpause. Og er det for ille simulerer du en viktig telefonsamtale du bare må gå ut for å ta, å istedenfor å snakke står du å maserer stjerten for å få følelsen tilbake i rumpeballene som åpenbart ikke gir god nok polstring. Det er stolen som gjør at du må opp å røre deg, og den kan være en ganske irriterende sabotør når det kommer til konsentrasjon på slutten av en lang sitteøkt. Men dette er helt klart ikke det kjipeste du kan oppleve på kurs, for det er en ting som virkelig kan ta mote fra selv den mest drevene kursgjenger. 

«Er det noen spørsmål?» 

Det er nå to mulige utfall av sitasjon, enten kan du snart forlate lokalet, eller så blir du sittende på den vonde stolen som gir deg tresmak i stjerten i mange, lange, pinefulle minutter, fordi en eller annen smarting finner ut at de har spørsmål, til tross for oppfordringer gjennom mange timer med lærdom i form av et menneske som står å snakker til mange. Og dette må selvfølgelig komme etter at det blir annonsert at nå er dagen over. Men nei, her skal det spørres i det siste sekundet, når alle andre har mest lyst å ta på jakken og forsvinne ut av rommet som ofte er fylt av dårlig inneluft, rare kroppslukter og overparfymere personer som åpenbart har en svikt i luktesansen. Og hadde bare spørsmålet vært av en slik karakter at det kunne fenge resten av forsamlingen skulle jeg virkelig ikke sakt noe, men i nøyaktig 98,7 prosent av tiden så er det et spørsmål som for det første er vanskelig for foreleser å forstå, for det andre er svart på flere ganger i løpet av dagen og for det tredje helst bør diskuteres opp, ned og i mente.  

Og jeg lurere virkelig på om ikke disse menneskene oppfatter den ekstreme utålmodigheten som suser gjennom rommet i form av sukk og stønn, rasling i vesker og svært mange forsøk på å ta på jakker, stille. Og hvorfor i alle dager kan de ikke spørre når det aktuelle temaet er oppe til gjennomgang, når foreleser legger til rette for faglig diskusjon? Nei de bare må pine en mengde mennesker som mest av alt har lyst å rope, HOLD MUNN, vi vil ut! Og om du har virkelig uflaks møter du på to slike mennesker, i samme rom. Som gjerne bestemmer seg for å være uenig med hverandre. Så det som skulle være et enkelt spørsmål blir en diskusjon om noe du overhode ikke får med deg der du ser på klokken og oppdager at den avtalte kurstiden er over, samtidig som du kjenner irritasjon vokse. 

Når det endelig blir stille og kursholder takker for i dag spretter folk opp og springer mot dører i et forsøk på å nå friheten først. Som om det skulle dreie seg om liv og død, og at ikke alle vil slippe ut. Nesten som å rømme fra et fengsel og frykte at du blir fanget for alltid i et nett av spørsmål som irriterer vette av deg og tvinger deg til å sitte på en grusom stol som er laget mer for tortur enn behag. 


(Nesten slik satt jeg i dag, men på en grusom klappstol, i et annet bygg, en annen plass med andre klær på!) 

PS. Jeg snakker selvfølgelig ikke om kurset jeg var på i dag, av fare for å fornærme noen. Og om jeg skulle treffe noen med mine ord, kan det muligens være en ide for denne person å tenke over egen kursoppførsel! For kursspørrere er noe av det mest slitsomme og irriterende du kan støte på, og det kommer faktisk før bæsjbleier, oppkast, sinkekjørere og folk med ekstremt dårlig personlig hygiene! 

 

#samfunn #jobb #arbeidsliv #kurs #uflaks #spørsmål #helvete #irritasjon #bakfasaden #jobbkurs 

 

 

 

 

 

Dagens innkjøp!

Om du tenker at NÅ har det virkelig rablet for henne, har du nesten helt rett.  Nesten fordi jeg handlet i går, og rett fordi jeg faktisk skal fortelle om innkjøp fra shoppingrunden i går. 

Som en god blogger må jeg vel starte med litt historie om dagen, eller gårsdagen i mitt tilfelle. 

Jeg og kjæresten, og den eldste rampen min tok turen på shopping etter middag, og det skulle ikke mer en noen timer med motivasjon før jeg fikk dem på gli. Mulig at trussel om at jeg ikke rydder og vasker klær før jeg får noen nye er grunnen, men det snakker vi selvfølgelig ikke om.

Du kan jo se for deg en dame vandrende rundt i ring, hit og dit og to hannkjønn som dilter etter i en slags zombiegange, da har du oss.  

Vanligvis ender shoppingturer i katastrofe, jeg blir dritsur og ikke snakkende til i flere dager fordi jeg ikke finner et eneste lite plagg. (Bokstavelig talt, det er ikke så lett å være under normalen når det kommer til klesstørrelser!) 

MEN i går hadde jeg flaks, og jeg fant hele to bukser som passet min spinkle kropp! Og for å gjøre det hele enda litt bedre fant jeg også noen plagg til overkroppen, en pentopp og en kåpe! Å med på et av kjøpene fikk jeg noe ekte juggel som jeg kan pynte meg med!  


(Sorbet på nerstranda i tromsø skal ha skryt for å ta inn bukser i xxs, som jeg ikke passet! Jeg måtte opp i xs å hylte nesten av glede der jeg prøvde å hoppe rundt av glede i prøverommet!)

Handleposene, ganske mange når jeg tenker meg om. Vanligvis bruker de å inneholde matvarer når de ankommer i den mengden. Eller til nøds klær til ungene som vokser som ugress. 


(Ikke dårlig fangst på to timer, og kåpen må jo være storfisken!)

Alt sammen nøye plukket ut av posene og stappet i sofaen. 



(Mulig jeg skulle lagt ned en innsats i bildene, men to timer med shopping var faktisk ganske utmatende for en utrent kropp!) 

Kåpen, til den nette sum av 149 kroner! (Jada, du leste helt rett! Her snakker vi om en shoppingtur av sjeldenhetene!) Den var rett og slett jævlig bra! (Prøvde å huske noen slike søte ord som andre bloggere bruker,  men så flink er jeg altså ikke!) 


(Oppdaget at jeg kanskje må vaske speilet i yttergangen, ser ut til at mine søte små har brukt det som papir!)


(Den ene av mine to nye bukser! Og mine meget behagelige sokker!)

«Selfie» av meg selv med toppen jeg skal bruke på søndag. Flaks at den dukket opp, for jeg vil nødig gjøre min mor forlegen med å stille opp i en utringet sak som er ekstremt gjennomsiktig og fremhever mine litt småslappe bryster.


(Ikke helt min type pynt, men gratis er gratis!)

Ja og blingblinget jeg fikk med på en av butikkene fordi jeg brukte alt for mye penger. Takk for påminnelsen liksom?

Vi hadde en strålende ettermiddag på shopping, og vel hjemme satt jeg klistret med et stort smil om munnen. Merkelig nok smilte ikke mannen og guttungen like mye...


Ja og til slutt må jeg vel legge til noe kliss som dette: 

Snakkes søtinger, jeg bare elsker dere. Xoxoxo <3<3<3

(Og trøst deg med at dette ikke vil bli et veldig vanlig innlegg på min blogg, for da må jeg be om lønnsforhøyelse. Det merkes garantert at jeg har brukt litt mye penger på meg selv, og jeg må nesten grine av lykke med tanken!) 

 

#shopping #innkjøp #mote #klær #samfunn #outfitt #mammablogg #bakfasaden

Middagshvil er nydelig, men ikke så lurt!

Noen dager er jeg litt ekstra trøtt, og i dag var en av dem. Jeg sto opp nøyaktig ti minutter før jeg måtte springe ut ytterdøren for å komme meg til jobb, noe som gjør at jeg tar det første og beste å slenger på meg, stapper håret i et strikk og røsker med meg et eple til frokost. Ute i bilen våknet jeg litt mer, og min første tanke var at nå har jeg glemt ungene! Heldigvis har vi avlastningshelg, så det var altså ikke tilfelle. 

Etter jobb ramlet jeg ned på sofaen å ventet på at middagen skulle bli servert hos min mor, og jeg sovnet selvfølgelig. Det ble 20 fantastiske minutter i drømmeland, før jeg måtte tvinge opp øynene og få meg mat.

Middagen ble inntatt i en rasende fart, og etter litt snakk med minstemann evakuerte jeg hjem. Der fant jeg igjen fram til sofaen, og sovnet før jeg i det hele tatt fikk satt meg ned. (Det føltes i alle fall slik når jeg våknet med armer og ben alle veier etter fire timer.) Så du kan trygt si at det er stor fare for at nattesøvnen blir litt komplisert, men så trøtt jeg er enda er det en liten sjanse for at det skal gå bra. 


(Ikke i nærheten av de varene jeg handlet i dag, men orket liksom ikke forlate sofaen, finne frem kamera, ta bilde, legge det inn på maskin for så å legge det ut på nett! Latskapen lenge leve!) 

Når jeg våknet var jeg selvfølgelig sulten, og siden ingen av ungene er hjemme hadde vi muligheten å dra på butikken. Som de fleste vet, er det ikke så lurt å handle på tom mage rett etter at du har våknet. Så nå er kjøleskapet fylt av masse god mat, som jeg virkelig skal kose meg med de neste dagene. 

Helgen skal brukes til å sove masse, spise og bare ta det med ro! Rett og slett hverdagslykke for en litt småsliten mamma som av og til trenger en liten pause. 

Avlastning er virkelig en nødvendighet når man skal leve med så lite søvn som vi gjør, og så lenge jeg vet at guttene har det god selv om de ikke er sammen med meg, sover jeg med den beste samvittighet. 

 

#mammablogg #avlastning #avlastningshelg #søvn #hverdag #bakfasaden

Sanker husmorpoeng!

Når jeg leser disse nydelige kakebloggene som viser noen nydelige kreasjoner uten sidestykker får jeg også lyst til å være en perfekt husmorkakebakermammablogger! Så i dag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk, for dette ser jo virkelig enkelt ut. Bare se på alle de lyse vakre bildene som viser ryddige kjøkkenbenker og ingredienser oppmålt i fancy målebeger og boller. 

Så i samme slengen som vi tok helgehandelen plukket jeg med meg diverse bakevarer som åpenbart egentlig skal være en selvfølge i ekte husmødres kjøkkenskap. Jeg vred hjernen det lille jeg klarte for å huske alle ingrediensene til den nydelige suksesskaken jeg så bilde av i går, og handlet på innpuls. På magisk vis klarte jeg å få med meg hjem alt jeg trengte, i rett mengde. Så jeg konkluderte med at enten må jeg være et kokketalent uten sidestykke eller så har jeg bedre hukommelse når det kommer til tall enn hva jeg skulle tro. Ti kroner på sistenevnte. 

Jeg ventet til etter leggetid før jeg kastet meg ut i utfordringen med et strålende humør, siden kjøkkenbenkene var lovlig ryddige. (Grunnen var et aldri så lite besøk av lokalavisen tidligere på dagen, der jeg forsøkte å gi et inntrykk av at jeg ikke er like mye rotehode som det kan høres ut.) Jeg fant fram alt jeg trengte og klappet meg selv stolt på skulderen. Her skulle det virkelig husmorpoeng på plass. Jeg drømte om å sitte i sofaen med opptrekte ben og et smakfullt og delikat kakestykke søndag formiddag, mens ungene satt dypt konsentrert over tegne blokken. 


(Kaken etter steking, tror jeg muligens hadde for mye eggehvite i forhold til mandler! Men den smakte himelsk! Cola-boksen er en selvfølge når jeg skal utføre vanskelige oppgaver, og oljen brukte jeg til pynt?!)

Jeg burde vel egentlig innsett at i det samme sekund det som dagdrømmen slo inn var alt håp ute, og spesielt da jeg i min egen lille verden holdt på å bruke litt i overkant mye melis, istedenfor å følge oppskriften. Jeg reddet meg i siste sekund. 

Etter noen minutter så det ut som at en bombe hadde eksplodert på kjøkkenet, med eggehviteprydete vegger og melisglasert kjøkkenbenk. Men humøret var på topp, og kaken havnet i ovnene. 


(Oisan, ikke helt som jeg tenkte nei! Men den smakte også godt!)

Så kom kremen som skulle være inni, og jeg innså at jeg muligens kunne trengt litt veiledning eller større kunnskaper om mer enn bare tall. Den så ut som en klump med flytende smør. Jeg stappet det inn i kjøleskapet å håpet på det beste. Samtidig som jeg prøvde å dele den teite kaken å flytte den. DET var langt fra enkelt, og den porøse skiten gjorde sitt beste for å irritere meg grønn. Etter en del krangling la den seg der jeg ville ha den, og jeg tenkte som så at den skulle jo ligge helt i ro så om den ikke var hel gikk det bra. 


(Det så mer ut som kålrotstappe enn kakefyll, men den smakte forsatt nydelig!)

På dette stadiet forbannet jeg enhver idiot som kan påstå at å bake er lett, og vurderte å drefse faenskapen i søpla og aldri røre bake sakene igjen. Men nå hadde jeg også virkelig lyst på kake, og til tross for maltraktert utseende smakte kaken godt. (Jeg sjekket nøye underveis, for å se at alle delene var som de skulle. Selv om jeg ikke kan bake kaken, vet jeg hvordan den skal smake!) 


(Kanskje ikke så veldig delikat nei, og om du ser ekstra nøye legger du merke til resultatet av kranglingen når den skulle på plass! Skal ikke komme med noen kommentar om hvordan den ser ut, men den smaker fortsatt strålende!)

Jeg tok en pause, furtende i sofaen over manglende evner som baker, og vurderte neste trekk. Jeg kom frem til at jeg måtte sjekke kremen jeg stappet i kjøleskapet, og til min store forundring ble den som den skulle når jeg rørte i den. Humørmåleren gikk i taket, og jeg la kremen på kaken og prøvde igjen å flytte en aldeles latterlig bunn som overhode ikke ville samarbeide. Til slutt landet den på rett plass, til tross for at jeg flyttet den med øynene lukket i samme tempo som lynet har. Jeg pustet lettet ut og tok en velfortjent smakebit. Kaken smakte aldeles nydelig. 


(Valgte et nydelig orange plastfat kjøpt på slag en eller annen gang som skulle fremheve kaken, det har blitt merket av div kjøkkenkniver og ser godt brukt ut. Viktig å holde seg til bakfasaden-stilen jeg fører, også når det kommer til smakstest av kake!) 

Siden jeg var ganske lei av hele bake greien, fant jeg ut at jeg like greit kunne vente med sjokoladetoppingen til i morgen. Det har jeg laget 3746 ganger før, minst, så den kan rett og slett ikke bli mislykket.

Men uansett hvordan det gikk krever jeg en hel haug med husmorpoeng, spesielt for oppryddingen av kjøkkenet etter bake gilde. Heretter overlater jeg bakingen til dem som kan det, og skal heller oppsøke et konditori når jeg først finner ut at jeg må ha kake. Og ikke minst fortjener jeg poeng siden jeg bruker lørdagskvelden til husmorting! 

Så noen kakeblogger blir jeg helt klart ikke, den biten overlater jeg til de magiske menneskene som allerede er der ute. (De må være magiske så ryddig som de har det når de baker, og så flotte kaker de skaper. For de søler sikkert aldri og de kan garanter ikke gjøre feil!) Og om du fikk lyst til å prøve litt kake terrorisme, sjekk ut denne siden detsøteliv. Her kan du sikle over de lekreste fristelser, og om du har litt mer husmorevner enn meg, finne oppskrifter til å lage dem også! 

Ps. Jada, vet at man ikke skal spise kake på søndag. Men feirer at jeg ehhh, har vasket klær i helgen og da må det være lov med kake!

Tatovering er ikke smertefullt!

Etter mye frem og tilbake bestemte jeg med for at kroppen min skulle prydes med en aldri så liten tatovering, eller tre. Jeg har lenge tenkt tanken, men har blitt litt skremt av skrekkhistorier om hvor ondt det gjør. Men jeg opplevde ingen smerte, faktisk ikke et snev av det en gang. 


Først kom det vanskelige valget med å bestemme seg for motiv, og jeg har jo forstått at ofte har tatoveringene en eller annen form for betydning for den som bærer dem.

Så etter å ha studert oversikten i to-tre minutter falt valget på en sint hai og noen hjerter. Og så måtte jeg bestemme meg for hvor jeg skulle ha dem, og jeg endte opp med magen. Haien symboliserer at jeg har fungert som akvarium, og hjertene symboliserer begge guttene mine som har vært fisk i magen. (Om du har sett bilder av et foster i tidlig stadium ligner de litt på fisk, helt sant!) At haien muligens ser litt skremmende ut betyr at den er god å beskytte de to hjertene, eller noe sånt. Hjertene skulle kanskje vært litt mindre dryppende, men dessverre fantes det ingen helt normale hjerter i utvalget. 


Når alt dette var på plass fant jeg frem vaskekluten å dynket den godt i vann, tok av plasten og klistret den lille lappen på magen. Og jeg hold pusten, for ifølge det jeg har hørt var det nå smertene skulle slå inn, og nesten slå meg ned i gulvet. Det eneste jeg opplevde var at jeg muligens kunne brukt litt varmere vann, men det gikk helt fint til tross for litt gåsehud på kroppen. Etter en liten stund tok jeg av papirlappen, og en meget sjarmerende hai kom frem. Når jeg skulle feste hjertene var jeg med godt mot, og fikk det unna uten noen større følelsesmessige utbrudd. 


Jeg må si meg meget fornøyd med resultatet, og ikke minst symbolikken i mine helt nye tatoveringer.


Og det beste av alt er jo at jeg kan vaske dem bort i tilfelle jeg skulle angre.

Så min erfaring med tatoveringer er med andre ord at de ikke gjør vondt, de tar kort tid å få på plass, og om du er uheldig kan du bare vaske dem bort. De kan kjøpes på de fleste lekebutikker, og om du er heldig og kjøper en partypakke med is får du noen med på kjøpet! Og er du ekstra snill kan du dele med egne barn, søsken eller foreldre. 

 

#tatovering #juksetatovering #smerter #kroppsfokus #kroppshysteri #samfunn #trend #symbolikk #DIY #bloggtips #mammablogg

Romantikk, hva er det?

Min bedre halvdel er av den romantiske typen, som godt kan finne på å ta noe ugress med hjem eller kjøpe meg en bok om hvordan jeg skal utrydde skadedyr som maur. Han er en sjarmerende mann, og jeg må si meg veldig fornøyd med han. Hvem smelter liksom ikke av slike fine gaver? (Og jeg ble kvitt mauren!)

For fire år siden gikk han til mine foreldre og ba om min hånd, og siden han er svigermors drøm var svaret ja. (Selv om jeg mistenker at de endelig så en måte å bli kvitt meg på!) Det resulterte i et frieri og en ring på min finger. Ganske romantisk tenker du kanskje, der han kom hjem fra jobb med blomster og smykke i gave til meg, gikk ned på knær og lurte på om jeg ville bli hans for evig. 

Det høres kanskje usannsynlig romantisk ut å fri på valentines, og det er det kanskje også. Om bruden hadde vært klar over det.

Men neida, her har jeg vandret rundt i snart fire år uten å være klar over hvordan dag jeg faktisk ble forlovet, og det var kun med en tilfeldighet at jeg så på de gamle bildene fra babytiden til minstemann, og la merke til datoen på bildene. 14 februar. 


(Smykke mannen kom hjem med, legg merke til ordet Diamant! Ifløge sikre kilder skal det være min bestevenn, men jeg har litt problemer med kommunikasjon. Blir mest enveis, altså jeg snakker og det hender bare der!)

Så jeg må vel bare innse at jeg er så totalt uromantisk som du kan få meg, og at jeg mangler evne til å oppfatte romantiske gester som gjøres ovenfor meg. Og det er mulig jeg bør revurdere mitt syn på hva romantikk er, eller i det minste lære meg hva andre mener om saken. For ettersom jeg forstår er det ikke romantisk å sende gubben på sofaen så han får ligge i fred når jeg sover dårlig om natten, og det er heller ikke romantisk å kjøpe ferdigmat som jeg serverer etter en kjapp runde med den i mikroen. Jeg skal ifølge sikre kilder legge meg selv på sofaen og diske opp med en hjemmelaget rett som jeg har brukt timevis på, i form av planlegging, laging og dilldall på bordet. 

Nå skal det sies at min bedre halvdel mest sannsynlig var like svimmel som meg i gjerningsøyeblikket, og at det bare er tilfeldigheter som gjorde at det ble en dato som jeg kan huske. Men vi kan skylde på at vi hadde en baby som sov mindre en seks timer i døgnet på den tiden, og da går liksom alt som ikke er så viktig i glemmeboken. Og det er vel bare ringen på fingeren som gjør at jeg i det hele tatt husker at vi en gang la planer om bryllup. 

Så om du noen gang har prøvd å være romantisk mot meg, beklager for at jeg tilsynelatende kan se ut som tidenes mest overlegene person. Jeg evner bare ikke til å oppfatte slik, og mangler mest sannsynlig et eller annet gen. 

#mammablogg #forelskelse #samfunn #valetinesday #blomster #gaver #forlovelse #bryllup #romatikk #følelser #bakfasaden 

 

Status fra Oslo.

Kjenner det var godt med en liten ferie, og jeg må si at det er fantastisk godt å sove mye og lenge. Nesten litt for godt, for i dag våknet jeg helt stiv i kroppen av å ha ligget i ro så lenge. Virkelig et luksusproblem. 

 

Jeg merker tydelig at vi er preget av å være foreldre når vi drar på tur, så stakkars Ronny får gjennomgå. Vi passer på at han får mat i seg, at han ikke roter for mye og føler med om han plutselig kan bli syk. Og det til tross for at han er rundet 30! 

 

Og det er vel bare flaks som gjør at vi ikke beordrer han i seng klokken åtte på kvelden. 

 

Dagen i går gikk med til shopping, og jeg må beundre min egen innsats. Og til min store lykke tok vi turen til nordbyen og svinebyen. (Les= Svinesund!) og jeg fikk meg et aldeles nydelig MAX måltid. Ingen hamburgerbule er så bra som den, og jeg stappet i meg både løkringer og annetb ymse tilbehør. (Som selvfølgelig var helt idiotisk med tanke på at jeg ikke burde spise mye og feit mat på en gang! Men jeg fikk i alle fall bekreftet at magen min fortsatt ikke er helt på topp, i tilfelle jeg skulle være usikker på det!) 

 

Vi fant en del klær på tilbud og min bedre halvdel kjøpte meg en jakke i morsdagsgave, siden jeg har vært så smart å dra bort den helgen morsdagen er. Du kan tro jeg skal være grinete i morgen når ungene mine er i Tromsø, og jeg sitter i Oslo. Kommer sikkert til å grine litt for meg selv, siden jeg ikke får susse og klemme på dem. Så mulig jeg må feire den på mandag. Hilsen i lokalavisen har jeg også fått, og den kan du se her.

 

Jeg kom også frem til den konklusjon at mannfolk kan skravle like mye og kanskje mer en damer! 

 

Og det beste av alt var at vi var innom en svær garnbutikk, der min bedre halvdel glimtet til og ble med meg inn. Veldig romantisk! Så nå skal jeg hekle mange små kosekaniner som noen søste små skal få hos mødrene sine :) 

 


(Kosekaninene, den bakerste er fire år og har vært med minstemann overalt, og overlevd mange runder i vaksemaskin. Så de holder seg godt.)

Oppdateringen hjemmefra var at minstemann storkoser seg med besteforeldrene, og hadde vært på skitur sammen med bestefaren. Og ifølge besteforeldrene vil han bli det nye skitalentet i Norge! De hadde også vært å kjøpt han en ny ball, så nå spiller han og bestefar fotball i stuen, til bestemors store frustrasjon. Jeg regner med at før eller senere må et eller annet gå i gulvet, og da blir det månelyst for i alle fall bestefaren. Minstemann er så søt at han slipper unna. 

 

I dag håper jeg på å få brukt kamera litt, og kanskje jeg deler noen med dere om det blir bra. Eller om noe morsomt skulle hende. 

 

Ha en strålende dag!

 

#shopping #oslo #ferie #reise #mammablogg #hverdag

Dagens status, ikke mye å skryte av!

Formen ble ikke betraktelig bedre etter ny medisin i går, men ifølge de lærde så kan det altså ta noen dager. At jeg er dårligere prøver jeg å ignorere her jeg ligger på sofaen og nesten dør litt hver gang jeg prøver å svelge noe. Ikke engang de grufulle stikkpillene får meg i bedre humør, til tross for en del morsomme ingredienser. (Som jeg tipper egentlig kan slå ut en hest!) 

Hadde det ikke vært for at matlysten også var forduftet hadde det ikke vært håp for meg, for overalt hvor jeg snur meg ser jeg lekre bilder av eksotiske matretter som vanligvis ville få meg til å sikle. Men jeg sikler altså ikke, for jeg vet at med det samme jeg prøver å tilføre magen min mat vil den slå meg ned i bakken. Tipper at det er en eller annen form for hevn med tanke på nei-maten jeg vanligvis forer den med. Som om jeg kan motstå hamburger, cola og sjokolade?! (Eller, det har jeg vel funnet ut at jeg klarer de siste dagene?)

Jeg må si jeg er bekymret for den fantastiske osloferien jeg og min bedre halvdel skal prøve oss på til uken. For vil jeg i det helle tatt bli et menneske igjen i løpet av de neste fem dagene?! Det er nesten så panikken tar meg, flaks at jeg er så inni granskauen sliten at jeg ikke orker. Heldigvis har vi vært så oppegående når vi bestilte flyreise at vi betalte noen kroner ekstra i forsikring, i tilfelle ungene skulle bli syke. (Ironisk, for ungene er friskere enn på lenge!)


(Nærbilde av læsen min!) 

Men om ikke annet kan jeg glede meg over dagens statistikk på bloggen min, den forteller meg at enten er det veldig mange som går inn på helgens blogg og oppdager meg, eller så gleder hundrevis av mennesker seg over min beretning om stikkpiller. (Bare vent til jeg skal informere om resten av komplikasjonene som kommer på grunn av smertene. Denne stakkars mammaen skal virkelig få kjørt seg fremover!) Dere finner foresten helgens blogg her, om dere vil lese svarene jeg ga på noen merkelige spørsmål! Kan også legge til at jeg fortsatt bor i Tromsø, og at de bare har skrevet feil!

Og til slutt vil jeg bare si at for hver liker på facebooksiden min jubler jeg høylytt, så om du skulle kjenne en liten spire av medlidenhet blir jeg veldig glad om du liker og deler den. (Kan jo legge til at jeg har lovet å gi bort et eller annet når den når 600likerklikk, om det frister mer en å glede en stakkars liten syk meg!)

TRYKK HER SÅ KOMMER DU RETT TIL FACEBOOKSIDEN!

#helse #hverdag #sykdom #smerte #mammablogg #bakfasaden #facebook #klaging #uflaks #medisin #humor #reise  

Det blir oppvask i morgen!

For en dum, teit møkkadag. Jeg har faktisk lyst å hoppe ut vinduet og springe hylende bort. (JA tenk, og det skriver jeg offentlig uten å så mye som heve et øyebryn! Stakkars familien min som må lese dette, de har det bra grusomt! Bare vent til du leser resten!)

 

Her setter jeg meg ned etter leggetid, med et håp om å få slappe av en liten stund uten så mye som en lyd rundt meg. Jeg har en drøm om å kanskje få muligheten til å stjele fjernkontrollen til TVen noen få minutter, og ikke minst bare eksistere. Men hva hender? Jo det ligger en irriterende liten skit på bordet mitt, ved siden av den dumme og teite lekefiguren. Og det til tross for at alle andre enn meg har forbud mot å pynte på bordet, det nye fine bordet som jeg håper kan vare en stund før det blir offer for hærverk! Men neida, der ligger altså en liten søppelfigur, og en bæsj. Jeg mistenker mine to trollunger, og ettersom den ene har lagt igjen et spor i form av briller er det ikke vanskelig å forske seg frem til hvem som har vært der! At trollunge nr to har lekt med lego tidligere gjør at også han havner på listen over skyldige. 

 


 

Jeg kjenner at irritasjonen vokser, og at jeg er på vei å eksplodere. Så i et håp om å redde meg selv, og omgivelsene kaster jeg meg inn på kjøkkenet for å finne godteposen jeg kjøpte i helgen! MEN tror du ikke gubben i huset har vært å prøvesmakt nesten alt sammen, og alle de tingene jeg trengte for å unngå et realt sinneutbrudd fult av spydige kommentarer og ufinheter. Jeg kjenner at hode mitt endrer temperatur, og om jeg hadde sett meg selv i speilet ville jeg observert en rød farge bre seg opp over halsen, og et blikk som kan slå den største mann ned i bakken. 

 

Gubben kan prise seg lykkelig for at han hadde lagt seg, men i morgen blir det oppvask! FOR når mor i huset har røddager regnes mattyveri som en alvorlig forbrytelse. 

 

Om du nå sitter å tenker at jeg er en håpløs mor kan du drite og dra, jeg kommer aldri til å bli noen fasadebygger, så har jeg en dårlig dag kan du være helt sikker på at jeg vil buse ut med det også. Eller som den minste trollungen bruker å si når han er sint, "jævla mansjiit". 

 


Sliten og trøtt, hverdagen vår.

Igjen er vi inne i en dårlig periode, en periode der minstemann har det vondt, enda mer vondt en vanlig. Det igjen fører til veldig lite søvn, og i løpet av sist natt var han våken minst en gang i timen fra han la seg til vi sto opp i sekstiden. 

Vanligvis sover lilleskatten helt til i 1-2tide om natten, men i det siste har han våknet lenge før dette. Han surker, han vrir seg og han spør hvorfor det gjør så vondt. Og som vanlig må jeg svare, at nei det vet jeg ikke. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at jeg kunne overta alle plagene han har?! 

Vi venter på om søknaden om kuledyne blir godkjent, for vi har et håp om at denne kan hjelpe han. Men selv om det er veldig lenge siden søknaden ble sendt, har vi fortsatt ikke fått noen tilbakemelding. Dessverre betyr det at vi må ringe rundt å forhøre oss om hva som hender, noe jeg helst vil slippe når vi har evig nok med alt det andre. Og den evige ventingen er ganske slitsom. 

Kuledynen er et hjelpemiddel, en dyne full av plastkuler som skal gi lett trykk mot kroppen. Den er ofte brukt til personer som av ulike årsaker ikke får til å ligge i ro og finne roen selv når de skal sove, og den gir også lindring gjennom massasje når kulene rører seg har jeg lest. Og siden lilleskatten ønsker å ha trykk på bena når det gjør vondt, kan kanskje dette hjelpe oss til mer søvn og mindre smertelindring. Om vi skulle være så heldig å få dette uten noe om og men skal jeg skrive mer om hva det innebærer og hvordan du bruker dette. 

Ellers må vi bare holde ut og prøve å gjøre det best mulig for han. Vi merker at han er sliten etter en hel dag i barnehagen, og ofte gråter han mye på ettermiddagen og ligger i fanget vår. Han vil ikke gå selv, noe som er vanlig når han har vondt. Men vi er heldigvis to, så når den ene sitter med han i fanget styrer den andre med matlaging og storebror. Og vi synes det er så veldig godt å vite at dagen er såpas grei, så han har det godt i barnehagen. Så på dagen lørdag og søndag har vi tid til å gjøre familieting sammen, selv om fristelsen er stor å bare ligge i ro hjemme uten å gjøre noe. 

Det er nesten litt rart hvordan man tilpasser livet når ikke alt blir som det var tenkt, og på en måte går det veldig bra, selv om vi gjerne skulle hatt litt mer tid å hente oss inn, i alle fall nå om vinteren. 

Siden jeg jobber full tid på dag blir det ikke mye søvn på dagen, men i det siste har jeg måtte få meg en halvtime på øyet før middag. Og vi bytter på nattevåkingen, men som regel tar jeg natten og pappaen morgenen etter, slik at jeg kan ligge en liten time for meg selv å sove. Jobben min er til tider krevende, og jeg har mye ansvar, så det er ganske frustrerende nå som jeg har mindre energi en ellers. Men jeg føler ikke at dette går ut over jobben jeg gjør, og jeg har heldigvis muligheten til å komme senere slik at vi ikke må stresse de dagene som starter dårlig. 

Siden vi er så slitne nedprioriterer vi alt som ikke er viktig, og jeg blir derfor veldig lite aktiv på nett. Jeg håper jo at folk har  forståelse for det, selv om jeg ser at lesertallene mine virkelig daler. Men sånn er det bare, jeg har ikke mer å gi enn det jeg gjør nå. Så om det går noen dager uten skriverier er det rett og slett fordi jeg ikke har de ekstra kreftene som skal til. Men jeg skal prøve å legge ut litt nå og da. 

Jeg blir uendelig glad når jeg ser at dere liker det jeg skriver, og tipser andre om Facebook siden min og ikke minst bloggen. Og alle de fine tilbakemeldingene varmer virkelig, selv om det går utrolig lang tid før jeg svarer. Jeg bruker som regel å ta meg en time å svare på alt når muligheten byr seg! 


(Bilde forklarer på en måte hvordan vi har det, vi står i gråsonen og ser mot lyset, og vet at selv om det blir borte en stund, vil det etter hvert komme tilbake!) 

Når facebooksiden min når 600liker vil jeg trekke ut en heldig vinner som følger siden min til å få en ting. Jeg både strikker og hekler og tenkte jeg skulle lage noe selv. For i mine øyne betyr hjemmelaget litt ekstra, siden noen har brukt tid og krefter på å skape noe til meg. Så om du har forslag til hva blir jeg glad for tips.  Så kan jeg se hva det blir til etter hvert. 

