hits

Media

Sunn Fornuft Plakaten, et skritt i riktig retning?

S, hvordan skal jeg skrive uten hres ut som en som skal belre andre, eller ptvinge den som leser mine tanker? Det er ikke en lett problemstilling, og vanligvis unngr jeg tekster i den retningen. Men denne gangen velger jeg gjre et unntak, for saken i seg selv er viktig, og kanskje den kan vre med forme den hverdagen mine barn skal vokse opp i. 

Det er stort mediefokus p kropp og det er mye snakk om det perfekte. Vi legger alt for store krav til oss selv hva det gjelder eget utseende. Vi glemmer helt at mangfold er vakkert, og at om alle skulle vre identiske ville det bli like kjedelig som ensfargede byggeklosser stablet mot hverandre p gulvet. Fargelst, og kjedelig ville det vrt. S hvorfor i alle dager legger vi s stor vekt p oppn noe annet en det vi er? Hvorfor kan vi ikke se p oss selv med mildere yne, og pne ynene for at vi alle heldigvis ikke er laget etter samme form. 

Vi vet at media pvirker, og mange av oss som blogger velger n sttte "Sunn Fornuft Plakaten", som er gode rd og retningslinjer i hvordan du br opptre p nett som et positivt forbilde. 

Jeg mener ikke at bloggere har skyld i at andre fr drlig selvbilde eller spiseforstyrrelser, for der m ALLE som skriver p nett ta ansvar. Bde de som skriver lange tekster og de som legger igjen kommentarer. For det vi sier kan ha stor pvirkningskraft p andre. Men vi vet at bloggere gjerne er forbilder for unge mennesker, barn som er p vei bli voksen. Og det er lett for dem bli pvirket av det forbildet skriver. S en vr varsom plakat er nsket, ikke for kreve at andre skal flge den til punkt prikke, men for gjre alle som skriver oppmerksom p at deres ord kan pvirke andre.

N vil nok ikke en plakat lse det store problemet alene, men det er kanskje noen skritt i riktig retning. En pekepinne om hvor vi br g i fremtiden. 

Vi trenger ikke fortelle hvordan strrelse vi bruker, vi trenger ikke skryte av midjeml, vi trenger ikke fortelle i detalj hva vi spiser og vi treger absolutt ikke fokusere bare p kroppen vr. Snakk positivt om treningsglede, matlaging, sminke, og snakk om hvor fint det er med mangfold. 

Det er ikke speilbildet som skal avgjre om du er vakker, det er ditt indre. 

Du kan lese mer om "Sunn fornuft" kampanjen her! Gode rd til gode tekster. Husk at du aldri vet hvem som leser det du skriver. 

Facebooksiden min finner du her! 

#sunnfornuft #kroppspress #ansvar #spiseforstyrrelser #kroppsbilde #selvbilde

"Se der! Mamma SE DER!"

Under barne-tv i dag l jeg p sofaen tastet p telefon, og oppdaterte meg p dagens nyheter. Som blant annet besto av en femring som hadde sendt brev til statsministeren og ftt svar. Gutten den saken handlet om l p siden av meg i sofaen og bare dultet litt borti meg med jevne mellomrom. En usynlig navlestreng hekter seg fast hver gang han blir syk, og da kreves det en vis mengde mammakontakt ilpet av hvert eneste minutt. Det er forsvidt ganske fint, s fremst det ikke er noe du m gjre uten en unge hengende rundt bena. Han var dypt oppslukt av barnetv og jeg hadde ikke det minste drlig samvittighet for bruke oppmerksomheten min p telefon samtidig som jeg masserte noen vonde sm ftter.

Plutselig hoppet guttungen opp og rev tak i meg og ropte "Se der, mamma se der! MAMMA SE!!!", og jeg var nesten sikker p at det regnet frosker utefor vinduet eller mitt mareritt om at de hvite vandrerne fra Games of Trones hadde dukket opp utenfor stuevinduet. Jeg spratt opp av sofaen og prve finne ut hva det var som skapte en slik entusiasme hos guttungen. Til og med mannen som laget middag snudde seg og lurte p om noe var galt. Minstemann satte armene i siden og s p oss med et blikk som sa at vi var hplse og muligens blinde. Han pekte p tv og sa "Se, marsvinet har ftt babyer og det har jeg aldri sett fr!" S dumpet han ned i sofaen som om ingen ting hadde hendt.

