hits

Media

Sunn Fornuft Plakaten, et skritt i riktig retning?

Så, hvordan skal jeg skrive uten å høres ut som en som skal belære andre, eller påtvinge den som leser mine tanker? Det er ikke en lett problemstilling, og vanligvis unngår jeg tekster i den retningen. Men denne gangen velger jeg å gjøre et unntak, for saken i seg selv er viktig, og kanskje den kan være med å forme den hverdagen mine barn skal vokse opp i. 

Det er stort mediefokus på kropp og det er mye snakk om det perfekte. Vi legger alt for store krav til oss selv hva det gjelder eget utseende. Vi glemmer helt at mangfold er vakkert, og at om alle skulle være identiske ville det bli like kjedelig som ensfargede byggeklosser stablet mot hverandre på gulvet. Fargeløst, og kjedelig ville det vært. Så hvorfor i alle dager legger vi så stor vekt på å oppnå noe annet en det vi er? Hvorfor kan vi ikke se på oss selv med mildere øyne, og åpne øynene for at vi alle heldigvis ikke er laget etter samme form. 

Vi vet at media påvirker, og mange av oss som blogger velger nå å støtte "Sunn Fornuft Plakaten", som er gode råd og retningslinjer i hvordan du bør opptre på nett som et positivt forbilde. 

Jeg mener ikke at bloggere har skyld i at andre får dårlig selvbilde eller spiseforstyrrelser, for der må ALLE som skriver på nett ta ansvar. Både de som skriver lange tekster og de som legger igjen kommentarer. For det vi sier kan ha stor påvirkningskraft på andre. Men vi vet at bloggere gjerne er forbilder for unge mennesker, barn som er på vei å bli voksen. Og det er lett for dem å bli påvirket av det forbildet skriver. Så en vær varsom plakat er ønsket, ikke for å kreve at andre skal følge den til punkt å prikke, men for å gjøre alle som skriver oppmerksom på at deres ord kan påvirke andre.

Nå vil nok ikke en plakat løse det store problemet alene, men det er kanskje noen skritt i riktig retning. En pekepinne om hvor vi bør gå i fremtiden. 

Vi trenger ikke fortelle hvordan størrelse vi bruker, vi trenger ikke skryte av midjemål, vi trenger ikke fortelle i detalj hva vi spiser og vi treger absolutt ikke fokusere bare på kroppen vår. Snakk positivt om treningsglede, matlaging, sminke, og snakk om hvor fint det er med mangfold. 

Det er ikke speilbildet som skal avgjøre om du er vakker, det er ditt indre. 

Du kan lese mer om "Sunn fornuft" kampanjen her! Gode råd til gode tekster. Husk at du aldri vet hvem som leser det du skriver. 

Facebooksiden min finner du her! 

#sunnfornuft #kroppspress #ansvar #spiseforstyrrelser #kroppsbilde #selvbilde

"Se der! Mamma SE DER!"

Under barne-tv i dag lå jeg på sofaen å tastet på telefon, og oppdaterte meg på dagens nyheter. Som blant annet besto av en femåring som hadde sendt brev til statsministeren og fått svar. Gutten den saken handlet om lå på siden av meg i sofaen og bare dultet litt borti meg med jevne mellomrom. En usynlig navlestreng hekter seg fast hver gang han blir syk, og da kreves det en vis mengde mammakontakt iløpet av hvert eneste minutt. Det er forsåvidt ganske fint, så fremst det ikke er noe du må gjøre uten en unge hengende rundt bena. Han var dypt oppslukt av barnetv og jeg hadde ikke det minste dårlig samvittighet for å bruke oppmerksomheten min på telefon samtidig som jeg masserte noen vonde små føtter. 

Plutselig hoppet guttungen opp og rev tak i meg og ropte "Se der, mamma se der! MAMMA SE!!!", og jeg var nesten sikker på at det regnet frosker utefor vinduet eller mitt mareritt om at de hvite vandrerne fra Games of Trones hadde dukket opp utenfor stuevinduet. Jeg spratt opp av sofaen og prøve å finne ut hva det var som skapte en slik entusiasme hos guttungen. Til og med mannen som laget middag snudde seg og lurte på om noe var galt. Minstemann satte armene i siden og så på oss med et blikk som sa at vi var håpløse og muligens blinde. Han pekte på tv og sa "Se, marsvinet har fått babyer og det har jeg aldri sett før!" Så dumpet han ned i sofaen som om ingen ting hadde hendt. 