Ha en strålende dag! 

#mammablogg #konkurranse #giweaway #søv #søvnløshet #foreldre #barn #sykehus #hjelpemiddler #kuledyne #facebook #hverdag #hverdagsliv 

Til "nissemor og julenissen"!

 

Det er ikke ofte jeg får tårer i øyekroken, men nå sitter jeg her med en klump i halsen og ser på pakken som kom i postkassen i går. En helt egen julepakke, bare til meg! 


Tenk at noen har tatt seg tid i juleforberedelsene, og lage en liten pakke til meg. Det er så rørende at jeg nesten ikke har ord, og jeg er så utrolig takknemelig for denne gode omtanken som noen har tildelt meg. 

 

Når jeg gir gaver er det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg føler plikt eller fordi jeg krever noe tilbake. En gave skal være en oppmerksomhet til noen som fortjener det, eller en oppmuntring til noen som trenger litt omtanke. Så når noen gir meg en gave betyr det så utrolig mye for meg, for det er en god og vakker ting å gjøre for andre. 

 

Så tusen, tusen takk «til julenissen og nissemor» som har gjort dette for meg. Det betyr så veldig mye mer enn jeg kan sette ord på, og jeg gleder meg virkelig til jeg kan åpne gaven og se hva som er inne i den. Stor, stor juleklem fra meg <3 

 



 

Så med dette sier jeg god jul til alle sammen, og ønsker alle noen fine juledager. 

 

Takk til deg som jobber i julen.

I dag sitter jeg hjemme og nyter julen sammen med den lille familien min, og tenker på alle dem som jobber i julen. Alle disse menneskene som ikke er sammen med sine egene familier, men som jobber for at vi andre skal få fri. 

 

Jeg er så enormt takknemelig for alle dem som gjør denne innsatsen, og selv om de får lønn for jobben fortjener de en stor takk. 

 

Tusen takk til alle som jobber i helseyrket, som jobber dag og natt for at andre mennesker skal få omsorg og føle seg verdifulle. Takk for at dere skaper julekos for andre som trenger det, mens deres egen familie må feire uten deg.

 

Tusen takk til alle som jobber innen redingstjenesten, uten dere ville jeg ikke følt meg trygg. Uten deres innsats ville mange fått en vanskelig jul. Uten dere ville liv gått tapt. 

 

Takk til alle som jobber i yrker som gjør at vi har strøm, vann og varme, det ville blitt en kald og vanskelig jul om ikke dere var der. For om noe går galt, vet jeg at dere gjør hva dere kan, for å ordnet dette så alle vi andre kan glede oss i varme, lune og julefylte hjem. 

 

Takk til alle dem som jobber med industri og ikke kan stoppe opp jobben i julen. Alle dem som må jobbe langt borte, og alle dem som sitter på vakt. 

 

Takk til forsvaret som passer på landet vårt, som vokter på grenser og som følger med. Takk for innsatsen til både dere hjemme i eget land og dere som jobber i utlandet. 

 

Takk til media, som forteller oss om nyheter og været. Takk for at dere bruker ekstra tid på fine nyhetssaker i julen, og takk for at dere forteller om det som også gjør vondt. Dere gjør en viktig jobb med å minne oss på at ikke alle har det like bra. 

 

Takk til alle dem som er i transportnæringen, som gjør at vi kan komme oss hjem til jul. Uten dere ville mange av oss blitt sittende alene hjemme, uten en mulighet å komme noen plass. Og uten dere ville mange hatt vansker med å kommet seg på sin egen jobb. 

 

Takk til alle dem som passer på dyr og mennesker, utstyr og maskiner. Takk til alle yrker, også dem som ikke er nevnt. Uansett hvordan jobb du gjør er den viktig, og helt nødvendig. Alle er en brikke i et stort puslespill, som gjør at vi andre kan ta en pause fra hverdagen. Og husk at uten den ene vil de andre stoppe opp. 

 

Og ikke minst takk til alle dem som jobber frivillig, alle dem som stiller opp i julen for å gi andre mennesker en verdig julefering. Alle mennensker har rett på en fin feiring, og dere gjør ikke forskjell på noen. Takk for at dere bruker av deres egen tid, for å gi glede til andre. Det er så vakkert å høre om mennesker som inviterer andre til seg, for at de skal slippe å være alene. Takk for at dere hjelper dem som trenger litt hjelp. Takk til alle dem som gir gaver til barn som ikke får noen og takk til alle dem som åpner øynene og ser rundt seg. 

 


 

Så tusen takk for at dere ofrer litt av livet deres slik at andre skal være trygge og ha det bra. Dere fortjener en stor klem. Uten dere ville landet stoppet opp, og uten dere ville jeg ikke kunne feire jul på samme måten som jeg gjør. Uten dere ville jeg kanskje ikke vært hjemme sammen med guttene mine. 

Kjære julenissen, her er ønskelisten min!

Det gikk plustelig opp for meg at julaften nærmer seg med stormskritt, og jeg skal derfor reposte ønskelisten min som jeg la ut på bloggen for en god stund siden, sån i tilfelle du ikke har fått det med deg. Og siden det er blitt litt lite gaver til mor under treet de siste årene, hadde jeg blitt veldig glad om julenissen kom med en ekstra :D 

 

Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse. 

 

  1. Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med. 
  2. Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først. 
  3. Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei. 
  4. Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting. 
  5. Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis. 
  6. Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på. 
  7. Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesielt viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den. 

 

Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften. 

 

Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april...)

 

Det er noen endringer på listen, jeg ønsker meg ikke ny sofa, for det har jeg ordnet selv. Jeg ble litt for lei av å ønske og den gamle ramlet sammen, så jeg kunne ikke vente helt til jul. Seng har vi også kjøt ny, men vi oppdaget fort at det ikke er plass til alle i den, så vi kan godt få en ekstra som vi kan ha på rommet til ungene, så kan de bare overta vår! Ellers kan jeg legge til at jeg hadde blitt veldig glad for nye hjemmestrikka votter, og ullsokker! (Det går helt greit om nissemor fikser den biten altså, jeg er ikke kravstor!) 

 


(Dette bilde får holde, siden jeg aldri har klart å være våken når du var innom på natten å la igjen pakker!)

 

Ps. Ikke gi en hest til guttungen, jeg har overhode ingen peiling på hvordan jeg passer en sån, og vi har heller ikke plass. Jeg vet at han ønsker seg det, men tenker at det er mer realistisk med et ekte monster! 

No ramle faen mæ himmeln i hode på oss!

No trur æ faen mæ himmel ramle i hode på oss! De siste dagan har det kommet enorme mengder sny, faktisk så mye at vi må knyte tau mellom bilen å døra når vi parkere før kvelden så vi kan finne den igjen dagen etter! Snyen legg sæ over alt, å trur du ikke den lurte sæ inn i jakken min som en sleip forfører uten sidestykke, på vei heim fra jobb? Den tok strake veien ned mellom brøstan på mæ, å gav mæ frysninge på ryggen. (I negativ forstand!) 

Når vi sku kjøre på butikken i ettermiddag brukte vi en god halvtime på å koste bilen, når vi endelig fikk satt oss inn å sku kjøre igjen måtte vi pinadø ut igjen før å koste på nytt! Før ikke snakk om å rydde vei så bilen slapp å fungere som snøplog som den har gjort resten av dagen! 

Til og med forsikringsselskapet mitt fant det lurt å varsle oss om at nu e det dårlig vært på tur (som om ikke det har vært dårlig i flere uke allerede), så i ettermiddag fikk æ melding om at alle de stakkars jævlan som bor i Tromse må beregne god nok tid om dem skal ut å kjøre i natt, å at vi helst bør påse at bilen e godt skodd. (Som om ikke vi e fullstendig klar over kor latterlig det e å kjøre med sommerdekk på den her tida, vi har jo tross alt tilgang til nett og nyheten om alle traileren som ligg slengt som lekebila etter veian når oss til tross for geografisk plasering?) Men om ikke anna må æ jo bare takke dem før at dem minne mæ på at æ snart må ut å drefse unna faenskap igjen! Dem kunne også fortelle at om vi sku være så elendig sjåføra som dem mistenke, e det enklest å melde om skade på nett. (Okei, dem skrev det kanskje ikke helt sånn, men det va det æ hørte når æ leste meldinga!) 

Æ lure veldig på kor det blir av avisoppslagene om ekstremvær i Nord-Norge, før som regel bruke dem å være jævla snar å hyle ut om drittvær sørpå, selv når dem bare får noen små cm med sny. (Kanskje dem har glømt oss, ikke så rart egentlig sia Nord-Norge ser ut som en øde snødekt tundra uten det minste livstegn!) 

Det var faktisk så ille at vi måtte gå til det ekstreme skrittet å sette ungen i barnearbeid, så ikke bod taket sku rase sammen. Æ hørte det knirke å knake så æ fant det lurest å sende opp dem som veide minst! Men ka ungan ikke gjør før å være en time lenger oppe om kvelden?! (Dem var for øvrig veldig fornøyd med å bli betalt i pepperkake og vaniljekjeks til kveldsmat!)

Æ har også vært å handla forsyninger, samt fylt stua med ved. (Fikk plass både under sofaen og bak tven!) Før æ e rimelig sikker på at sjangsen før å bli innesnødd e stor, særlig sia vinduan allerede e dekka av ei såkalt julebilderamme. Kjemperomantisk mæ i ræva, det betyr jo bare merarbeid så æ lure veldig på kordan tulling som har fått det til å bli ei nasjonal oppfattning at det e en fin ting!  

Takk og pris før at det vare er et halvt år til våres tre måneder med fantasisk sommervær, regn og vind! 

(Det va noen sekund med minimalt med jævelskap som ramla fa himmeln, så va snar ut med kamera! ) 

Ps. Det var alt du får servert fra mæ i kveld, æ må næmelig ut å rydde sny så det som kommer i natt skal få plass! Snyfræsen treng en pause etter å ha jobba heile dagen, e bekymra før at den kan koble inn fagforbud og gå til streik av den grunn. 

Bobleplast, djevelens verk!

Under den obligatoriske julegaveinnpakkingen oppdaget jeg et stort problem med min egen selvkontroll, og kom til å tenke på dem som daglig blir utsatt for denne ekstreme prøvelsen. Ikke julegaveinnpakking altså, men bobleplast. 

 

For den må jo produseres, og for at den skal bli produsert må det mennesker til, mennesker med stålkontroll. 

 

Med det samme jeg ser et lite stykke plast med bobler kjenner jeg det klør i fingrene, og jeg må bare trykke en og en liten boble, helt til jeg tar av og ruller på plastbiten så hundrevis av fantastiske små «pop» oppstår. Jeg blir gal i øynene og kan sikkert se ganske skremmende ut for dem rundt meg. Og stakkars den som prøver å ta fra meg den morsome lille plastbiten. Og tenk om jeg hadde vært i en fabrikk som produserte dette, det hadde garantert endt med at noen i hvit frakk ville hentet meg, sammensurret på en båre. 

 

Så dessverre vil ingen av julegavene fra oss komme innpakket i bobleplast i år, og jeg priser meg lykkelig for silkepapir og aviser! 

 


(Bilde har jeg lånt på google! Siden det bare var rester av plast igjen etter min ville bobleplastpopping!) 

Slik så kroppen min ut rett etter fødsel.

Tenkte jeg skulle slenge ut et bilde av meg selv i undertøy etter fødselen, men til min store forundring oppdaget jeg at det faktisk ikke finnes. Tenk at jeg ikke tok et eneste bilde av meg selv stående halvnaken i speilet! Og det til tross for at kroppen min så ganske grei ut etter en runde med fødsel, til tross for at den var særdeles misfornøyd med behandlingen den hadde fått. 

 

Jeg hadde tydeligvis oppmerksomheten min på noe annet, for det var ekstremt mange bilde av ungene der. Jeg må også ha tenkt litt på mannen, for fant et bilde av han i bar overkropp. (Men velger å ikke legge det ut på nett, for jeg vil helst ikke ha masse siklende mennesker utenfor stuevinduene.  )

 

Når jeg tenker meg om så var vel ikke min egen kropp det som sto høyest på listen over prioriteringer da jeg fikk barn, om du ser bortifra at den sa klart og tydelig ifra hver gang jeg prøvde å røre på den de første ukene etter fødsel. 

 

Men jeg kan jo prøve å gi en aldri så liten beskrivelse av kroppen min på den tiden. 

 

  1. Håret, festet med et strikk i nakken med småhår stående ut til alle kanter. (Mistet halve manken under svangerskapet, som var på vei å vokse ut igjen.)
  2. Ansiktet, litt blekt og usminket som et resultat av blodmangel. (Her snakker vi om hvit som snøen egentlig.) 
  3. Puppene, de var byttet ut med jur og gav meg en følelese av å være melkemaskin. (Klarte til nøds å stappe dem inn i den mest utvaska ammebhen jeg hadde, ettersom de ikke ville samarbeide når det kom til de vanlige pushup sakene jeg har liggende i skapet.) 
  4. Magen, flat og uten strekkmerker sett forfra. (Om du så meg fra siden la du merke til at huden hadde dekket en baby for kort tid siden, og at jeg hadde en ganske laber holdning på grunn av en aldri så liten svikt i ryggen.) 
  5. Føttene, slanke som før fødsel. (Men med et hårlag som minner meg om et bilde jeg så på facebook av en «hårstrømpebukse», rett og slett vakkert!) 
  6. Rumpen, helt som før på utsiden og pent plasert i en av mine større mammatruser. (Tror ikke jeg skal utdype dette punktet i tilfelle jeg skremmer noen andre som snart skal føde, men du kan altså skade halebeinet under fødsel! ) 

 

Når jeg hørte med mannen om hva han syntes om kroppen min etter fødsel fikk jeg til svar: Stram og fin! 

 


(Meg, nesten naken om du legger godviljen til!) 

Så da driter jeg egentlig i hva alle andre ville si om saken, for det er jo til syvende og sist han som skal nyte den i sene nattetimer! (Mamma, jeg bare tuller, helt sant! VI driver ikke med slike ting, og jeg ble gravid med et mirakel!) 

 

 

Hvorfor jeg skriver.

På mange måter er skrivingen min terapi, en god måte å finne frem krefter. Et pust i bakken der jeg får ut tanker som surrer rundt og stjeler oppmerksomheten min. Noe som også gjør at humøret og dagsformen bestemmer hva jeg skal skrive. På mange måter har jeg en rotete blogg med en blanding av humor og alvor om hverandre, men sånn er også hverdagen min, og sånn er jeg. 

Når jeg skriver med humor har jeg gode dager, selv om jeg ofte er både sliten og lei. Men jeg har også dårlige dager, og da kommer alle de mer alvorlige temaene frem. Men sånn er livet, det er like mye en bratt steinur som en vakker blomstereng. 

For en stund siden skrev jeg et innlegg som jeg følte var veldig personlig, og jeg brukte en stund på å vurdere om dette var noe jeg ønsket å publisere. Men jeg kom frem til at det egentlig ikke kostet meg så mye, for hvorfor skal man bare snakke om de gode dagene og de fine opplevelsene?! 

Innlegget jeg skrev handlet om barn og sorg, og om hvor vanskelig det er for meg som mamma å se barnet mitt sørge. Og jeg kjenner jeg blir rørt når babyverden ønsker at jeg skal gjesteblogge med mine sårbare ord, ord som satt langt inne å skrive. 

Om du ønsker å lese dette finner du det her: http://www.familieverden.no/Oppdragelse/De-vanskelige-emnene/Nar-barn-kjenner-sorg/



Ha en strålende dag.

Nede for telling, igjen!

Ligger nede for telling, skulle hørt på mamma, samboeren og venner for lenge siden og tatt turen innom legen. Så nå må jeg bite tennene sammen og kose meg med en pillekur som gjør meg sykere enn jeg var fra før? Hurra for kvalme og hodepine ut av en annen verden! 

Det har seg slik at jeg har gått rundt med en ganske stygg hoste, ganske lenge, og tenkt at den sikkert går over av seg selv og at det ikke var noe vits å springe ned døren hos legen av den grunn. Dessverre skulle det vise seg at det ikke er greit å delvis hoste ut lungene om natten, samt går rundt med svettetokter i en alder av 27år. (I alle fall ikke når jeg verken røyker eller er kommet i overgangsalderen.)

Nå er det ikke første gangen at jeg prøver meg på litt dramatikk, men denne gangen var det heldigvis ikke så galt som sist. Da hostet jeg tydeligvis i stykker en blodåre i lungene som førte til en aldri så liten hastetur på sykehuset med mistanke om blodpropp og andre lumske tilstander, samt en sykemelding i ganske mange måneder før jeg kom til hekten igjen. 

Heldigvis var det ikke så galt denne gangen, og det eneste jeg fikk til var å hoste ut noen dråper. (Heldigvis er vel kanskje det rette ordet!) 

Så nå skal jeg altså ta det litt med ro en stund, med to unger der den ene sover litt i underkant av det som er nødvendig, forberedelser til julemarked siden jeg åpenbart går rundt og tror jeg har for lite å gjøre på fritiden, og jobb. 

Ser ikke helt for meg at det er mulig å ta det med ro, men det er mulig at jeg blir nødt ettersom jeg er rimelig sengeliggende etter at medisin er tatt. 

Til slutt kan jeg legge til at jeg aldri skal bli gravid igjen, to dager med kvalme minnet meg på hvordan det var å være gravid, med ekstrem kvalme hele den tiden jeg fungerte som hotell. 


(Kanskje ikke helt passende bilde til teksten, men om ikke annet så var jeg syk der også!) 

 

Beklager!

Beklager til de uheldige bilistene som passerte huset vårt i dag når jeg fant ut at det var morgen, og vandret inn i stuen i evas drakt. Det var virkelig ikke meningen å skremme dere med mitt nakne åsyn, men min eneste tanke var å få fyr i peisen. (Her snakker jeg altså bokstavelig, så det er ingen undermeninger av noen slag!) Det jeg ikke tok med i beregningen er at siden ungene er borte i helgen så sov jeg til langt på dag, og at det er ganske mange flere som passerer kjellervinduene våre på den tiden. Som regel ligger store deler av omgivelsene trygt i sengen når vi vanligvis står opp, og da gjør det ikke så mye at nudisttendensene mine kommer frem. At min nakne kropp kan skremme er jeg ikke i tvil om, for det er altså ikke alle som er like åpne for den slags oppførsel. Det merkes at jeg har fått to unger, selv om det kanskje ikke ser slik ut når jeg har klær på meg. Håret gjorde vel også sitt for å understreke poenget, for ikke snakk om at jeg orket å tørke det før jeg la meg. Så nå står det til alle kanter og kan minne litt om et kråkereir. 

Men jeg lover at jeg skal gjøre et forsøk på å huske klærne før jeg går ut i stuen heretter. 

Nå skal jeg nyte noen minutter med knitringen fra veden og så skal jeg ta fatt på alle rutinene som helst må være gjort til ungene kommer hjem. Medisin skal doseres opp, regninger skal betales, klær skal vaskes og leiligheten skal ryddes. 


(Et bilde av nakenhet, men ikke av meg selv. Ønsker ikke å skremme unødvendig mange!) 

Menn`s regler.


Vi hører ofte om hvordan kvinner fungerer, men jeg har lenge savnet noen holdepunkter når det kommer til menn. Derfor har jeg prøvd å sy sammen noen linjer av egene erfaringer og tekster jeg har lest opp gjennom årene. 

 

1. Og det første jeg har funnet ut er at de lever med KUN en regel, nr. 1.


1. Pupper er laget for å se på, og derfor gjør de det. Det er en medfødt egenskap, og du kan bare glemme å gjøre noe med det. (Og om du prøver blir det like lett som å rive ned verdens høyeste fjell med bare nevene, så lykke til!)


1. Søndag betyr sport, uansett type så lenge det faller inn i den kategorien. (Det er like viktig som tyngdekraften og selv ikke nakene pupper kan fjerne oppmerksomheten. )


1. Gråting er utpressing. (Uansett hvor synd det er i deg.) 


1. Shopping regnes ikke som en sport. Og de kommer aldri, aldri til å definere det som en form for sport. (Selv ikke når de har joggesko på, og bærer alle handleposene.) 

 

1. Ja eller nei er godkjente svar på alle spørsmål, punktum! 

 

1. Om du kommer til dem med et problem må du ønske hjelp til å løse problemet, hvis ikke kan du gå til dine veninner så de kan gi deg medfølelse og sympati. Har du et problem, gjør noe med det. 


1. Hvis du tror du er stygg i en kjole, er det stor sannynlighet for at du er det. Og da trenger du heller ikke spørre dem om det.


1. Om menn sier noe som kan tolkes på to måter, mener de alltid den som ikke gjør deg riv ruskende gal. (Det er i alle fall det de ønsker at vi skal tro!)


1. Om du ønsker å si noe til mannen, vær så snill å si det i reklamepausen om du vil at han skal huske det. 


1. Noe de sa for 6 mnd siden kan ikke brukes som gyldig grunn for en diskusjon 14 mnd senere. Fakta er at alle kommentarer er uten verdi etter 1 dag.(Men den egentlige grunnen er at de har glemt det!) 


1. Si klart ifra hva du vil. DET betyr at du ikke kan pakke det inn i bobbleplast, papp og flere runder tape. Ønsker du oppmerskomhet si: HEI, jeg vil ha oppmerksomhet. Du kan ikke hinte om at nabodamen til bestemor til tante fikk en bukett blomster for noen år siden, og forvente at mannen forstår at du vil ha en blomsterbukett. 


1. Du kan ikke be oss om å gjøre noe samtidig som du forklarer hvordan du vil ha det. HER må du enten la mannen gjøre det etter eget ønske, eller gjøre det selv om du kan best. Så denne kommentarer funker ikke: «Kan du vaske klær i dag? Mine bukser må vaskes alene uten skyllemiddel, og du må huske å sortere ut klærne etter farge og tykkelse. Også må du huske å henge de opp på vrangen!» Resultatet vil bli bukser med skyllemiddel og ingen sortering. Samt en haug våte klær i vaskemaskin som er avglemt. 


1. Alle menn ser i 16 farger, som en gammel datamaskin. Det vil si at de ikke forstår at fersken er en farge, og om du ber om fersken på veggen vil du få det bokstavelig. Jeg kan også nevnet at de også ser på kaffe latte som en drikke. Om du ber om noe lilla kan du være helt sikker på at de ikke vet hvordan det ser ut. Det samme gjelder turkis. (Dette punktet er utelukket basert på personlig erfaring.) 


1. Menn synes ofte det er hysterisk morsomt med prompehumor, og for hver gang du ber dem bli voksen øker gleden av disse kroppslydene! 


1. Hvis det klør i buksen, klør det. De vil aldri, aldri slutte med det, grunnen er genetisk betinget. Og de vil heller aldri innrømme at de gjør det, selv ikke om de får se bildebevis. (Legg merke til at ALLE menn i alle aldere gjør dette neste gang du er i et rom med mange av dem, så forstår du hva jeg vil frem til. )


1. Om menn spør om noe er galt å du svarer ingenting, tror de deg. Det betyr at du MÅ si ja om du vil at de skal bry seg, hvis ikke er det din egen feil at de ikke gjør det. Det samme gjelder omvendt, tror du at noe er galt og de svarer nei, så er det heller ikke noe galt. 


1. Stiller du et spørsmål du ikke vil ha svar på, forvent at du ikke vil like svaret. 


1. Ikke spør om hva de tenker på såfremst du ikke vil høre om disse temaene: Sex, sport, motor og sex.


1. Om du er sint på mannen og ber han sove på sofaen skal du vite at han ser på dette som en bonus. For han blir det som å dra på luksushotell med tv og spill i umiddelbar nærhet, samt fred til å fise og snorke så mye han vil uten at noen dytter i han hele natten. 


1. Selv om mannen smiler og nikker betyr det ikke at han får med seg det du sier. Han er mest sannsynlig gått inn i hvilemodus og har stengt deg ute. 


1. Du kan ikke bruke sexnekt på dem som straff, dette blir like slemt som å si at du skal rive i stykker kosebamsen til et barn. 


1. Menn er allergisk mot bruksanvisninger, og det blir bare teit av deg å forlange at de skal bruke dem. Skru sammen det du skal ha selv, eller la dem styre løpet. (Hørselvern er lov!) 


1. Menn ser ikke forskjell på en truse til 49kroner og en til 449kr, men om de hørte prisen ville de helt klart foretrekke den til 49kr. (DEN skal uansett av.) 


1. Alle menn synes kvinner har for mange sko. Punktum. 

 

1. Manneblader er på ingen måte laget for å irritere eller gjøre kvinnen sjalu, de er utelukket for underholdningens del. Han vil heller ikke forstå at du kan være sjalu på noen nakene kvinner i et blad, uansett hvor mye du maser om det. (Så kan jeg legge til at det faktisk er god underholdning å lese dem, også når du er kvinne!) 

 


(Selv små menn lever etter disse reglene!) 

Takk for at du leser dette, og del gjerne videre så alle kvinner som ikke helt forstår hvordan mannen fungerer kan få noen retningslinjer å gå etter. Minner også på at jeg er kvinne så derfor kan det være at en god del menn er veldig uneig med meg i en del av mine påstander, men jeg er ganske sikker på at jeg er på rett spor med tanke på alle de årene jeg har hatt det motsatte kjønn rundt meg. 

 

#bloggtips





Svar på spørsmål til meg selv!

Som lovet skal jeg skrive svar på spørsmålsrunden til meg selv, selv om det frister mer å legge seg under sofaen å holde hybelkaninene med selskap. (Ikke fordi jeg synes det er kjedelig å skrive, men fordi jeg er så trøtt at jeg ikke vet at fram på meg selv. ) Innlegget med spørsmålene finner du her!

1. Hvorfor er du så distré på hjemmebane. 

- Om jeg skal ta en rå sjanse må jeg gjette på arv. Jeg ligner mye på min far, noe min mor har påpekt omentrent daglig når jeg har rotet bort ting, ikke fått meg med kommentarer eller ligget halvsovende på sofaen med fjernkontrollen godt ankret i hånden.  For eksempel glemmer jeg hvor jeg parkere bilen, det gjør pappa også. 

2. Hva fikk deg til å kjøpe to vinterjakker når du kunne klart deg med en? 

- For et teit spørsmål, klart jeg trenger to jakker. En til å ha på meg å den andre for å pynte i yttergangen. Har jo tross alt veldig begrenset med plass, så da må jeg bruke klær og sko som pynt.

3. Hvordan vil du helst tilbringe lørdagskvelden? 

-Tja, i sengen?! (Mamma, jeg bare tuller!) På et spa der jeg får nydelig pleiende behandling eller i sofaen uten at en eneste husarbeidsrutine venter på meg. Mulig jeg setter en knapp på den siste, såfremt det innebærer et varmt ullteppe og en boks cola. 

4.Hvordan klarer du å sove så lite? 

- Rett og slett fordi jeg blir vekket så ofte. Men om jeg skal være litt seriøs så må jeg bare si at det er helt utrolig hva kroppen takler når du må. Samt at jeg har en natt i uken med fast søvn, og stakkars den som prøver å frarøve meg den! (For eksempel telefon om natten eller noen som vekker meg før alarmen ringer!) 

5. Har du mange truser? 

- Ja det har jeg, kanskje litt flere enn jeg trenger. Men i krisesituasjoner som når vaskemaskinen streiker er det helt klart en fordel. (Så nå skal jeg klare meg i 3uker før jeg er nødt til å vaske, eller handle. Dessverre mangler jeg 2uker med sokker, så det er vel ikke helt realistisk. 

6. Hva er ditt beste skjønnhetstips? 

-Lurer veldig på hva jeg har tenkt når jeg spurte meg selv om dette, ettersom jeg faktisk ikke kan svare. Men jeg får bare henvise til Cecilie min, for hun kan alt sånt. Uten henne ville jeg gått rundt med skoger over øynene og uren hud som en tenårings gutt! (For ikke snakke om de rare bulkene jeg har fått i ansiktet, som på mirakuløst vis ble bedre etter at jeg kjøpte en sånn serumting hun sa var bra.)

7. Hvordan havnet du på to sider i VG? 

-God spørsmål, ettersom de fleste ikke bare ramler innom avisen sånn helt uten grunn. Men jeg skrev altså et innlegg om barn og mobilbruk for lenge siden, og ble kontaktet av en journalist som skulle skrive en sak om det. Tenkte som så at dette var noe jeg ønsket å utale meg om, og vips havnet en fotograf hjem til oss. Så det var ikke jeg som oppsøkte dem, så glad i oppmerksomhet er jeg ikke. (Bare synd de glemte å nevne bloggen min, hadde ikke skadet å fått noen flere faste lesere så jeg kan klatre oppover listen å stjele plassen til noen av rosabloggerne som ligger der!) 

8. Hvordan holder du liv i kjærligheten etter tre år med minimalt med søvn, to unger og noen krevende utfordringer? 

- Jeg vasker klær, han vasker kopper! Har kommet frem til at det må være løsningen på alle problemer, ettersom vi ikke krangler om noen ting. (Det hender at vi kjefter litt, som når han slenger sure sokker på stuegulvet eller når jeg ikke stetter ting i oppvaskmaskinen, men det er alt!) Ellers har jeg skrevet et innlegg om nesten dette før, som du kan lese her. 

9. Hva er din største drøm i øyeblikket? 

-Å kunne sitte på do uten at noen vil holde meg med selskap, informere meg om noe eller rett og slett terrorisere meg med å åpne og lukke døren. Eller et helt fjell med penger, så jeg kan kjøpe et hus så vi får litt bedre plass. 

10. Hvordan fant du på å skrive en rekke idiotiske spørsmål og tro at andre synes det er god underholdning?

- Jeg følte meg påvirket av alle andre som hadde spørsmålsrunder på bloggene sine! Jeg kan jo helt klart ikke være dårligere!

(Til slutt kan jeg jo tilføye at jeg kan svare på spørsmål om noen skulle være nysjærig på den snodige personen som skriver denne bloggen. Jeg kan til og med være litt seriøs om jeg prøver ekstra hardt, bare fordi jeg er så takknemmelig for dere som leser her hver dag! )


(Skrytebilde, saken ligger på VGpluss, og der må du desverre betale for å lese! Men var i papiravisen også!) 

 

Spørsmålsrunde til meg selv!

Nå er det tett før jeg sier ja til baby, for hvem kan vel motstå et fantastsk søt liten treåring som må gråte litt fordi han synes familien vår har plass til en liten jentebaby?! Og fordi han savner den så mye. 

Men nå var det ikke det jeg skulle skrive om, jeg tenkte at siden det er så utrolig populært med disse spørsmålsrundene må jeg hive meg på trenden. 

Så jeg tenkte å lage noen spørsmål til meg selv, som jeg tror dere lurer på.  

1. Hvorfor er du så distré på hjemmebane? (Okei, noen i familien leser alt tullet jeg skriver, mest av plikt.)

2. Hva fikk deg til å kjøpe to nye vinterjakker, når du kunne klart deg med en? (Hæ, hva er det for et spørsmål?!)

3. Hvordan vil du helst tilbringe lørdagskvelden? (Morsomt, noen som vil gni det inn at jeg er blitt gammel?!) 

4. Hvordan klarer du å sove så lite? (Ser at jeg har noen lesere som ikke har barn og gjerne sover 12timer i døgnet!) 

5. Har du mange truser? (Sukk, det må jo alltid være noen med et litt perverst fokus som stiller spørsmål!) 

6. Hva er ditt beste skjønnhetstips? (Ehh, skjønnhet?) 

7. Hvordan havnet du på to sider i VG? (Nysjærig eller sjalu kanskje?) 

8. Hvordan holder du liv i kjærligheten etter tre år med minimalt med søvn, to unger og noen krevende utfordringer. (Spørsmål til meg selv, er spent på svaret.)

9. Hva er din største drøm for øyeblikket? (Noen må jo stille teite spørsmål, som om jeg klarer å velge!) 

10. Hvordan fant du på å skrive en rekke idiotiske spørsmål til deg selv og tro at noen andre synes det er god underholdning? (Grinebiter?) 



Svarene på spørsmålene mine vil forhåpentligvis komme i løpet av kvelden, om jeg ikke skulle sovne av før den tid! 

Tenk å gjøre noe så alvorlig som å bruke et smykke med et kors!

Det er rett og slett fantastisk hvor store saker vi kan lage av småting. Har vi det virkelig så bra at vi må skape en fjær til ti høns, en hane og en hønsegård? Er det nødvendig å gå rundt og fokusere og irritere oss over små saker som bare er bagateller i det store bilde? 

Denne gangen er det snakk om noe så lite som et smykke, et kors som hang rundt en kvinne hals på jobb. Kanskje en kjær gave, en trygghet eller rett og slett bare pynt. Men det er galt, ulovlig og en skandale, tenk at hun kunne finne på å bruke et symbol rundt halsen, noe så støtende?! 

Men hvorfor skal det ikke være lov? Fordi en liten gruppe mennesker føler det støtende og velger å gå rundt å irritere seg over noe som fleste ikke legger merke til? Fordi noen få personer har det alt for godt i livet og må gjøre det surt for alle andre? Fordi noen alltid må ha noe å være negativ rundt? 

Selv om jeg synes det er ekstremt irriterende at mennesker jeg ser har klær med røde prikker, ville det ikke falle meg inn å klage på det. Jeg lukker rett og slett øynene og ofrer det ikke flere tanker

Om jeg skulle lage en stor sak av det som måtte irritere meg ville jeg ikke fått mye tid til det som betyr noe i livet, og jeg ville heller ikke føle det særlig bra med meg selv. Jeg ville lært mine barn at det er greit å dømme, kritiser og bestemme over andres tro, sitt i strid med det jeg ønsker å lære dem. 