Mor satt igjen som et sprsmlstegn med litt forhyet puls, fr hun ogs falt til bake p telefontastingen i vente av middag.

Facebooksiden min finner du her :-)


Ps. Avisinnlegget kan leses i avisen nordlys, men om du ikke abonnerer p avisen m du betale for se saken. Minstemann var strlende fornyd og har tatt vare p avisen. Han hpet at statsministerens kontor fr kjeft for at han ikke fr noen lekeplass, men ellers er han fornyd med dem.

Julehjelperen vr er funnet!

Som en ganske stor del av Norges befolkning har ftt med seg mtte vi en superflink guttunge p vr handletur for noen dager siden, han kunne mer om lego en noen ansatte jeg har mtt i alminnelige lekebutikker. Noe som kanskje ikke er s rart, for vi voksene glemmer ofte at vi ogs kan leke oss. N sier jeg ikke at ingen voksen kan noe om lego, men jeg tror absolutt at mesteparten av befolkningen p over 18 har glemt magien med de gyale sm klossene!

Innlegget som engasjerte stort: Til de foresatte som hadde sitt barn p BR-leker p jekta i Troms 21.12-14 klokken 1914! (Alvorsord!)

Innlegget engasjerte virkelig, og jeg hadde absolutt ikke forventet at lesertallene mine skulle skyte i vret lillejulaften fordi jeg nsket rose noen foreldre for den flotte gutten de har! Som regel er det ikke de positive sakene som nr toppen, og av tidligere erfaringer har negative innlegg blitt delt mye, mye er! Noe som er bde trist, forstelig og heldigvis ikke en regel.

Men denne gangen ble alts mine ord delt igjen og igjen, og nr lokalavisene ringte meg under juletrepyntingen inns jeg at det var p tide sjekke hva som foregikk p bloggen min. Jeg hadde jo som vanlig vrt ute i siste liten, og stresset for f alt i orden til den store dagen. Som regel blir det jo julaften uansett, men jeg hadde en liten bekymring om at den ble avlyst hvis jeg ikke fikk unna alle selvplagte oppgaver.

Artikkelen i Nordlys: I kaoset p lekebutikken fikk Yvonne hjelp fra uventet hold. P et dgn er innlegget om den ukjente hjelperen lest av over 50.000!

Artikkelen i iTroms: Slik reagerte hun etter besket p kjpesenteret.


Bilde er stjlet fra nordlys, i alle fall det av Jekta. Det andre er av meg og regnes vel i teorien som mitt siden det er en avansert selfie!

Jeg fikk hundrevis av kommentarer, og de aller, aller fleste var positive og med skryt av de unge herremannen som hadde opptrdt p ridderlig vis med redde noen forvirrede foreldre. Men selvflgelig var det jo noen som hadde en helt annen mening en meg og en ganske stor andel av resten som leste mine ord, s noen kjipe setninger mtte jo til for gjre underholdningen i kommentarfeltet komplett. N krever jeg ikke at alle skal tenke det samme som meg, og om det er konstruktiv kritikk er det helt greit. Men usaklige kommentarer fra folk med en srdeles drlig dag er i grunnen ganske undvendig p et positivt blogginnlegg som kanskje fortjente den spalteplassen det fikk. Det er liksom ikke farlig vre litt glad og fornyd, og det er hyst kledelig for det fleste flge sitatet "Om du ikke har noe fint si, s kan du la vre!".

Siden jeg har vrt litt for opptatt med prioritere vre julemamma, s har det ikke blitt tid svare alle p meldinger/kommentarer. S beklager det alts, men jeg lover bedring om ca 14r :D (Om ikke det kommer flere barn i familien i fremtiden da...)

Julaften fikk jeg en melding p facebook, og sannelig skulle det vise seg vre foreldrene til gutten som tok kontakt! Og jeg kjente meg litt ekstra glad over at mine ord ndde frem, for jeg ville blitt veldig fornyd med egen innsats om det var et av mine barn som hadde ftt s mye skryt i julestresset som stjeler litt for mye av vr tid.

S da kan jeg vel si at baktanken med skriveriene mine gikk i boks, og de rette foreldrene ble ndd!