Mor satt igjen som et spørsmålstegn med litt forhøyet puls, før hun også falt til bake på telefontastingen i vente av middag. 

Facebooksiden min finner du her :-) 


Ps. Avisinnlegget kan leses i avisen nordlys, men om du ikke abonnerer på avisen må du betale for å se saken. Minstemann var strålende fornøyd og har tatt vare på avisen. Han håpet at statsministerens kontor får kjeft for at han ikke får noen lekeplass, men ellers er han fornøyd med dem. 

Julehjelperen vår er funnet!

Som en ganske stor del av Norges befolkning har fått med seg møtte vi en superflink guttunge på vår handletur for noen dager siden, han kunne mer om lego en noen ansatte jeg har møtt i alminnelige lekebutikker. Noe som kanskje ikke er så rart, for vi voksene glemmer ofte at vi også kan leke oss. Nå sier jeg ikke at ingen voksen kan noe om lego, men jeg tror absolutt at mesteparten av befolkningen på over 18 har glemt magien med de gøyale små klossene! 

Innlegget som engasjerte stort: Til de foresatte som hadde sitt barn på BR-leker på jekta i Tromsø 21.12-14 klokken 1914! (Alvorsord!)

Innlegget engasjerte virkelig, og jeg hadde absolutt ikke forventet at lesertallene mine skulle skyte i været lillejulaften fordi jeg ønsket å rose noen foreldre for den flotte gutten de har! Som regel er det ikke de positive sakene som når toppen, og av tidligere erfaringer har negative innlegg blitt delt mye, mye er! Noe som er både trist, forståelig og heldigvis ikke en regel. 

Men denne gangen ble altså mine ord delt igjen og igjen, og når lokalavisene ringte meg under juletrepyntingen innså jeg at det var på tide å sjekke hva som foregikk på bloggen min. Jeg hadde jo som vanlig vært ute i siste liten, og stresset for å få alt i orden til den store dagen. Som regel blir det jo julaften uansett, men jeg hadde en liten bekymring om at den ble avlyst hvis jeg ikke fikk unna alle selvpålagte oppgaver. 

Artikkelen i Nordlys: I kaoset på lekebutikken fikk Yvonne hjelp fra uventet hold. På et døgn er innlegget om den ukjente hjelperen lest av over 50.000!

Artikkelen i iTromsø: Slik reagerte hun etter besøket på kjøpesenteret.


Bilde er stjålet fra nordlys, i alle fall det av Jekta. Det andre er av meg og regnes vel i teorien som mitt siden det er en avansert selfie! 

Jeg fikk hundrevis av kommentarer, og de aller, aller fleste var positive og med skryt av de unge herremannen som hadde opptrådt på ridderlig vis med å redde noen forvirrede foreldre. Men selvfølgelig var det jo noen som hadde en helt annen mening en meg og en ganske stor andel av resten som leste mine ord, så noen kjipe setninger måtte jo til for å gjøre underholdningen i kommentarfeltet komplett. Nå krever jeg ikke at alle skal tenke det samme som meg, og om det er konstruktiv kritikk er det helt greit. Men usaklige kommentarer fra folk med en særdeles dårlig dag er i grunnen ganske unødvendig på et positivt blogginnlegg som kanskje fortjente den spalteplassen det fikk. Det er liksom ikke farlig å være litt glad og fornøyd, og det er høyst kledelig for det fleste å følge sitatet "Om du ikke har noe fint å si, så kan du la være!".

Siden jeg har vært litt for opptatt med å prioritere å være julemamma, så har det ikke blitt tid å svare alle på meldinger/kommentarer. Så beklager det altså, men jeg lover bedring om ca 14år :D (Om ikke det kommer flere barn i familien i fremtiden da...)

Julaften fikk jeg en melding på facebook, og sannelig skulle det vise seg å være foreldrene til gutten som tok kontakt! Og jeg kjente meg litt ekstra glad over at mine ord nådde frem, for jeg ville blitt veldig fornøyd med egen innsats om det var et av mine barn som hadde fått så mye skryt i julestresset som stjeler litt for mye av vår tid. 

Så da kan jeg vel si at baktanken med skriveriene mine gikk i boks, og de rette foreldrene ble nådd! 