Skal det være slik at de ulike religionene skal rakke ned på hverandre, krangle over hverandres symboler og skikker? Skal vi virkelig være så trangsynte at vi skal fjerne alle kors, forby alle hodeplagg og slutte å tegne hoder på tegningene våre? 

Nå tenker du kanskje at jeg har dobbeltmoral så det svir, siden jeg velger å skrive om dette . Men jeg blir stadig like forundret over behovet vi mennesker har av å klage på hverandre uten at det er noen god grunn bak. For det er faktisk ikke en god grunn at du måtte mene eller tro noe annet en naboen. 

La de som ønsker å bruke kors få gjøre det, la de som føler trygghet med hodeplagg får bære dem og for all del vis hensyn til at alle mennesker er forskjellige og har ulike livssyn. Prøv å se etter det som er bra med ulikehet, istedenfor å frykte det. For om vi skal ha noe håp om å lære våre barn å inkludere alle, så må vi starte med oss selv. 

#mammablogg

 

I morgen er en ny dag.

I dag er jeg helt tom, tom for energi og tom for tanker. Jeg vil bare sove, synke sammen og sove meg gjennom vinteren. Det er torsdag og vi har avlastning, den dagen i uken vi får mulighet til å kjenne etter hva kroppen forteller oss.  

De siste ukene har vært krevende, kulden gjør at minstemann har mye vondt på ettermiddagene/kveldene og det er mye gråt. Han trenger nærhet og trygghet, et godt fang å sitte i å varme hender som maserer de små føttene hans. Natten har vært grei, noen oppvåkninger men ikke mer. Medisin hjelper på, men den ene dagen han ikke fikk den resulterte i en svært krevende natt, en natt med tårer og frustrasjon. 

Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om at vi kunne ta bort medisin som han får, hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at smertene skulle bli borte av seg selv. 

Det er rart med det, men når minstemann ikke er hjemme får jeg tid å tenke, tid til å kjenne etter hvor frustrerende alt er. Selv om jeg egentlig burde bruke kvelden og natten til å hente krefter. Men av og til trenger man å stoppe opp litt og kjenne på alle de negative følelsene. 

Selv om vi har lært oss å leve med ting slik de er, er det ikke til å legge under en stol at det krever mye. Hverdagen vår er langt fra den vi drømte om, men jeg ville aldri byttet den bort. For jeg har verdens beste små gutter, som gir meg like store gleder som bekymringer. De fantastiske små englene som gir mening til hverdagen, selv når jeg sliter meg i håret og har lyst til å hyle av frustrasjon. 

I morgen er heldigvis en ny dag. 

 

 

 

 

 

 

Bekkenløsning, ikke bare for gravide.

«Hvorfor går du så rart?»

 

En liten gutt på sfo kom bort til meg og lurte på hvorfor jeg går så rart. Jeg har egentlig ikke tenkt over det selv, for det er ingen andre som har bemerket det til meg før. 

 

Jeg har bekkenløsning, tre år etter at jeg fikk mitt siste barn har jeg forstatt store smerter som til tider gjør livet mitt svært vanskelig. I perioder har jeg vært avhengi av krykker for å komme meg rundt, og jeg kan faktisk ikke huske hvordan det var å gå rundt smertefri, og ikke tenke på at jeg har smertestillende så jeg skal komme meg gjennom dagen. 

 

Jeg velger å skrive dette fordi jeg har sett alt for mange kvinner bite i seg smertene, fordi det ikke er lov å klage over vondt. De blir alt for ofte avfeid med at de sikkert overdriver, og vi får alt for ofte høre at vi må bare trene mer, at vi sutrer eller at det går over. 

 

Men det er faktisk ikke så enkelt. 

 

Smertene gjør at jeg mange dager ligger i fosterstilling og gråter, ikke bare fordi det gjør vondt men også fordi jeg føler meg helt håpløs som mor, kollega og kjærest. Det er så mindreverdig å ikke klare det som forventes av deg, ikke kunne lage deg selv mat og ikke kunne gå ut med ungene dine. 

 

Hvor mange dager har jeg ikke ligget inne på sofaen, mens jeg heller ønsket å være ute sammen med familien min. Hvor mange ganger har jeg ikke måtte avlyse avtaler fordi bena ikke ville bære meg. Hvor mange ganger har jeg ikke ringt jobb for å si at jeg er sykemeldt, med tidenes dårligste samvittighet og redsel for å bli snakket om. 

 

Jeg har prøvd det meste, jeg har trent og trent litt mer, jeg går til behandling og jeg knasker piller for i det hele tatt å holde ut hverdagen. Men smertene er der, og for hver eneste dag stjeler de en liten bit av mitt gode humør og mitt mot. 

 

Min opplevelse er at svært få forstår hva det vil si å ha bekkenløsning, at mange går rundt å tror at dette er noe gravide klager over for å slippe å gjøre noe. At det er en kvinnesykdom som egentlig ikke eksisterer. Du hører sjeldtent om kvinner som har store plager mange år etter at de har fått barn, men vi er faktisk svært mange. 

 

Det gjør vondt å føle at vi ikke blir tatt på alvor, både av dem rundt oss, på jobb og i helsevesnet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om  kvinner som har spurt om hjelp, men er blitt avvist med beskjed om å ta smertestillende, så går det vel over. 

 

Men det går ikke over, uansett hvor mye vi trener er smertene der. De stikkende smertene som spiser oss opp innvendig. Som får oss til å gråte og som gjør at vi blir sinte. For hvem kan vel egentlig smile når vi innerst inne vil ramle sammen og gråte av smerter og bitterhet. Vi sliter med å gå, med å ligge, med å leve! Vi har kanskje noen gode dager der alt ser normalt ut, men så kommer alltid de vonde dagene tilbake og dytter oss ut i skyggen igjen. 

 

Så hvem skal hjelpe oss når trening, behandling og smertelindring ikke hjelper? Hvor kan vi finne styrke til å komme oss gjennom dette, til å være mødre, kjærester og kollegaer som fungerer som vi ønsker i hverdagen. Skal vi bli bli nødt til å si opp arbeidslivet fordi vårt kjære veldferdssamfunn velger å ignorere oss, glemme at vi finnes. Hvor er den støtten, tilretteleggingen og behandlingen vi trenger? 

 

Kan ingen hjelpe oss? Skal vi for bestandig føle at vi står i skyggen, at vi ikke klarer gå frem i lyset og bli aktiv i vårt eget liv? 

 


 

Jeg håper at den dag vil komme når flere få øynene opp for alle som går med usynlige smerter, og biter tennene sammen fordi de er redde og flaue for å si ifra om hvordan de har det. Så vær så snill, neste gang du hører noen si de har vondt og bekkenløsning, tenk deg om før du slenger ut noen fraser om at det blir bedre med noen piller, eller at de gjør noe feil. Det sårer oss at smerten vår ikke blir tatt på alvor, for det er ikke bare fysisk vondt å ha denne tilstanden, det er også psykisk vondt! 

 

Om du kommenterer ber jeg deg om å tenke over hva du skriver. Ikke for min del, men for alle som sitter der ute og leser det du skriver og kanskje tar seg nær av dine ord. 

 

Del gjerne innlegget viderer, jo flere som leser jo større sjangse for at flere forstår. Ikke bare for min del, men for alle de andre jeg vet sliter seg ensome gjennom hverdagen. 

Nede for telling!

Da ligger mammaen i huset nede for telling, og det er jo helt klart en selvfølge siden pappaen er bortreist med jobben. Det har selvfølgelig resultert i en del episoder som jeg vil kunne se tilbake på med humor om noen år. 

1. Jeg våknet med noe jeg trodde var lærertyggis i nesen, og holdt på å beskylde eldstemann for å ha vært ute med rampestreker. Det skulle vise seg å ikke stemme. 

2. Jeg ble nesten rasende når jeg sto opp fordi det var så varmt, og holdt på å ringe pappa for å klage på at varmekablene ikke virket som de skulle. Men det var altså min egen termostat som var ute av drift, og er det enda. 

3. Minstemann skulle kle på seg selv, når jeg satt på do. Det resulterte i brorens genser innerst, yndlingsvesten over og alle klærne på feil vei. Og ingen ullundertøy, som er en selvfølge siden det er den første dagen med minusgrader denne vinteren. Han ble levert sånn i barnehagen, hvem kan vel knuse hjerte til en liten treåring som har vært flink?! 

4. Treplankene utenfor døren var forvandlet til en skøytebane! Så med tre sekker, en bilstol og nøkler i hånden endte jeg med å gjøre noen akrobatiske øvelser som ville fått 10 poeng om noen så det. Det kjennes godt at jeg ikke er noen aktiv person til vanlig. 

5. Jeg måtte evakuere fra jobb, og når jeg kom hjem ramlet jeg ned på sofaen. Uten å fjerne smålego og bøker først. Det var en dårlig ide, så nå har jeg noen pene merker på rumpen. 

6. Eldstemann gjorde sitt ytterste for å smiske seg til kontantkort til mobilen, og benyttet morens svimlete tilstand til å smiske seg til dette. HVEM kan motstå en søt åtteåring som har massert føttene dine, som i tilegg spør pent og sier at du er verdens beste mamma?

Neste gang mannen skal bort skal jeg leie inn en vikar, for det er jo som sagt en selvfølge at jeg ender opp syk når han er borte. Og alt blir liksom så vanskelig når du skal holde deg oppegående med feber og det som verre er, ta vare på to aktive gutter og går en urolig natt i møte med en liten tass som sover ekstra dårlig nå som det er kaldt ute. Og ikke minst, hvem skal jeg sutre til når ikke min bedre halvdel er hjemme? 


Litt bekymret for at dette er synet som møter oss i morgen! 

#mammablogg #helse #barn #hverdag

En unormal lørdagsmorgen!

Noen ganger er jeg rett og slett helt umulig, faktisk helt håpløs når jeg tenker meg om. For eksempel i dag, så hadde jeg muligheten til å sove hele dagen om jeg ønsket. Jeg kunne ligge i sengen å dra meg akkurat som jeg liker, uten noen form for forstyrrelser. Guttene har rømt hjemmefra og min bedre halvdel har tydeligvis sovnet på sofaen, igjen. (Mistenker at han ikke vil sove ved siden av meg, enda jeg ALLTID ligger helt i ro og ikke snakker i søvne. Helt sant!) Jeg kunne nyte noen lange timer med søvn som jeg alltid savner i ukedagene når jeg må opp før fanden får sko på seg, og jeg som regel våkner 5-10 ganger i løpet av natten, ufrivillig! 

Men hva gjør jeg? Jeg våkner lys våken før klokken syv, og ikke snakk om at jeg klarer å sovne igjen. Så jeg står opp, og da opplevere jeg igjen hvor håpløs jeg faktisk kan være. Det første jeg gjør er å sparke i noe rot jeg burde ryddet bort for mange dager siden, så tasser jeg inn på badet i god tro. Synker ned på toalettet og oppdager at jeg tydeligvis har lagt ned do-lokket i går. Om jeg gjorde det for å irritere meg selv er jeg nesten sikker på. 

Så da sitter jeg der klokken syv om morgenen, og lurere fælt på hva jeg skal gjøre. For vanligvis når jeg er våken på den tiden er det enten for å passe mine søte små som er morgenfugler eller fordi jeg skal på jobb og har det rimelig travelt. 

Om du slår opp på B-menneske i ordboken, vil du finne navnet mitt der. Så hvorfor jeg gjør dette for å terrorisere meg selv i dag kan jeg dessverre ikke svare på! Jeg er rett og slett ikke menneske før litt ut på dagen, og om du er så heldig å få noe fornuftig ut av meg før den tid er det bare flaks. 


(Får bare innse at jeg dreger på årene, og finne frem tøfflan mine!)

Da er leiligeheten ryddet før helgen!

Det er ikke hver dag en fotograf fra VG stikker innom, så jeg tenkte at jeg ville gi et litt bedre inntrykk en hva som egentlig er sannheten, i alle fall når det kommer til mine evner som husmor. 

I vill panikk fikk jeg ryddet leiligheten etter jobb, støvsuget og fått vårt lille kott til å se ut som en egnet plass for et hjem. (Okei, jeg kastet det meste inn på soverommet, så det må muligens flyttes før jeg kan sove i kveld, men det vet jo ikke dem som evt vil se bildene.)  Jeg fant også ut at jeg ikke ville ha bilde av undertøyet mitt i avisen, så jeg fikk ryddet unna et fjell med nyvasket klær! (At jeg har lagt ut undertøysbilder her på bloggen min velger jeg å ikke snakke om i dag!

(Bilde er fra da jeg ikke la ut undertøysbilder av meg selv, heeelt sant!) 

Jeg fikk til og med tid til å ta på litt maskara, bare så jeg skulle føle meg bedre. (Maskara er den svarte gugga de fleste kvinner kliner på øyevippene, og noen mannfolk!)  Kvisene var det lite å gjøre med, typisk at de må komme når det passer dårlig, så jeg valgte å rett og slett dekke til speilet. Kastet også på meg noen litt penere klær enn joggebuksen jeg helst bruker, her skal jeg helt klart skape et flott bilde av hvor bra jeg kler meg. Klærne var helt klart nøye plukket ut, og det var ikke en tilfeldighet at det var de plaggene som lå øverst i skapet. 

Fotograferingen gikk sikkert ganske bra, av alle bildene er det muligens et som kan brukes. Men det var jo det de trengte, så da går det bra. Guttungen som var med på bildene var veldig flink, jeg derimot er ikke like enkel å ha med å gjøre. 

Nå skal jeg bruke resten av kvelden liggende i sofaen, for etter dagens rolle som nålepute synes jeg fryktelig synd i meg selv. Akupunktur kan faktisk være helt forjævlig, men det sies at ondt skal ondt fordrive. Men satser på at jeg klarer å gå som en 27åring i morgen, ikke som en 80år gammel dame med brukket lårbein. 


(Slik det vanligvis bruker å være! Men det skal jeg ikke si til noen!) 

Ps. Ikke sladre om at jeg gir et litt småfalskt bilde av meg selv til VG`s lesere! Tenkte jeg skulle prøve hvordan det føltes å være en velykket husmor for en stund!

Noen ord på slutten av dagen.

Etter en hektisk dag på jobb og bursdagsfeiring av den største prinsen min var jeg litt småsliten, eller faktisk utslitt om jeg skal være ærlig. Så jeg snublet over ende i sofaen og sovnet, og jeg tror de fleste vet at det ikke er så lurt å ta seg en tre timers rett før leggetid. Men når sant skal sies trengte jeg noen ekstra timer med søvn, og ikke tror jeg at nattesøvn min blir frarøvet heller. 

 

Den lille kløen i halsen taler heller ikke til min fordel, men satser på at det skyldes lite søvn og ikke ubudene gjester. 

 

Siden det blir en lang uke for meg, blir det lite tid til skriving. Men skal prøve å legge ut noen innlegg når jeg plutselig finner noen minutter med ledig tid. Kan jo alltids låse do-døren og ha med meg dataen når jeg sitter der. (Så kan det vel diskuteres hvor hygienisk riktig det er...) 

 

Lite tid er også grunnen til at jeg ikke er spesielt snar å svare på kommentarer, men skal prøve å svare alle etter hvert. Men satser på at hverdagen blir litt roligere etter hvert, både på jobb og hjemme. Kulden gjør sitt til at minstemann sover dårlig, og vi merker at vinteren er på vei. Han er mer urolig enn før, i tilegg til at han er inne i en fase der han skal finne sin egen vei. Noen vil kanskje kalle det trass, men i mine øyne blir det feil å si at en treåring trasser. Hadde passet bedre med selvstendighetsalderen. 

 

Nå skal jeg nyte et glass cola, og grue meg til tannlegetimen om 14dager der jeg må bøte for mine synder. 

Endelig hjemme igjen :)

Endelig ble det litt tid til å synke ned i sofaen og finne frem datamaskin. (Og macen og dataen til typen og mobilen?) 



Som du sikkert har fått med deg har jeg vært noen dager i Riga på miljøtur med et herlig gjeng fra jobb. Og jeg tenkte jeg skulle komme med en kort oppsummering fra turen. De første ordene som faller i hode mitt etter de siste dagene er sprit, sko, mat, venting og penger. 

Når du først leser dette så høres det kanskje ut som en ganske tvilsom tur, så det er vel på sin plass å skrive hvorfor jeg tenker på dem. 

Om du har potensial til å bli avhengi av de sterkere saker er Riga helt klart ikke plassen for deg. Der kan du kjøpe sprit hvor som helst, når som helst. Utvalget i minibaren på hotellrommet består stort sett av alkoholholdig drikke, og om du er heldig finner du en flaske cola eller to. For de av oss som liker å drikke er dette den perfekte plassen, for du trenger ikke være redd for å bruke opp alle pengene på sprit. Her er det dyrere for drikke uten virker det som, og helt normalt å gå på kafé i tidenes peneste kjole og drikke seg noen lunsjdrinker, alene. Ellers kan jeg tilføye at de har baklys de fleste plasser. (Autokorrektur, det skal ikke stå baklys, men b a i l y s, dumme data! ) 

Det var hundrevis av skobutikker, så jeg var helt klart i himmelen. (Bokstavelig talt også, ettersom vi fløy dit!) Det var alle mulige typer sko, alt fra bestemortøffler til sengesko. Jeg dokumenterte en del av dem, til stor underholdning for de som jobbet på butikkene. Her snakker vi om ekte turist! Jeg hadde også plan klar om de skulle si det ikke var lov, og bare late som jeg ikke kunne engelsk, men det gikk heldigvis greit. Jeg kjøpte bare et par sko, mest fordi jeg hadde begrenset med plass i bagasjen siden jeg hadde planer om å ha litt baklys med meg hjem. (Les lenger opp om baklys!) 

De hadde fantastisk god mat, når vi fikk den. Her må du gå å bestille mat før du blir sulten, evt. droppe å trampe inn på små spiseplasser med en gruppe på femten personer som alle skal ha ulike ting og egen regning. Det var godt utvalg, og jeg fant for det meste noe jeg ville ha. Den ene dagen spiste jeg tidenes beste biff, og den vil jeg ikke glemme med det første. Sjokolade hadde de også i massevis, så jeg storkoset meg med andre ord. 

Penger var jo også en spennende ting, for i Latvia bruker de tydeligvis veldig mange minimynter, som på merkelig vis klarer å gjemme seg i lommen min. (Selv ikke en lommetyv ville klart å finne dem!) Å regne om kursen gikk stort sett greit, i alle fall så lenge jeg faktisk husket hva kursen var. Jeg har enda ikke ringt kontofon for å få dommen, men regner med at jeg kommer til å grine når jeg ser hvor mye jeg har suset bort de siste dagene! Og stort sett bare på meg selv.) 

Siden det alltid er litt stress å komme hjem, så har jeg ikke fått noe skrivetid. Men nå er det snart helg, så da burde jeg vel klare å krote ned noen ord og legge ut noen bilder fra turen. 

Vente innlegg.

Det ikke er mulig å sette inn ventemusikk på bloggen, du vet den stygge som de spiller når du ringer til offentlige kontorer i håp om å få snakke med et menneske innen rimelighetens tid, men får beskjed om at du er nummer 752 i køen, vennligst vent. Men ventebilder skal jeg få til, altså en rekke bilder uten sammenheng plukket ut fra ulike bildemapper i en symfoni av rot. 

 

 

Et skilt som burde vært brukt litt i dag også, i alle fall når fruen i huset ønsker en tur til sverige og ikea! (Snakker helt klart av erfaring her!) 


 

Dagens outfit, eller en annen dags antrekk. Husker ikke helt når det var, men siden genseren er uten flekker så betyr det at ungene ikke er med. 

 

Tenkte jeg en dag skulle få tatt et slikt bilde av meg selv, men spørs om ikke jeg skal ha klær på med tanke på at jeg sikkert vil vise det frem. 

 

Jeg kan glimte til å pynte meg også, dette er fra en kveld jeg og mitt kjære søskenbarn skulle tømme en flaske baylis før den ble dårlig. Mulig at det var på vinteren med tanke på ved og juksefyr i bakgrunnen. 

 

Min kjære sønn tegnet han og bestekompisen til min bedre halvdel. Vet ikke hva han ville frem til, men synes det var ltt rart at fireåringen var større enn den voksene! At de var rumpetroll kan vel også sette spørsmålstegn bak!

 

Det ble en liten bærtur i høst, og må si at det var enorme mengder tyttebær. Heldigvis gitt det fort å plukke dem, for guttungen som var med meg syntes ikke det var morsomt å være sammen med en mamma som var mer opptatt av å ha stjerten vendt mot himmelen. 

 

En perfekt fluesopp, aldri funnet en som ikke var halveis oppspist. 

 

Resultatet når jeg skal legge trekk på bøker! Konstanterte at jeg manglet evner på det temaet, så neste gang skolegutten får bøker som må beskyttes skal jeg sende han til bestemoren. (Hun er veldig flink etter at jeg og søsknene mine var små!) 

 

Jeg vasker altså dusjen med tannbørst. Hadde liksom ikke flere kommentarer på dette. 

En campingvogn i stuen, i alle fall ifølge minstemann. Men til at han er tre år må jeg si at byggverket var veldig bra. (Bedre enn om jeg skulle gjort det faktisk!) 

 

Så om du fortsatt venter kan jeg bekrefte at på torsdag er jeg igjen tilbake i min vanlige hverdag, men unger og kaos og alt som hører med. Og da skal jeg igjen skrive mine småtullete innlegg om alt som faller meg inn. 

Yvonne i Riga!

Da er jeg kommet til Riga og etter en lang dag var det godt med en god seng. Eller nesten god i alle fall, seng er seng. Nå skal du få noen bilder fra dagen.

Ankommet tromsø lufthavn, før klokken syv om morgenen. Du kan vel si at jeg var noe trøtt, så om du så meg var det grunnen til at jeg sjanglet å hadde øynene delvis igjen.

Fikk meg en skive med laks, snille julia syntes ikke fisken var noe for henne og gav den til meg. (E du fornøyd nu??:P) Den smakte som en skive kjøpt på kiosken, men mat er mat.

Hadebra tromsø, snakkes om noen dager. (Kjente et stikk i magen, hvordan skal jeg klare meg uten guttene?)

Vel fremme i oslo måtte vi ta buss fra flyet til inngangen. De sa at vi var kommet på plassen til utenlandsreiser, så vi ble med andre ord kjørt til andre enden å måtte gå tilbake igjen. Men litt trim skader vel ikke når jeg tenker meg om. Etter litt venting og mat gikk turen inn på nytt fly, weee endelig min tur å dra til det store utlandet.

En eller annen plass i verden med retning mot riga. Til foreldrene med en hylende unge, dere har min fulle medfølelse! Fikk av en eller annen grunn ekstremt mye savn etter mine unger når jeg hørte det.

Dagens andre outfit, må kanskje innrømme at jeg reiste i stor herlig og myk treningsbukse og joggesko. Komfort før utseende, eller var det omvendt? Gøy med stort speil, mulig jeg tar det med hjem! Får helt sikkert plass i kofferten.

Verdens beste romvenn, ser virkelig frem til å dele seng med henne noen dager. (Forstå meg rett, jeg skal ikke være utro mot typen. Men kan liksom ikke sove alene etter mange år som part i et forhold!) Ellers må jeg bare skryte over hvor god og snill hun er og ikke minst flink å stelle minne kjipe øyenbryn som aldri gjør som jeg vil.

Så var der tid for mat, og det ble verdens beste biff. Den var rett og slett helt fantastisk. Og som du ser klarte jeg ikke vente med å spise til etter at jeg hadde tatt bilder. Koselig middag med hærlige folk. Storkoser meg på jobbtur.

Om jeg skal klage på noe på plassen vi spiste så er det stolene. Fikk tresmak i rumpen og fant meg en pute å sitte på. Ingen skal si at jeg ikke er løsningbevist.

Etter maten ble det en snartur på shopping, famt disse skoene. Men siden de bare kan brukes i liggende stilling valgte jeg å ikke bruke penger på dem. Men sukk, de hadde passer fint som pynt i stuen.

Så gikk turen til skyline bar, og der måtte kaffebaylisen prøves. Den fikk jeg med krem og oboy på. Jeg var med andre ord i himmelen, ganske bokstavelig talt. Vi var jo i 26 etg.

Oppdaget til min forundring at jeg var kveldens partybrems. Så da var det bare å komme seg tilbake til hotellet. Noe som gikk fort, for her kjører de som om bilene skulle vært stjelt og politiet er etter. Og skal si der var godt å ta av seg buksen etter at magen var fylt av en halv ku med div tilbehør.

Nå skal fotene mine få hvile resten av kvelden så de samarbeider i morgen. Da skal det shoppes, spaes, spises, jobbe litt og til slutt festes. Jeg må bare innse at selv om jeg blir tatt for å være en 16åring så er jeg ikke det.

Hilsen fra flyet.

Weee da går turen ut av norge, og jeg fikk sitte med vinduet:)

Kom på at engelsken min er litt rusten, så det er litt bekymringsverdig. Satser på at jeg fortsatt mestrer noen ord. Om ikke annet kan jeg prøve google translate.

Ny oppdatering kommer senere om det er nett på hotellet.

Har pakket klart!

Pakking, ikke helt det ordet jeg liker best. Men nå har det seg slik at jeg skal ut å reise i morgen, sammen med en gjeng fra jobb. Vi skal en snartur til Riga. 

Når jeg skulle pakke tenkte jeg automatisk at dette vil ta 2-3timer, for vanligvis bruker jeg å pakke alt til meg, til ungene og delvis til mannen. (Rettelse, jeg bruker å sjekke at han har pakket alt han trenger.) 

Jeg fant frem klær og toalettmappe, pakket lader og kamera, fant fram pass og strikking og slengte det i kofferten. MEN den var nesten tom når jeg var ferdig, og hvordan kan det liksom ha seg? Sist jeg skulle noen plass med koffert måtte jeg sitte på lokket for at det skulle gå igjen. 

Det er to mulige grunner, den første er at jeg er blitt så voksen at jeg pakker fornuftig og bare det jeg trenger. Og den andre grunnen er at jeg har glemt halvparten av det jeg må ha med meg. Om jeg skal tippe på hvem som er rett, må det være den siste. 

Men så lenge tannbørst, truser, pass og lader er med skal jeg klare meg bra! 

Ser for meg at jeg blr å savne guttene mine noe helt fryktelig, så mulig jeg må finne fra den gamle nattakosen min. Men skal dele rom med verden fineste jente, så tror det blir å gå bra. 


Hva har jeg glemt i skapet, finner det vel ut når jeg kommer frem! 

Tenker jeg har mye morsomt å fortelle når vi kommer oss hjem igjen, for jeg har aldri vært i andre land en Norge, Sverige og Finland. 

Men nå skal jeg synke ned i sofaen, spise noen nybakte og helt nydelige boller. I morgen må jeg opp lenge før småfuglene for å nå flyet, så skal prøve å nå frem til sengen i rimelig tid. 

Skviikk, igjen!

Jeg må vel bare innse at jeg fungerer som en støvsuger når det kommer til virus og bakterier. Så i dag våknet jeg med et pip, igjen. Stemmen har sviktet meg, og jeg synes fryktelig synd i meg selv. Det var litt hektisk her i dag, og jeg hadde god lyst til å brøle ut at ungene måtte snakke med innestemme. (Dobbeltmoralen lenge leve!) Men det kunne jeg altså ikke gjøre, for det kom bare ut noen hese skvvviiiik. Ungen igjen synes dette er fantastisk morsomt, så om jeg ikke tar helt feil gjør de litt ekstra ugang så de skal få høre moren hvese fra sofakroken. 

 

Tydeligvis er det en ny halsbetenelse på gang, og jeg synes det er fryktelig urettferdig så flink jeg har vært å ta tran i det siste. For jeg leste på en eller annen reklame at om du tar tran blir du sterk og holder deg frisk. Og jeg føler meg langt fra sterk her jeg sliter med å løfte colaboksen. 

 

Om ikke annet har jeg solgt unna litt etter den store oppryddingen sist helg, så stuen ser ikke ut som et lager. For at overgangen ikke skal bli for stor lar jeg alle klær ligge å slenge, og leker får fungere som bordpynt. 

 

Så her er alltså grunnen til lite skriving på bloggen, men jeg tipper ta jeg kommer sterk tilbake. I alle fall når ungene er voksene...

 

Småkrapylene som har inntatt kroppen min har bare med å komme seg ut fort, for neste uke blir det sykehusopphold på meg og minstemann, så blir det avlastningshelg og uken etter blir det jobbtur til det store utland. Og oppi alt dette skal jeg gjøre alle normale hverdagsting, prøve å få noen timer søvn samt fungere som mamma, kjærest og meg. 

 

 

 

Bombe, eller kvinne?

Noen få dager i måneden endres en del damer til vandrende bomber som kan utløses med den minste bevegelse. Men disse bombene er mye farligere en du skulle tro, de er fulle av hormoner og du kan aldri vite hvor de treffer. 

 

Det skal bare et lite feil ord til, og du får en overhøvling eller en foss av tårer. Denne kvinnen kan for all del ikke se programmer på tv som har det spor av følelser som innhold. Tålmodigheten hun vanligvis har i bøttevis fordufter på noen få sekunder, og selv den minste feil blir enorm. Og er du mann risikerer du å gjennomgå ekstra mye, for vi er svært misfornøyde med at dere slipper unna denne håpløse tiden. 

 

Selv om det er lett å beskylde kvinnen for å være urimelig, så må vi huske at hun ikke frivillig er født som kvinne. Med det samme hormonene slår inn tar de over kroppen og styrer henne rett mot stupet. Hun kan gråte over spilt melk og hun eksploderer om du er så uheldig å spise den siste sjokoladebiten. 

 

Siden kroppen bestemmer over henne, har hun heller ingen valg når hun må putte innpå med hundrevis av sjokolader og andre søte saker. All motstandskraft er helt borte, og om du prøver å gjemme unna noe søtt vil hun finne det som den mest trente sporhund. Hun føler seg oppblåst og stygg, og det dummeste du gjør er å kommentere at om hun ikke ønsker å legge på seg, må hun slutte å spise sjokolade. 

 

Hormonene fører også til noen helt urimelige smerter for mange av kvinnene, og neste gang du sier det er sutring bør du tenke deg om. For smertene disse damene kjenner i denne perioden er så ekstreme at selv den sterkeste mann ville knekt sammen. Og ikke bare gjør det vondt, det gjør jævlig vondt! Hun ramler sammen som at noen skulle gitt henne et realt ballespark, men selv om hun helst skulle holdt sengen må hun bite tennene sammen og fungrer i hverdagen. Hun må være mamma, hun må være kollega og hun må være samboer/kone og ikke minst må hun være en hormonell kvinne som kan risikere å falle sammen i tårer over en liten fisk som mister mammaen sin på barneTV. Hun kjenner ikke bare fysiske smerter, men også psykiske. 

 

På mange måten blir kvinnen et dyr i disse dager, og det eneste som redder henne er ukens slutt. Da roer alt seg ned og hun får tre helt normale uker før det er påan igjen. Så neste gang du opplever en urimelig kvinne må du huske på at hun mest sannsynlig ikke med vilje reagerer som en ustyrlig treåring full av sukker. 

 

Til slutt vil jeg bare si til alle som er rundt meg i disse dager, det er helt klart min uke. Jeg fikk tårer i øynene når jeg så på barneTV og jeg har tålmodighet på lengde med en nål. Jeg irriterer meg grønn over min bedre halvdel til tross for at han er meget omsorgsfull, og jeg går bøyd som en gammel dame med ryggsmerter, fordi kroppen min helt klart synes det er greit at jeg har litt ekstra vondt i magen! 

 

Og til alle dem som måtte være så dumme å prøve å si meg imot, jeg kan ikke love for at jeg svarer på en voksen måte. Du kan egentlig være ganske sikker på at jeg vil svare på en særdeles ufin og barnslig måte! 

Kjære politiker og mann i gaten!

I de siste ukene har det vært svært vanskelig for meg som mamma å lære mitt barn at mobbing er galt. Jeg har brukt lang tid på å forklare hvorfor man ikke skal si stygge ting til andre, og at det ikke er lov å lyve. Jeg har forklart at det beste du kan gjøre er å snakke fint om alle, og se noe godt i hver eneste person, også dem man ikke kommer så godt overens med. For det er noe bra i alle, selv om vi har ulike meninger. Selv om du tenker noe dumt om andre, betyr det ikke at du har lov å si det! Jeg har prøvd å lære barnet mitt at vi skal respektere at alle er ulike, at vi ser og tenker på ulike måter.

 

Men hver eneste gang TVen har vært på i det siste, har minne ord blitt overprøvd av voksene mennesker som snakker negativt om andre, både kjente og ukjente kritiserer hverandre. Stemmer du det ene er du en idiot og stemmer du det andre vil verden gå under. 

 

Når gutten min har gjort noe galt har jeg alltid oppforderet han til å fortelle hva han selv har gjort, og ikke være så opptatt av hva alle andre har skyld i. Men i de siste har også dette vært en utfordring, for med det samme en politikker snakker, hører du om det negative de andre partiene har gjort. Det er kun noen få jeg har hørt snakke om egen politikk, uten å rakke ned på andre partier og påpeket feilene de har. Hvorfor er det så vanskelig å konsentrere seg om det du selv gjør og ønsker å gjøre for samfunnet?

 

For å være helt ærlig synes jeg valgkampen er en svært negativ tid, en tid der det skal graves frem så mye grums som mulig for å sverte andre. Og er det slik vi ønsker at våre ledere skal være? Skal ikke de være et forbilde for tusenvis av barn som lærer om dem på skolen? Er det virkelig greit å holde på slik, uten at noen reagerer på at det er galt?