Men n er det jo ikke min fortjeneste at mine ord ble spred, s der m jeg takke absolutt alle som engasjerte seg i historien min og delte det videre!

Jeg hper dere alle har en god og positiv jul, selv nr det stormer utenfor dren eller nr julematen ble brent!

Facebooksiden min finner du her!

Amerikanske marinesoldater mter sine overmenn! (Norsk oversettelse)

P facebook i disse dager sprer det seg et innlegg skrevet av en amerikansk soldat som fr kjenne norsk vrede p sitt sterkeste, dette er p engelsk og jeg har n gjort et forsk p oversette dette til norsk, slik at de som ikke er s dreven i sprk kan lese!Les og le!

Denne marinesoldaten kommer i kamp med noen unger, og hva som hender videre fr han til angre.


(Bilde er hentet p facebook!)

Amerikanske spesialstyrker ver p en taktisk krig i den norske byen Trondheim med nederlandske, tyskere og andre allierte, for opplring i urban kamp. Min infanterienheten ble plassert p en stor fotballbane ved siden av en barneskole. Husk det var ingen faktisk kamp, ​​den var simulert, det var stort sett bare drilling av manvrer og taktikk. Men vi var fortsatt sendt av sted med vpen og utstyr, osv. Det er februar. I Norge. Kald som faen. Sn opp til vre knr. Norge har penbart ingen sn dager, slik at alle barna vre har i skolen.

Uansett, s Norge har denne mest deilige og fantastiske delikatessen, jeg har ingen anelse om hva den heter, men det er en slags bacon-innpakket plse. Vi bare antok at den ble kalt godteri av Herren. Som amerikanere ble vi naturlig og umiddelbart avhengig. Du finner disse p bensinstasjoner, og det bare hendte at det var en p den andre siden av skolen vi hadde campet med. Noen andre av mine medsoldater fra marinen og jeg ba om tillatelse til g til denne bensinstasjonen, og vi legger ut p vr vei.

Vi kom oss nesten til omrde der hovedinngangen til skolen var, og drene ble pnet, skolen var ute. Der var bare noen f unger, kanskje 6 eller 7r gamle. Masse snakking og masse latter. Glaning p oss nr vi gikk forbi, med vre vpen og store latterlige vinterdresser. En liten veslevoksen liten fyr gjorde skyte lyder til oss, og vi lagde skyte lyder tilbake.

Og s gjorde noen i gruppen, jeg vet ikke hvem, Gud hjelpe meg jeg vet ikke hvem ?

Noen kastet en snball og traff en liten jente i leggen.

Og de lille Norske ungene utlste helvete!

Det var et skingrende skrik av uforstelig vrvl og dren til skolen ble sltt opp. Skolebarn strmmet ut som en endels flom av noe som aldri slutter. Skrikende, smilende, springende!! Hvorfor i helvete sprang de? Sm jvler laget snballer raskere enn fysikkens lover skal tillate. Det var som den filmen Elf. Hvis du kan forestille deg kjring i en rask bil i en snstorm og stikker hode ut av vinduet. N skal du forestille deg at snflakene som treffer deg i ansiktet er p strrelse med en snball. Vi kunne ikke se en jvla ting. Vi kunne ikke springe. Vi kunne nesten ikke puste. Hellige helvete!

Vi prvde returnere ild og kastet en, kanskje to halvpakkede, drlig laget snballer som gikk i stykker i luften, som en homofil med knekk i hndleddet. Jeg er fra Texas. Vi var en enhet stasjonert i Nord-Carolina. Vi var s utkonkurrert, og ute av vrt element, at det bare fikk dem til le hardere. Vi var avskret fra vre viktige styrker. Vi prvde utfre en flankemanver, men de var for raske. Jeg tror noen av dem kastet stein!

Som mine kamerater. Jeg kunne se dem hurtig vagge i sine enorme dresser tilbake til leiren som noen skadde hvite Teletubbies under visnende ild. Faen ta taktikk, faen ta meg, faen ta godteriet fra Herren, det her var overlevelse! Jeg var den trege i gruppen. Mine sn stvler var for store, men det var det minste paret de hadde avse for faen!! Mine soldater hadde forlatt meg bak.