Men nå er det jo ikke min fortjeneste at mine ord ble spred, så der må jeg takke absolutt alle som engasjerte seg i historien min og delte det videre! 

Jeg håper dere alle har en god og positiv jul, selv når det stormer utenfor døren eller når julematen ble brent! 

Facebooksiden min finner du her! 

Amerikanske marinesoldater møter sine overmenn! (Norsk oversettelse)

På facebook i disse dager sprer det seg et innlegg skrevet av en amerikansk soldat som får kjenne norsk vrede på sitt sterkeste, dette er på engelsk og jeg har nå gjort et forsøk på å oversette dette til norsk, slik at de som ikke er så dreven i språk kan lese! Les og le!

Denne marinesoldaten kommer i kamp med noen unger, og hva som hender videre får han til å angre.

 


(Bilde er hentet på facebook!)

 

 

Amerikanske spesialstyrker øver på en taktisk krig i den norske byen Trondheim med nederlandske, tyskere og andre allierte, for opplæring i urban kamp. Min infanterienheten ble plassert på en stor fotballbane ved siden av en barneskole. Husk det var ingen faktisk kamp, ​​den var simulert, det var stort sett bare drilling av manøvrer og taktikk.  Men vi var fortsatt sendt av sted med våpen og utstyr, osv. Det er februar. I Norge. Kald som faen. Snø opp til våre knær. Norge har åpenbart ingen snø dager, slik at alle barna våre har i skolen.

Uansett, så Norge har denne mest deilige og fantastiske delikatessen, jeg har ingen anelse om hva den heter, men det er en slags bacon-innpakket pølse. Vi bare antok at den ble kalt godteri av Herren. Som amerikanere ble vi naturlig og umiddelbart avhengig. Du finner disse på bensinstasjoner, og det bare hendte at det var en på den andre siden av skolen vi hadde campet med. Noen andre av mine medsoldater fra marinen og jeg ba om tillatelse til å gå til denne bensinstasjonen, og vi legger ut på vår vei.

Vi kom oss nesten til område der hovedinngangen til skolen var, og dørene ble åpnet, skolen var ute. Der var bare noen få unger, kanskje 6 eller 7år gamle. Masse snakking og masse latter. Glaning på oss når vi gikk forbi, med våre våpen og store latterlige vinterdresser. En liten veslevoksen liten fyr gjorde skyte lyder til oss, og vi lagde skyte lyder tilbake.

Og så gjorde noen i gruppen, jeg vet ikke hvem, Gud hjelpe meg jeg vet ikke hvem ?

Noen kastet en snøball og traff en liten jente i leggen.

Og de lille Norske ungene utløste helvete!

Det var et skingrende skrik av uforståelig vrøvl og døren til skolen ble slått opp. Skolebarn strømmet ut som en endeløs flom av noe som aldri slutter. Skrikende, smilende, springende!! Hvorfor i helvete sprang de? Små jævler laget snøballer raskere enn fysikkens lover skal tillate. Det var som den filmen Elf. Hvis du kan forestille deg kjøring i en rask bil i en snøstorm og stikker hode ut av vinduet. Nå skal du forestille deg at snøflakene som treffer deg i ansiktet er på størrelse med en snøball. Vi kunne ikke se en jævla ting. Vi kunne ikke springe. Vi kunne nesten ikke puste. Hellige helvete!

Vi prøvde å returnere ild og kastet en, kanskje to halvpakkede, dårlig laget snøballer som gikk i stykker i luften, som en homofil med knekk i håndleddet.  Jeg er fra Texas. Vi var en enhet stasjonert i Nord-Carolina. Vi var så utkonkurrert, og ute av vårt element, at det bare fikk dem til å le hardere. Vi var avskåret fra våre viktige styrker. Vi prøvde å utføre en flankemanøver, men de var for raske. Jeg tror noen av dem kastet stein!

Som mine kamerater. Jeg kunne se dem hurtig vagge i sine enorme dresser tilbake til leiren som noen skadde hvite Teletubbies under visnende ild. Faen ta taktikk, faen ta meg, faen ta godteriet fra Herren, det her var overlevelse! Jeg var den trege i gruppen. Mine snø støvler var for store, men det var det minste paret de hadde å avse for faen!! Mine soldater hadde forlatt meg bak.