 

Det er ikke rart det er mobbing blandt barn, for barn er små speil av sine voksene forbilder. Og når de ser at det er lov å snakkke usant om andre, lov å gjøre narr, og lov å kritisere dem de er uenige med, så er det jo til syvende og sist umulig å lære dem hva som er rett og galt. 

 

Det er kanskje på tide at vi voksene ser på oppførselen vår og på hva vi lærer bort til neste generasjon. For øyeblikket er vi svært dårlige forbilder, både vi som sitter hjemme og snakker nedsettende om de partiene vi er uenige med, og politikerne som bruker hver eneste mulighet til å snakke nedlatende om motstanderne. 

 

Og jeg kan bare glemme å lære barnet mitt at det er galt å kjøpe venner, for hver eneste dag ser jeg ulike partier prøve å kjøpe sine velgere med blomster, boller, ballonger, sukkerspinn osv. Hvordan signal sender det egentlig ut til barna våre? At så lenge du kan kjøpe noen, så får du det som du vil?!

 

For meg som person er det svært vanskelig å stemme på et menneske som snakker negativt om andre, og jeg kan ikke forstå at i et moderne samfunn som dette er det lov til å oppføre seg som små barn som enda ikke har lært hva rett og galt er. 

 

I år gikk min stemme til en av de få menneskene i politiken som faktisk har snakket om egene saker og ikke kritisert alle andre. Så får det bare være at jeg er uenig i noen få av deres saker. Jeg vil ikke ha en regjering som ikke tar hensyn til andre og som benytter enhver anledning til å fremme egen sak med å trykke noen andre ned i grusen. For om du ikke kan oppføre deg mot andre vil du heller ikke være en god leder, som tenker på det beste for landet ditt! 

 

Det er på tide at vi voksene står frem som gode forbilder, for det er vi ikke slik situasjon er nå. 

 


 

Del gjerne om du er enig! 


Fantastisk NAV, dere har klart det igjen!

Dette blir mitt andre brev på kort tid til dere, og igjen skrevet i frustrasjon og håpløshet over det dårlige systemet dere har. Som om ikke vi har bekymringer fra før, med et sykt barn og en hverdag som svært får kan forestille seg. Sist gang ordnet dere opp relativt fort etter at klagen var sendt inn, så jeg håper at dere vil gjøre det denne gangen også, til tross for at det er noe annet dere har rotet til denne gangen.

 

Det har seg slik at vi er en familie på fire, der en av oss voksene desverre er blitt sykemeldt og ikke kan være på jobb. (Og på grunn av helsekøer ser det ut til at det vil vare en stund, ettersom operasjon er eneste utvei!) Vi har har helt normal inntekt, og er avhenig av at begge voksene er i jobb. Nå har det seg slik at vi bor i et land der vi skryter av veldferd, og at vi har en flott ordning med sykepenger, noe jeg forsåvidt er enig i. Problemet ligger i at det tar svært lang tid for dere å betale ut disse pengene, faktisk så lang tid at vi får problemer med å betale regninger vi må ha. (Jeg mistenker nesten at pengene taes fra lommen til den som behandler papirene, og at det kan være litt vanskelig å gi dem bort!) Og noe av grunnen til at vi betaler skatt er jo for at vi skal kunne få hjelp når vi blir syke, som i dette tilfellet!

 

Nå er det jo ikke uten grunn at vi trenger disse pengene, for det har seg slik at vi ikke har noen mulighet å komme oss inn i et presset boligmarked, der et skur selges for verdien av et slott. Så vi må leie for å ha tak over hode, og det koster minst like mye som å ha et lån. Videre kan jeg nevne at vi må ha bil, og siden vi fortsatt ikke har noen egenkapital måtte det lån til for å kjøpe denne. Om dere tenker at vi fint kan ta buss må jeg be dere sette opp noen direktebusser slik at jeg får levert ungene før jeg selv må være på arbeid om morgenen. En ny vei over til Kvaløya hadde også vært en fordel, for vi må desverre avgårde samtidig som alle andre som er bosatt her. Og de fleste kan ikke bestemme arbeidstiden sin selv. Noe som resulterer i kø, og forsinkelser. Bussene som går i Tromsø er heller ikke av det slaget som følger oppsatte tider, så jeg regner med dere forstår problemet. (Hvis ikke anbefaler jeg at dere skal ta buss om morgenen, med to stykk unger på slep, der den ene ikke har sovet hele natten og den andre aldeles ikke vil sammarbeide. Så skal du først ta buss til barnehage i den ene retningen levere barnet og alt utstyr som trenges. Så buss tilbake til skole for å levere en fortsatt mindre sammarbeidsvillig skolegutt og så til slutt skal du på jobb til rett tid. Etter endt arbeidsdag gjør du det samme, men legger inn et stopp på dagligvarebutikk der du handler 2-3poser med matvarer og bærer de med deg. Så henter du skolegutten og får med deg alle de våte klærne hjem. Videre tar dere bussen til barnehagen der du skal få med deg en sliten treåring på den ene armen, trehandleposer, 2sett regnklær, 2sett skifteklær og en barnehagesekk på den andre armen. Husk at barna må være hentet før barnehagen stenger, ellers blir det bot! Og så buss hjem.) 

 

Vi må også ha penger for å ha mat på bordet, og norske matvarer er ikke kjent for å være av det billige slaget, spesielt ikke om du ønsker å gi dine barn næringsrik hjemmelaget mat. Nå kan vi jo selvfølgelig kjøpe billige produkter som er stappet fulle av farlig fett og kilovis med salt, men jeg prøver å unngå at mine barn blir feilernært og velger å bruke mine hardt opptjente penger på god mat. Nødvendigheter som dopapir og tannkrem prioriterer vi også, selv om jeg snart må gå over på gamle aviser vi får hos naboen. 

 

Strømregningen bør også betales, ettersom det vil bli svært krevende å vaske klær for hånd, lage mat på vedovn og holde varmen inne hele døgnet. Nå skal det også sies at den svært stor del av alle arbeidsoppgaver i hjemmet faller på meg, siden min bedre halvdel tross alt er syk.

 

Vi hadde jo et håp at dere skulle ha ordnet alt til i dag, men der fikk min bedre halvdel erfare at det hadde dere ikke. Og etter turen innom NAV sine kontorer fant jeg ut at dette er noe dere gjør for å plage oss, muligens vi brukes som underholdning i matpausen. (For det ser ut til at dere har mange pauser, så mye som ikke blir gjort!) Han snakket med en herremann som tydeligvis var mer opptatt av å  sutre over hvem sin feil dette var, og selvfølgelig la han skylden over på arbeidsgiver. MEN her er det store problemet, arbeidsgiver har levert inn de papirene som trengs og dere har tydeligvis surret dem bort, igjen. Og dette vet vi helt sikkert fordi min bedre halvdel tok turen innom nav med dem selv, for å være på den sikre siden. 

 

Jeg driter egentlig i hvor mye dere har å gjøre, for når dere roter det til med noe som er så viktig som dette så får dere jobbe overtid. (Slik svært mange av oss andre i samfunnet må når vi ikke rekker over det vi skal gjøre, eller noen av våre kollegaer blir syke!) Jeg synes det er på høy tid at dere ser over systemet dere skal håndtere, og finner ut hvor svikten er. Nå har det seg heldivis slik at min bedre halvdel svært sjeldent er syk, så dette blir forhåpentligvis siste gangen vi opplever dette. 

 

PS. Jeg regner med dere betaler gebyret jeg får for alle regningene vi desverre får purrring på, ettersom det er deres feil at pengene ikke er inne på konto. Og dere trenger heller ikke si at dette var et engangstilfelle, for kort tid siden gjorde dere det samme med min søster...

 

Vennlig hilsen: En rimelig frustrert samboer som står for den eneste inntekten i husstander for øyeblikket. En inntekt som ikke holder ettersom jeg var nødt til å gå ned i lønn og endre stilling når jeg fikk et sykt barn! 

 

Del gjerne dette innlegget, og legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du er en av de heldige som faktisk har fått rett hjelp til rett tid! (Om du ønsker å lese det andre brevet mitt finner du det her!) Følg meg gjerne på facebook om du ønsker å følge med på resten av historien. 

 



( #nav #helse #sykdom #sykepenger #hverdag #penger #lønn #lån #NesteAvslagVentes )


Hverdagsinformasjon eller dagen i dag?!

Endelig kunne jeg ramle ned i sofaen, slenge bena på bordet og åpne en boks cola. Uten å måtte røre så mye som et klesplagg før jeg tar en velfortjent og ganske nødvendig dysj, pusser tennene og synker ned i den nydlige sengen min. (Eller vår, jeg deler den med min bedre halvdel, stort sett!) Har tydeligvis mistet den kreative siden min for kvelden, så fant ingen passende overskrift. Kom gjerne med forslag så jeg har til neste gang! 

 

Tilfeldigheter har ført til at vi har avlastning i dag, og at storebror er hos pappaen sin. Men det er ikke til å stikke under en stol at vi trenger litt søvn nå. 

 

Dagen startet med at vekkeklokken ringte, altså minstemann. (Men selv han syntes det var for tidlig og sov en liten halvtime til!) Vi kom oss gjennom det totale kaoset som inkluderte kleskrangling, mat på gulvet, tiss rundt do og diskusjon om hvem som skulle gå ut ytterdøren først. Vi husket både mat, medisiner og utstyr, noe som stort sett bare er flaks. 

 

Minstemann ble levert i barnehagen uten hindringer, helt til vi kom på hovedveien og oppdaget køen! Det er på høy tid at vi får en ny vei over til Kvaløya, noe jeg også fikk tid til å publisere på instagram! Her skal sjangsen brukes med det samme jeg har den...(@steinihavet om du ønsker å følge meg der!) Så ble jeg levert på jobb og eldstemann på skolen. Men der var jeg bare en liten time før turen gikk til å ta en aldri så liten rønken av ryggen. (Mulig de finner en forklaring på mine sovende ben som gir meg litt for mye ubehag og smerter!) Der konstanterte jeg at det fortsatt er mulig og sove i mr-maskinen, til tross for rimlig høye lyder. Mulig at min erfaring som mamma har noe å si på dette punktet! Så gikk turen på jobb igjen. Og jeg priset meg lykkelig over at jeg enda har en jobb å gå til, og at det er en dagjobb. (Spesielt med tanke på hvor trøtt jeg var, og problemene dette kan medføre på kveldstid!) 

 

Etter jobb gikk turen for å hente minstemann, som hadde hatt en strålende dag i barnehagen. (Og det var nøyaktig det ordet han brukte, «strålende»!) Han var ikke helt fornøyd med at jeg nektet han å hoppe i en søledam, ettersom han hadde på seg joggesko. (I morgen blir det støvler og da kan han hoppe så mye han vil!) Storebror ble hentet av pappaen sin på skolen, og skal være der noen dager. Vel hjemme måtte jeg bare kaste meg rundt å pakke utstyr, for minstemann var veldig klar for et par netter hos bestemor. Jeg pakket alt og var svært fornøyd med egen innsats. 

 

Etter levering måtte vi på apoteket, noe som tar laaaaaaang tid. For som vanlig skulle vi hente ut halve beholdningen, og litt til. Det føles i alle fall slik når jeg ser posene vi bærer med oss ut. Siden vi var alene brukte vi sjangsen til en aldri så liten romantisk sushidate, mest fordi jeg var ekstremt sulten. En kaffelatte med karamellsmak ble det også tid til, og noen nye klær til ungene. (Hadde peilet meg inn med tanke på hvor det enda var salg, for jeg regner med at det blir ganske mange utgifter fremmover på både ullklær og uteklær!) 

 

Så var det bare å stresse seg til foreldremøte i barnehagen, og på dette tidspunktet var jeg så trøtt at jeg så dobbelt. Men jeg kom meg gjennom møte uten å sovne og ramle av den minimale stolen som er beregnet på en treåring. (Tør ikke tenke på hvordan det føltes for min mann som er tre ganger så stor som meg!) Men det var et bra møte, uten noen av de typene som bare må diskutere hver eneste ting ned i minste detalj og lage problemstillinger som ikke finnes. TAKK og PRIS for at vi ikke har noen slike på avdeligen vår. 

 

Så kom vi oss hjem, og jeg konstanterte fornøyd at nå kunne jeg synke ned i sofaen og ikke løfte en finger før jeg skal legge meg. Men det var helt til telefon ringte...

 

Jeg hadde altså glemt å pakke truser, selvfølgelig. Og siden jeg ser for meg en ganske hektisk morgen for bestemor, var det bare å stable seg på bena igjen. 

 

Men i morgen kveld, da skal jeg ikke gjøre noen ting. Jeg skal til og med kanskje være litt sosial. (Litt fordi jeg sikkert vil ende opp sovende i sofaen til venninna mi, men jeg er i alle fall på besøk! Og bare det er noe å krysse i taket for.) 

 

Jeg tør ikke tenke på hvordan vi hadde klart å takle hverdagen uten mulighet til avlastning innimellom, for søvn må være noe av det værste du kan frarøves. Så dette er virkelig en viktig ordning kommunen har, slik at vi og andre i samme situasjon får muligheten til å samle litt krefter. 

 


(Motivasjonsbilde slik at jeg skal holde ut alle dagene frem til neste sommerferie! Meg på en strand i sverige for ganske mange år siden, lykkelig med en liten skatt i magen som bare vi viste om!)

Ps. Alle skrivefeil er helt sikkert noen andre sin feil! :D 

Unge mødre.

Her om dagen fikk jeg høre at jeg var en ung mor, og jeg holdt på å sette colaen i vranghalsen. For i mitt hode er jeg ikke ung mor lenger, men en heller litt småerfaren mamma. Jeg har jo tross alt vært det i snart åtte år, og noen ting har jeg lært på denne tiden. To barnefødsler har også gjort sitt til at jeg ser på verden med et annet syn, og etter noen runder med selvstendige 2-3åringer kan jeg takle selv den værste krangel med andre folk. 

 

  1. Jeg har lært at jeg aldri mer vil sitte i fred og ro på do.
  2. Jeg lærte meg å gå med en urskog på leggen, uten å bli flau av det. 
  3. Jeg har lært å være våken umennesklig mange netter, uten å bli galere enn jeg var i utgangspunktet. 
  4. Jeg har lært meg å synge offentlig, til tross for mine sure toner som kan skremme bort det tøffeste villdyr! (Noe som sikkert kan være en fordel om vi skulle være i trakter der slikt kan forekomme!) 
  5. Jeg har lært å gjøre alle daglige gjøremål med en hånd, evt fot. 
  6. Jeg har lært at plaster redder dagen, uansett om det er sår under eller ikke. Så lenge du har plaster kan mange katastrofer avverges. 
  7. Jeg har lært at stillhet ikke er en positiv ting, og at det som regel fører til merarbeid av negativ type. 
  8. Jeg har lært meg å sove på 10cm i sengen, med to meget aktive unger ved siden av meg. (Slag og spark var en selvfølge i enkelte  perioder, ettersom unger som regel ikke ligger i ro, eller i den retningen man vanligvis bruker i en seng!) 
  9. Jeg har lært meg kunsten med å smile selv om jeg helst vil gråte, utenom når jeg hører svensk dansebandmusikk. Den tvinger fortsatt tårene frem og får meg til å hyle som en frustrert treåring som ikke klarer ta på seg skoen. 
  10. Og jeg har lært meg at uansett hvor lenge jeg venter så gjør ikke husarbeide seg selv, og at det er helt lovlig å ha noen hybelkaniner under sofaen som spiser alle lekene som kommer i nærheten. (Jeg har mange ganger vært redd for tærne mine, og det har bare vært flaks at de ikke ble spist!) 


(Bilde fra da jeg var en ung mor!)
 

Så jeg føler meg med andre ord ikke som noen ung mor, og det er kanskje like greit. For nå kan jeg helt klart går rundt med en urskog på leggen og en gammel treningsbukse uten at noen hever et øyebryn av den grunn. Jeg har vel etter hvert fått et ganske realistisk syn på livet, stort sett! (Om du ser bortifra at jeg fortsatt er helt sikker på at julenissen finnes og at jeg kan vinne i lotto uten å tippe!) 

 

#ungmor #ungemødre #mammablogg #erfaringer #barn #foreldre 

Jeg er her enda!

Jeg er i live altså, til tross for minimalt med livstegn. Det har seg slik at jeg er fulltidsjobbende mamma, noe som kan føre til null timer med «egentid» og «voksentid» eller rett og slett «luksustid» i sofaen med dataen i fanget. 

 

Siden jeg ikke kan isolere oss hjemme, blir vi av og til angrepet av virus og bakterier, av den typen som helst vil at vi skal lide litt. Så denne uken har vært brukt til den slags kjipe ting. 

 

Så de siste dagene har vært en storm av husarbeid, snørpapir, feber, jobb og andre kjedelige voksenting, og ingen luksustid med en data i fanget. Og alt dette med alt for lite søvn, faktisk så lite søvn at det egentlig bare kan regnes som middagslur!

 

Men nå er endelig fredagen her, og vi kan ta fatt på helgen. Så er det bare å krysse fingre og tær, banke i borde og krysse i taket for at det ikke blir mer baselusker som prøver og sabotere to hærlige dager med søskenkrangling, mer husarbeid, små pauser på sofaen og lite søvn. Og ikke må vi diskutere oss ut ytterdøren i morgen med to motvillige unger som må kle på seg regnklær, selv om himmelen har åpnet alle sluser de siste dagene. 

 

Så nå skal jeg krype meg i seng, bokstavelig talt. En lang dag på jobb gjør sitt til at kroppen min nekter å samarbeide, muligens som straff. Og i morgen tidlig skal jeg sove med et øye åpent og håpe på at ungene vil se en liten time på tv i stuen, uten for mye kranglig eller den skumle stillheten du kan lese mer om her!

 


 

Og til slutt litt humor på fredagskvelden, ha en strålende helg!

 

#mammablogg #humor #hverdag 

Det er min dag i dag!

Etter en urolig natt med en febersyk gutt ble jeg og han vekket av kaklingen til min mor og søster. (Kan ikke forstå hvordan de klarer å snakke så mye tidlig om morgnenen, men dem om det.) Jeg lå lenge å lyttet for å høre om de avslørte noe om gaven min, men der ble jeg skuffet. 

 

Minstemann har bursdaghver dag, men i dag må han dele den med meg. (Han krever heldigvis ikke gave hver dag! Ellers måtte jeg tatt opp kampen om hvordan bursdag fungerer!) 

 

Men i dag må han dele dagen med meg, jeg blir 18år for niende gang! Så jeg skal rote frem en bursdagskrone som jeg skal bruke hele dagen, for det må jo være lov når det er min dag ;) 

 


(Bursdagsmeg en gang for lenge siden!)

 

Og resten av dagen skal feires i sofakroken med en liten gutt i fanget, og litt kaker i ettermiddag. Tror det blir en fin bursdag med den lille familien min, og en større del av den i ettermiddag! 

Jeg skal stemme på den kjekkeste!

Da er jeg kommet dit at jeg skal bestemme meg for hvem som skal få min stemme med valget. Det er jo selvfølgelig et problem at jeg ikke husker mer en en håndfull navn av gangen, og at jeg gjerne lager andre navn på folk enn det dem har. Men jeg regner med det er lov å ta med en jukselapp inn i det trange rommene som holder på å ramle ned når jeg skal gi min stemme uten at noen andre skal se det. Sist jeg skulle inn i en slik luke holdt jeg på å rive over en hel rekke med «bokser» når jeg var uheldig og prøvde å røre på armene. Og jeg tør vikelig ikke tenke på hvordan min bedre halvdel klarer seg der inne, når jeg synes det er for lite plass. Jeg håper de har festet båsene bedre i år, slik at jeg ikke trenger være redd for å avsløre hva alle andre skal stemme. Der har jeg en fordel, for jeg blir sikkert ikke å huske navnet uansett. 

 

Men i år skal jeg stemme etter noen nye kriterier, nemlig utseende. Det er jo så populært å fokusere på det i dag, så hvorfor ikke bare velge en som ser kjekk ut og som har vært heldig med klesutvalget sitt. Til nå har han litt småsøte i krf fanget min oppmerksomhet, han har så behagelig stemme at jeg kan sovne av den. OG det er helt klart en positiv egenskap, så sur som jeg vanligvis blir om noen  sier noe jeg er uenig i. Humor har han også, og det skulle absolutt flere partier tenkt på når de valgte sin kandidat eller leder. 

 

Om du nå sitter å tenker at jeg er helt håpløs, så kan jeg bare skyte inn at jeg de siste årene har mistet alt håp om at noe skal bli bedre, uansett hvem som sitter med makten. For så mye alle sitter å kritiserer hverandre så kan de umulig snakke sant, og det er kanskje på tide at de snakker om egen politikk istedenfor å synes og mene om de andre partiene. Og ikke har jeg noe håp om å få en enklere hverdag uten å måtte krangle med nav eller vente i unedelig lage sykehuskøer. Og ikke har jeg noe drøm om at arbeidsplassen min i helsenorge skal få de midlene den fortjener, for da ville vel det vært ordnet for lenge siden. For meg er svært mye av dagens politikk kun tomme ord, fra mennesker med litt for mye fantasi. Og frem til den dagen at de som sitter og styrer i Norge faktisk hører på folket sitt, så vil jeg fortsette å stemme etter den jeg synes er penest. 

 


(Og så et rolig bilde siden jeg blir litt småsur når jeg tenker på politikk og hvor irriterende vanskelig vi har opplevd helsenorge! )

Satans jævla visdomstann!

Fysj faen kor jævlig idiotisk det e at vi får de satans helvetes visdomstennern! Det e jo fantastisk at vi i dagen supersmarte samfunn ikke har funne en måte å få vækk skiten før den bestemme sæ før å gi oss et spark i kjæften. Før det føles faktisk som at noen har trødd en vernesko med pigga der! Jævlig koselig med andre ord. Å nu har æ faen mæ så ondt at æ ikke klare å klage heller, så æ må faktisk ty til skriftspråket. Å så jævlig masse æ snakke hele tida e det veldig problematisk, katastrofalt. Æ sku faen mæ ha pressa ut et par unga i dag, istedenfor å ligges å langpines av ei pittelita tann! Når en unge kommer ut kan æ i det minste førstå koffer det gjør så jævla ondt! Så i dag har æ vandra rundt som ei bomba, før humøret blir jo ikke akurat bra. Æ prøvde å stappe i mæ nån ymse tabletta, men det eneste dem gjor va å gjøre mæ trøtt i tilegg. OG da blei æ ikke direkte medgjørlig. Jada, men æ kom mæ nu gjennom arbeidsdagen uten å ha laga alt før mye rot i systemet, selv om de stakars kollegan mine muligens hadde sett at æ holdt mæ heime. Før det e jo tross alt ikke såå gøy å høre på noen huffe og stønne hele dagen, men det skit æ langveis i. 

 

Det e plukk umulig å ete nåkka åsså, og det e jo kjæmpegreier, før æ like jo liksom mat. Æ e faktisk avhengi av det før å leve, og saken blei litt vel krevanes når mamma laga kjøttsuppa å det faen ikke smakte nåkka før æ har bedøvd kjæften med nåkka rosa skvip som skal redde mæ fra døden. Eller nåkka sånt, ikke vet æ før hjernen min e opptatt med å sende ut meldinge om at æ må trekke den jævla tanna sjøl! 

 

Å oppi alt det her skal æ liksom fungere som mamma, ja særlig. Så i dag måtte far i huset være mamma også, nåkka han førsåvidt nesten blei når han va så uheldig å si at æ kjente litt godt etter. Flaks før han at æ lå i fosterstilling på golve og va helt sikker på at min siste dag va kommen. Æ vurderte faktisk å ringe ho mamma, bare sån før å gjøre det. HO må jo ha gjort et eller anna når æ va lita å fikk tenner, ettersom æ ikke kan huske at det va så satans jævlig ondt. 

 

Takk gud før at det e den siste visdomstanna som skal ut, før må æ gjennom det her en gang til så går det bare ikke. Satans jævla skit, æ går å legg mæ under senga! 

 

( #smerte #visdomstann )

En vanlig dag i mitt liv!

 

Jeg lurer egentlig litt på hvordan du utfører dine huslige plikter eller utfordringer. Gjør du det samme hver dag og er det i en spesiell rekkefølge.. Flott hvis du kunne skrive litt om det .. Siden du er en sånn topp-blogger så er det mulig du kan sette standard for oss andre rævdiltere :))))

 

For en tid tilbake, lovet jeg i et av mine svake øyeblikk å skrive om noe mine lesere ønsket. Heldigvis var det bare en som ytret ønske om noe, og her kommer altså resultatet. 

 

Som regel utfører jeg mine huslige plikter med hendene, men det er ikke sjeldent jeg må ta i bruk en fot for å forhindre større katastrofer når begge armene er opptatt. F.eks. når jeg ikke vil at melken skal renne under kjøleskapet, så alt under det må frem i dagens lys. Eller når jeg prøver å lukke opp døren med armene fulle av søppelposer. Munnen kan også brukes til svært mye, og som regel blir det til at den må hjelpe til å bære. Dessverre er det også litt upraktisk med tanke på at jeg ikke kan snakke, og som regel benytter ungene sjansen til å gjøre noe galt når jeg ikke kan si ifra. (Snakk om å være utspekulert, jeg ville gjort nøyaktig det samme!)

 

En vanlig dag i mitt liv starter med et kaos uten like, jeg ramler ut av sengen i det sekundet vekkerklokken ringer. (Altså minstemann, han er veldig kreativ og liker å tegne med tusj!) Videre snubler jeg inn på badet og ramler ned på ringen, for så etter hvert å få opp øynene. (Vi har en regel i huset at do lokket skal være oppe, av åpenbare årsaker!) Så får jeg på meg klær, og greier håret, og om jeg har flaks husker jeg tannpussen. Nøyaktig i den rekkefølgen, det er farlig å avvike fra normale vaner!

 

 

 

 

 


(Kunstverk på kjøkkenbord!)

Så må jeg fange minstemann så han kan bytte til dag klær, mens jeg maser på eldstemann at han skal kle på sine! (Ser ikke for meg at det er helt «lovlig» å sende dem til skole/barnehage med nattpysj som er tre nummer for liten!) Så er det tid for medisinering av minstemann, og da er han som regel ute av syn. Han har funnet ut at det er usannsynlig morsomt å stikke av, så jeg må vakle rundt for å fange han. (Ikke så lett å bevege seg om morgenen, siden kroppen min helst vil sove videre, hode også når jeg tenker meg om!) Matpakkene er en oppgave jeg har delegert til min bedre halvdel! På dette punktet kan jeg ikke skryte på meg noen husmor poeng, og passer ikke han på at det er tatt brød frem dagen før, er det heller ikke brød der! 

 

Så kommer vi til det mest kritiske punktet, når vi skal ut av døren. Det er her vi får problemer med påkledning! For ikke snakk om at vi skal kle oss etter været, eller etter mammas lov nei. Her skal det krangles om den minste ting, og siden vi på dette punktet har dårlig tid ender det som regel med at minstemann har skinnlue på når det er 20grader og sol, og eldstemann har på den gamle og stygge jakken jeg hele tiden glemmer å kaste. 

 

 

 


(Det var veldig varmt den dagen, mor i huset hadde på kortbukse og t-skjorte ...)

Leveringen går som regel greit, og det hender at vi faktisk husker alt vi skal ha med oss. På de dagene bruker jeg å feire med en liten sjokolade eller noe annet god i det sekundet jeg har kommet meg ut av barnas synsfelt. (Det er jo liksom ikke lov å spise snop i ukedagene ...)

 

Så går turen på jobb, som faktisk blir en rolig stund i hverdagen til tross for at det kan være mye som hender der også. Etter mange år med turnusarbeid må det enda litt tilvenning til før jeg er vant til å bare jobbe på dagen, og faktisk sitte i ro store deler av den tiden jeg er der. Jeg drikker som regel alltid en boks cola med det samme jeg kommer dit. Til lunsj blir det tre brødskiver med yoghurt på, eller kyllinglår fra nærbutikken. (Som sagt, noen ganger har jeg ansvar for å ta opp brød!)

 

Etter jobb skal guttene plukkes opp. Vi starter som regel med eldstemann, og det er ikke bestandig like greit å finne han. Og når vi endelig har lokalisert han skal alle klær samles sammen og bæres ut i bilen samtidig som vi maser om at han må få opp farten. Minstemann igjen går jo i barnehage, med et mye mindre område å lete på. Han er også som regel overlykkelig når vi henter han, så han finner som regel oss først. 

 

På vei hjem må vi skaffe forsyninger, for vi er ikke spesielt flinke til å planlegge og handle inn middag for en hel uke. Der har vi absolutt forbedringspotensiale. Og det sies jo at friske grønnsaker er det beste, og jeg tolker det til at de må kjøpes samme dag som de spises!

 

 

 


(Noen ganger handler vi for flere dager av gangen, men det er sjeldent!)

Vel hjemme føles det noen ganger som at vi blir angrepet av en tornado som surrer sammen barnegråt, middagslaging, lekser, støy og leker. Som regel roer det seg litt rundt barne-tv, for så å øke i styrke igjen med kveldsmat, bading, tannpuss, og alle de andre tingene som må gjøre før ungene sovner. Jeg springer rundt som en gal for å holde styr på alt, og lurere veldig på hva vi gjør galt. Noen ganger prøver vi å være sosial i tillegg til dette, som regel går det ikke så bra. Men jeg bruker å advare de som ikke hører til i huset om at de bør ha hjelm, hørselvern og vernesko på seg!

 

Etter dette har jeg som regel lyst til å ramle ned i nærmeste seng, men nå skal skolesekker ordenes til morgendagen, noen dager skal det doseres medisin, det skal vaskes klær og ryddes etter dagen. Jeg skal planlegge morgendagen og holde kontroll på tusenvis av avtaler hos leger og behandlere og andre som trenger litt av vår oppmerksomhet. (Og det er mange som trenger den, dessverre!) Takk og pris for at vi er to, så han får ta seg av oppvask, dovask og andre ting jeg ikke synes noe særlig om. Her har vi likestilling på vår måte, vi gjør det vi kan leve med, og resten gjør den andre. 

 

 

 


(Stuen når den er ryddig, finner ikke kamera på slutten av dagen!)

Så kommer min lille time med internett, der jeg skriver på bloggen. Og sniker på andres liv og håper jeg skal lese at andre har det like travelt som oss. Jeg blir nesten litt sur om jeg bare leser om avanserte middager og perfekte unger, helt til jeg husker at det som regel bare er fantasitanker fra de som skriver. Jeg blir alltid like fornøyd når jeg kan lese andre mødres beretninger om travle dager, og humrer når jeg ser folk uten unger mangler forståelse for hva som har gjort oss til levende zombier, i det sekundet barnet kom ut av magen vår. 

 

Så får jeg endelig tid til en velfortjent dusj, og finner sengen. Av og til belønner jeg meg selv med litt fuktighetskrem, det er jo tross alt viktig å tenke på utseende. (Her skal det stå noen setninger til, men velger å droppe dem siden mamma leser blogge min!) Det hender at jeg får et par timer med søvn, før en liten mann trenger mammaen sin. Så går resten av natten til litt små soving, massasje og trøst. Eller irritasjon over en mann som snorker, en flue som holder meg våken eller andre faktorer som spiller inn på min ruinerte nattesøvn. (Har sovet så lite de siste årene, at når jeg kan sove går det ikke uansett!)

 

 

 


(Noen ganger er det plass til oss også i sengen, men som regel ikke!)

Og det rareste med alt er at jeg faktisk elsker livet mitt som det er, jeg har verdens beste unger og har funnet min bedre halvdel. Ja det er krevende, ja jeg kan klage, men til syvende og sist ville jeg ikke byttet det ut for alt i verden. Det er rett og slett en kjempeklisje som jeg fint kan skrive, så kan jeg lese den neste gang jeg sliter meg i håret av frustrasjon og lurer på hvordan jeg skal overleve. 

 

 

 


(Tenk at det kan gjemme seg en veldig vanskelig hverdag bak dette romantiske bilde!)

Tenker jeg skal en gang i nærmeste framtid skrive om en dag når ungene er borte, om noen skulle ønske å høre mer om det!?

 

Facebooksiden min finner du HER! 

 



 

 #mammablogg #søvn #hverdag #familielivet #familie #barn #lykke #hverdag #bakfasaden


Jeg elsker gaver!

Jeg elsker gaver, og synes det er helt fantastisk å få dem. 

 

Men jeg liker ikke at jeg skal være nødt til å lyve om saken, for ellers blir jeg stemplet som kravstor og egoistisk. (Okei, jeg driter i det og forteller alle som vil høre at jeg elsker det, men du skjønner poenget.) 

 

Hvem er det som sier at det skal være så galt å få gaver og være glad for det. Selvfølgelig forventer du gaver på bursdagen din, det er jo fordi du er vant til det. Vant til den fine overaskelsen som ligger i å åpne en pakke og se hva noen andre har tenkt passet til deg. Det er ingen ting egosistisk med det, så lenge du ikke sier du ønsker deg en ting og bare blir glad for å få nøyaktig den tingen. 

 

Det er ikke innholdet i pakken som er viktigst for meg, selv om det ville være å lyve å si at jeg hadde blitt like glad for en tom gave. Men om det er en genser eller en nydelig tegning laget av en barnehånd gir meg like mye glede. Det er tanken bak gaven som gjør at jeg elsker å få dem. 

 

Nå skal det sies at jeg elsker å gi gaver også, mye fordi jeg vet hvor glad jeg selv blir for å få noe! 

 

I dag er det nøyaktig 1uke til jeg har bursdag og feirer 18årsdagen min for niende gang. Og jeg gleder meg til kake og gaver, uten dårlig samvitighet! 