Jeg prvde trekke min hette over hode og holde hode ned. Min forsvarslse kropp ble fortsatt overst med bestialsk sn, fienden vrimlet rundt meg og dro meg ned, kaklende som en flokk med hyener rundt en skadet gnu. Jeg prvde kaste dem av med spinne. Jeg kom ut av mine stvler og falt. Jeg begynte skrike og g i forbnn for f dem til stoppe, men enten forsto de ikke eller s ga de seg en god nordisk faen i det.

De bokstavelig talt lste meg ned med omentrent fem barn p hvert ben. Det var faktisk da jeg tenkte, hellige skit! Jeg var virkelig i trbbel. Mine sn votter ble dratt av og slengt inn blant trrne. De startet og skufle sn inn i dressen min. Har du noen gang opplev at noen har sluppet en isbit innafor skjorten din? Vel n forestill deg noen spa en hndfull isbiter ned i skjorta. Det tar bokstavelig talt ifra deg pusten i kroppen din. De forlot meg liggende som et familie manns ulykkes offer. Stnn og skrik i kulden. Rifle pakket med sn og skit. Stvel begravet et sted. De springer i vei, leende, snakkende p deres gale sprk. Jeg l der og prvde finne ut hva i den store amerikanske helvete som hadde skjedd. Aldri undervurder kraften av de svermende barna

Del denne marinehistorien med dine venner.

N skal jeg ikke skryte p meg vre verdens beste p oversetting av amerikansk, men historien ble i alle fall litt mer sammenhengende enn google translate klarer f til. Og detviktigste for meg var oversette teksten s min kjre svigermor kunne glede seg over den fantastiske humoren! Om du vil lese den engelske teksten finner du den HER!

Facebooksiden min finner du HER!

#blogg #humor #mammablogg #marinen #soldater #hverdagshumor #krig #kamp #barn #pgangsmot #barndom #skole #vinter

Kjre VG!

Kjre VG, jeg ser meg ndt til komme med noen oppklarende fakta om Nord-Norge etter dagens sak om drmmevret som skal fylle Norge med munterhet og latter. Iflge overskriften kommer drmmevret til landet, noe som gjerne tolkes til at det betyr sol.

Men med en kjapp realitetssjekk kan jeg observere at det snr smjvler ute, og at vinden prver rske ned kabelnettet fra veggen for surre det rundt et uheldig tre og rive det ned i samme slengen s det knuser noen vindusruter.

N kan det jo vre at dere tror at vi i nord elsker uvr siden vi har vrt s tvilsomme at vi har bosatt oss p et ganske ugjestmildt omrde, som resulterer i endelse drlige veier, skredutsatte boligfelt og annet smsnaks som gjr hverdagen litt ekstra spennende. Men det har seg alts slik, at de fleste av oss liker sol! Og helst ser vi at den skal varme oss etter en lang periode med deprimerende mrke og spreng kulde som nr inn i bein og marg. Om det er noen som virkelig drmmer om sol, s m det da vre oss smbleike nordlendinger som trasser vind og vr i et heller ustabilt klima.

Egentlig er vi ikke s ulik mennesker sr for nordland, alts sringer. Vi har stort sett samme drmmer og behov som dem, og selv om vi bruker litt kraftigere utrykk nr vi snakker, s har vi alts en like stor drm om sol som resten av Norge.Ikke er vi et eget folkeslag og ikke har vi annen tempratur regulering som dem.

S kjre VG, kan dere vre s snill gi oss beskjed neste gang det meldes fint vr her i nord og skitvr srp, s vi kan forberede oss p det mystiske fenomenet som lyser p himmelen i ny og ned, og som fr oss til kaste klrne og juble av lykke.



(Det hender faktisk at solen kommer frem her nord, og her har dere beviset!)

PS. Selvflgelig lover vi ikke mobbe sringene fordi de har drlig vr, og for at de ikke kan kjre bil p vinterfre! Helt sant, jeg lover!

#samfunn #media #vg #vret #klima #sol #storm #nordnorge #sring #nordlnding #bakfasaden

Tusen takk!

Nr sprsmlet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg mtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke nsket bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker p om oppmerksomheten var det jeg nsket.

Men etter ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har ftt i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi sttte til andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker skrive, og det gir meg mye omdanne tankene som surrer rundt til ord.

Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke trr snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil grte litt for dem, for det er s vondt skulle gjemme unna noe s stort og tft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk nr jeg ser at andre finner trst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville ftt seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vrt berrt.

Nr jeg startet blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller fr en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som str i ryggen min. At jeg valgte skrive om temaer som ofte er litt p kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i snakke om skittentys vasken som holder p spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berrt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rmme til mnen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter hrer p mine barn som krangler s hrtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan f kjennskap til, eller ikke.

At jeg skriver bde humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har ogs evnen til ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.

Jeg hper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg m bare takke til alle som velger flge bloggen min p facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har ftt, de gjr meg bde rrt og litt flau. Jeg har vist enda litt lre fr jeg kan takle s mange positive ord p en gang!


(Bilde har jeg tyvlnt fra Nordlys sin side, s fr jeg bare hpe ingen blir sure!)

Om du trykker her vil du komme til artikkelen i Nordlys som handler om meg!Avisdamen har vrt flink skrive hun ogs!

Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gtt meg til hode, s jeg har enda bena godt plassert p landejorden. (Enn s lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!)

Bilde og media.

N bruker jeg ikke legge ut bilder du kan kjenne igjen guttene mine her p bloggen, men siden vi har vrt i media de i dag velger jeg legge ut link til disse sakene her. S kan de som nsker se dem.

Bilder som blir postet p nett vil for alltid vre der, s om noen flere ser dem fr det bare vre. Vi har tenkt lenge gjennom dette fr vi la ut noe personlig om oss selv, og jeg fler at alle dem som sttter oss skal f en mulighet se dem de snakker om :)

Intervju i Nettavisen

Saken i lokalavisen itroms

Saken i lokalavisen Nordlys

(Nordlys fikk ogs lov komme hjem til oss p besk og ta bilder.)


(Hper noen minner meg p sminke fr neste gang jeg skal klistres utover en forside p en avis...men dette er alts en veldig daglidags meg, min bedre halvdel og mine sm englebarn!)


Alt er som vanlig, nesten i alle fall!

Selv om hverdagen har tatt en helt ny vei, s e vi fortsatt oss selv. Samme kaoset om morgenen og like mye resten av dagen. I dag har jeg prvd svare p kommentarer og mailer, snakket med div aviser og hatt noen av dem hjemme hos oss.

Jeg sitter igjen med en flelse som er litt uvirkelig, og er s rrt over all omtanken at jeg ikke har ord! Og siden jeg er p god vei bli paranoid av all omtalen skal jeg finne frem solbrillene og hatten til jeg skal utenfor husets fire vegger i morgen. Da skal begge lokalavisene ha en artikkel om oss! Skummelt, rett og slett.

Siden vi viste om intervjuet her hjemme i gr, panikkvasket jeg p alle synlige plasser, det er strengt tatt ikke s ofte vi slipper noen inn hos oss. (Av redsel for at hybelkaninene skal angripe dem!) Jeg fikk til og med ryddet i leiligheten som n ser ganske s bra ut, om du ser bort i fra alle lekene ungene klarte dra utover de fem minuttene jeg var p do i sted. (Brukte s lang tid siden jeg faktisk fikk sitte der i fred, men desverre var straffen at rotekoppene mine slo til.)

Nr guttene skulle stelles for kvelden oppdaget jeg til min store overaskelse at do-sete var blitt pyntet p, min eldste snn kunne fortelle at han hadde gjort lekser der inne...(OG dette mens han satt p do...jeg fikk ikke noe svar p hvordan det kunne ha seg at blyanten var brukt p doen, det husket han ikke. Nja, jeg fr gjre et forsk p vaske det bort.

Fikk ogs en veldig positiv telefon i dag, og ser frem til neste uke. Men det skriver jeg mer om dag! (Kan ikke avslre alt med en gang, det ville jo bare bli kjedelig!)

Resten av kvelden skal jeg bruke p litt mailskriving og en god bok, fr vi tar kveld og hper p en god natt svn.

Tusen, tusen takk alle sammen for omtanken. Minner om at bloggen kan flges p facebooksiden min for de som nsker flge oss videre!

https://www.facebook.com/steinihavet.blogg.no




Mine sm fantastiske gutter, som synes stuebordet er bedre en den veldig slitene sofaen vi eier :)