Jeg prøvde å trekke min hette over hode og holde hode ned. Min forsvarsløse kropp ble fortsatt overøst med bestialsk snø, fienden vrimlet rundt meg og dro meg ned, kaklende som en flokk med hyener rundt en skadet gnu. Jeg prøvde å kaste dem av med å spinne. Jeg kom ut av mine støvler og falt. Jeg begynte å skrike og gå i forbønn for å få dem til å stoppe, men enten forsto de ikke eller så ga de seg en god nordisk faen i det.

De bokstavelig talt låste meg ned med omentrent fem barn på hvert ben. Det var faktisk da jeg tenkte, å hellige skit! Jeg var virkelig i trøbbel. Mine snø votter ble dratt av og slengt inn blant trærne. De startet og skufle snø inn i dressen min. Har du noen gang opplev at noen har sluppet en isbit innafor skjorten din? Vel nå forestill deg noen spa en håndfull isbiter ned i skjorta. Det tar bokstavelig talt ifra deg pusten i kroppen din. De forlot meg liggende som et «familie manns» ulykkes offer.  Stønn og skrik i kulden. Rifle pakket med snø og skit. Støvel begravet et sted. De springer i vei, leende, snakkende på deres gale språk. Jeg lå der og prøvde å finne ut hva i den store amerikanske helvete som hadde skjedd. Aldri undervurder kraften av de svermende barna

Del denne marinehistorien med dine venner.

 

 

Nå skal jeg ikke skryte på meg å være verdens beste på oversetting av amerikansk, men historien ble i alle fall litt mer sammenhengende enn google translate klarer å få til. Og det viktigste for meg var å oversette teksten så min kjære svigermor kunne glede seg over den fantastiske humoren!  Om du vil lese den engelske teksten finner du den HER!

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

 

#blogg #humor #mammablogg #marinen #soldater #hverdagshumor #krig #kamp #barn #pågangsmot #barndom #skole #vinter

Kjære VG!

Kjære VG, jeg ser meg nødt til å komme med noen oppklarende fakta om Nord-Norge etter dagens sak om drømmeværet som skal fylle Norge med munterhet og latter. Ifølge overskriften kommer drømmeværet til landet, noe som gjerne tolkes til at det betyr sol. 

Men med en kjapp realitetssjekk kan jeg observere at det snør småjævler ute, og at vinden prøver å røske ned kabelnettet fra veggen for å surre det rundt et uheldig tre og rive det ned i samme slengen så det knuser noen vindusruter. 

Nå kan det jo være at dere tror at vi i nord elsker uvær siden vi har vært så tvilsomme at vi har bosatt oss på et ganske ugjestmildt område, som resulterer i endeløse dårlige veier, skredutsatte boligfelt og annet småsnaks som gjør hverdagen litt ekstra spennende. Men det har seg altså slik, at de fleste av oss liker sol! Og helst ser vi at den skal varme oss etter en lang periode med deprimerende mørke og spreng kulde som når inn i bein og marg. Om det er noen som virkelig drømmer om sol, så må det da være oss småbleike nordlendinger som trasser vind og vær i et heller ustabilt klima. 

Egentlig er vi ikke så ulik mennesker sør for nordland, altså søringer. Vi har stort sett samme drømmer og behov som dem, og selv om vi bruker litt kraftigere utrykk når vi snakker, så har vi altså en like stor drøm om sol som resten av Norge. Ikke er vi et eget folkeslag og ikke har vi annen tempratur regulering som dem. 

Så kjære VG, kan dere være så snill å gi oss beskjed neste gang det meldes fint vær her i nord og skitvær sørpå, så vi kan forberede oss på det mystiske fenomenet som lyser på himmelen i ny og ned, og som får oss til å kaste klærne og juble av lykke. 



(Det hender faktisk at solen kommer frem her nord, og her har dere beviset!)

PS. Selvfølgelig lover vi å ikke mobbe søringene fordi de har dårlig vær, og for at de ikke kan kjøre bil på vinterføre! Helt sant, jeg lover!

 

#samfunn #media #vg #været #klima #sol #storm #nordnorge #søring #nordlænding #bakfasaden

Tusen takk!

Når spørsmålet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg møtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker på om oppmerksomheten var det jeg ønsket. 

Men etter å ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har fått i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi støtte til  andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker å skrive, og det gir meg mye å omdanne tankene som surrer rundt til ord. 

Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke tørr å snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil gråte litt for dem, for det er så vondt å skulle gjemme unna noe så stort og tøft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk når jeg ser at andre finner trøst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville fått seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vært berørt. 

Når jeg startet å blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller får en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som står i ryggen min. At jeg valgte å skrive om temaer som ofte er litt på kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i å snakke om skittentøys vasken som holder på å spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berørt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rømme til månen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter å hører på mine barn som krangler så hårtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan få kjennskap til, eller ikke. 

At jeg skriver både humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har også evnen til å ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.

Jeg håper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg må bare takke til alle som velger å følge bloggen min på facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått, de gjør meg både rørt og litt flau. Jeg har vist enda litt å lære før jeg kan takle så mange positive ord på en gang! 


(Bilde har jeg tyvlånt fra Nordlys sin side, så får jeg bare håpe ingen blir sure!) 

Om du trykker her vil du komme til artikkelen i Nordlys som handler om meg!  Avisdamen har vært flink å skrive hun også! 

Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gått meg til hode, så jeg har enda bena godt plassert på landejorden. (Enn så lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!) 

Bilde og media.

Nå bruker jeg ikke å legge ut bilder du kan kjenne igjen guttene mine her på bloggen, men siden vi har vært i media de i dag velger jeg å legge ut link til disse sakene her. Så kan de som ønsker se dem. 

Bilder som blir postet på nett vil for alltid være der, så om noen flere ser dem får det bare være. Vi har tenkt lenge gjennom dette før vi la ut noe personlig om oss selv, og jeg føler at alle dem som støtter oss skal få en mulighet å se dem de snakker om :) 

Intervju i Nettavisen

Saken i lokalavisen itromsø

Saken i lokalavisen Nordlys

(Nordlys fikk også lov å komme hjem til oss på besøk og ta bilder.) 


(Håper noen minner meg på sminke før neste gang jeg skal klistres utover en forside på en avis...men dette er altså en veldig daglidags meg, min bedre halvdel og mine små englebarn!) 


Alt er som vanlig, nesten i alle fall!

Selv om hverdagen har tatt en helt ny vei, så e vi fortsatt oss selv. Samme kaoset om morgenen og like mye resten av dagen. I dag har jeg prøvd å svare på kommentarer og mailer, snakket med div aviser og hatt noen av dem hjemme hos oss. 

 

Jeg sitter igjen med en følelse som er litt uvirkelig, og er så rørt over all omtanken at jeg ikke har ord! Og siden jeg er på god vei å bli paranoid av all omtalen skal jeg finne frem solbrillene og hatten til jeg skal utenfor husets fire vegger i morgen. Da skal begge lokalavisene ha en artikkel om oss! Skummelt, rett og slett. 

 

Siden vi viste om intervjuet her hjemme i går, panikkvasket jeg på alle synlige plasser, det er strengt tatt ikke så ofte vi slipper noen inn hos oss. (Av redsel for at hybelkaninene skal angripe dem!) Jeg fikk til og med ryddet i leiligheten som nå ser ganske så bra ut, om du ser bort i fra alle lekene ungene klarte å dra utover de fem minuttene jeg var på do i sted. (Brukte så lang tid siden jeg faktisk fikk sitte der i fred, men desverre var straffen at rotekoppene mine slo til.) 

 

Når guttene skulle stelles for kvelden oppdaget jeg til min store overaskelse at do-sete var blitt « pyntet» på, min eldste sønn kunne fortelle at han hadde gjort lekser der inne...(OG dette mens han satt på do...jeg fikk ikke noe svar på hvordan det kunne ha seg at blyanten var brukt på doen, det «husket» han ikke. Nåja, jeg får gjøre et forsøk på å vaske det bort. 

 

Fikk også en veldig positiv telefon i dag, og ser frem til neste uke. Men det skriver jeg mer om dag! (Kan ikke avsløre alt med en gang, det ville jo bare bli kjedelig!) 

 

Resten av kvelden skal jeg bruke på litt mailskriving og en god bok, før vi tar kveld og håper på en god natt søvn. 

 

Tusen, tusen takk alle sammen for omtanken. Minner om at bloggen kan følges på facebooksiden min for de som ønsker å følge oss videre! 

 

https://www.facebook.com/steinihavet.blogg.no 




Mine små fantastiske gutter, som synes stuebordet er bedre en den veldig slitene sofaen vi eier :)