 


(Slik ser jeg ut når jeg feirer bursdag!)

Ps. Her kommer ønskelisten du ba om kjæresten, skriftlig!

 

Sko, str 37. 

Ulljakke som ikke klør.

Bøker, gjerne noen som er litt mystiske eller som handler om mennesker som e litt uteom det vanlige.

Ny tvserie til campingvogna.

Et til kurvstativ til klesskapet, pluss nye plasthengera. 

Parfyme og bodylotion. 

Spa

Fotoprogram til macen

Ei sån mappe til verktøy på biltema, som æ kan ha strikkepinna i. 

Nye gardina til stua, vi treng 6stk. 

Nytt stort ullteppe

Klær, du vet nu ca kordan æ like dem. Xs burde stort sett passe. 

Ny sån treningsbukse æ like i str s. 

Fleecejakke med lomme som har glidelås, som den blå/lilla æ har. 

Om du sku vinne i lotto før mandag ønske æ hus også, å en sydentur :D 


En gang var jeg barn, helt sant!

Når jeg var liten lå Kina noen meter under bakken, og jeg var helt sikker på at om jeg laget et stort hull ville jeg se rett gjennom jorden. Jeg var jo klar over at det teknisk sett ville være umulig å ramle gjennom hullet, ettersom jeg før eller senere ville ramle tilbake. Det var i alle fall slik jeg tenkte på den tiden. Det faktumet at jorden er rund, og at geografi ikke var min sterkeste siden valgte jeg glatt å overse. Jeg var vel 6-7år på den tiden, ettersom jeg minnes at den mellomste søstra mi var baby. 

 

Jeg brukte dagesvis med lekespade i hagen, i et forsøk på å måkke meg vei til andre siden av jorda. (Og i dag må jeg bare si takk til mamma og pappa som lot meg få holde på, ettersom jeg laget et fint merke i plen!) Men etter mange dagers slit møte jeg på en stein, og jeg ga opp prosjektet.

 

Men utforskretrangen var der enda, så jeg gikk over til å fange mus. For mamma og pappa nektet meg jo selvfølgelig kjæledyr, så da kunne jeg jo ha en mus i hagen. 

 

Jeg laget en smart felle av en bøtte og en planke, og var stille som en ehm.. mus når jeg var inne for å stjele sukkerbiter. (Siden jeg hadde sett på tv at mus ikke spiste ost, tok jeg det beste jeg viste.) Desverre, eller heldigvis fikk jeg ikke fanget noe mus. Men sukkerbiten var borte dagen etter, så jeg mistenkte naboen for å ha sjelt den. (Godt voksene folk, men hvem andre kunne det være?) 

 

Neste prosjekt var å bygge en trehytte, men det viste seg at jeg skulle valgt et annet tre. Det jeg hadde bestemt meg for å bruke hadde sett sine bedre dager, og smuldret bort i hendene mine. Så da laget jeg heller suppe av det, blandet med gress og småstein. Det var virkelig det treet jeg likte best hjemme i byen, men etter en stund ble det kappet ned av pappa. Om jeg ikke husker feil gråt jeg mine modige tårer, tenk at han kunne skade treet. Jeg hadde jo lært nå at treet fikk vont om man spikret inn spiker, så da døde det jo om du saget det ned. (At det allerede var dødt tenkte jeg tydeligvis ikke over.) 

 

Jeg husker ikke når jeg sluttet å bruke fantasien min på denne måten, men når jeg tenker meg om føles det nesten som et savn. Hvem sier at ikke jeg kan holde på slik selv om jeg er voksen, jeg har jo verdens beste unnskyldning! To stykk fantastiske gutter som har arvet mitt ønske om å prøve nye ting og utforske verden. Så ved neste mulighet skal jeg leke med guttene mine. Å være med å skape en helt ny fantasiverden sammen med dem. Det skal bli et godt minne når vi tenker tilbake om noen år, når guttene er store og jeg er blitt rynkete. 

 


(Meg i en litt mindre og mer søt utgave!)

Melding på facebook!

«Hei, fin blogg, lyst å møtes?»

 

Ka i faen har hendt med «Hei sexy, møtes?».

 

Må jeg virkelig innse at nå er jeg blitt voksen og kjedelig, sån helt uten at jeg la merke til det selv. Greit at to svangerskap og tre år uten søvn har gjort sitt med utseende mitt, men kan de i de minste fortsette å lyve om det? 

 

Jeg husker for en del år siden når jeg ble sur da slike meldinger tikket inn. Men når jeg tenker meg om kunne jeg heller tatt vare på dem så jeg kunne gitt selvbilde et flaskt hopp innimellom. (For det var utrolig mange som syntes jeg var sexy, og som gjerne skulle komme til Norge og gifte seg med meg...)

 

Nå er det jo ikke slik at jeg noen gang kommer til å svare de rare skapningene som sender meg denne typen meldinger på facebook, men hvem sier nei til litt småskitten oppmuntring om hvor deilig man er? (Selv om de fleste meldingene fikk meg til å fryse på ryggen av uhygge!)

 

Når jeg tenker meg om er det kanskje best at meldingene kun inneholder «Fin blogg», sån i tilfelle 7åringen leser dem...(«Mamma, hvem er han som vil gifte seg med deg? Skal ikke du gifte deg med stefar liksom??HÆÆ?» eller «Mamma, det er noen som skriver at du har nydlige pupper, bruker du å vise dem frem til alle??»)

 


(Slenger inn et bilde som overhode ikke har noe med teksten å gjøre, men det var fint!)

Undertøysbilder.

Jeg ser at det er veldig populært å legge ut undertøysbilder på populære blogger, og jeg vil jo selvfølgelig ha en populær blogg jeg også. Så i dag skal dere få se undertøyet mitt! Jeg har plukket det nøye ut for anledningen. (Helt sant, de lå ikke bare øverst i skuffen!!)

 


 (Nakenbilde av meg selv, nesten i alle fall!)


Siden jeg desverre ikke vasker undertøyet mitt alene, blir alltid blondekanten misfarget, men om ikke annet så forandrer det jo seg underveis, så trenger ikke kjøpe nytt for å endre stil. Nå kan det sikkert diskuterers hvor sexy det er, men pyttpytt. Rene klær er tross alt bedre enn pene!

  

Som du ser er jeg blitt ferdig med tråtiden, eller stringtruseperioden. Ikke snakk om at jeg ønsker å gå rundt å føle at noe gir meg gnagsår i rumpen. (Eller ræva som jeg helst sier!) Jeg tipper at jeg får ganske mange voksenpoeng for dette!

 



Min favoritt er de nye bommulstrusene jeg kjøpte i sommer, fant dem i en tilbudskurv og tenkte at 34kroner er noe jeg helt klart kan ofre for egen velfølelse. Så kjøpte inn ganske mange, siden jeg ikke regner med jeg får kjøpt nytt undertøy med det første. Disse er jo også praktisk med tanke på at fargen, de blir ikke like fort misfarget!

 


 

BHen har krypet en del de siste årene, desverre! Jeg husker enda den tiden da 70DD passet meg perfekt, men det er lenge siden. (Veldig lenge siden...) Men for all del, jeg klager ikke. Det er mange flere fordeler med små bryster enn store, og det er helt klart enklere å komme over en BH som passer i dag. Jeg kan til og med gå uten ca 4dager i mnd. (De dagene jeg har «blødersykdom» som min bedre halvdel omtaler det!) 

 



Den nest beste underbuksen jeg kan bruke er de godt utvaskede bokserne mine. De varmer rumpen om vinteren og holder passformen godt. De tåler kokvask og holder godt på fargene. (At det blir litt misfarging går helt greit, skal ikke på noe moteoppvisning med det første!)

 



Sokkene mine har mange farger, slik at det skal være enkelt å finne maken når jeg bretter klær. Om natten foretrekker jeg korte sokker, slik at de er lett å ta av om jeg skulle ønske det. Jeg har dem som regel alltid på, til min bedre halvdels store frustrasjon når vi skal bedrive voksenaktivitetet. 

 



Over sokkene har jeg alltid gode, varme ullsokker. De må være strikket i ull, og jeg er helt avhengi av dem. Som du ser har disse sett bedre dager, men jeg har ingen uten hull. Og jeg hater å strikke lester selv, så det blir ikke noen nye med det første. (Skal huske å ønske meg nye hos julenissen!!!) 

 


(Tror faktisk disse har kommet over stadie der du kan stoppe dem!!)

(Også kommer de teite taggene slik at alle kan søke opp innlegget: #undertøy #undertøysbilder #nakenbilde )

Et surkeinnlegg om hvor synd det er i meg!

Jeg er flink til mye, men å være syk er ikke en av de tingene. Jeg sutrer og klager og synes usannsynlig synd i meg selv, og lar alle som er i min nærhet få høre dette. (Noe som garantert er ganske irriterende...) 

 

Så i dag holdt jeg ut halve dagen på jobb, før jeg måtte gi etter for trangen å finne en hodepute. (Ikke for det, jeg kunne sikkert funnet en på jobb altså, men med tanke på smitte ville ikke det være spesielt bra!) 

 

En paracet måtte til så jeg kom meg til manuellterapauten, etter en lang sommerferie. For ikke snakk om at jeg vil takle en forkjølelse og de irriterende smertene bekkene mitt gir meg. (Og selv om de ikke blir helt borte, så hjelper det en god del uansett!) 

 

Mannen kjenner meg godt, så han kjørte så jeg fikk meg en varm kaffe før han låste meg inn hjemme. (Vet ikke om han ønsket å beskytte resten av verden, eller om han var bekymret for at jeg skulle rømme.) Men i min form tror jeg det beste er å holde seg på sofaen. Og han glemte å ta sikringen, så jeg hadde fortsatt muligheten til å klage over min uhelige situasjon på nett.

 

Siden jeg var døden nær minst, laget mamma oss middag. (Hun igjen var bekymret for at mannen og ungene ikke skulle få mat, det er jeg HELT sikker på!) Og siden jeg tross at surker så mye fikk jeg velge hva vi skulle ha, bare synd at maten ikke smakte noe særlig. 

 

Jeg har et håp om å sove bort febern og kaktusen i halsen til i morgen, for jeg har ikke lyst til å ligge syk hjemme! 

 

Om jeg får sove da, for nå ser det dårlig ut selv om jeg er ekstremt trøtt! Pappa klippet gress for en stund siden, og nå lukter det tran i leiligheten. (Tror det må være en eller annen teknisk svikt i nesen min, for resten av gjengen sier det bare lukter gress.) Jeg må også ta på og av teppe hele tiden, for tempraturen nekter å fungere den også. Må være noe feil med varmekablene, helt sikkert! 

 

Sukk...

 


(Og siden jeg ikke orker ta bilde av meg selv som passer til teksten, får dere et fra helgen. Var litt småsyk dag også, så det burde jo duge...)

 

Yonaspizza, ikke som før i tiden!

Joda, til en forandring bestemte vi oss for å ta en takeawaypizza fra en av byens populære pizzasteder. Det er ikke så ofte vi har muligheten til dette, og i alle fall ikke ofte vi har en romatisk tv kveld med pizza etter at ungene har sovnet. Men i går skulle vi altså hente oss en pizza, eller mannen skulle hente den. (Noen må jo passe ungene!) Det er lenge siden sist, og vi tenkte at den plassen vi spiste mest på før var et trygt valg, for han vil jo ikke risikere en dritsur kjæreste resten av kvelden. (Jeg er ikke snakkende til om maten min er dårlig, spesielt ikke når jeg ofrer mye penger på den!) 

 

Siden vi var ganske sultene fant vi ut at en stor pizza var det beste, og om det evt skulle bli noe igjen kunne jeg ta det til lunsj dagen etter. 

 

Vi spør alltid om hvor lang leveringstid der er, for ikke snakk om at jeg orker å vente en time på en pizza som jeg kan kjøpe noen andre plasser også. 

 

De kunne fortelle at det tok maks 30min, og det er en tid jeg kan leve med, selv om maten helst skulle vært på bordet i det sekundet jeg kjente sulten melde seg. 

 

Det varte og det rakk, og jeg vurderte å bli sint på mannen, ettersom han sikkert hadde glemt veien hjem. (Lite sannsynlig kanskje, men hvem vet!) 

 

Når han endelig kom hjem kunne han fortelle at pizzaen var lagt fra ferdig til avtalt tid, og han måtte vente enda et kvarter før han fikk den. (Kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men når du er sulten og vil ha mat virker det som flere år!) 

 

Jeg tok pizzaen og tenkte som så at den ville veie opp for ventetiden, den var tross alt favoritten for en del år siden, på den tiden jeg enda hadde et sosialt liv. 

 

Til min store skrekk var det mange sorte flekker på pizzaen, og faktumet var at den hadde stekt alt for lenge! (Kanskje 15min for alt jeg vet...) OG er det noe jeg hater så er det å spise brent mat. Ikke engang myten om at du får pene barn hjelper, og når jeg tenker meg om har jeg heller ingen planer om å få flere enn de to jeg alerede har. 

 


 

Når jeg kom over faktumet at pizzaen var alt for mye stekt oppdaget jeg størrelsen på den! Skulle dette være en stor pizza? Hvordan fuglemager hadde de tenkt å mette? I mine øyne er en stor pizza mer en nok mat til to voksene, spesielt med tanke på hva det koster. 

 


(Og det er en liten t-skje...)

Så det som skulle bli et nydelig måltid ble en skuffelse og jeg vurderte neste å felle noen tårer. (Nevnte jeg at jeg ikke takler å få mat som ikke er god?! Mat er noe av det viktigste i livet, og jeg foretrekker å spise noe jeg liker!) 

 

Så det blir med andre ord ingen Yonaspizza på meg flere ganger, da kan jeg heller gå sulten. Jeg hadde aldri forventet at en så stor «levrandør» av takeaway hadde så dårlig standar. 

 

Desverre var jeg alt for sulten til at jeg orket å kjøre tilbake for å klage, så jeg spiste den kjipe pizzaen. Men jeg har ingen planer om å handle der flere ganger i fremtiden, for prisen sto ikke i stil til produktet. 

 

(Nå kan det sikkert diskuteres hvor rett det er av meg å publisere dette uten å ha gitt dem en sjangse til å ordne opp, men ikke snakk om at jeg gidder å bruke mer krefter på et måltid jeg håper å glemme ganske fort!) 

Negative kommentarer i "blogg-miljøet"!!?

Det er ikke mange negative kommentarer jeg får på bloggen, men det hender at en eller annen idiot forsøker å lage kvalme fordi de mangler oppdragelse og sosial inteligens. 

 

Som regel synes de jeg er stygg, noe de selvfølgelig får lov til å synes, jeg vil mest sannsynlig tenke det samme om dem, men jeg har i det minste såpas mye dannelse at jeg ikke sier det til dem. De har også dårlig utviklet norsk skriftspråk, så du kan vel si at det noen ganger kan være litt vanskelig å forstå hva de prøver å si. Ikke fordi det er stavefeil, men fordi de lager seg egene ord. Det bør også brukes en god del «fyord» i det de skriver, men det biter ikke på meg ettersom jeg tross alt er nordnorsk og jævlig kan være både positivt og negativt. (Jævlig bra, jævlig idiotisk osv.) 

 

Men en ting som går igjen er at de hele tiden ber meg finne meg en jobb, eller sette meg i kassa på butikken. (Som oftest rema100...) Og her kommer jeg til poenget med det jeg skriver. Hvorfor er det en selvfølge at jeg ikke har en jobb? Ser jeg ut som en spesiell type person som ikke jobber, er det fordi jeg her et sykt barn det hender jeg skriver om, eller sitter alle bloggere hjemme? Snodig at så mange kan forhåndsdømme meg på denne måten. 

 

Om jeg ikke hadde hatt en jobb, hvorfor må jeg finne meg en butikkjobb? Kan jeg ikke jobbe som renholder feks? Skal liksom jobben i kassa på rema hjelpe meg med problemene mine, som jeg skriver en del om? Eller er det slik at de som skriver slikt enda lever i troen om at det er negativt å sitte i kassen på butikken? Hva skulle de liksom gjort om det ikke var noe butikk? Skulle de sultet ved brødboksen. Tipper de ville endret mening om så skulle hende.  

 

Jeg funderer også på hvordan glede folk kan ha når de sitter og trykker ut oppgulp som de postert til andre? Er det virkelig så fint å skrive stygge ting til andre? Det er helt greit at folk er uenige, men må de si det på en usakelig og smaksløs måte med store bokstaver? 

 

Til slutt vil jeg tilføye at jeg har en jobb, en veldig meningsfull og viktig jobb som jeg liker svært godt, og som har tatt hensyn til min hjemmesituasjon slik at jeg faktisk kan jobbe hundre prosent. Så da ville det jo være veldig idiotisk av meg å bytte til en annen, som jeg helt sikkert ikke vil like og som i alle fall ikke vil kunne tilrettelegge for mine behov. Så skal du komme med noe negativt får du finne noe mer oppfinsomt enn at jeg skal finne meg en jobb, det funker ikke! 

 

Ps. Jeg får en ganske ufin glede av å svare på negative kommentarer, for i mitt hode er det faktisk lov å være småfrekk tilbake. For det er vel lov å være litt udannet selv, når andre er det mot deg. Er det ikke noe som heter «en tann for en tann» eller «likt skal være likt»? 

 

Og til deg som ba meg finne meg en jobb istdendenfor å publisere åpenbare ting på facebooksiden min, kunne du ikke gitt meg gleden av å svare deg? Om du skriver noe ufint kan du i det minste stå for det, og la være å slette kommentaren etter en liten stund. Jeg har jo en jobb, så derfor kan jeg ikke svare i tide og utide...

 


 Jeg sitter ikke med bena på bordet hele dagen!

Internett, skinnlue og NAV.

Siden jeg blir motarbeidet av vår internert leverandør får jeg ikke blogget denne helgen. Jeg hater å skrive mer en ok, ja eller nei på telefon, så dette blir ikke noe langt skriveri!

Dagen startet med sure barn og trøtte foreldre, minstemann insisterte på skinnlue og jeg orket ikke krangle han fra det. ( Og ettersom det er sommer og ganske mange varmegrader burde han klare seg uten. Men neida, han synes ikke nordnorsk sommer er noe å skryte av.) Så kom jeg meg til slutt på jobb, og fant ut at det ville bli en ganske så slitsom dag med få utsikter til å gå tidlig hjem.

Men midt på dagen snudde humøret seg, vi fikk brev fra nav. Og de har ombestemt seg så nå får vi stønaden vi har rett på. Jeg hadde lyst å grine av lykke!! Skal skrive mer om det når jeg kommer meg på nett med noe annet enn telefon.

Trodde jeg aldri skulle bli så glad for noe det står nav på, men en enormt stor bekymring er nå fjernet fra våre skuldre.

Desverre er jeg kommet så langt at jeg vil kaste telefon ut vinduet av irritasjon, så nå blir detvikke skrevet mer i dag!

Gratulere med dagen lillesøster.

For nøyaktig 22 år siden endret livet mitt seg, og den mellomste søsteren min kom til verden. En søt liten tulle, som var sta som et esel. Noe hun stort sett er enda når jeg tenker meg om. Det var en sto omveltning for en femåring å skulle bli storesøster, for på mange måter hadde jeg vært enebarn i lange tider. Jeg har en storebror, men han var 10år eldre. 

 

Jeg husker godt den natten hun kom til verden, og tiden før og etter. Jeg hadde lenge ønsket meg en levende dukke, og nå kom hun endelig. Så lillesøster måtte finne seg i at storesøster skulle stelle med henne, selv om jeg sikkert kunne være noe irriterende til tider. Men hva har man ellers søsken til? Jeg har skrevet litt om dette før. 

 

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

 

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

 

(Les mer av dette innlegget her.)

 

Lillesøster er blitt voksen nå, selv om jeg ikke helt synes det er greit. For hun vil alltid være  min lillesøster, som jeg skal passe på. Og jeg er helt sikker på at den dagen vi sitter på gamlehjemmet vil jeg fortsatt være den plagsomme storesøsteren som skal blande seg inn i alt. 

 

Æ håpe du får en strålanes dag vennen, kjæmpegla i dæ søstra mi <3 

 


(Tenkte jeg skulle gi deg denne kjolen i gave, helt til jeg husket at du ikke lekte med dukker mer!!)


 

Jeg gleder meg over de store tingene, ikke de små.

Jeg får stadig høre at jeg må glede meg over de små tingene i livet, men nå er jeg kanskje litt kravstor, og velger heller å glede meg over de store tingene. 

 

Jeg skal nå liste opp noen store gleder som får meg gjennom dagene!

 

Det hender en sjelden gang at jeg får sitte helt alene på do, helt uforstyrret og uten publikum. Ingen som skal sage av meg foten, og ingen som bare må på do med det samme. Dette gjør meg fantastisk glad, og siden det hender så sjeldent er dette en ekstra stor glede. 

 

Når eldstegutten kommer med blomster til meg, tydelig plukket i naboens blomsterbedd slå mammahjerte noen ekstra slag. Og jeg blir faktisk så glad at jeg ikke legger merke til gjørmeflekkene som går helt inn i stuen. Her snakker vi om gigantstor glede!

 

Det hender at jeg tar meg friheten til å kjøpe meg nye sko, nye helt uforsvarlige og lite brukervennlige sko med tanke på min rolle som mamma. Og når jeg da kommer til kassen og skal betale en svimlende sum for disse, går det opp for meg at de er på tilbud. Salg er med andre ord en veldig fantastisk glede jeg noen ganger opplever. 

 

Når jeg kan gå med sandaler ute kjenner jeg også at jeg blir ekstra glad, spesielt når det er sommer her i nord. (Og jeg nekter å la det faktum at jeg må ha tykke ullsokker inni gjøre meg mindre glad! Det regner tross alt ikke...)




Jeg blir også veldig fornøyd når vi er på handletur og jeg unngår pinlige situasjoner som blotting. Og da tenker jeg både på de gangene minstemann lar være å rive opp forhenget i prøverommet når jeg drister meg til å prøve bukser, eller når han rett og slett finner ut at jeg er et klatrestativ. 

 

En annen glede er når jeg står opp om morgenen og oppdager at jeg på en eller annen måte klarte å rydde leiligheten før jeg la meg. For en fantastisk start på dagen, selv ikke at den starter i 5tiden tar bort gleden. 

 

Og når jeg tenker meg om blir jeg jo ekstra glad når ungene står opp tidlig, for tross alt så får jeg jo ekstra kvalitetstid lamme dem! (Ingen skal si at jeg er negativ i alle fall!)

 

Gaver er også noe som gjør at jeg jubler, jeg elsker gaver og blir like fornøyd med et kakestykke som en bok fra min bedre halvdel, om hvordan jeg kan utrydde maur. (Synes det en ekstremt romantisk gave, så er det rart at jeg regner den som en stor glede?!)

 

Jeg hopper også av glede når jeg får skryt for skrivingen min, og for bildene jeg legger ut på bloggen. Hver eneste kommentar som legges igjen gjør meg glad, og det er helt klart en stor glede i livet. Til og med de mindre pene kommentarene gjør meg glad, ettersom jeg da får muligheten til å leke voksen, eller svare på en litt småsarkastisk måte uten at det gjør noe!

 

Den siste gleden jeg skriver om i dag må være når NAV sammarbeider, noe de svært sjeldtent gjør i sakene som omhandler minstemann. Men om de plutselig skulle finne på å gi oss medgang ville jeg helt klart bli en svært lykkelig mamma. (Les her om du vil ha litt mer bakgrunn for denne gleden...)

 

Så som du skjønner holder jeg meg til å lede meg over de større tingene i livet mitt! 


Tusen jævla takk NAV!

Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med. 

 

Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad. 

 

Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunkte også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg føle at det va nøye planlagt. Det er faen meg så urettferdig at en enkelt jævla person kan sitte å bestemme over noe så viktig som det vi søkte om, som kan gi oss et blankt avslag utifra et rundskriv som overhode ikke har noe med det dere gir oss avslag å gjøre. Et avslag som tydelig viser at dere ikke har lest papirene vi brukte massevis av timer på å skrive. Og jeg lurer på hvordan i satan dere kan henvise til noen få ord i en lov, som faktisk ikke står der når du sjekker opp dette. For dit dere henviser står det faktisk at vi har rett på denne støtten, for sist jeg viste trengte du ikke ha noen diagnose for å ha en skade eller lyte. Men jeg har gjort dere den tjenesten at jeg har lest loven, og der står det enkelt forklart at så lenge sykdomsforløpet beregnes å vare over en lang periode(2-3år), så vil en skade eller lyte regnes på lik linje som en sykdom/diagnos. Ergo har dere avvist vår klage på feilt grunnlag.

 

Man skulle tro at pengene vi søkte om skulle gå fra saksbehandlerens egen lomme, og jeg kan faktisk ikke forstå hvordan det er så mange som svindler dere! For det er jo plukk umulig å få noe hos dere uansett. Ofte leser jeg i media om alle som svindler dere for tusenvis av kroner, og jeg skulle gjerne vist hvem de var så jeg kunne få noen tips om hvordan jeg i det hele å store skal få hjelp. For av en eller annen grunn har de fått denne hjelpen jeg prøver å få, til tross for at de ikke har rett på den. Og jeg driter i at jeg er urettferdig nå, for jeg er så uendelig lei av all motgangen vi har møtt de siste årene, men dere er faen meg dråpen som fikk det til å renne over. Og nå må dere for all del ikke tolke det til at jeg skal svindle dere, men så trangsynt som jeg av og til føler at dere er så vil dere sikkert feste dere i akurat den setningen...

 

Hver jævla dag ser jeg smerten til barnet mitt, til det mest dyrebare jeg har. Og hver eneste dag strever vi for å komme oss gjennom hverdagen, og bruke tusenvis av kroner på at han skal få det beste live vi kan gi han. Og dere drit langt faen i det fordi dere fant noen ord i et rundskriv, og tenkte at det her blir de garantert ikke å sjekke. Dere orket ikke engang lese legeerklæringen der det sto at han faktisk ikke kom til å bli bedre, og dere orket i alle fall ikke å lese selve loven der det står at du ikke trenger en diagnose for å få hjelp. Det er ingen logikk i hvem som får hjelpe og hvem som ikke får det, og om dere er usikre på om alt i søknaden stemmer kan dere faktisk ta en liten telefonsamtale til legen, sosionomen og de som faktisk søker om dette stemmer. 

 

Jeg har mest lyst å be dere reise til helvete, men desverre så vil ikke det bli i nærheten så vondt som å holde barnet sitt og høre den såre gråten når han har det vondt. Mammahjerte blør og tårene triller, for uansett hva jeg gjør blir han ikke bedre. Og det er ikke slik at jeg tror dere kan gjøre han bedre, men dere kunne i det minste ha sammarbeidet såpas at vi fikk litt medgang. Livet vårt er faktisk vanskelig nok fra før, vi trenger ikke måtte kjempe for å få hjelp hos en instans som sir dem hjelpe, men faktisk gjør det motsatte. Og ifølge deres egene regler på den idiotiske nettsiden som er helt umulig å finne frem på, så har vi mer en rett på grunn og hjelpestønad. 

 

Så jeg vil med dette klage på den elendige saksbehandlinge vi har blitt utsatt for, og jeg håper at dette vil medføre at dere rydder opp innen for egene dører. For det er helt utrolig at mennesker som tydeligvis ikke kjenner lovverket kan sitte å behandle søknader fra familier som er på bristepunkte til hva de kan klare. Og jeg er desverre redd for at det er svært mange som sitter med avslag som er helt unødvendige, fordi det er gjort feil under behandlingen av søknadene. Fordi de fleste i vår situasjon ikke har mulighet og ressurser til å faktisk ta opp den utmatende kampen det er å gå imot dere. 

 

Dere og departemente dere ligger under gjør skam på Norge, for ikke snakk at dere gir den veldferden Norge skryter over å ha. For det er faktisk slik at grunn og hjelpestønad er til for å hjelpe mennesker som har et økt forbruk og et økt omsorgsbehov, denne stønaden skal jevne ut ulikheten som det er å faktisk få et sykt barn eller et sykt familiemedlem. Og slik jeg ser det, forskjellsbehandler dere, og skriver svar med gaffel.

 

Om dere skulle finne på å bruke litt tid på å faktisk lese det jeg har skrevet, håper jeg dere også finner litt mer tid til å faktisk se på problemet. For det er jævlig urettferdig å bli behandlet på den måten dere holder på. 

 

Hilsen Yvonne Jensen. 

 


 

Dette er selvfølgelig ikke klagen jeg faktisk sendte inn, jeg skrev den på en saklig måte. Men jeg håper på en måte at dette vil spre seg, for å vise støtte til alle andre som sitter med de samme følesene som meg. For det er desverre svært mange der ute som har det på samme måten som oss. Så om du ønsker å dele dette får du lov! Jeg vet at mange av mine tanker er urettferdige ovenfor mange av de som jobber i NAV, men er det rart at jeg har dem? 

 

 

Endometriose, den ukjente sykdommen.

Lillesøstra mi skriver om endometriose, og er så tøff at hun har skrevet om dette på bloggen sin. Det er en typisk kvinnesykdom som får svært lite oppmerksomhet i media og ellers, men som knuser livet til tusenvis av kvinner, den gir smerter, ubehag og i svært mange tilfeller barnløshet. 

 


(Meg og pernillus som jeg bruker å si til lillesøstra mi <3 )

 

Kort fortalt så oppstår det endometriosevev andre steder enn i livmoren i underlivet, som gjør at du blør og får syster som gir deg smerter. På lang sikt får du arr og dette er vel også grunnen til at mange sliter med barnløshet. Noen kan ha sykdommen helt uten tegn på den og andre kan bli helt uføre av den. 

 

Jeg har selv disse smertene, og alle tegn på at denne sykdommen har inntatt kroppen min. Men desverre har jeg ikke fått noen diagnose, kun noen få ord i journalen der det står uspesifisert endometriose. Og sykehuset er ikke direkte hjelpsomme med å finne ut hva som gir meg smertene. Jeg er inne på sjekk nå og da, men til syvede og sist konstanterer de bare at de finner nye syster i underlivet mitt, og at de sikkert går over. Sist besøk klarte de også å si at de nå ville slutte å ta meg inn på kontroll, for i deres øyne er det tydeligvis ikke noe å gjøre med saken. De har sjekket meg innvendig og ikke funnet noe, så da må jo smertene mine bare være syting og klaging. (Det er i alle fall slik jeg føler det...)

 

Desverre er smertene like ekte som blåflekken på leggen min, og uansett om de har tenkt å hjelpe meg eller ikke må jeg leve med dette. Så jeg er veldig glad for at søstra mi skriver om temaet, så kanskje flere får opp øynene for dette. OG kanskje vi etter hvert blir tatt mer seriøst. 

 

I går skrev søstra mi et innlegg om hvor like vi er, og jeg er vel en av de få som virkelig forstår hva hun går igjenom siden jeg er der selv. Men på tross av smertene har vi et godt liv. Om du vil lese om dette finner du det her.

Nytt design og spørsmålsrunde. (Din eneste mulighet til å spørre meg om noe, nesten!)

Da har bloggen min fått et helt nytt design, og jeg må si meg veldig fornøyd. Det passer godt til meg, og jeg synes det var ryddig og pent. (Må jo ha det ryddige en eller annen plass, for hjemme er det alltid kaos med leker og klær i en vakker symfoni...) Jeg var så heldig å vant meg dette, og må si at det er en av de bedre premiene jeg har fått. 

 

Designet er laget av JMWebDesign, og jeg er veldig fornøyd med servicen. Om man sier service om slikt?! Jeg har fått det jeg ønsket, og må skryte utrolig mye av Jenny Michelle Thorbjørnsen som laget dette. 

 

Det er også laget et egen side for mobil, slik at det skal være lett å laste ned/lese bloggen der også. Genialt, for det har jeg ønsket meg lenge. 

 

Om det er noe som ikke skulle stemme, blir jeg veldig glad for en tilbakemelding. Si også ifra om det skulle mangle noe, selv om jeg tror jeg har fått med det som trenges på en god blogg. (Hihi, for jeg satser på at dette skal bli en god blogg!)

 

Ellers må jeg bare unnskylde lite skriving, jeg er desverre opptatt med å pakke ut alt rote vi har drasset med oss på ferie. Og det er helt fantastisk hvor mye vi faktisk har klart å presse på plass i en campingvogn...(Kan legge ut noen bilder når jeg finner ledningen som trengs for å overføre dem, men den er tydeligvis borte i alt rote!) 

 

Her finner du nettsiden til JMWebDesign og her finner du facebooksiden.

 

Tenkte jeg også skulle ha en spørsmålsrunde, som tydeligvis er obligatorisk på blogg.no ;) Så har du noe du vil spørre om, skriv det her eller send meg en mail, så svarer jeg på alt iløpet av uken. (Om jeg finner laderen til MACen da...) Og siden det er tvilsomt at jeg blir å gjøre dette igjen, har du nå en gylden mulighet. 

 

Ha en strålende lørdagskveld :D 

 

Æsj så tynn hun er!

«Se på henne, æsj så tynn hun er, det er jo ekkelt! Og det kan jo umulig være normalt» 

 

Hva er det som egentlig plager folk når de kan stå å si slikt om meg? Vi var på handletur og jeg pakket varene når jeg overhørte en mor og en datter si dette. De sto rett ved siden av meg, og det var tydeligvis meningen at jeg skulle høre hva de sa. 

 

Jeg hadde mest lyst til å glefse at det var faen ikke normalt å være så feit som dem, og at de luktet værre en dotanken i campingvogn. At de kunne prøve å kjøpe klær i rett size så ikke hele verden så valkene deres og at de helst skulle tapet igjen munnen så de ikke kunne spy ut negative ting til andre. Men siden mamma har gitt meg en god oppdragelse valgte jeg å ikke si dette, jeg holdt munn og gjorde meg ferdig. For vanligvis har jeg ingen ting imot noen, men så fort noen sleger drit får jeg disse tankene. Selv om jeg ikke mener dem egentlig.

 

Innerst inne føler jeg med dem, for det kan ikke være lett å veie så mye som dem. Jeg må kanskje skrive at dette var damer som var dobbelt så store som min samboer, og han er ikke en liten mann, overhode ikke. Og de luktet faktisk ekstremt vondt, så vondt at treåringen holdt seg for nesten og ropte æsj når vi var på vei ut av butikken. (Til tross for at vi prøver å unngå at de gjør slike ting, for jeg liker ikke mobbing.) 

 

Jeg tror at disse damene var sjalu, sjalu på kroppen min og mitt tilsynelatende perfekte liv. Jeg sto der med mann og barn, og det er lett å se at vi er glade i hverandre. Og jeg håper at de kan få det bedre med seg selv etter hvert, for når du må kritisere andre for å føle deg bra, betyr det som regel at selvbilde ditt er veldig lavt. 

 

Hvorfor må det være så vanskelig å godta at alle er ulike, at mennesker er fine på sin måte og at alle fortjener respekt? Det er ingen størrelse som er den rette, og alle må få lov å gå i fred uten at noen skal rakke ned på dem, og da snakker jeg både for dem som er store og dem som er små. 

 


 

Har du noen stygge tanker om andre, vær så snill å ha så mye respekt at du holder dem inne i deg selv. 

 


Heklet badedrakt.

Så var det morgen igjen, etter alt for lite søvn. Det kjennes godt at vi har vært borte noen uker, og kroppen er sliten. Men det er helt klart verd det når jeg tenker på gleden ungene har, og ikke minst vi selv. Men det skal bli godt å komme hjem å få litt avlastning. Heldigvis har vi sovet mer enn vi vanligvis bruker, ellers ville dette blitt en veldg sltsom ferie for alle. I dag skal vi nyte siste dagen her i Enköping, dra på en liten shoppingtur og gå på stranden å bade om det blir litt varmere. 

La ut et innlegg på den andre bloggen min i går om dere vil se, har heklet en liten dukkebadedrakt og en ny dukkekjole.  Trykk her så kommer du til flere bilder. 



Ha en fin dag.

Hårklipp

Jeg har fått utdelt dobbelt så mye hår på hode som de fleste får, og kan love deg at det er varmt på sommeren. Så etter flere dager med godt nordnorsk språk hver gang jeg prøvde å sette det opp, tok jeg turen til frisør. Hun som klippet med var veldig dyktig og jeg ble sååå fornøyd med resultatet.

Kan ikke skryte på meg egenskapen med å ta bilder i speil, men du skjønner tegningen. Frisør, salong, hår, saks osv. Ekte luksustid uten mann og barn, for første gang på et par uker. Og misforstå meg ikke, jeg er glad i dem altså...

Håret ramlet ned, og jeg er helt sikker på at hode ble lettere å bære! For det var enorme mengder som ble klippet av, ca halvparten av det jeg hadde før vi startet. Rett og slett hærlig, for det er bra mange år siden jeg har hatt det så kort.

Og det ferdige resultatet:) Gleder meg til neste hårvask siden det vil være så mye enklere enn det har vært. Prisen var heller ikke noe å klage på, 430 for ny frisyre her i sverige.

Hva synes du?
Og jeg tåler ærlige meninger, ikke noe innpakking om du ikke liker det...:)

Burger, bading, hekling og biler.

Da er en ny dag over, og jeg har garantert fått litt etterlengtet brunfarge på kroppen. (Og da snakker jeg ikke om sand og flekker som jeg vanligvis er dekket med!) Vi har vært ute hele dagen, og det var to slitene gutter som sovnet etter noen få «mamma, jeg må tisse og mamma jeg er tørst!» Ikke dårlig til at de skal sove i samme rom som oss, og har tusenvis av grunner til at de ikke får sove. (Det er for lyst, det er for mørkt, det bråker osv!) 

 

Dagen startet med en aldri så liten tur på en caravanbutikk så vi fikk kjøpt inn noen nødvendige deler til campingvogna mi, så tok vi lunsj på MAX, som har verdens beste kyllingburger og løkringer. Jeg håper virkelig at maten fester seg på rumpa å lårene, ettersom jeg trykket i meg en enorm mengde mat bare fordi jeg synes det var nydelig. 

 

Så var det tid for bading, og blåsing av badedyr. Og jeg fikk konstantert at lungene mine ikke er så gode som før i tiden...(Guttene valgte selvfølgelig de største badelekene de fant, å snille foreldre som vi er sa vi at det var greit. Uten å tenke konsekvens!) Vi var mange timer på stranden, som hører til et svært vann, og hadde det kjempefint. 

 


(Badelekene var så store at mann og barn ble små i forhold til dem...)

 

Etter dette måtte vi dra å se på tusenvis av råtøffe gamle biler, og noen nye. (Skal se om jeg ikke legger bilde ut av noen av dem etter hvert, må bare finne ut hvordan jeg fjerner hoder og nummerskilt!) Det er tydeligvis et av de største treffene for slike biler, og jeg må si meg veldig fornøyd med at vi fikk oppleve dette. 

 

Jeg har også funnet tilbake til lysten å hekle, og har laget denne dukkekjolen. Koselig å kunne sitte med litt håndarbeid før leggetid. Har lagt ut et innlegg om dette på håndarbeidsbloggen min om du ønsker å se flere bilder. 

 


(En smakebit av den kjolen, trykk på bilde og du får se flere!) 

Kaffelatte i sverige...blææ!

Å kjøpe kaffe i sverige var en nedtur, og jeg fikk akutt hjemlengsel. Som vanlig kjøpte jeg latte med karamell smak, og så frem til å nyte den. Men den smakte dårlig traktererkaffe med sirup. Og da snakker jeg ikke om karamellsmak med den ekte seige sirupen.

Og det hjelper ikke at det var fancy kopp, kaffen var like kjip! Tror bare jeg holder meg unna dette til vi kommer oss hjem igjen, så jeg kan få favoritten min. Hurra for kaffekroken i tromsdalen?

Noen grupper campingmennesker.

Her er noen grupper mennesker som tilbringer så mye som mulig med tid på campingplasser. De lever for hvert besøk de kan ta til sin favorittplass og snakker alltid om campinglivet. 

 

  • Vindskjermcamperne. Dette er folk som tar privatlivet sitt på alvor! De murer inne sin tildelte plass med usedvanlig stor nøyaktighet, ikke en millimeter går til spille. De kjøper gjerne dyre «teltvegger» som et symbol på deres usedvanlige dyktighet på dette punktet. 

 

  • Dansebandteroristene. De har med seg tusenvis av svenske cd-plater for å torturere alle de stakkars menneskene som er så uheldig å være tilstede. Du kan høre «musikken» hele dagen, men i det samme sekundet som du prøver å legge barn eller deg selv, skrur de opp lyden på maks. 

 

  • Nattbråkere, de som sitter ute hele natten og konkurrerer om å flire høyest og rope SKÅL så det slår ut på richters skala. De er gjerne veldig opptatt av hvem av dem som har mest matrielle goder og hvem som er flinkest. Iløpet av natten blir de ofte uvenner og da går latteren over i rop og hyl. Og til slutt irriterende hulking. 

 

  • Vandrerne, mennesker som går rundt og ser inn i andres vogner. Og da snakker jeg ikke om vanlige folk som går å ser på avstand, disse menneskene går nemlig helt inntil de ulike vognene og ser inn. Svært ubehagelig for den som evt måtte ligge på innsiden og plutselig får et sjeggete ansikt klistret i vinduet. 

 

  • Søppelslutrerne. Disse menneskene har tydeligvis vondt i armene sine, for de klarer altså ikke løfte dem for å kaste søppel oppi søppelkassene. Det kan også være at de ikke helt forstår poenget med søppelkasser, til tross for skilt med bruksanvisning og illustrasjon av hvordan du kaster søppel. 

 

  • Fugledamene. Damer som mater alle dyr som kommer i nærheten, og spesielt fugler. Noe som kan føre til dirkete ubehagelige overaskelser om du er så uheldig å sitte i nærheten. For fugler som spiser, driter også...

 

  • Hundefolket. Dette er folk som er spesielt opptatt av dyrene sine, og har klonet dem etter eget utseende. Både lyd og hårprakt ligner, og de behandler dyrene som mennesker. Her er det ikke snakk om vanlig hundehold med andre ord, disse dyrene blir regnet som hellige og får stort sett gjøre som de vil. (OG de plukker aldri opp hundebæsjen...)

 

  • Dronning utepynt. Dette kan være både kvinner og menn, men i hovedsak hokjønn. De pynter opp rundt campingvognen eller bobilen som at de skal stille i tidenes hagekonkurranse. Desverre overdriver de så mye at det gjør vondt i øynene når du ser alle fargene og fasongene som er plasert på en pitteliten gressflekk. 

 

  • Grillkongen. Dette er alltid en mann, og gjerne den bedre halvdelen til dronning utepynt. Han har den største grillen du kan tenke deg, og det er et mysterie hvordan han klarer å frakte den med seg. Han sitter gjerne ved siden av den hele dagen i håp om at noen kommer og kommenterer den. Og er du så uheldig å gjør dette kan jeg love deg at du vil lære ALT som er verd og vite om en grill, og litt til. 

 

  • Skitungene. Noen irriterende krapyl uten antydning til oppdragelse, som hyler ut gloser som selv ikke den mest hardbarka sjømann vil ta i sin munn. De dytter de mindre ungene på lekeplassen og kaster sand på dem og spiller fotball med biler/campingvogner som mål. 

 

  • Den perfekte familien, som tilsynelatende har det helt perfekt. Med perfekt bil, perfekt campingvogn, perfekte barn, perfekt kjærlighet og alt det andre klisset. De smiler hele tiden og snakker hyggelig med absolutt alle som er i nærheten. De stråle ut fantastisk lykke og kan få selv den mest normale familie til å føle seg mislykket. 

 

  • Soleren. Dette er ofte foreldrene til skitungene, og de bruker så mye som mulig med tid i solstolen. De rører så lite som mulig på seg, og jeg tror faktisk ikke de spiser. Det hender at de drikker øl, men bare om noen gir den til dem. 

 

  • Bobilfolket. Disse menneskene er gjerne godt oppe i årene, de har all verdens tid og kjører minst 20km/h under anbefalt fartsgrense. De elsker å stå i veien for andre folk, og stiller seg gjerne på en måte så ingen andre kan kjøre inn/ut av campingplassen før de flytter seg. alt de gjør foregår veldig,veldig sakte. De er heldigvis rolige folk så du ser dem bare når de går inn/ut av resepsjon for å sjekke inn/ut. Men får du dem foran deg på veien må du beregne en stor dose tålmodighet, helt til du får muligheten å kjøre forbi dem. (Og det er altså disse som gir oss andre campere ufortjent dårlig rykte etter veien!)

 

Det finnes enda flere typer campingmennesker, men de får jeg skrive om en annen dag! Jeg skal nemlig finne frem «sov i ro» å dytte inn i ørene til ungene, for på den ene siden av campingvognen bor nattebråkerne og på den andre siden dansebandfolket. Hurra for campinglivets gleder! 

 


(Bilde tatt under et møte med en av bobilfolket for noen uker siden...etter mange,mange mil kom vi oss forbi!)

Oisan, nye sko! (Igjen...)

Ifølge min eldste sønn drukner vi i sko, og han vil få mareritt om vi går inn i flere skobutikker. Minstemann er heldt enig og understreker brorens poeng med å sukke høylytt og si « åhh hergud!!». 

 

Når jeg tenker meg om kan det være at de har et lite poeng, jeg har kanskje tatt med litt for mange par, og kommer garantert til å kjøpe meg flere gjennom ferien. 

 

Med et uhell fant jeg ut at jeg skulle telle hvor mange sko jeg hadde med meg, men velger å holde det sjult av fare for at min bedre halvdel leser dette innlegget og sier jeg er gal. Men det er i alle fall et tosifret tall...

 

Jeg har også funnet ut at Sverige har søndagsåpent på de fleste butikker, og kunne fornøyd drasse med meg noen mer eller mindre misfornøyde gutter på shopping i dag. Og til min store glede oppdaget jeg at søndag er shoppingdag nr1 for meg! 

 

Skoene jeg fant kan jeg faktisk forsvare også, for de kan brukes selv når det er nord-norsk sommervær ute! OG da kunne jeg ikke la være å kjøpe dem. 

 

Nå kan det jo diskuteres hvor forsvarlig det er med styltehæler, både med tanke på bekkene mitt og at jeg som regel må springe etter to stykk smågutter. Men det er en bekymring jeg får ta når den tid kommer! 

 


(Hvem sier at ikke penger kan gjøre deg lykkelig? Kan love deg at jeg føler meg litt bedre en før jeg kjøpte skoene! :D ) 

 

Skryteinnlegg over gjesteblogging hos zalando.no

Den siste tiden har jeg sammarbeidet med zalando.no, noe jeg er ganske stolt over ettersom det var de som fant fram til bloggen min og ønsket meg til å gjesteblogge for dem. Ikke dårlig for en ganske småsliten småbarnsmamma som føler at verden går henne veldig imot for tiden. 

 

Jeg var litt nervøs for resultatet, for jeg har tross alt ikke skrevet noe på bestilling før på denne måten. Andre ganger har nettsider ønsket å bruke innlegg jeg allerede har skrevet og publisert. 

 

Så med hjerte i halsen rablet jeg ned noen linjer og sendte over til det som virker som en veldig hyggelig person. Og det viste seg at det jeg hadde skrevet var som de hadde tenkt, og fornøyd kunne jeg konstantere at jeg hadde lyktes med oppgaven. 

 



Det ene innlegget handlet om mammaklær, og jeg fant ut fort at her har jeg mye å skrive om. Det er tross alt ikke så lett å glemme tiden da jeg følte meg som en flodhest, og ikke fant et eneste plagg som jeg likte. 

 

«Pust, pes», jeg river ut plagg etter plagg fra klesskapet i vill panikk, ingen ting passer og jeg kjenner at pulsen øker i takt med at skapet tømmes. Jeg hører det slamre i ytterdøren, min bedre halvdel har luktet lunten og forsvunnet før jeg eksploderer i en symfoni av sinne og bedrøvelighet. 

 

Hvem er den tullingen som påstår at man skal «skinne» som gravid, og at det skal være den beste tiden i livet mitt? Her står jeg med en mage på størrelse med mount everest, legger like store som tømmerstokker og en blære som rommer like mye som en ert. Jeg tvinger på meg stygge joggeklær som er langt fra så konfortable som de høres ut, og er dødelig sjalu på alle de som går i «normale» klær. Jeg har allerede avlyst et selskap fordi jeg ser ut som en flodhest, og er stygt redd for at jeg skal isolere meg inne de resterende 5mnd  av graviditeten. Hormonene har tatt helt over, og jeg griner med det samme jeg ser de superfine damene på TV, med store mager og nydlige klær. Dumme,dumme dem som har stylister og spesialsydde klær. De har sikkert aldri måtte sette sine ben inn i en kjedebutikk for å finne fine rimlige klær, som skal være beregnet for en voksende mage. Og de har heller ikke opplevd at dette ikke finnes.»

 

Resten av teksten finner du på zalando.no under alle mammaklærne.

 




 

De har forsåvidt et veldig godt utvalg, og jeg må si at hadde jeg kunne finne slike klær da jeg var gravid sist ville min bedre halvdel jublet av lykke. Jeg var rett og slett smågal hver gang jeg nærmet meg klesskapet, noe jeg forsåvidt er enda når jeg tenker meg om....

 

Er vi snart på campingplassen?

Man skulle kanskje tro at det var ungene som var den største utfordringen på kjøretur, at det er de som maser og blir lei etter kort tid. At det var de som ville stoppe hele tiden og de som maset om alt mulig. Men ikke hos oss nei, her er det nemlig jeg som er problemet. Den ganske unge mammaen som skal ta med barna sine på bilferie. 

 

Jeg har ikke ro i kroppen når det kommer til å sitte uvirksom i timesvis, og løsningen har vært alt fra bøker til strikking. Men i det siste har ingen av de delene vært spesielt effektive, og jeg tror at min bedre halvdel har sett med gru på den forestående ferien vår. 

 

Desverre har jeg en del smerter i beina mine, som ofte fører til at dem dovner bort om jeg sitter for lenge i ro. Så jeg har altså god grunn til å stoppe litt ofte. 

 

Når det kommer til maset om at nå skulle vi vært framme og egentlig skulle vi kjøpt cola osv så har jeg ingen ting å skylde på. Jeg er rett og slett umulig. 

 

Men i år har mannen i huset vært smart, han har bestemt at vi skulle kjøpe inn nett som vi kan bruke under kjøring, noe som betyr at jeg i alle fall i noen timer blir opptatt med macen og skrivingen. 

 

(Om du tenker over sikkerhet kan jeg bekrefte at det er en smule usikkert å sitte med en data i fanget, så jeg får bare håpe det ikke hender noe som gjør at den flagrer i hode mitt!)

 

Foresten var faktisk minstemann ute før meg i dag, og etter bare ti minutter i bilen kom spørsmålet om vi var snart på campingplassen. Desverre var det minst 9timer og 40min igjen. Og det er uten stopp for å jage ut fluer fra bilen, tissepauser, prøve å tissepauser, spising, strekke på bena osv. 

 

Heldigvis er guttene noen englebarn i bilen, og selv storebror som skulle få lov til å være våken så lenge han ville sovnet før klokken ble 2200 eller 2300, ikke godt å si så ofte klokken byttet mellom finsk og svensk tid. (Ligger å kjører helt i grenseland, på finsk side!) Og siden det er mindre trafikk på kvelden og minstemann sover godt i bil velger vi å kjøre langt i dag. 

 

Og til spørsmålet om det er ansvarlig å la barna sitte i bilen å sove noen timer vil jeg bare si at det får bli opp til hver enkelt mor og far. Vi synes det er bedre å kjøre når det er mindre trafikk på veien, risiko for ulykker blir tross alt mindre. Og siden barna sitter i gode bilstoler sover de også godt. Jeg minnes også med glede slike turer fra min egen barndom, det var det som var sommerferie. 

 

 

Storfint besøk.

Fikk storfint besøk på jobb i dag, og drar konklusjon av at julenissen passer på at jeg er flink.

Den prøvde til og å med å ta turen inn, så jeg håper ikke han legger merke til at jeg bruker arbeidstiden til å blogge!

Ha en strålende dag:)

Morgenstund har gull i munn, WTF??!

Morgenstund har gull i munn! 

Tenker jeg deler dette sjarmerende bilde med deg i dag, jeg har bare en ting å si: OMG! 

 

wtf liksom? 

 

Lurer litt på hvordan luring som har fikset dette, han/hun skal ha ros for stor kreativitet. 

 

Om du ble nysjærig på hva det handlet om kan du gå inn på nrk og sjekke ut denne linken: 

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/dagsrevyen-innroemmer-bildetabbe-3670259.html#.UcVm-UuNtaQ.facebook

 

Siden jeg ikke forventer at alle som leser bloggen er fult oppdatert på denne typen alfabet, får du forklaringen her: 

OMG - Oh, my God

WTF - What the fuck

STFU - Shut the fuck up

PWN3D - Owned

URAN00B - You are a newbie

LMAOROTF - Laughing my ass off rolling on the floor

KTHXBYE:P - Okay, thanks, bye :P

Eller på nordnorsk når vi alt er i gang: 

 OMG - Å hæregud!

 WTF- Ka faen?

STFU- Holdt kjærften

 PWN3D- Æ tok dæ. 

URANOOB- Du e en fersking?!!

(Litt usikker, kan ikke si æ bruke det utrykket eller har hørt det her oppe!)

LMAOROTF- Flire så ræva ramle av!

KTHXBYE- Takk skal du ha, snakkes:P 

 

Kan jeg få en seng, vær så snill?!!

Så da ligger jeg her, utslått på sofaen og ser på alle lekene som flyter, på papirflyet som har kræsjlandet i en blomstervase og gråstein på stuebordet. Og jeg løfter ikke en finger, jeg lukker øynene og stenger ute rotet i et håp om at det på magisk vis vil bli borte. Kanskje det virker denne gangen...

 

Det er avlastningstid igjen, noe som for det meste betyr ekstra verdifull søvn. Men jeg har en ting å klage på, den usannsynlig godt brukte sengen!

 

Den har sett bedre dager for å si det slikt, etter tre ganske ekstreme år. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har måtte vaske madrasser og sengklær etter at minstemann har hostet opp alt mageinnholdet i sengen, bokstavelig talt. Den er smurt inn med snørr og tårer, for det meste minstemann sine. Og jeg kjenner tydelig at det er mer en stoff den er laget av, og om jeg skal ha håp om å ligge någenlunde behagelig må jeg ligge i midten. (Som desverre stort sett er opptatt av en eller to unger. ) Den en gang så hvite fargen er gulnet, og jeg tørr ikke tenke på hva som bor inne i madrassene som enda er igjen. 

Størrelsen er heller ikke helt optimal, spesielt ikke med tanke på at vi mest sannynlig må være tre i den i ganske lang fremtid. Så jeg må belage meg å sove på 15cm enda en stund...

 

Så for øyeblikket er det en ny, behagelig seng som står øverst på ønskelisten. Og gjerne en «jensen» slik at jeg enda kan påstå at det er jeg som eier den, og ikke min bedre halvdel. Men av en eller annen grunn må vi nedprioritere den, og for hver eneste måned vi skal legge av penger er det noe som krever pengene mer. Og det ser desverre dårlig ut med tanke på å kjøpe en ny, for det er andre ting som må komme først. Barna skal ha klær, minstemann skal ha ullklær, en ny komode må inn på badet i fare for at den gamle skal rase sammen over ungene, vi må handle et nytt klesskap og vi må betale alle regningene som dumper inn på nettbanken. (Ferdig med tiden de havnet i postkassen...) 

 

Det er faktisk så ille at jeg vurderer å dra innom en av byens butikker og prøvesove senger. Ser for meg at jeg ville sove veldig godt i alt bråket, jeg er jo tross alt vant til å slappe av med barn rundt meg. Å nå som de er borte blir det nesten litt for stille! Det går helt sikkert bra for betjeningen, det må jo selge senger når folk ser at noen ligger der og sover godt. Jeg lover å ikke snorke, men kan ikke love for at jeg ikke snakker. Men som regel kommer det ikke ut noe fornuftig, så det skal sikkert gå bra. 

 

Hvorfor kan jeg ikke bare få en seng?

 

Tenk for en lykke det hadde vært, en flunkende ny seng som ingen andre har brukt, som er helt fri for sengedyr og flekker. Som enda kan vises frem til andre og som gjør jobben sin på en god og behagelig måte! 

 

Jeg er helt sikker på at kavliteteten på det lille med søvn vi vanligvis får hadde blitt kraftig forbedret! 



(Ikke mye plass til meg og pappaen med andre ord...)

En plastbit i øye faktisk!

I dag skriv æ på dialekt, av den enkle grunn at æ ikke ser helt ka æ skriv. Æ har vært hos øyenlegen, og tatt uten en plastbit!? fra venstre øye. Øyelegen lurte veldig på kordan det kunne ha sæ at den hadde havna der, men selvfølgelig kunne æ ikke svare på det. Har i alle fall ikke puta den inn sjøl.

 

Etter at skiten va tatt ut, fikk æ beskjed om å dryppe øyan fem gang om dagen og ikke bruke linse på minst ei uka! Katastrofe, værgudan har næmlig funne ut at dem skal plage mæ. Vi skal vistnok få sol og kjempetempratura til helga, og æ e igjen helt sikker på at vi e forflytta lenger sør uten at æ vet om det. Før æ kan ikke huske sist vi liksom skulle ha sol og varme når det va sommer. Æ e stygt redd før at det ikke e lenge til vi får flott i hver ei eneste buska og det som værre e! Skummelt, kjenne panikken tar mæ med det samme! 

 

Flaks for minstemann i familien kunne æ å ikke se at han hadde tengna på pynten min! (Helt sant, bare tilfeldig at æ legg ut det her bilde!) 

 




Resten av kvelden skal æ bruke liganses på sofaen, sån før å terorisere min bedre halvdel litt ekstra. Bare fordi æ synes jævlig synd i mæ sjøl, og fordi æ ikke får gjort så alt for mye med bare et øye som sammarbeide. 

 

Krysse fingran før at æ ser bedre i mårra, så æ i det minste kan gjøre en ganske god innsats på jobb, og hjemme. Har ei campingvogn som sku vært vanska, rydda og klargjort til sommerferie og langtur. Æ må også rydde leiligheta sia vi tross alt skal låne den bort når vi stikk på ferie, og huske å skrive huskeliste over de tre blomstran mine som må vannes og kordan vaskemaskin/oppvaskmaskin fungere. (Vil ikke risikere å komme hjem til daue planta, oppvask å full skittentaøyskurv!) Vurdere også å skrive opp noen oppgava som å beise platten ute, vaske rundt, pusse vindu, rydde klesskap osv. Men spørs om det blir så populært! 

 

Til slutt vil æ bare si at alle skrivefeil e på grunn av at æ e lat og sliten, så æ gidde ikke bruke hode unødvendig! Har du et problem med det, synd før dæ! Har du ikke et problem med det, ha en super kveld :) 


En hverdag i mitt liv, når vi har avlastning.

Endelig kunne jeg synke ned i sofaen, etter hele dagen utenfor hjemmets litt småstøvete vegger. Dagen startet ganske brått da mistemann i familien ikke fant blåbamsen, og mamma måtte på leteaksjon. Og selvfølgelig var det ikke snakk om å sove mer, selv omd et var natt. (Men jeg sneik meg til et par ekstra timer søvn, ettersom jeg syntes pappaen så mer våken ut en meg!) At jeg ser mer trøtt ut er vel fordi det ene øye mitt nekter å smarbeide, så det jeg ser litt slik ut O.o...

 

Notat til meg selv: Husk når eldstemann kommer hjem fra faren at du liker småkrangling mellom brødrene om morgenen, i dag ble det nesten for stille og det ble svært vanskelig å våkne. (Sov over to alarmer og en del mas fra min bedre halvdel som er A-menneske...) 

 

Så gikk turen i barnehagen for å levere en småsint treåring som insisterte på at han ikke skulle ha utejakken på. Heldigvis var det ingen problemer med leveringen, og jeg klarte mest sansynlig å presse ut noen ord om hvordan helgen hadde vært. Samt ønske dem en god dag, men er ikke helt sikker på om jeg egentlig bare tenkte det. 

 

Så gikk turen på jobb, og jeg oppdaget at jeg ser tydeligvis dårligere en vanlig, for jeg kræsjet i ytterdøren på vei inn. (Kan heller ikke skylde på at den bare er av glass, desverre!)

 

Dagen gikk unna med en dundrende hodepine, og jeg priset meg lykkelig når timen hos optikkern kom. Men det viste seg at skiten som teroriserer øye mitt ikke er borte, og at jeg må til øyelege i morgen...Sukk, med andre ord ny stressrunde på slutten av dagen! (Noe jeg overhode ikke har tid til.) 

 

Så var det å hente minstemann i barnehagen, som ikke var helt enig i at han skulle til bestemor og bestefar. (Fikk beskjed om å høre etter, han skulle nemlig sove i mammas seng!) Og siden hode mitt på denne tiden holdt på å eksplodere fant jeg ut at bestikkelse var en sikker vinner, og det var han helt enig i...

 

Så gikk turen for å få gjort unna alt vi ellers ikke får gjort, med et lite stopp innom en av byens lokale pizzahus for å få påfyll. (Fantastisk å spise maten sin i ro og fred, uten å passe på at ingen stjeler den eller tørker tomatsaus på genseren min!) 

 

Vi måtte også bytte telefon jeg hadde kjøpt til mammaen min, og det var nesten litt småflaut å skulle kreve en telefon med disse kriteriene: Kamera, facebook, nokia og gud forby ingen touch skjerm! Og for å si det slik, det er ikke spesielt godt utvalg. Men til slutt ble vi enige om en med delvis touch, og jeg regner med at jeg kommer til å bli småsprø før hun har lært seg med den. (Selv om hun sikkert klarer det helt fint, hun er bare vanskelig som hevn for alle mine trassanfall i småbarnsalder!) 

 

Så gikk turen innom min kjære venninne som fikset øyenbrynene mine, hva skulle jeg gjort uten henne? (Eller hvordan skulle jeg sett ut uten henne!??) Desverre måtte jeg ofre farging av øyenvipper, så de får bare være kjipe og bleike! Måtte det idiotiske såret gro fort etter at jeg har fått ut skiten som lager det.

 

Så var det å dra innom mamma med telefon, og gi henne en opplæring og innføring. Et prosjekt som kan være ganske krevende når jeg ikke er dirkete våken og opplagt og stort sett bestandig blir sur når jeg skal bruke nokiatelefoner. De har et kjipt system og er bare skit! Men så er det heldigvis ikke jeg som skal være fornøyd, det er hun. 

 

Så 14timer etter at jeg gikk ut ytterdøren i dag er jeg endelig hjemme, og resten av kvelden skal brukes til ingenting. Til nøds kan jeg ta en dusj når jeg flytter meg fra sofaen til sengen. Jeg skal jo tross alt bruke avlastningen til å slappe av...(Som om det er teknisk mulig, siden jeg må utsette alt som skal gjøres ettermiddagstid til denne dagen!) 

 

Men om ikke annet får jeg forhåpentligvis sove hele natten, og med litt flaks plager øye meg mindre i morgen slik at hodeverken holder seg borte!

 

(Siden jeg ikke legger ut noen bilder i kveld, lover jeg å legge ut noen fra helgen i morgen. Harrytur til sverige betyr også en god grunn til å drasse med seg kamera!)

 

Shopping uten mann og barn, fantastisk!

Ikke snakk om at et lite sår får lov å hindre meg i en shoppingrunde uten mann og barn, spesielt ikke noen dager etter at feriepengene kom på konto. 

 

Har klart å få et sår inne på øyet, som som har resultert i ganske redusert syn. Noe som igjen er en dårlig kombinasjon med tanke på hvor distré jeg er i utgangspunktet. 

 

Så jeg dro på shopping, og kan ikke si annet enn at det var fantastisk! 

 

Ingen barn som sprang rundt, ingen mulighet for at det var jeg som ble ropt opp over høytaleranlegget med beskjeden «Kan mamma Yvonne komme til informasjon, politimester venter, han er ca 3 år.». Jeg kunne ikke annet en å smile når jeg så mødre streve med betalingen i kassen med en unge på armen og en annen som prøvde å stikke av. Og det var heldigvis ikke jeg som ble blottet i prøverommet av en nysjerig treåring som hadde lyst å finne ut hva mammaen holdt på med.

Jeg kunne sette meg ned å spise maten min, uten å gi noen andre mat først og passe på at arvingene oppførte seg nogenlunde som folk. 

Og best av alt kunne jeg bruke så lang tid jeg ville, i godt selskap av mitt kjære søskenbarn. 

 

Jeg burde kanskje unnskylde meg ovenfor alle de jeg kjenner som jeg gikk rett forbi, men det var altså ikke fordi jeg ikke ville møte på deg. Det var heller det faktum at jeg ikke så deg. 

 

Jeg må også skryte av den utrolig flinke og profesjonelle jenten som jobbet på netcom på jekta, uten at jeg vil gå så mye inn på hvorfor! Men hun fortjener virkelig en stjerne i boken, og jeg håper dette innlegget vil nå hennes øyne! Og sjefen hennes, for det er langt fra alle som er like dyktige i jobben sin, til tross for hva som måtte oppstå iløpet av arbeidsdagen. 

 

Ellers kom jeg hjem med ganske mye mer en jeg vanligvis bruker, og har kommet frem til at det må være fordi jeg ikke klarte lese prislappene så nøye! 

 

I alle fall har jeg kjøpt 5bukser, 3shorts, 3gensere, 2topper, sminkefjerner, hundkrem og 3kopphånduker! (Desverre ikke bare til meg selv...) 

 

Men nå må jeg desverre avslutte, på tide å skylde øyet mitt igjen. Jeg vil helst ikke ha noe infeksjon og risikere et besøk på legevakten iløpet av natten/morgendagen! 

 


(Jeg er med andre ord her igjen...) 

Allergi + nyklipt gress = jævelskap.

Snufs,snufs, nesen er like tett som doen når ungene har lekt med dopapiret, og øynene ser like mye som bilvinduet etter en kjøretur gjennom de finskemyrer en sen sommernatt. 

 

Jeg hadde helt glemt hvor allergisk jeg er med tanke på nyklipt gress, og når jeg i tilegg klarte å glemme medisin før jeg la meg, ble starten på dagen rimelig ubehagelig. 

 

Takk og pris for at jeg har husket å hente ny nesespray og har en rekke veldig myke papirlommetørkler slik at nesen min får skånsom behandling.

(Synes ikke det er så sexy med knallrød nese etter litt for mye sandpapir!) 

 

Mangler bare øyedråper, men satser på at medisin løser det problemet når den får virket en stund!

(Spesielt siden jeg skal på lisekontroll i dag, og det hadde vært en fordel å ha linser på!) 

 

Jeg skal også på en etterlengtet shoppingtur uten unger, med mitt kjære søskenbarn. Så kan den syke(bokstavelig talt) familien min ligge hjemme på sofaen og se på tv i mellomtiden. Tipper de klarer seg uten maset mitt noen timer, så det er en vinn,vinn situasjon. 

 

Men siden det tross alt er helg velger jeg å ta helgetrynet på meg, bare se på det sjarmerende bilde jeg fant på facebook! 

 

 




Ingen vellykket mamma, overhode ikke.

I dag føler jeg meg ikke som en vellykket mamma, overhode ikke. 

 

Jeg er sliten, lei og sur, jeg blir gal av alt rote rundt meg, av fjellet med rene nyvaskede klær på kjøkkenborde, alle de skittene kopper og kar på kjøkkene og leker som er slengt over alt. Jeg har lyst til å hyle av hybelkaninene som har okkupert hver eneste overflate og jeg har mest lyst å sette den syke mannen min ut på trappen til ungene er i seng.

 

Jeg har lyst til å legge meg, ramle ned i den kalde, myke sengen og sove helt til i morgen. Ikke røre så mye som en muskel og enda mindre ta vare på to gutter som krever sitt, som krangler så busta fyker og som overhode ikke vil noen av de tingene jeg sier. For det er ikke snakk om at de skal gjøre som de får beskjed om, alle regler og grenser skal testets, i det uendelige. Jeg har mest lyst å be ungene om å stelle seg selv og komme seg i seng.

 

Min ganske så velutviklede tålmodighet er krympet til en flue, og den kan flyge avgårde nårtid som helst. 

 

Men jeg biter tennene sammen og gjør det som kreves. Jeg følger rutiner og gir den omsorgen som kreves. Til tross for at hode vil eksplodere og det klør i øynene av trøtthet. Jeg gir barna klem og suss, legger teppe godt rundt dem og sier jeg elsker dem høyere en alt annet. For til syvende og sist gjør jeg det, enda så mye de kan utfordre meg. 

 

Og selv om jeg sikkert burde ha dårlig samviktighet for at jeg tenkte at endelig er de i seng, så har jeg ikke det. 

 

I dag er helt klart ikke dagen å lese blogger som omhandler hvor jævla perfekt alt skal være hele tiden, og jeg lurer på hvor det blir av de gode bloggene som omhandler de ekte følelsene som de fleste av oss innehar. For  jeg nekter å tro at alt er så bra som enkelte skriver, jeg er faktisk ikke så dum at jeg går med på det faktum at livet er å sveve på en rosa sky. At noen alltid er stylet fra topp til tå, har englebarn som alltid hører etter og et perfekt hjem. 

 

Så i dag vil jeg ærlig innrømme at livet mitt er like mye en grå sky som en rosa, og at jeg er langt fra en supermamma som står gjennom storm med et smil om munnen. Jeg er drittlei, og har mest lyst å rope til alt og alle. 

 

 

Heldigvis kommer det en ny dag i morgen, med de samme utfordringene og forhåpentligvis et bedre humør. 

 

 

Soverommet sett fra sengen.

Jada det er fult mulig å blogge klokken åtte på morgenen, jeg har faktisk vært våken en god stund. Men jeg nekter å gå ut av sengen, selv ikke hoppeangrep fra småguttene fikk med ut av teppet.

Det første jeg burde se når jeg våkner! ( Og ikke en tissvåt bleierumpe tre cm fra nesen...) Legg merke til det tøffe innslaget av et fiskelys i taket, skal jeg liksom dele den med guttene?!

Sengteppe har jeg også, og jeg blir veldig,veldig sur om noen prøver å ta det ifra meg... Faktisk passer fargen på trekket inn i rommet med "nøye" utvalgte hvite møbler og blå vegger. Kryss i taket for det!

Vi bor i et lite kott, og alle tingene jeg er heeelt sikker på at vi trenget men aldri bruker har fått plass på klesskapet. For å gi det et røft inntrykk ligget ungenes kunstverk etter fingermaling der...(Det skal egentlig brukes til å lage en serie bilder som skal rammes inn, men det får vente til jeg er ferdig med å bruke det som "klesskappynt". Råstilig, ikne sant.

Om vi flytter blikket litt ser du litt mer av rommet. Veskesamlingen min stikker strategisk ut, slik at jeg ikke skal glemme at de er der. Skapet er fylt med bøker, strikketing, et par flasker vin og alt som ikne trenger å ligge fremme i dagens lys. Takk og pris for at bokhyller kan ha dører på! Oppå det tøffe ikeaskapet er det enda mer oppbevaring. Men vet ærlig talt ikke hva som ligger i boksene...(Og i gangen er det enda mer lagringsplass!)

Et bilde min bedre halvdel hadde i sin eie da vi ble et par, som er veldig bra til å dekke over stygge merker i tapeten...har ogdå barnebilder av meg selv på veggen, som den selvdiggeren jeg er.

Vi arvet en tv for en stund siden, og den eneste litt ledige plasseb var het inne. Så nå kan vi ligge på sengen å se film en rolig morgen...(bare synd vi aldri har dette! Så den er foreløpig ubrukt.)Det er også her jeg lagrer en del av utstyret til minstemann, som sprøyter osv. Noen strikke/heklebøker må også få stå framme i dagens lys. Tomme skoesker er også gode til å pynte med...

Siste bildet blir jo nesten som å legge ut nakenbilde av seg selv. Et intimt innblikk på nsttbordet vårt. (Og som du ser ligger brillene mine der, så jeg skylder på at jeg ikke ser om du finner stavefeil i teksten!)

Håper du liker omvisningen fra soverommet, som er ordnet slik at det skal se litt overfylt og rotete ut, sett fra sengen. (Ligger å drømmer om besøk fra ekstrem oppussing, det hadde gjort seg i hele den veldig familieinspirerte leiligheten...)

Jukseutgaven av 30dagers utfordringen.

Det er jo så populært med den der 30dager utfordringen på bloggene, og jeg prøver jo så godt jeg kan å henge med på lasset. 

 

Men nå har det seg slik at jeg tviler på at jeg kommer til å gidde å følge opp etter noen dager, jeg er tross alt ikke så veldig dreven blogger, og jeg har litt for mange andre ting jeg vil skrive om! 

 

Så jeg har jukset det «enkelt» for meg selv, jeg tar alt på en dag! 

 

Dag1. Et ca fire år gammelt bilde av deg selv. 

 



Jeg som gravid, ganske smårund på alle måter!

(Var litt lei på denne tiden, for hadde enda 8uker igjen å bære rundt på magen...Og i gravidtid er dette veeeeldig lenge!) 

 

Dag2. Mitt siste innkjøp. 

 Det var faktisk i dag, kjøpte meg en plastblomst å en skål jeg kan ha den i. Så i morgen skal jeg pynte på kontoret jeg har okkupert:D 

 

Dag3. Din yndligssang nå. 

Ehh, ettersom jeg stort sett synger barnesanger og siden «hjulene på bussen» må synges minst 20ganger før leggetid må det bli den. (Det er i alle fall favoritten til minstemann!) 

 

Dag4. Noe du savner. 

Egentlig et lett spørsmål å svare på, jeg savner søvn! Og om du skal se på andre ting så må det være en dag på spa med hærlige behandlinger og bare luksus for en sliten mammakropp...

(Jeg blir ikke fornærmet om noen skulle tilby meg dette gratis, ettersom jeg desverre må prioritere pengebruk på andre ting som medisiner og utstyr til ungene. Mat på bordet er heller ikke så dumt!) 

 

Dag5. En artist du har sett i live. 

Nå er jeg av den distre typen, og jeg har klart å nesten gå på byens ordfører uten å oppdage hvem det var før en liten tass kom å tiltalte han som ordfører...Men jeg var på konsert med Bryan Adams for noen år siden, og tok bilder av han. Så er med andre ord helt sikker på at han har jeg sett :D 

 

Dag6. En sang som får deg til å gråte. 

Nå er jeg ikke av den sentimentale typen, men jeg kan fort finne på å grine av frustrasjon og sinne om campingvognen ved siden av oss spiller svenskemusikk på full guffe sent på natten og vekker opp ungene mine...DA griner jeg garantert! 

 

Dag7. Skriv om din sivilstatus. 

Jeg er i et "ekte forhold", og forlovet med drømmemannen.

(Du vet at du er i et ekte forhold når du kan drite i samme rom som din bedre halvdel, uten at noen svimer av pga av flauhet. Lukt telles ikke, sån i tilfelle at gassen slår deg ut!) 

 

Dag8. 5 ting du ønsker deg. 

En dag på spa med alle mulige behandlinger som kan presses inn på tidsskjemaet! (Og gjerne hårfjærning på div overgrodde skogsområder...) 

Ny mobiltelefon, helst veldig fort. 

En boks iskald nydelig cola. 

Tre par nye sko. 

Penger så jeg kan kjøpe meg alle tingene ovenfor! 

 

Dag9. En gjennstand du ville tatt med deg på en øde øy. 

Ullsokker, gode og varme. 

(Pluss familie, en luksusbåt, god mat og drikke, solkrem osv...Hvem kan vel velge bare en ting??) 

 

Dag10. En sang du er ordentlig lei av. 

«Jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang som går deg på nervene, jeg kan en sang....» 

Heldigvis har ingen av ungene lært seg denne enda, det holder med at søstrene mine gikk meg på nervene for en del år tilbake!

 

Dag11. Et bilde av deg selv som barn. 

Siden data ikke var et aktuelt tema på denne tiden ser det dårlig ut med bilder av meg selv uten å finne frem mamma og pappas album. 

 

Dag12. Et bilde tatt av deg selv i dag. 

Ehh, jeg har ingen bilder tatt av meg selv i dag, så vi hopper over dette punktet og døper om listen til en 29dagersutfordring. 

 

Dag13. En ting du hater. 

Maur, de ekle små krypene som skal prøve å bortføre meg. Slemme, slemme udyr! 

 

Dag14. Et sted du vil reise til. 

Island kanskje, eller skottland. Vet ikke helt, er egentlig fornøyd så lenge vi kommer oss en tur til Sverige iløpet av sommerferien. 

 

Dag15. Skriv om tattoveringene dine. 

Den siste jeg tok var en søt liten rosa katt, heldigvis kunne jeg vaske den bort med vann en liten stund etterpå. (Ikke like populært når treåringen oppdaget at mamma hadde sneket seg til å ta den bort, han syntes jo den passet veldig godt på mammas arm, sammen med et dødninghode, en pirat og en lilla enhjørning!) 

 

Dag16. Parfymen du bruker. 

Det må være jordbærsyltetøy eller leverpostei. To klare vinnere for minstemann i familien, som også må gi mamma en klem hver eneste gang han har spist med hele ansiktet og brukt hendene som papir. (Mammas genser passer også til dette!) 

 

Dag17. Bildedryss fra uken. 

Trykk her så kommer du til de siste bildene jeg la ut, dette innlegget vil ta aaaalt for stor plass om jeg skal legge ut nye. 

(Og det er mulig at det også ligger litt latskap bak!) 

 

Dag18. Din værste uvane. 

Siden jeg liker å gå rundt å tro jeg ikke har dette, spurte jeg min bedre halvdel om svar. «Det må være at du ligg å spille i timesvis i senga å vække mæ!» 

(Jeg er helt uenig, han våkner fordi han snorker så høyt!!) 

 

Dag19. Favorittproduktet ditt nå. 

Colabokser, jeg bare elsker dem og er helt avhengi. Og sjefen sier at jeg ikke skal ha dårlig samviktighet for at jeg må drikke dem, så da fortsetter jeg bare! 

 

Dag20. Hvordan føler du deg i dag. 

Helt forjævlig, har lyst å kutte av beina men er redd for at jeg da vil få fantomsmerter og det som farligere er. Dumme smerter og teite smertestillende som ikke ville virke i dag! 

(Puhh, det var godt å syte litt!!) 

 

Dag21. Tre ting du liker best med deg selv. 

Jeg er en flink mamma, selv de dagene jeg ikke ser det selv. 

Jeg har en veldig fin mage uten tegn til to svangerskap med mye vektøkning. 

Jeg blir fort brun og har til nå aldri vært solbrent. 

(Bank i borde for den siste, har ingen planer om å bli det heller!) 

 

Dag22. Noe du synes er flaut. 

Skulle uttale meg om noe på personalmøte her om dagen, og skulle frem til at jeg ikke klarte å få alt på plass etter at jeg ble friskmeldt til jeg gikk på ferie. Så ramlet ordene ut slik «Siden jeg har hatt ferie i et halvt år, blanla....» Det var flaut det :S

(Kan heldigvis flire av det nå, egentlig ganske godt sakt med tanke på hva jeg faktisk har vært gjennom det siste halve året, ikke mye ferie for å si det slik!) 

 

Dag23. Din favorittfilm. 

Det må jo være alle de geniale videosnuttene vi har klart å fange opp av ungene, treåringen som sitter å synger av full hals «ØØØLLLL,ØLLLLL, meeeeje øøøølllll.» Eller storebror som danser rundt med et energinivå som tilsier en kartong redbull! 

 

Dag24. Din favoritt sitat. 

«Du kan ikke drepe deg selv med å holde pusten!»

 

Dag25. Et bilde av dagens outfitt eller antrekk for oss som foretrekker norsk. 

 


(Det hender faktisk at jeg går i normale klær, og jeg har faktisk tatt bilde av dette bare for å kunne bevise det!!) 

 


 

Dag26. Mobilen din. 

 

En samsung s2 som desverre synger på siste vers. Katastrofe for jeg er vist litt mer avhengi av den en jeg trodde. Men den har holdt ut lengst av alle de stakkars telefonene som har vært i mitt eie. Men nå må jeg kjøpe en ny, og det ser ut til at jeg skal bruke veldig mye penger på en s4. (Weee, kan nesten ikke vente, må bare finne ut om jeg faktisk kan ta meg råd til dette, vi overlever sikkert på knekkebrød og vann en stund...) 

 

 

 

Dag27. Innholdet i vesken din. 

 

Det er jeg faktisk ikke sikker på selv, ettersom alt jeg ikke vet hvor jeg kan rydde bort havner der. Mannen i huset bruker å spørre om jeg har stein i den, og når jeg tenker meg om er det en stor mulighet for det. Jeg vil også tippe at jeg har x-antall pakker åpnet tyggis i den, en pakke tørrfisk, div nøkler til kjente og ukjente låser, telefon, avtalebok, 7-8 penner og alt det andre jeg ikke vet hva er. 

 

 

 

Dag28. Et bilde av håndskriften din. 

 

 



Jeg har ikke verdens peneste håndskrift, det er faktisk så ille at syvåringen i huset skriver finere en meg. (TAKK og pris for datatiden...) Men når jeg virkelig konsentrerer meg kan andre forstå det jeg skriver, og det kan nesten se pent ut. 

(Så legger selvfølgelig ut et bilde av det, og siden spa står litt i hode på meg måtte det jo dreie seg om det...)

Om du trykker på bilde får du grunnen til at det handler om spa!

 

Dag 29. Den rareste tingen du har. 

Siden jeg synes alt jeg har er normalt er det litt vanskelig å svare på dette, og   det min bedre halvdel svarte kan jeg desverre ikke publisere. Tenker at jeg skal spare dere for den biten, jeg er jo ikke ondskapsfull heller! 

OG ENDELIG 

 

Dag30. 5 fakta om meg selv. 

Jeg eier både bil og en ganske ny campingvogn.

Jeg hater folk som stinker på butikken. 

Jeg hater rot og blir småsprø om det ikke er system rundt meg.

 (Upraktisk egenskap så lenge jeg er mamma til to små rotekopper, trøster meg met at det blir bedre når de flytter hjemmefra!) 

Jeg liker ikke å stole på folk, men er veldig glad i dem som jeg ser på som mine venner. 

Jeg elsker å strikke, hekle og drive med håndarbeid, og har en blogg som omhandler dette som jeg oppdaterer i periodevis. 

 

Så om du har lest gjennom alt jeg har skrevet håper jeg du likte svarene, og at du ser mellom fingrene på at jeg gjorde alt på en dag. 

 

Er det noe mer du lurer på kan du bare spørre så kjører jeg en runde om en stund med spørsmål og svar, ettersom det OGSÅ er en viktig bloggsak. Jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke prøver å passe inn i denne snåle bloggverden. (Som jeg egentlig liker veldig godt!) 

 

"Du er bra heldig som har en snill mann som meg!"

Etter middagen i dag ramset jeg opp alt jeg må få gjort i ettermiddag, en liste som er langt som et vondt år. 

 

Jeg må sortere og vaske en maskin klær, brette de som er tørre, rydde dem på plass i skap jeg ikke har. Jeg må dosere opp medisiner og trekke opp ca 40sprøyter. Så må jeg pakke klær, medisiner og utstyr til nattens avlastning for minstemann. Lekser skal gjøres med storegullet og jeg skal prøve å få ryddet plass til et nytt klesskap. Så skal det støvsuges og bade må rengjøres i dag. I alle fall vasken, doen og dusjen, så kan det andre vente til i morgen. Jeg må skrive ned handleliste slik at vi får oss middag i morgen, og huskeliste over det som må gjøres i morgen. 

 

Så hører jeg plutselig fra min bedre halvdel: 

 

«Du er bra heldig som har en så snill mann som lar deg få gjøre alle disse tingene, du er bra heldig altså!» 

 




Og siden han faktisk er så heldig å har funnet en så bra dame som meg, har jeg deligert halve listen til han. 


Aldri sov med engangslinser på!

Av erfaring burde jeg vite at det er mindre smart å sove med liser, spesielt linser som er til endagsbruk. Men noen kvelder er jeg rett og slett så trøtt at jeg ramler i seng, uten å ta ut synet. Når jeg tenker meg om vil jeg faktisk si at det er helt forjævlig å våkne med linser på...

 

Så i dag da jeg våknet følte jeg meg nesten bildn, og lurte veldig på hvordan det kunne ha seg at jeg bare så prikker og tåke!  

 


(Nesten slik så jeg når jeg våknet, med andre ord ikke helt i vater!) 

 

Skulle til å ta på meg brillene, og oppdaget at de ikke lå på sin faste plass på nattbordet. Min første tanke var å skylde på noen andre, siden det er mest praktisk...Vurderte å rope ut noen gloser og se om jeg fikk reaksjon, men var heldigvis for trøtt!

 

Jeg fikk lirket ut linsene, en ganske så ubehagelig opplevelse. Med andre ord ingen håp om at jeg kan ha nye på meg i dag, så jeg er faktisk glad for at vi har regn! (Kan ikke være uten solbriller ute i solen, blir automatisk en halvgammel surkedame da!)

 

Det blir heller ikke bedre av at jeg er den allergiske typen, og at allergimedisin gjør meg trøtt.(Egentlig en veldig dårlig kombinasjon med tanke på hvor lite jeg sover...)

 


(Og slik vil jeg gå resten av dagen, mysende og småtrøtt!)

 

Det er en rolig morgen, om en stund skal jeg med en småsur nattevåker på sykhuset. Det dårlige været gjør sitt til at han sover dårlig, og vi har vært gjennom 4-5 små kriger denne morgenen! For hvem vil vel ha medisin, klær, gå på do, la sofaputene ligge i sofaen så mamman får sitte og spise? Ikke minstemann i alle fall. 

 

Vi skal sjekke synet hans i dag, og det betyr at vi endelig kan kjøpe nye briller til gutten. De han bruker nå synger på siste vers, og er i fare for å smuldre opp iløpet av dagen. 

(Heldigvis har vi ekstrabriller, så det er ikke noe stor krise om det skulle hende. Vel brukte penger så mye som de har vært i bråk det lille året han har brukt briller!)

 

Men nå er feminuttene mine over, minstemann sier jeg må reparere campingbilen, for 7gang på disse fem minuttene. Og jeg mistenker at han bare vil ha mammas oppmerksomhet, som nå er festet på en datamaskin. 

Interiør i et familiehjem!

Satans jævla mannskitfaenskap som på død og live måtte klappe sammen nu. Ikke faen at det finnes en ny å oppdrive som kan tåle å stå på et vått og fuktig bad, og som har plass til alt æ faktisk må putte oppi! 

 

Æ snakke om den idiotiske komoden på bade, den æ har prøvd å reparere med både lim, skrua og til slutt «gaffatape». 

 




Men nu har den altså valgt å gi faen i arbeide sitt, og gjøre mæ sur og grinat. Faktisk så surkat at æ skriv på dialekt, som æ vanligvis unngår av hensyn til andre som ikke like å lese det! Og når æ tenke mæ om ramla det ut noen ord som på andre plassa regnes som ufin...

 

Æ skal gjøre et forsøk på å snu det hele til nåkka positivt, men det e jævla vanskelig. Før æ har mest løst å drefse faenskapen ut vindue. (Vi har heldigvis ikke vindu på bade, så det va vel grunnen til at æ ikke gjor det!) 

 

Nåvel, her skal du få noen bilda av skiten, som æ skal prøve å beskrive på en rolig og behersket måte. 

 



Som du ser er bunnen ramlet ut, noe som fører til at jeg må ta ibruk mine kreative evner, og skape en ny. Det er jo veldig populært med gjenbruk i dag, og jeg følger helt klart siste mote innen intreriør.

 


Bunnen i alle skuffene har ramlet ut, men hva gjør vel det? Jeg kan jo heller skape komoden til en helt ny og unik, som ingen andre har maken til! Og det er jo bare helt fantastisk, snakk om flaks at den ikke orket mer. 

 


 

Løsningen ble å ta ut skuffene, og la den nydlige innsiden komme frem. De ubehandlede kantene gir det hele et litt røft preg, som også er veldig populært nå om dagen. Og de fine merkene etter skuffefestene gjorde bare det hele mer unikt.

 


 

Legg merke til de tøffe detaljene på den nederste skuffen som fikk være igjen. Veldig spsielt mønster, som endrer seg jo mer fukt det utsettes for! 

 


 

For å gjøre det hele litt mer spennede festet jeg en aldri så liten tapebit på siden, og passet på at kanten ble litt ujevn. Alt kan ikke være perfekt, den skal jo ikke se ut som noe jeg har kjøpt på butikken i går!

 


 

Det ferdige resultatet, veldig sjarmerende innslagg i et nydelig familiehjem om jeg må få lov å si det selv. 

Og det hele blir bare mer hjemmekoselig med hånduker og vaskekluter i alle mulige farger og fasonger. Alt er nøye brettet sammen så det skal se ut som det blir en litt rotete sammensetning, for å gå sammen med skittentøyskurvene og alle klærne som skal vaskes! 

 

 

Jeg er bare sååå fornøyd med badet vårt, det er ikke det minste trangt og upraktisk. Og de overfylte kurvene gir et nytt inntrykk hver eneste gang vi ser på dem! 

 





"Hei, jeg vil ha en friskmelding!"

Tenk, i dag kunne jeg ringe til legekontoret for å be om å bli friskmeldt, endelig skal jeg tilbake i arbeidslivet etter å ha vært hjemme siden før jul. Og ikke snakk om at jeg vil vente helt til neste uke før jeg starter, så da får heller sykemeldingen endres. Jeg er så heldig og få komme tilbake til min gamle jobb, men bare for å jobbe dagtid. Nøyaktig det jeg trenger, for etter at minstemann kom til verden har det ikke vært mulig å jobbe turnus. 

 

Det føles litt rart å skulle bli «kontordame» og ikke jobbe aktivt i pleien. Men jeg liker også denne typen arbeid, så vil tro at det går helt fint. Vil savne å jobbe tett på barna, men i det minste vil jeg være tilstede i boligen. 

 

Etter så lenge borte er det mye å sette seg inn i, masse informasjon som skal på plass. For ikke snakke om at rutinene hjemme skal endres, det siste halvåret har vi kunne ta det litt med ro om morgenen, men nå må vi avgårde mye tidligere. Og for minstemann er det ikke så lett å «stresse» når han er sliten etter en lang natt, men jeg vil tro at det går bra etter hvert! Storegullet var veldig fornøyd med at han kunne være på sfo om morgenen, og jeg håper at han fortsetter med de tankene en stund til. Det blir også litt sjonglering for å få alle lege/behandling/div timer til å gå opp, men vi skal prøve å samle flere ting på en dag når det er noe. 

 

Det er rett og slett helt fantastisk godt å kunne føle seg «frisk» igjen, for selv om jeg virkelig hadde behov for sykemeldingen min er det vanskelig å ikke kunne gå på jobb. For hvem vil vel ikke føle seg nyttig? Og selv om jeg enda har noen små plager, er de ikke så store at jeg må sitte hjemme hele dagen. 

 

Og det beste av alt er alle de gode menneskene jeg har jobbet sammen med, som ønsker meg velkommen tilbake og er glad for at jeg er der! Det føles virkelig godt, og jeg må si at jeg har savnet dem alle den tiden jeg har vært borte. 

 

 

(Bilde fant jeg på facebook og synes teksten er genial! Helt klart et motto jeg lever etter!) 

Den uendelige ventetiden.

Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste. 

 

Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang. 

 

Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.

 

På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser. 

 

For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen. 

 

Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte. 

 

Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar.  Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort. 

 

Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste. 

 




Jeg er kjempestolt over å være gjesteblogger på babyverden.no!

Dette er et aldri så lite skryteinnlegg, så om du ikke liker å lese om andre som er fornøyd med seg selv kan du bare gå videre. 

 

For en uke siden fikk jeg tilbud om å gjesteblogge på babyverden.no med innlegget kjennetegn på en uflidd mamma. Noe jeg også gjorde, og i dag fikk jeg spørsmål om den finske «søstersiden» til babyverden kunne oversette dette og bruke hos dem. Synes det er utrolig morsomt at den ble så godt motatt, så sa selvfølgelig ja :) Veldig godt å se at det jeg skriver faller i smak, kjenner det er godt for selvbilde mitt å få slike tilbakemeldinger. Så kommer helt klart til å forsette med bloggingen :) 

 

Jeg har også fått hjelp til å endre bloggen min av marenbj.blogg.no og håper dere liker den :) Synes den ble bedre i alle fall, og er superglad for at noen hjelpet meg, jeg er rett og slett håpløs på slike ting! 

 

I morgen trekker jeg 2 vinnere av konkurransen som du finner her, så dette blir siste sjangse til å melde seg på :) 

 

Håper alle har en veldig fin kveld. 

Bilder av de siste dagene.

17mai og helgen ble i helt som jeg hadde tenkt, alt er med andre ord normalt. Men noen bilder har jeg tatt, og jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere. Må desverre bruke mobilen, og alle skrivefeil skyldes ikke slurv men ordboken som ikke vil skrive det samme som meg. Skal aldri mer klage over den slitene gamle macen min...

Vi startet med 17mai. Det var strålende sol og veldig mange varmegrader, og vi var inne. Hurra for spysjuka...

Slik ser en ekte middag ut. (Husket ikke å ta bilde før jeg spiste, så maten er desverre halvspist! Men det var nydelig og jeg kunne ikke vente med å spise.) Reinettellerannet å grønnsaker.

Fikk kjæresten på kroken, igjen. Eller du kan si at jeg fikk "klypa" i han.

Det ble en tur på bakeri, og sannelig ble det en kake med hjem. (Perfekt til kveldsmat og frokost!)

Er ikke optimist når det gjelder sommer og nordnorge...Så for å være på den sikre siden er det like greit å strikke noen ekstra votter.

En sykebil, heldigvis i lekeformat. Ellers ville det være svært ubehagelig når jeg ble påkjørt, men desverre var sirenen like høy. Og gikk fra minstemanb sto opp til han la seg igjen. (Og siden han ikke liner høye lyder holdt han seg for ørene store deler av dagen, noe jeg også skal vurdere neste gang han er ambulansesjåfør!)

Det var sol, så kom skyene og etter hvert litt sol igjen. Og alt på samme dag...

Fine blomsten jeg fikk hos mamma. ( Kan ha noe med at jeg ikke hadde penger på meg og at jeg lovet å betale tilbake. ) Snille mammaen min <3

Enda mer mat, men denne gangen nydelig grillmat og salat. Legg merke til det råstilige fatet, i ekte papp. Gleder meg alerede til neste gang.

En sliten liten gutt som tar en pause foran tven. Ikke like lett å være liten og i dårlig form. Men han kunne fortelle at det var viktig og roe ned og slappe av. Skal helt klart følge dette rådet fremover.

Enda mer strikking, denne gangen en genser. Ser for meg at det blir en kald sommer, og ungene skal slippe å fryse i alle fall.

Fikk til og med tid til litt film. Tenkte at dr. house var på sin plass, til tross for litt mye sykdom i de siste årene. (Litt er vel kanskje en underdrivelse, men pyttsan. Det er god underholdning.)

Sist men ikke minst, favoritten i helgene. Massr hærlig smågodt som gir meg hår på tennene og en litt småkvalm følelse etter litt for store inntak.

Så alt i alt har det vært noen fine dager med mat og rimelig greit med søvn og underholdning.

Jeg er verdens fineste!

Det er ikke hver dag jeg får høre jeg er den fineste. (Om du ser bortifra min bedre veldig romantiske halvdel!) Tenk at colaflasken også forteller det til meg, ikke snakk om at jeg nå kan slutte med den irriterende uvanen å drikke alt for mye brus. Så min plan om å trappe ned fra mandag må forskyves noen uker.

Jeg skjønner veldig godt hvorfor coca cola gjør dette reklame trikset, men velger å se bort fra faktumet at de vil selge mer. Jeg skal rett og slett tro at de gjør dette for å styrke mitt litt småslitene selvbilde. Så væresegod cola, fortell meg gjerne at jeg er den fineste! Jeg lover å tro på dere, og skal helt klart nyte brusen med verdens beste samviktighet, helt til neste tannlegetime..

Brilleslange!

Etter en lang dag er det ingen ting som er så godt som en godt og varm dusj i det litt slitene dusjkabinette vårt. Jeg kaster av meg klærne og forter meg inn under vannet. Og til min store irritasjon oppdager jeg at brillene fortsatt sitter fast på nesen min. At jeg aldri kan lære å ta dem av, det sier seg selv at det er svært upraktisk å vaske håret og ansikte med dem på. 

 

Til tross for svært mange år som «brilleslange» har jeg enda ikke lært meg hva det vil si å bruke briller, og siden jeg ikke fungerer så bra uten dem skulle man tro at det mest naturlige i verden var å huske at de var der. 

 

Jeg bruker også å glemme at jeg bruker dem når jeg endelig skal få litt søvn, og det er alltid like stor nedtur når jeg våkner med noen briller klistret fast i hode mitt. For det føles nemlig som at de har smeltet fast i løpet av natten, og det er allt annet en behagelig. Det kan nesten sammenlignes med følelsene du får av å trø på en legokloss! Ofte kommer brillene litt ut av stilling, for jeg er ganske «tykk i hode» og som hos de fleste av oss veier det så mye at det lett kan bøye noen briller iløpet av noen timer med feilbruk. 

 

Og hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at jeg har kræsjet brillene i vindusruten når jeg prøvde å snike på noen utenfor vinduet?! Au sier jeg bare, det gjør vondt! (Mulig det også er straffen for å være nysjerrigper, ikke vet jeg...)

 

De er også ganske dumme når klær skal av og på, som regel går det svært fint å ta på seg truse og bukse, sokker og bh, men når det kommer til overkroppen blir utfordringen større. Så fort jeg må trø noe over hode for å få det på meg, er brillene flagret langt bort. (Har vurdert å bare bruke jakker, ettersom jeg tydeligvis er seinlært på noen punkter. Men jeg liker ikke glidelås og knapper som kan finne på å gå opp, og noe sier meg at bårrelås ikke er det smarteste heller...) 

 

Til tross for dette har jeg bare ei fire stykk «vanlige» briller iløpet av mitt liv, noe som nesten er litt merkelig med tanke på hvor lenge synet mitt har krevd spesialbehandling. (Solbriller har jeg ikke tall på, så de velger jeg å ikke snakke om. Ville ikke bli beskyldt for å sløse med penger og skade miljøet med mitt overforbruk. Trøster meg med at jeg «bare» har kjøpt to nye de siste årene. ) 

 

Mitt første par briller fikk jeg en gang på barneskolen, og jeg var ikke spesielt begeistret for dem. I dag synes jeg de er ganske søte, men husker med skrekk hvor forferdelig de var da jeg fikk dem. 

 




 

Neste par valgte jeg helt selv, en eller annen gang etter barneskolen og de hadde jeg i veldig mange år. Ikke de styggeste brillene som fantes, men de var heller ikke spesielt pene. Men jeg likte dem og de var veldig robuste. 

 




 

Neste par kjøpte jeg for 4år siden ca, og det var de tøffeste brillene som var på markede den gang.

 




 

Jeg måtte også innse at smaken min var ganske dyr, og at jeg var usedvanlig kresen når det kom til hva jeg ville ha på nesen. Jeg digger fortsatt disse brillene og vurderer å sette inn nye glass med rett styrke i dem. 

 




 

Brillene jeg bruker i dag ble naturligvis lilla, jeg har hatt dilla på fargen i mange år og ble veldig begeistret når jeg fant noen jeg var fornøyd med. Men i det siste har jeg innsett at jeg faktisk kjenner trangen til noen nye igjen, men blir heldigvis stoppet på den økonomiske siden. (Blæææ, jeg prøver i det minste å være positiv!) 

 




 

Høre du sammen med meg i kategorien brilleslange? 

 

Wow, endelig drømmestørrelse på puppene!

Jeg har lenge fundert over hvordan alle rundt meg har fått råd til kosmetisk kirurgi, og har innerst inne vært en smule sjalu. Det har seg nemlig slik at svært mange jeg ser har fått enorme pupper eller bryster for de som er litt finere på det. Og som de fleste kvinner er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med de jeg har blitt skapt med, og drømmer stadig om at de skulle øke en størrelse over natten. Jeg er ikke den typen som er imot kosmetisk kirurgi, og tenker som så at folk må få lov å bestemme over egen kropp, uten at alle skal ha en mening om den. Men ikke snakk om at jeg skal gjøre det med meg selv, for jeg vil ikke påføre meg mer smerte en det som er overhode nødvendig. Det får holde med de to ungene jeg har presset ut av mitt private område og hullene jeg tok i ørene i mine yngre dager. (Og her snakker vi om en uskarp sikkerhetsnål som var svid med lighter, siden min kjære passer hadde mistet spissen sin.) Så det blir ingen operasjon for å pynte på meg selv med andre ord. 

Jeg hadde sikkert tenkt på en annen måte om jeg faktisk hadde store problemer med noe som teknisk sett kan endres på, men sist jeg viste finnes det ingen mulighet for å fylle kroppen med ekstra kroppsfett, så da får det heller være. 

Men tilbake til de store puppene!

Det har seg slik at jeg fikk en stor "aha" opplevelse under et sjeldent besøk på undertøysavdelingen. Det var på tide å bytte ut noen slitene brystholdere eller BH om du vil, og jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget det som kalles wonderbra, om jeg ikke tar helt feil. (Igjen...) Det var innebygget puter som hadde samme størrelse som puppen min er i dag, og det er jo GENIALT!  Så for et par hundre kroner var denne fantastiske saken min, og jeg var snar med å komme meg hjem å bytte ut den gamle. Og uten smerter og en formue i penger gikk jeg opp flere puppestørelser, og jeg skal si deg jeg er fornøyd! (Den eneste gangen brystene mine har vært på denne størrelsen er etter to stykk barnefødsler, med melkespreng og andre ubehagligheter. 

Men desverre var lykken kortvarig, for til slutt må den av igjen. Og da henger de samme små plommene der, fornærmet over en kjip BH som gjemte dem helt bort. 

Heldigvis sier min bedre halvdel at det ikke har noe å si hvor store de er, og selv om jeg mistenker han for å ikke ha kjent så nøye på dem. MEN så har det vel heller aldri vært mannfolket som har sakt at pupper skal være store, det er vel strengt tatt vi kvinner som har disse tankene....

 

Dagens outfit, eller hva det nå heter!

Kjære leser, hold deg fast, for i dag poster jeg et meget imponerende innlegg. (Ehm...) Etter mange spørsmål om jeg kunne legge ut "dagens antrekk" har jeg gjort en stor innsats med å overale min bedre halvdel til en aldri så liten fotografering. (Når jeg lovet at jeg ikke skulle mase om husarbeid resten av dagen, gikk han til slutt med på det!) Legg foresten merke til mengden snø som enda er igjen, så om jeg skulle få lyst til å bruke skiene, kan jeg går rundt i egen hage! Jeg kan vel egentlig ikke skryte av de helt store forberedelsene, men jeg har fått forståelse av at disse bildene skal være av dagens bekledning, å da er det jo ikke så farlig?!! (Tror kanskje jeg hadde hatt godt av en tur på solarium og en makeover, men det ser dårlig ut!) 

Dagens bekledning består av en godt brukt joggebukse som er utrolig behagelig, og nøye plukket ut av klesskapet. (Den lå med andre ord øverst!) Genseren er 2dags bruk, og utrolig nok overlevde den dagen i går uten å få noen form for flekker! (Veldig godt gjort når jeg omgåes barn.) Sjalet jeg har surret rundt halsen var stort sett bare tilfeldig, og lå på ganggulvet når jeg tasset ut døren. 

Siden det ikke er direkte sommer i Tromsø, må de tykke og varme ullsokkan være på plass, og de er så store at de enste skoene som passer er "balsfjordbotsan" mine. Men så har jeg jo hørt at høye hæler er et must, så da må jo disse falle i smak...(Ifølge min bedre halvdel så er dette typisk sko som brukes i balsfjorden, og det burde han vite litt om siden han tross alt har sine røtter derfra, blandt annet.) Når du bruker denne typen sko er det ekstremt viktig at du har sokkene/lestene godt trekt over buksen din, evt en bukse som er alt for kort!

Håret er nøye ordnet, og vasket til ære for bildene. (Dere kan i alle fall tro dette, selv om jeg vasket det fordi noen hadde gitt meg en klem med syltetøy på kjøpet og jeg ikke orket bruke hårføner. Jeg har ikke tålmodighet til å stå foran speilet over lenger tid, og siden jeg har fått utdelt hår for to stykker så tar det usannsynlig lang tid å tørke det.)



 Så dette er altså meg på en helt vanlig dag, og mest sannsynlig slik du vil møte meg på min vei.

(Utenom skoene, de er livsfarlige om jeg skal bevege meg over større områder, så har vanligvis på meg joggesko...) 

 

Da jeg snublet over min store kjærlighet.

Det hele starte en mørk og vindfull vinterkveld for noen år siden. Det skulle bli det første møte mellom meg og min fremtidige ektemann og livet mitt skulle ta en helt ny vei. 

 

Men slik ble det altså ikke, for den utålmodige mannen kjørte fra meg. Han syntes ikke det var greit å stå å vente på to småtrege jenter som ikke klarte komme seg ut til avtalt tid. Så det jeg så av han den dagen var bare bakparten på bilen. Det skal sies at feilen i det hele var en kommunikasjonssvikt mellom mitt kjære søskenbarn og mannen. 

 

Tiden gikk, og vi nærmet oss vår. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at det var på tide at jeg fikk oppleve Ikea, problemet var at ingen av oss kunne kjøre og ikea ligger 8timers kjøring ifra oss. 

 

Tydeligvis hadde mannen litt dårlig samviktighet etter vinterkvelden, og sa ja til å kjøre. (Han hadde ikke opplevd oss sammen enda, og viste med andre ord ingenting om hvor hysterisk morsome vi er...) Han fikk en liten forsmak under bursdagsselskapet til mitt kjære søskenbarn, men nå var det for sent å trekke seg. Og han var egentlig bare veldig heldig som skulle få lov til å sitte 16timer i bil sammen med oss! 

 

Vi avtalte at turen skulle bli en helg på våren, og vi skulle kjøre midt på natten så vi var framme ved åpningstid. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at vi måtte møte opp hos han  en halv time etter stengetid på byen, og vi fant ut at den beste løsningen var en real fest før vi dro. Du kan tro at det ikke var mange som trodde oss når vi nektet å bli med på etterpåfest, og publiserte «vi ska kjøre til Ikea nu, så det kan vi ikke!». 

 

Vi kom oss til leiligheten hans etter en litt svingete tur som inkl. nattmatt, blotting og folk som glemte å finne seg et rom. (Burde kanskje si at det IKKE var vi som viste hud...)

 

Etter et raskt klesbytte kom vi oss i bilen, og jeg tror at mannen egentlig angret seg. (Kan ha noe med finsingen vår å gjøre.) Men flaks for han så sovnet vi ganske umidelbart vi hadde pasert bygrensen, og sov store deler av veien. Men ettersom jeg var veldig tørst på kvelden, var formen redusert. Og mine taleevner var forsvunnet. Jeg kom med flere gullkorn i løpet av kjøreturen, og hørtes ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen. Og hadde jeg vist at dette skulle bli min framtidige ektemann skulle jeg hørt etter mitt kjære søsken barn når hun sa «Nå skal du være stille!» (Og det skal mye til, for hun snakker like mye som meg...) 

 

Inne på Ikea skulle man tro at jeg var opptatt av alle de fantastiske tingene, men jeg tok meg selv i å gå å sikle etter mannen. Jeg tok det som et tegn på at det var svært lenge siden sist jeg hadde sett en kjekk mann naken, og at jeg enda var småfull. For inne i hode mitt gikk han rundt uten klær, noe vanligvis folk ikke bruker gjøre.


Det første bilde tatt av oss sammen, rett etter at han med et "uhell" prøvde å varme "brystkassen" min på en iskald myrslette i et av våre naboland. 

På tur hjem oppdaget vi at vi har holdt til i samme omgangskrets, uten å møtt på hverandre før. Vi snakket lenge, men av en eller annen grunn husker jeg bare hvor fantastisk sexy det var når han satt der foran meg med de brede og maskuline skuldrene. Så for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hva som ramlet ut av meg. 

 

Etter dette fikk vi god kontakt på nett, og han var min faste nettkompis når jeg satt på nattevakt. (Mistenker at han hadde noen trøtte dager siden han jobbet dagtid.) Han hadde lovet meg middag, og denne fant jeg til slutt ut at det var på tide vi fikk til. For nå var jeg klar for en aldri så liten helgeromanse. 

 

Bilde fra vår første sommer sammen, og som vanlig slo min meget fotogene side til. 

En helg ble til mange, og en dag oppdaget jeg at vi lå å la planer for mange uker fremover.  Og fra dag en hadde vi oppført oss som et gammelt ektepar, selv om begge var fast bestemt på at vi ikke skulle ha noe seriøst forhold.  Så annen hver uke var jeg usedvanlig usosial, og påsto jeg bare lå hjemme og leste. (Egentlig trodde ingen meg, men jeg ønsket ikke å publisere for hele verden at jeg hadde meg en helgevenn...) 

 

Tiden gikk, og vi måtte innse at begge var ute å kjørte, for her var det mye følelser i bilde. Vi hadde ramlet over den «store kjærligheten» uten at vi i det hele tatt var på leting. 


Et av mine favorittbilder, og jeg liker å tro at vi ser på hverandre på samme måten som da vi fant sammen. 

Siden da har vi holdt i lag i tykt og tynt, storm og sol og alle de andre klisjeutrykkene.Vi krangler aldri og det eneste vi har å diskutere over er om han tar buksen inn på bade eller om jeg setter oppvasken i maskin. Han var den mest fantastiske gutten jeg noen gang hadde møtt og han valgte meg for den jeg var, med hud og hår og eldstegutten. (Og det beste av alt er at han elsker meg, til tross for alle mine feil og mangler.) 

 

Like forelsket og denne gangen med en liten tass i magen min. (OG til alle dem jeg kjenner som vil flire høyt, jeg snakker om en baby :P ) 

Dette er da historien om hvordan vi ble til oss. Jeg vil også takke mitt kjære søskenbarn som hele tiden dyttet oss sammen, og som lekte kirsten giftekniv.


 

Meg og kjæresten på en brygge i sverige, på klining...(Det har vi imidelrtidig sluttet med, ettersom småguttene som regel overfaller oss hvis vi prøver!) 

 

 

(Siden jeg mistenker at mannen er litt uenig i noen punkter på listen, og han regelmessig tar en titt innom bloggen, kan det hende jeg blir nødt til å publisere hans verson av saken om noen dager...) 

 

Til slutt vil jeg kaste på noen <3 <3 <3 for å romantisere?!! (er ikke helt sikker på om det er et ord) innlegget litt, bare sån for syns skyld. 

Syk jeg? Overhode ikke!

Da jeg våknet i dag oppdaget jeg at i løpet av natten hadde jeg prøvd å spise kaktusen min og økt varmen i leiligheten med litt for mange grader. Og for å gjøre det hele enda bedre hadde stemmen min gjemt seg, og nektet å komme frem igjen. 

 

Jeg rullet ut av sengen og kravlet inn på bade. Og av alle ting hadde jeg slått av varmekablene der, for nå var det kaldt. Jeg klarte med litt flaks å lure på meg klærne, før jeg ramlet i gulvet av utmatelse. 

 

Så oppdaget jeg til min forundring at ungene var ferdig påkledd og klare til å gå ut døren. Jeg viste ikke at de kunne være så stille at jeg klarte å sove etter at de tok morgen, det må være noe nytt de har lært seg. (Sikkert like greit siden stemmen min er borte.)

 

Jeg sa til mannen at jeg snart var klar for å være med å levere dem, han spurte om det var så lurt, jeg så ikke helt bra ut. (Noe jeg ignorerte selvfølgelig, tenk at han kan være så slem å si at jeg ikke ser bra ut.) 

 

Ungene ble levert, og jeg kjente en lett banking i hode. Og skyldte på at jeg sikkert hadde slått meg på vei inn i stuen når jeg skulle spise kaktusen. 

 

Når jeg sjanglet inn hjemme igjen skyldte jeg på at jeg sikkert hadde tømt baylisflasken, etter at kaktusen var spist, for så ustødig har jeg ikke vært siden sist kaffekveld lamme mitt kjære søskenbarn. 

 

Jeg nøys, og kom frem til at nå er pollensesongen igang. (Selv om det ikke er antydning til grønt på trærne og enda godt med snø ute.) Jeg fant frem allergimedisinen fra skapet, og børstet bort støvet av den. Og med det samme fant jeg frem paracet og ibux og håpet på at kroppen tilgir meg for å stappe den full av medisiner. 

 

Måtte dagen gå fort, så jeg snart kan legge meg å sove. Da skal jeg drømme om sol,varme og campingferie. 

 


Jeg nekter og være syk, og er sikker på at så lenge jeg ikke innser at det er virus eller bakterier som roter til kroppen min så er jeg frisk! 

Til julenissen!

Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse. 

 

  1. Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med. 
  2. Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først. 
  3. Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei. 
  4. Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting. 
  5. Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis. 
  6. Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på. 
  7. Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesilet viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den. 

 

Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften. 

 

Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april...)

Så ringte lokalavisen...

De siste dagers økte lesertall er ikke gått ubemerket, og rett etter middagstid ringte en av lokalavisene våre. (Ikke det beste tidspunktet, så jeg er litt småbekymret for hva jeg tror jeg sa og hva som faktisk kom ut av munnen min.) Og selvfølgelig var dette en av de dagene jeg var alene med guttene, og minstemann er i dårlig form. 

Av erfaring bruker det å gå greit å gjøre flere ting på en gang, og ryddet opp etter "hurtigmaten" jeg klasket i hop til middag. (Ungene var i det minste fornøyd med den, om du ser bortifra grønnsaksblandingen...) Og samtidig skulle jeg passe på to gutter, der den ene har bestemt seg for at han ikke vil sammarbeide med mamma i dag. 

Og med det samme jeg avsluttet samtalen hørte jeg et brak i stuen...(Jeg burde oppfattet stilheten som var først!) 

Så nå må jeg rydde opp togbanen, enda en gang før jeg støvsuger....Sukk. Og så skal jeg mote meg opp til å sjekke nettavisen, men det jeg har sagt kan umulig være mer rotete enn dette! 

 

Fyllabilder!??

Tøft bilde?


 
Om du leser bloggen min kan du av sist innlegg se at jeg tok meg friheten til en aldri så "liten" fest i går. Og det førte jo igjen til tidenes dårligste form i dag. Så etter noen timer med nerver fant jeg frem kamera for å finne ut hva som faktisk hendte i går. (Jeg velger å ikke tro på de tingene hjernen min forteller meg i dag, så kun bildebevis kan overbevise meg...) 

Det var mange bilder, og de fleste var langt fra publikumsvenlige, så jeg velger å spare deg for dem.

Neste gang jeg skal til lilleøster skal jeg ta med det beste kamera mitt, og ta noen tøffe bilder med ulike bakgrunner. Hvem sier at leret og prosjektor ikke kan brukes til andre ting en å vise bilder?                (Hun vet ikke noe om det enda, så ikke sladre :P ) 

Jævla alkohol og fyll!

Det er ikke ofte jeg velger å skrive innlegg på dialekt, men i dag får det bli slik. Noen dager er det ikke mulig å tvinge hjernen til å bruke barnelærdommen jeg en gang fikk, den er sint på meg for min terorisering av den i går. Det er også mulig at jeg vil bruke noen sterke ord, så om du ikke liker det vil jeg anbefale deg å hoppe over dette innlegget. 

Fy hælvete, æ våkna med tidenes dunking i hode, og tenkte automatisk at ungan hadde fått tak i verktøyskista og hammer. Men så slo det mæ at ungan e trygt plasert hos bestemor, å æ e faen mæ aleina heime med min bedre halvdel. Så kjenne æ gjennom dunkinga at kjæften e like tørr som sahara, å æ kommer til å daue om æ ikke får tak i vann. Øyan holder æ godt lukka, så æ ikke skal sleppe inn lys, før æ e jævlig sikker på at da e alt håp ute. Æ e så tissatrengt at æ e sikker på at æ må ha tømt i mæ heile have, å nu skal det ut! 

Skankan treff golve, å æ tasse mæ inn på bade, eller sjangle e vel det rette ordet. (Fortsatt med øyan igjen...) Selvfølgelig må døra til vaskemaskin stå åpen, å kneet mitt treffer den satans jerndingsen som skal holde den igjen. Æ velge å ikke hyle av frustrasjon, ettersom dunkinga i hode har økt i styrke. (Men æ tenke nåen heilt førjævlige glosa.) 

Endelig treff æ ringen, å der sitt æ lenge. Hode mitt har bestemt sæ før at det ikke vil sammarbeide, så nu prøve det å snurre rundt hele rommet. Å trur du faen mæ ikke at det klare det? Eller har jorda tatt helt av å ehm.. trille rundt i verdensrommet?! (Au, alt for mye hjernekapasitet brukes til å tenke på den måten, æ må bare la være.) Det ene øye jekes opp, bokstavelig talt. Før æ har tydeligvis ikke gidda å vaske av mæ det teite spakle før æ ramla i senga. Det æ ser i speilet e skummelt, å selvfølgelig må det være mæ sjøl. Æ stappe hode ned i vasken å drikk, ikke faen at æ gidde å tenke på ting som bakteria og tannkremresta. Før her står det om livet, selv om æ ikke kan forstå koffer æ e så innihelvetes tørst, æ som drakk så mye i går. 

Om du på det her punkte tenke at æ må være faen så unasvarlig som velge å drikke når æ har unga, kan du stikke en finger opp i ræva! Fei før egen dør før du kommer å feie før mi. Såfremst du ikke e bokstavelig å faktisk tar kosten fatt utfør ytterdøra...

Hode mitt holder på å eksplodere, å æ gir mæ en god faen i at levra ikke har det så bra etter i går. Æ rote rundt i panikk før å finne paracet, før det e den eneste redninga. Æ trør i mæ en tabbis å legg mæ rett med på golve, å ligg der til virkninga slår inn. 

Etter en god 20minutter så e æ på vei å bli menneske igjen.

Æ tvinge hode til å fungere, ka faen va det æ egentlig gjor i går? Æ finn ut at det tryggeste e å la de tankan ligge ei stund til, sån i tilfelle æ aldri vil møte på folk igjen. Kamera får ligge trygt i veska å æ gir faen i å sjekke loggen på telefon. Den sku vært montert med alkohollås, ettersom æ av en eller anna grunn like å ringe når æ får promille i kroppen, aldri ellers. Å så mye mannskit æ lire ut av mæ til vanlig, kan du ta dæ faen på at folk får sæ noen slitsomme samtale når æ ringe. 

Og det beste med hele elendigheta e at æ faen mæ e skyld i den sjøl, før det va nesten ingen som tømte i mæ sterkere drikke i går, å æ kunne tenknisk sett sakt nei når æ sjenka mæ ny dram. Og som den tvilsomme nordlændingen æ e, så drikk æ stort sett mer sprit en vann. Så du kan jo tenke dæ virkninga. Blandevann e før pyse, å æ e nesten flau før at æ vanne ut spriten med isbita. 

Æ e faen mæ gla før at æ e mamma, og at det e ekstremt sjeldent æ havne på fylla. Så den hær uka kan æ love dæ at æ blir å være tidenes beste mamma, som prise sæ lykkelig over den litt slitsomme hverdagen som bare e barnemat i forhold til en tur på byen. 

Sia æ e blitt såpass gammel at æ har fått litt livserfaring velger æ å ikke bruke ordan "Aldri igjen!" før æ vet at om ei stund fortrenge æ dagen i dag...

Campingkos og avlastning.

Ahh, hva er vel bedre en å stikke av fra byen når vi har barnefri og muligheten? Så i gårkveld fant vi ut at vi skulle se til campingvogna siden vi dro fra den i panikk i påsken. (Rasfare, stengte veier og vannkopper var grunnen.)

Morgenmeg, godt plasert i en sofa. (Om du skulle lure på hvorfor putene er dekket med pledd, så er de letter å vaske en selve puten. Vanligvis har jeg jo med meg småguttene hit, og de sitter ikke mye i ro når de spiser...)

Og selvfølgelig må vi underholdes med dr. House. Så de neste timene skal vi se noen episoder til, for så å kjøre hjem. For i kveld skal bursdagen til min bedre halvdel feires med middag og vennekos.

Til mamma og pappa.

Når jeg kom til verden fikk ikke mamma og pappa en bruksanvisning, noe som sikkert har gitt dem noen ekstra grå hår. For jeg er overhode ikke satt sammen på en enkel måte, og jeg har alltid vært mer sta en jeg burde. (Ifølge div lærere i ungdomsskoleårene.) Ifølge mine kjære foreldre var jeg en svært ønsket unge, i alle fall helt til de innså at de hadde fått verdens vakreste prinsesse. (Mye mulig at jeg fikk høre litt for ofte hvor fin jeg var, men det ser ikke ut til at det har medført noe stor skade i voksen alder.) På mange måter er jeg veldig glad for at jeg ble født som jente, ettersom min kjære storebror skulle bytte meg ut med sykkeldekk om jeg ble født som gutt. Og siden jeg var en liten prinsesse trodde jeg stort sett at verden bare dreide seg om meg, og mine behov. (Og slik tenker vel de fleste i alderen 0-5år.) Jeg hadde tydeligvis mye kløe i tennene mine, noe som førte til at pappa og storebror ofte fikk noen fine tannmerker på armer og ben. (Mamma sier at det var utelukket deres feil, ettersom de ikke stoppet meg.) Men det ble brått slutt på biting etter en liten episode der pappas nese fikk gjennomgå...Og jeg fant ut at det var tryggest å klipe  folk med tærne. (Noe jeg etter hvert ble ekspert på, og enda mestrer.) 

 

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

 

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

 

Årene gikk, og plutselig vokste det frem en mage på mamma og 3 søsken skulle bli til 4. Det ble en jente denne gangen også, og pappa kunne være helt sikker på at han aldri mer vil få husfred. På denne tiden var jeg vel ca 9år, og ganske voksen etter min egen mening.   Jeg fikk det for meg at den minste søsteren min skulle være en prinsesse, og er vel kanskje medskyldig i at hun er over gjennomsnitte interesert i sminke og klær. (Ikke at jeg helt forstår hvordan det gikk seg til, for jeg er ikke spesielt opptatt av mote...) 

 

På denne tiden gikk jeg også inn i tennårene, og jeg vil tro at mamma og pappa fikk enda flere grå hår. Jeg sov enda mer og lenger, og det var så og si umulig å få meg ut av sengen såfremst jeg ikke skulle noe jeg ønsket. Staheten steg også noen hakk og med nærmere ettertanke gikk det vel aldri tilbake. Jeg oppdaget også at døren til soverommet mitt kunne låses, og jeg fikk endelig privatliv. (For alle som har søsken vet at de bare må inn på rommet ditt å rote, til tross for trusler og forbud!) 

 

I dag er jeg en såkaldt voksen, med egene barn og sikkert mange av de samme tankene som mamma og pappa hadde for mange,mange år siden. Om jeg ser godt etter har jeg fått noen grå hår, for begge barna mine har arvet staheten min. En egenskap jeg er svært glad for at vi har. 

 

Takk mamma og pappa for at dere holdt ut med oss, gjennom småbarnsår, tennårene og nå som vi er blitt voksene! 

Yes, bilder av meg faktisk.

Siden jeg liker å se bilder av de som skriver på bloggene jeg følger, velger jeg å legge ut noen av meg selv. Sån hvis noen skulle ha de samme tankene. 

Siden jeg ikke har noe annet på hjerte i kveld, legger jeg ut et bilde av meg selv. Det er vel ca4år gammelt, men jeg er ganske sikker på at jeg ser ca sån ut i dag. (Har ikke orket å finne frem et speil for å sjekke!) Det er også et veldig typisk bilde for meg, for av en eller annen grunn kan jeg ikke smile pent og sitte i ro. Jeg må lage en grimase, eller finne på noe annet tull. På den tiden hadde jeg heller ingen problemer med å spise når jeg ville og hva jeg ville, og det er slik jeg ønsker å være. 

Så etter å ha rotet gjennom tusenvis av bilder fant jeg endelig et hvor jeg ser på den som tar bilde, og egentlig burde jeg få en premie for det! Om jeg ikke husker helt feil er bilde fra bursdagen min i høst, så det burde stemme ganske bra over virkeligheten. Hvis du ser bortifra at jeg ikke sminker meg daglig og heller ikke krøller håret. 



Og så ble jeg lei av å se på bilder av meg selv, så disse får holde. 

Hvem er jeg?

Så dette er altså meg, og kjært barn har mange navn. Men i hovedsak lystrer jeg mamma for det meste, og de sjeldene gangene noen bruker mitt fornavn blir jeg så overasket at jeg glemmer å svare. 

Siden det er så populært velger jeg å legge ut et bilde av meg selv, tegnet av den eldste sønnen min for noen år siden. Så jeg har tydeligvis stort hode, øyne i ulik størrelse og fire armer. Og utifra bildet tolker jeg kroppsfasongen min til epleform med tannpirker armer og ben. 

Jeg er utdannet som omsorgsarbeider og har jobbet turnus siden jeg startet i arbeidslivet for mange,mange år siden. Men nå er det stopp, jeg må gå over i dagjobb og står med et skille i livet for hva jeg skal gjøre videre. Noe jeg synes er nesten umulig, for jeg hadde planer om å jobbe innen pleien frem til ungene var litt større, videreutdanne meg og fortsette i samme sporet. Men etter at minstemann kom til verden har jeg måtte legge mange planer på hyllen, og forstå meg rett, det er virkelig verd det. Han krever at foreldrene er hjemme på ettermiddagen og i helgene for han har et mye større omsorgsbehov en du forventer av en gutt på 3år, så vi må tilpasse oss. Etter hvert vil jeg sikkert skrive litt om hvordan det er å få et barn med spesielle behov og utfordringene jeg møter i arbeidslivet, for det er mange!

Jeg bor i den lille byen Tromsø, som for tiden er rimelig gjemt i et hav av snø. Nå bor vi i et kott av en leilighet og har en dag et ønske om å få større plass og hus, men markede er umulig for småbarnsfamilier. Og vi har ikke muligheten til å flytte en plass det koster mindre å bo, så vi får gjøre det beste ut av situasjon. Så etter hvert har jeg blitt ekspert på lagring og praktiske løsninger, for det er helt utrolig hvor mye plass utstyret til ungene tar. Og jeg burde vel kanskje nevne at jeg alltid har litt for mye garn og sko, så de krever også kreative og gode løsninger med tanke på plasering. 

Jeg liker å tro at jeg er unik, litt morsom og en god venn, men det får mine nærmeste bekrefte om du skulle møte på dem. For mine gode venner regnes også inn i kategorien "nærmeste". Og av negative sider kan jeg liste opp mer, siden jeg legger bedre merke til dem en de positive. Jeg kan være veldig distre, er elendig når det gjelder å huske navn og kjenner aldri igjen de jeg møter på min vei. Jeg går rett og slett i min egen lille verden, og kan pasere mine foreldre uten å se dem. Men dette er medfødt, og ønsker du kontakt må du gjerne stoppe meg og si hei. 

Ellers er jeg veldig fasinert av mennesker, og det er svært sjeldent at jeg misliker noen. Jeg elsker å se alle de ulike personene som finnes der ute, og sammler på gode vennskap. 

Jeg har to barn, begge gutter og har funnet den store kjærligheten. (Og jada, jeg vet at det høres veldig rosa og klisjeaktig ut, men det er faktisk sant.) Vi har et solid og godt forhold, og om jeg må finne noe jeg kan være misfornøyd med må det være at han legger buksen i stuen, istedenfor å henge den opp på bade. Så jeg er veldig fornøyd i mitt valg, og liker å tro at han er like fornøyd med meg. Selv om jeg aldri putter koppene inn i vaskemaskinene når jeg er ferdig med dem. Og siden vi har vært gjennom veldig mange utfordringer de siste årene, vet vi at vi holder godt sammen i tykt og tynt, så etter hvert vil vi gjennomføre bryllupet vi har utsatt siden minstemann kom til verden. 

Jeg elsker cola og kan godt kose meg med sjokolade til frokost, og jeg sier aldri nei til et godt måltid laget av noen andre, selv om du kanskje ikke tror det når du ser meg. For til tross for at jeg blir tengnet som en ganske rund dame, er jeg veldig slank. Jeg ligger godt under gjennomsnittet og det er slik jeg er skapt. Jeg har langt hår, og har ingen planer om å endre frisyre før etter at jeg er blitt en kone. Jeg elsker klær, men desverre har jeg ikke tid til shopping som i gamledager, så jeg går stort sett i treningsbukser. De er praktiske i en hverdag med små barn, så det får være at andre ser på det som et teng på uflidhet. Sko har lenge vært en stor lidenskap, og desverre kjøper jeg ikke så mange par som jeg ønsker. Jeg får alltid en god følelse når jeg finner de perfekte skoene og endelig kan ta dem i bruk. Så på det punktet er jeg vel en smule matrealistisk og overfladisk, men jeg prøver heller ikke å være perfekt. 

Og sist vil jeg skrive mitt favorittmotto, som har reddet meg mange ganger når jeg har vært på grensen til å legge meg ned å dø av ulike grunner. Som når jeg sparker foten i bordkanten eller er så trøtt at jeg bare svimser rundt. Eller når jeg er flau av en eller annen grunn, eller når jeg ser hvor mye snø som er kommet iløpet av natten og vet at den må ryddes bort!

"Du kan ikke drepe deg selv ved å holde pusten!" 

 

Profilbilde, hva skal jeg velge? Ung, fylla eller realiteten.

Da er det første innlegget postet, og jeg oppdager at kanskje det må et profilbilde til. Og det er ikke barebare, skal jeg velge et bilde fra tiden før jeg fikk barn og enda så ut som et normalt menneske, eller skal jeg ta et bilde fra en av de siste mnd der jeg minner om en kombinasjon av heks og romvesen, eller mann som eldstegutten min sa når han så leggene mine?! Eller skal jeg rett og slett lete gjennom skapene på bade etter litt sminke fra sist århundre, spakle den på meg og ta et nytt og risikere forgiftning pga av kjemikalier som har vært innestengt i små beholdere litt for lenge? 

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg noen "fyllabilder" liggende, men kvaliteten er vel strengt tatt ikke så bra. For det føste var fotografen ustabil og for det andre var det alkoholen som gjorde at jeg følte meg som verdens vakreste. (En følelse som forøvrig er fantastisk, bare synd det ikke varer lenger en fem min og til jeg møter et speil, eller en person som så hyggel sier "Du ser litt sliten ut, går det bra?". Og vips ramler jeg ned på jorda igjen. 

Det endte opp med et bilde tatt for noen år siden, for det lå først i mappen jeg åpnet. Jeg veide 10kilo mer der, men ellers liker jeg å tro at jeg ser ganske lik ut. (Hvis du glemmer posene under øynene og de pene små linjene også kaldt rynker!) Siden jeg vet at veldig mange vil reagere på det der med kilo jeg skrev, vil jeg avbekrefte med det samme at jeg har en spiseforstyrelse. Jeg er førdt naturlig tynn og en krevende hverdag gjør sitt til at jeg er som jeg er. Og mens jeg alt er i gang kan jeg avbekrefte myten om at "Når du nærmer deg 30 og har fått barn vil du garantert ha fått flere kilo ekstra på rumpa!". 

 



Dagens sitat:

"Du kan smile selv om du ikke vil" 

Velkommen til en mammablogg utenom det vanlige!

Det var ikke helt lett å finne ut hva bloggen min skal handle om, for som det meste i livet så må jeg fundere og vurdere ting før jeg setter i gang. Noen ting vet jeg sikkert, og det er at dette blir ikke en blogg som omhandler det perfekte livet som småbarnsmor og alle tingene ungene mine gjør! (Såfremst du ikke ser på perfekt som totalt kaos.) Eller jo, jeg blir garantert å skrive om de litt pinlige situasjonene jeg havner i pga av guttene, som den gangen vi var på badeland og verdens største mann kom for å sette seg i boblebadet...."Mamma, hvordan skal ha mannen få plass her? Da renner jo alt vannet ut!" eller som da vi var i undertøysavdelingen på lindex, og han utbryter "Se, de har laget strømpebukser for damer med baby i magen og tykke mannfolk!" Og selvfølgelig må det være to personer der som inngår i denne kategorien. Bloggen blir heller ikke å handle om sminke, for det har jeg ærlig talt ikke tid til. (Men kanskje om smarte råd for hvordan du kan se delvis normal ut til tross for 3år uten søvn.) Jeg vil helt sikkert å skrive om et tema som tar opp mye av tiden min, barn med søvnproblemer og alle de "fantastiske" rådene du får. Det skal sies at den ene gutten min har "uheldig søvnmønster" pga medisinske årsaker, så vi har ikke en hverdag som regnes som normal.  Og med nærmer ettertanke vil jeg skrive VELDIG mye om norsk helsevesen og frustrasjon rundt et system som ikke fungerer helt som det skal. 

Så vil jeg bemerke at jeg tar overhode ikke ansvar for skrivefeil og dårlige formuleringer, de er medfødt og jeg gidder ikke kaste bort tid på det. (Kan du bokmål vil du for det meste forstå hva jeg skriver, for det er heldigvis ikke håndskriften min som skal tydes!) 

Det vil også bli lite av håndarbeidsbidrag, men kanskje noen få om jeg lager ting som jeg synes er helt genialt og jeg vil ha oppmerksomhet for! 

Så om du vil følge en blogg som ikke er som alle andres, og som setter ord på ting vi tenker men ikke sier, er dette plassen for deg. Jeg er ikke her for å poste mest mulig innlegg for å få mange lesere. JEg er her for å tømme ut litt av de tankene som hele tiden svirer i hode mitt. (Og om du vet av andre blogger av samme typen, si ifra for de vil jeg lese! :D )